Triple Crunch fra St. Michael

Tenkte jeg ville komme med et lite nøttetips nå inn i påsken. Har dere sett disse? To nye poser fra St. Michael, en rød og en blå.

Den røde inneholder «vanlige», dog ekstra store peanøtter, noe jeg ofte synes er litt kjedelig, derfor har jeg smakt den blå posen; Triple Crunch.

Dette er en blandingspose med både rene, saltede peanøtter, sjokoladedragerte peanøtter og honningglaserte nøtter. OK, kanskje ikke den sunneste blandingen, siden det både er en del salt og søtt her, men den hørtes absolutt veldig fristende ut.

Og god var den, ikke noe å lure på der. Egentlig var det et ganske takknemlig produkt å teste. Jeg visste vel nesten på forhånd at det kom til å falle i smak, jeg er glad i nøttemikser. Og det som var bra her var at det var en ganske jevn fordeling mellom de ulike sortene. Greit nok, det er alltid mest vanlige peanøtter i de aller fleste blandingsposer, men her var det bra med de andre to også. Og det må jo nesten være litt ordinære peanøtter som supplement i en slik pose, slik at de mer spesielle typene skal få skinne og komme til sin rett. Om dere skjønner hva jeg mener. Honningnøttene, som hadde den der ekstra krønsjen og søte touchen var det ganske mange av, litt færre av de med sjokolade. Men ikke slik at jeg tenkte det var for gnient.

Så mye mer er det egentlig ikke å si om denne posen – med den lekre blåfargen. Både medsmakerne mine og jeg landet på at den lett kan kjøpes igjen.

Gjenkjøp: Ja

Salchicha fra Grilstad

I går kjøpte jeg en pose med ny pizzapølse på Kiwi. Den heter Salchicha og kommer fra Grilstad.

Jeg hadde aldri hørt om ei sånn pizzapølse før jeg. Kjente ikke til navnet heller, men etter litt googling fant jeg ut det egentlig ikke er en nyhet. Det er pølse på spansk. Festlig. 😂😁

På nettsiden til Grilstad leste jeg at deres Salchicha er ei godt krydret spekepølse, som ikke skulle være for sterk, noe som passet meg bra. Når vi baker pizza må toppingen være spiselig for barna også, ellers blir det fort veldig mye pizza å fortære for a mor.

Siden begge er spekepølser beregnet for pizza, ble det automatisk til at jeg sammenlignet med pepperoni. Som dere ser er salchichaen lysere i fargen, altså mindre orange og jeg kunne tydelig se ulike biter av krydder blandet inn i pølsa. Jeg måtte så klart ta en smak rett fra posen, og kjente straks at den hadde bra med krydder. Uten tvil. Jeg syntes nesten den var litt sterk jeg. Selv om det sto at den ikke skulle være det. Smaken satt igjen i munnen etter at jeg hadde svelget og tiltok nesten litt i styrke, men så forsvant den liksom etter hvert igjen. Det er litt vanskelig å forklare, men den var ikke sterk på en sånn chilimåte, så det prikket og stakk i en liten evighet. Allikevel var den kvass nok til at jeg var bittelitt skeptisk til hvordan det ville gå å servere den til barna, og fikk lyst på noe å drikke for å nøytalisere smaken som satt igjen i munnen.

Ferdig stekt, sammen med de andre pizzaingrediensene, var det imidlertid ingen fare. Da smake salchichaen som en okay, ganske smaksrik spekepølse til pizza, og totalen ble heldigvis ikke for sterk. Jeg vil nok påstå at pepperoni er snillere, og kanskje noe rundere i smaken, men denne her ga litt mer trøkk til totalinntrykket og gjorde at pizzaen fikk en noe voksnere smak. Den var egentlig ganske god, men jeg er usikker på om den klarer å ta plassen fra pepperonien her i huset. Pepperoni har nemlig en ganske knallsterk posisjon. Vi får se.

Må ta med at størrelsen på skivene var veldig bra her. Vanlig pepperoni ender jeg ofte opp med å klippe i to, slik at ikke sneiene skal skape fuss under oppdeling av pizzastykker, men med disse var ikke det nødvendig. Pluss for det.

Jeg er ganske usikker på om det blir gjenkjøp av denne pølsa, men vil ikke utelukke det helt.
Tenker det kan være et bra valg om jeg skal lage pizza til voksne gjester. Og uansett setter jeg som alltid pris på godt utvalg i butikkene, så velkommen skal du være kjære Salchicha.

Gjenkjøp: Kanskje

Milkybar Mini Eggs fra Nestlé

Jeg liker snop og jeg like godt utvalg. Og spesielt godt liker jeg den der feelingen jeg får av å spise godteri jeg vanligvis bare får tak i utenlands. Det er liksom noe magisk med slike produkter, ikke sant? Så når små spesialbutikker bugner av importerte påskefristelser synes jeg det er særdeles vanskelig å bare rusle forbi. Og siste fristelse jeg overtalte meg selv til å kjøpe, -selv om den var så dyr at bankkortet mitt hylte av smerte da jeg satte det i betalingsterminalen, var denne posen med Mini Eggs fra Nestlé.

Posen er liten, den inneholder bare 90 gram og det er helt greit. Eggene har et knasende hvitt skall, og innenfor der består de nemlig kun av hvite sjokolade. Tvers igjennom. Og som vi alle vet smaker hvit sjokolade ekstremt søtt. Dermed begrenser inntaket seg litt selv, i alle fall for min del. Men akk så godt.

Måtte bare nevne dem her selv om det ikke er noen nyhet.
Kjøpte dem på Dropsen på Sandvika Storsenter om noen lurte.

🐣🐰🥚🍊

Infuso Raspberry & Pomegranate fra Twinings

For noen uker siden så jeg en hel ny serie med te fra Twinings på Coop Mega. La dem ut på Snap, men ser at jeg dessverre glemte å ta et vanlig bilde. Serien heter i alle fall Infuso, og inneholdt utrolig mange varianter. Jeg drikker ikke voldsomt mye te, så jeg skal ikke påstå at absolutt alle smakene er nye nå, men det så da unektelig slik ut. Kan ihvertfall ikke huske å ha registrert akkurat den serien før. (Dere får korrigere meg om jeg er helt på bærtur her.)

For det meste så det ut til å være smakskombinasjoner av frukt og urter, og nå i helgen prøvde jeg en med bringebær og granateple; Raspberry & Pomegranate.

Synes det duftet veldig vennlig og fruktig da teposen kom i kontakt med vann. Og for en lekker farge. Flott, klar rød som gele i et barneselskap!

For meg som ikke er sånn genuint begeistret for «vanlig» tesmak, og som stort sett velger fruktte de gangene jeg drikker te istedenfor kaffe, var dette helt flott. Det smakte nesten som varm, rød saft. Et slags voksenalternativ til toddy. -For dem som ikke er så glade i solbærsmak. Den minnet meg egentlig om en annen te, men jeg klarte ikke helt plassere hvilken. Nype og et eller annet muligens? Jeg er ikke sikker. Jeg syntes i hvertfall smaken var god. Fruktig uten å være for søt, og jeg kjente et litt syrlige sting fra granateplet.

Jeg var sammen med noen venninner i smaksøyeblikket, og flere av dem prøvde også denne her. Og der var meningene litt delte. De mest avanserte, garvede tedrikkerne ble ikke så imponerte. De likte fargen, og den var virkelig nydelig, men smaken ble for «tam og slapp». «Mye frukt og lite ordentlig te», var kommentaren. Ja ja, man må trolig sette mest pris på koselig fruktte for å falle for denne her da. Det er kanskje ikke helt innertier for de som sverger til de svarte eller grønne sortene. Så vet vi det.

Jeg må nesten ta med at Infusoserien har 100% naturlige ingrediensene, og at den er helt koffeinfri. Altså kan man fint nyte en kopp litt utpå kvelden. Og jeg kan faktisk tenke meg å kjøpe denne smaken igjen. Jeg har imidlertid skjønt at det ikke kan være den eneste sorten jeg har å sette fram om jeg skal tilby gjester en kopp te. Det kan være greit å ha et mer «vanlig» og «ordentlig» alternativ i tillegg. 🙂

Gjenkjøp: Kan godt hende

Smaksrik Base til chili con carne fra Toro

På søndag prøvde vi en Base til fra den nye serien til Toro. Jeg hadde jo bestemt meg for å prøve flere enn bare en, og valgte denne gangen Chili Con Carne.

Som dere kanskje skjønte ble jeg veldig imponert over fløtesausbasen vi smakte for noen uker siden (her). Jeg håpet derfor at også denne skulle fremkalle store mengder glede, glød og begeistring.

Det første jeg merket meg var at denne basen skulle tilsettes ganske mye forskjellig. Der fløtesausbasen kun trengte en fløteskvett, krevde denne både kjøtt og grønnsaker i tillegg til væske. Greit nok. Å lage en hel middagsrett er så klart mye mer omfattende enn å bare vispe sammen en saus. Allikevel var det et eller annet som strittet litt i mot. For meg skal Toro være så enkelt, så enkelt. Helst bare «tilsett vann», ellers kan jeg nesten like gjerne lage alt fra bunnen. Jeg bestemte meg allikevel for å ha en open mind.

Jeg skal ikke påstå at det var vanskelig å lage maten her. Oppskriften på pakken var grei å følge og ikke tok det spesielt lang tid heller. Etter ca 20 minutter var maten klar.

Smaken var helt klassisk chili con carne. Fyldig, typisk norsk tex-mex-rett som rev litt i munnen. Man skal jo kjenne chili og det skal prikke litt i leppa, og det gjorde det absolutt her.
For yngstejenta ble den for sterk. Eldstejenta blandet inn masse rømme, og da syntes hun det smakte som en grei «tacogryterett». Jeg måtte også bruke en del rømme, noe jeg var forberedt på siden jeg ikke er så flink til å nyte krydret mat. Det som som egentlig overrasket meg litt var graden av salt. Hadde ikke trodd jeg skulle kjenne det så godt sammen med chilien og tomatsmaken.

Tja, jo, dette var en helt grei base det. Middagen var rask å lage selv om man skulle tilsette mer enn vann, og smaken ble selvfølgelig okay. Men jeg kan ikke påstå at jeg ble sittende og virkelig kose meg med måltidet. Det er imidlertid ikke basens skyld, det skyldes mer at chili ikke er min hovedingrediens i mat. Mulig det er litt urettferdig å si nei til gjenkjøp siden det ikke var noe galt her, men jeg kommer ikke til å velge denne igjen. Den ble litt for kvass. Men for all del; dere som liker at det river og freser litt kan veldig gjerne prøve. (Husk at jeg er si skikkelig krydderpingle.) 😂

Gjenkjøp: Nei

Olivio Havsalt fra Maarud

Nye Olivio fra Maarud må jo ha den lekreste emballasjen av alle nyhetene til dette slippet. Potetgull i feriepose, det kan jeg like. I all denne snøen skulle jeg virkelig ønske jeg bare kunne åpne vinduet til hvite hus på en gresk øy. Kan ikke fatte at vi snart er midt i mars og at det fortsatt laver ned. Argh. Jeg liker vinter og snø jeg altså, men nå er det jammen meg nok.

Egentlig hadde jeg tenkt å smake Olivio med en gang det kom i butikken, men så ble det bare ikke sånn. Til gjengjeld har vi klart å knerte to poser nå i helgen. Og jeg spiste mest. Det smakte nemlig skikkelig godt.

Det er vel ingen ikke akkurat noe innovasjon Maarud har kommet med. Vi snakker bare nok en variant av knasende, salte flak stekt i olje. Men siden dette for øyeblikket er typen potetgull jeg velger oftest, var det så absolutt en velkommen nyhet.

Da jeg hadde tatt første munnfull begynte jeg umiddelbart og ganske ubevisst å sammenligne med Sørlandschips og Totenflak med salt. Sistnevnte synes jeg jo er knakande godt, og jeg spiser det relativt ofte. Altfor ofte når jeg tenker etter. Ouch. Olivio vil jeg påstå er noe av samme greia, selv om det står bakpå posen at det er et nytt chipskonsept basert på olivenolje. Snacksopplevelsen var i alle fall ganske lik og kjent for meg. Flakene her hadde en mer gulgyllen farge enn dem jeg sammenlignet med, og smaken var kanskje litt mer oljete. Og så kjente jeg veldig bra med salt. Nam. Skikkelig syndig snacks. Salt, fett og godt. Ja ja, man kan ikke alltid tenke sunnhet og ernæring. Dessuten er vel ikke olivenolje den verste oljen å spise, er den vel?

Vi hadde ikke dipp i helgen, og jeg syntes flakene klarte seg helt fint alene. Jeg kan imidlertid tenke meg at de smaker knallgodt sammen med både tortilla- og holidaydipp. Vi får prøve det en annen gang. For som dere skjønner blir det gjenkjøp. Massevis av gjenkjøp.

Posen inneholder 150 gram, noe som helt sikkert er en fornuftig mengde. Jeg kunne likevel gladelig kjøpt en slik i familiestørrelse om det hadde eksistert. På 300 gram. Til bare meg selv. Men en så stor pose hadde vel fort kosta skjorta. 😛
Tror fort dette kan seile opp som en ny favoritt på Consumings potetgullskala. Det gjorde heller ikke noe at begge jentene mine også syntes det var supergodt. Her i huset liker vi jo å ha snop og snacks i skåler slik at alle kan dele.
Har sett at det finnes en med Olivio med paprika også, men den har jeg ikke smakt enda. Noen som vet om den er god?

Forresten. Før jeg avslutter må jeg kommentere en vesentlig detalj, nemlig navnet. Jeg antar at Olivio er valgt siden konseptet er basert på olivenolje, men det har åpenbart skapt litt forvirring. Ser av diverse kommentarer både direkte til meg og rundt om i ulike fora at ganske mange forveksler Olivio med Delivio. En tidligere snacksvariant fra Kims. Flere virker å tro at den gamle posen nå er tilbake, men at den ikke smaker og kjennes slik den gjorde før. Men folkens, Olivio er nytt potetgull fra Maarud, den andre var fra Kims. Det var heller ikke samme type potetgull. Delivio var mer som «vanlig», potetgull og hadde ganske tynne, mer skjøre flak. Men det var godt det også altså.
Kanskje navnene er litt for like? Ikke vet jeg, men da er det i alle fall presisert i tilfelle noen forsatt skulle lure.

Gjenkjøp: Mange

Pepsi Max Ginger

Jeg har fått både tips og spørsmål om det kommer innlegg om den nye Pepsi Max Ginger. Og til det kan jeg svare klart nei.

Jada, jeg har for lengst sett flaskene i butikk, men kommer ikke til å kjøpe. Jeg smakte og skrev om den i fjor sommer etter å ha kjøpt den i Sverige, og kommer aldri til å bruke penger på den igjen. Liker ikke smaken av ingefær så alt for godt, så utgangspunktet var kanskje ikke det beste…

Innlegget ligger her.

🙂

Pingviner fra Toms

Litt sånn i forbifarten, hastende mot kassen, så jeg nylig en godtepose jeg ikke hadde sett før på Meny.
En liten lilla fristelse, fylt med skum og gele, nærmere bestemt Pingviner fra Toms.

Det er jo akkurat slike øyeblikk som er de morsomste ved vareslipp. Å oppdage et produkt jeg ikke visste skulle komme. Et produkt det hverken har vært reklamert veldig masse for i forkant, eller som har vært omtalt og testet i alle mulige fora slik at halve spenningen er fjernet. Og som den dagligvarenerden jeg er får jeg selvfølgelig en liten stigning i pulskurven når jeg gjør slike oppdagelser i butikken. Har beviset på Fitbit’en.😅

Jeg kjøpe så klart et eksemplar, men siden det har vært litt sjukdom i heimen her (igjen 🙁 ) har posen blitt liggende.
Hva er det forresten med årets influensavirus? Makan til seigliva greier.

Nå var vi i hvertfall sånn delvis i form til å teste snop igjen, og jeg gledet meg litt ekstra til akkurat disse. Sånn for nærmere tjue år siden tror jeg det må være, hadde jeg nemlig en favorittpose fra Toms som het Pingvin Devils. Det var sånne små, syrlige, røde kubber med hvitt fyll. Og de var så gode! Jeg spiste lassevis. Og ja, det finnes tilsvarende biter og noen lignende lange stenger med omtrent samme smak fra diverse leverandører nå også, men ingen slår den gamle favorittposen. Og selv om det den gangen ikke fantes sosiale medier hvor man kunne dele, tipse eller påvirke, husker jeg at jeg gjorde jeg mitt beste for å verve venninner som tilhengere av den lille posen. Fikk faktisk en påminnelse fra ei om akkurat det for bare noen måneder siden. Gosh, nesten pinlig å tenke på hvor ivrig jeg var.
Vel, siden denne nyheten ga meg slike assosiasjoner til favoritten fra gamledager, var jeg åpenbart superpositiv lenge før åpning. – Og det selv om dette er en litt annen type snop.

Innholdet i årets pose er som dere ser små pingviner med lyserosa, mjukt skum bak og rød gele foran. Typen er kjent. En herlig kombinasjon for oss om liker gelatingodt. Selv om alle var røde hadde de forskjellige nyanser og det var tre ulike smaker. Kirsebær, solbær og bringebær.

Den herlige, karakteristiske duften av skum og gele fylte neseborene mine nesten før jeg hadde sprettet posen. Og selvfølgelig ble den forsterket når vi åpnet. Og smaken, den var også akkurat som forventet. Søt, men samtidig syrlig på en fruktig måte. Herlig. Konsistensen var mjuk og fersk, (noe annet ville i grunnen vært rart nå som produktet er så nytt,) og det står på emballasjen at det det kun er benyttet naturlige farger. Så fint. Man kunne også kjenne at det var en forskjell på smakene, selv om den ikke var så stor. Gode var de alle tre.

Posen inneholdt ikke mer enn 80 gram, og selv om jeg vanligvis bifaller mindre godteposer irriterte jeg meg en smule over at det ikke var mer her. Eldstejenta mente nemlig at dette var noe av det beste godteriet hun hadde smakt, så jeg fikk langt fra alt selv. Ja ja, da får vi kjøpe oss en til ganske snart.

At jeg i utgangspunktet er en stor fan av mjukt skum- og gelegodt var neppe noen ulempe for disse vaggende nykommerne når de skulle bedømmes. Videre har vel gjenkjøpsspørsmålet egentlig besvart seg selv gjennom hele innlegget. Som nevnt kjøpte jeg posen på Meny, (på Rykkinn,) og den kosta 25 kr. Det skal bli spennende å se om de klarer seg. Jeg skal i alle fall gjøre mitt beste for å bidra til at de blir.

Gjenkjøp: Ja