Consuming

Dagligvarebloggen

Crunchy Tortilla Chips Paprika fra Old El Paso

Frivillig, ubetalt reklame
I helgen smakte vi de nyeste tortillachipsene fra Old El PasoCrunchy Tortilla Chips Paprika.

Jeg kjøpte posen på Meny for en stund siden, men har glemt den litt bort hver gang vi har hatt taco. Vel, det kommer jo en ny anledning hver helg, og denne gangen husket jeg altså på den.

Som dere ser var chipsene ganske mørke. Paprikakrydderet var ikke slik som på paprikapotetgull, der man kan se noen bittesmå runde korn, her var krydderet helt glatt og finmalt som mel. (Næringsinnhold her.)

Det luktet ikke mye, men den lille duften som sivet ut var kjent. Jeg var ikke helt sikker på fra hvor, men så fort jeg tok en smak falt det på plass. Ahaa, disse kjentes jo som svake Doritos. Det står mild på posen og chipsene var virkelig milde. Nesten for lite smak vil jeg si. Til og med for ei krydderpingle som meg. Det var heller ikke noe sting eller ettersmak, bare en rolig, lett krydret paprikasmak som sammen med maissmaken liksom hvisket Doritos. De var gode å dippe i rømme og guacamole, og passet egentlig mye bedre som ren snacks enn som en del av et tacomåltid. Vi byttet raskt bort skåla med ei med vanlig, salt tortillachips, og spiste disse som snacks senere på kvelden i stedet. Men heller ikke da gikk det veldig unna fra skålen. Det var liksom noe som manglet. Jaja, uansett poeng til Old El Paso som gir oss mer å velge i.

Konkluderer med at smaken på disse chipsene var helt okay, men akkurat her i huset ser jeg ikke helt hvor vi skal få brukt dem. Det blir trolig derfor ikke gjenkjøp.

Gjenkjøp: Tvilsomt

 

Stekeklar Wienerdeig fra Berthas Bakeri

Frivillig, ubetalt reklame
For noen uker siden fikk jeg tips fra en av dere om at Berthas Bakeri hadde lansert ruller med ferdige, kjølte deiger denne høsten. Dette var en produktnyhet jeg ikke hadde fått med meg, så tusen takk for at dere sier i fra.
(Tipsene jeg får på Snap og Instagram er gull verdt. Bare fortsett!)

Jeg bega meg ut på leting og fant deigene på Coop Extra. En til kanelsnurrer og en til wienerbrød og croissanter. Jeg kjøpte begge. På nettsiden til Berthas ser det ut som om det også finnes en tredje variant, butterdeig, men den har jeg foreløpig ikke sett.

Vel, i ettermiddag passet det bra å teste, så vi hentet frem wienerdeigen fra kjøleskapet.

Dette er akkurat samme konsept som de ferdige pizzadeigene. Man ruller ut og setter i gang. Det sto en liten veiledning på pakken om hvordan man skal skjære, sånn i tilfelle man skulle lure, og i tillegg finnes en egen instruksjonsvideo på YouTube (her). Enklere kan det nesten ikke bli.

Deigen var ganske lett å rulle ut. Den hang nesten ikke igjen på papiret, og det ble lite kliss. Men man bør nok ikke la den ligge for lenge i varmen før man setter i gang. Gjetter at den da straks blir mer klebrig og mindre håndterlig.

Jeg fulgte som dere ser anvisningen og delte deigen i 6 trekanter. Så sto rulling og pensling for tur før brettet ble satt i ovnen. Her kan egentlig bildene tale for seg.

Steketiden var bare 12 minutter, og resultatet ble noen gyldne, velduftende croissanter. De var ikke så veldig store, vil heller si de hadde en okay frokoststørrelse.


Smaken var helt grei. De kjentes som ordinære, gjennomsnittlige croissanter. Nesten all nylaget bakst smaker godt, og det var ikke noe problem å fortære både en og to ganske raskt, men wow-følelsen uteble. Jeg vil altså ikke påstå at de var bemerkelsesverdige, ei heller at de skilte seg ut på noe vis, men det var heller ikke noe galt. Jeg har smakt bedre og jeg har smakt kjedeligere. Egentlig tenkte jeg at det smakte litt for mye wienerbrød og litt lite croissant. Hvis det gir noe mening? Men når deigen skal kunne brukes til begge deler, er kanskje dette det beste resultatet man kan få til. – Og det var jo godt. For all del.

Om vi kjøper rullen igjen er ikke godt å si. Skulle nok ønske smaken gjorde litt mer inntrykk enn den gjorde, for konseptet og tidsbruken var helt genial. Det tok ikke mange minutter fra vi startet til vi satt med det ferdige resultatet. Prisen på rundt 25 kroner var også helt akseptabel.

Dere som nå skal ut på leting kan peile dere inn på hylla med pizzaprodukter. Det var der rullene lå.
Kanelsnurrdeigen står for tur nå i helgen, krysser fingre for at den er like lettvinn og at smaken er bra.

Gjenkjøp: Kanskje

 

 

Tasty Mexican fra Maarud

Frivillig, ubetalt reklame
Jeg måtte faktisk stoppe og titte to ganger da jeg oppdaget disse posene fra Maarud tidligere i høst. De var merket med nyhet, allikevel var det noe kjent med dem. Navnet Tasty Mexican hørtes også rimelig kjent ut, men jeg fikk ikke alt til å stemme helt. Hmm… Etter litt undersøkelser og googling fant jeg ut at en tilsvarende variant faktisk har eksistert tidligere, men da med en litt annen vri på navnet. Uansett, nytt potetgull må testes, også om det er en relansering.

Man må jo bare tenke tex-mex når man ser emballasjen her. Synes stripene på posen var en original vri. De minner egentlig veldig om en meksikansk poncho en venninne av meg har brukt på noen temafester opp igjennom. Kanskje på tide med en slik sammenkomst igjen? 😆😀

Siden jeg ikke husket hvordan dette smakte forrige gang det var i salg, fryktet en liten del av meg at det skulle smake som tortillachips eller tacoskjell i potetgullform. Noe jeg ikke var spesielt klar for. Snackskjenneren i meg parerte imidlertid ganske raskt, og jeg konkluderte med at siden Maarud har så mange ekte varianter av tortillachips, kom dette til å ha sin egen smak. De ville ikke lage noe sammensurium av en blanding.

Jeg åpnet posen og trakk inn duften. Det luktet krydret, og det luktet litt tacomåltid. Men ikke på en sånn direkte tortilla, nachosaktig måte. Det var mer en rund, allroundkrydret og kanskje litt urte- og paprikapreget duft. Spennende.

Så smakte jeg, -sammen med tre venninner som ofte prøver nytt digg sammen med meg, og dette likte vi alle sammen. Så bra. Smaken harmonerte med førsteinntrykket fra duften, og i tillegg kjentes en tydelig syrlighet og en anelse chili. -Uten at det var sterkt. Totalen var mer rund og liksom tilfredsstillende. Klarer ikke finne et mer dekkende ord. Ettersmaken var nesten mataktig, og hadde jeg ikke sett posen kunne jeg lett latt meg overbevise om at dette var en slags grillkryddervaraint. Tex mex-preget kjentes faktisk mer i pusten enn på tungen. Etter noen av munnfullene begynte jeg å tenke litt på pizza også, og oregano er faktisk oppført som en av ingrediensene på posen. Fiffig.

Som dere skjønner likte vi dette her. Smaksammensetningen var spennende og litt uvant, og selv om det var mange ulike inntrykk underveis mens man tygde, ble ikke totalen rotete. Dere må nesten bare kjenne selv for å forstå hva jeg mener.
Tips; prøv flere falk i munnen på en gang. Da kicker syrligheten skikkelig inn.
Siden jeg er et dippmenneske kan jeg også ta med at flakene klarte seg utmerket alene, men de smakte også ganske godt med hjemmelaget urtedipp. -Men jeg tror ikke alle dipper passer like bra. Det er noe som heter for mye av det gode. 😀

Her regner jeg med at det blir gjenkjøp, og så blir det spennende å se om posen er kommet for å bli denne gangen.

Gjenkjøp: Ja 

 

Fruitilicious fra Haribo

Frivillig, ubetalt reklame
Det er ikke så ofte jeg skriver Hariboinnlegg her på bloggen. Jeg er veldig glad i snopet deres, men siden de ikke stadig pøser på med nyheter i det norske markedet blir det ikke så mye å teste. Desto artigere er det selvfølgelig når de endelig lanserer en godbit, og det har de gjort nå. Se her, en pose med det ubeskjedne navnet Fruitilicious. Artig og selvsikkert. 😎

Dette er en pose i rimelig klassisk Hariboånd. Geléfigurer med ulik smak og farge. Det litt mindre typiske er at bitene inneholder 30 % mindre sukker enn ordinært gelégodt. (Deres eget antar jeg at de mener.) Spennende at de forsøker seg på en sukkerredusert variant, det er jo så tidsriktig. Veldig bra hvis det funker.

OK, jeg innrømmer at jeg har en liten innebygget skepsis til slike lovnader som står på posen. Mindre sukker, samme gode smak. Jaha ja. Hvorfor har de hatt så mye sukker i utgangspunktet da? Hvis det ikke var for smakens skyld? Og hva er evt. sukkeret erstattet med nå? Bitter stevia? Eller noe slags kunstig søtning som gir metallisk ettersmak?

Heldigvis synes jeg produsentene har blitt mye flinkere til å lage produkter med mindre sukker og OK smak de siste årene. Man kjenner ikke lenger alltid automatisk at noe er light om man ikke blir gjort oppmerksom på det. Og den der karakteristiske daffe ettersmaken mange lettprodukter hadde før forekommer stadig sjeldnere. Men allikevel, jeg var litt avventende da jeg skulle smake første bit.

Hurra, her var skepsisen grunnløs. Disse gelébitene var ordentlig gode de. Det var masse, saftig fruktsmak, altså av det godteriaktige slaget, og jeg tenkte ikke over at jeg spiste noe med angivelig mindre sukker. Og det gjorde ikke barna mine heller. Begge syntes faktisk det var veldig godt. De mente det kjentes som Haribobjørner, bare med sterkere smak. Det mente også det var ganske tydelig forskjell på bitene av ulik farge i posen, og det er jeg enig i. Koselige fjes hadde de også.
Eldstejenta ga meg klar beskjed om at måtte skrive gjenkjøp om jeg skulle lage blogginnlegg, for disse måtte vi bare ha igjen.

Dette var en positiv nyhet. Det er helt greit å spise snop med mindre sukker så lenge det ikke går på bekostning av smaken, og disse her var helt innafor. Jippi. Det eneste jeg ikke var enig i var påstanden øverst på posen. Share Size. Øh, det må vel være en overdrivelse? 100 gram er ikke akkurat en enorm mengde, og såpass vil jeg nå helst ha for meg sjøl. Glupsk og grådig som jeg er. 😆 Skal jeg dele får jeg heller kjøpe to.

Gjenkjøp: Ja

 

Fryd Brie Hvitløk fra OsteCompagniet

Frivillig, ubetalt reklame
I dag smakte jeg den nye Fryd Brie Hvitløk fra OsteCompagniet. Kjøpte den på Meny i begynnelsen av uka, men siden det har vært høstferie og vi har vært litt på farten, har den blitt liggende til nå.

Jeg har alltid vært glad i ost. Kan styre meg for de skarpeste blåmuggvariantene, men synes ellers det er helt greit å variere litt bort fra Norvegiaen. – Som vi forøvrig bruker vanvittige mengder av her i huset hver uke. Tror ikke jeg noen gang har spist hvitløksost før, men vanlig brie er jo veldig mild og snill, så kombinasjonen hørtes spennende ut.

Vi lot osten stå litt i romtemperatur før den skulle spises, slik at smaken skulle komme best mulig fram. Kjøleskapskald ost synes jeg ofte smaker litt for lite. Kulden fortrenger mye av inntrykket.

nettsiden til OsteCompagniet står det at denne osten har en mild, men fremtredende smak av hvitløk, og det var akkurat det jeg tenkte da jeg hadde smakt. Hvitløksmaken var tydelig, men ikke sterk. Man kjenner det nesten med en gang, selv om smaken av vanlig brie slår inn aller først. Osten både ser ut som og lukter som vanlig brie også, men når man har fått den i munnen kan man ikke unngå å kjenne at her er det noe i tillegg. Jeg syntes den var ganske god, og den passet godt sammen med spisspaprika. Hvitløksbrie og marmelade er derimot mismatch. Det trenger dere ikke prøve. Osten ga heldigvis ingen varig ettersmak i munnen og jeg ble heldigvis heller ikke gående å geise hvitløk i lang tid etterpå. Bra.

Vi ble sittende litt og fundere på hva annet man kan bruke denne til, og kom vel ikke fram til noe annet enn på pizza. Ser at produsenten også foreslår ei skive på biffen eller hamburgeren på nettsiden sin, og akkurat på biffen kunne jeg faktisk godt tenke meg å forsøke den. Gi meg gjerne et pip om noen av dere prøver. Eller hva med at en av disse gode burgerrestaurantene i Oslo setter en burger med hvitløksbrie på menyen? Jeg hadde kjøpt. 🍔

Jeg synes dette var en fin nyhet. Ikke overdrevent kreativt, men det trenger det heller ikke være. De alt for sære og ekstreme smakene og kombinasjonene varer ikke i lengden uansett. Selv om jeg nok foretrekker vanlig brie kan jeg godt kjøpe denne igjen. Håper den blir.

Gjenkjøp: Sannsynlig

 

Melkesjokolade Snøkrystaller fra Freia

Frivillig, ubetalt reklame
Melkesjokolade Snøkrystaller med Sprø Mintbiter fra Freia må vel vinne prisen for koseligste emballasje på en nykommer denne høsten? ⛄⛄ Jeg fant den på Meny for flere uker siden, og selv om det er litt vel tidlig med snømanndesign i september, kan vi vel være enige om at pakningen var sjarmerende.❄❄
Her er den på Meny, og hvis bildet ser litt snålt ut er det fordi sjokoladene sto på høykant i hylla og bildet måtte tas sidelengs.

Som det åpenbart ligger i navnet inneholder denne sjokoladen knasende innslag av mint. Jeg er glad i både After Eight og Opera Mints, og tenkte dermed at kombinasjon kom til å være vellykket. Det uroet meg imidlertid litt at snømannen hadde en stokk av sukkertøystang, -og at det lå noen polkagriser i snøen ved siden av ham, men jeg skjøv tanken litt til side og sprettet pakningen. -Selv om jeg er glad i mint er jeg nemlig ikke så begeistret for polkagris, men fant ut at illustrasjonen bare kunne være tilfeldig for å gi et mer juleaktig inntrykk.🎄 (Øh, hallo – litt dumt å prøve å lurer seg selv, sant? En slik detalj er da aldri tilfeldig.)

Det sivet en svak duft av mintpastill opp fra platen og jeg håpte det skulle gjøre totalsmaken frisk og sval. Det hadde jo passet fint sammen med det søte fra selve sjokoladen. Jeg tok en bit, tygde godt, og kjente etter. Hmm. Dessverre fikk jeg rett i mine bange polkagrisantagelser. Smaken var ikke slik ren, klar mint jeg hadde håpet, men mer en søt sukkertøyvariant av peppermynte. Som en polkagris. Konsistensmessig kjentes også bitene inni sjokoladen som drops, og de knitret og knaste mellom tennene. Det var nesten så jekslene mine følte behov for å beskytte seg mot karies. Helt siden jeg var liten har det vært litt «forbudt» å tygge drops, de skulle suges, og dermed fikk jeg nesten fornemmelsen av å gjøre noe ulovlig hver gang jeg tygde en litt stor mintbit i sjokoladen her. For å overdrive litt. Det var litt dumt. Jeg hadde virkelig ønsket å like denne sjokoladen siden emballasjen var så søt, men sammensetningen stemte bare ikke helt for meg. -Men liker man polkagris, eller er mindre kresen på mintsmaken, er den trolig  midt i blinken.

Jeg tok med resten av platen min på jobben, og der var det noen som delte min oppfatning og to som likte den veldig godt. De mente den bare smakte mintsjokolade, og Opera Mints ble flittig brukt til sammenligning. Alle som smakte poengterte forresten ettersmaken, og den er kanskje verdt å nevne. Man sitter igjen med mintsmak i ganen uventet lenge etter å ha spist. Til glede for noen, til irritasjon for andre.

Som dere ser på pakningen kommer denne sjokoladen bare i begrenset opplag. Det skal bli spennende om den slår så godt an at den kommer tilbake hvert år slik som de andre snømannproduktene til Freia, eller om den kun gjør en gjesteopptreden i år.

Gjenkjøp: Nei

 

Serveringsklar Fløtesaus fra Toro

Frivillig, ubetalt reklame
Nå kommer faktisk et lite Toroinnlegg til. Her om dagen smakte vi nemlig den nye kjølte Fløtesausen deres i kartong, serveringsklar på få minutter. Her ser dere den.

Jeg så på Coop at det var kommet flere andre varianter av disse sausene også, altså i tillegg til fløtesausen.
Bretagne kyllingsaus, Bearnaisesaus og Peppersaus. Tror jeg må prøve noen flere etter hvert.

Dette er altså nok et tidsbesparende produkt som skal hjelpe oss i den hektiske hverdagen. Synes det er helt greit jeg. For mange er jo tid en ressurs det er knapphet på, og man effektiviserer der man kan. Også måltidene. Okay, jeg tuller litt altså, men det er jo deilig med alt som er ferdig. -Som noen andre har gjort klart for oss. Ikke at det tar veldig lang tid å lage posesaus eller bruke base heller, men om man har mikrobølgeovn er denne sausen klar på bare to minutter.

Jeg har ikke mikro, så jeg lot den varme seg i en kjele. Der skulle den stå på middels varme og røres i med jevne mellomrom. Det tok heller ikke særlig lang tid. Et lite tips om man ikke synes man får ut all saus fra kartongen er forresten å fylle inn to spiseskjeer vann, sette på korken og splosje litt rundt. Så tømmer man ut igjen og får med seg det aller, aller meste. -Det står på kartongen.

Den ferdige sausen både så ut og duftet som fløtesausen fra pulverpose. En variant vi bruker ganske ofte her i huset. Jeg synes også smaken var temmelig lik, og barna var enige. Vi er med andre ord ikke så gode sauskjennere at vi klarte å finsmake om denne sorten faktisk inneholdt noen andre, spesielle ingredienser. Selv om vi kunne lese at det sto «ekte kraft og fløte» på kartongen. Konsistensen var muligens bitte litt tykkere, men det var vel eneste forskjellen fra pulvervarianten. Uansett var vi fornøyde, smaken var grei, men jeg satt ikke igjen med følelsen av å ha smakt noe nytt.
Og så god som fløtesausen fra base, var den nok ikke. Men den kan når som helst måle seg med pulvervarianten.

Selv om jeg ikke ble bergtatt av denne kartongen kan jeg godt kjøpe den igjen. Den hadde lang holdbarhet, dermed går det helt fint å ha den i kjøleskapet uten en konkret plan for når den skal brukes. Det skal bli spennende å se hvilken mottagelse serien får, jeg har allerede bestemt meg for at Peppersaus blir neste sort ut.

Gjenkjøp: Ja

 

Peacemärke eple/lakris fra Candy People

Frivillig, ubetalt reklame
For en godbit! Har dere sett at Candy People har lansert sitt kjente Peacemerke i en ny smak?
Kombinasjonen er Eple/Lakris og slik ser posen ut.

Jeg har foreløpig bare funnet dem på Meny, men de dukker sikkert opp andre steder også etter hvert.

Det som var litt artig med disse, var at før jeg hadde funnet dem selv, kom en kollega viftende med en pose og skrøt konsistensen opp i skyene. Altså virkelig! Jeg var litt lunken. Kanskje mest fordi jeg ikke synes de røde og svarte peacemerkene er så sånn supergode. Synes ofte de er litt for harde. Tenkte disse ville være likedan. Men jeg smakte så klart allikevel, -nyhet er nyhet. Og jeg ble umiddelbart imponert. Her snakker vi perfekt konsistens! Vet ikke om Candypeople har gjort noe nytt eller om disse var så fantastiske fordi de var ferske, men her var i alle fall alt akkurat passe. De var passe mjuke, passe seige og passe faste. De minner om gelekonsistensen til ferske lakrisbåter, men overflaten er tynnere og «skallet» har påstrødd kandering.

Smaken var også veldig god. Jeg er glad i godteri med eplesmak og her var det syrlige epleinnslaget kombinert med en passe svak lakrissmak. De var ikke for sure, ikke for salte og ikke for sterke. Smakskombinasjonen i seg selv var ny for meg og det er sjelden jeg blir så overbevist når jeg smaker en nyhet. Artig opplevelse. Lurer på om konsistensen på de svarte og røde også egentlig skal være sånn? Og at de gangene jeg har smakt har jeg bare hatt skikkelig uflaks og fått noen gamle? Noen som har smakt i det siste og kan oppdatere meg? Ble litt nysgjerrig nå.

Tar visst litt av her, men en ting jeg ikke vil skryte like mye av er emballasjen. Jeg likte ikke posen så godt selv om den selvfølgelig matcher de andre to smakene med Peacemerker. Jeg synes ofte ikke svart egner seg til å pakke inn den type snilt godteri, men det er så klart smak og behag. Svart passer jo til lakris, så jeg skjønner tanken. Man ser imidlertid også lett forbi designet når smaken er så overbevisende.

Som dere skjønner blir det mange gjenkjøp av denne posen. Moro når utfordrerne lykkes med noe nytt.

Gjenkjøp: Uten tvil!

 

1 2 3 223