Consuming

Dette var et hyggelig og veldig velkomment comeback. Ostepopen til Maarud er i salg igjen.

Ble så glad da jeg så bilde av posen i en Remareklame, og i dag så jeg den fysisk i butikken også.
Det er som sjefen min på jobb sier; «Det er noe magisk med ostetpop». Er så enig, så enig.

Maarud har jo vært litt av og på med Ostepopen sin de siste årene, og jeg blir like begeistret hver gang de kommer på banen. Helt OK at Cheez doodles, som selvfølgelig også er supergodt, får litt verdig konkurranse.

Var småspent da jeg sprettet posen. Kom disse til å være helt som i gamledager? Eller de samme som i den gule posen Norgesgruppenbutikkene solgte rundt påsketider i fjor? Tok meg en smak, og det ser ut til at det var sistnevnte alternativ som stemte.

Vi som var barn/unge på 80-tallet kan vel være enige om at dette ikke er akkurat den samme ostepopen som den gang. De vi kjøpte da hadde om mulig enda mer intens orangefarge og større og tykkere buer. Så helt like var de altså ikke. Da var jo bunnfargen på posen helt hvit også, den der skriften i forskjellige farger kom på etter hvet. Men selv om dette er en noe videreutviklet ostepopversjon siden den gang, betyr det ikke at det ikke var godt. For det var det virkelig! Lette og porøse buer med en mild og fin ostesmak som ble mer og mer tydelig etter hvert som man åt seg nedover i bollen. Herlig!

Synes også det er kult at de har bukt den opprinnelige retroskriften på posen. Husker jeg syntes bokstavene var de samme som utenpå Donaldbladene. Moro med nostalgi i snackform.

Jeg har forresten fortsatt ett yndlingsprodukt fra Maarud gjennom tidene, som jeg tror jeg er den eneste i verden som husker. I hvertfall nesten. Har så vidt nevnte det her på bloggen før. Det var noen ganske harde buede rør med paprikakrydder på, sikkert laget av en slags sammenpresset potetmasse, sånn som Pringles. De het Cruncher og posen var i en slags metallic rødorange farge. Flere enn meg som i det hele tatt husker den? Åååå, de var så gode! La oss håpe at det blir neste produkt som vender tilbake.

Når det gjelder Ostepopen blir det selvfølgelig gjenkjøp.

Gjenkjøp: Ja

Dere som følger meg på Snapchat, så kanskje at jeg led litt valgets kval i går. To nye Grandiosasorter i frysedisken, jeg skulle bare ha en pizza. I-landsproblem. Endte til slutt opp med skinke, så får jeg heller prøve pepperoni en annen gang.

Regner med at de fleste som interesserer seg for matnyheter har fått med seg disse pizzaene? Nybakt Grandiosa som hever i ovnen. I utgangspunktet hørtes det jo ut som en veldig god idé, så jeg var positivt innstilt.

Pizzaen skulle steks på rist, i varmluft, nederst i ovnen. Ouch, der vrengte det seg litt i meg gitt. Jeg har jo alltid foretrukket pizza stekt på plate, i midten, med over- og undervarme. Men siden jeg av natur er ekstremt opptatt av å følge lover og regler, gjorde jeg pliktoppfyllende som esken ba om.

Som alltid fryktet jeg litt for fyllmengden da jeg så pizzaen i frossen tilstand. Men det gjør jeg jo alltid, og så ordner det seg som oftest når pizzaen er ferdig. Det var heldigvis også tilfelle i dag.

Det sto at pizzaen trengte 8-12 minutter i ovnen, og jeg tok ut vår etter 10. Da så den slik ut, og skorpen hadde hevet seg fint opp hele veien rundt. Veldig spennende altså. Jeg likte dette konseptet.

Så var det bare å smake, og etter 2 små biter formulerte jeg setningen «ja til gjenkjøp» i hodet mitt. For wow – dette var en god pizza! Man kan virkelig ikke tro det er en frossen Grandiosa, den smakte mer som noe man får på en middels pizzarestaurant. Bunnen var utrolig lett og luftig, og smakte helt fersk. Hadde jeg trillet terninger hadde jeg i hvertfall gitt fem. Eldstejenta mente bunnen nesten var like mjuk som en nybakt bolle, og måtte få se esken før hun trodde på at dette var Grandiosa.

Fyllet var helt allright syntes jeg, skinka var god, men totalt sett smakte det ikke sånn kjempemye. Helheten var bra den altså, men fyllsmaken kunne med fordel vært et hakk mer intens. Eller tydelig. Eller markant. Dere skjønner hva jeg mener.

Alt i alt var dette uansett en fin pizzaopplevelse. Familievennlig og lettspist. Og jeg kan fortsatt ikke tro det er Grandiosa. Her har produktutviklerne gjort en god jobb. Jeg kjøpte min på Rema i Lommedalen, men den dukker nok opp hos de andre kjedene snart også. Lover mange gjenkjøp!

Gjenkjøp: Ja -uten tvil!

 

Se her, dette var en artig nyhet! Da jeg var hjemme i Hønefoss for litt siden fant vi flere varianter Smurfegodt fra Haribo. Moro. De hadde både gelefigurer og noen sure rakkere, men vi har testet en pose med skum, nærmere bestemt  Chamallows Smurf.

Jeg ble en smule bedrøvet da den rosa posen med Chamallows Mix fra Haribo (her) forsvant fra butikkene for en stund siden. Håpet derfor dette skulle være en OK erstating. Lurer forresten på hvorfor den forsvant? Det kan da ikke bare  være meg som liker skumgodt? Jeg har alltid likt det, -veldig godt, og jeg skulle virkelig ønske det var bedre utvalg av det her i landet. Må derfor gi tommel opp til Haribo som energisk gyver på med nye varianter.

Her er enhetene utformet som små smurfefigurer. En vanlig smurf, en smurfebaby, et sopphus og en Smurfine. Synes forresten det er litt snodig. Da vi så den nye Smurfefilmen på kino her forleden het smurfejenta Smurfeline. Men da jeg lekte med smurfer og tilhørende smurfeeffekter da jeg var barn, het smurfejenta Smurfine. Synes absolutt det er det fineste navnet. Smurfenes svar på Josefine.

Akkurat som tidligere skumvarianter fra Haribo, er overflatene her dekket med et tynt lag svært finkornet sukker. Dette gjør at det knaser svakt når man tygger igjennom, selv om skummet bare er mjukt og lett i konsistensen. Det var faktisk så mjukt at det var «sykt lett å mose det i munnen», mente en av jentene mine.

Det står på posen at skummet skal smake bringebær, og det gjør det. Men ikke så mye at det er påtrengende. Bringebærduften man kjenner rett før man putter en bit i munnen er mer fremtredende enn selve bringebærsmaken. Helt greit det. Jeg foretrekker nok mer vaniljeaktig smak på skumgodt, men siden bringebærinnslaget her var såpass svak, forstyrret det liksom ikke den grunnleggende chamallowssmaken. Men ettersmaken hadde et ganske tydelig bringebærpreg.

OK, jeg medgir at dette er fryktelig søtt godteri. Man orker derfor ikke så veldig mange biter etter hverandre. I hvertfall gjorde ikke jeg som voksen det. Jentene min kunne kanskje ha spist flere om de hadde fått muligheten. Greit det, de er vel mer i målgruppen enn meg uansett. Jeg tenker det er helt okay at ikke posen var så diger. 100 gram var en passelig stor porsjon.

Jepp, oppsummert syntes jeg dette var en fin nyhet, og vi kan gjerne kjøpe flere poser.

Gjenkjøp: Ja

 

Ser at det stadig er reklame for havregryn fra Møllerens på TV om dagen. De kom jo med en hel liten havregrynserie i februar, med bilde av sjølveste Olaf Tufte på posene. Ikke dårlig. Oversikt over de forskjellige sortene finnes her, og vi har prøvd varianten som er økologisk og lettkokt.

Leste litt om samarbeidet mellom Tufte og Møllerens på hjemmesiden til sistnevnte, og målet med denne havregrynserien skal være å tilby oss forbrukere norsk havre av høyeste kvalitet. Grynene, som forresten kommer fra Solør, skal være fyldige og smakfulle, inneholde lite væske og være varmebehandlet for å få en nøtteaktig og god smak. Hørtes jo feiende flott ut det, men jeg hadde uansett en ganske nøktern innstiling da vi skulle smake. Vi snakker om havregryn. Hvor voldsomt kunne de egentlig skille seg fra andre havregryn?


Ferdig grøt på 3 minutter – veldig praktisk.

Her i huset bruker vi faktisk overraskende mye havregryn. Jeg tror liksom ikke det går så mye, men oppdager stadig at jeg må skrive det på handlelisten. Selvfølgelig brukes det til å koke havregrøt av, og de siste årene har jeg blitt flinkere til å snike inn noen gryn i både vaffelrøre, pannekakerøre og rundstykkedeigen. Synes det setter god smak, og i tillegg bidrar så klart grynene til mer metthetsfølelse. Tommel opp for det. Og hver morgen, og noen ganger kveld, spiser lillemor havregryn i yoghurten sin. Så ja, det går en del.
Ser pakken er merket med både nøkkelhull og Nyt Norge og det er jo fint. Flott med økologiske gryn, og supert at grøten er ferdigkokt på 3 minutter. Men gryn er fortsatt gryn. 😀

Jeg kan dessverre ikke si jeg kjente noe nevneverdig forskjell på smaken til disse grynene og andre typer havregryn. Beklager så meget. De smakte godt, så absolutt, de ble ikke vasne når jeg kokte grøt på dem, og de passet fin-fint i yoghurten. Helt supert. Men noen havregrynopplevelse utenom det vanlige kan jeg ikke skryte av at de ga. Kanskje noen av dere grynkjennere der ute er av en annen oppfatning? Jeg kjøper uansett gjerne en slik pakke igjen.

Gjenkjøp: Ja, sikkert

Takker og bukker for tipsene dere sender angående mailanseringer. Håper jeg snart ser noe av det i butikk. I mellomtiden tenkte jeg å kjapt fortelle om denne posen med Wine Gums fra deBron. Så langt har jeg sett den både på Meny og i litt forskjellige helsekostbutikker.

Tok med posen på jobben. Lifstyle candy  – så fancy uttrykk. 😀

Det finnes faktisk flere poser i samme serie. Leste at DeBron skal ha lansert seks ulike produkter i pose og 4 ulike sjokolader her i Norge nå i februar. Spennende – jeg kommer helt sikkert til å smake flere varianter etter hvert.

nettsiden sin har deBron delt inn produktene i flere kategorier, og denne her går inn under «less calories». Helt greit det altså. Det var litt derfor jeg valgte den akkurat nå. Er ikke sånn voldsomt opptatt av kalorier, men får alltid litt nok av sukker og fett sånn rett etter en ferie eller høytid. Da er det helt okay med et alternativ, for cravingen kommer jo gjerne sånn i 14-tiden uansett når man sitter der foran PC’n.

Oppi posen var det vingummi i fem ulike farger. Sammensetningen er sikkert litt tilfeldig fra pose til pose, og i min var det bare én av den lyserøde som ligger forrerst her. Typisk det, for den var best.

Man kjenner at det var ulik smak på de ulike fargene, men ingen smakte så veldig mye. Men sånn synes jeg ofte det er når man spiser snop med kunstig søtning. Ikke akkurat bursting with flavour for å si det sånn. Helt greit det altså, man må ta det for det det er, og sånn blir det gjerne uten sukker. Og disse var virkelig helt allrighte. Konsistensen var litt seigere enn en del annen wine gum, og jeg hadde trodd at det ytterste laget skulle være en tanke hardere enn resten. Men det var det ikke. Man bet gjennom samme konsistens hele veien.

Som en slags erstatter for «vanlig» godis var disse helt allrighte. Kan godt hende jeg kjøper dem igjen. Gjerne for å spise på jobbe eller i bilen. Gleder meg til å smake flere varianter også. Noen som har testet noen av dem?

Gjenkjøp: Mulig

De bare lyste mot meg på 7 Eleven i går. Massevis av freshe esker med Dent Sommerflørt.
Så utrolig fint design!

Som dere ser kommer de i to smaker, en rosa med smak av bringebær og kaktus, og en gul med smak av cupuaçu (en tropisk frukt) og appelsin. Lillemor mente vi burde kjøpe begge to, men de kosta 23 kroner (gosh), så da fikk vi greie oss med en. Vi valgte sistnevnte, men jeg ser ikke bort i fra at jeg kjøper den rosa ved en senere anledning.

Synes esken hadde utrolig kult design. Artig med de der glade badegjestene som åpenbart er på vei til stranden. Ser for meg at de kommer fra et sommerpensjonat på 1920-tallet. Litt sånn Agatha Christie-style. Øverst på lokket er det bilde av noen skyer og fugler i det fjerne som gjør idyllen komplett.

Som illustrert på esken var pastillen gule, og det luktet svakt fruktig, og typisk pastill da jeg åpnet lokket.
Smaken var lett syrlig. Ikke helt appelsin, men mer som småsyntetisk gult godteri med en noe udefinerbar citrustendens. Jeg likte dem. Veldig moro med sesongprodukter, håper på mer av det i ukene som kommer.

Gir tommel opp til Dent Sommerflørt. En liten eske pastillglede!

Gjenkjøp: Ja

For en stund siden skrev jeg om Sure Regnbuebiter fra Candy People (her). Nå har vi smakt på søsterposen, nemlig Sure Vannmelonbiter. Så dekorative og glade farger!

Candy People selger mye kinogodt, og siden det var særdeles stusselig skiføre i påsken, ble det kinotur på oss en av dagene. Disse Vannmelonbitene er jo veldig lekre og fine å se på, så minstemor var klar for å smake. Vi sprettet like godt posen mens vi satt og ventet på å komme inn i salen.

Akkurat som regnbuebitene er dette slike mjuke biter av fruktlakris, med ekstra bløt kjerne og sur kandering på utsiden. Typisk smågodtbit egentlig, som mange sikkert kjenner fra diverse smågodtstativ, men her kommer de i egen, hygienisk innpakning. Fint det. Tommel opp for valgmuligheter. Vannmelonduften slo i mot oss med en gang vi sprettet posen. Ikke akkurat til min glede og begeistring, jeg har egentlig aldri satt pris på akkurat den smaken på godteri, men lille medsmaker var kjempefornøyd. Og siden det var hun som hadde valgt posen var jo det det viktigste. Smaken var om mulig enda tydeligere enn duften. Vannmelonpreget manifestet seg i hele munnen med en gang man la innpå en bit, og satte seg også raskt i pusten i nesa. Skjønner dere hva jeg mener? Man kommer liksom ikke unna at det er vannmelonsmak.

Akkurat som på regnbuebitene var ikke strøet på utsiden for surt. Jeg trengte ikke rynke øyenbrynene og fikk ikke vondt inni kinnene. Det er positivt. Så for dere som er glad i vannmelongodt, men ikke vil ha for mye syrlighet er nok dette en vinner. Lille frøken var i alle fall veldig fornøyd med snopet sitt på kino.

Som dere skjønner var ikke dette det helt store for meg. Men det visste jeg egentlig på forhånd. Konsistensen og syrligheten var topp, men vannmelongodis er bare ikke min greie. Kan allikevel ikke utelukke gjenkjøp, det kan nemlig godt være at en av barna vil ha den igjen. 😀

Gjenkjøp: Nei, ikke til meg

Jeg lar meg stadig forundre over hvor hyppig det kommer syltetøynyheter. For meg er syltetøy et veldig standard, ferdig definert produkt, og det er en grense for hvor mange sprell man kan gjøre med det. Vi snakker moste, kokte bær på glass. Ikke noe mer. Men oppskrifter endres, bærprosenten øker og sukkermengden minsker. Nye glass dukker opp i hyllene. Veldig fint det altså, hatten av for de som finjusterer og flikker på sammensetningen så vi forbrukere skal få enda bedre pålegg på brødskivene våre. Men det overrasker meg nesten at de gidder.

De siste gangene vi har hatt pannekaker har vi spist dette syltetøyet; 80% Bringebær Uten Tilsatt Sukker fra Nora. Glassene kom i butikkene i februar, og jeg har sett at det finnes tilsvarende i både jordbær og blåbær også.

Jeg er alltid spent når jeg skal smake produktene uten sukker. Frykter at det vil være for surt til å være godt. Her er det imidlertid benyttet andre søstoff, selvfølgelig i tillegg til det naturlige sukkeret fra bærene, så surhet eller for syrlig smak var ikke noe tema. Bra det.

Jeg synes dette kjennes som helt ordinært, typisk kokt syltetøy. Verken mer eller mindre. Det er flott at det er mye bær, og det er absolutt helt okay smak, men jeg savner faktisk litt friskhet. Sånn som det kjølte syltetøyet til Nora har. Mmm, det er godt det. I en klasse for seg. Riktig nok har det 10% mindre bær enn dette, men smaken er mye bedre. Det begynner imidlertid å bli vanskelig å finne, håper virkelig ikke det går ut av produksjon.

Tibake til 80%’en. Helt greit syltetøy. Ikke for søtt, heller ikke surt. Ikke mer å berette. Det var lett å få åpnet lokket – et stor pluss, og glasset var passe stort. Vi rekker mao å spise opp hele før innholdet blir grått eller i verste fall muggent. Kan godt hende jeg kjøper et slikt glass igjen, men det blir ikke noen ny favoritt.

Gjenkjøp: Mulig

 

1 2 3 196

Ivrig og engasjert forbruker, med en godt over gjennomsnittlig begeistring for dagligvarebransjen. Fryder meg når det lanseres nye produkter jeg kan teste. Prøver selvfølgelig også andre varetyper og nyheter hvis jeg ser noe fristende!

Bloglovin

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv