Iskaffe fra Q-Meieriene

Frivillig, ubetalt reklame

Tenkte jeg måtte komme med et lite oppfølgingsinnlegg om nyheter fra Q-Meieriene. Jeg skrev som dere kanskje så om de nye Skyrene med fullkornsmüsli for en liten stund siden (her), men de er langt fra de eneste Q-nyheten til dette slippet. Det har kommer mer. Blant annet disse, iskaffe i to varianter.

Jeg drikker ikke så mye iskaffe. Velger det bare av og til, og har derfor ikke så voldsomt stort sammenligningsgrunnlag. Kjenner meg sånn sett litt på gyngende grunn når jeg skal mene og skrive noe her på bloggen. Men en kort liten oppsummering kan jeg alltids komme med.

Må først ta med at de er laktosefrie. Greit at de som er intolerante eller sensitive for laktose også kan drikke dem. Smart trekk av Q-folkene. 

Den første jeg testet var den som heter Q Iskaffe Latte. Næringsinnhold her.
På hjemmesiden blir den blant annet beskrevet som en leskende iskaffe med god smak av klassisk latte, og det synes jeg var ganske treffende. Det først jeg tenkte var faktisk at den duftet som mokkabønner og smakte som is med diskret, men samtidig fyldig kaffesmak. Medsmakeren, som faktisk er fast medlem av lakrispanelet mitt her på bloggen, mente den smakte litt som drops med kaffesmak. Synes Q har klart å unngå at den blir for søt, noe de åpenbart har jobbet med siden det er poengtert utenpå flasken, uten at det ble for lite smak totalt sett. Den minnet litt om den der Baristaiskaffen som Tine hadde en gang. Vet ikke om den finnes enda.

Den andre sorten heter Q Iskaffe Salted Caramel. Næringsinnhold her.

I følge hjemmesiden skulle denne ha en unik smak av kaffe og karamell, og heldigvis var den ikke så søt som jeg fryktet selv om den hadde karamell både i navn og beskrivelse. Den var litt tjukkere i konsistensen enn Latten, men ikke kvalmende. -Selv om den kjentes litt fyldig. Smakskombinasjonen av kaffe og karamell var brukbar den altså, man kjente til og med at det var salt karamell, og den ga litt ettersmak etter at jeg hadde svelget slurken. Ble positivt overrasket og det er alltid gøy. Tror det er denne jeg mest sannsynlig ville valgt først om jeg fikk lyst på iskaffe igjen en dag.

Kan til slutt at med at jeg likte utformingen på flaskene. De var elegante å se på og fine å holde i. Egentlig ikke overraskende, Q-Meieriene pleier å være flinke på emballasje.

Gjenkjøp: Muligens 

Zeroh! Green Apple & Passionfruit

Frivillig, ubetalt reklame 

Nå er endelig massevis av nyheter på plass i butikkene. Synes det har vært noen lange uker å vente i år.
På mandag var safthyllen på Meny fylt opp med en ny Zerohsmak; Green Apple & Passionfruit. Jeg kjøpte, smakte, og så dro jeg på jobbreise noen dager. Derfor ble det ikke noe innlegg før i kveld.

Som dere ser er fargen veldig grønn. -Nesten som slim, mente yngstejenta, og dere som har barn vet at det er en positiv kommentar. Jeg tenkte også litt på slim da jeg så flaskene. Det som deltagerne får over seg i Labyrint når det er tomt for livspucker faktisk. Samtidig var det kult med en farge som skilte seg så tydelig ut i safthyllen.

Det duftet veldig eple da jeg åpnet korken. Jeg kjente ikke noen pasjonsfrukt, men tenkte den delen heller ville åpenbare seg i smaken. Jeg blandet det første glasset ganske sterkt, men fant fort ut at det kun er en liten mengde saft som trengs. Bra det, da er flasken drøy i bruk.

Smaken var både frisk, syrlig og overraskende søt. Den minnet meg litt om gelégodteri. Eplesmaken var utvilsomt mest dominant, men man kjente at den var ispedd noe annet også. Særlig om man beholdt slurken litt i munnen før man svelget. Jeg synes totalinntrykket var litt tropisk. Eller kanskje sommerlig er et bedre uttrykk? Tror også jeg vil si smaken var litt feminin, og saften hadde sikkert vært enda bedre med noen isbiter oppi.

Jeg måtte prøve meg litt fram for å få til riktig blandingsforhold her. En til ni er lett i teorien, men man må tilpasse litt etter type glass man bruker. Det ble lett for sterkt, og da var smaken for søt og intens. Samtidig ble smaken litt flat og tam hvis jeg blandet for svakt. Etter noen glass satt heldigvis miksen greit, og da var jeg fornøyd.

Det er nok ikke en saft jeg vil drikke veldig mange glass etter hverandre av. Jeg ble litt mettet etter hvert. Ett sånn nå og da er imidlertid helt supert. Det står heldigvis ikke limited edition på etiketten her, dermed er planen åpenbart at smaken er kommet for å bli. Blir spennende å se om den klarer seg.

Gjenkjøp: Ja

 

Zeroh! Klementin & hint av Stjerneanis

Frivillig, ubetalt reklame
Tenkte jeg måtte skrive et lite innlegg om Zeroh! sin pre-christmas edition med smak av Klementin & hint av Stjerneanis. Jeg oppdaget flaskene på Meny på CC Vest allerede 1. oktober, men nøyde meg med å ta et bilde og rusle videre. Synet utløste ingen umiddelbar kjøperefleks hos meg. Det gikk imidlertid ikke lang tid før jeg hørte fra flere at saften var veldig god, og at den begynte å bli vanskelig å få tak i. Greit nok, jeg dro allikevel ikke ut på leting for å kjøpe. Tenkte at den fikk komme og forsvinne igjen uten at jeg testet den. Men så, helt tilfeldig oppdaget jeg den i en annen Menybutikk nå rett før helgen. Dermed ble det smaking allikevel.

Saften hadde en nokså dyp, klementinorange farge så lenge den var konsentrert. Som utblandet utgave var den mer klar gul. Den så både delikat og leskende ut, og jeg var klar til å ta første slurk.

Jeg kunne ikke unngå å legge merke til den tydelige duften som traff nesen i god tid før glasset nådde munnen. Det luktet virkelig klementin. På en voksen, og nesten litt stram måte. Det var selvfølgelig hintet av anis som sørget for den småstramme eimen, men jeg må understreke at det ikke var noe ubehagelig eller beskt over den. Jeg fikk ingen trang til å stoppe opp eller rynke på nesen. Et lite øyeblikk fikk jeg assosiasjoner til både hostesaft og Pernod, men de forsvant så fort jeg fikk tatt en slurk i munnen. Smaken var overraskende søt. Jeg måtte faktisk dobbeltsjekke på etiketten om saften inneholdt sukker, men det var kun oppført kunstige søtningsmidler. Det smakte mye klementin. Ikke noe særlig annet. Og da mener jeg klementin og ikke appelsin. Det er virkelig en forskjell. Når jeg hadde svelget kjentes det lille lakrisaktige hintet av anis som en ettersmak, noe som ga saften et dypere og mer voksent helhetsinntrykk en ordinær appelsinsaft, men det dominerte overhodet ikke smaken. Egentlig var det bare en voksen, gul saft med en positivt, krydret ettersmak av jul.

Synes det var moro at Lerum kom med en slik førjulsutgave av Zeroh! til oss. Originalt og kreativt. Jeg er glad jeg fikk testet allikevel Å kjøpe flere flasken nå har jeg skjønt blir vanskelig, men om den dukker opp neste høst vil jeg nok sikre meg et eksemplar da også. Håper også Zeroh! fortsetter å komme med limited editions i tiden fremover. Hva med en påskesaft? La oss krysse fingrene.

Gjenkjøp: Neste år

 

Coca-Cola Raspberry

På torsdag fremskyndet jeg fredagsbrusen på jobb med en dag, og tok med meg min relativt nyinnkjøpte Coca Cola Raspberry.

Den hadde tross alt stått i kjøleskapet siden mandag, og kunne jo ikke blir stående for evig og alltid.  Dessuten begynte det å renne inn tilbakemeldinger fra dere som hadde smakt om hvordan den var, så nysgjerrigheten min var stigende.

Korken ble sprettet til lunsj og jeg sniffet inn. Syntes det luktet ordentlig bringebærdrops. Bra det altså, men skulle jeg ikke kjenne cola også? Siden det faktisk var en colavariant jeg hadde i hånden? Coladuften lurte kanskje vagt i bakgrunnen, men gjorde virkelig ikke mye ut av seg. Vel, det kunne jo hende smaken var annerledes? Vi vet jo at samsvar mellom duft og smak ikke alltid er en selvfølge.

Jeg tok en slurk og måtte kjenne ordentlig etter. Ble usikker på hva jeg egentlig smakte og tok noen slurker til. På forhånd hadde jeg trodd jeg skulle kjenne cola med et småsyrlig innslag fra bærene, men her kjente jeg nesten utelukkende bringebærsmak. Og ikke slik frisk og naturlig bringebærsmak som man instinktivt tenker på nå rett etter bærsesongen, men mer en slags søt, parfymert og kunstig variant som ikke gjorde inntrykk i noen spesiell retning. Colasmaken druknet litt i det syntetiske og egentlig synes jeg totalen ble nokså pregløs. Begge smakene var for svake, de tok for liten plass.

Coca-Cola Raspberry var slett ikke vond. Jeg drakk lett opp hele flasken, men satt ikke igjen med noe å fortelle om. Hvis dere skjønner hva jeg mener. Varianten med sitron som kom for et år siden har jeg kjøpt igjen nå og da, men det skjer ikke med denne.

Må uansett gi tommel opp for at vi også her i Norge får tilgang til de utallige Colasmakene som finnes rundt om i verden. Vet jo også at mange av dere likte denne her, så det skal bli spennende å se hvor lenge den forblir i salg.

Gjenkjøp: Nei

 

Cider X fra Grans

Det er ordentlig feriestille her på bloggen om dagen. Har tatt litt pause fra både iherdig butikkleiting, smaking og fotografering. Og det blir nok rolig noen uker til. ☀
Men innimellom, om noe dukker opp, må det bli en liten post.
Og nå kom jeg på at jeg skulle tipse om denne; Cider X fra Grans.

Oppdaget jo tidligere i vår at både champagnebrusen og sitronbrusen fra Grans var kommet i lightvarianter (her), og jammen gjelder det cideren deres også. Veldig bra. Den vanlige varianten har jeg nemlig brukt fast i mange år, så spennende at det endelig dukket opp et sukkerfritt alternativ av akkurat den.

Det er ikke alle Remabutikker jeg har sett den i, og første gang jeg smakte den var jeg i besøk, men senere har jeg blant annet kjøpt den på Rema i Lommedalen. Gjetter at i hvertfall de største Remaene har den i sortimentet sitt.

Jeg synes den smaker helt okay. Eplesmaken er den samme, men om man er vant til å drikke sorten med sukker kjenner man at denne er litt slappere. Sånn som lightdrikke noen ganger kan være. -Selv om futt og mengden bobler virker å være tilnærmet lik. Men det betyr ikke at den ikke er god altså. Man må liksom bare fjerne seg litt fra inntrykket man har fra den originale cideren og starte på nytt med denne. Ikke sammenligne direkte. Da duger den.
(Om dere skjønner hva jeg mener.) 😀

Noe ytterligere beskrivelse tror jeg ikke trengs, ville egentlig bare tipse kjapt om at den eksisterer.
Som dere skjønner har det allerede biltt gjenkjøp, og det blir garantert flere.

Gjenkjøp: Ja

 

Sunniva isTe Vannmelon fra Tine

Ikke unaturlig er sommeren høysesong for diverse leskende drikker i begrenset opplag. Her forleden prøvde vi den nyeste isteen fra Tine, en limited edition med smak av Vannmelon. Her er den på Kiwi, men jeg har sett den på Meny også.

Jeg er sånn middels glad i iste. Synes det er helt greit, men det finnes mange andre drikker jeg heller velger når jeg skal ha noe annet enn vann. Allikevel har vi rett som det er iste i hus. En av jentene mine liker det veldig godt, og da er det så klart å spennende å teste nye smaker innimellom også.

Det duftet vannmelongodteri da jeg tok av korken. Dere vet slik syntetisk smågodt med vannmelonsmak. Det synes jeg ikke er så godt, men ekte vannmelon er så klart herlig.

Så smakte vi, og jeg synes nok dette smakte mer som vannmelonsaft enn iste. Den var helt okay, gjennomsnittlig og drikkanes, men gjorde ikke sånn voldsomt inntrykk på meg. Tenkte det var fin og fruktig, ikke for søt, men samtidig ikke så forfriskende som jeg skulle ønske den var.

Tro nok ikke vi velger denne en annen gang. Kjøper nok heller ekte vannmelon og slurper i oss, og går for en annen smak om vi skal ha iste. Vil allikevel gi pluss for den rene fargen og for at Tine hele tiden tar seg bryet med å slippe nye varianter til oss. Det liker jeg, uavhengig av om alle treffer min gane eller ikke.

Gjenkjøp: Nei

 

Taffel på boks fra Grans

Her går alt litt for halv maskin om dagen. I denne varmen er det nærmest umulig å holde høyt tempo. I hvertfall for meg. Dermed blir det lite både smaking og blogging. Et lite tips til en forfriskning tenkte jeg allikevel at jeg skulle klare å komme med. Det er ikke noe ren nyhet som sådan, men nytt format og ny pakning. Artig det også.

Rett før 17. mai oppdaget jeg nemlig at Taffelvannet fra Grans, eller Taffel som vel streng tatt er den rette betegnelsen, nå finnes i boks. Det var nytt for meg. -Og antageligvis for dere også?
De hadde sekspakninger med plast rundt på Rema. I både Naturell og Lime.
Ah, en liten dose hverdagslykke for brusboksfan som meg.

Som jeg har skrevet her før kjøper jeg ofte drikke fra Grans når jeg skal ha gjester (og gjerne ellers også altså), og i år var det min tur til å ha grilling 17. mai. Og siden det var godt og varmt allerede da, passet det fint med noe å leske seg på.

Antar de fleste av dere har smakt dette Taffelvannet før. Det er vann med kullsyre, slik det finnes utallige varianter av. Dette fra Grans er det samme som finnes på flaske, og som har eksistert i mange år. Jeg er ikke sånn supertilhenger av den naturelle, den blir litt for uspennende for meg. Men limevarianten synes jeg er frisk og god. Den er ikke for syrlig og spiss, ikke for brusaktig, men har nok smak og spenst til at man ikke kjenner bare den salte kullsyresmaken. Om dere skjønner hva jeg mener. Jeg synes også den har akkurat passe med bobler. Den passer liksom inn litt mellom Farris og Bris. For meg blir nemlig ofte vanlig Farris litt for kraftig og sterk (og for salt) i munnen , selv om den gjerne raskt mister litt av futten sin, mens enkelte varianter av Bris kan blir litt for slappe. Dermed blir dette et OK alternativ. -Og det passer veldig bra til mat.

Vel, nå skal jeg ikke dra av gårde, dere vet hva slags drikk det er snakk om her. -Jeg ville egentlig bare tipse om at den er kommet på boks. Og jada, jeg kjøper Taffelvann stadig vekk. Det har jeg gjort i mange år. Ergo gjenkjøp.

Gjenkjøp: Jada

 

Champ X og Singo X fra Grans

Det var ikke bare ny snacks vi testet til ESC forrige helg. Vi benyttet anledningen til å smake litt passende drikke også.
Som jeg har skrevet her tidligere bruker jeg en del brus fra Grans, særlig når jeg skal ha besøk, og nå hadde det faktisk kommet litt nytt fra dem på Rema. Både champagnebrusen og sitronbrusen deres som sukkerfri variant.
Champ X og Singo X. (Så får dere korrigere meg om disse evt. ikke er nye.)

Vi smakte Singo X først, mest som en leskedrikk litt tidlig på ettermiddagen.
Jeg ble nesten litt nostalgisk da jeg tok den første slurken. Den smakte veldig likt den vanlige Singoen synes jeg, men man kunne ane en liten slapphet, slik lightbrus ofte har. Dermed kjentes smaken nesten som «sukkerdrikken med sitron», eller sitronbrusen av ukjent merke jeg fikk av slekta på Vestlandet da jeg var liten. Artig. Den stakk ikke riktig like mye i munnen som vanlig sitronbrus med sukker og kraft pleier å gjøre, men forskjellen var minimal. Uten tvil kjempefint for alle som gjerne synes brus blir for sterkt, kanskje bitte litt nedtur for de som liker ordentlig futt og masse bobler. Eller kanskje jeg bare var litt uheldig med akkurat den ene flaksen? Både den ene venninnen min og Mamma som tilfeldigvis var innom likte den godt. Ingen av dem tenkte over at det faktisk var en variant med kunstig søtning. Smaken var veldig autentisk og jeg kunne nok lett ha vennet meg til å drikke den om jeg hadde gått inn for det. Allikevel satt jeg igjen med et inntrykk av at det manglet ørlite grann snert og piff, dermed blir det nok ikke helt førstevalget mitt om det først og fremst er meg selv jeg handler til. Om det derimot kommer gjester jeg vet ikke vil ha så mye bobler stiller det seg annerledes. Og sånn totalt sett var den absolutt ikke dum.

Så var det champagnebrusen, Champ X.
(Og nei, ingen får meg til å kalle det sjampanjebrus. Det gjør vondt i øynene når jeg ser det på trykk. Rent visuelt støy.)

Og her synes jeg det var mer liv. Både futt, piff og fres. -Eller nok kullsyre om man skal si det mer nøkternt. Jeg kjente heller ikke umiddelbart at det var lightbrus, så denne kunne man lett lurt meg til å tro det var vanlig sukker i. Ikke at det er noe mål i seg selv, men den vanlige med sukker er jo referansesmaken her. Jeg synes det smakte ordentlig, barnlig champagnebrus, noe jeg alltid har likt godt. Nam. En av venninnene mine, som faktisk ikke hadde drukket det i store mengder i barneselskapene opp gjennom i barndommen, mente det smakte alt for ubestemmelig og for mye tutti frutti, men det er jo akkurat slik den skal smake. Det er en barnevennlig festsmak, og det liker jeg. Ekstra festbrus, som yngstejenta kalte det.

Nå blir dette kanskje litt urettferdig mot Singo X, men jeg er veldig glad i champagnebrus i utgangspunktet, og når jeg da presenteres for en variant som innfrir både på lukt, futt og smak, selv om det er en lightvariant, blir begeistringen automatisk hakket større enn den ble for sitronbrusen. Som heller var mer behagelig og leskende som en tørstedrikk på terrassen.

Ikke så mye mer å si om disse her, annet enn at jeg som vanlig ønsker nye varianter velkommen i butikkene. Jeg er alltid positiv til bredere utvalg uansett varegruppe. Utover det vet dere hvordan både sitronbrus og champagnebrus smaker. Begge var kanskje litt dauere enn originalene sånn på slutten av flasken, når de var blitt lunka og det bare var små skvelper igjen nederst, men noe annet kan man vel nesten ikke forvente. Jeg synes forresten det gjaldt sitronbrusen i litt større grad enn champisen.

Når det gjelder gjenkjøp, så sier jeg ikke nei til noen av dem. Kan helt fint velge begge igjen. Hver til sitt bruk og sin gjeng.

Gjenkjøp: Svært sannsynlig