Dagligvarebloggen

Drikke

1 2 3 9

Det oppsto store mengder glede og begeistring her i huset da jeg hørte at The Coca-Cola Company skulle lansere en Cola Zero variant med sitron. Jeg husker veldig godt hvor mye Pepsi Max Twist jeg drakk da den var på markedet sånn rundt 2004/2005 en gang, og håpet selvsagt at Cola Zero Sugar Lemon skulle være like god. Det er forøvrig et av produktene jeg har mottatt flest tips om til dette slippet (tusen takk!), og på lørdag fikk jeg endelig kjøpt ei flaske jeg også.

Det ble ikke til at jeg smakte den i helgen, men i dag klarte jeg ikke vente lengre. Jeg hentet den ut fra kjøleskapet, åpnet korken og snuste inn. Så måtte jeg så klart helle litt i et glass for bildenes skyld. 🙂

Det luktet helt klart sitron. Cola med sitron. Duftmessig svarte den dermed til forventningene.

Så tok jeg en slurk, smakte og smattet og begynte å danne meg et ordentlig inntrykk.
Først tenkte jeg bare wow. Her var det utvilsomt kommet en verdig erstatter for min dypt savnede Pepsi Max Twist. Så flott! Men så svelget jeg unna, og entusiasmen dalte noen hakk. Smaken var all right, men det var da noe som manglet? Litt snert og spenst? Jeg synes den var godt, men også en tanke slapp. Skulle så gjerne kjent noe mer futt og fart. Og da tenker jeg ikke på kullsyre, for det var det nok av.

I utgangspunktet liker jeg Pepsi Max bedre enn Cola Zero. Det er meget mulig det påvirker inntrykket mitt her. Kanskje de av dere som har motsatt preferanse, og som i tillegg liker sitron i colaen vil omfavne denne nyheten? Ikke godt å si. Brusen var god den altså. Og om jeg i en situasjon skal ha svart brus og valget står mellom vanlig Cola Zero Sugar og Cola Zero Sugar Lemon, går jeg helt klart for sitronvarianten. Setter «Av og til» på gjenkjøp, og synes uansett det er positivt med bedre utvalgt til oss forbrukere.

Gjenkjøp: Av og til

Lot meg friste til å kjøpe den nye Urgen i dag. Den lyste så veldig orange mot meg fra brusskapet på Coop. Hadde sett noen bilder av den i forkant, men hadde ikke helt registrert at det var plasten i flasken som var så orange. Ikke selve brusen. Bitte litt skuffende, men samtidig betryggende. En så knallorange drikk hadde sikkert inneholdt en zillion E-stoffer.

Siden flasken var så tett, altså ikke gjennomsiktig, måtte jeg tømme litt i et glass for å få sett brusfargen ordentlig. Og som dere ser; den så ut som vanlig Urge. Lys gulaktig, med et lite tåkeslør over. Helt greit.

Det luktet også som vanlig Urge syntes jeg. Fruktig, søtt og småfriskt. Duften var muligens en liten prosent tammere enn originalen, eller var det bare innbilning? Kanskje jeg var litt forutinntatt? Jeg tenker ofte automatisk at produkter med kunstig søtning er litt slappere i inntrykket enn produkter som inneholder ekte sukker, selv om jeg ikke har smakt. Noen ganger stemmer det, andre ganger tar jeg helt feil.

Så tok jeg noen slurker, og tenkte med en gang at også smaken var ganske tilsvarende den opprinnelige Urgen. Den kjentes søt, syntetisk og egentlig ganske god. Den tydeligste forskjellen syntes jeg kom etter at jeg hadde svelget unna. Den søte, nesten litt honningaktige ettersmaken som er så karakteristisk hos vanlig Urge var ikke like fremtredende her. La oss skylde på fravær av sukker. Men utenom det var det riktig godt. Hadde nesten glemt hvor digg det av og til kan være med et glass Urge. Skulle hatt en bolle med ostepop ved siden av, så hadde det blitt ordentlig bra.

Jeg kommer nok ikke til å kjøpe sukkerfri Urge veldig ofte i tiden som kommer, akkurat som jeg heller ikke kjøper den vanlige spesielt ofte. Men det smakte okay, så jeg setter et Kanskje på gjenkjøp.

Gjenkjøp: Kanskje

 

Siden det fortsatt er stille på den norske nyhetsfronten innen dagligvare, får jeg skrive om en liten boks brus jeg nylig kjøpte i Sverige. Pepsi Max Ginger. Jeg har faktisk vært innom Sverige to ganger denne ferien, men første gangen kjøpte jeg ikke. Skulte bare litt på boksen og ruslet videre. Mener jeg la ut bilde av den på Snap, men den fenget ikke nok til at jeg gadd kjøpe. Men forrige uke seiret nysgjerrigheten. Kjøpte et brett med vanlige bokser, og en med Ginger i tillegg.

Lekkert med den bronseaktige gløden øverst på burken, sant? Synes faktisk enda større del kunne hatt den fargen. Bare for å skille den litt mer fra originalen. Greit å være helt sikker på å ikke ta feil. For tro meg, jeg ønsker virkelig ikke å oppleve å gjøre den feilen. For en skuffelse det hadde vært. Hadde jeg trodd jeg kjøpte en original Pepsi Max for så å kjenne smaken av denne hadde jeg blitt lang i maska.

For det først luktet den ikke godt. Jeg fikk umiddelbart assosiasjoner til sushi, noe som er ganske naturlig siden det alltid følger med en haug med ingefær ved siden av makien, men der passer smaken greit inn. Oppi boksen her gjorden den ikke det. Ikke i nærheten en gang. Både smak og duft minnet om et slags rengjøringsmiddel, og ettersmaken var ganske kvalmende. Isj. I tillegg minnet inntrykket om slike ingefærtabletter man kan ta mot reisesyke, og de fremkaller definitivt ikke positive vibber hos meg.

Niks og nei, denne kjøper jeg ikke igjen. Tømte litt i et glass for å vise dere fargen, og rett etterpå gikk det i vasken. Aner ikke om den kommer til å bli lansert i Norge, men kan umulig tenke meg det er bryet verdt. Makan til skvip.

Gjenkjøp: Nei 

Det er alltid forfriskende med et glass saft i sola, og det er alltid moro å prøve drikke med nye smaker. Og siden det var så godt og varmt tidligere i dag, fant vi ut at vi skulle teste den nye Fun Light Ice Tea-varianten med smak av mynte og lime som kom i vår.

Må si det var en spenstig smakskombinasjon de hadde valgt. Jeg fikk ganske umiddelbart assosiasjoner til noe litt annet enn bare saft. 😀

Dus fin farge på den ublandede saften, men jeg må si den harde, svarte korken på flasken ble litt voldsom og dominerende. Tenk så mye mer delikat helhetsinntrykket hadde blitt med en grønn kork.

Da jeg åpnet flasken og snuste inn første eim som sivet opp fikk jeg bekreftet litt av assosiasjonene mine. Det luktet da virkelig mojito av denne her. Festlig. Det var selvfølgelig det sterke innslaget av mynte som sørget for det, og jeg måtte nesten smile for meg selv. Litt rart med så tydelig drinkpreg på en saft. Men den er kanskje ment å være en saftvariant for litt eldre forbrukere?

Så blandet vi ut og tok en smak. Jeg syntes mojitoduften var nesten like tydelig fra den ferdig utblandede saften som den var fra basen, men selve smaken var ikke helt slik. Den var fruktig, nesten på grensen til tutti frutti, og overraskende søt. Samtidig fikk jeg litt følelsen av at hele munnen fyltes med svak hvit te. Men mynteinnslaget (les: mojitoinnslaget) var der fremdeles. Det forsvant ikke selv om litt andre smaker nå trådte tydeligere fram, men kjentes mest som en ettersmak etter at slurken var forsvunnet nedover i halsen. Jeg hadde nok forventet en noe syrligere smak fra limen, men skjønner jo at dette faktisk er en istesaft, og dermed også må være litt søt. Det er jo ikke en drink.

Dette ble for snodig for meg. Syntes det ble på grensen til komiske å drikke saft med denne smaken. -Men det kan jo veldig godt hende den egner seg ypperlig til blanding med noe annet? Her blir det dessverre ikke gjenkjøp. Neste flaske Fun Light vi kjøper blir nok heller en vanlig gul en. Husets favoritt.

Gjenkjøp: Nei

Ser det har kommet så mange produkter fra Kolonihagen på Rema de siste ukene, og forrige lørdag kunne de by på diverse smaksprøver på serien da vi var der og handlet.
Jeg falt litt for den økologiske appelsinjuicen deres, og kjøpte med en kartong.

Denne juicen inneholder 25% rødappelsin, derav den litt mørkere og mer rødlige fargenyansen enn mye annen appelsinjuice. (Trudde det het blodappelsin jeg?) Og så inneholder den fruktkjøtt. Ikke mye, bare akkurat nok til at det kjennes og sørger for bittelitt struktur i konsistensen. Smaken er også litt annerledes. Den kommer fra konsentrat, man har heldigvis ikke det der litt tamme, småbeske preget noen konsentratjuicer kan ha. Her var smaken ganske rund, litt frisk, ikke for syrlig, og kanskje litt dyp og bred. Litt vanskelig å beskrive egentlig.

Kartongen var forresten noe rotete synes jeg. Det var ikke først og fremst emballasjen som fristet meg til å kjøpe, – det er helt klart. Hadde ikke demonstrasjonsdamen stått der og delt ut små centiliter med smaksprøver, hadde jeg nok gått rett forbi og valgt en annen juice i steden. -Men nå vet jeg at den smaker ganske godt, så det kan godt hende det blir gjenkjøp.

Er det noe annet fra denne serien jeg bør teste?

Gjenkjøp: Ja

Tenkte jeg skulle fortelle om en nyhet til fra Grans. Dere så kanskje innlegget jeg skrev om Isteen derfra for noen uker siden, og nå har jeg også smakt deres nyeste sort Taffelvann. Jeg var nemlig på rekeaften hos noen venner fredag for halvannen uke siden, og da sto flaskene med ferskensmak og lyste mot meg på bordet.  (-Og som alltid når man får besøk av meg, må man ta høyde for at jeg vil dokumentere deler av måltidet.)

Artig at de kjører så hardt på ferskensmaken fra Grans. Isteen deres, både den med og uten sukker hadde jo også klassisk smak av fersken. Kanskje de har fått en ny sjef som har det som yndlingsfrukt eller noe sånt? Eller kanskje bare markedsundersøkelsene deres viste at det var smaken folk flest foretrakk eller savnet. Fine flasker i alle fall, med sommerlig og frisk etikett. Men kanskje korken burde vært en nyanse rødere?

Jeg fikk lett assosiasjoner til en pose Hariboferskener når jeg trakk inn den lille dunsten som strømmet opp fra flasken etter åpning. Men den kjentes ikke på noe som helst måte for påtrengende eller for sterk. Fint. Jeg fikk glasset fylt opp og håpet at smaken skulle være like moderat og dempet som duften. Og hurra, det var den. Det er jo det som er det fine med Taffelvann, akkurat som med Bris, at hverken smakene eller boblene er for dominante. Da blir det mer behagelig å drikke. Greit at det ikke kjennes så sterkt oppe i ganen synes jeg. For ikke å glemme for salt.

Selv om jeg ganske nylig hadde smakt de to istevariantene med fersken ga dette et helt annet inntrykk. Alt til sitt bruk sant, og her er ferskensmaken mye mer sart, diskret og liksom bare tilstede. Den er langt fra så tydelig som hos isteen, eller som den for eksempel ville vært i en brus. Den bare smaksetter vannet varsomt.

Jeg har stort sett pleid å kjøpe taffelvannet med limesmak eller den helt nøytrale sorten tidligere, men utover sommer’n tror jeg fint jeg kan velge denne smaken også. Den passet fint til mat, men jeg gjetter at den er like leskende alene i sola. Eller kanskje i kombinasjon med noe annet? Kom gjerne med blandingsforslag.

Frisk, fin og mild nyhet dette her, og det er artig å teste produkter fra litt andre merker enn de jeg vanligvis skriver om. Sier ja til gjenkjøp.

Gjenkjøp: Ja

Jeg synes alltid det er gøy når det kommer nyheter fra produsenter som ikke pleier å pøse på med nylanseringer til hvert eneste slipp. De som heller i ro og mak utvikler et produkt eller henter fram en gammel suksessoppskrift de tenker det er marked for, og tilbyr oss forbrukere når tiden er inne. Og slik tenker jeg det er litt med denne isteen fra Grans. Den må jo være ny nå, sant? Kan i alle fall ikke si jeg har sett den tidligere i vår eller i vinter.

Har sett den både med og uten sukker, og både i halvlitersflasker (over) og store på halvannen (under).

Jeg kan faktisk ikke huske å ha skrevet om noe drikke fra Grans tidligere her på bloggen. Det er liksom bare et merke som alltid har vært der. Da vi var små kjøpte vi alltid inn Gransbrus i kasser fra en egen Gransbutikk, mens nå forbinder jeg det mest med brusen de har på Rema. Og da særlig den gode Cideren deres. Den kjøper jeg veldig ofte.

Husker forresten da jeg var liten at det i bursdagsselskaper alltid var rift om flaskene med Tropo. Og den lyseste av de to gule brusvariantene de hadde. Kommer ikke på hva den het, noen som kan hjelpe meg? Jaja, det var en digresjon. Tilbake til isteen som vi faktisk har drukket i flere settinger allerede.

Det luktet så klart iste når jeg åpnet korken. Og selv om det ikke er bobler i den kom det et fint lite poff rett etter åpning. Betryggende. Fint med litt spenst. Og akkurat som duften var også smaken her ren og klar iste. Med klassisk smak av fersken. Altså helt uten tvil og uten innslag av noe annet. Den var ikke for søt, og man kjenner egentlig raskt at dette er et produkt uten sukker. Ikke fordi det ikke er nok smak eller den er for tam, stram eller sur, men fordi den mangler den der siste lille fylden som iste med sukker har. Helt greit for meg, så ble den ikke så mektig. Etter å ha slått plen i varmen var den både leskende og frisk, og helt fin som tørsteslukker. Jeg satt også igjen med en sånn typisk ettersmak av te bak i munnen etter å ha svelget unna noen munnfuller, men kjente ikke den litt beske lightettersmaken enkelte sukkerfrie produkter kan ha. Fint. Ikke dum denne her, særlig ikke tatt i betraktning at jeg i utgangspunktet ikke har iste som favorittdrikk.

Men så da, siden jeg nå skriver dette innlegget må jeg ta med at vi faktisk har smakt varianten med sukker også. Vi prøvde den nemlig til vafler for noen uker siden, og sånn for sikkerhets skyld tok jeg noen bilder. (Dere skulle forresten visst hvor mange matvarer jeg har tatt bilder av i årenes løp, som jeg aldri har rukket å skrive blogginnlegg om. Det er ikke få.) Som dere ser er flasken ganske lik den sukkerfrie varianten, men korken her er grønn, og etiketten har motsatte farger.

Også her poffet det når jeg åpnet korken, og eimen av fersken sivet raskt ut. Smaken var naturlig nok søtere og fyldigere enn den uten sukker, og ga meg mye mer inntrykk av saft. Ferskensaft så klart. Tesmaken var mindre fremtredende, men drikken var god for det. Må forresten ta et lite forbehold om at hukommelsen min er helt riktig her nå, siden jeg ikke har smakt sortene rett etter hverandre og sånn sett sammenlignet direkte. Men jeg satt ikke igjen med helt samme følelse av fylde da jeg drakk den uten sukker.

Yngstejenta, som er den i familien som er mest glad i iste og som gjerne velger dette fremfor å få brus på lørdager, likte den supergodt. Hun mente den smakte «helt iste på ekte» og at det var «riktig smak til å være iste selv om flasken ikke er slik den pleier». -Altså at dette var en annen istevariant enn den hun vanligvis har drukket. Og den passet fint til vaffel, så vet dere det.

Tja, ikke dum denne her, og oppsummert foretrekker vi nok hver vår variant av disse isteene. Jeg sier derfor ja til gjenkjøp av begge. Synes forresten det er fint at den finnes i flasker på halvannen liter, så kan man servere det til flere i sola i sommer. For mer sol kommer vel?

Gjenkjøp: Ja

 

Ah, for en sommerlig og frisk Solonyhet. Har tittet etter denne flasken siden det begynte å dukke opp tips fra dere i forrige uke, og i dag fikk jeg endelig kjøpt den på Kiwi. Passet jo perfekt med en brustest i den deilige sola.

Som dere ser er det en Solo Pluss-variant, uten tilsatt sukker, og den har smak av appelsin og jordbær. Og den var så god. Fruktig, leskende og lett, med en noe ubestemmelig fruktsmak. Jeg klarte ikke kjenne igjen hverken appelsinsmak eller jordbær, så for min del kunne den like gjerne hatt smak av en eller annen eksotisk, tropisk frukt, men det gjorde ikke noe. Den var bare god. Man får litt saftisfølelse i munnen, så det er definitivt et sommerprodukt. Jeg blir overrasket om dette er en variant som også skal selges utover høsten og vinteren for å si det sånn. -Så det gjelder å benytte sjansen og kjøpe seg noen flasker nå i sommermånedene.

Blir sikkert gjenkjøp. Nam!

Gjenkjøp: Ja

1 2 3 9