Consuming

Dere leste kanskje at jeg skrev om Nøttekos fra Minde Sjokolade for litt siden. En gammel favoritt som hadde fått en aldri så liten emballasjemessig  oppgradering. (Innlegg her.) Men det har jo kommet en Nøttekos til. En i lyserød pose. Og den har ikke eksistert før. Selvfølgelig måtte den testes.

I motsetning til den blå posen som inneholder mange forskjellig type nøtter, inneholder denne røde kun peanøtter med sjokolade. Hørtes unektelig digg ut det også, så vi gjøv glupske løs på posen.

Det blir så klart ikke samme variasjon og spenning rundt hver lille enhet man putter i munnen av disse her, siden alle har lik smak men det var helt greit. Da vet man hva man får. Noe ganger har man lyst på nøtter med variasjon, andre ganger ikke.

Jeg syntes det var bra med salt pr nøtt, og selv om sjokoladelaget var ganske tjukt var det ikke så voldsomt at det druknet hele nøttesmaken. Med andre ord en fin balanse mellom de ulike inntrykkene. Vi ble alle sittende og forsyne oss jevnlig fra skåla og rett som det var var det tomt. Egentlig var det ganske mye i posen, men når man sitter mange sammen er det lett å jobbe seg nedover i mengden. De var liksom så lette og fine å spise.

Det er ikke så mye mer å berette om rød Nøttekos, men jeg må ta med at jeg gjerne kan kjøpe den igjen. Velger nok helst den blå posen, men ser ikke bort i fra at jeg innimellom kan få lyst på bare sjokoladepeanøtter også. Håper posen blir.

Gjenkjøp: Ja, kan godt hende

Må bare si det, den nye korken på majonestuben til Mills er så genial! Har dere prøvd?

Etter at man har tatt hull på tuben kan man velge å la den innerste delen av plastkorken bli sittende igjen på tuten, og dermed sprute ut en mye smalere stripe majones. Fantastisk!

Dette er sånt som begeistrer meg. 😀

 

Det har vært den store vaffeldagen i dag, og hva passet vel da bedre enn å teste ny vaffelrøremiks fra Møllerens?

Dette er som dere ser en pappboks med melblanding for vaffelrøre, og jeg oppdaget den i butikken i februar. Tenkte umiddelbart at den var helt genial!

Jeg er i utgangspunktet stor tilhenger av boksene med mel fra Møllerens, har flere stående i bakeskuffen min, men det hadde aldri falt meg inn at man kunne ha vaffelrøremiks i en slik boks også. Men det er jo utrolig lurt. Når man har blandingen i boks i stedenfor pose kan man jo bare røre sammen ønsket mengde og spare resten til en annen anledning. Man trenger ikke bruke opp alt på en gang. Blandingsforholdet er 1:1 melmiks og vann, og så må man i tillegg tilsette litt olje eller flytende margarin. Veldig enkelt.

Vi lagde ca halve boksen og som alltid smakte jeg litt på røra. Viktig med kvalitetskontroll, sant? Jeg syntes det smakte overraskende godt, det minnet nesten om muffinsrøre og det lovet bra for vaflene. Må forresten ta med at jeg syntes røra ble litt tynn. I hvertfall tynnere enn jeg pleier å lage vaffelrøre, men det kan man jo bare justere med litt vanlig hvetemel eller litt mer melmiks enn vann.

Så var det i gang med steking og det første jeg reagerte på var at det ikke sivet noe særlig vaffelduft fra jernet. Det var nesten litt snodig. Her i huser spiser vi ofte vafler, da med røre laget fra bunnen, og den pleier å avgi en mye tydeligere vaffeldunst enn hva var tilfelle i dag. Men selv om vaffelduft er helt nydelig, kan fravær av slik os faktisk være positivt. F.eks for de som ønsker å steke vafler på jobb en fredag uten å stinke ned alle andre etasjer i bygget.

Vaflene ble som dere ser ganske lyse, og i likhet med røren noe tynne. Jeg syntes de fikk en ganske typisk ferdigvaffelkonsistens, litt lette og luftige, nesten litt sprøe, men uten så mye særpreg. Smaken var grei, ikke for søt og ikke for salt, og både jentene mine og barna på besøk ga tommel opp. -Men de slår nok ikke de helt hjemmelagede altså. Og det hadde jeg heller ikke forventet. Synes alltid man må ta et produkt for det det er, og med tanke på at disse vaflene verken inneholder egg eller melk, fortjener de absolutt et godkjentstempel.

Til tross for noe anonymt resultat synes jeg dette var en god nyhet. Og emballasjen skal ha mye av æren for det. Jeg lager utrolig sjelden vafler fra ferdig bakemiks, men om jeg skal gjøre det igjen kan jeg gjerne kjøpe en slik boks.

Gjenkjøp: Usikker

Jeg synes det er veldig hyggelig når dere sender meg snapper med tips om nye produkter. Takker og bukker for det. (På Snapchat heter jeg consuming.no) Den siste måneden er det flere av dere som har sendt bilder og skrytt av Snackerskjeksene fra Sætre, og jeg har så klart vært ganske nysgjerrig på dem. Forrige fredag passet det endelig bra med en test.

Lys og fin eske. Den store Sætresolen og hanen gir nesten litt inntrykk av at dette er et frokostprodukt. -Men det synes jeg ikke det er.

Snackers er små, ovnsbakte saltkjeks, og det blir selvfølgelig naturlig å sammenligne dem med Ritz Crackers. Mulig Sætre ikke er enig, men for meg som forbruker er det samme type kjeks, i samme type boks med akkurat samme bruksområde. Dessuten vet vel tilnærmet alle hvordan Ritz smaker.

Men disse er ikke helt like Ritz altså. I rettferdighetens navn må jeg få understreke det. Jeg ble faktisk veldig positivt overrasket da jeg smakte, Snackersene er nemlig både tynnere og sprøere enn Ritz, og de har salt på begge sider. Mye, deilig salt. Nam. Man blir vel nesten litt uglesett av å si at salt er godt i disse tider, men her var det en helt fortreffelig saltsmak og mengde. Helt supert sammen med fyldig og fet ost. 😛

Noen av kjeksene har små luftbobler på overflaten, og konsistensen kjennes litt annerledes i munnen enn andre små saltkjeks. Mye mer knasende. Både jeg og medsmakerne mine syntes de var ordentlig gode, og de var heller ikke riktig like fettete på overflaten som f.eks Ritz. Veldig bra.

Så mye mer er det ikke å si om disse kjeksene. Jeg håper det er en nyhet som blir og vet at jeg kommer til å kjøpe dem igjen. Og det til tross for den überkleine reklamen som går på TV om dagen. Huff så pinsamt, som en svensk venninne av meg sier.

Gjenkjøp: Ja

 

Må bare ta med en liten pastillpost før jeg tar kvelden. Har nemlig sett så mye reklame for de nye posene med Dent Oi i det siste. Den dukker opp over alt på nett. Og siden jeg er en ivrig pastillnyter har jeg så klart latt meg friste. -De freshe, lekre posene lyser jo opp i massevis av butikker om dagen også. Man kan nesten ikke unngå å legge merke til dem.

Har lyst til å smake alle tre sorter, men valget falt på den orange, Dent Oi Frutti nå først.

Det står på posen at pastillene skal ha smak av sitrus og bær, nærmere bestemt pomelo/jordbær og solbær/appelsin. Litt uvante, men absolutt spennende kombinasjoner. Måtte forresten google pomelo igjen. Vet jeg har gjort det før, men kunne ikke huske hva det var. Det er ikke akkurat noe vi pleier å ha i fruktfatet på kjøkkenbenken for å si det sånn. -Men til info er pomelo en pæreformet sitrusfrukt, fjernt i slekt med grapefrukten. Så vet vi det.

Utenpå hver pastill var det strødd syrlig kandering slik Dent Oi pleier å ha, og den var definitivt sur nok for meg. Heldigvis varer den ikke så lenge, men lenge nok til at man skjærer noen ufrivillige grimaser. Gosh.

Jeg likte den røde best. Den var fruktig og fin og smakt egentlig barnlig godteri. Jeg klarte ikke isolere ut de ulike fruktsmakene, men det gjorde ikke så mye. Den gule smakte mest appelsin, lite solbær, men den ble nesten for sur for meg. Fælt å innrømme, men på noen av pastillene varte det sure for lenge til at jeg klarte å kose meg. Den ene datteren min var enig, mens den andre syntes smaken på begge farger var topp. Vet ikke helt hvem som er i målgruppen for disse pastillene, men kanskje de er myntet mer på ungdommer enn mødre?

Tror ikke det blir gjenkjøp av denne posen. Fruktsmakene var gode, men totalinntrykket var litt for syrlig.
Uavhengig av det må jeg gi et stort pluss for at Dent Oi har fått mye bedre poser enn de hadde tidligere. Disse rives ikke opp i veska og de har en veldig praktisk zip lock-stripe øverst. Nice. Gleder meg til å prøve de andre smakene etter hvert og om man liker sure fruktpastiller er det bare å kjøre på med disse.

Gjenkjøp: Nei

 

Jeg baker mye og ofte gjærbakst. Og jeg baker fra bunnen. Det er derfor veldig sjelden jeg har bruk for ferdigmikser på akkurat det området. Allikevel ville jeg veldig gjerne teste denne nyeste rundstykkemiksen fra Toro. Innimellom oppstår det jo situasjoner hvor juksebehov melder seg, og da er det greit å vite hvilke mikser som duger.

Og på søndag dukket det en fin testanledning. Fikk nærmest impulsbesøk til lunsj, og fant ut at jeg akkurat kom til å rekke å få ferdig et brett Tororundstykker.

Klassisk Torogul pose. Måtte så klart bruke den gule bakebollen. 😀

Miksen var lys og finmalt, og skal kun blandes ut med olje og vann. Gjær er allerede inkludert. Bra. Når man først skal bruke posemiks skal det være så enkelt som mulig. Men NB! Det står to ulike fremgangsmåter bakpå posen. En for de som har kjøkkenmaskin, og en for oss uten. Sukk. Jeg har fremdeles ikke noe slikt vidunder, og kommer nok heller ikke til å få det i overskuelig fremtid. Sverger derfor fortsatt til tradisjonell husmorkraft. Gikk helt fint det altså, men det er greit å være litt obs på forskjellen i fht vanntemperatur.

Etter elting og ti minutters heving var deigen klar til bruk. Den var lett og fin å jobbe med, men jeg måtte bruke litt ekstra mel for at det ikke skulle bli kliss. No problem, det har man jo alltid i hus uansett.

Når rundstykkene var ferdigtrillet skulle de etterheve en halvtime, og så inn i ovnen i ca tjue min.

Det duftet nydelig fra ovnen under steking og rundstykkene hevet seg bra. Så var de ferdige og jeg må si resultatet ble vellykket. Saftig og god konsistens og klassisk, god rundstykkesmak. Ikke for salt. Men så klart; nesten all fersk gjærbakst smaker digg. Ingen krangler vel på det? Derfor tok jeg dagenderpå-testen også, og hadde resterundstykker i nista på mandag. Og heldigvis, de var ikke blitt for tørre eller smakløse dagen etter, men var fortsatt helt duganes.

Dette er en miks jeg kommer til å kjøpe igjen. Sånn for å ha i skuffen til neste gang jeg plutselig får lunsjbesøk, eller f.eks finner ut at vi skal ha rundstykker ved siden av suppen til middag. Og ikke har tid til å bake ordentlig.

Lurer forresten på hva som blir neste miks fra Toro? Tenker hele tiden at nå er det ikke mer å finne på, nå har de miks for alt. Men så kommer de med noe nytt slipp etter slipp allikevel. Forresten, hva med focacciamiks? Det tror jeg ikke de har.

Gjenkjøp: Tror det

 

Nå er det alt for lenge siden jeg har skrevet et Maarudinnlegg. De kom jo med en del nytt i februar og det er egentlig bare tilfeldig at jeg ikke har skrevet om flere av nyhetene deres før nå. Men på fredag smakte vi endelig på Potetgullet i den gammeldagse posen med smak av Paprika & Sweet Chili.

Synes det er moro at Maarud holder på det originale designet fra 1936. Innlegg om den hvite posen øverst i bildet kan forresten leses her.

På hjemmesiden til Maarud står det at potetgullet er kokt ekstra lenge i deilig peanøttolje, for å gi oss smaken av skikkelig hjemmelaget chips. Nå tror vi vel ikke dette her er heeelt hjemmelaget, men om vi i hvertfall får en smak uten industripreg er det uansett positivt.

Som jeg har nevnt en del ganger tidligere her på bloggen, er jeg veldig glad i vanlig paprikapotetgull. Jeg blir derfor ikke så veldig begeistra når noen tukler med akkurat den smaken. Den vil jeg ha i fred. Tror det er derfor jeg har utsatt litt å teste denne posen. I tillegg har jeg vært ganske forutinntatt hva gjelder smaken. Har tenkt at potetgullet kom til å være for sterkt til at jeg kunne kose meg med det, og at det derfor ikke var noe vits. Men der tok jeg feil gitt. Dette var nemlig ganske godt. Det smakte så klart paprika, forholdsvis mildt, og hadde i tillegg både en søt og en litt sterk smak. -Som navnet indikerer.

Det var ikke sånn sukkersøtt, for all del, men man kjente et søtlig innslag på tungen med en gang man fikk et flak i munnen. Chilien gjorde at det også småprikket litt, men det var ikke mer enn at det bidro til en interessant total. Smakene var akkurat passe balansert og det var slett ikke for sterkt for meg. Utrolig nok. -Jeg har jo alltid vært ganske krydderpingle, men ser at grensene mine faktisk stadig flyttes bortover. Kanskje det er fordi jeg har blitt eldre og fått sløvere sanser? (Å neeeeeiii…)

Konsistensen på potetgullet var knasende og sprø, fargen en anelse blek orange. Flakene var ikke spesielt store og det passet meg bra. Det var totalt fravær av slike gigantiske skiver som uansett må brekkes opp før de kan spises, og inntrykket var rett og slett rent og delikat.

Smaken minnet meg egentlig veldig mye om noe jeg hadde spist før, den fremsto liksom ikke som helt ny. Kan det bare være et tilfelle av new wrapping? 😉

Jeg hadde faktisk 8 venninner på besøk da jeg åpnet denne posen, og alle likte potetgullet. Ikke dårlig. De er jo nå ganske vant til bloggingen min, og flere uttrykte gjenkjøp helt av seg selv. Før jeg fikk spurt. Ha ha, måtte glise litt. Vet ikke om mine venninners preferanser er representative for alle andre potetgullspisere rundt omkring, men når så mange mente det var godt er vel sjansen ganske stor for at en del andre også liker denne smaken.

Gjenkjøp: Ja mulig, -om jeg vil ha en variasjon fra den vanlige paprikaen

 

På fredag skulle jeg bake foccacia, og fant ut at jeg skulle prøve denne flasken med Mild Olivenolje fra Ybarra. Vet ikke om den er helt ny, men kan faktisk ikke huske å ha sett den i butikken tidligere? Jeg har i hvertfall aldri hatt den i hus før, så da blir det innlegg.

Jeg er ikke veldig god på oljer. Har skjøt at det for noen er en helt egen vitenskap -og lidenskap, og at man nærmest kan utdanne seg innen olivenolje. Jeg er definitivt ikke der. Kjenner så klart forskjell på en ordentlig god olivenolje kontra noe skvip i sammenhenger der man dypper brød, sprinkler det over salater etc, men f.eks i en foccacia …not so much. Allikevel er det ingen tvil om at olivenlje setter smak, og når man skal servere til gjester med barn er det ikke alltid alle setter like stor pris på for utpreget smak av olivenolje. Derfor fant jeg ut at dette måtte være et lurt alternativ.

Det står på etiketten at oljen består av 80% raffinert og 20% extra virgin olivenolje, og at den er perfekt til steking og baking. Passet meg veldig bra akkurat på fredag. I tillegg ser jeg den er nøkkelhullmerket og anbefalt av LHL.

Syntes oljen duftet mildt og fint. Det kjentes så klart at det var olivenolje, men den var ikke så skrap at jeg måtte rykke tilbake etter å ha tatt en sniff. Så fint. Jeg målte opp og satte i gang med bakingen.

Forresten lekker og frisk blå kork, og fint at blåfargen gikk igjen på etiketten.

Og ja, syntes resultatet ble bra jeg. Saftig og fin foccacia, – det blir det jo alltid med slike oljemengder, og rund og god smak. Vi kjente fortsatt inntrykket av olivenolje, uten tvil, så man trenger ikke frykte at det ikke er tilstede selv om dett er en mild variant. Gleder meg til å prøve oljen til steking også, og kjøper sikkert ei flasken igjen når denne er tom.

Gjenkjøp: Ja

 

1 2 3 194

Ivrig og engasjert forbruker, med en godt over gjennomsnittlig begeistring for dagligvarebransjen. Fryder meg når det lanseres nye produkter jeg kan teste. Prøver selvfølgelig også andre varetyper og nyheter hvis jeg ser noe fristende!

Bloglovin

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv