Dagligvarebloggen

Dagligvarer

1 2 3 116

Rivo Mints fra SweetLife

Frivillig, ubetalt reklame
Naturlig nok følger jeg drøssevis av butikker, kiosker, produsenter og varemerker innen dagligvare og lignende på Instagram. Deli de Luca er en av dem. For noen uker siden så jeg de la ut bilde av noen nye bokser med mintpastiller de hadde fått inn, og jeg ble såpass nysgjerrig at jeg lagret bildet. Nå har jeg funnet dem selv.

Disse Rivoboksene kommer fra et sveitsisk selskap som heter SweetLife, og jeg så på nettsiden deres at de har mange flere varianter. Noen med utrolig lekkert design. Kanskje de også kommer hit etterhvert? Hvis disse to blir en salgssuksess?

Den første jeg smakte var Cool Mints Icy Spearmint. Fant ut at det var tryggest.

Jeg kløna litt da jeg skulle åpne boksen, siden jeg først trodde man skulle trykke ned flaten der det står «open» og det absolutt ikke gikk. Så prøvde jeg å løfte av hele øverste del av boksen, før jeg litt tilfeldig kom til å skubbe på den og skjønte patenten. Ah, litt flaut – bra ingen så meg. Man skal altså bare skyve toppen i pilens retning, så kan man åpne et lite hull i plastikken under metallet.

Skjønner veldig godt navnevalget på disse her. De smaker så tydelig spearmint at jeg straks fikk assosiasjoner til den grønne Wrigley’s spearmint platetyggegummien. Ble nesten litt nostalgisk. Videre var de overraskende søte, samtidig ganske forfriskende og når jeg flyttet en pastill inntil kinnet og lot den ligge der og hvile, kjentes det etter hvert både kaldt og isete. Kan nesten kalle det en mild variant av følelsen man får når man på en måte brenner seg på is. Jeg syntes de var gode jeg. Fin størrelse pr enhet også.

Så sto Hot Mints Spicy Mango for tur. En noe spenstigere smakskombinasjon.

Og denne var spesiell. Det kan man trygt si. Først smakte det bare fruktig og friskt. Litt sterk og eksotisk mango. Men så begynte det å prikke og stikke på tungen, og jeg forsto at her var det spicy elementet ja. Det gikk rett i drøvelen. Stikkingen kom åpenbart fra chili, noe også emballasjen indikerte, og jeg syntes det gjorde hele inntrykket rart og rotete. Det ble for mange smaker på en gang for meg og jeg fikk ikke lyst på flere. Jeg syntes smaken ble sittende fast i tungen lenge etterpå også. Omtrent som når man brenner seg på litt for varm kaffe. Tror jeg vil kalle den en annerledes pastill. 😎

Jeg kan godt kjøpe spearmintvarianten igjen, men som dere skjønner styrer jeg unna spicy mango. Den hadde for mye futt for meg. Tenker det blir spennende å se om flere Rivopastiller dukker opp etter hvert, tips meg gjerne om dere ser noen.

Gjenkjøp: Ja og Nei

 

Solidox tyggegummi

Frivillig, ubetalt reklame
Jeg synes alltid november er en utrolig travel måned. Verre enn desember. Forrige uke forsvant i et svosj, og jeg rakk ikke blogge halvparten så mye som jeg hadde tenkt. Denne uken er dessverre også litt overbooket med avtaler og aktiviteter, men forhåpentligvis får jeg sneket inn et innlegg eller to allikevel. Puh. Gleder meg til det roer seg i midten av desember.

I kveld fant jeg ut at jeg måtte synse litt om Orkla sin Solidox tyggegummi. Et produkt som dukket opp allerede i februar, og som nå finnes i flere smaker. Jeg har sett pakkene og boksene ligge i kasseområdet i massevis av butikker, men de er utrolig vanskelig å snikfotografere. Det sitter jo alltid en ansatt bare en liten meter unna. Her er i alle fall det jeg har klart å få til. 😆

Jeg er ingen tyggisperson. Langt i fra. Jeg irriterer meg tvert i mot over de som ALLTID har tyggegummi i munnnen, og som slafser inn i øret mitt når vi snakker i telefonen. Jeg blir heller ikke videre imponert over de som blåser bobler som sprekker rett fremfor meg når vi har en samtale, eller de som smeller tyggisen mellom tennene for annet hvert ord de sier. Noe så distraherende! OK, jeg overdriver litt her altså, men dere skjønner tegninga? Tror vi alle har møtt disse personene som tygger som om de skulle være med i et mesterskap. Heldigvis er de fleste mye mer diskret og man merker nesten ikke at de har noe i munnen.

Selv om jeg selv ikke spiser tyggegummi hver dag, ser jeg selvfølgelig nytten av produktet i flere sammenhenger. F.eks ved press i øret når man sitter på fly, når man har spist makrell i tomat til lunsj og fiskeånden står som en eim når man forlater kantinen, eller når man skal inn i et møte og trenger en rask oppfreshing av tenner og munn. Jeg har derfor som regel alltid ei tyggispakke liggende i veska, i tillegg ei i bilen og ei på jobben. Det er åpenbart et enormt marked for disse små enhetene, og jeg synes det er kult at det nå finnes en norsk variant sammen med de store, utenlandske merkene. About time.

Jeg har selvfølgelig testet de ulike smakene etter tur og synes absolutt de kan måle seg med f.eks Extra og Stimorol. Både hva gjelder konsistens og smak. Smakene til Solidox er ikke så sterke, man kjenner ingen nordavind feie gjennom munnen, men de holder seg friske og tydelige overraskende lenge. Smaken forsvinner ikke etter bare noen minutter. Veldig bra. Sammenlignet med Extra synes jeg nok Solidoxen har litt for lite knasende lag ytterst, den kunne med fordel vært litt mer krispy og spennende, men når man først er i gang med å tygge synes jeg konsistensen er bra. Tyggegummien henger liksom bittelitt igjen for hvert tygg, den er smidig og fin, og den blir ikke tørr eller kornete selv om man har den i munnen ganske lenge. Slike sorter som nærmest går i oppløsning etter ti minutter er bare overflødige produkter spør du meg. De består virkelig ikke tyggisprøven.

Det jeg ikke var fullt så imponert over var papiret som er brukt i Solidoxemballasjen. Når man åpner en pakke faller liksom flere biter enn den ene man skal ha lett ut. Det kunne altså med fordel vært brukt et litt mer formelig slags papir eller folie. #forbedringspotensiale Heldigvis finnes det også en variant i boks, – en slik har jeg faktisk stående på jobben nå. Greit å kunne ta en bit etter lunsj. -Og selvfølgelig tygge med munnen igjen og ta den ut om noen ringer. 😀

Kan jo til slutt ta med at de tre variantene fra Solidox skal ha ulike egenskaper:
Solidox Frisk Pust Peppermint inneholder sink som motvirker årsaken til dårlig ånde.
Solidox Hvite Tenner inneholder karbonater som motvirker misfarging.
Solidox Rene Tenner Spearmint inneholder fluor, som rengjør tennene og styrker emaljen.

Jeg kan virkelig ikke hverken bekrefte eller avkrefte at disse egenskapene er tilstede i de små tyggisbitene, jeg har ingen måte å måle eller kontrollere det på. Jeg har heller ikke tatt tiden på hvor lenge jeg har hatt hver bit i munnen. -Men om det stemmer er det jo flott. Særlig for de som tygger mye og ofte og lenge.

Selv om jeg som nevnt innledningsvis spiser relativt lite tyggegummi, kommer jeg nok til å fortsett å kjøpe Solidox sine de gangene jeg trenger en boks eller ei pakke. Liker norske varianter, og håper virkelig det er marked for merket sammen med de andre store. Kanskje det kommer en ny smak til neste slipp også?

Gjenkjøp: Ja

 

Sukrin Marsipan til kaker og konfekt

Frivillig, ubetalt reklame
Siden vi nå går inn i årets absolutte høysesong for baking, tenkte jeg at det passet med et lite tips. I høst dukket det nemlig opp en marsipan uten sukker i bakehyllen; Sukrin marsipan til kaker og konfekt. Her er den på Meny.

Etter litt googling fant jeg ut at denne marsipanen er søtet med både sukrin og stevia. Den er uten eggehvite og dermed også vegansk.

Vi bruker egentlig ikke så mye marsipan her i huset, men innimellom går det med litt til baking. I helgen skulle vi pimpe opp en litt lav brownie, og fant ut at det passet med små marsipanlokk.

Jeg skar opp emballasjen og det første jeg reagerte litt på var fargen. Den virket noen nyanser gulere enn ordinær marsipan. Kanskje det skyldtes fraværet av nettopp sukker? Eller eggehvite?

Jeg måtte så klart smake en liten bit rett i munnen før jeg begynte å kjevle. Det smakte marsipan, virkelig, men den kjentes nok noe strammere og nesten bitrere enn den vanlig sorten. Selv om marsipan med sukker også så klart varierer litt i smak fra produsent til produsent. Mandelsmaken var veldig tydelig, og selv om marsipanen ikke inneholdt sukker var den absolutt søt nok. Check!

Så skulle jeg kjevle ut en bit til ei tynn leiv, og møtte på en litt uventet utfordring. Hva skulle jeg bruke til hjelp når det ble klissete? Hvis poenget er å styre unna sukker, er det vel ikke helt heldig å hente fram melispakka? Slik jeg pleier når jeg kjevler annen marsipan?
Vel, i fravær av et sukkerfritt alternativ måtte jeg bruke et bitte lite melisdryss for at det ikke skulle bli bare klin, jeg innrømmer det, men jeg tar gjerne i mot tips til hva jeg kunne brukt i stedet.

Vi fikk den da utover etter hvert og kunne begynne å forme. Min lille assistent hentet fram en rund utstikker, og laget små marsipanlokk som vi la på lave stykker av brownies. Det ble faktisk veldig godt. Sammen med sjokoladesmaken fra kaken virket ikke marsipanen på langt nær så skarp som da jeg spiste den alene. Altså fungerer den fint i kombinasjon med andre smaker. Veldig greit å vite. Kan godt tenke meg at den egner seg til å lage marsipankonfekt med sjokolade på også. Det vil jeg teste nærmere jul.


Her er kakene til min lille hjelper. 

Tenker dette er en nyhet mange blir glade for. Synes det var bra at smaken var såpass okay, selv om den ikke var helt innertier når jeg spiste den bar. Vet ikke om jeg kommer til å kjøpe den eller vanlig marsipan neste gang, men setter som alltid pris på muligheten til å velge. Det blir et kanskje til gjenkjøp fra meg.🎄😃

Gjenkjøp: Kanskje

 

Spekeskinke & Mascarpone fra Pizzabakeriet

Frivillig, ubetalt reklame
Mulig jeg banner i kjerka nå, men noen ganger orker jeg bare ikke taco. Er skikkelig lei smaken, og etter ei lang uke på jobb frister det minimalt å stå på kjøkkenet en evighet og hakke, kutte, raspe, skjære og ordne. Det er så uendelig mye raskere å bare slenge en ferdigpizza i ovnen, og ligge på sofa’n til den er ferdig. Slik ble det her på fredag. Vi droppa taco’n og spiste pizza fra Pizzabakeriet. Den med spekeskinke og mozzarella.

Dette er en pizza som har vært i salg siden 2015 og vi har spiste den flere ganger før. Det har sikkert dere også. I høst fikk den en liten overhaling og er nå lansert i oppdatert og forbedret utgave. Den har fått mascarponekrem for økt saftighet, ny osteblanding med revet mozzarella og grana padano, og ekstra tynn bunn. Jeg syntes pizzaen var god i utgangspunktet og var spent på om den nå ville være enda bedre. Særlig med grana padano, noe jeg aldri hadde hørt om før. 😀

Akkurat som tidligere fulgte det med en liten separat pakke spekeskinke. Skinken tiner på benken mens pizzaen stekes, og fordeles jevnt utover som topping når pizzaen er ferdig i ovnen.

Over ser dere pizzaen i frossen utgave og under er den ferdigstekt. Den gir kanskje ikke det beste visuelle inntrykket, i alle fall ikke før man får dandert på skinken, men den er veldig god.

Bunnen her var veldig tynn. Ikke slik at den kjentes som en kombinasjon av bare skorpe og kjeks, for den var både luftig og mjuk under fyllet selv om den ikke var så tjukk, men det var ikke voldsomt volum. Noen steder knaste den litt i kantene. Hos oss liker vi best litt fyldigere bunn, og denne bunnen balanserte helt på grensen for hva som funker, men det var akkurat innafor.

Mascarponekremen var okay, men jeg hadde nok foretrukket pizzaen uten. Sausen lå litt hist og her, og hver gang jeg fikk en slik bit, ga det meg følelsen av å spise hvit pizza. Selv om det var tomatsaus på denne her. Smaken ble fyldig og det var godt, men for min del kunne den altså like gjerne vært sløyfet.

Resten av inntrykket var veldig kjent. Dette er fortsatt en god og mild pizza. Det rare er at totalinntrykket er ganske svakt, men man får allikevel lyst til å ta det ene stykket etter det andre. Mulig det bare hadde med en rumlende mage på gjøre, men jeg vil nok tro smaken bidro litt i tillegg.

Jeg vet at vi kommer til å kjøpe denne igjen. Den var ikke så forandret at det kjentes som et annet produkt, og selv om den for min del like gjerne kunne forblitt slik den var, tror jeg fint den vil klare seg i pizzakonkurransen i frysedisken. Som jeg skrev da jeg smakte den forrige utgaven for første gang i 2015 er jeg i utgangspunktet svak for pizza med spekeskinke, og derfor ganske lett å imponere.

Hvis jeg ikke tar feil kom Pizzabakeriet også med en kyllingpizza i høst. Kan det stemme? Og er det noen som har smakt den? Tror det må bli neste pizzatest.

Gjenkjøp: Ja

 

Mexi Snack Bites fra Daloon

Frivillig, ubetalt reklame
Tror aldri jeg har skrevet om noe fra Daloon her på bloggen før. Ikke at jeg er storforbruker av produkter fra merket, men en og annen pakke med vårruller hender det jo at vi kjøper. Og de smaker helt okay.
Her forleden klarte jeg å forville meg bort i vegetaravdelingen på Meny. Der hadde de fått inn esker med noe som heter Snack Bites. Har dere sett dem før? Selv om jeg absolutt ikke kan påberope meg å ha totaloversikt over produktgruppen, eller vite sikkert hva som er nytt fra Daloon, mener jeg dette må være en nyhet. Og uansett, jeg hadde ikke smakt dem før, dermed måtte vi teste.

Jeg er veldig glad i snacks som løkringer, mozzarellasticks og jalapeño poppers, og dette er litt samme type produkt. Jeg tenker man i alle fall kan si de tilhører samme kategori. De er laget av blant annet mais, ris, løk, paprika, cheddar og chipotle chili, og det står Spicy Mexican Style på pakken. De passer altså på en fredag. 😀

Bitene varmes i stekeovnen i 10-12 minutter og så er de klare. Veldig enkelt.

Vi prøvde dem sammen med salsa, guacamole og rømme og jeg skal love at den rømmen var nødvendig. Disse bitene bet nemlig bra fra seg, og kjentes definitivt sterkere enn forventet. Dere som leser her regelmessig vet at det ikke skal så mye til før jeg synes noe smaker sterkt, men fra den ene medsmakeren min, som tåler adskillig mer krutt enn meg, unnslapp det også et ganske kontant lite utrop om at de var spicy. Man får i alle fall det som er lovet på esken.

Først synes jeg det smakte og kjentes som veldig mange andre typer snacks i samme sjanger. Litt som en type nuggets. Krispy og knasende skall og mjukt fyll. Allikevel skilte de seg litt ut siden skallet var såpass kornete og ruglete av maisen og risen, og innsiden også hadde litt ujevn struktur. Som dere ser på bildet var innsiden ganske lik utsiden. Biten ved pilen er delt i to. Smaken var krydret slik vi her i Norge kaller meksikansk, og jeg klarte å skille ut biter av både mais, løk og paprika i konsistensen. De var absolutt ikke dumme, selv om de var litt vel sterke.
Samtidig var det noe litt slapt over totalen. Og det har ikke med smaken å gjøre, for chipotlen gjorde definitivt jobben sin. Jeg kjente allikevel litt (og bare litt) av det noe nølende preget jeg også synes enkelte andre vegetarprodukter har hva gjelder konsistens. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. Kan godt hende det bare skyldes blandingen av ingredienser, og at jeg enda er ganske uerfaren innen vegetarverdenen, men den siste lille piffen manglet for meg. Allikevel var de all right, og liker man sterke varianter av denne typen snacks er det bare å hive seg på.

Veldig moro å ha smakt disse her, og de skilte seg litt ut fra hva jeg har smakt tidligere. Det er uansett bra. Jeg kommer nok ikke til å kjøpe esken igjen for å nyte som en isolert snack, men i kombinasjon med annen type tex-mex mat er det absolutt en mulighet.
Til dere som lurer fant jeg esken på Meny Fornebu.

Gjenkjøp: Kanskje

 

Fjordland til familien Kjøttboller med potetstappe

Frivillig, ubetalt reklame
I høst kom Fjordland for første gang med pakninger beregnet på flere enn en. Fjordland til familien.
Litt rart at de ikke har lansert det tidligere egentlig, så mye Fjordland som selges her i landet. Kanskje de hittil helt bevisst ikke har ønsket å nå andre enn enpersonshusholdninger? (Og institusjoner.) Ikke vet jeg, men nå finnes det i alle fall to familiepakninger, Pasta Carbonara og Kjøttboller med potetstappe. Spennende!

Hos oss spiser vi svært sjelden Fjordlandmat. Dels fordi jeg tenker det er litt juks og dels fordi jeg synes det er dyrt. Vi er også flere enn en i husholdningen og hvis vi skal ha Fjordlandmat blir det fort flere hundrelapper for en hverdagsmiddag. Det går ikke. Når man nå kan få en pakke til 2 (3) personer for nesten det samme som en vanlig enkeltpakning koster, svekkes imidlertid prisargumentet en del. Så får jeg heller svelge unna husmoræren og verdsette hvor raskt og enkelt det er å varme mat noen andre har gjort klar for meg.

Helt siden jeg oppdaget disse familiepakningene har jeg gått med planer om å teste i hvertfall en av dem. Jeg hadde bare ikke bestemt meg for hvilken. Da vi nylig fikk smaksprøve på retten med kjøttboller ble heldigvis valget ganske enkelt og testingen fremskyndet. Den lille porsjonen i plastskål ga et overraskende godt inntrykk, og sammen med en rabattkupong fra Coop ble ikke prisen så gæærn heller. Jeg kjøpte.

Esken inneholder en pose kjøttboller av kylling og kalkun i fløtesaus og en pakke potetmos. Potetmosen fra Fjordland i andre retter har jeg alltid vært imponert over, og jeg ble selvfølgelig lettet over at dette var samme gode sort.

Jeg har fremdeles ikke mikrobølgeovn, så jeg varmet posene et kvarter i vannbad. Ikke noe problem. Som vanlig klønet jeg voldsomt da jeg skulle helle maten over i skåler, og om ikke før, ble min mangel på Fjordlanderfaring svært tydelig i akkurat det øyeblikket. Undrer meg over at det ikke finnes noe bedre løsning på akkurat det. Jeg skjønner at posene må være tette og idiotsikre, men jeg klarer alltid å både grise, søle og brenne meg. I tillegg hadde jeg valgt for liten skål til kjøttbollene og sausen, så mat fløt nesten over sine bredder. Det gikk med et nødskrik.

Så kunne vi spise, og akkurat som på smaksprøven jeg hadde fått var maten overraskende god. Saftige og ganske spenstige kjøttboller, -ikke for salte, og passe fyldig, smaksrik fløtesaus, om enn litt mørkere enn jeg er vant til. Og så selvfølgelig den mjuke, nesten litt kremete, -men ikke for vassene potetstappen. Det føltes som ordentlig middag.

Jeg skjønner at Fjordland garderer seg og skriver 2-3 personer på pakken. Hos oss er det meg og to barn, og det var litt knapt med kjøttboller. Forbausende nok var det rikelig med potetmos, noe jeg ikke hadde trodd da jeg først så pakken, og selvfølgelig mer enn nok saus. Når vi spedde på med brokkoli og gulrøtter fra egen grønnsaksskuff ble vi passe mette alle tre, men jeg tviler på at det er nok til mer enn to voksne. Helt greit det altså.

Jeg utelukker ikke gjenkjøp av denne pakken. Både smak og konsistens var mer enn godkjent, og påstanden om at det er kjapt og lettvint kan ikke bestrides. Det betyr ikke at man ikke kan lage annen god mat på samme tid, men innimellom setter i alle fall jeg pris på å få litt hjelp.
Tror jeg har lyst til å teste den andre familievarianten også, så tips meg om dere ser den på tilbud eller i en kampanje.

Gjenkjøp: Kanskje

 

Piano Melkesjokoladepudding fra Tine

Frivillig, ubetalt reklame
Da var det puddingtid på bloggen. I helgen testet vi nemlig den nye Piano Melkesjokoladepudding fra Tine.
Nå er vel ikke Melkesjokoladepudding egentlig noe nytt i seg selv. Det har eksistert i flere ulike utgaver tidligere. Men akkurat denne kartongen er ny nå. Relanseringer er spennende det. Kanskje oppskriften er finpusset litt siden sist?

Jeg er ikke noe puddingmenneske. I alle fall ikke i matveien. Høh. 😆 Det er mange andre desserter jeg synes er mye bedre enn ulike puddinger. Mjuke kaker for eksempel. Mmmm, det kan jeg spise MYE av. Når man får gjester prøver man imidlertid å servere noe man vet faller i smak hos de fleste. Derfor ble det pudding i helgen.

Huff, jeg klumset litt da jeg skulle helle den ut av kartongen. Klumpen ble  skvist i den ene enden og dermed ikke så rettvinklet og bloggbildevennlig som den kunne ha vært. -Som om det spiller noen rolle.

Så smakte vi, både med og uten vaniljesaus, og konkluderte vel kjapt med at dette ikke føltes nytt. Smaken var både mildere og litt svakere enn den «vanlige» sjokoladepuddigen, og ettersmaken virket noe søtere, men for meg var det fortsatt sjokoladepudding. God med jordbær sådan. En av gjestene mente faktisk denne var bedre enn den originale. Uttalelsen ble raskt fulgt opp med forslag om at melkesjokoladepudding burde bli den nye «normalen» og så kunne evt. den andre saneres om det ikke var marked for to. Interessant tanke.

For meg var dette bare nok en sjokoladepudding. Jeg hverken liker det godt nok, eller har spist det i store nok mengder til å ha særlige sterke preferanser. Men gjestene, både store og små var fornøyde, så da konkludere jeg med at produktet duger. Det som uansett også var kult, var forslaget på kartongen om å smelte om puddingen og støpe den i sine egne små former. Det hadde sikkert vært gøy å prøve.

Gjenkjøp er tvilsomt her i huset. Som dere skjønner har det ikke med konsistens eller smak å gjøre, men skyldes rett og slett vår mangel på puddingglede. Men til gjester; hvorfor ikke?

Gjenkjøp: Nei

 

Glutenfri Bali Kyllinggryte fra Toro

Frivillig, ubetalt reklame
Bali Kyllinggryte er ingen nyhet. Men når Toro lanserer den som glutenfri variant blir den litt nyhet allikevel.
Hjemme hos oss er ingen allergiske, men det hender vi har gjester som ikke tåler gluten og i tillegg synes jeg det er fint at det glutenfrie sortimentet i butikkene stadig utvides. Derfor har vi testet denne posen.

Full gjennomgang tror jeg nesten er overflødig. Fremgangsmåten her er akkurat som hos den ordinære varianten, og slik også veldig mange av de andre Torogrytene lages.

Man tømmer posens innhold i en kjele, tilsetter væske og koker opp. Ferdigstekt kjøtt tilsettes, man koker litt til og så er det klart. Så velsignet enkelt i en hektisk hverdag.

Det duftet velkjent karri da jeg åpnet posen. Det minner meg om barndommens fiskeboller i gul saus, og er definitivt ikke duften, (eller smaken,) jeg setter høyest. Heldigvis visste jeg at selve smaken av karri ikke ville være like sterk som lukten, i alle fall er den ikke det hos originalen, og dermed var jeg ikke spesielt bekymret.

Jeg spiser ikke Bali Kyllinggryte så ofte at jeg er ekspert på smaken. Men jeg har laget den såpass mange ganger at jeg tør påstå denne glutenfrie utgaven ligger svært tett opptil originalen. Så bra!

Barna liker den også, og jeg tenker det er et fint middagsalternativ til f.eks de dagene man har vennegruppe og må ta litt hensyn til hva man serverer. (Dere som har barn i skolealder vet hva jeg mener.) Smaken er kremet, mild og lett norsk-orientalsk, og karrismaken er heldigvis ikke veldig dominerende. Med andre ord en hverdagsrett som er lett å like.

Ny tommel opp til Toro, dette var et fint tilskudd til «fri for»-hylla. Har sett at også Jegergryte har kommet uten gluten, den får vi prøve neste gang.

Gjenkjøp: Ja, hvis vi må noe glutenfritt

 

1 2 3 116