Consuming

Dagligvarebloggen

Det er ganske fascinerende hvor mye nytt godteri som lanseres til hvert slipp. Jeg lar meg stadig forbauset over alt produsentene klarer å både tenke ut og lage, og blir selvfølgelig imponert over pågangsmot og iherdighet når man vet hvor vanskelig der er å utvikle en stayer. Selvfølgelig det er fantastisk at det kommer så mye nytt, da blir det mer å teste for både dere og meg, men jeg må innrømme jeg er glad det ikke er meg som stadig må være kreativ og på hugget. All ære til dem som tar på seg oppgaven. En nyhet jeg har vært spent på å prøve er disse posene med VogoBears fra Candy People. Jeg så dem på Meny allerede helgen før slippet i uke 38, og nå har vi endelig smakt.

Som det ligger i navnet er dette faktisk vegansk, økologisk godteri. Jeg er ikke spesielt opptatt av at det jeg spiser er hverken vegansk eller økologisk, allikevel synes jeg absolutt det er interessant å smake produkter i den kategorien for å finne ut om de skiller seg nevneverdig fra annet godteri.

Vi åpnet fruktbjørnene, VegoBears Sweet først. En bekjent hadde allerede smakt dem og ble ikke veldig begeistret, jeg var derfor litt avventende og hadde sånn middels forventninger.

Som tilsvarende ikke veganske gummibjørner kommer disse i ulike farger og smaker, og det luktet ganske vanlig gummigodteri fra posen. – Det luktet ikke som grønsaker, kunne medsmakeren på 5 konstatere. -Mer som vitaminbjørner.

Jeg hadde forventet at konsistensen skulle være ganske seig, og at tennene skulle møte litt motstand og treghet, men disse bet vi ganske rett gjennom. Overraskende. De hadde altså ikke slik sen konsistens som man umiddelbart forbinder med slike gummibjørner. De var mer som f.eks mallorcablanding og lignende. Artig. De smakte absolutt helt okay, og jeg kunne like gjerne spist disse som tilsvarende gummibjørner fra andre produsenter. Eldstejenta var ikke helt enig. Hun mente de smakte litt «annerledes». Tenkte det var greit å ta med, siden hun nok har mer inngående fingerspitzgefühl enn meg hva gjelder gelegodt. Vi merket oss videre at det var tydelig forskjell i smak på de ulike fargene, og den orange var best. Den grønne var litt rar.

Femåringen (som er ganske vant til å smake og uttale seg for meg) mente disse passet fint som godteri alle dager i uken bortsett fra lørdag, og til og med som «sånn ekstra» når han var på tur med barnehagen. Spørs vel om moren hans er så enig i det. 🙂

Siden vi var så godt i gang smakte vi like gjerne på lakrisvarianten også; VegoBears Licorice.

Hadde forventet at de skulle ha samme konsistens som fruktbjørnene, men det hadde de ikke. Disse kjentes mer geleaktige ut, og hadde sånn typisk gelelakrissmak. Ikke for salte eller salmiakkaktige, men heller ikke for søte. De minnet egentlig veldig om lakrisbåter. Mmmm. Jeg er veldig glad i lakrisbåter, så dermed har jeg fått meg et nytt bilgodtalternativ. Femåringen likte disse også han, men lurte på om bjørnen på posen var trist. Fin observasjon egentlig. Jeg tenkte nemlig også at emballasjen med fordel kunne vært både friskere og gladere. Synes skogen på posene var veldig fin, men fikk litt assosiasjoner til tiden da de første miljøvennlige produktene kom for haugevis av år siden, og alt var i diverse bruntoner. Slike farger roper jo ikke akkurat om å bli kjøpt.

Kan vel konkludere med at dette er godteri på linje med uøkologisk snop, og at de helt fint kan spises om man er veganer eller ei. Ser ikke bort i fra at jeg kjøper lakrisposen igjen, den med frukt tviler jeg litt mer på. Den konkurrerer med så mange andre, gode alternativer.

Gjenkjøp: Mulig

Det begynner å bli en liten stund siden forrige snacksinnlegg her, nesten så man skulle tro jeg hadde sluttet å spise potetgull… Neida, det skjer ikke. Jeg har bare holdt meg til de vanlige favorittene noen helger.  Men nå på lørdag ble det testing igjen. Da var det virkelig på tide.

De fleste har sikkert fått med seg de fargeglade posene Maarud har rullet ut de siste ukene. En serie med Food Truck-snacks der til og med pappeskene er tilpasset konseptet. Kult.

Det finnes tre ulike varianter i serien og på lørdag prøvde vi den rosa; Food Truck Southern tasty Spareribs.

Kanskje litt ambisiøst siden jeg egentlig ikke er noe glad i ordentlige spareribs, men posen var så fin! Både fargen og resten av designet. Likte størrelsen også. 130 gram holder i massevis. I hvetfall om man skal spise alt alene.

Åpnet posen og tittet inn som jeg pleier. Flakene var riflede og ganske knalle i fargen. Og de luktet veldig syltet. Det syltede inntrykket fulgte også med inn i smaken, slik at flakene nesten kjentes både saftige og syrlige, selv om de selvfølgelig var helt tørre. I tillegg hadde de en ganske kjøttaktig, grillet smak, så det var vel egentlig ingen tvil om at Maarud har truffet bra med krydderet sitt. Så lenge man vet hva spare ribs er og hva det smaker vel å merke. Eldstejenta, som aldri har spist en spare rib i sitt liv tok noen flak i forbifaren og utbrøt, «mmm, så godt – bacon». Og jeg kan egentlig skjønne hva hun mente. Det følger nemlig også med en ganske røkt smak helt på slutten når man har svelget unna, og den blir sittende litt igjen sammen med ettersmaken av kjøtt. Artig opplevelse. Potetgull som nesten smakte mat.

Jeg er ingen øldrikker, men det slo meg at dette sikkert passer godt ved siden av en kald halvliter.

Dette var potetgull med MYE smak. Faktisk i meste laget for meg. Jeg foretrekker heller de litt roligere smakene som ikke overtar hele munnhulen. Som jeg skrev lengre opp her er jeg heller ingen dedikert spare ribs-nyter, så det skulle litt til for at dette potetgullet skulle seile opp som ny favoritt. Har lyst ti å si ja til gjenkjøp fordi jeg synes både konsept, posestørrelse og design var kult, men vet at jeg mest sannsynlig ikke velger det igjen.

Men, -jeg skal smake de to andre variantene i serien. Det gleder jeg meg til.

Gjenkjøp: Nei

Vi er ganske dårlige på asiatiske retter her i huset. Både barna og jeg synes fort maten blir for sterk og spesiell, og det rynkes lett på nesa om vi kjenner andre krydder enn salt i maten. Sånn for å sette det litt på spissen.
Allikevel synes vi innimellom det er greit med litt variasjon i middagene. Det er helt ok med noen andre smaker enn potet og brun saus. Så da klinker vi til og velger de mildeste sortene vi kan finne av halveksotiske alternativer. Og et av dem er Korma. Ei av jentene mine er helt utrolig glad i nanbrød, og skal vi spise det må vi nesten ha noe indisk ved siden av. Og på Coop hadde de nå få fått inn en litt ny variant av Kormaen fra Santa Maria. Ser her.

Det var i alle fall nytt glass, og siden det sto «New» på etiketten, antok jeg at det måtte være en forbedret utgave.

Vi prøvde, og jeg kan ikke påstå jeg reagere veldig på hverken utseende på sausen, duften eller fremgangsmåten.

Det luktet svakt, klassisk indisk, slik man forventer fra en slik mild saus.

Jeg stekte kylling, helte over sausen og litt vann, og lot det surre som etiketten ba om. Det er jo en fryktelig lettvint middagsløsning dette her. Kjøkkenet fyltes av forventet duft, og vi var klare for middag.

Maten smakte ganske som antatt. Typisk norsk-indisk. Akkurat nok smak, men ingen brann i tannkjøttet eller tårer i øynene. Allikevel kjente jeg smaken godt bak i ganen og gjennom pusten i nesa. Perfekt for oss – tulleindisk for andre. Eldstejenta lurte på hva som egentlig var nytt. Hun mente det ikke var noe spesielt med sausen, bare vanlig indisk som vi pleier å ha når vi har nanbrød, og så var hun glad for at det ikke var sterkt.

Og jeg var enig. Så hva var egentlig nytt? Nettsiden til Santa Maria viste fortsatt det gamle glasset, men etter litt googling fant jeg ut at da har kuttet på både salt og sukker i oppskriften i de nye glassene. Og slike oppgraderinger må man jo applaudere. Særlig når de har klart å få det til uten at vi reagerte på smaken. Så der har dere grunnen til at jeg nevner sausen her på bloggen. Helt greit å få i seg mindre sukker til middag. I det daglige tenker jeg liksom ikke over at det til og med er sukker i middagsmat. Vekk med det.
Kan til slutt ta med at det nesten var litt mye saus til angitt mengde kylling i dette glasset. I hvertfall etter vår smak. Så det holder sikkert til enda litt mer kjøtt om man trenger en større mengde mat /mer enn fire porsjoner.

Det kan godt hende jeg kjøper dette glasset igjen. En god middagsbase er min venn i en travel hverdag.

Gjenkjøp: Kan godt hende

Jeg må bare si at disse Dølle dyra var ordentlig mjuke og gode. Kjøpte dem på Meny på CC Vest i helgen før vareslippet, og de ble veldig godt mottatt i heimen.

Tenkte bare sånn halvveis å blogge om dem, derfor litt halvhjerta mobilbilder, men siden de var så gode – og vi har kjøpt dem flere ganger kom jeg fram til at jeg ville tipse.

Som dere ser er det små geledyr med hvitt skum på baksiden, og for oss som savner posen med Fruktsild fra Malaco var den helt super. Mild, søt og barnevennlig fruktsmak og fersk, bløt og passe seig konsistens.

Ser at det står Grahns på posen og fant ut at det kommer fra en svensk produsent, men aner ikke hvem som er importør i Norge. Ikke at det er så veldig viktig altså.

Har ikke sett dem andre steder enn store Menybutikker så om noen i det hele tatt vet noe mer så gi meg et hint. Har ikke smakt de der bøllebokstavene som sto ved siden av, men kan godt hende vi gjør det også snart. Som dere skjønner har det blitt gjenkjøp, og det blir garantert flere.

Gjenkjøp: Ja

Når jeg nå er i gang må jeg bare kjapt skrive om en smaksvariant til fra Dents nye Crushserie.
Her er Dent Crush Fersken Jordbær.

Disse smakte vi i dag, og siden jeg allerede hadde testet esken med solbær og lakris, visste jeg hvordan konsistensen på pastillene var. Mjuke og seige, og veldig lette å tygge opp.

Og mens esken i innlegget under her kan rettferdiggjøre en plass i pastillseksjonen, -til tross for litt store enheter, er jeg mer tvilende til disse her. De smakte nemlig skikkelig godteri. Nam! Og vi som smakte dem på en mandag da gitt. Det står at de har smak av fersken og jordbær, men det er utvilsomt ferskenen som dominerer. Om man legger godviljen til kan man muligens kjenne litt jordbær som en slags ettersmak, men hadde jeg blitt bedt om å bestemme smak i en blindtest hadde jeg utvilsomt sagt fersken og bare det. De minnet ganske mye om de der litt store smågodtferskenene av gele.

Til tross for det gylne, litt høstlige inntrykket man får fra esken, er det ikke noe høst over selve smaken. Jeg fikk heller assosiasjoner til vår, sommer og fest. Tenker det kanskje hadde vært mer naturlig å lansere denne smaken til et vårslipp, men for all del. Den er mer enn velkommen nå altså.

Begge jentene mine syntes disse var knallgode, så derfor skriver jeg ja på gjenkjøp. Det er nok andre pastiller enn jeg heller ville valgt til meg selv når jeg først skulle kjøpt pastiller, men som godteri – helt okay.
Tror nok jeg må prøve den tredje crushsmaken også etter hvert. Gjetter at den også er god.

Gjenkjøp: Ja, til barna 

De siste ukene er det mange som har tipset meg om den nye lille serien med Dentpastiller; Dent Crush.
Hvor kult navn er forresten ikke det? Tommel opp til navneansvarlig på pastillfabrikken. 😀

Tror samtlige har sagt at pastillene er gode, og i slutten av forrige uke kom jeg endelig så langt at jeg fikk smakt jeg også. Kom litt tidlig til et møte, så mens jeg satt og ventet på resten av folka, åpnet jeg denne lille esken.

Solbær og lakris, – ikke akkurat den vanligste smakskombinasjonen jeg kan komme på. Kreativt.

Ble litt overrasket over størrelsen på hver pastill. Hadde innbilt meg at de skulle være mer som «vanlig» Dent. Men jo, jeg er enig; de var veldig gode. Det var egentlig litt snodig smak. Først kjentes det ytterste solbærlaget veldig tydelig. Litt som klassisk husholdningssaft som satt seg i pusten i nesa. Og så, etter ganske kort tid trengte lakrisen igjennom og tok over hele plassen. Og det var en sånn god, litt salt lakris, som også sørget for en behagelig ettersmak når man hadde tygget unna. Ut i fra illustrasjonen på esken hadde jeg trodd det ytterste laget skulle være mer crispy og knasende, og skille seg tydelig fra kjernen, men det gjorde det ikke. Jeg synes det kjentes som en ganske mjuk tyggepastill tvers igjennom. For man må tygge den. Jeg klarte i alle fall ikke å la den hvile i munnen. Tennene bare satte i gang av seg sjøl.

Fin nyhet dette her, synes Dent er flinke til å fornye seg. Tok et enkelt Dentsøk bakover på bloggen og ser at de har hatt ganske mange varianter opp igjennom. Blir spennende å se hva de finner på neste gang.

Gjenkjøp: Tror det 

I dag ble det pizza litt på sparket, og jeg benyttet anledningen til å teste den nye ferdige surdeigsbunnen fra Eldorado. Hadde kjøpt den inn for å smake nærmere neste helg, men noen ganger blir det plutselig litt change of plans.

Vanligvis pleier jeg å bake pizzabunn selv, men det er jo fryktelig lettvint å bruke en ferdigbunn da. Glemmer det litt fra gang til gang egentlig.

Deigen skulle tas ut av pakken for først å hvile litt på benken, og etter noen minutter var det bare å sette i gang med utforming. Det sto at man skulle bruke hendene, jeg tok fram kjevla. Synes ikke det blir noe greie på det hvis jeg bare skal nevje rundt uten hjelpemidler. Deigen var heldigvis smidig og lett å jobbe med, og ikke nevneverdig klissete. Stort pluss.

Det ble en ganske tynn bunn, men det er jo helt greit. Man kan jo bare lage en mindre pizza om man ønsker den litt tykkere. Vi la på det vi hadde tilgjengelig av fyll og fikk den i ovnen. Igjen tenkte jeg over hvor kjapt det gikk. Vel, det gjensto å se om smaken var så god at det ikke er bryet verdt å bake selv neste gang.

Det sto at den skulle steke i 20 minutter, jeg tok den ut etter 15. Da synes jeg den så ferdigstekt ut. (Og det var den også!) Som jeg skrev ble det pizza litt på sparket i dag, så rucculaen vi hadde liggende var blitt veldig trist. Går jo greit å spise pizza uten også, men det føltes litt nakent. Egentlig veldig rart. For bare noen år siden kunne det ikke falle meg inn å legge salatblader på pizza’n min.

Vi begynte å spise, og jeg syntes det smakte helt okay. Jeg kjente en veldig ordinær, tynn pizzabunn. Kanskje litt salt? Eller kom alt det salte fra skinken? Kan hende. Kan ikke si jeg tenkte spesielt over at det var en surdeigsbunn jeg spiste, og ikke hvilken som helst annen ferdigbunn. Hvilken forskjell skulle jeg egentlig kjenne? Som nevnt innledningsvis pleier jeg for det meste å bake pizzabunn selv, har derfor ikke all verdens sammenligningsgrunnlag. Men jeg husker i hvertfall at jeg har kjøpt en ferdigvariant på Coop noen ganger. Tror det var Coops egen. Vet også at vi har fått ferdigbunn på besøk hos kjente nå og da, tror det var Tine sin nå sist, og så vidt jeg husker smakte den også ganske likt denne her. Oppsummert ble altså pizza’n helt all right, men bunnen var uten særpreg.

Siden jeg liker mjuk, fyldig bunn best på pizza blir det ikke gjenkjøp av denne surdeigsbunnen. Hadde jeg derimot foretrukket tynn ferdigbunn kunne jeg fint valgt den igjen. Den gjorde ikke voldsomt inntrykk, men det var heller ikke noe galt med den.

Gjenkjøp: Nei

Jeg er veldig glad i dipp. Trur nesten jeg er litt dippoman. Potetgullopplevelsen blir liksom ikke helt komplett om jeg ikke har ei skål med fyldig, kjølig, frisk dipp ved siden av snacksbollen. I hvertfall ikke i helgene.

Som dere sikkert skjønner ble jeg derfor både begeistret og ivrig etter å teste da jeg så at Sørlandschips hadde lansert sin første pose med dipmiks. Så kult! Jeg kjøpte posen på Meny for noen uker siden, men har bare ikke rukket å lage den før nå i kveld. Forresten smart av dem å spille på gjenkjenneligheten og bruke det klassiske Sørlandschipsdesignet på pakken.

På forsiden sto det at dippen hadde smak av paprika, løk og oregano, og på baksiden var det i tillegg oppgitt hvitløk, havsalt, spisskummen og rød chili. En spennende kryddercocktail det der, så jeg tenkte alt lå til rette for en liten smakseksplosjon i dippskåla. At miksen i tillegg var fri for sukker og tilsetningsstoffer var så klart også et pluss.

Som andre dipmiksvarianter skulle også denne blandes ut med tre dl rømme eller yoghurt naturell, og deretter hvile litt i kjøleskap før bruk. Helt greit. Jeg åpnet pakken for å sette i gang, snuste inn slik jeg pleier og trakk nesa raskt tilbake. Der fikk jeg meg en overraskelse gitt. Duften av tacokrydder slo mot meg, og jeg trudde et øyeblikk jeg hadde åpna feil pakke. Så underlig. Hadde virkelig ikke forventet at pulveret skulle lukte slik. Vel, duften behøvde jo ikke være identisk med smaken, så jeg rørte dippen ferdig, satte den i kjøleskapet, og var fortsatt forsiktig optimist.

Etter 20 minutter tømte jeg den over i skåla, og så var sannhetens øyeblikk kommet. Jeg tok en passelig mengde slik jeg pleier… og ble dessverre skuffa. Vi hadde salt potetgull så ikke eventuelt chipskrydder skulle forstyrre inntrykket fra dippen, og det var virkelig ingen tvil. Det smakte tacokrydder. Ferdig snakka. Hvorfor kunne det ikke i det minste stått tacodip eller noe på pakka? Så hadde man i alle fall visst hva man fikk? Nå ble det bare kjempesprik mellom beskrivelse og opplevelse. Ettersmaken i munnen sa også taco spicemix, og siden jeg egentlig var fornøyd med dosen tacosmak etter ferdigspist middag i dag, skulle jeg virkelig ønske kryddersammensetningen hadde ført til et annet smaksbilde. Medsmakeren min mente dippen kanskje ville passet bedre til tortillachips, men det hadde jeg ikke i hus. Tror uansett ikke det ville spilt noen rolle, dette var ikke noe for meg. Var ikke innstilt på tex-mex.

Skjønte på Snap at flere hadde blitt småskuffet over denne her, så det skal bli interessant å se om den overlever vinter’n. Vi får se. Og fortell meg gjerne hvis noen likte den da. Hva er den god sammen med?

Jeg føler meg litt snytt for en god dippopplevelse, så i morgen kveld må jeg nok lage meg Maaruds holidaydipp som kompensasjon. -God helg! 😀

Gjenkjøp: Nei

1 2 3 206