Dagligvarebloggen

Dagligvarer

1 2 3 116

Spekeskinke & Mascarpone fra Pizzabakeriet

Frivillig, ubetalt reklame
Mulig jeg banner i kjerka nå, men noen ganger orker jeg bare ikke taco. Er skikkelig lei smaken, og etter ei lang uke på jobb frister det minimalt å stå på kjøkkenet en evighet og hakke, kutte, raspe, skjære og ordne. Det er så uendelig mye raskere å bare slenge en ferdigpizza i ovnen, og ligge på sofa’n til den er ferdig. Slik ble det her på fredag. Vi droppa taco’n og spiste pizza fra Pizzabakeriet. Den med spekeskinke og mozzarella.

Dette er en pizza som har vært i salg siden 2015 og vi har spiste den flere ganger før. Det har sikkert dere også. I høst fikk den en liten overhaling og er nå lansert i oppdatert og forbedret utgave. Den har fått mascarponekrem for økt saftighet, ny osteblanding med revet mozzarella og grana padano, og ekstra tynn bunn. Jeg syntes pizzaen var god i utgangspunktet og var spent på om den nå ville være enda bedre. Særlig med grana padano, noe jeg aldri hadde hørt om før. 😀

Akkurat som tidligere fulgte det med en liten separat pakke spekeskinke. Skinken tiner på benken mens pizzaen stekes, og fordeles jevnt utover som topping når pizzaen er ferdig i ovnen.

Over ser dere pizzaen i frossen utgave og under er den ferdigstekt. Den gir kanskje ikke det beste visuelle inntrykket, i alle fall ikke før man får dandert på skinken, men den er veldig god.

Bunnen her var veldig tynn. Ikke slik at den kjentes som en kombinasjon av bare skorpe og kjeks, for den var både luftig og mjuk under fyllet selv om den ikke var så tjukk, men det var ikke voldsomt volum. Noen steder knaste den litt i kantene. Hos oss liker vi best litt fyldigere bunn, og denne bunnen balanserte helt på grensen for hva som funker, men det var akkurat innafor.

Mascarponekremen var okay, men jeg hadde nok foretrukket pizzaen uten. Sausen lå litt hist og her, og hver gang jeg fikk en slik bit, ga det meg følelsen av å spise hvit pizza. Selv om det var tomatsaus på denne her. Smaken ble fyldig og det var godt, men for min del kunne den altså like gjerne vært sløyfet.

Resten av inntrykket var veldig kjent. Dette er fortsatt en god og mild pizza. Det rare er at totalinntrykket er ganske svakt, men man får allikevel lyst til å ta det ene stykket etter det andre. Mulig det bare hadde med en rumlende mage på gjøre, men jeg vil nok tro smaken bidro litt i tillegg.

Jeg vet at vi kommer til å kjøpe denne igjen. Den var ikke så forandret at det kjentes som et annet produkt, og selv om den for min del like gjerne kunne forblitt slik den var, tror jeg fint den vil klare seg i pizzakonkurransen i frysedisken. Som jeg skrev da jeg smakte den forrige utgaven for første gang i 2015 er jeg i utgangspunktet svak for pizza med spekeskinke, og derfor ganske lett å imponere.

Hvis jeg ikke tar feil kom Pizzabakeriet også med en kyllingpizza i høst. Kan det stemme? Og er det noen som har smakt den? Tror det må bli neste pizzatest.

Gjenkjøp: Ja

 

Mexi Snack Bites fra Daloon

Frivillig, ubetalt reklame
Tror aldri jeg har skrevet om noe fra Daloon her på bloggen før. Ikke at jeg er storforbruker av produkter fra merket, men en og annen pakke med vårruller hender det jo at vi kjøper. Og de smaker helt okay.
Her forleden klarte jeg å forville meg bort i vegetaravdelingen på Meny. Der hadde de fått inn esker med noe som heter Snack Bites. Har dere sett dem før? Selv om jeg absolutt ikke kan påberope meg å ha totaloversikt over produktgruppen, eller vite sikkert hva som er nytt fra Daloon, mener jeg dette må være en nyhet. Og uansett, jeg hadde ikke smakt dem før, dermed måtte vi teste.

Jeg er veldig glad i snacks som løkringer, mozzarellasticks og jalapeño poppers, og dette er litt samme type produkt. Jeg tenker man i alle fall kan si de tilhører samme kategori. De er laget av blant annet mais, ris, løk, paprika, cheddar og chipotle chili, og det står Spicy Mexican Style på pakken. De passer altså på en fredag. 😀

Bitene varmes i stekeovnen i 10-12 minutter og så er de klare. Veldig enkelt.

Vi prøvde dem sammen med salsa, guacamole og rømme og jeg skal love at den rømmen var nødvendig. Disse bitene bet nemlig bra fra seg, og kjentes definitivt sterkere enn forventet. Dere som leser her regelmessig vet at det ikke skal så mye til før jeg synes noe smaker sterkt, men fra den ene medsmakeren min, som tåler adskillig mer krutt enn meg, unnslapp det også et ganske kontant lite utrop om at de var spicy. Man får i alle fall det som er lovet på esken.

Først synes jeg det smakte og kjentes som veldig mange andre typer snacks i samme sjanger. Litt som en type nuggets. Krispy og knasende skall og mjukt fyll. Allikevel skilte de seg litt ut siden skallet var såpass kornete og ruglete av maisen og risen, og innsiden også hadde litt ujevn struktur. Som dere ser på bildet var innsiden ganske lik utsiden. Biten ved pilen er delt i to. Smaken var krydret slik vi her i Norge kaller meksikansk, og jeg klarte å skille ut biter av både mais, løk og paprika i konsistensen. De var absolutt ikke dumme, selv om de var litt vel sterke.
Samtidig var det noe litt slapt over totalen. Og det har ikke med smaken å gjøre, for chipotlen gjorde definitivt jobben sin. Jeg kjente allikevel litt (og bare litt) av det noe nølende preget jeg også synes enkelte andre vegetarprodukter har hva gjelder konsistens. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. Kan godt hende det bare skyldes blandingen av ingredienser, og at jeg enda er ganske uerfaren innen vegetarverdenen, men den siste lille piffen manglet for meg. Allikevel var de all right, og liker man sterke varianter av denne typen snacks er det bare å hive seg på.

Veldig moro å ha smakt disse her, og de skilte seg litt ut fra hva jeg har smakt tidligere. Det er uansett bra. Jeg kommer nok ikke til å kjøpe esken igjen for å nyte som en isolert snack, men i kombinasjon med annen type tex-mex mat er det absolutt en mulighet.
Til dere som lurer fant jeg esken på Meny Fornebu.

Gjenkjøp: Kanskje

 

Fjordland til familien Kjøttboller med potetstappe

Frivillig, ubetalt reklame
I høst kom Fjordland for første gang med pakninger beregnet på flere enn en. Fjordland til familien.
Litt rart at de ikke har lansert det tidligere egentlig, så mye Fjordland som selges her i landet. Kanskje de hittil helt bevisst ikke har ønsket å nå andre enn enpersonshusholdninger? (Og institusjoner.) Ikke vet jeg, men nå finnes det i alle fall to familiepakninger, Pasta Carbonara og Kjøttboller med potetstappe. Spennende!

Hos oss spiser vi svært sjelden Fjordlandmat. Dels fordi jeg tenker det er litt juks og dels fordi jeg synes det er dyrt. Vi er også flere enn en i husholdningen og hvis vi skal ha Fjordlandmat blir det fort flere hundrelapper for en hverdagsmiddag. Det går ikke. Når man nå kan få en pakke til 2 (3) personer for nesten det samme som en vanlig enkeltpakning koster, svekkes imidlertid prisargumentet en del. Så får jeg heller svelge unna husmoræren og verdsette hvor raskt og enkelt det er å varme mat noen andre har gjort klar for meg.

Helt siden jeg oppdaget disse familiepakningene har jeg gått med planer om å teste i hvertfall en av dem. Jeg hadde bare ikke bestemt meg for hvilken. Da vi nylig fikk smaksprøve på retten med kjøttboller ble heldigvis valget ganske enkelt og testingen fremskyndet. Den lille porsjonen i plastskål ga et overraskende godt inntrykk, og sammen med en rabattkupong fra Coop ble ikke prisen så gæærn heller. Jeg kjøpte.

Esken inneholder en pose kjøttboller av kylling og kalkun i fløtesaus og en pakke potetmos. Potetmosen fra Fjordland i andre retter har jeg alltid vært imponert over, og jeg ble selvfølgelig lettet over at dette var samme gode sort.

Jeg har fremdeles ikke mikrobølgeovn, så jeg varmet posene et kvarter i vannbad. Ikke noe problem. Som vanlig klønet jeg voldsomt da jeg skulle helle maten over i skåler, og om ikke før, ble min mangel på Fjordlanderfaring svært tydelig i akkurat det øyeblikket. Undrer meg over at det ikke finnes noe bedre løsning på akkurat det. Jeg skjønner at posene må være tette og idiotsikre, men jeg klarer alltid å både grise, søle og brenne meg. I tillegg hadde jeg valgt for liten skål til kjøttbollene og sausen, så mat fløt nesten over sine bredder. Det gikk med et nødskrik.

Så kunne vi spise, og akkurat som på smaksprøven jeg hadde fått var maten overraskende god. Saftige og ganske spenstige kjøttboller, -ikke for salte, og passe fyldig, smaksrik fløtesaus, om enn litt mørkere enn jeg er vant til. Og så selvfølgelig den mjuke, nesten litt kremete, -men ikke for vassene potetstappen. Det føltes som ordentlig middag.

Jeg skjønner at Fjordland garderer seg og skriver 2-3 personer på pakken. Hos oss er det meg og to barn, og det var litt knapt med kjøttboller. Forbausende nok var det rikelig med potetmos, noe jeg ikke hadde trodd da jeg først så pakken, og selvfølgelig mer enn nok saus. Når vi spedde på med brokkoli og gulrøtter fra egen grønnsaksskuff ble vi passe mette alle tre, men jeg tviler på at det er nok til mer enn to voksne. Helt greit det altså.

Jeg utelukker ikke gjenkjøp av denne pakken. Både smak og konsistens var mer enn godkjent, og påstanden om at det er kjapt og lettvint kan ikke bestrides. Det betyr ikke at man ikke kan lage annen god mat på samme tid, men innimellom setter i alle fall jeg pris på å få litt hjelp.
Tror jeg har lyst til å teste den andre familievarianten også, så tips meg om dere ser den på tilbud eller i en kampanje.

Gjenkjøp: Kanskje

 

Piano Melkesjokoladepudding fra Tine

Frivillig, ubetalt reklame
Da var det puddingtid på bloggen. I helgen testet vi nemlig den nye Piano Melkesjokoladepudding fra Tine.
Nå er vel ikke Melkesjokoladepudding egentlig noe nytt i seg selv. Det har eksistert i flere ulike utgaver tidligere. Men akkurat denne kartongen er ny nå. Relanseringer er spennende det. Kanskje oppskriften er finpusset litt siden sist?

Jeg er ikke noe puddingmenneske. I alle fall ikke i matveien. Høh. 😆 Det er mange andre desserter jeg synes er mye bedre enn ulike puddinger. Mjuke kaker for eksempel. Mmmm, det kan jeg spise MYE av. Når man får gjester prøver man imidlertid å servere noe man vet faller i smak hos de fleste. Derfor ble det pudding i helgen.

Huff, jeg klumset litt da jeg skulle helle den ut av kartongen. Klumpen ble  skvist i den ene enden og dermed ikke så rettvinklet og bloggbildevennlig som den kunne ha vært. -Som om det spiller noen rolle.

Så smakte vi, både med og uten vaniljesaus, og konkluderte vel kjapt med at dette ikke føltes nytt. Smaken var både mildere og litt svakere enn den «vanlige» sjokoladepuddigen, og ettersmaken virket noe søtere, men for meg var det fortsatt sjokoladepudding. God med jordbær sådan. En av gjestene mente faktisk denne var bedre enn den originale. Uttalelsen ble raskt fulgt opp med forslag om at melkesjokoladepudding burde bli den nye «normalen» og så kunne evt. den andre saneres om det ikke var marked for to. Interessant tanke.

For meg var dette bare nok en sjokoladepudding. Jeg hverken liker det godt nok, eller har spist det i store nok mengder til å ha særlige sterke preferanser. Men gjestene, både store og små var fornøyde, så da konkludere jeg med at produktet duger. Det som uansett også var kult, var forslaget på kartongen om å smelte om puddingen og støpe den i sine egne små former. Det hadde sikkert vært gøy å prøve.

Gjenkjøp er tvilsomt her i huset. Som dere skjønner har det ikke med konsistens eller smak å gjøre, men skyldes rett og slett vår mangel på puddingglede. Men til gjester; hvorfor ikke?

Gjenkjøp: Nei

 

Glutenfri Bali Kyllinggryte fra Toro

Frivillig, ubetalt reklame
Bali Kyllinggryte er ingen nyhet. Men når Toro lanserer den som glutenfri variant blir den litt nyhet allikevel.
Hjemme hos oss er ingen allergiske, men det hender vi har gjester som ikke tåler gluten og i tillegg synes jeg det er fint at det glutenfrie sortimentet i butikkene stadig utvides. Derfor har vi testet denne posen.

Full gjennomgang tror jeg nesten er overflødig. Fremgangsmåten her er akkurat som hos den ordinære varianten, og slik også veldig mange av de andre Torogrytene lages.

Man tømmer posens innhold i en kjele, tilsetter væske og koker opp. Ferdigstekt kjøtt tilsettes, man koker litt til og så er det klart. Så velsignet enkelt i en hektisk hverdag.

Det duftet velkjent karri da jeg åpnet posen. Det minner meg om barndommens fiskeboller i gul saus, og er definitivt ikke duften, (eller smaken,) jeg setter høyest. Heldigvis visste jeg at selve smaken av karri ikke ville være like sterk som lukten, i alle fall er den ikke det hos originalen, og dermed var jeg ikke spesielt bekymret.

Jeg spiser ikke Bali Kyllinggryte så ofte at jeg er ekspert på smaken. Men jeg har laget den såpass mange ganger at jeg tør påstå denne glutenfrie utgaven ligger svært tett opptil originalen. Så bra!

Barna liker den også, og jeg tenker det er et fint middagsalternativ til f.eks de dagene man har vennegruppe og må ta litt hensyn til hva man serverer. (Dere som har barn i skolealder vet hva jeg mener.) Smaken er kremet, mild og lett norsk-orientalsk, og karrismaken er heldigvis ikke veldig dominerende. Med andre ord en hverdagsrett som er lett å like.

Ny tommel opp til Toro, dette var et fint tilskudd til «fri for»-hylla. Har sett at også Jegergryte har kommet uten gluten, den får vi prøve neste gang.

Gjenkjøp: Ja, hvis vi må noe glutenfritt

 

Crunchy Tortilla Chips Paprika fra Old El Paso

Frivillig, ubetalt reklame
I helgen smakte vi de nyeste tortillachipsene fra Old El PasoCrunchy Tortilla Chips Paprika.

Jeg kjøpte posen på Meny for en stund siden, men har glemt den litt bort hver gang vi har hatt taco. Vel, det kommer jo en ny anledning hver helg, og denne gangen husket jeg altså på den.

Som dere ser var chipsene ganske mørke. Paprikakrydderet var ikke slik som på paprikapotetgull, der man kan se noen bittesmå runde korn, her var krydderet helt glatt og finmalt som mel. (Næringsinnhold her.)

Det luktet ikke mye, men den lille duften som sivet ut var kjent. Jeg var ikke helt sikker på fra hvor, men så fort jeg tok en smak falt det på plass. Ahaa, disse kjentes jo som svake Doritos. Det står mild på posen og chipsene var virkelig milde. Nesten for lite smak vil jeg si. Til og med for ei krydderpingle som meg. Det var heller ikke noe sting eller ettersmak, bare en rolig, lett krydret paprikasmak som sammen med maissmaken liksom hvisket Doritos. De var gode å dippe i rømme og guacamole, og passet egentlig mye bedre som ren snacks enn som en del av et tacomåltid. Vi byttet raskt bort skåla med ei med vanlig, salt tortillachips, og spiste disse som snacks senere på kvelden i stedet. Men heller ikke da gikk det veldig unna fra skålen. Det var liksom noe som manglet. Jaja, uansett poeng til Old El Paso som gir oss mer å velge i.

Konkluderer med at smaken på disse chipsene var helt okay, men akkurat her i huset ser jeg ikke helt hvor vi skal få brukt dem. Det blir trolig derfor ikke gjenkjøp.

Gjenkjøp: Tvilsomt

 

Fryd Brie Hvitløk fra OsteCompagniet

Frivillig, ubetalt reklame
I dag smakte jeg den nye Fryd Brie Hvitløk fra OsteCompagniet. Kjøpte den på Meny i begynnelsen av uka, men siden det har vært høstferie og vi har vært litt på farten, har den blitt liggende til nå.

Jeg har alltid vært glad i ost. Kan styre meg for de skarpeste blåmuggvariantene, men synes ellers det er helt greit å variere litt bort fra Norvegiaen. – Som vi forøvrig bruker vanvittige mengder av her i huset hver uke. Tror ikke jeg noen gang har spist hvitløksost før, men vanlig brie er jo veldig mild og snill, så kombinasjonen hørtes spennende ut.

Vi lot osten stå litt i romtemperatur før den skulle spises, slik at smaken skulle komme best mulig fram. Kjøleskapskald ost synes jeg ofte smaker litt for lite. Kulden fortrenger mye av inntrykket.

nettsiden til OsteCompagniet står det at denne osten har en mild, men fremtredende smak av hvitløk, og det var akkurat det jeg tenkte da jeg hadde smakt. Hvitløksmaken var tydelig, men ikke sterk. Man kjenner det nesten med en gang, selv om smaken av vanlig brie slår inn aller først. Osten både ser ut som og lukter som vanlig brie også, men når man har fått den i munnen kan man ikke unngå å kjenne at her er det noe i tillegg. Jeg syntes den var ganske god, og den passet godt sammen med spisspaprika. Hvitløksbrie og marmelade er derimot mismatch. Det trenger dere ikke prøve. Osten ga heldigvis ingen varig ettersmak i munnen og jeg ble heldigvis heller ikke gående å geise hvitløk i lang tid etterpå. Bra.

Vi ble sittende litt og fundere på hva annet man kan bruke denne til, og kom vel ikke fram til noe annet enn på pizza. Ser at produsenten også foreslår ei skive på biffen eller hamburgeren på nettsiden sin, og akkurat på biffen kunne jeg faktisk godt tenke meg å forsøke den. Gi meg gjerne et pip om noen av dere prøver. Eller hva med at en av disse gode burgerrestaurantene i Oslo setter en burger med hvitløksbrie på menyen? Jeg hadde kjøpt. 🍔

Jeg synes dette var en fin nyhet. Ikke overdrevent kreativt, men det trenger det heller ikke være. De alt for sære og ekstreme smakene og kombinasjonene varer ikke i lengden uansett. Selv om jeg nok foretrekker vanlig brie kan jeg godt kjøpe denne igjen. Håper den blir.

Gjenkjøp: Sannsynlig

 

Serveringsklar Fløtesaus fra Toro

Frivillig, ubetalt reklame
Nå kommer faktisk et lite Toroinnlegg til. Her om dagen smakte vi nemlig den nye kjølte Fløtesausen deres i kartong, serveringsklar på få minutter. Her ser dere den.

Jeg så på Coop at det var kommet flere andre varianter av disse sausene også, altså i tillegg til fløtesausen.
Bretagne kyllingsaus, Bearnaisesaus og Peppersaus. Tror jeg må prøve noen flere etter hvert.

Dette er altså nok et tidsbesparende produkt som skal hjelpe oss i den hektiske hverdagen. Synes det er helt greit jeg. For mange er jo tid en ressurs det er knapphet på, og man effektiviserer der man kan. Også måltidene. Okay, jeg tuller litt altså, men det er jo deilig med alt som er ferdig. -Som noen andre har gjort klart for oss. Ikke at det tar veldig lang tid å lage posesaus eller bruke base heller, men om man har mikrobølgeovn er denne sausen klar på bare to minutter.

Jeg har ikke mikro, så jeg lot den varme seg i en kjele. Der skulle den stå på middels varme og røres i med jevne mellomrom. Det tok heller ikke særlig lang tid. Et lite tips om man ikke synes man får ut all saus fra kartongen er forresten å fylle inn to spiseskjeer vann, sette på korken og splosje litt rundt. Så tømmer man ut igjen og får med seg det aller, aller meste. -Det står på kartongen.

Den ferdige sausen både så ut og duftet som fløtesausen fra pulverpose. En variant vi bruker ganske ofte her i huset. Jeg synes også smaken var temmelig lik, og barna var enige. Vi er med andre ord ikke så gode sauskjennere at vi klarte å finsmake om denne sorten faktisk inneholdt noen andre, spesielle ingredienser. Selv om vi kunne lese at det sto «ekte kraft og fløte» på kartongen. Konsistensen var muligens bitte litt tykkere, men det var vel eneste forskjellen fra pulvervarianten. Uansett var vi fornøyde, smaken var grei, men jeg satt ikke igjen med følelsen av å ha smakt noe nytt.
Og så god som fløtesausen fra base, var den nok ikke. Men den kan når som helst måle seg med pulvervarianten.

Selv om jeg ikke ble bergtatt av denne kartongen kan jeg godt kjøpe den igjen. Den hadde lang holdbarhet, dermed går det helt fint å ha den i kjøleskapet uten en konkret plan for når den skal brukes. Det skal bli spennende å se hvilken mottagelse serien får, jeg har allerede bestemt meg for at Peppersaus blir neste sort ut.

Gjenkjøp: Ja

 

1 2 3 116