Frivillig, ubetalt reklame

Da var det på tide med en aldri så liten pastillpost igjen. Som dere vet er jeg en kronisk pastillspiser, og alle nyheter, innen rimelighetens grenser, må testes. De siste jeg fant var disse med smak av Raspberry Licorice fra Läkerol. Jeg har ikke vært ute og tatt bilde av den i butikk, men de har den på Narvesen.
Jeg liker rosa og jeg liker Läkerol. Jeg er også glad i bringebær, men vanlig søt lakris kan jeg styre meg for. Det var derfor mye som talte for at disse ville falle i smak, men lakrisdelen gjorde meg så klart avventende. Noen ganger synes jeg søt lakris smaker nesten beskt, og bare et lite innslag kan totalødelegge eventuelle andre smaker den kombineres med for meg. Håpet ikke det var tilfelle her.
Og heldigvis, denne pastillen var god. Overraskende god. I det pastillen traff tungen kjente jeg umiddelbart smaken av syrlig bringebær, og selv om lakrisen også spøkte i bakgrunnen syntes jeg absolutt bringebærsmaken dominert. Bringebær med noko attåt må vi nesten kalle det. For smaken er akkompagnert av noe som minner om godteri, tutti-frutti eller nesten noe tropisk frukt. Ville ikke kalt det lakris om jeg ikke hadde lest det på boksen. Lakrisen gjør også en liten innsats for å vise seg, men er ikke på langt nær så dominant at den kan skremme lakrismotstanderen i meg. Den kjennes nesten ut som noe annet. Fint!
Denne lille rosa esken kommer jeg til å kjøpe igjen. Den utkonkurrerer ikke den lilla favoritten, Salvi, men når jeg vil ha en sommerlig variasjon er denne et godt alternativ.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Så lenge jeg kan huske har Norvegia vært stamgjest i kjøleskapet vårt. Vi har som regel både et par hele stykker og ei pakke med ferdige skiver liggende. Og om jeg glemmer å supplere før vi går tom er det krise. Da må jeg løpe til butikken for å hente mer. Jeg ble derfor både veldig begeistret og en smule skeptisk da jeg så at Tine skulle komme med to smøreostvarianter av Norvegia. Begeistret over å få enda flere Norvegiavariant å kose meg med, skeptisk fordi jeg ikke så godt liker når et innarbeidet merkenavn melkes og brukes på stadig nye produktvarianter.
Uansett, ostene måtte testes, og jeg har smakt både den med skinke og den med bacon.
Skinketuben ble første ut. (Næringsinnhold her.) Jeg pleier alltid å ha en tubeost liggende i kjøleskapet på jobben, og når den gamle var oppspist var det Norvegias tur. Prøvede den på et halvt rundtykke og gledet meg til å ta inn smaken. Men det var ikke så mye nytt å kjenne altså. Osten var god den, men den smakte ikke noe annet enn skinkeost på tube. Mjuk og mild smøreost med skinkebiter. Det er godt mulig jeg ikke er så flink til å skille nyanser i smaker fra hverandre, men jeg klarer ikke si hvordan denne er annerledes en andre skinkeoster. Men god, jada.
Den med bacon har vi testet her hjemme. (Næringsinnhold her.) Prøvde den først på nystekt ciabatta og den smeltet litt på det varme underlaget. Nam.
Osten var god. Den smakte ordentlig baconost, og mulig den var bitte litt saltere enn andre baconoster, men jeg er ikke sikker. Må uansett gi Tine cred for at det var raust med baconbiter. De hadde OK størrelser og det var ganske mange av dem. Synes forresten det samme gjaldt skinkeosten. Det var et pluss. Sånn utover det er det ikke så mye å berette. Har litt lyst til å si smøreost er smøreost, for jeg tror man må være ordentlig kjenner for å merke så voldsomt forskjell på disse to og varianter fra andre merker. Muligens er det litt større forskjell på totalsmaken på de to. Ofte synes jeg tubeoster smaker helt likt, uansett hvilken type biter de har, men i alle fall baconosten her smakte ordentlig bacon. Det er fint.
Til slutt må jeg komme med et lite tips. Smør et litt raust lag av osten på ei skive eller et rundstykke og sett det inn i stekeovnene et lite minutt. Da smelter den så mjukt utover og det danner seg nesten en slags hinne på toppen. Veldig godt.

Det kan godt hende det blir gjenkjøp av disse tubene, men det er ikke denne Norvagiavarianten som sikrer at forholdet varer livet ut for min del. Det overlater jeg fortsatt til klassikeren i fast form.

Gjenkjøp: Ja 

Frivillig, ubetalt reklame

Det blir ikke så mange turer i butikken om dagen, men her forleden måtte jeg en tur innom Rema. Og hva fikk jeg se like ved kassa? Jo, en nyhet. Hurra!

Rema har kommet med en helt egen sjokoladeplate; Mjølkeruta. Så koselig navn! Jeg tenkte umiddelbart på Alf Prøysen, Hompetitten og nostalgiske melkespann. -Og så tenkte jeg så klart bitte litt på vanlige oppdelte ruter med sjokolade.

Designet var også litt utradisjonelt. Fint med så klare, glade farger.
Dessuten var innsiden av papiret også prydet med både informasjon og dekorasjon.
Dette er en plate lys melkesjokolade som inneholder massevis av små melkelinser. Og hvis noen tenker at dette kanskje er slik dårlig, lys julekalendersjokolade kan jeg med engang avkrefte det. Denne er utviklet i samarbeid med Hval sjokoladefabrikk og produsert hos dem. Altså er sjokoladen god. 
Vi lot platen ligge litt i kjøleskapet før vi testet. Synes småkald sjokolade er best, da slipper jeg å bli så klissete på fingertuppene.

Smaken var selvfølgelig akkurat som forventet. Kjent, trygg og søt. Begge barna syntes så klart den var god, og poengterte at det var veldig mange av de små linsene. Jeg synes det er positivt at de har vært såpass rause med det som er “fyllet”. Sjokoladen rundt alle linsene smeltet liksom først i munnen og så kunne man tygge gjennom alle linsene etterpå. Tyggemotstanden i det krispe skallet ga en fin variasjon mellom tennene. For min del som voksen ble sjokoladen litt vel søt etter hvert. Jeg klarte meg derfor med noen få biter av gangen. Men etter ei lita pause var jeg i gang igjen, og det var ikke noe problem for oss tre å knerte hele plata ganske så kjapt.
Dette må vi kunne kalle enn allright nyhet. Prisen var heller ikke dum; man får to plater for 50 kroner på Rema. Tenker det først og fremst er en barnevennlig plate, så kan vi voksne snike oss til en og annen bit innimellom. Det kan godt hende det blir et gjenkjøp innmot påsken. 🙂

Gjenkjøp: Kan godt hende

Frivillig, ubetalt reklame

Det er vel ingen tvil om at smaken som har gått igjen på flest nyheter til dette slippet er salt karamell. Synes nesten det er både påfallende og komisk, og kanskje en smule fantasiløst at alle har hatt den gode ideen om å smaksette produktet sitt med akkurat den kombinasjonen. Men for all del, salt karamell er godt det. Absolutt. Og med det som utgangspunkt gledet jeg meg til å teste Toros nye Brownies Salt Karamell.
Dette var en av de aller første nyheten jeg så i vinter. Den dukket opp i en Menybutikk lørdag ettermiddag allerede i uke 6, personalet holdt på å sette den fram, klar for kampanje i uke 7.
Den originale posen med brownies fra Toro er nærmest blitt en klassiker. Litt rart å bruke den betegnelsen på en kakemix, jeg som stort sett sverger til “ordentlig baking” fra bunnen, men akkurat den mixen bruker jeg veldig regelmessig. Jeg var derfor selvfølgelig svært spent på å prøve den nye varianten.
Fremgangsmåten kan vi fra før. Nesten. Her skal pulveret bare vendes inn med slikkepott etter at egg, vann og margarin er blandet, ikke røres. Sikkert for å sikre seigest mulig konsistens. Jeg var kjempeforsiktig og det gikk overraskende fint å få pulveret til å blande seg med væsken. Dernest var det inn i ovnen en halvtime, og eimen av brownies bredte seg raskt i kjøkkenet. Duften av kakelykke.
Vi lot den avkjøle seg litt, og så var vi klare for å kaste oss over stykkene. Som dere ser ble det små merker i kaken der karamellbitene lå.

Kaken var utvilsomt god. Konsistensen var noe mer kakete enn den originale browniesen, -selv om jeg var kjempeforsiktig og ikke pisket pulveret inn i røren. Skulle egentlig ønske den hadde vært hakket mer seig og fudgy. Mulig det var jeg som bakte den feil? Saltsmaken sammen med det søte var helt nydelig. Og det var akkurat passe mengde salt. Videre kjente vi en underliggende, dog tydelig karamellsmak fra første bit, men etter hvert som vi ble vant til den var den ikke like utpreget som i starten.
Selve karamellbitene var ikke like gode. De smakte som krokan/knekk/Daim, og satte seg litt i tennene.  Jeg kunne faktisk heller tenkt meg kaken bare med karamellsmak og saltinnslaget, uten de harde bitene. Evt. erstattet knekken med noen mjuke og kanskje litt mindre karamellbiter/karamellkuler?

Begge barna likte så klart også denne her, og mente kaken smakte masse karamell. Men også de var litt skuffet over karamellbitene. De hadde sett for seg flytende karamell, slik som er inni Stratos Salty Caramel og det var det jo ikke. Hvor godt hadde ikke det vært forresten? Uansett mente yngstejenta at kaken ble bedre for hvert stykke, og at den hadde passet godt i bursdag.

Selv om denne kaken var god, ble det litt i søteste laget for meg i lengden. Jeg orker i alle fall færre stykker enn jeg gjør av den vanlige brownien fra Toro. Vi kunne nok uansett valgt denne igjen, men foretrekker den vanlige. Som nevnt hadde det optimale for meg vært en brownie med et touch av havsalt. Uten klumper. Er det en uoppnåelig drøm?

Gjenkjøp: Kanskje

Frivillig, ubetalt reklame

Vi nærmer oss påske og jeg er selvfølgelig klar for å teste påskesnop. De siste årene synes jeg ikke det har kommet så mange typiske sesongnyheter til påske, derfor var denne sjokkselgeren med Drumchick Squashies fra Swizzels et gledelig syn i forrige uke.
For et artig ordspill. De originale posene inneholder jo Drumsticks i ulike smaksvarianter, mens disse altså har fått den treffende påskevrien Drumchick. Og for noen søte små kyllinger. Det er lenge siden jeg har sett så sjarmerende utforming på godteri. Hver lille enhet er tofarget, orange og gul enten den ene eller andre veien, og og hver kylling har øyne, nebb, vinger og føtter.
Men det hjelper ikke å se bedårende ut om ikke smaken er god. Det er jo ingen som setter fram ei godteskål til pynt.
På posen står det at kyllingene har smak av appelsin og ananas, og jeg håpet så inderlig at jeg skulle kjenne den smaken. Synes vanlige Squashies bare er sånn passe okay, de har litt for mye syntetisk fantasismak for meg, så hvis disse egentlig smakte mest som dem vill jeg blitt litt nedtrykt. Men her hadde vi ingenting å frykte. Disse var knallgode! Virkelig. Appelsinsmaken dominerte uten tvil, men det var ikke for sterkt. Det var akkurat passe syrlig og citrusaktig, og gjorde at totalen ble mer frisk enn kvalmende slik annet skumgodt noen ganger kan være. Om man bet av bare litt av det gule på en kylling, var det mulig å kjenne igjen ananasen også, men sammen med appelsinen druknet nok identiteten i den smaken litt. Tenker den fungerte mer som en slags utjevnende demper, og gjorde helheten veldig, veldig god. Konsistensen var som hos vanlige Drumstick Squashies. Ikke helt skum som i marshmallows, men heller ikke gele. En god, småseig kombinasjon. Perfekte, mente eldstejenta.
Nå om dagen blir det av naturlig årsaker svært få turer i butikken, men om jeg ser posene igjen skal jeg definitivt kjøpe flere. Begge barna syntes også de var fantastiske, og ba om å få en hel pose hver i påseeggene sine. Jeg fant dem på Kiwi, men vil tro at de er i salg flere steder nå som påsken ikke er langt unna. Disse kan jeg som dere skjønner trygt anbefale. 🐥

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Hamburger er noe jeg stor sett spiser om sommeren. Det kjennes alltid helt naturlig å slenge noen burgere på grillen, ikke fullt så naturlig å legge de samme kjøttstykkene i steikepanna. Vet ikke helt hvorfor. Heldigvis har Meny innimellom tilbud på ferdigstekte karbonader, – og baconburgere og da pleier det å bli en hamburgermiddag på oss allikevel. Selv om det er vinter. Et slik tilbud dukket opp nå for ikke så lenge siden, og vi benyttet anledningen til å teste en nyhet fra Hatting. True Style Potato hamburgerbrød.
Dette er hamburgerbrød bak med potet. Jeg syntes det hørtes veldig snålt ut til å begynne med, men i og med at brødene så ut som helt ordinære hamburgerbrød kjøpte jeg ei pakke. Har forresten bare sett dem på Rema, og det er en egen Remapris trykket på emballasjen. Gjetter at det foreløpig er et kjedespesifikt produkt.
Synes hamburgerbrødene både så ut og kjentes som andre, lyse hamburgerbrød. Barna var veldig skeptiske da jeg sa de inneholdt poter, men siden de så ytterst normale ut, gikk de med på å gi dem en sjanse.

Brødene var nok ganske nybakte da jeg kjøpte dem. Det ville derfor vært rart om de hadde vært tørre. Allikevel syntes vi de kjentes uventet mjuke og ferske. På nettsiden til Hatting står det nettopp at poteten bidrar til å gi en spesiell luftig struktur, og at brødet blir ekstra mykt og saftig. Akkurat slik de kjentes. Var det tilfeldig? Vanligvis er jeg ganske avventende og skeptisk til produsentenes egen lovprising, men her er de inne på noe. Hamburgerbrødene var gode de. Jeg klarte ikke å kjenne at smaken skilte seg noe særlig fra andre lyse hamburgerbrød, det må jeg innrømme. Det var nok mest den ferske konsistensen som imponerte. Men de smakte ikke noe dårligere enn andre brød heller heller. Og man kunne i alle fall ikke kjenne noe potetsmak. (Til barnas store lettelse.)
Det ble en fin hamburgeropplevelse, årstiden til tross.
Synes dette var en fin nyhet. Ikke noe innovasjon, kun en variasjon av et allerede eksisterende produkt, en ny oppskrift, men det er artig med alternative ingredienser som kan bidra til å løfte et inntrykk.
Det kan godt hende jeg kjøper disse hamburgerbrødene igjen når grillen har kommet frem. 

Gjenkjøp: Gjerne det 

Frivillig, ubetalt reklame

I høst kunne Candy People ønske Sandwichen velkommen ut av fryser’n, da de lanserte posen med de fantastisk gode Original Sandwich Bites. (Innlegg her.) Nå har de sluppet en fryst godbit til ut i romtemperatur. Og denne gangen er det smaken av pæreis vi skal få glede oss over. Nylig fanget nemlig en svært grønn liten pose i godtehylla på Meny min oppmerksomhet, og den inneholdt Pæreis Drops.

Jeg er egentlig ikke så glad i frukten pære, men synes ironisk nok at kunstig fremstilt pæresmak er ganske godt. Dermed var jeg så klart spent på hva Candy People har klart å få til her. Syne det var et kult smaksvalg på en nyhet.

Dropsene var utrolig grønne. De så nesten ut som små uploerte smaragder. Jeg syntes ikke det duftet noe særlig ut fra posen, dermed var det bare å smake for å danne seg et inntrykk. Må forresten ta med at disse dropsene skal være veganske og at de er laget uten palmeolje. Det er fint.

Pæresmaken traff meg med en eneste gang. Det er ingen tvil om hva de smaker. Jeg synes de kjentes som pærevarianten av bringebærdrops, om dere skjønner hva jeg mener. De var ikke overveldende søte, heller mer friske og syrlige, men vet ikke om jeg først og fremst tenkte på pæreis. Vil nok heller si pæredrikk, siden jeg synes litt av friskheten, sødmen og selvfølgelig kulden fra pæreis manglet. Men det smakte godt, og dropsene hadde akkurat passe størrelse og fasong. Når man kommer inn til midten eksploderer en liten kjerne av surt pærepulver, og det ble litt voldsomt for meg. Det var så surt at jeg måtte rynke fjeset litt, og det forstyrret litt den behagelige pæreinntrykket jeg hadde kjent mens dropset hvilte i munnen. Men greit nok, pulveret forsvant ganske fort, og da var det fristende å bare putte innpå et drops til for å få tilbake den behagelige munnfølelsen.

Som dere skjønner var pæreisdropsene gode, men jeg ble ikke ikke like ubetinget begeistret for disse som jeg ble for Sandwich Bites’ene. Men det er jo også to ulike godteriprodukter, hvert til sitt bruk. Dette her blir nok ikke et noe jeg kommer til å kjøpe ofte, men en pose i bilen eller på jobben innimellom ser jeg absolutt ikke bort i fra. 💚

Gjenkjøp: Av og til

Frivillig, ubetalt reklame

Gilde har kommet med en liten serie kjøttprodukter tilsatt grønnsaker til dette slippet. Kjøtt & Grønt heter den. Foreløpig finnes det to sorter pølser og én kjøttdeig, og vi prøvde sistnevnte til taco’n på fredag.
(Jeg kjøpte den på Rema 1000.)

Jeg må si jeg synes dette er produkter med høy aktualitet. For oss som vet vi bør kutte ned på kjøttforbruket, men fortsatt sliter litt med vegetaralternativene, er det fint at noen hjelper oss litt på veien og tilbyr en hybridløsning. Produktene har litt ulik andel grønnsaker, og kjøttdeigen skal inneholde 50 % grønnsaker, og nesten 50% mindre fett enn vanlig kjøttdeig. Grønnsakene som er brukt er kikerter, paprika og kidneybønner, og de resterende 50% er storfekjøtt. En blanding som uten tvil virket perfekt til taco.

Det duftet ganske tydelig paprika da jeg åpnet emballasjen. Vi kunne også se de små paprikabitene stikke ut fra massen. Konsistensen var litt seigere og mer deigete enn vanlig kjøttdeig, noe som merktes godt da jeg hadde lagt klumpen over i steikepanna for bruning. Den minnet egentlig veldig om disse vegetarvariantene jeg har forsøkt tidligere. Som vanlig brukte jeg Hackiten min, men deigen delte seg ikke like fint som ellers. Bitene jeg hakket opp hadde en tendens til å heller klistre seg sammen med andre klumper igjen, og satte seg fast på selve Hackiten. Bruningen tok dermed litt lengre tid enn vanlig. -Ikke noe problem, jeg hadde det ikke travelt.

Etter hvert ble den gjennomstekt, og vi tilsatte kryddermix og lot den putre som vanlig. Så var det spisetid.

Det første jeg kjente kjente var bønnene. Den karakteristiske smaken og tørrheten kunne faktisk anes gjennom alt det andre tilbehøret. Paprikasmaken var også tilstede, og egentlig passet sammensetningen veldig bra til taco. Jeg synes kjøttdeigen hadde et naturlig preg av tex-mex. Hvordan den vil gjøre seg i andre kombinasjoner vet jeg ikke, men det finnes sikkert flere retter hvor smaken vil komme til sin rett. Barna godkjente også smaken ganske umiddelbart. Begge påpekte imidlertid at konsistensen var veldig vegetaraktig og litt bløtere og slappere enn ordentlig kjøttdeig. -Men det gjorde ikke noe, siden man uansett fyller lefsene med så mye forskjellig.

Her er ei lefse in the making, jeg glemte i farten å ta et bloggvennlig bilde når alt fyllet var lagt på.
Jeg synes dette var en fin og diplomatisk nyhet fra Gilde. Et bra overgangsprodukt når man helst vil spise kjøtt, men øver seg på å spise mer plantebasert. Jeg må innrømme at jeg synes pølsevariantene i samme serie ser ordentlig grå og stusslige ut, men har uansett bestemt meg for å gi dem en sjanse også.
-Og denne pakken med kjøttdeig, den kjøper jeg lett igjen.

Gjenkjøp: Ja