Consuming

Dagligvarebloggen

Spekeskinke & Mascarpone fra Pizzabakeriet

Mulig jeg banner i kjerka nå, men noen ganger orker jeg bare ikke taco. Er skikkelig lei smaken, og etter ei lang uke på jobb frister det minimalt å stå på kjøkkenet en evighet og hakke, kutte, raspe, skjære og ordne. Det er så uendelig mye raskere å bare slenge en ferdigpizza i ovnen, og ligge på sofa’n til den er ferdig. Slik ble det her på fredag. Vi droppa taco’n og spiste pizza fra Pizzabakeriet. Den med spekeskinke og mozzarella.

Dette er en pizza som har vært i salg siden 2015 og vi har spiste den flere ganger før. Det har sikkert dere også. I høst fikk den en liten overhaling og er nå lansert i oppdatert og forbedret utgave. Den har fått mascarponekrem for økt saftighet, ny osteblanding med revet mozzarella og grana padano, og ekstra tynn bunn. Jeg syntes pizzaen var god i utgangspunktet og var spent på om den nå ville være enda bedre. Særlig med grana padano, noe jeg aldri hadde hørt om før. 😀

Akkurat som tidligere fulgte det med en liten separat pakke spekeskinke. Skinken tiner på benken mens pizzaen stekes, og fordeles jevnt utover som topping når pizzaen er ferdig i ovnen.

Over ser dere pizzaen i frossen utgave og under er den ferdigstekt. Den gir kanskje ikke det beste visuelle inntrykket, i alle fall ikke før man får dandert på skinken, men den er veldig god.

Bunnen her var veldig tynn. Ikke slik at den kjentes som en kombinasjon av bare skorpe og kjeks, for den var både luftig og mjuk under fyllet selv om den ikke var så tjukk, men det var ikke voldsomt volum. Noen steder knaste den litt i kantene. Hos oss liker vi best litt fyldigere bunn, og denne bunnen balanserte helt på grensen for hva som funker, men det var akkurat innafor.

Mascarponekremen var okay, men jeg hadde nok foretrukket pizzaen uten. Sausen lå litt hist og her, og hver gang jeg fikk en slik bit, ga det meg følelsen av å spise hvit pizza. Selv om det var tomatsaus på denne her. Smaken ble fyldig og det var godt, men for min del kunne den altså like gjerne vært sløyfet.

Resten av inntrykket var veldig kjent. Dette er fortsatt en god og mild pizza. Det rare er at totalinntrykket er ganske svakt, men man får allikevel lyst til å ta det ene stykket etter det andre. Mulig det bare hadde med en rumlende mage på gjøre, men jeg vil nok tro smaken bidro litt i tillegg.

Jeg vet at vi kommer til å kjøpe denne igjen. Den var ikke så forandret at det kjentes som et annet produkt, og selv om den for min del like gjerne kunne forblitt slik den var, tror jeg fint den vil klare seg i pizzakonkurransen i frysedisken. Som jeg skrev da jeg smakte den forrige utgaven for første gang i 2015 er jeg i utgangspunktet svak for pizza med spekeskinke, og derfor ganske lett å imponere.

Hvis jeg ikke tar feil kom Pizzabakeriet også med en kyllingpizza i høst. Kan det stemme? Og er det noen som har smakt den? Tror det må bli neste pizzatest.

Gjenkjøp: Ja

 

Julegull Rifla Havsalt fra Maarud

Frivillig, ubetalt reklame
Vi er godt inn i november og dermed er det helt okay å sniksmake litt på julesnacksen.
Allerede forrige helg måtte vi åpne en pose med Maaruds Julegull, den var liksom litt for vanskelig å motstå.
Synes designet er så koselig. Ekte, tradisjonelt julemotiv.

Akkurat som i fjor inneholder posen rifla, salt potetgull. Veldig godt, og perfekt å dippe, men egentlig ikke noe nytt i seg selv. Det som imidlertid er nytt, er at Maarud i år donerer en del av overskuddet fra salg av Julegull til et veldedig formål. Det synes jeg er fint gjort. Absolutt i tråd med høytidens budskap. En krone pr solgte Julegull går direkte til Matsentralen, en organisasjon jeg må innrømme ikke å ha hørt om før jeg så navnet i gulltrykk på emballasjen.

Heldigvis har vi O store internett, og i tillegg står det litt informasjon trykket bakpå posen.

Slik jeg har forstått det fordeler Matsentralen mat som ellers ville gått i søpla, ut til vanskeligstilte via frivillige organisasjoner. Dermed slår de to fluer i en smekk. De bidrar til å redusere matsvinn, og hjelper mennesker som lever i en vanskelig situasjon. Matsentralen i Oslo ble etablert tilbake i 2013 og nå finnes det avdelinger flere steder i landet. Veldig bra at noen bidrar til å spare miljøet for unødige CO2-utslipp, samt å redusere kostnadene knyttet til matsvinn.
Her er link til nettsiden deres hvis noen ønsker å lese mer.

Dette er faktisk den enste Juleposen jeg har sett fra Maarud i år. Så langt i alle fall. Noen som vet om det kommer flere smaker etter hvert? Husker det var tre ulike varianter i fjor, men kanskje det bare blir denne ene i år?
Greit nok det, fra oss blir det helt sikkert gjenkjøp uansett.

Gjenkjøp: Ja

Mexi Snack Bites fra Daloon

Frivillig, ubetalt reklame
Tror aldri jeg har skrevet om noe fra Daloon her på bloggen før. Ikke at jeg er storforbruker av produkter fra merket, men en og annen pakke med vårruller hender det jo at vi kjøper. Og de smaker helt okay.
Her forleden klarte jeg å forville meg bort i vegetaravdelingen på Meny. Der hadde de fått inn esker med noe som heter Snack Bites. Har dere sett dem før? Selv om jeg absolutt ikke kan påberope meg å ha totaloversikt over produktgruppen, eller vite sikkert hva som er nytt fra Daloon, mener jeg dette må være en nyhet. Og uansett, jeg hadde ikke smakt dem før, dermed måtte vi teste.

Jeg er veldig glad i snacks som løkringer, mozzarellasticks og jalapeño poppers, og dette er litt samme type produkt. Jeg tenker man i alle fall kan si de tilhører samme kategori. De er laget av blant annet mais, ris, løk, paprika, cheddar og chipotle chili, og det står Spicy Mexican Style på pakken. De passer altså på en fredag. 😀

Bitene varmes i stekeovnen i 10-12 minutter og så er de klare. Veldig enkelt.

Vi prøvde dem sammen med salsa, guacamole og rømme og jeg skal love at den rømmen var nødvendig. Disse bitene bet nemlig bra fra seg, og kjentes definitivt sterkere enn forventet. Dere som leser her regelmessig vet at det ikke skal så mye til før jeg synes noe smaker sterkt, men fra den ene medsmakeren min, som tåler adskillig mer krutt enn meg, unnslapp det også et ganske kontant lite utrop om at de var spicy. Man får i alle fall det som er lovet på esken.

Først synes jeg det smakte og kjentes som veldig mange andre typer snacks i samme sjanger. Litt som en type nuggets. Krispy og knasende skall og mjukt fyll. Allikevel skilte de seg litt ut siden skallet var såpass kornete og ruglete av maisen og risen, og innsiden også hadde litt ujevn struktur. Som dere ser på bildet var innsiden ganske lik utsiden. Biten ved pilen er delt i to. Smaken var krydret slik vi her i Norge kaller meksikansk, og jeg klarte å skille ut biter av både mais, løk og paprika i konsistensen. De var absolutt ikke dumme, selv om de var litt vel sterke.
Samtidig var det noe litt slapt over totalen. Og det har ikke med smaken å gjøre, for chipotlen gjorde definitivt jobben sin. Jeg kjente allikevel litt (og bare litt) av det noe nølende preget jeg også synes enkelte andre vegetarprodukter har hva gjelder konsistens. Vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. Kan godt hende det bare skyldes blandingen av ingredienser, og at jeg enda er ganske uerfaren innen vegetarverdenen, men den siste lille piffen manglet for meg. Allikevel var de all right, og liker man sterke varianter av denne typen snacks er det bare å hive seg på.

Veldig moro å ha smakt disse her, og de skilte seg litt ut fra hva jeg har smakt tidligere. Det er uansett bra. Jeg kommer nok ikke til å kjøpe esken igjen for å nyte som en isolert snack, men i kombinasjon med annen type tex-mex mat er det absolutt en mulighet.
Til dere som lurer fant jeg esken på Meny Fornebu.

Gjenkjøp: Kanskje

 

Søte Rakkere fra Brynild

Frivillig, ubetalt reklame
Jeg blir ordentlig glad når Brynild kommer med noe nytt. Mulig årsaken er at de ikke pøser på med nyheter hele tiden, og at det dermed blir litt ekstra stas når de først slipper noe, eller så skyldes det kanskje gode vibrasjoner og nostalgi knyttet til merkenavnet. Uansett årsak, posen med Søte Rakkere var en velkommen nyhet til høstslippet i år, og måtte så klart testes.

Produktet er beskrevet som søt og myk gelé med fruktige smaker. Vakre ord for en gelegodtfan.  Disse fruktige smakene er nærmere bestemt jordbær, sitron, kirsebær, fersken og ananas, og det er benyttet naturlig farge og aroma. Motivet og fargenyansene på emballasjen kommuniserer vel ganske tydelig at voksne damer på godt over 40 ikke er hovedmålgruppen, men det spiller ingen rolle. Jeg liker massevis av barnesnop like godt som de mer voksne variantene. Dessuten var det to jenter her som var mer enn klare til å hjelpe meg med testingen.

Det duftet usedvanlig mye frukt da jeg åpnet posen. Veldig lovende. Godteri med for lite smak er nærmest bortkastet bruk av sukkerkvoten, derfor håpet jeg hardt på samsvar mellom duft og smak. -Og det var det. Selv om det ikke var lett å isolere og identifisere de ulike fruktene, etterlot hver lille bit et tydelig fruktinntrykk i munnen. Heldigvis uten å kjennes for søtt og kunstig. Entusiasmen steg proporsjonalt med at vi jobbet oss nedover i skåla, og før jeg rakk å spørre hadde barna forkynt at det ble gjenkjøp.

Konsistensen var bløt/mjuk og lik hele biten igjennom. Ingen hard overflate og ingen spennende kjerne.  Helt okay, men jeg synes det ble litt slapt. Geleen var litt for veik og ryggløs til at jeg ville gitt terningkast seks, men denne innvendingen er åpenbart voksentenkt. Barna hadde ingenting å utsette. En positiv detalj var forresten at det ikke ble liggende igjen gelerester i tennene etter tygging. Noen typer gelegodt, vingummi og gumminammis har jo en tendens til å etterlate seg rester som ikke løsner på svært lang tid. Irriterende for oss med dype furer i jekslene.

Som dere skjønner kommer flere søte rakkere til å havne i handlekurven vår de nærmeste ukene. Jeg håper posen klarer seg, noe som ikke er gitt i kampen mot de utallige gelegodtsortene som allerede finnes i butikken. Vi får krysse fingre og vente og se.

Gjenkjøp: Ja

 

Fjordland til familien Kjøttboller med potetstappe

Frivillig, ubetalt reklame
I høst kom Fjordland for første gang med pakninger beregnet på flere enn en. Fjordland til familien.
Litt rart at de ikke har lansert det tidligere egentlig, så mye Fjordland som selges her i landet. Kanskje de hittil helt bevisst ikke har ønsket å nå andre enn enpersonshusholdninger? (Og institusjoner.) Ikke vet jeg, men nå finnes det i alle fall to familiepakninger, Pasta Carbonara og Kjøttboller med potetstappe. Spennende!

Hos oss spiser vi svært sjelden Fjordlandmat. Dels fordi jeg tenker det er litt juks og dels fordi jeg synes det er dyrt. Vi er også flere enn en i husholdningen og hvis vi skal ha Fjordlandmat blir det fort flere hundrelapper for en hverdagsmiddag. Det går ikke. Når man nå kan få en pakke til 2 (3) personer for nesten det samme som en vanlig enkeltpakning koster, svekkes imidlertid prisargumentet en del. Så får jeg heller svelge unna husmoræren og verdsette hvor raskt og enkelt det er å varme mat noen andre har gjort klar for meg.

Helt siden jeg oppdaget disse familiepakningene har jeg gått med planer om å teste i hvertfall en av dem. Jeg hadde bare ikke bestemt meg for hvilken. Da vi nylig fikk smaksprøve på retten med kjøttboller ble heldigvis valget ganske enkelt og testingen fremskyndet. Den lille porsjonen i plastskål ga et overraskende godt inntrykk, og sammen med en rabattkupong fra Coop ble ikke prisen så gæærn heller. Jeg kjøpte.

Esken inneholder en pose kjøttboller av kylling og kalkun i fløtesaus og en pakke potetmos. Potetmosen fra Fjordland i andre retter har jeg alltid vært imponert over, og jeg ble selvfølgelig lettet over at dette var samme gode sort.

Jeg har fremdeles ikke mikrobølgeovn, så jeg varmet posene et kvarter i vannbad. Ikke noe problem. Som vanlig klønet jeg voldsomt da jeg skulle helle maten over i skåler, og om ikke før, ble min mangel på Fjordlanderfaring svært tydelig i akkurat det øyeblikket. Undrer meg over at det ikke finnes noe bedre løsning på akkurat det. Jeg skjønner at posene må være tette og idiotsikre, men jeg klarer alltid å både grise, søle og brenne meg. I tillegg hadde jeg valgt for liten skål til kjøttbollene og sausen, så mat fløt nesten over sine bredder. Det gikk med et nødskrik.

Så kunne vi spise, og akkurat som på smaksprøven jeg hadde fått var maten overraskende god. Saftige og ganske spenstige kjøttboller, -ikke for salte, og passe fyldig, smaksrik fløtesaus, om enn litt mørkere enn jeg er vant til. Og så selvfølgelig den mjuke, nesten litt kremete, -men ikke for vassene potetstappen. Det føltes som ordentlig middag.

Jeg skjønner at Fjordland garderer seg og skriver 2-3 personer på pakken. Hos oss er det meg og to barn, og det var litt knapt med kjøttboller. Forbausende nok var det rikelig med potetmos, noe jeg ikke hadde trodd da jeg først så pakken, og selvfølgelig mer enn nok saus. Når vi spedde på med brokkoli og gulrøtter fra egen grønnsaksskuff ble vi passe mette alle tre, men jeg tviler på at det er nok til mer enn to voksne. Helt greit det altså.

Jeg utelukker ikke gjenkjøp av denne pakken. Både smak og konsistens var mer enn godkjent, og påstanden om at det er kjapt og lettvint kan ikke bestrides. Det betyr ikke at man ikke kan lage annen god mat på samme tid, men innimellom setter i alle fall jeg pris på å få litt hjelp.
Tror jeg har lyst til å teste den andre familievarianten også, så tips meg om dere ser den på tilbud eller i en kampanje.

Gjenkjøp: Kanskje

 

Sørlandschips med smak av Ribbe og Pinnekjøtt

Frivillig, ubetalt reklame
Allerede på sensommeren kom jeg over bilder av Sørlandschips med smak av ribbe og pinnekjøtt. Litt tilfeldig egentlig. Jeg fikk først hakeslepp. Tenkte umiddelbart at det måtte være en spøk. Samtidig var det noe som prøvde å trenge igjennom fra underbevisstheten. Chipsverkstedet. Akkurat. Nettsiden til Sørlandschips der man kan «lage» sin egen chips. I tillegg hadde jeg posen med sjokoladechips fra i vinter friskt i minne, og konkluderte med at det ikke var utenkelig at Sørlandschips kunne lansere chips med smak av tradisjonell julemat. Når det så begynte å strømme inn tips og bilder fra dere var det bare å konstatere fakta. Posene eksisterte virkelig. I går fant jeg begge på Coop Extra og det var ingen vei utenom. Jeg måtte kjøpe begge.

Den første vi åpnet var Sørlandschips med smak av Ribbe. Duften som møtte meg kjentes som svakt grillkrydder og flakene virker overraskende ryddige og rene i fargen.

Jeg tok en smak, og ble positivt overrasket. Først kjentes det som baconsvorsnacks. Dere vet de der litt oppsvulmende, bleke fleskesvorbitene. Så synes jeg nesten munnen fyltes med både potet, saus og tyttebær, før jeg satt igjen med ettersmak av samme baconsvor jeg hadde kjent innledningsvis. Det var også noe lettrøkt som grenset til fettete (uten å være ekkelt) over inntrykket, og det hang også igjen oppe i ganen og i pusten etter at jeg var ferdig med å spise. Smaken var faktisk ikke dum. Litt sånn easy chips, og jeg ble sittende å ta flak etter flak fra skåla. Vet ikke om jeg vil kalle det ren ribbesmak, men kryddermannen hos Sørlandschips er helt klart inne på noe.

Jeg var ganske forutinntatt før jeg smakte denne chipsen. Heldigvis overgikk opplevelsen forventningen en ganske høy gang, og jeg tror faktisk jeg sier ja til gjenkjøp. Det hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd før jeg smakte.

Så var det Sørlandschips med smak av pinnekjøtt. Jeg var mer skeptisk til den enn til ribbechipsen. Sauechips? Fårechips? Var det mulig å få til det på en bra måte?

Disse flakene var enda lysere enn de med ribbesmak og også her var inntrykket rent og innbydende. Det duftet ikke annet enn «vanlig» chips fra åpningen, men da jeg tok en smak skal jeg love at jeg kjente noe mer. Her smakte det sau ja. Umiddelbart. Tydelig og stramt. Jeg tenkte fårikål og jeg tenkte sauelår. Og selvfølgelig tenkte jeg pinnekjøtt. Men ikke på en god måte. Selv om jeg gjerne spiser noen runder med pinnekjøtt i forbindelse med julen klarte jeg ikke kose meg med disse flakene. Ikke på noen måte.
Nok sagt. Hvis dere prøver dette skjønner dere garantert hva jeg mener. Denne posen blir ikke spist opp og det blir ikke gjenkjøp.

Jeg liker både ribbe og pinnekjøtt, så utgangspunktet mitt før smaking var helt nøytralt. Jeg spiser ingen av delene på julaften, dermed hadde ingen av smakene noe fordel i form av høytidsminner fra tradisjonsrike måltider. Allikevel var det bare ribbechipsen som falt i smak. Pinnekjøttvarianten ble for sær og fåresmaken ble for sterk. For meg har sau en mer spesiell og stram smak enn svinekjøtt, så jeg er ikke så veldig overrasket over utfallet.

Som alltid var det moro å ha smakt og jeg gir en klar tommel opp for kreativiteten til Sørlandschips.
Til slutt lurer jeg på; hva blir det neste?

Gjenkjøp: Ja og Nei

 

Piano Melkesjokoladepudding fra Tine

Frivillig, ubetalt reklame
Da var det puddingtid på bloggen. I helgen testet vi nemlig den nye Piano Melkesjokoladepudding fra Tine.
Nå er vel ikke Melkesjokoladepudding egentlig noe nytt i seg selv. Det har eksistert i flere ulike utgaver tidligere. Men akkurat denne kartongen er ny nå. Relanseringer er spennende det. Kanskje oppskriften er finpusset litt siden sist?

Jeg er ikke noe puddingmenneske. I alle fall ikke i matveien. Høh. 😆 Det er mange andre desserter jeg synes er mye bedre enn ulike puddinger. Mjuke kaker for eksempel. Mmmm, det kan jeg spise MYE av. Når man får gjester prøver man imidlertid å servere noe man vet faller i smak hos de fleste. Derfor ble det pudding i helgen.

Huff, jeg klumset litt da jeg skulle helle den ut av kartongen. Klumpen ble  skvist i den ene enden og dermed ikke så rettvinklet og bloggbildevennlig som den kunne ha vært. -Som om det spiller noen rolle.

Så smakte vi, både med og uten vaniljesaus, og konkluderte vel kjapt med at dette ikke føltes nytt. Smaken var både mildere og litt svakere enn den «vanlige» sjokoladepuddigen, og ettersmaken virket noe søtere, men for meg var det fortsatt sjokoladepudding. God med jordbær sådan. En av gjestene mente faktisk denne var bedre enn den originale. Uttalelsen ble raskt fulgt opp med forslag om at melkesjokoladepudding burde bli den nye «normalen» og så kunne evt. den andre saneres om det ikke var marked for to. Interessant tanke.

For meg var dette bare nok en sjokoladepudding. Jeg hverken liker det godt nok, eller har spist det i store nok mengder til å ha særlige sterke preferanser. Men gjestene, både store og små var fornøyde, så da konkludere jeg med at produktet duger. Det som uansett også var kult, var forslaget på kartongen om å smelte om puddingen og støpe den i sine egne små former. Det hadde sikkert vært gøy å prøve.

Gjenkjøp er tvilsomt her i huset. Som dere skjønner har det ikke med konsistens eller smak å gjøre, men skyldes rett og slett vår mangel på puddingglede. Men til gjester; hvorfor ikke?

Gjenkjøp: Nei

 

Premium Perler Bringebær fra Freia

Frivillig, ubetalt reklame
De siste årene synes jeg Freia har vært flink til å lansere nyheter av og med mørk sjokolade. Det har åpenbart vært marked for utvidelse innen kategorien, og nå er utvalget veldig bra. I høst dukket blant annet posen med Premium Perler opp, noe jeg syntes var et fint tilskudd til allerede eksisterende sortiment. Jeg klarte ikke bestemme meg da jeg oppdaget dem i butikk og handlet like godt inn både posen med appelsin og posen med bringebær. Nam!

Som så mange av nyhetene jeg kjøper i øyeblikk fylt av iver og begeistring har posene blitt liggende urørt på benken i flere uker. Det skyldes ikke at jeg ikke har ønsket å smake, for nysgjerrigheten har definitivt vært tilstede, men jeg åpner ikke en nyhet før jeg vet at jeg har tid til å ta bilder og notere meg noen stikkord om inntrykket produktet gir. Dermed blir smaking ofte utsatt, mange ganger alt for lenge. Men sånn er det i en hektisk hverdag.

I helgen ble det heldigvis endelig tid til å teste posen med Premium Perler Bringebær. Og jeg var faktisk litt ekstra spent på dem. Dere som følger meg på Snap vet at jeg (alt for) ofte spiser posen med Vill Bringebær fra Nidar som bilgodt, (-synes de er helt fantastisk gode,) og jeg hadde et håp og en forestilling om at dette skulle være et nokså tilsvarende produkt.

Og ja, jo, man får helt klart noe av det samme. Perlene til Freia er litt større enn Nidar sine, og smaken virker en anelse søtere, men hovedinntrykket var temmelig likt. Gelekjernen i midten var mjuk og saftig, med tydelig, fruktig bringebærsmak, og sjokoladelaget rundt var raust og fyldig. Og selv om sjokoladen var mørk kjentes den ikke for sterk. Totalen var farlig god, akkurat som Villkulene.

Selv om de to produktene er temmelig like, hadde likevel disse et noe annet uttrykk. Mulig det henger sammen med emballasjen, designet her er jo mye mer sofistikert og classy en designet til Vill. Denne posen kunne jeg fint hatt med som vertinnegave, eller jeg kunne unnet meg den som en liten luksus en fredag kveld. Jeg synes derimot ikke den passet særlig bra inn bilen. Bilgodt skal være mer ujålete og folkelig. Når jeg er på tur kommer jeg derfor til å fortsette å kjøpe Vill.

Som dere skjønner blir det definitivt gjenkjøp av Freias Premium Perler med bringebærsmak. Alt til sitt bruk, og dette tenker jeg var standsmessig og velsmakende goderi for voksne. Jeg klarer helt sikkert å finne flere anledninger der posen passer perfekt inn, det skal ikke stå på det. 😁
Varianten med appelsinsmak ligger på benken og småroper til meg, den får ligge til neste helg. Håper den er like god.

Gjenkjøp: Ja

 

1 2 3 224