Original Sandwich Bites fra Candy People

Frivillig, ubetalt reklame 

Dere, dette synes jeg var en spennende nyhet. Har dere sett?
Candy People
har lansert noe som heter Sandwich Bites. For en kreativ og nytenkende idé.

Her har de tydeligvis hentet den kalde Sandwich-isen ut av fryseren og trylle den om til godteri. Det må vi få kalle innovativ. Kan ikke huske at noen har gjort tilsvarende tidligere?
Jeg var så heldig å få tilsendt noen prøveposer forrige uke, og på lørdag så jeg dem også i butikk. Fint at de er tilgjengelig for alle som vil prøve.

I likhet med veldig mange andre har jeg alltid hatt Sandwich som favorittis. Dermed var jeg faktisk litt redd for å bli skuffet når jeg skulle teste godteriutgaven. Kjedelig om smaken ikke var autentisk.

Jeg åpnet posen og tittet litt avventende nedi. Den inneholdt 15 små biter som så akkurat ut som isen. Duften var heller ikke til å ta feil av. Ekte Sandwich. Så kult. Jeg tok første lille smak og ble nesten litt overrasket. Her har Candy People virkelig lyktes med produktutviklingen sin. Først kjentes biten mjuk og bittelitt seig, nesten som en slags brownie. Rett etterpå kom det kjente, litt «tørre» fra sandwichkjeksen fram, og videre noe mjukt vaniljeakatig som åpenbart erstatter isen i midten. En glatt, kremet vaniljefudge. Altså, dette smakte helt ekte. Og vanvittig godt! Jeg pleier sjelden å ha problemer med å legge fra meg godteposer, snop kan fint gå ut på dato hjemme hos oss, men her var det ekstremt vanskelig å stoppe før alt var oppspist.

Begge barna har selvfølgelig også smakt, og yngstejenta likte dem bare sånn passe. Hun mente de kjentes som ordentlig sandwich, men at smaken var litt søt i forhold til isen. Tenåringen var solgt etter første bit. Jeg måtte umiddelbart love gjenkjøp, og hun har allerede planlagt å ha med seg en pose på skolen til juletentamen. Og der har vi jo fordelen med disse; siden det ikke er fare for smelting kan de nytes i mangel flere situasjoner enn en ordinær is kan. For mitt vedkommende tenker jeg den egner seg ypperlig på kontorpulten. Regner med at det er flere enn meg som innimellom gnafser i seg godteri foran PC’n på jobb. 🙈

Må på ta med et lite tips til dere som evt. skal ut og kjøpe. Vær litt forsiktig med posen. Bitene er bløte, nesten litt klissete, og kan lett feste seg sammen eller klemmes i stykker om man er uvøren. Behandle posen med litt andakt så går det bra.

Emballasjen er kanskje ikke den sprekeste i godtehylla, men akkurat her gjelder det å ikke skue hunden på de berømmelige hårene. Se inn i posen istedenfor utenpå. Bitene finnes forresten også singelpakket i smågodthyllene til Candy People. Tips meg gjerne om dere ser dem noe sted.

Som dere skjønner er dette en nyhet jeg har tro på. Alle vet hva Sandwich er, og smaken var helt magisk. Velkommen ut av fryser’n lille Sandwich! 😊

Gjenkjøp: Ja

Gomp i beger fra Brynild

Frivillig, ubetalt reklame

Dette er nærmest en drøm som går i oppfyllelse. Se her da, en hel boks med Gomp!

Fant den på Meny i går, og tror jeg kom med et lite gledesutbrudd da jeg gjorde oppdagelsen.
Dette er jo noen helt magiske små gelebønner og jeg har ønsket meg større bokser enn de små dropseskene veldig lenge. Etterlyste det her på bloggen allerede i februar 2013, og sendte forespørsel på mail til Brynild. Fikk da til svar at de fikk se, men at ting tok tid. Vel, over seks år senere har jeg altså fått ønsket mitt oppfylt. Tusen takk!

Boksen inneholder 145 gram, og mengden tilsvarer innholdet i seks vanlige esker med Gomp. Målgruppen skal være ungdom og voksne som ønsker mer Gomp av gangen. – Passer meg perfekt. Barna kan fortsette å få de små eskene eller posene, og så kan vi som er litt mer godteglupske kjøpe de nye boksene.

Det er sikkert flere enn meg som husker både Sport Goofy og Gomp på sylinderbokser med mjuke, røde plastlokk fra 80-tallet. Sport Goofy hadde de på danskebåten, og Gompeboksene var sesongvare til jul i matbutikkene. Håper disse nye begrene blir en helårsvare, og at de har kommet for å bli.

Sånn til slutt, om noen lurer, bønnene smakte akkurat like godt som alltid. Snill og søt tuttifrutti. Og som den eldste datteren min påpekte var det uventet mye i boksen. Veldig bra, siden den kostet 42,90.
Det blir garantert mange gjenkjøp herfra, og så håper jeg virkelig flere kjeder også har tatt den inn. Tips meg gjerne om dere ser den andre steder enn hos Meny

Gjenkjøp: Ja!

Nypotet Fire løk & rømme fra Maarud

Frivillig, ubetalt reklame

Hver høst har Maarud pleid å komme med noen potetgullvarianter av nypotet, litt før selve hovedslippet. Det liker jeg. Alltid fint med nyheter som får skinne alene og ikke må dele oppmerksomheten med hundrevis av andre nyheter som avsløres samtidig.
Til min glede og begeistring har Maarud fulgt opp tradisjonen sin i år også, og har lansert to sorter nypotetgull til oss snackshungrige forbrukere. På fredag fant jeg en fullstappet hylle på Meny, og årets smaker er Kantarell, hvitløk & chili, og Fire løk & rømme. Spennende kombinasjoner. -Og så fine poser!

Jeg er ikke noe soppmenneske, men som dere vet er jeg veldig begeistret for løk. Valget ble dermed enkelt. Jeg kjøpte den grønne posen, og det til tross for en liten skepsis rundt rømmedelen av smaken. Chips med innebygd rømme- eller sour creamsmak har aldri vært noen favoritt hos meg. Jeg vil helst ha det innslaget fra en skål med dipp. Ikke fra chipsen. Tok allikevel sjansen, og satset på at de fire løkene ville dominere smaken.

Som vanlig var flakene lyse, rene og delikate, med bølgestrukturen jeg liker så godt. Jeg tok et dypt drag for å få inn duften fra posen, og dermed danne meg den første inntrykket. Til min forbauselse kjente jeg tilnærmet ingenting. Merkelig. Kanskje det har hendt noe med luktesansen min?
Bare en ting å gjøre. Ta et flak, og håpe at det var mer smak enn duft. Og det var det.

Den fyldige rømmesmaken fylte hele munnen med en gang jeg fikk flaket i munnen. Altså akkurat det motsatte av hva jeg hadde håpet. Men det kjentes faktisk ikke så gæærnt. Helt spiselig. Ganske raskt kom også løken og tok over, og da var smaken løksaftig, nesten litt sylta, syrlig og godt. Ikke for sterk, spiss eller søt, bare god, krydret løk. Etter hvert som jeg spiste flere flak var ikke den innledende rømmesmaken så tydelig lenger heller. Fint for meg. 😀
Da jeg tok første flak hadde jeg aldri trodd jeg kom til å spise mer en enn noen få for å kunne beskrive smaken, men der tok jeg feil. Det tok ikke lang tid før jeg var langt nede i skåla.

Selv om jeg etter hvert ble fortrolig og fornøyd med denne smaken, tror jeg ikke det blir gjenkjøp. Synes så mange andre potetgullsorter smaker bedre. Litt dumt, for jeg ønsker meg så veldig ny en innertier fra Maarud snart. Vel, forhåpentligvis kommer de med noen spennende overraskelser til oss i uke 38. Kanskje jeg finner en ny favoritt da?

Denne posen kommer nok uansett bare til å være i salg en begrenset periode, så hvis du er nysgjerrig må du være rask og sikre deg et eksemplar. Jeg synes uansett det er artig å ha prøvd, og siden ei venninne sa at varianten med kantarell, hvitløk & chili var veldig god, vurderer jeg faktisk sterkt å kjøpe den også.

Gjenkjøp: Nei

Biff Stroganoff fra Rema 1000

Frivillig, ubetalt reklame

Det er fortsatt litt stille før stormen hva gjelder nyheter i butikkene. Jeg er stadig på utkikk, men ser bare nyhetslapper på produkter fra februar og mai. Heldigvis nærmer uke 38 seg med stormskritt, og jeg gjetter at vi allerede om ei ukes tid finner litt flere godbiter vi ikke har sett før.

På lørdag fant jeg faktisk en serie med nye, ferdige middagsretter på Rema 1000. Kjedene slipper ofte nyheter fra egne merker litt tidligere enn den felles fastsatte slippuken for bransjen, og denne Raskt & Enkelt for 2-serien må jo nettopp ha kommet. De hadde fire ulike varianter: Kylling Chop Suey, Lam Tandoori, Marokkansk Lam, og Biff Stroganoff som vi kjøpte.

Siden mengden var tilpasset to personer, og det bare var ei av jentene hjemme til middag, passe det fint å teste i dag.

Framgangsmåten var enkel, hele formen skulle varmes i stekeovnen i 20 minutter. Perfekt for meg som ikke har mikrobølgeovn.

Jeg syntes massen så litt udelikat ut i kald tilstand, men det gjør jo tilnærmet all ferdigmat. Satset på at den både ville se og lukte bedre etter 20 minutter i ovnen. Og heldigvis, det gjorde den. Underveis i stekingen begynte duften av ordentlig middag å bre seg i kjøkkene, og da jeg tok ut formen virket retten adskillig mer lovende.

Og ja, jo, førsteinntrykket var bra. Susen hadde grei smak, ikke for sterk eller for salt, og konsistensen var passe tykk. De ulike grønnsaksbitene; løk, gulrot, paprika og sopp var ganske mjuke, men ikke helt dvaske. Noen hadde faktisk litt tyggemotstand, men de kunne med fordel vært noe fastere med mer krisp. Det ville skapt litt mer variasjon i konsistensen. Kjøttet var også helt okay, ikke slintrete eller seigt, men mørt og lett å tygge igjennom. Totalen var derfor ikke så dum, og sammen med potetmos og salat ble det absolutt en godkjent middag. Allikevel satt jeg igjen med et inntrykk av å spise noe litt anonymt og pregløst. Det smakte litt typisk ferdigmat, og jeg savnet mer karakter, snert og sting. Jeg er ikke glad i for sterk mat, men her kunne de med fordel spandert et krydderdryss.

Vi spiste opp omtrent hele formen og ble gode og mette begge to. Allikevel tror jeg ikke det blir gjenkjøp. Til det var retten for kjedelig. Jeg kunne imidlertid godt tenke meg å prøve noen av de andre variantene, så tips meg om dere prøver og det smaker bra. Moro å teste noe annet enn godteri og snacks var det i alle fall uansett.

Jeg fikk forresten ikke tatt noen allrighte bilder i liggende format av de andre smakene i serien, som jeg kunne limt inn her, men de ligger på Instatory (@consumings). Og om storyen har gått ut når du leser dette, finnes de under Høydepunkter, Høst 2019.

Gjenkjøp: Nei

Fløtemys med smak av lakris fra Synnøve

Frivillig, ubetalt reklame

De siste to ukene har jeg fått veldig mange tips om en ny ost fra Synnøve: Fløyemys med smak av lakris.  Helt supert, tusen takk! Jeg ble så klart både ivrig, begeistret og nysgjerrig fra først bilde, og begynte å tråle Remabutikkene i nærområdet for å finne den jeg også. Jeg vet faktisk ikke hvor mange steder jeg var innom, men etter flere runder, og etter å ha utvidet radiusen en del fant jeg endelig en stabel. Se her:

Brunost og lakris er vel ikke akkurat en veldig selvsagt og forventet kombinasjon, heller en overraskende og en smule snodig? Men absolutt kreativt og spennende. Jeg måtte kjøpe, og det til tross for at jeg hverken er glad i brunost eller lakris. Leve nysgjerrigheten.

Da jeg la ut bilde av herligheten på Instagram kom det litt ulike tilbakemeldinger. -Som forventet. En av dem jeg festet meg ved var at det egentlig smakte mest brunost, med bare en ettersmak av lakris. Med dette i bakhodet ble jeg derfor litt forbauset over at en nokså tydelig lakrisduft strømmet mot meg med en gang jeg løftet plastikken til side.

Fargen og konsistensen var som dere ser helt lik annen mysost, ikke noe spesielt der. Smaken derimot, var ganske annerledes. Jeg kjente at jeg spiste brunost, bevares, men lakrissmaken fylte munnen min med en litt overraskende intensitet allerede fra første rundstykkebit. Den klassiske brunostsmaken kom litt i skyggen, og jeg synes ikke det mjuke, søte og milde klarte å harmonere helt med lakrisen. For meg var det ikke bare en ettersmak, det var hovedsmak. Av en eller annen grunn minnet det meg om HaPå også, i mye større grad enn vanlig fløtemysost gjør. Og jeg synes egentlig ikke HaPå smaker særlig lakris. Merkelig.

Oppsummert var dette en artig smaksopplevelse, men ingen spesiell høydare for meg. Om man er glad i lakris kan den sikkert utløse både jubel og glede ved frokostbordet, men jeg tror uansett ikke det er en ost som vil overleve lenge. Til det er den for spesiell. Dette er et produkt de fleste kjøper en gang for å prøve og så blir det med det. Nå står det jo også «Sjelden utgave» på pakningen, så det er helt sikkert en veldig limited edition som forsvinner om ikke lenge. Kanskje allerede når juleostene inntar kjølediskene? Vi får vente og se.
Må til slutt legge til et pluss for emballasjen. Fint design, og jeg er overbevist om at tante Fiolett liker den delikate fargen.

Gjenkjøp: Nei

Läkerol YUP Mix Frozen Mango & Lime

Frivillig, ubetalt reklame

For en drøy uke siden, i min desperate jakt etter høstnyheter, fant jeg en pastillpose jeg ikke hadde sett før. Läkerol sin YUP Mix Frozen Mango & Lime.

Skjønte at den har vært i salg hos Narvesen en stund allerede, men at den først kommer i matbutikkene i uke 38. Jeg har ikke registrert den før nå. -Får skylde på at det har vært ferietid. Pastillkonsumet mitt går drastisk ned når jeg har fri fra jobben.

Siden det sto at pastillene smaker mango og lime, forestilte jeg meg en slag kombinasjon av de to i hver enhet. Det var det selvfølgelig ikke. Posen inneholdt to sorter; gule med mangosmak og lysegrønne med lime. Begge med et tynt lag lett knasende kandering på utsiden. Lurte forresten litt på hvordan frossen mango smaksmessig skulle skille seg fra vanlig mango. Kanskje den ville være friskere og kjennes kald i munnen? Hm, kan ikke si jeg kjente så mye til det frosne innslaget altså. Gul pastill smakte mango. Litt svak og nesten litt slapp mango, men ikke spesielt frossen eller kjølig. Den ble ikke noe umiddelbar ny favoritt hos meg, men eldstejenta likte den godt. Jeg kunne ønsket meg litt mer intensitet.

Limepastillen var mye bedre. Snill, behagelig limesmak, småsyrlig uten å være sur, og etter hvert kjentes den nesten søt. Men bare nesten. Den minnet meg litt om Jelly Tots fra Rowntrees som jeg spiste i England da jeg var liten, og ga meg mer følelsen av spise gelegodteri enn pastiller. Helt okay det. Bare bra at det finnes pastiller i ulike kategorier, til ulik bruk og anledning. 🙂

Jeg vet ikke helt om jeg kjøper disse igjen. Hadde posen bare inneholdt varianten med lime hadde det ikke vært tvil, men siden blandingen ofte er tilfeldig, og jeg kan risikere å få en pose med nesten bare mango ser jeg det litt an.

Gjenkjøp: Kan hende

M&M’s Salted Caramel

Frivillig, ubetalt reklame

Allerede på forsommeren begynte det å dukke opp bilder på Instagram av en pose med M&M’s Salted Caramel. En limited edition. Jeg ble selvfølgelig nysgjerrig, og da jeg dro på ferie og så et digert display med nevnte poser på Gardermoen måtte jeg kjøpe. -Og ja, jeg vet at noen av dere ikke er spesielt begeistret for at jeg skriver om produkter man må til utlandet for å få tak i, men siden det fortsatt er stille på nyhetsfronten i norske butikker, og denne faktisk selges på Gardermoen, Color Line og i tillegg kan bestilles på nett, gjør jeg et lite unntak.

I utgangspunktet er jeg ikke sånn kjempeglad i M&Ms. Synes varianten i den gule posen er all right, den med peanøtter, men jeg velger nok heller en pose norsk M eller annet snop om jeg har muligheten. Allikevel var det noe med kombinasjonen sjokolade og salt karamell – som er ganske poppis om dagen, merkenavnet, og alt skrytet på SoMe som trigget nysgjerrigheten nok til at jeg ville teste.

Enhetene så ut som annen M&Ms. Runde kuler med fargerikt skall. De smakte på en måte kjent også. Den knasende, søte utsiden, laget med sjokolade, og så karamellen da. Som var en ny vri. Konsistensen var akkurat passe fast, som litt tett fudge, og det salte innslaget slo inn umiddelbart etter at tennene hadde beveget seg forbi sjokoladen. -Hos noen av kulene. Jeg synes saltmengden var litt variabel. Noen biter hadde bare et lite, gjerrig hint, mens andre hadde akkurat passe mengde til å balansere alt det søte. Altså var totalsmaken litt tilfeldig, avhengig av hvilken kule man tok. Men så klart de var gode. Riktignok ikke så gode at de automatisk får en hylleplass i entusiasmeavdelingen min, men nok til at posen forsvant rimelig kjapt. Allikevel drister jeg meg til å si at jeg synes produktet er bitte litt oppskrytt. Kanskje hypet opp fordi salt karamell er en slags trendkombinasjon? Jaja, spiller jo ingen rolle. Begge barna likte dem kjempegodt, så om det ikke blir gjenkjøp til meg selv, blir det kanskje til dem.

Selv om det ikke ble 10 av 10 hos meg, er jeg overbevist om at disse posene kommer til å selge i bøtter og spann. Jeg aner ikke hvor lenge limited perioden skal vare, men det blir vel en stund. Og kanskje vi er så heldige at de blir litt lettere tilgjengelig også etter hvert?

Gjenkjøp: Kan hende

Japp Protein fra Freia

Frivillig, ubetalt reklame

De siste ukene har jeg gått og småventet på en prelansering før høstslippet. Vi får jo alltid ett eller annet. En pose høstlig potetgull, en ny frossenpizza eller en påleggsvariant til skolestart. Men det har vært sørgelig lite å oppdrive. Frem til i dag. Da lyste nemlig en sjokkselger mot meg på Kiwi, fullstappet med nyheten Japp Protein fra Freia. Endelig.

Selv om det finnes en proteinutgave av Mars, ble jeg litt overrasket over at merkenavnet Japp nå er bruk til en proteinbar. Men i disse proteintider er det kanskje ikke så underlig?

Jeg måtte så klart kjøpe, og selv om det i mitt vokabular ikke er noe som heter torsdagsgodt, sprettet jeg papiret med en gang jeg kom hjem. Det åpenbarte seg en søt liten sjokolade på 49 gram.

På papiret sto det «Melkesjokolade med lag av karamell og proteinflak», så min umiddelbare (og tydeligvis naive) forventning var en ganske vanlig Japp med små flakinnslag som brøt litt med resten av konsistensen og smaken. Opplevelsen sto nok ikke helt i samsvar til det. Selv om dette må være en av de ferskeste sjokoladene jeg noen gang har smakt, med helt utrolig mjuk karamell, kjentes det ikke som vanlig Japp. Jeg skal absolutt ikke påberope meg å ha masse erfaring med proteinprodukter, men smaken minnet meg mer om en annen type proteinbar enn om vanlig Japp. Man kjenner en slags bismak som minner om sjokoladepålegg. Ikke som Nutella eller Nugatti, men slikt lyst melkesjokoladepålegg på glass. Dere skjønner sikkert hva jeg mener. Proteinflakene er ganske knasende, nesten som små kjeksbiter, noe som bidro til at det minnet litt om Twix også. Totalen hadde noe melkeaktig ved seg, og jeg antar at denne inneholder en del mindre sukker enn vanlig Japp. Den kjentes ikke så veldig søt, og selve sjokoladen var ganske anonym på smak. Noe som sikkert er meningen. Mengden protein var 24%, resten av næringsinnholdet ser dere nederst her.

Jeg likte ikke denne sjokoladen noe særlig. Eller proteinbaren som jeg helst vil kalle den etter å ha smakt. Og siden hverken husets tenåring eller jeg ble særlig begeistret, blir det åpenbart ikke gjenkjøp fra oss.
Allikevel tror jeg den kan slå an. Det er jo et tidsriktig produkt med et kjent merkenavn. Eller hva tror dere? Noen flere som har prøvd? Det skal bli spennende å følge med.

Og folkens, tips meg om dere ser noe mer høstnytt da. Det er lenge å vente fram til uke 38.

Gjenkjøp: Nei