Bare Bra Granüsli soft baked müsli

Frivillig, ubetalt reklame

Det er desember, og egentlig har jeg bare lyst til å fråtse i all den fristende julematen som hojer på meg hver gang jeg er i butikken. Men jeg kan jo ikke det. Derfor har jeg i dag testet en av de nye variantene fra Bare Bra som kom i høst. Granüsli soft baked müsli med hasselnøttsmør, bringebær & tranebær.

Jeg syntes blandingen så ganske spennende ut, samtidig undret jeg meg litt over dette hasselnøttsmøret. Skulle det følge med i en egenliten boks eller hur? Men neida, det er bare smurt lett rundt all müslien, så man ser det ikke, men man kjenne at ikke kornet og frøene er like tørre, harde eller knasende som hos vanlig müsli. Egenlig ganske smart. Det påvirker også smaken bittelitt, man kjenner en slags vag nøttesmøraktig ettersmak. Resten av blandingen smakte også godt. Litt nøtete og krydret. Innimellom havre og frø kjentes noe litt syrlig fra de tørkede bærene, og en og annen hasselnøttbit merktes også godt mellom tennene. Den var kjempegod sammen med vaniljeyoghurt og bringebær, men funker sikkert bra kombinert med andre smaker også.

Selv om pakken var ganske liten og kompakt, inneholdt den faktisk 375 gram. Blandingen var presset tett sammen og det var lite luft mellom eske og pose. Synes Bare Bra har gjort et smart grep her. Med mindre luft i pakkene får man plass til flere pakker på hver pall som fraktes, og dermed blir klimaavtrykket litt mindre. Tommel opp for det!

Dette var en okay nyhet. Jeg spiser bare müsli i perioder, men kan definitivt tenke meg å kjøpe denne igjen. (De har den på Coop Extra på Slependen hvis noen lurer.)

Gjenkjøp: Ja

Lelles Chokladdoppade minipepparkakor fra Candy People

Frivillig, ubetalt reklame

De siste årene har Candy People dukket opp som en spennende utfordrer i godterimarkedet. Jeg har stadig funnet produkter jeg liker fra dem, nå sist posen med Sandwich Bites som kom i høst. Da  vi var innom Iceland på Bekkestua for noen uker siden fant jeg enda en spennende fristelse; Lelles Chokladdoppade minipepparkakor. Jeg følger den svenske profilen til Candy People på Instagram, det var derfor jeg dro kjensel på posen.

Dette er Candy Peoples første sesongprodukt, og så vidt jeg har skjønt kun lansert i Sverige nå i år. Jeg har i alle fall ikke sett dem i noen andre, norske butikker. Iceland har jo i hovedsak importerte varer fra England, så det er veldig artig at de har tatt inn litt svenskt godis også.
Lelles er rett og slett minipepperkaker dypet i sjokolade. Både hvit-, mørk- og melkesjokolade. Jeg har skjønt at tilsvarende produkter er svært  populære i flere andre europeiske land, så helt supert at de nå også finnes i Skandinavia. Idéen er jo både glimrende, kreativ og enkel. Hvorfor har egentlig ingen kommet med dette for lenge siden?

Her i huset var vi ivrige etter å smake, og jeg kan med en gang avsløre at de var gode. Selvfølgelig for barna, men også for meg som ikke er verdens største pepperkakefan. Størrelsen pr. lille enhet var veldig all right. Det var fullt mulig å ta flere i munnen om gangen, men for en mer dempet smaksopplevelse holdt det å ta én og én.

Pepperkakesmaken kom først. Den fylte hele munnen ganske umiddelbart. Selv om den glatte overflaten fra sjokoladen kjentes fysisk med en gang, kom ikke smaken frem før jeg hadde tygd noen gangen. Videre kjentes begge smaker litt vekselsvis helt til biten ble svelget. Ettersmaken var dominert av pepperkakekrydderet. Sjokoladesmaken forsvant så fort biten var på vei ned i magen.

Jeg likte de med hvit sjokolade best. Synes den milde, søte smaken smøg seg rundt pepperkaken på en veldig fin og dempet måte. Totalinntrykket ble veldig delikat og i godterisammenheng; utsøkt. Bitene med lys sjokolade var også allrighte, jentene mente de var best. De med mørk sjokolade var noe skarpere og egentlig litt sterke for oss alle tre.

Jeg synes dette var en veldig fin julesnopnyhet. Det kommer jo ikke så mye nytt i den kategorien fra år til år, så dette var et forfriskende tilskudd. Veldig sesongtypisk smak. Kanskje de kan lanseres for fullt her i Norge neste år? Vi kan jo ønske oss det, og da forhåpentligvis med litt friskere og sprekere emballasje i glade farger? Denne lyseblå, duse innpakningen ropte nemlig hverken «jul» eller «kom og kjøp» til meg .

Gjenkjøp: Ja, hvis vi finner

 

Her er forresten oversikt over hvor i Norge Iceland har butikker.

🎅🏻

Nye Infusosmaker fra Twinings

Frivillig, ubetalt reklame

Stort sett velger jeg kaffe fremfor te. Noen ganger frister imidlertid varmt drikke med litt annen smak, og da lager jeg en kopp rykende varm frukt-te. Særlig nå som novemberregnet stadig siler ned på sprikende svarte grener, og det er ordentlig grått og nitrist ute, er det deilig med noe varmt og smaksrikt nedover halsen. Det må til og med jeg, som aller helst drikker noe kaldt, medgi.

På Coop Mega har de utrolig mange varianter av Infusoserien fra Twinings og noen var nye nå i høst. Jeg har smakt to av dem. De står på hver sin side her; ginger, mango & moringa, og blackcurrant & blueberry. (Innlegg fra i fjor om varianten i midten; raspberry & pomegranate, kan forresten leses her.)

Infusoserien har 100% naturlige ingrediensene, og den er helt koffeinfri. Altså kan man fint nyte en kopp litt utpå kvelden. Greit for oss som sjelden rekker å sette oss i sofaen før etter åtte.

Den første jeg prøvde var varianten med smak av blackcurrant & blueberry.

Det duftet veldig blåbær da jeg fjernet plasten rundt esken, og jeg måtte ta en ekstra kikk for å forsikre meg om at det var en smak til sammen med blåbær slik jeg trodde. Og joda, her får vi solbær i tillegg ja. Da jeg lagde første kopp var det ingen tvil. Duften av noe som lignet mild solbærtoddy steg rolig opp fra varmen, og jeg fikk nesten assosiasjoner til skiturer i nypreparerte løyper i tre minusgrader. -Noe vi er langt unna i denne tragiske novembertåka. Duften var fristende, fruktig og innbydende, og faktisk litt fyldigere enn smaken. Smaken var god den også altså, dog nye tynnere enn lukten. Og for ordens skyld; det smakte te, ikke saft. Begge bærene kjentes godt, kanskje mest solbær til å begynne med, og blåbær som en fin ettersmak. Uten søtning var teen litt syrlig mot slutten av hver slurk, med søtning var den rund og god, og perfekt for meg som foretrekker frukt-te fremfor andre sorter. Jeg har til nå bare drukket den med suketter, men kanskje den hadde gjort seg med litt honning også? Her blir det i alle fall gjenkjøp så fort denne esken er oppbrukt.

Den andre sorten ginger, mango & moringa var jeg bitte litt mer skeptisk til. Jeg er ikke så glad i ingefær, men har flere ganger erfart at smaken gjør seg godt i kombinasjon med andre. Mango er dessuten en av mine favorittfrukter, og derfor lot jeg meg friste.

Det duftet svakt ingefær, nesten på grensen til gjær mot slutten av hevetiden til en søt gjærdeig da jeg fjernet plasten. Det varte imidlertid ikke særlig lenge. Jeg åpnet en pose og la den i koppen, og et øyeblikk dominerte noe krydret inntrykket. Heller ikke dette varte særlig lenge, og da jeg helte på vann kjentes en svak eim av mango. Lovende. Jeg ventet de anbefalte 3-5 minuttene før jeg tok første, forsiktige slurk.

Som både håpet og forventet smakte det mest mango. Men ikke helt rent. Det var mango akkompagnert av noe, som jeg aldri i verden ville klart å identifisere bare ved hjelp av smakssansen. Jeg kjente noe litt sterkere, litt krydret, og totalinntrykket var mer «vanlig» te enn varianten med solbær og blåbær. Moringa visste jeg ikke hva var, så jeg googlet meg frem til at det er en plante brukt i tusenvis av år til medisinske og helbredende formål. Her gjetter jeg at den utelukkende er med som smaksforsterker. Teen kjentes faktisk litt lindrende nedover halsen (sikkert bare innbilning), og ettersmaken minnet om et passe sterkt urtedrops. God denne her også ja, men ikke så god og fruktig som varianten med blåbær og solbær.

Kan til slutt ta med at det også kom en eske med smak av ginger chai til slippet i høst.
Her er den også på Coop Mega. Tips meg gjerne om den er god.

Fint å prøve litt nye tesorter, det er ikke så ofte jeg gjør det. Har en tendens til å velge det samme gamle.
Dere har sikkert allerede gjettet det, men jeg bekrefter gjerne at det blir gjenkjøp av den første, men antagelig ikke den andre.

Gjenkjøp: Ja, den med solbær og blåbær

Verdens tynneste Sørlandschips mild & fyldig paprika

Frivillig, ubetalt reklame

Endelig har vi fått testet Verdens tynneste Sørlandschips med smak av mild & fyldig paprika.

Dere så kanskje min lille fortvilelse på Instastory forrige helg, da jeg ikke klarte å få tak i en pose på Kiwi? Kartongen sto på hyllen helt oppunder taket, det var ingen poser lavere ned, ingen stige i nærheten og ingen annen betjening i butikken enn den opptatte mannen i kassa. (Han jobba som en helt altså.) Jeg endte opp med å kjøpe noe annet, men fikk tak i denne i en annen butikk litt senere. Og nå har vi smakt.

Må først berømme posen. Akkurat som de andre to variantene av tynn Sørlandschips har den en matt, særegen overflate, og rødfargen de har brukt i designet gjorde seg godt i kombinasjon med det rene, hvite. Jeg liker når produsenter legger litt anstrengelse og engasjement i emballasjeutforming. Innpakningen betyr faktisk en del for om man får lyst til å kjøpe og prøve en nyhet. Et produkt av bra kvalitet som smaker godt er selvfølgelig det viktigste, men om emballasjen i tillegg er delikat og tiltalende, er sjansen for suksess enda større.

Flakene var små, lette og snertne. Selvfølgelig tynne, og heldigvis ikke så fettete at man ble orange og glinsende på fingertuppene med en gang. Det var mindre smak av paprika enn fargen skule tilsi. Egentlig var de ikke intense på smak i det hele tatt, men det var fortsatt nok til at jeg ble sittende og ta flak etter flak fra bollen. Egentlig kunne de vært et hakk mer krydret for min del, det hadde ikke gjort noe med litt mer intensitet. Samtidig var det både behagelig og deilig å slippe unna ettersmak med ekstra sting, chiliprikking på leppa eller fres i tannkjøttet og på tungen. Paprikachipsen fra Sørlandschips smaker vanligvis litt annerledes enn paprikavarianter fra andre produsenter, og her virket det å være et hint av løk, grillkrydder eller noko anna som bidro til det fyldige, men fortsatt milde totalinntrykket. Jeg syntes det var godt.

Egentlig er det rart denne smaken ikke kommer som en helårsvariant. Krydderet er ikke spesielt julete, og jeg kunne gjerne spist slik chips på verandaen en solskinnsdag til sommeren. Akkurat disse posene forsvinner åpenbart etter høytiden, men kanskje flakene kommer i ny innpakning til et av slippene neste år? Er julelanseringen rett og slett et påskudd for å lodde stemningen hos chipsfolket? Ikke vet jeg. Her i huset ga i hvertfall både tenåringen og jeg tommel opp, så da gjenstår det å se om de returnerer i ny drakt en gang i 2020.

Gjenkjøp: Kanskje 

Knas fra Minde Sjokolade

Frivillig, ubetalt reklame

En av de aller første nyhetene jeg oppdaget i høst var disse posene med Knas fra Minde sjokolade.

Jeg var en kjapp tur innom butikken en morgen før jobb, 27. august for å være helt presis, og der var en hel reol fylt med Mindeposer på tilbud. En av hyllene inneholdt Knas, og jeg dro selvfølgelig fram telefonen for å dokumentere. Jeg la kjapt ut en Snap med spørsmål om dette var en nyhet eller om det bare var oppgradert emballasje, og dro så videre til jobb. I løpet av jobbdagen angret jeg litt på at jeg ikke hadde kjøpt en pose, og dro derfor innom samme butikk på vei hjem. -Men da var posene fjernet! Alle var ryddet bort! Skjønte jo da at det her antagelig var noen overivrige butikkansatte som hadde plassert ut en nyhet før de egentlig skulle, og jeg ergret meg selvsagt dobbelt så mye for at jeg ikke hadde kjøpt en posen da de sto framme samme morgen.

Så gikk det noen uker, og posene dukket opp igjen både i nevnte butikk og så klart i flere andre også. Jeg lurte fortsatt på om det var en nyhet eller bare ny emballasje på de mintgrønne posene med Knas Knas som hadde vært i salg en stund, og siden flere Coopbutikker fortsatt selger både gammel og ny utgave, fant jeg ut at vi måtte gjøre en sammenligning.
(Litt etter hvert så jeg på nettsiden til Minde at det kun var snakk om nytt design, men siden vi allerede hadde bestemt oss for å gjøre en sammenligning sa jeg ingenting til barna, og gjennomførte test.)

På den nye posen beskrives Knas som søte, salte og knasende, på den gamle med Knas Knas står det søt utenpå – spør inni. Litt ulik beskrivelse, så jeg undret meg så klart over om de nye kulene var som de gamle, bare med litt ekstra tilsatt salt, eller om smaken kom til å være helt lik. Utseendemessig klarte vi ikke se noe særlig forskjell på produktet i alle fall. (Rød pose inneholder 160 g, grønn pose 190 g.)

Dette er små, knasende kuler, veldig lignende Kina og Pops, men de er litt hardere. For meg kjennes de noe mer kjeksaktige, de er ikke like luftige og porøse som de andre to. Her får man mer fast å bite i. Sjokoladen er søt og god, og som navnet indikerer er det bra med knas og krisp. Selv om bare en av posene forteller om saltsmak på utsiden syntes jeg de smakte temmelig likt også saltmessig. Kikket på innholdsdeklarasjonene og så at den røde posen har 0,1 g mer salt pr 100 gram enn den grønne. Altså tilnærmet ingen forskjell der heller. Men gode var de, og det minket raskt i begge skålene våre.

Selv om jeg vet at dette er samme produkt, mente barna at de i den røde posen var litt bedre og mer knasende enn de i den grønne. Og ja, om jeg legger godviljen til kan jeg være enig. Vet ikke om det er fordi den grønne posen sikkert har ligget en stund i butikken slik at produktet dermed ikke er så nyprodusert og friskt som de i den røde posen, eller om det faktisk er en marginal forskjell? Om det skal bli gjenkjøp må det uansett bli av den røde, de grønne har jeg skjønt er borte de fleste steder nå.

Må til slutt ta med at jeg faktisk syntes den grønne emballasjen var freshere og kulere enn den røde, men det er så klart smak og behag. Den røde ble litt for lik Pops og Kina, men kanskje det nettopp er hensikten? Å spille på gjenkjenbarhet fra tilsvarende produkter slik at man drar opp salget på den måten? Vel, uansett farge på posen kan det hende det blir gjenkjøp av denne hos oss.

Gjenkjøp: Kanskje

Grandiosa Mandagspizza

Frivillig, ubetalt reklame

En ganske spennende og kanskje litt uventet nyhet til produktslippet i høst var Mandagspizzaen fra Grandiosa. En kjøttfri vegetarvariant, med navn etter de siste års trend med å droppe kjøtt til middag på mandager. Vi har lenge ment å teste den, og i forrige uke dukket det opp en passende anledning.

Basert på bildet på esken syntes jeg pizzaen virket både fresh og innbydende. Den frosne varianten ga ikke noe dårligere inntrykk. Friske, fargerike grønnsaker som gjorde helheten ren og delikat. Se her, ganske lekker til frossenpizza å være.

Det duftet godt under steking. Ikke på samme måte som når man steker original grandis, (-jeg innrømmer gjerne at jeg liker den duften godt også jeg altså,) men mer profesjonelt og urbant. Kanskje litt som på en pizzarestaurant. Veldig bra, det bidro til å dempe noe av skepsisen jeg kjente langt bak i hodet. Jeg er jo en kjøtteter og er glad i skinke på pizzaen min.

Etter steking så pizzaen faktisk nesten like vakker ut som i frossen tilstand. Altså vakker i pizzasammenheng. Fagene var selvfølgelig noe blassere, og en og annen stekeskorpe og stekekant var på plass, men jeg ble fortsatt småimponert over det visuelle uttrykket.

Så var sannhetens øyeblikk kommet, vi forsynte oss og smakte hver vår bit. Og her var det mye godt. En fin, ren tomatsaus med bittelitt sting kombinert med en fyldig og samtidig snill osteblanding dannet en bra base. Selve pizzaen var altså godkjent. Bittelitt sterk mente yngstejenta, men egentlig god også. Tomatene var veldig gode, løken var smakfull med bra konsistens, paprikaen passet fint inn, men brokkolien? Ikke noe særlig. Brokkoli på pizza er rart. For meg virket den malplassert og jeg syntes hverken konsistensen eller smaken passet sammen med resten. Det er godt mulig jeg har en litt fastlåst og inngrodd oppfatning av hva som egner seg som pizzatopping, men dette ble ren mismatch for meg. De munnfullene hvor jeg ikke fikk med brokkoli var helt okay, men når jeg kjente brokkolien slet jeg litt med å kose meg. -Selv om jeg i utgangspunktet liker brokkoli og vi stadig har det som grønnsak til andre middager. Der brokkolibitene var bittesmå gikk det greit, da druknet de i resten av ingrendiensene, men når buketten hadde litt størrelse kjentes noe bare feil.

Beklager å si det, men denne blir det ikke gjenkjøp av. Må være ærlig, selv om det så klart hadde vært mer politisk korrekt å si noe annet. Og det er brokkolien som er årsaken. Vanligvis når vi har ferdigpizza og det blir igjen noen stykker forsvinne de fra benken i løpet av kvelden. Her lå bitene igjen til neste morgen. Urørte.

Jeg synes det er kjempefint at Grandiosa har kommet med et slikt alternativ, og jeg håper absolutt den blir værende til alle som likte den godt. Jeg kommer imidlertid ikke til å bidra til å holde salget oppe.

Gjenkjøp: Nei

Nyt Julen Yoghurt fra Tine

Frivillig, ubetalt reklame

Jeg liker sesongprodukter. Synes det er helt suverent at produsentene tar seg bryet med å lage varer som er tilpasset årstider og høytider både hva gjelder smak, emballasje og funksjon. Jeg verdsetter virkelig variasjon i hyllene, og blir stadig like henrykt når jeg finner en ny utgave av en vare. I går kjøpte vi årets juleyoghurt fra Tine på Rema. I dag passe det bra å prøve den til kveldsmat.

Smakene denne gangen er salt karamell og gløgg. Må si jeg allerede i kjøpsøyeblikket kjente en viss skepsis til yoghurt med gløgggsmak. -Men det kunne jo hende Tine hadde klart å utvikle en mirakeloppskrift som kombinerte de to på en magisk måte?

Salt karamell ble første beger ut. Det duftet faktisk svakt karamellpudding da jeg fjernet lokket, og dessertassosiasjonene strømmet på. Og dette er helt klart en koseyoghurt. Som en del av Nyt-serien passer den fint som en liten dessert eller som en liten godsak når man craver noe søtt. Karamellsmaken var lett å kjenne igjen, tydelig, frisk og ikke for søt, men jeg kjente ikke noe særlig salt. Synes ikke det gjorde noe. Den minnet om en deilig, fyldig vaniljeyoghurt synes jeg. God alene, enda bedre sammen med noen syrlige biter av bringebær. Nam!

Gløggyoghurten luktet jul. Det minnet om en slags blanding av gløgg og melk, og bare med bakgrunn i duften jamret smaksinstinktet mitt nei, nei, nei. Gulp! Jeg tok en smak, men dette ble for spesielt. Her kjentes skikkelig gløgg, krydret og litt tørr, og smaken satte seg fast både i ganen og pusten etter at jeg hadde svelget. Julegløgg er koselig, men nå stemte ikke konsistens med smak. Hjernen min klarte bare ikke omstille seg. Plutselig hadde jeg en rosin på skjeen også, så Tine har virkelig prøvd å gi oss noe autentisk. Det bidro ikke til å heve smaken eller inntrykket for min del, men det var nesten noe rørende over forsøket.

Jeg tror ikke det blir gjenkjøp av denne pakningen. -Selv om karamellyoghurten var veldig god. Begeret med julegløggsmak ga meg ikke så mye juleglede, og for yngstejenta var den dessverre helt gledesløs. Dermed kan vi kjøpe noe annet for å slippe å bli sittende med to beger vi ikke får spist.
-Men det er så klart smak og behag. Da jeg la ut bilde på Instagram skjønte jeg jo at noen av dere mente gløggyoghurten var best.

Kan til slutt ta med at jeg syntes rødfargen på pappemballasjen var lekker. Den var ikke sånn klar og koselig nisserød. Mer småmørk og dramatisk Jul i Blodfjell-rød.

Gjenkjøp: Nei

Glutenfrie porsjonssupper fra Toro

Frivillig, ubetalt reklame

Hjemme hos oss er det heldigvis ingen som har noen matallergier. Til vanlig trenger vi derfor ikke ta spesielle hensyn når vi handler, eller når vi lager mat. Innimellom har vi imidlertid en liten gjest som ikke tåler gluten, og da gjelder det å finne alternativer som alle kan spise.

Jeg skal ikke påberope meg å ha full oversikt over all allergivennlig mat som lanseres, men en og annen nyhet får jeg da med meg. Har dessuten inntrykk av at utvalget i kategorien stadig blir bedre. I høst kom Toro blant annet med to små supper i porsjonsstørrelser i Fri-serien sin, Blomkålsuppe og Tomatsuppe. Jeg har mest lyst til å kalle det glutenfri Rett i koppen.

Slike småporsjoner med suppe synes jeg er fine å ha liggende til øyeblikk der det er litt lenge til neste måltid.  Eller til anledninger når man bare har lyst på noe varmt i kroppen. Og da er det faktisk veldig okay å kunne tilby et glutenfritt alternativ til den som er på besøk også. Vi har nå smakt både blomkålsuppen og tomatsuppen, og ikke overraskende var det sistnevnte som var mest interessant for jentene her. Jeg slutter forresten aldri å undre meg over den voldsomme begeistringen mange barn har for akkurat tomatsuppe fra pose. godt er det da virkelig ikke.

Fremgangsmåten er kjent. Man tømmer pulveret i en kopp, heller på kokende vann, rører rundt og venter noen minutter før man spiser.

Dommen kom ganske kjapt. Begge syntes det var god tomatsuppe; «helt vanlig, men litt som en annen versjon». Videre mente de den var litt vannete, men det var egentlig bare fordi de sammenligent med Rett i koppen tomatsuppe med pasta og mozzarella som vi pleier å kjøpe. Den er jo fyldigere og rikere både i smak og konsistens. Ellers smakte det som tomatsuppe skal smake.

Det glutenfrie alternativet fikk altså ståkarakter fra jentene her, og det ble konkludert med at det ikke var flaut å tilby venninner med cøliaki en slik pose om de ble med hjem etter skolen. Jeg smakte også, og bortsett fra at jeg syntes smaken kanskje manglet noe, og ja, om ikke vannet så kjentes den i alle fall litt tynn, så kan vi absolutt krysse av på godkjent.

Jeg smakte også på blomkålsuppen, og syntes den og var helt grei. Smaken var nok noe tam og spinkel, og kanskje manglet også den en siste lille piff, men jeg vil fortsatt vurdere den som helt grei. Det var ikke mange blomkålbiter, men de få som var hadde fin og fast konsistens. Godkjent den også. 🙂

Synes det er positivt at Toro stadig lansere glutenfrie alternativer av produkter de allerede har i sortimentet sitt. Vi får håpe de fortsetter med det.

Gjenkjøp: Ja, nå og da