Consuming

Dagligvarebloggen

Potetsalat med Cheddar & Chipotle fra Hoff

Det er så fantastisk deilig at det nå begynner å bli grillsesong, og at butikkene fylles med fristende grillmat og ditto tilbehør. Grillen min står fremdeles under presenningen sin, – må få skrubbet terrassen før jeg setter den fram, men det har ikke hindret meg i å kjøpe en og annen grillblings og tilberede på kjøkkenet. Og her forleden ble det sommerkoteletter og den andre av de to nye potetsalatene fra Hoff, nemlig Cheddar & Chipotle.

Må si jeg synes det var en utrolig kerativ smakskombinasjon å bruke på en potetsalat. -Og tydeligvis er det mange andre som synes det også. Jeg ser nemlig stadig at det er utsolgt i hyllene der jeg vet den står på Meny. Alternativt har ikke butikken husket å bestille nok.
Jeg var i alle fall ganske nysgjerrig på å smake og måtte lukte litt med en gang jeg hadde tatt av lokket.

Litt uvant farge kanskje, men duften var ikke særlig spesiell. Jeg kjente egentlig ganske lite, bare et «vanlig» hint av potetsalat. Greit nok, potetsalater pleier vel egentlig ikke å lukte så mye uansett.

Smaken derimot, den var både tydelig og interessant. Jeg kjente ingen direkte ostesmak. Ikke noe cheddarpreg som tydelig skilte seg ut. Allikevel var det en slags fyldighet som jeg gjetter kom fra osten, og det kan jeg ikke si jeg har smakt i noe potetsalat før. Det var ingen ostebiter å se altså. Dere som eventuelt hadde forventet små cheddarterninger må jeg altså dessverre skuffe.
Så var det chipotlen. En smak jeg inntil bare et par år tilbake ikke hadde hørt om i det hele tatt, men som visst er en slags jalapeño/chili som er tørket og røkt. Ser smaken dukker opp i nye produkter nå og da, så jeg gjetter at den er kommet for å bli. I potetsalaten bidro den definitivt til å gjøre totalinntrykket sterkere og kvassere, og liksom litt varmere. Nesten litt pepperaktig uten at det smakte direkte pepper. Det var litt uvant å kjenne en slik smak fra en potetsalat og det var nok ikke full match for min del. Allikevel synes jeg det var en kul og annerledes smak som det var modig gjort å lansere, og dere som liker litt sterkere mat enn meg kan sikkert falle for den. Bare å prøve.

Jeg tror ikke det blir gjenkjøp av denne boksen for min del, -selv om det var bra med potetbiter og de hadde fin konsistens. Men jeg vil uansett gi Hoff kred for å ha utviklet og lansert en så utradisjonell smakskombinasjon. Egentlig er det ganske kult at Hoff i det hele tatt har bestemt seg for å lage potetsalater nå, siden Denja ikke finnes mer. Alltid bra med godt utvalg og konkurranse i markedet.
Er det noen av dere som har forsøkt denne her? Hva synes dere i så fall? Hadde vært interessant å høre. Jeg er redd den er litt for spesiell til å vare.
(Innlegg om varianten med Kefir, Urter & Vårløk ligger forresten her)

Gjenkjøp: Tviler

 

Dent Oi Zing

Nå begynner jeg å bli småstressa. Det er rundt to uker til neste produktslipp, og jeg har fortsatt mye jeg skulle smakt og skrevet om fra februarslippet. Vel, det er egentlig ikke noe nytt. Jeg får samme følelsen hvert år mellom vindu 1 og 2 og irriterer meg litt over at de er plassert så nær hverandre.

Husker da jeg startet denne bloggen. Da var slippene rundt 1. februar, 1. mai og 1. september. Da synes jeg de var litt jevnere fordelt utover året. Så ble februarslippet flyttet til uke 8, altså nesten tre uker nærmere maislippet som fortsatt er rund den 1. (uke 18), og septemberslippet ble flyttet til uke 38 som er to-tre uker senere ut på høsten. Dermed ble det kortere tid mellom vindu 1 og 2, og lengre mellom 2 og 3. -Som om ventetiden fra mai til september ikke var lang nok i utgangspunktet. Nå synes jeg høstslippet kommer veldig nært lansering av alle julevarene. Over nyttår må vi så vente en hel liten evighet på februarslippet som ikke kommer før i siste halvdel av måneden.
Hvem bestemmer egentlig plasseringen av disse lanseringsvinduene? Er det Virke?
Siden det gjelder alle produsenter og butikkjeder må det jo være en slags felles bestemmelse fra et eller annet hold? Ellers kunne nye varer bare pøses ut etter hvert som man fant det for godt. (Hvor moro hadde forresten ikke det vært?! 🙂 )

Vel, det var et lite hjertesukk fra en dagligvarenerd. Regner ikke med at særlig mange andre enn meg bryr seg om dette, og det er så klart forståelig.
Nå får jeg flytte fokus over på produktet denne bloggposten egentlig skulle handle om, nemlig Dent Oi Zing.
Posen kom i februar og lå nylig veldig lilla og synlig på Copp Mega på Storosenteret.

Denne oi-varianten har smak av maracuja og  lakris, og jeg måtte faktisk google hva maracuja er. Fant ut at det er en frukt som ligner på pasjonsfrukt, men at det ikke er helt det samme. Kreativt at man benytter slike eksotiske og ganske ukjente frukter. – Artig for oss forbrukere å få mulighet til prøve nye smaker på pastillene våre.

Som alle de andre Dent Oi-sortene er pastillene i posen her mjuke, ganske store, og overstrødd med kandering. Kanderingen er ganske syrlig, men den forsvinner så fort at man egentlig ikke rekker å trekke sammen øyenbrynene før den er oppløst og man kun kjenner glatt pastill i munnen.
Så kjenner man fruktsmak. Den er litt ubestemmelig, men smaker litt blanding av noe tropisk og tutti frutti. Lakrisen ligger dog og lurer i bakgrunnen og gjør at man liksom ikke helt får kjenne på det rene maracujainntrykket. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for om jeg synes lakrisen stjeler for mye plass fra fruktsmaken, som jeg hele tiden skulle ønske var litt tydeligere, eller om det er greit at den overtar og gir pastillen litt mer kraft. Uansett var ikke dette helt innertier for meg. Det ble hverken fugl eller fisk, og det var ikke slik at jeg umiddelbart grep etter posen for å ta en til når jeg hadde spist opp den jeg hadde i munnen. -Selv om smaken var grei nok.
Sjansen for at det blir gjenkjøp av denne posen er nok ganske liten.

Når jeg først er inne på pastiller fra Brynild Gruppen, må jeg høre om noen av dere lesere vet om Stupedama kommer tilbake i sommer? Hun pleier jo å dukke opp hver vår. Denne gangen har jeg foreløpig ikke hørt noe, så tips meg om dere vet. Og tips meg selvfølgelig også gjerne om dere hører om noe annet nytt som skal komme også. Erfaringsvis er ikke butikkene like strenge på slippdatoen til sommerslippet, så jeg tipper at vi allerede om ei uke kan begynne å oppdage en og annen ny emballasje i kiosker og butikker. Gleder meg as always!

Gjenkjøp: Tviler


Consuming på Snapchat: consuming.no

Consuming på Instagram: @consumings

 

Pink Himalaya Salt fra Sørlandschips

Her kommer det faktisk et innlegg til om Sørlandschips. Det var absolutt ikke planlagt å skrive to på rad, men tilfeldighetene ville det visst slik. På Meny i helgen oppdaget jeg nemlig tre nye poser fra nevnte produsent.

Den ene hadde smak av Rømme, Chili &Lime, den andre Pink Himalaya Salt, (som jeg kjøpte,) og den tredje den klassiske engelske sammensetningen av Salt & Vinegar. Sistnevnte har jeg ikke vanlig bilde av, men de av dere som følger meg på Snap, så kanskje at jeg la den ut der på lørdag.

Nesten til hvert slipp gjør Sørlandschips dette. De kommer med nyheter litt før alle andre og får oppmerksomhet. I alle fall fra meg. Hadde disse posen kommet om to uker, når jeg regner med at mye annet nytt er på plass, hadde jeg trolig nøyd meg med å ta bilder, kanskje snappe litt og deretter gå videre. Nå sto de der som eneste nyhet, og jeg lot meg friste.  Jeg mener forresten at både Himalaya Salt og Rømme, Chili & Lime er smaker Sørlandschips har hatt tidligere, så her snakker vi bare gjensyn og relansering med oppgradert emballasje. Salt & Vinegar tror jeg imidlertid ikke jeg har sett fra dem tidligere.

Tilbake til denne lekre posen med Himalaya Salt. Sølv og rosa – en ytterst feminin kombinasjon. Skulle nesten tro den var spesiallaget til meg. 😀

Smaken på chipsen var okay, men ikke særlig spesiell. Det smakte Sørlandschips med salt, og jeg kjente heldigvis ikke noe til jordpreget som enkelte av sortene fra Sørlandschips innimellom har. Dette var bare helt vanlig saltsmak. Jeg hadde nok ikke klart å kjenne at det skulle være en spesiell type salt om jeg ikke hadde lest det på posen. Så velutviklet smaksans har jeg ikke. Men vanlig salt chips duger det altså.

Oppsummerer med at det er moro med nyheter og flott med tiltalende emballasje i butikkhyllene.
Dette var helt OK chips som jeg kanskje kjøper igjen.

Gjenkjøp: Vet ikke

Krydderhagen Paprika & Persille fra Sørlandschips

Etter at jeg ikke lot meg imponere av sjokoladechipsen fra Sørlandschips tidlig i vinter, var det moro å se at det dukket opp noen nye og unormalt lekre poser fra dem til hovedslippet i februar. Den lille serien heter Krydderhagen og ut i fra det jeg har sett finnes det tre ulike smaksvarianter. Jeg gjetter at serien er kjedespesifikk for Coop, for jeg har ikke sett posene andre steder. Denne har har jeg i alle fall kjøpt på Coop Extra og den har smak av Paprika & Persille.

Paprika er et trygt valg for meg. Har alltid likt den smaken på potetgull og å kombinere den med persille virket som en god idé.

Det luktet litt ubestemmelig fra posen da jeg åpnet. Hadde håpet på en tydeligere inntrykk, men fraværet av krydderduft behøvde jo ikke ha noe å si for smaken. Bare en måte å finne ut det på. Vi tømte innholdet over i skåla og gomlet i vei.

 Tja, her var det litt vanskelig å bli enig med seg selv. Jeg var ikke overstrømmende begeistret for duften jeg kjente rett før flaket forsvant i munnen. Dere vet det lille inntrykket nesen rekker å danne seg rett før man begynner å spise. Det luktet litt tamt og litt gammelt, slik som bøkene med gulnede sider som står i hylla på hytta, men igjen; det er ikke alltid samsvar mellom duft og smak. Og selve paprikasmaken her var faktisk grei. Litt veik i starten, men så ble jeg liksom vant til den. Etter å ha spist en neve flak fylte smaken opp munnen ganske bra, og ettersmaken var også okay. Det kjentes som knasende paprikachips med litt ekstra krydder, og på noen av flakene var det tydelig at akkurat urten persille var brukt. Veldig bra. Fint at smaker er identifiserbare og ikke bare drukner i alle andre inntrykk. Mente jeg kjente litt løk også, og en titt på innholdsdeklarasjonen bak på posen bekreftet antagelsen min. Jeg fant faktisk ikke posen på hjemmesiden til Sørlandschips, noe jeg syntes var litt underlig. Kanskje de ikke har hatt tid til å legge ut serien enda? Jeg var i alle fall ikke i stand til å spore den opp. -Men det kan godt hende jeg bare er skikkelig dårlig til å lete.

Dette er chips som duger for meg. De manglet den siste ekstra lille punchen som kanskje kunne kommet i kombinasjon med chili eller mer løk, men på et vis var det behagelig at flakene overhodet ikke kjentes sterke. Eldstejenta var superfornøyd med det. Vi hadde ikke dipp til, men jeg gjetter at den gamle oniondippen fra Maarud hadde passet ypperlig her. Den passet jo perfekt til all slags paprikachips. Synes det er så utrolig synd at den forsvant. Den er virkelig dypt savnet. Skulle så ønske den kom tilbake, om så bare som en limited edition i sommerhalvåret. Den passet jo også så vanvittig bra som dressing/saus/tilbehør til grillmat. Ja ja, bare å drømme.

Tilbake til Sørlandschipsen med den innbydende emballasjen. Det kan godt hende jeg kjøper den igjen. Smaken var absolutt duganes. Og som sagt, pluss for delikat innpakning med noe annet enn chipsflakene med armer og bein. Tenker også å prøve en av de andre smakene i serien, den med salt. Noen som kan gå god for den?

Gjenkjøp: Kan hende

Hakkede Tomater med Basilikum & Oregano fra Heinz

Jeg liker smaken av Heinz. Jeg har alltid gjort det, og tror det er fordi det minner meg om ferie. Husker det alltid ble satt fram Heinz ketchup til måltidene alle somrene jeg var i utlandet som liten og det er noe med den der småspisse syrligheten som gjør den så god. I tillegg til ketchupene synes jeg både hermetikken og en del av sausene fra Heinz smaker fortreffelig. Jeg ble derfor positivt overrasket da jeg her om dagen oppdaget hakkede tomater i pappkartonger fra dem på Meny. Ser ut til at de er nye fra februarslippet.

Det var tre ulike sorter, og vi testet en med basilikum og oregano. Varianten med hvitløk fristet også, men siden jeg skulle bruke boksen til pizza landet jeg på at den med urtene passe best.

Mmm, duften av Italia slo liksom litt mot meg da jeg sniffet ned i kartongen. Herlig! Kjente uten tvil både basilikumen og oreganoensammen med tomateimen, noe som lovet bra for smaken. OK, det er faktisk bare hakkede tomater vi snakker om, men jeg var så sulten der jeg sto og lagde mat at begeistringen min var lett å trigge, og økte i takt med rumlingen fra magen. Når man er veldig sulten dufter og smaker jo det aller meste digg.

Jeg pleier ofte å bruke hakkede tomater istedenfor pizzasaus på pizza. Det er utrolig kjapt og lettvint, og så liker jeg å kjenne tomatbitene tydelig når jeg tygger. Slike varianter som denne, som attpåtil er ferdig krydret, er midt i blinken til akkurat det formålet. Jada, jeg vet at jeg sikkert heller burde mikset sammen en totalt hjemmelaget og ultrasunn tomatsaus fra bunnen, tilsatt massevis av knuste grønnsaker, men jeg er alt for lat.

Måtte ta meg en liten smak rett fra boksen før jeg fordelte det utover, og var fornøyd med at det også smakte litt mer enn bare tomater. Kryddersmaken kjentes den, altså var det ikke bare en duft som ga falske forhåpninger.

Jeg pleier alltid å sile av en del av væsken før jeg fordeler tomatene utover pizzabunnen. Om jeg tar med all saften blir bunnen litt for soggy etter min smak. Så var det bare å fordele resten av fyllet og håpe at steketiden gikk raskt.

Den ferdige pizzaen ble ordentlig god den. 🍕🍕Om jeg så må si det selv. Det var passelig med smak i tomatene, de ga på en måte et helhetlig inntrykk uten å være i nærheten av å kjennes sterkt, og selvfølgelig passet kryddersortene perfekt inn. Jeg skal ikke påstå at disse tomatene var veldig mye bedre enn andre hakkede tomater i kartong altså. Det finnes mange sorter som også smaker ordentlig godt. Men så var det noe med den psykiske effekten Heinz har da. Den skal vi ikke undervurdere. 🙂

Det kan godt hende jeg kjøper denne igjen. Den er imidlertid ikke den billigste i hylla, så jeg kommer nok til å bytte på litt. Skal uansett også prøve den med hvitløk ganske snart, gjetter at den også er god.

Gjenkjøp: Ja

Bare Bra Ovnsristet Supermüsli fra Toro

«En ekstra god start på dagen!», står det på pakken med Bare Bra Ovnsristet Supermüsli fra Toro. Artig. Det er ingen matvarer i hele verden som kan gi meg en ekstra god start på dagen en mandag morgen. Når jeg må stå opp mye tidligere enn det jeg synes er naturlig, og det gjør fysisk vondt å brekke kroppen ut av sengen. Antar at alle B-mennesker der ut vet hva jeg snakker om. Da smaker alt papp/høy. (Stryk det som ikke passer.) Men sånn litt utpå formiddagen, når søvnen er ristet ordentlig ut av kroppen, da er jeg mottagelig for gode produkter som smaker bra. Og som legger grunnlaget for en fin dag.

Nå vet jeg altså ikke om en porsjon med denne müslien spiller noen rolle for utfallet av resten av dagen, tror egentlig ikke det, men tenkte uansett å fortelle at den er okay.

I tillegg til korn, slik alle müslier inneholder, har den både mandler og hasselnøtter, og jeg synes det ga den et litt annerledes inntrykk. I alle fall annerledes enn de sortene müsli jeg vanligvis spiser. Selvsagt kjenner man i hovedsak de ulike kornsortene (ingredienser her), men rett som det er støter tennene borti noe som er litt hardere å tygge. Disse bitene er enten mandler eller hasselnøtter og de etterlater både tydelig smak og litt nøtteknas i jekslene etter at man har svelget unna. Særlig hasselnøttene. Nice. I tillegg er det en grei mengde tørkede bringebærbiter, med overraskende frisk farge, som jeg synes setter et fint, småsyrlig preg på totalsmaken.

På bildet under her spiser jeg müslien med vaniljeyoghurt, men jeg synes også den smaker bra i kombinasjon med jordbæryoghurt. Og bare så det er sagt; disse bildene er fra en morgen i påsken da jeg hadde god tid – og rester av bringebær etter å ha pyntet ei kake. De er ikke tatt i morges da jeg var trøtt som ei strømpe og spiste frokost i halvsøvne.

Jeg kan godt kjøpe denne boksen igjen. Jeg liker aller best müsli som inneholder lyse rosiner, og velger derfor ofte slike sorter, men tenker det er helt greit å variere litt. Synes egentlig de fleste slike blandinger er gode, bortsett fra de som har store biter av tørket banan. Den smaken blir alt for dominerende.

At denne Bare Bra-serien ser ut til å gjøre det okay er også fint. Det er jo sunne produkter med naturlige råvarer, som i tillegg smaker greit, og da bør de svært synlige, grønne boksene få beholde sine tildelte hyllecentimeter i butikkene. Ser de ofte er utsolgte for dem på min nærmeste Kiwi, så jeg antar at de selger bra. Det kom også en Bare Bra granola med kakao nå i februar, så den får jeg kanskje smake neste gang. Er litt redd for at kakaoen skal få yoghurten til å smake sjokomelk (som jeg ikke liker noe særlig), men tror jeg må ta sjansen allikevel. Men først skal jeg altså kose meg med noen flere porsjoner müsli med mandler og nøtter. -Og jeg spiser den like gjerne til kveldsmat som til frokost altfor tidlig på morgenen. 😀

Gjenkjøp: Antar det

Ostepop XL fra Maarud

Da har jeg endelig smakt på Maaruds nyeste Ostepop, den som heter XL. Så fine, lilla glinsende stjerner på posen!

Egentlig er det litt snodig at jeg ikke har somlet meg til å smake den for lenge siden. -Jeg er jo generelt veldig glad i ostepop. Det har bare vært så mye annet godt å stappe i seg i helgene (gulp), så jeg har liksom nærmest ubevisst utsatt å smake. Dessuten spiser jeg ostepop litt i perioden, så kanskje jeg befant meg in between slike perioder akkurat når den kom i februar. Men nå, nå har jeg smakt (og spist opp), og kunne allerede etter første pop konstatere at de smakte godt.


Som dere ser er fargen ordentlig orange, enda mer orange enn det kommer fram på bildet her. De lignet på de «vanlige» ostepopene til Maarud, de som bare selges på Rema (her), men konsistensen på disse var mye mer kompakt. De var liksom tette og sprø tvers igjennom, så det ble mer å tygge på. De hadde hverken like mange luftlommer eller tilsvarende grad av porøsiteten som de vanlige har. Disse minnet litt mer om oasis, for å ta i litt. Smaken var ganske tydelig, og selv om dette er mild og fin snacks var ostespreget noe skarpere og tydeligere her enn på de andre Maarud har. De er også ganske annerledes enn f.eks OLW sine – som jo også er knallgode på sin måte.


XL ostepop med smak av ekte cheddar funket veldig bra for både medsmakeren min og meg. Vi åt lett opp hele posen. -Selv om vi hadde fortært et helt brett sushi i forkant.

Må ta med at da posen ble lansert fryktet jeg et øyeblikk at den andre Maarudvarianten skulle forsvinne igjen, men det har den ikke gjort. De har faktisk heller kommet i en mindre pose i tillegg til den som allerede eksisterer. Det virker imidlertid å bare være marked for en viss mengde ostepop i butikkhyllene her i landet, så det skal bli spennende å følge disse pluggene. Håper de klarer seg. 🧀

Gjenkjøp: Jepp

FUN Light Strawberry Passion

Jeg syns alltid det er gøy å se hva som blir årets smak fra Fun Light. Blir det en ren smak fra en konkret, eksisterende frukt, eller en mer syntetisk og kreativ kombinasjon?
Årets variant er kanskje noe midt i mellom. Den heter i alle fall Strawberry Passion.

En drikk med lidenskapelig smak av jordbær ville man i utgangspunktet tro var ordentlig rød, sant? Men ikke denne her. Den har en fin orange farge, spesielt når den er utblandet. Første gang jeg smakte den, fikk jeg den servert fra en fullblandet karaffel, og det så faktisk utrolig lekkert ut.

Smaken er litt ubestemmelig synes jeg. Man kjenner jordbær, ja, men mest som en ettersmak etter noe som smaker fruktig og eksotisk. Den er ikke som «vanlig» jordbærsaft for å si det sånn. Men det er vel der passion-delen kommer inn. Jeg kunne f.eks fint trodd saften inneholdt appelsin, pasjonsfrukt eller en slags blanding av mange tropiske frukter, men det er litt vanskelig å konkretisere eksakt hva man kjenner. Den er uansett veldig god, og jeg antar at den smaker leskende og forfriskende i sola til sommeren. Yngstejenta syntes den var supergod, og jeg kan forstå. Smaken er ganske barnevennlig. Når jeg tenker etter minner den litt om slike hvite fruktkarameller med jordbærsmak. De som er pakket inn en og en. Man kjenner noe av det samme syntetiske elementet. -Fortsatt godt altså.

Strawberry Passion vil nok aldri klare å ta plassen fra gul saft her i huset. Det er og blir favoritten. Men som en variasjon innimellom kan vi gjerne ha den. Tror nok det blir et og annet gjenkjøp.

Gjenkjøp: Noen

1 2 3 215