Consuming

Dagligvarebloggen

Litt av en Kylling fra Prior gjør comeback!

Frivillig, ubetalt reklame

Se her da, hvem som har returnert til butikkhyllene. Litt av en kylling fra Prior!
Det er jo et av mine absolutt favorittordspill på en matvare!

Fant dem på Kiwi på lørdag, og der hadde de to varianter. En krydret med Chili & ingefær og en med smak av Røkt paprika. Jeg kjøpte en pose av sistnevnte.

Dette er egentlig ikke annet enn kjøttrike, grillede vingeklubber, altså litt av kyllingen. Og de har eksistert av og på helt siden jeg startet denne bloggen i 2010. De har kommet med ulike smaker, og posene har hatt ulikt design, men like fullt har det vært fristende, lubne kyllingvinger.

Posen inneholdt 10 stk., og de skulle varmes 15-20 minutter i stekeovnen. Veldig enkelt og greit.

Disse smakte veldig som forventet. Litt mer piff og tydeligere smak enn vanlig grillkrydrede kyllingklubber fra Prior, men ikke sterke eller voldsomt spesielle. Bare godt paprikakrydret. Jeg likte overflaten som ble litt tørr og matt uten at selve kjøttet innenfor skinnet smakte tørt.

Tommel opp og masse begeistring for at disse er tilbake. -Selv om det ikke er noe stor innovasjon.
Det er forresten gøy å se tilbake på hvordan smakene og pakningen har utviklet seg for dette produktet.
Må bare legge ved linker til noen tidligere innlegg. 2010 , 2013, 2016.

Litt av en smak, litt av en «nyhet», litt av en kylling. 🐥🐥

Gjenkjøp: Ja

 

Peppes Pizza Triple Meat

Frivillig, ubetalt reklame

Ferdigpizzaene fra Peppes er blant produktene jeg har vært aller mest nysgjerrig på til dette lanseringsvinduet. Nyheten kom jo allerede før jul, -merkelig nok, dermed har vi forbrukere hatt lang tid til å glede oss og til å bygge forventninger. Vet at det er mange av dere som har ventet i spenning.

Noen andre som også har hatt tid til å forberede seg er konkurrentene. Antar at flere enn meg har sett hvor mye Grandiosareklame det har gått på TV siden jul? Gjetter at det er en grunn til det. Vanligvis synes jeg produsentene holder kortene veldig tett til brystet frem mot lanseringer, men her fikk vi info hele to måneder før vareslipp. Ja ja, det var helt sikkert en plan bak den tidlige avsløringen. Noen som vet?

Peppes Pizza har utvilsomt vært et sterkt merkenavn veldig lenge. Da de beveget seg fra restaurant og inn i dagligvare med kjølte komponenter for noen år siden, syntes jeg det var både spesielt og interessant. At de nå velger å innta frysesonen i tillegg, er definitivt ganske spennende. Og de har ikke lansert bare én pizza. Neida, hele tre varianter har vi fått. Downtow Pepperoni, med pepperoni & ananas, Chicago Green, en vegetarvariant med grillet paprika & rødløk, og Triple Meat med skinke, pepperoni & kjøttboller, som jeg kjøpte i går for 77 kroner på Meny. Skal si det satses!

Da jeg så kartongen i butikken ble jeg bittelitt overrasket over hvor liten den var. Den hadde ganske ordinært frossenpizzaformat, men jeg hadde nok litt ubevisst innbilt meg at den skulle være som restaurantpizzaene. Greit nok, min feil. Og 545 gram er jo helt vanlig størrelse på en kjøpepizza. Det var bare å omstille seg. Her ser dere den frosne pizzaen før steking.


Sammensetning av fyll virket svært lovende. Både skinke, pepperoni og kjøttboller på en og samme pizza er et godt utgangspunkt for suksess. I alle fall for oss kjøttetere. Toppingen var ganske ujevnt fordelt, men jeg håper det bare skyldes forskyving under transport. Ikke slurv under produksjonen.

Pizzaen skulle stekes i 12 til 14 minutter og i løpet av steketiden fyltes kjøkkenet mitt med deilig pizzaduft. Jeg var optimist.

Etter 12 minutter tok jeg den ut, og så at det var en liten dam, en slags væskeansamling, i en fordypning i pizzaen. Det er vel sånt som kan skje med mat som har vært frossen? Tilbakemeldinger på Snap var at flere av dere hadde opplevd det samme med disse pizzaene fra Peppes. Merkelig. Kan ikke huske at jeg har hatt det på andre frossenpizzaer. Ikke noe big deal, det forsvant igjen ganske fort.

Så var det tid for smaking, og etter første bit var meldingen ganske unison fra barna mine. Her var det for mye tomatsaus! Og jeg forsto hva de mente. Sausen hadde en ganske dominant smak og det var mye av den. Akkurat som toppingen virket sausen i tillegg å være ganske ujevnt fordelt, dermed ble smaken litt voldsom på noen biter. Faktisk så mye at den overskygget smaken av f.eks skinken. Litt dumt.

På bitene hvor det ikke var for mye saus syntes jeg totalsmaken var bra. Både skinken, pepperonien og særlig kjøttbollene smakte godt. Bunnen var fin og ganske luftig, men selve smaken var noe anonym. -Slik som på mange andre lyse pizzabunner. Helt greit. Det var kanskje litt vel mye bunn også, de kunne godt ha lagt fyllet litt lengre ut, men igjen kan jo det bare skyldes tilfeldigheter på mitt eksemplar eller forskyvning under transport. Jeg synes (selvfølgelig) også det var veldig godt med den originale rømmedressingen til Peppes på, den er en av de beste dressingene jeg vet om. Må til slutt ta med at pizzaen heldigvis mettet ganske godt, i hvertfall bedre enn jeg fryktet da jeg først så den. Fint!

Da denne pizzaen ble testet i Dagbladet før jul fikk den terningkast 6 (her). Det ville ikke jeg gitt den. Jeg pleier aldri kaste terning, men om jeg hadde gjort det hadde det nok blitt en firer.

Begge jentene mine sa nei til gjenkjøp. Ingen av dem var videre imponert. Jeg er litt mer i tvil. Pizzaen var helt okay, men ikke spesiell. Den kan lett forsvinne i mengden. Jeg hadde nok forventet litt mer av merkenavnet Peppes. Kan godt kjøpe denne og bli mett og fornøyd, men om jeg skal kose meg med en frossenpizza, i den grad det er mulig, velger jeg nok en annen pizza.
Hører veldig gjerne fra dere hva dere synes her. Enten om denne eller de andre variantene.🍕🍕🍕

Gjenkjøp: Usikker

 

Zeroh! Green Apple & Passionfruit

Frivillig, ubetalt reklame 

Nå er endelig massevis av nyheter på plass i butikkene. Synes det har vært noen lange uker å vente i år.
På mandag var safthyllen på Meny fylt opp med en ny Zerohsmak; Green Apple & Passionfruit. Jeg kjøpte, smakte, og så dro jeg på jobbreise noen dager. Derfor ble det ikke noe innlegg før i kveld.

Som dere ser er fargen veldig grønn. -Nesten som slim, mente yngstejenta, og dere som har barn vet at det er en positiv kommentar. Jeg tenkte også litt på slim da jeg så flaskene. Det som deltagerne får over seg i Labyrint når det er tomt for livspucker faktisk. Samtidig var det kult med en farge som skilte seg så tydelig ut i safthyllen.

Det duftet veldig eple da jeg åpnet korken. Jeg kjente ikke noen pasjonsfrukt, men tenkte den delen heller ville åpenbare seg i smaken. Jeg blandet det første glasset ganske sterkt, men fant fort ut at det kun er en liten mengde saft som trengs. Bra det, da er flasken drøy i bruk.

Smaken var både frisk, syrlig og overraskende søt. Den minnet meg litt om gelégodteri. Eplesmaken var utvilsomt mest dominant, men man kjente at den var ispedd noe annet også. Særlig om man beholdt slurken litt i munnen før man svelget. Jeg synes totalinntrykket var litt tropisk. Eller kanskje sommerlig er et bedre uttrykk? Tror også jeg vil si smaken var litt feminin, og saften hadde sikkert vært enda bedre med noen isbiter oppi.

Jeg måtte prøve meg litt fram for å få til riktig blandingsforhold her. En til ni er lett i teorien, men man må tilpasse litt etter type glass man bruker. Det ble lett for sterkt, og da var smaken for søt og intens. Samtidig ble smaken litt flat og tam hvis jeg blandet for svakt. Etter noen glass satt heldigvis miksen greit, og da var jeg fornøyd.

Det er nok ikke en saft jeg vil drikke veldig mange glass etter hverandre av. Jeg ble litt mettet etter hvert. Ett sånn nå og da er imidlertid helt supert. Det står heldigvis ikke limited edition på etiketten her, dermed er planen åpenbart at smaken er kommet for å bli. Blir spennende å se om den klarer seg.

Gjenkjøp: Ja

 

Consuming på Matkontrollen

Sjøl om jeg synes det ble litt kleint, må jeg si tusen takk for hyggelige tilbakemeldinger fra dere som fikk med dere at jeg dukket opp i Matkontrollen på TV2 på torsdag. Som flere har påpekt er det jeg sier veldig klippet ja, og jeg snakket egentlig veldig mye mer enn det som ble vist i programmet, men det var uansett artig å få være med.

🙂

Melkesjokolade med Sørlandschips

Frivillig, ubetalt reklame
Okay, jeg er imponert. Og det ble jeg allerede i romjulen da jeg så bilde av denne sjokoladen for første gang. Jeg trodde en stund det bare var en kreativ photoshopspøk, men etterhvert ble jeg betrygget fra ulike hold om at dette var et reelt produkt. Veldig spennende!

Jeg er overbevist om at det er flere enn meg som har sittet i festlig lag (eller i sofa’n hjemme) og spist søt sjokolade med den ene hånden og salt chips med den andre, og fablet om at dette burde komme i en ferdig pakkeløsning. Smakene er jo så gode sammen. Men fra slik ønsketenkning til konkret produkt kan veien være både kronglete og kostbar. Ikke alle ideer lar seg materialisere. Vel, Sørlandschips har tatt sjansen. De har tydeligvis fanget opp et udekket behov hos forbrukerne, og våget å satse. Spenstig gjort. Her har vi den; Melkesjokolade med biter av Sørlandschips.

Jeg fant sjokoladen på Spar i Sandvika på tirsdag, og fikk bakoversveis av prisen. 53 kroner! Her gambles det åpenbart på at produktet vekker så stor nysgjerrighet at folk kjøper uansett. Noe jeg tror mange gjør for å prøve. Så avgjør jo smaksopplevelsen om man er villig til å betale samme pris en gang til så det blir gjenkjøp.

Designet på emballasjen levner ingen tvil om man får her. Smart valg. Det er brukt samme fonter og farger som på posen med Havsaltchips, klassikeren til Sørlandschips, og jeg synes det gjorde at sjokoladen skilte seg godt ut i hylla. Dessuten hadde overflaten på papiret en litt skinnende, men matt finish, egentlig en ganske kul kombinasjon. Dere skjønner hva jeg mener når dere ser den.

Her er platen åpnet, og den ser ut som en ganske ordinær sjokoladeplate. -Med morsomt mønster på rutene. Den duftet svakt av Sørlandschips, men lukten av melkesjokolade dominerte totalinntrykket i nesa. Selve sjokoladen var ganske lys og smakte helt all right. Mener jeg leste et sted at den var belgisk, og selv om den ikke smakte like magisk som herlighetene man får kjøpt i de små sjokoladebutikkene rundt Grand-Place, var den absolutt godkjent. Jeg fryktet den skulle kjennes som slik altfor søt adventskalendesjokolade, men den var heldigvis mye bedre. Det var tett i tett med potetgullbiter inni hele sjokoladen, og de kjentes som en slags tydelig krisp mellom tennene. Ingen av bitene var blitt mjuke av å ligge inni sjokoladen (bra!), og konsistensmessig fikk jeg litt assosiasjoner til Smash! (Det er jo litt av samme greia, selv om formatet er ulikt.) At det var biter av akkurat Sørlandschips som utgjorde knasen var imidlertid ikke helt åpenbart. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart å identifisere det hvis jeg ikke visste om det i forkant. Kanskje når bitene var ferdigtygget, da kjentes både ettersmak og rester i jekslene som om når man har spist chips, men ikke underveis. Da var knasebitene litt mer udefinerbare.

En ting jeg ble litt overrasket over var saltmengden. Den var ikke stor. Jeg hadde både håpet og trodd jeg skulle kjenne ordentlige innslag av havsalt når jeg åt, men det gjorde jeg ikke. Det kom bare små, vage hint innimellom. Det var nesten så jeg fikk lyst på en skål chips ved siden av, og det var vel ikke helt hensikten. Vel, sjokoladen var godt uansett.

Totalen her var slett ikke dum. Jeg synes produktutviklerne har gjort et godt stykke arbeid. Allikevel tenker jeg at dette kan være versjon 1.0, og så kommer 2.0 etter hvert. Da med mye mer salt og litt større chipsbiter. Da hadde den tatt noen steg nærmere den optimale chipssjokolade, og opplevelsen hadde stemt enda bedre overens med forventningene og begeistringen over produktidéen og gjennomføring.

Ut i fra aktivitet i sosiale medier tror jeg veldig mange kommer til å gi denne platen en sjanse. Det er utvilsomt en fengende nyhet som trigger nysgjerrigheten. Så blir det utrolig spennende å se hvordan den vil klare seg, og hvor mange som går for gjenkjøp etter første testing. Her i huset ga også begge barna tommel opp, så jeg antar at vi kjøper den igjen. 🙂

Gjenkjøp: Meget mulig

 

Vintergull fra Maarud

Frivillig, ubetalt reklame
Jeg ble nesten litt lettet da jeg forrige uke oppdaget posene med Vintergull fra Maarud i butikken. De siste to årene har Maarud sluppet vinterposer akkurat i månedskiftet januar/februar, og det hadde vært trist om mønsteret skulle brytes i år. Smakene denne gangen er Fyldig paprika og Kremet tomat & urter, og jeg kjøpte likegodt begge to.

Synes designet på posene denne gangen var litt kjedeligere enn tidligere år. Mest sannsynlig har det med fargene å gjøre. Illustrasjonsbildene var koselige og nostalgiske, men selv om det er brukt sterke farger på enkelte elementer, ble helheten fortsatt litt dus og blek. Nåvel, det er så klart smak og behag, og det hindret meg heldigvis ikke fra å bli fristet og kjøpe.

Først testet vi posen med Fyldig paprika. Antar at det nesten er overflødig å nevne at potetgull med paprikasmak er en av mine absolutte favoritter, og at jeg dermed var ganske sikker på at denne nyheten var god.

Av en eller annen grunn hadde jeg innbilt meg at flakene skulle være riflet og litt kraftige. Kanskje fordi vintergullet i fjor hadde den utformingen? Jeg fikk meg dermed en overraskelse da jeg tittet inn i posen. Disse flakene var nemlig småkrøllete, sprø og knasende, og tynnere enn bølget potetgull. Spennende.

Hadde dette vært et eventyr ville jeg trolig beskrevet fargen som ven, vakker, rød, men siden dette er et blogginnlegg med høyst dagligdags, muntlig språk, nøyer jeg meg med å si at fargen var tydelig potetgullorange med spredte, små krydderprikker i en mørkere nyanse.

Smaken var selvfølgelig god. Litt småsyrlig paprika, med bittelitt sting, men ikke sterkere enn at en nybegynner fint kunne kost seg med flakene. Tror ikke jeg vil beskrive smaken som fyldig, det var i alle fall ikke et adjektiv som kom opp da jeg skulle fortelle da andre hva jeg syntes. Innimellom minnet inntrykket litt om pommes friteskrydderet fra Hoff, dere vet det i de røde plastboksene de har på enkelte gatekjøkken, men det kjentes ikke hele tiden. Bare innimellom.
Både medsmakeren min og eldstejenta var enige med meg i at dette var godt. Konsistensen bidro så klart til at totalen ble så bra, og jeg sier absolutt ja til gjenkjøp så lenge posen er i salg.

 

Så var det varianten med Kremet tomat & urter. En smak jeg umiddelbart vurderte som litt mer spesiell, og som jeg før åpning av posen tenkte ville appellere til litt færre snacksspisere. Kanskje mer for viderekommende. Vel, spennende for det.

Nå var jeg forberedt på at konsistensen var sprø og at utformingen ikke var riflet, og ble dermed ikke overrasket da jeg åpnet og tittet nedi posen. Her hadde flakene en lysere, mer sart farge, delikat sådan, og det duftet veldig godt. Mmmm. Lukten minnet om en slags mild barbeque og forhåpningene mine skjøt i været. De dalte imidlertid ganske raskt ned igjen da jeg begynte å spise. Her syntes jeg ikke duften samsvarte veldig med smaken. Så leit. Det kremete inntrykket dominerte tydelig med en gang jeg fikk flaket i munnen og stjal masse fokus fra både tomatsmak og urter. Det minnet om slikt påstrødd rømmepulver mange potetgullsorter har, og det synes jeg blir alt for syntetisk. Egentlig veldig dumt, for når det første laget var borte var resten av smaken overraskende god. Snodig og nesten komisk at man kan få så mange ulike stadier og inntrykk fra bare ett flak. For meg er dessverre avstanden mellom kremet og kvalmende ofte svært kort, så jeg ga meg etter noen munnfuller her. Hadde ikke lyst på mer. Litt leit, for hadde smaken kun vært tomat og urter, uten det kremete fortegnet, hadde opplevelsen trolig vært en helt annen. Vel, alle kan ikke like alt, og en av to er jo slett ikke gæærnt.

Som dere skjønner blir det gjenkjøp av paprikaposen, men ikke tomat & urter. Fornøyd med det.
Og så gleder jeg meg til å se og smake resten av snacksnyhetens som straks kommer. -Bare fortsett å tipse meg om dere ser eller hører om noe spennende.

Gjenkjøp: Ja og Nei

 

Japp Peanøtt Karamell fra Freia

Frivillig, ubetalt reklame
Da kommer det jammen meg et sjokoladeinnlegg til. Freia har nemlig vært så elskverdig å dele en nyhet til med oss, selv om det fortsatt er noen uker til slipp. Se her, en liten Japp Peanøtt Karamell på bare 37 gram.

Jeg har ikke noe butikkbilde til dere denne gangen, lekkerbisken er så vidt jeg vet nemlig bare i salg hos kolonial.no enn så lenge. Jeg bestilte den der før helgen. Den kommer nok i butikkene etter hvert.

Som dere ser har den tilsvarende design på emballasjen som storplaten med Peanøtt Karamell fra Freias Smakfullserie. Den som kom i april i fjor. (Innlegg her.) Og så vidt jeg kunne kjenne var dette akkurat samme sjokolade. Sånn bortsett fra størrelse og utforming så klart. Den var like god som den store, like søt og fristende. Laget med flytende karamellen inni sjokoladen var helt fantastisk mjukt, helt glatt og flytende, og det var istrødd akkurat passe mengde peanøtter. Synes det smeltet i munnen. Det nederste kremaktige laget hadde noen små biter av knasende krisp, noe som ga fin struktur og variasjon mellom tennene. Sammensetningen gjorde totalen farlig god. – I alle fall for meg. Den minner så klart om Snickers, det synes jeg de fleste sjokolader med peanøtter gjør, men inntrykket her er mye mer smooth. Ikke så mektig. En Snickers synes jeg noen ganger kan kjennes som et lite måltid, denne her var definitivt mer en liten treat.

Tor ikke jeg kommer med noen ytterligere beskrivelse. Dere må smake herligheten selv. Jeg kjøper ganske sjelden små sjokolader til bare meg selv, jeg liker bedre poser eller storplater som kan deles med flere, men akkurat denne kunne jeg spist en hel kartong av. Håper virkelig det er en nyhet som har kommet for å bli. Som dere skjønner kjøper jeg den veldig gjerne igjen.

Gjenkjøp: Ja

 

Royal Trippel Magi fra Diplom-Is

Frivillig, ubetalt reklame
Torsdag ettermiddag dro jeg innom Circle K ens ærend for å kjøpe is. Hadde fått tips fra flere av dere om at Diplom-Is hadde sluppet en nyhet, og selv om jeg synes noe skurrer når man nevner islansering og januar i samme setning, kunne jeg ikke la være å undersøke. Og dypt der nedi isdisken lå den og skinte. Royal Trippel Magi Salt Karamell. For et staselig navn. Og for en lekker emballasje. Jeg måtte selvsagt kjøpe.

Siden det kjentes noe unaturlig å stå ute på parkeringsplassen å spise is i nesten 10 minusgrader, tok jeg den med hjem og la den i fryseren. Der har den ligget fram til det ble tid for dessert i dag.

Må si jeg ble litt overrasket da jeg åpnet emballasjen. Selv om isen var sølvfarget på bildet, innbilte jeg meg at den skulle være brun i  virkeligheten. Men neida. Den var lys sølvfarget, nesten hvit, og overflaten var dekket med veldig finkornet, funklende glitterstøv. Magisk og eventyraktig. Innenfor var et lag melkesjokolade, deretter kom karamellen og innerst så klart isen.

Så var det smaken da. Veldig lik de vanlige, små Royal Salt Karamell må jeg si. De som selges i kartong. Tror egentlig ikke jeg kjente noe særlig forskjell. Ikke så rart; fra melkesjokoladen og inn virket det å være samme is. Ikke at jeg spiser så vanvittig mye Royal salt karamell at jeg kan påstå å være ekspert på smaken, men vi pleier å ha den i fryser’n om sommeren siden begge barna liker den godt. Denne magiske utgaven hadde så klart sølvtrekket i tillegg, men det i seg selv påvirket ikke smaken noe særlig. Det bidro mest visuelt. Og om noen skulle være i tvil, isen smakte deilig. Ganske fyldig karamellsmak, kremet is, og dette lille hintet av salt som gjorde at det ikke ble for søtt og kvalmende. Tror ikke jeg klarer å komme med noe ytterligere beskrivelse. Jeg spiste den opp ganske fort, og kunne fint klart en litt større utgave.

Regner med at denne blir å få tak i flere steder fra uke 8, og når været blir varmere kan jeg godt kjøpe den igjen. Synes den ga en fin isopplevelse. Den kostet kr 29,- og foreløpig er den visst bare i salg på Circle K.

Gjenkjøp: Ja

 

1 2 3 227