I går så jeg denne posen i butikken; Potetstikks fra Sørlandschips. Den visste jeg ikke om.
Altså som i ikke lest om, ikke sett bilde av, ikke fått tips om eller ikke sett i noen annen butikk. Moro. Jeg blir alltid litt ekstra begeistret når jeg gjør slike oppdagelser.

Fikk litt flashbacks til forrige gang Sørlandschips lanserte Potetstikks tilbake i 2011. Da hadde de riktignok bare smak av havsalt, men jeg jeg husker at jeg ikke ble videre imponert over dem. Den gang hadde jeg forventninger om kompakte små stikks, men fikk følelsen av å bare spise litt tykke, oppdelte chipsflak. Litt sånn som rusket nederst i potetgullposen. Den gang var det noe udelikat over det hele, så jeg lot meg faktisk ikke friste til å kjøpe en pose nå. Selv om disse har smak av grillkrydder.
Er det noen av dere som har smakt? Burde jeg gi dem en ny sjanse? I så fall, let me know.👍🏻

Jeg synes ofte maislippet i enda større grad enn de andre to slippene er preget av godteri- og snacksnyheter. Derfor ble jeg ekstra glad for at Tine lanserte så mye spennende innen kategorien vi kan kalle mat.

Jeg har jo allerede skrevet om Østavind (her) og en av Go’morgen-barene (her), og på 17. mai benyttet vi faktisk anledningen til å teste to nyheter til. Tine Grill Tzatziki og Tine Grill Rømme.

Tzatziki fra Tine har jeg savnet. Husker at de for en del år siden hadde Tzatztiki i samme begre som rømme og matyoghurt, og de kjøpte jeg mange av. Syntes det var utrolig leit da de forsvant.  Fant til og med igjen bilder av dem i det gamle bloggarkivet mitt. He-he, sånn er det når man har blogget i 7 år.

De nye begrene er litt mindre. De inneholder kun 175 gram, og det synes jeg egentlig er bra. Da er sjansen større for at man rekker å spise opp innholdet før det blir dårlig. -Selv om husholdningen er liten.

Konsistens og utseende var som forventet. Man kunne se agurkstrimlene og i den nesten magiske duften kjentes en anelse hvitløk. Smaken var som forventet, klassisk og frisk, og det lille hintet av hvitløk tror jeg vi kjente mest fordi vi visste at det skulle være der. Tzatztiken var god den, akkurat slik den skal være.
Vet at det blir drøssevis av gjenkjøp, så nå må grillværet bare komme.

Grillrømmen var jeg mer nysgjerrig på. Ikke fordi jeg liker rømme bedre enn tzatziki, -som jo er en obligatorisk klassiker til sommermåltidene, men fordi ideen og produktet var mer innovativt. Rømmen her er smakssatt med chili og koriander, og jeg kan ikke huske å ha smakt rømme med smak noen gang før. Vi åpnet lokket og jeg stusset litt over konsistensen. Den var da veldig tynn til rømme å være. Hadde forventet at det skulle være tykkere og fastere.

Fargen hadde et visst gulskjær, antagelig smittet over fra chilien og man kunne se massevis av små prikker fra urten. Og selv om den var litt tynn likte jeg denne rømmen. Nam. -Og jeg var ikek den eneste rundt bordet som ble begeistret. Syntes rett og slett den smakte som en dipp. Den var ikke sterk, bare spicy og annerledes enn all annen rømme jeg har spist før. Tror jeg må kjøpe en boks og prøve å dippe grønnsaker i den. Tipper det er digg. Yes, det blir gjenkjøp av denne også, -positiv nyhet.

Har  forresten sett at Coopkjeden har fått et eget Tineprodukt i denne serien; Tine Grill Kesam. Noen som har smakt den? Må nok testes i løpet av overskuelig framtid den også.

Dette var særs gode og velkomne produktnyheter fra Tine. Gjetter at de kun selges nå i sommersesongen, så det gjelder å nyte dem så lenge de er her. ☀️☀️

Gjenkjøp: Ja

Planen var å lage et kort innlegg om den nyeste Lanosåpen i februar, da den kom, men slik ble det visst ikke. Såpen ble kjøpt inn, satt i skapet, og litt glemt. Men nå når vi trengte ny håndsåpe hentet vi flasken fram igjen. Og selv om den nå ikke lengre er helt ny, får den en liten bloggpost.

Dere har sikkert sett både dusjsåpen og håndsåpen i butikken. Flaskene er sarte og duse, med delvis transparent plastikkork. Utseende på emballasjen er det ikke noe å si på, den babyblå fargen er både ren og delikat.

Dette er altså en helt parfymefri Lanovariant som også er fri for parabener, fargestoffer og allergener. Med andre ord en veldig mild og skånsom såpe. Fint for mange det. Uten fargestoffer betyr så klart blank og gjennomsiktig såpe, og jeg fikk litt følelsen av å ha sprutet en kladd luktfri antibac i hånden da jeg fikk første pump ned i håndflaten. Det føltes litt snodig. Man forventer gjerne litt godlukt når man vasker hender, og i alle fall en liten spriteim når man bruker antiback, men her kjente jeg absolutt ingen ting. Hmm, ble ikke helt overbevist.
For all del. Såpen var glatt og behagelig, og så vidt jeg kunne se ble hendene mine rene. (Og barnas!) Men det føltes litt kjedelig. Jeg kjente meg nesten litt snytt. Her hadde jeg akkurat skrubbet hendene mine og så dufter de ikke fioler?

Nei, dette ble for tregt altså. Jeg liker Lano, men neste gang kjøper vi den med duft. Savne de der gakk-gakkpunmpene med skum.. de var festlige. 😀 Men all ære til Lilleberg for å ha lansert et slikt alternativ i Lanoserien.

Gjenkjøp: Nei

Nå blir det litt mer pizzaprat her. Årsak; vi har prøvd den andre av de to nybaktvariantene fra Grandiosa. Jeg skrev om typen med skinke for tre uker siden (her), og her om dagen smakte vi den med Pepperoni også. Kunne jo ikke annet når den med skinke var så god.

I motsetning til hos veldig mange andre pizzaer, syntes jeg fyllmengden så bra ut også før steking.
Se her. Pluss for det.

Akkurat som da jeg skulle steke den med skinke, vrengte det seg instinktivt litt i magen min over å måtte steke på rist. Det føles så feil, nesten litt synonymt med å be om at bunnen forvandles til kjeks. Jeg har imidlertid forstått at det er det beste for å få perfekt sluttresultat på noen varianter og dette er åpenbart et slikt tilfelle. Og her betyr perfekt sluttresultat en bunn som hever seg under steking, slik at den blir kasende på utsiden og fersk og mjuk inni. Ikke bare en småslapp, litt dvask småstekt og halvferdig deigbunn. OK, overdriver litt altså. Det går sikkert greit å steke på plate også, men jeg tror ikke den hever seg opp like fint.

Det duftet deilig pizzasjappe på kjøkkenet fra ca halvveis i stekingen, og etter ti minutter var pizza’n klar. Nam. Det er virkelig helt topp at bunnen smaker så nybakt. Og i tilfelle noen tror det røde i fyllet sammen med pepperonien er paprika, kan jeg med en gang avkrefte det. Det er små biter av søt chili. -Ikke sterke.

Likte denne også jeg. Godt var det, og som jeg skrev sist er det vanskelig å tro at det er Grandiosa vi snakker om. Pepperonien var ikke spesielt spicy, ei heller for salt. Allikevel kom det klar tale fra begge jentene mine om at det med skinke var best. Jeg holder nok en knapp på denne, da helhetsinntrykket var noe mer voksent.

Sjansen for gjenkjøp er absolutt tilstede her, men sannsynligheten er nok noe lavere enn for skinkevarianten. Dette har ene og alene å gjøre med at barna likte skinken best. Og å kjøpe en pizza til bare meg sjøl, det kan jeg ikke huske å noen gang ha gjort. Men om en slik anledning plutselig skulle oppstå, ja da kunne jeg fint valgt denne. Med ruccula og revet parmesan på som en ekstra liten piff smakte det absolutt godkjent. Synes Grandiosautvikleren har gjort en bra jobb med denne. Og om dere ikke allerede har smakt anbefaler jeg å gi den en sjanse.

Gjenkjøp: Ja

Se her, – dette var en spenstig nyhet. På Meny hadde de nå fått inn poser med intet mindre enn sjokoladedrasjerte kaffebønner. Har dere sett? Posene kommer fra Candy People og det var litt overraskende. Man forbinder jo helst dem med fargerike godteposer, barnevennlig kinogodt og smågodt i selvplukkstativ. Moro at det beveger seg ut på nye marker.
I butikken hadde de en variant som het Tryffel og en som het Kanel. Jeg har like godt smakt begge.

Som dere ser var posene ganske små. De inneholdt ikke mer enn 45 gram hver. Helt greit det, synes det er bra at det stadig dukker opp mindre pakninger med snop. Også når det gjelder voksensnop.

Først åpnet vi varianten med Kanel. Enhetene lignet på små, matte Pops, og de luktet veldig kanel. Virkelig. Faktisk så mye at jeg nesten fikk litt julestemning der jeg satt. Duften minnet nemlig ordentlig om en eller annen julekake. Koselig.

Så måttet vi smake. Kunne jo ikke bare sitte der og sniffe til kaffen ble kald.
Jeg tok forsiktig en liten bit i munnen som en start. Var ikke så vågal at jeg heiv innpå to-tre stykker før jeg visste hvordan de smakte. Må innrømme at jeg kjente en viss skepsis. Og dere, dette må jeg med en gang innrømme at jeg aldri har smakt maken til. Veldig interessant. Kanelen ga et litt tørt inntrykk helt til å begynne med, men ikke så mye at det ble ubehagelig i munnen. Nesten umiddelbart etter kanelensmaken hadde gjort seg til kjenne, trådte et lag overraskende god sjokolade fram. Sjokoladen kjentes ganske lys, men smaken var så klart påvirket av kaffesmaken fra bønnene. Til slutt inni sjokoladen kom knaset fra de ristede kaffebønnene. Og da ble selvfølgelig kaffesmaken enda tydeligere. -Men fortsatt ikke for sterk og ikke slik at den tok all fokus fra sjokoladen. Om jeg ikke hadde visst at det faktisk var ristet kaffebønne i midten kunne jeg like gjerne trodd det var noe slags krisp eller krønsj fra noe annet, bare tilsatt kaffesmak. Spesielt og interessant snop må jeg si, og jeg måtte tygge litt på det før jeg klarte å gjøre meg oppe en mening. Men jo, det smakte okay.

Så prøvde vi den andre sorten, den som het Tryffel. Eller trøffel er det vel greit å kalle det på norsk.

Enhetene lignet veldig på de med kanel, både i størrelse og fasong.
Også disse hadde også et matt støvlag på utsiden, men det sivet ikke opp noe spesiell eim av krydder fra det tynne drysset. Her luktet det kun kaffe.

Tok en smak, og konsistensen føltes lik i munnen. Deilig sjokolade, ikke så mørk som antatt (heldigvis), og knasende krisp i midten. Kaffesmaken fra bønnene var imidlertid ganske mye tydeligere her enn hos kanelvarianten, totalinntrykket ble dermed noe sterkere. Vil nesten kalle det bittert. Til å begynne måtte jeg knipe fjeset litt sammen når jeg tok en ny bit i munnen, men jeg ble fort vant til den noe pikante smaken. Det kjentes muligens på grensen til brent kaffe, om dere skjønner hva jeg mener, uten at det var negativt. Litt snodig egentlig, men sammen med sjokolade var det all right. Tror dere nesten må smake selv hvis forklaringen min er uklar.

For medsmakeren min, og sikkert alle dere ihugga kaffedrikkere som må ha koppevis hver dag, er nok denne varianten med trøffel midt i blinken. Her var det nemlig MYE kaffesmak, og kaffe og sjokolade vet jeg er en favoritt for mange. Jeg som har et litt mer begrenset kaffeinntak holder heller en knapp på den med kanel. Den var noe mildere og sammen med kaffekoppen ble det mer enn nok kaffesmak for meg totalt sett. Kan også ta med at begge sorter ga en litt varig ettersmak av kaffe bak i munnen. Ikke helt ideelt for meg, men medsmakeren mente det var deilig. Smak og behag.

Jeg får ikke helt bestemt meg for å om dette var en fantastisk nyhet, eller om det blir for spesielt. Vi får vente og se, tenker det blir superspennende å se hvordan posene blir mottatt og om de klarer seg i den harde konkurransen.
For dere kaffeelskere der ute er det bare å ta seg en smak. -Og fortell meg gjerne hva dere synes.

Gjenkjøp: Tenker enda…

Dette er ikke en nyhet akkurat nå (så vidt jeg vet), men jeg vil uansett nevne produktet raskt.

På lørdag kjøpte jeg en pakke med ferdig Salatkylling fra Prior, noe jeg aldri har gjort før. Jeg er litt motstander av å kjøpe slik ferdigkuttet kjøtt. Aner ikke hvor det kommer fra, om det er OK kjøtt som omhyggelig er delt opp til salatpassende biter, eller bare smuss som lå igjen på benken som er sopet oppi en boks. – For å sette det litt på spissen. Dessuten tenker jeg alltid at kiloprisen er høyere på ferdig oppdelt kjøtt enn for hele stykker man gidder å dele opp selv. Men særlig prinsippfast er jeg tydeligvis ikke. På lørdag ble fristelsen for stor. Jeg hadde fullt program hele dagen, og skulle rekke å lage salat til besøk på kvelden. – Og i slike situasjoner er det unektelig deilig å kjøpe seg ut av stress og tidsnød. Så her er boksen, 200 gram salathjelp fra Prior.

Og det jeg egentlig skal fram til her, etter den litt utbroderende innledningen, er at dette kjøttet overrasket meg positivt. Jeg hadde forestilt meg særs tørre biter, uten særlig smak, men her fikk vi saftig og velsmakende kyllingkjøtt som passet helt ypperlig i salaten.

Liker å bli positivt overrasket. Ikke noe er bedre enn når opplevelsen overgår forventningen.

Lurer på om jeg tar like feil vedrørende ferdigraspet ost? Bør jeg begynne å kjøpe det også?

🙂

Siden det var Grand Prix på lørdag, var anledningen perfekt for å teste litt nytt potetgull.
Vi fant ut at vi rett og slett skulle åpne denne posen med Grillgull fra Maarud -selv om vi ikke hadde noe grillmat å ha attåt.

Denne posen har jeg bare sett på Coop, og av det lille “Grill Perfekt”-merket øverst i hjørnet, kan vi vel enkelt trekke slutningen at dette er et kjedespesifikt produkt. Alltid moro det. Jeg liker når kjedene klarer å få til slike små samarbeider med merkevareprodusentene. Produktene blir utvilsomt mye mer spennende og attraktive når de kommer fra de store produsentene enn når det kommer som EMV-nyheter.

Jeg har alltid vært veldig glad i grillpotetgull fra Maarud og håpet virkelig at dette skulle smake slik produktene har gjort tidligere år.

Vi åpnet posen, og jeg kunne med en gang konstatere at dette ikke var slik som favoritten over alle favoritter fra 2010. Da solgte Rema en egen Maarudvariant som het Grillchips. Helt fantastisk. (Gammelt innlegg her fra da bloggen var ny.) Den hadde litt av den samme smaken som den blå posen med Exxtra Røffe Rifler, som dessverre ikke finnes mer. (Innlegg om den her) Uansett, disse potetgullflakene her var mer orange i fargen, så jeg skjønte at smaken ikke kom til å være den samme som den i 2010, men det behøvde jo slettes ikke være negativt.

Jeg sniffet inn i posen og det luktet virkelig barbeque. Litt sånn amerikanskaktig, hvis dere skjønner hva jeg mener. Ikke helt som sparereibs, men i hvertfall litt borti Flintsteikgata. Syntes det var veldig riktig å kalle duften (og etter hvert smaken) barbeque. Eller BBQ som Maarud sier. Heller det enn grillsmak. Det er en liten nyanseforskjell der, i hvertfall i hodet mitt. 😀

Smaken var tydelig krydret og hm, nesten litt svineaktig. Jeg har kjent den før, mulig det var slik Grillgullet Maarud hadde i 2012 smakte. Jeg husker ikke helt. Vi kjente åpenbart grillkrydderinnslag, nesten litt syrlig sådan, og jeg fikk litt assosiasjoner til sånt svorsnacks. Og ikke minst var smaken veldig røkt. Den var ikke slik på grensen til løkaktig uten det søte som de lyse grillchipsene har vært, her reiv det litt mer i. Smaken var ikke for sterk, skarp eller spiss, men litt mer heftig enn jeg hadde forestilt meg. Jeg likte den ganske godt, mens den ene av venninnene mine var litt uenig. Hun mente det ble litt too much og at det ikke var en riktig smak for potetgull. Den andre mente det var fantastisk godt og smakte “pommes frites med masse krydder, med ettersmak av barbequesaus og spareribs”. Hun kunne nok spist hele posen alene. En kompis mente det smakte “ahhhh godt, -kyllingaktig, som når du har grilla kylling”. Han ville straks kjøpe sin egen pose. 😀 Moro med flere meninger.

Tortilladippen jeg hadde laget viste seg forresten å være overflødig. Når jeg dippet disse flakene ble det for mange smaker sammen, og litt krasj i munnen. Potetgullet klarte seg helt fint alene. Eller, kanskje det hadde fungert med en annen dippsmak? Kom gjerne med forslag om dere finner fram til en god kombinasjon.

Jeg jobbet meg greit nedover i skåla, og selv om dette ikke blir noen ny potetgullfavoritt var den ikke dum. Kan godt hende den funker veldig bra som tilbehør til grillmat også, det må vi nok forsøke i løpet av sommeren. Siden eldstedatteren min også likte dette her ganske god blir det sikkert gjenkjøp. Så får vi krysse fingrene litt for at det lyse grillgullet kanskje kommer tilbake neste sommer?

Gjenkjøp: Tror det

Siden jeg var inne på en form for salat i innlegget under her, tenkte jeg å fortsette litt i samme gate. Men nå skal det handle om en litt annen salatingrediens. Dere som følger meg på Snap så kanskje at jeg nærmest gikk på et stort stativ med nøtter fra Den Lille Nøttefabrikken i forrige uke. Og på det stativet hang det poser med Desserttopping og Salattopping.

Her er posen med Salattopping, den har jeg nå testet. Artig og kreativ nyhet, og så synes jeg de har valgt en fresh og innbydende farge på posen. Emballasjen er viktig for kjøpsavgjørelsen. Ingen tvil om det.

Den lille posen inneholder cashewnøtter, peanøtter, gresskarkjerner og pinjekjerner, og de er drysset med litt salt og sort pepper. Jeg bruker veldig ofte pinjekjerner i salater, så jeg fant ut at dette var en spennende oppgradering. Alltid allright med variasjon.

Det duftet mest peanøtt da jeg åpnet posen. Jeg tok en smak og kunne konstatere at det ikke er brukt så mye salt og pepper. Bare akkurat nok til at man kjenner tendensen i smaken. Virket lovende.

Jeg strødde en god mengde nøtter inn i salaten, og drysset i tillegg litt på toppen. Satte resten fram i en liten skål, slik at vi evt. kunne spe på med mer om ønskelig. Tok en smak, og kjente etter.

Vi merket ikke så voldsomt mye smak når nøttene var blandet inn med de andre ingrediensene. De må jeg være ærlig på. De utgjorde ikke akkurat rosinen i pølsa for å si det sånn. Men selv om de ikke de ble smaksbærere for hele salaten kjentes de. I en og annen munfull var de veldig tydelige i smaken, og konsistensmessig ga de en fin variasjon og cruch. Sånn litt i steden for å bruke krutonger.
Så ja jo. Selv om nøttene var relativt anonyme i kombinasjon med kylling og salatblader satte de en fin liten spiss på helheten. Vi likte det vi.

Kan gjerne kjøpe noen flere slike poser i løpet av sommeren. Jeg spiser mye salat i sommermånedene, og kan gjerne variere de rene pinjekjernene med denne miksen. I tillegg er posen en limited edition så da gjelder det å sikre seg før den forsvinner igjen. Bare å prøve.

Gjenkjøp: Gjerne det