Manomasa White Cheddar

Frivillig, ubetalt reklame

Mot slutten av vinteren oppdaget jeg noen nye sorter tortillachips på Meny. De var fra Manomasa, noe som så ut til å være et engelsk selskap. Jeg kan ikke huske å ha hørt om merket før, men etter at jeg først ble oppmerksom på det, oppdaget jeg etter hvert at Deli de Luca også fører noen varianter. Spennende.

Jeg valgte å teste en smak som virket ganske trygg; White Cheddar. Vi pleier alltid å ha en skål med tortillachips på bordet når vi spiser taco, så første prøverunde av disse ble til et måltid.

Produsenten hevder at dette er tortillachips med spirit. Skal vi oversette det fritt til tortillachips med sjel? Eller har dere noen mer presise forslag? Det bygget uansett et visst nivå av forventninger, og jeg var selvfølgelig spent da jeg sprettet posen og snuste inn den første duften. Sto jeg fremfor en åndelig snacksopplevelse? Vel, vil ikke dra det så langt. -Men det luktet i alle fall ganske mye. Tydelig, fyldig og litt kraftig ost, med et velkjent innslag av tortillachips i bakgrunnen.

Chipsene var overraskende lyse i fargen, og etter å ha tittet bort på oppskriften nederst på posen skjønte jeg hvorfor. De er laget av hvit mais, ikke gul. Snedig. Visste ikke engang at det fantes hvit mais jeg. Fint, der fikk jeg dagens påfyll med almennkunnskap.

Fasongen på hver enhet var litt uvant oval, noe som egentlig var en fin variasjon til de vanlige, litt skarpere trekantene Smaken var også litt uventet. Ostesmaken var rund, fyldig og nesten kremet, og jeg fikk faktisk litt assosiasjoner til smør. Altså ikke som på brødskiva, men slik som man f.eks kan kjenne hintet av på nypoppet popcorn. Egentlig minnet hele smaken litt om popcorn, spesielt etter at jeg hadde tygget ferdig og var i ferd med å svelge unna. Slikt popcorn med litt avansert cheddarkrydder man f.eks kan kjøpe på utvalgte kinoer vet dere. Det var egentlig ganske godt, men jeg brukte litt tid på å venne meg til dem. Og vi kunne ganske raskt konstatere at de gjorde seg bedre som frittstående snacks, enn som tilbehør til mat. Det var både besøket, barna og jeg enige om.

I motsetning til smak og fasong var ikke konsistensen spesielt overraskende Den kjentes normalt knasende og fin, og flakene hverken røk eller knuste særlig mye noe når jeg bet over. Jeg fant dessuten ut at den ovale fasongen egnet seg meget bra til dipping. Trekantede tortillachips synes jeg ofte bare baner seg vei gjennom salsaen, uten at man får med seg så mye på hver enhet. Det lille man får opp bare faller ned på sidene. Her kunne man enkelt spa opp en passende mengde på hvert flak. Det er jo ingen hemmelighet at jeg er glad i dipp. 🙈

Oppsummert var dette et allright snacksalternativ, og som vanlig setter jeg pris på variasjon og godt utvalg i butikkene. Tror jeg etter hvert må teste den andre smaken de hadde på Meny også; Tomatillo Salsa. Slik ser den ut.

Noen flere som har testet disse her? Eller noen av de andre smakene? Og har dere sett flere sorter her i landet? Gi meg i så fall et hint.

Gjenkjøp: Kanskje

Kastanjer Sour fra Maoam

Frivillig, ubetalt reklame

Jeg har lenge ment å skrive et lite innlegg om disse her; Kastanjer Sour fra Maoam.

Så at de dukket opp i butikkhyllene i februar, samtidig som også de originale kastanjene kom i salg i ferdige poser. De vanlige mener jeg har vært å finne i løsvekt ganske lenge, men jeg kan ikke huske å ha sett dem ferdigpakket før nå i vinter. Jeg applauderer som dere vet godteri i pose. Smågodt er okay det altså, faktisk innmari digg innimellom, men så var det dette med hygienen ved enkelte smågodtstativ som gir meg litt chills. Den sure varianten kan jeg ikke huske å ha sett noen gang før, hverken i løsvekt eller i pose, derfor måtte de testes.

Som dere ser har de samme fasong og størrelse som originalvarianten. Men utsiden her er annerledes. Disse er strødd med et matt, fint lag, som heldigvis ikke smakte så surt som jeg fryktet. Man kjenner at det er syrlig, helt klart, men absolutt ikke slik at jeg måtte rynke brynene eller fikk vondt inne i kjakene. Det gikk helt greit å spise, og syrligheten forsvant overraskende fort. Helt fint for meg, kanskje en anelse skuffede for dem som forventer en ordentlig bombe?

Resten av konsistensen var temmelig identisk med de originale. De ulike fargene har ulike smaker og det er en liten, småbrusende kjerne i midten av hver bit.

Jeg har egentlig aldri vært noen storfan av akkurat slikt snop, så jeg måtte få litt testhjelp av noen litt mer i målgruppen. Heller ikke de ble spesielt sånn kjempeimponerte. De mente at den vanlige var best og at det var veldig liten forskjell bortsett fra på utsiden. De mente også at de vanlige hadde litt mer smak. -Og at den orange er best.

Jeg tviler på at det blir gjenkjøp av disse. Det har dere sikkert gjettet av teksten over. Om vi skal kjøpe Kastanjer, velger vi heller posen med originalen som alle her synes er hekket bedre. Men da har vi testet – og det er uansett alltid moro.

Gjenkjøp: Tvilsomt 

Chuncky Ketchup fra Idun

Frivillig, ubetalt reklame

Sjøl om det høljer ned her jeg bor akkurat i dag, tenkte jeg å tipse om en ketchup som kom i februar. Vi er jo godt i gang med grillsesongen, og da går det unna på både kjøtt, pølser og så klart tilbehør. Deriblant ketchup. Og mange av dere har sikkert sett det allerede, men Idun har altså lansert en flaske med noe som heter Chunky Ketchup, og slik ser den ut.

(Den er forresten del av en liten serie med tre andre produkter. Bilder av resten nederst i innlegget.)

Da jeg så at det sto chunky i navnet stusset jeg litt. Må innrømme det. Jeg så for meg noe som lignet på chunkt salsa, dere vet sånn med halvmjuke biter av diffuse grønnsaker, og syntes det virket litt snodig å lage en tilsvarende type ketchup. Men ingen grunn til bekymring. Det var ingen klumper her. Egentlig ikke noen merkbare ujevnheter heller, konsistensen virket å være tilnærmet helt glatt. Den kjentes bare litt ekstra fyldig, jeg gjetter det er det som er årsaken til chunkynavnet. Helt greit det.

Fargen er som dere ser litt mørkere enn hos den vanlige ketchupen fra Idun, og jeg syntes det smakte litt mer voksent. Mer rikt, totalt og helhetlig tomat, kanskje bittebittelitt i retningen tomatpuré. Det var et ganske syrlig innslag også, noe jeg synes er veldig godt i ketchup. Ikke så eddikaktig som hos Heinz sin, som jeg forøvrig synes er knallgod, men syrligere enn den vanlige Idunketchupen. Samtidig var det noe fyldig over smaken som fikk meg til å tenke at den sikkert inneholdt sukker. Syntes det hevet smaken.

Jeg har nå spist denne en del ganger, både til pølser, pommes frites og karbonader og konkludert med at jeg liker den.

Jeg har lagt ut de andre flaskene i serien (om man kan kalle det det) på Instastory noen ganger, men her er i alle fall noen bilder jeg tok hos Orkla i februar. Har sett alle fire varianter hos Coop Mega, ketchupen og BBQ-sausen synes jeg de har veldig mange steder.

Denne er jeg spent på:

Artige etiketter forresten. Tommel opp for kreativiteten.

Det kan godt hende det blir gjenkjøp av Chuncky ketchup i løpet av sommeren. Forbruket avhenger mye av grillværet, blir det mye sol går det mye ketchup også.☀🌭

Gjenkjøp: Meget mulig

Dent Crush Melon Sunset

Frivillig, ubetalt reklame

I påskeuken oppdaget jeg en ny liten pastilleske rett foran kassen på Narvesen. Det var en Summer Edition av Dent Crush, med smaken Melon Sunset. Den måtte så klart prøves.

Jeg har skrevet innlegg om flere ulike Dent Crushvarainter her på bloggen tidligere. Har fått veldig sansen for disse pastillene, og synes det er kult at det lanseres nye smaker. Det er egentlig et lite hybridprodukt, litt pastill og litt godteri. Perfekt når man er småfysen og en vanlig pastill ikke duger. -Men man vil jo fortsatt være standhaftig og styre unna godteposen, sant? I hvertfall midt i uka.

Esken hadde et fresht og lekent design. Det fremkalte definitivt sommerlige vibber, og allerede før vi smakte pastillen fikk vi lyst til å kjøpe inn en ordentlig vannmelon. 🍉

Selv om det er bilde av en grønn pastill på esken hadde jeg sett for meg at de skulle være svakt røde. Slik som fruktkjøttet i en vannmelon. Jeg skvatt derfor nesten litt da jeg åpnet esken og tittet nedi. Disse pastillene var definitivt ikke røde, men nesten litt mørkegrønne. Jeg burde jo egentlig skjønt det. Skallet på melonen osv. 🙈

Jeg tok en første smak, og munnen fyltes med en gang av et slik syntetisk vannmeloninntrykk som mye annet vannmelongodteri også har. Det satte seg oppe i ganen og ikke minst i pusten, og tok masse plass. Når jeg tenker etter minnet det en del om Extratyggisen med vannmelonsmak. Aner ikke om den finnes enda, men dere vet hvilken jeg mener. Pastillen var ganske søt, nesten som en type jellybeans, og jeg ble bare passe imponert. Men som hos de fleste andre Crushsorter, kom en ny smak fram når det dragerte laget var bordet. Det var syrligere, friskere og mye mer behagelig i munnen. Om det ikke akkurat smakte solnedgang fikk jeg i alle fall assosiasjoner til både sommer, frukt og ferie. Begeistringen steg noen hakk og jeg tok meg selv i å automatisk strekke meg etter en pastill til når den første var spist opp. Altså likte jeg den. Yngstejenta var enda mer entusiastisk, noe jeg kan forstå siden smaken var nokså barnevennlig. Tenker det var en fin variasjon til de litt mer tradisjonelle pastillsmakene.

Synes det var gjennomført at pastillen var rød på innsiden. Autentisk melonlook. 😃
Det kan godt hende jeg kjøper denne igjen. Selv om jeg synes en del av de andre Crushsmakene er bedre, er det fint med litt variasjon innimellom. Noen av dere har tipset meg om at det finnes en sommersmak til, en sunrise, men den har jeg ikke sett i salg selv enda. Skal være på leting og må helt sikkert teste den også. Legger den på Instastory når jeg finner den. ☀

Gjenkjøp: Mulig

Klar Dusjsåpe og Håndkrem

Frivillig, ubetalt reklame

Da var det på høy tid å skrive om et non-foodprodukt igjen. Det begynner å bli en stund siden sist, uten at jeg helt hvorfor. Prøver jo stadig nyheter fra den kategorien også.
I vinter prøvde jeg i alle fall for første gang dusjsåpen i Klarserien. Husker at jeg la den ut på enten Instastory eller Snap, men skrev aldri noe eget innlegg om den. -Så det kommer nå.

Jeg har faktisk ikke testet så mange av Klarproduktene tidligere. Kjøpte en flytende håndsåpe akkurat da serien kom i 2017, men duften på den ble for intens for meg. Har imidlertid flere ganger vurdert å forsøke noen av rengjøringproduktene, men det har bare blitt med tanken. Kanskje fordi jeg er en sånn svoren Jiftilhenger? Gulp. Uansett er det en spennende serie, og når det finnes et miljøvennlig alternativ som faktisk er vel så bra som andre produkter er det jo bare positivt.

Her er dusjsåpen, nesten litt yndig og uskyldig med den svake rosafargen.

nettsiden til Klar beskrives denne som en lett og behagelig dusjsåpe med frisk og mild duft av eple og hylleblomst. Og ja, her kjente jeg faktisk umiddelbart at det var ordentlig duft av hylleblomst. Når man klemmer ut såpe kommer den der litt tørre, nesten honningaktige søte eimen med en gang, og setter seg oppe i nesen. Må virkelig gi kred for at de har fått det til så autentisk. Epleduften syntes jeg var litt vanskeligere å identifisere. Jeg kjente noe syrlig og fruktig, men om noen hadde spurt meg hva det var hadde jeg nok svart bringebær. Kombinasjonen er uansett litt magisk, og selv om det lukter ganske sterkt sånn med en gang, etterlater den ikke annet enn et rent, svært diskret inntrykk i det man trår ut av dusjen. Jeg liker konsistensen også, den er både glatt, sart og skjør. Deilig såpe.

nettsiden står det at Klarserien bruker 100% resirkulert plast i emballasjen sin. Det er veldig, veldig  bra. -Skulle ønske flere hang seg på der. Hvis jeg kunne komme med et ønske, måtte det være at dusjsåpen fikk en slik hengeflaske som Dr Greve og Lano har. -Om det lar seg gjøre med denne gjenbrukbare plasten. De er så utrolig praktiske å ha i dusjen. Spesielt når man deler produkter med barn som noen ganger glemmer å lukke korken ordentlig igjen på ståflasker. Men ny flaske er ikke avgjørende for om jeg velger den igjen altså, det har faktisk allerede blitt gjenkjøp, men hengeflaske er som sagt et lite ønske. En liten forbedring i mine øyne.

Siden jeg nå allikevel er inne på Klarserien vil jeg kjapt nevne håndkremen deres også. Den har samme duse, delikate design og i teorien samme duft. Den skal inneholde hele 99% ingredienser som stammer fra naturen og være økologisk sertifisert. Mer info her på nettsiden deres.

Her syntes jeg ikke inntrykket fra hylleblomsten kom like godt fram. Det fruktige og syrlige dominerte duftbildet, og også her ville jeg vært fristet til å kalle det bringebær. Eller i alle fall noe blandet med bringebær. Eldstejenta mente dog at det duftet veldig eple, helt uten tvil. Yngstejenta mente det duftet sommer.

Konsistensen er mjuk og lett, og den lar seg raskt smøre jevnt utover. Den trekker også ganske raskt inn i huden, selvfølgelig litt avhengig av hvor tørr eller hvor mettet huden er i utgangspunktet.
Første gangen jeg brukte den fikk jeg assosiasjoner til produktene fra The Body Shop. Vet ikke helt hvorfor, men det er noe med inntrykket som sitter igjen en liten stund etter innsmøring.
Jeg synes det er en er behagelig og god krem, men kan ikke si jeg synes den skiller seg veldig fra andre kremer rent bruksmessig. Tenker den blir fin å fortsette med nå framover. Midt på vinteren velger jeg en litt fyldigere variant.

Det blir spennende å følge Klar videre. Synes de er flinke til å være synlige både på TV og i sosiale media, og profilen deres er veldig tydelig. Tenker det må være ganske utfordrende å utvikle miljøvennlige produkter som også skal tilfredsstille oss forbrukere rent bruksmessig. -For vi kan være rimelig krevende.

Som dere skjønner står dusjsåpen på gjenkjøpslisten min, mens håndkremen har sterk konkurranse fra veldig mange andre varianter. Er litt mer usikker på den.
Kom forresten gjerne med tips eller anbefalinger hvis det er noen andre Klarprodukter jeg bør kjøpe. Lover å ha en open mind.

Gjenkjøp: Ja og Kanskje

 

Café Bakeriet Homestyle fra Sætre

Frivillig, ubetalt reklame

Det har vært mye snakk om Cookies både på Instaen min og Snapchat denne vinteren. Jeg er åpenbart inne i en cookieperiode. Supert å få så mye engasjement når man begynner å etterlyse et produkt, -takk for all god hjelp. Veldig moro.

Det at jeg de siste månedene har spist mye av en bestemt cookiesort utelukker imidlertid ikke at jeg har spist andre varianter også. (Huff, når jeg tenker etter har det visst blitt alt for mye kjeks i det siste. Ja ja.) Tenkte derfor å tipse dere om denne pakken med Café Bakeriet Homestyle fra Sætre. De er ikke helt nye lengre, de kom i februar, så mange har nok testet allerede, men gjetter at noen fortsatt bare har sett på pakken i butikken og gått forbi.

Dette er en litt annen type cookie enn de vi er vant til fra Café Bakeriet. Både emballasjen og utførelse på kjeksene skiller seg ut. Spennende med variasjon synes jeg, og fint at Sætre tenker kreativt. De er bakt med ekte smør og ferske egg også. Rene råvarer virker på en måte betryggende.

Jeg likte den nesten kvadratisk pakningen. Videre synes jeg navnet Homestyle er ganske spot on. Da jeg smakte dem første gang tenkte jeg nettopp at slik smaker cookies bakt etter oppskriften fra noens gode, velbrukte bakebok fra husmorskolen. Konsistensen er ganske hard og knasende. Litt som når man tar ut stekebrettet i siste øyeblikk, og får sprøe, egenbakte kjeks som akkurat ikke er overstekt. Fasongen skiller seg også fra de andre sortene fra Café Bakeriet. Disse er ganske tynne og selv om de inneholder sjokoaldebiter, stikker de ikke fram like tydelig på hver enhet slik som vi er vant til. De er mer innlemmet og smeltet i kjeksene. Men sjokoladesmaken er fortsatt tydelig.

Faktisk er det noe krydret ved totalinntrykket av disse som minner meg om julebakst. Klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er. Kanskje det er sirup? Gode er de i alle fall, selv om det er litt uvant med såpass hard konsistens til å begynne med. Vi har hatt dem hjemme noen ganger, og her forleden tok vi med ei pakke som turproviant. Gråpapiret passet liksom så fint i skogen syntes jeg.

Jentene mine er litt uenige om disse her. En av dem mener de er for harde, og at de smuler og ryker for lett. Den andre mener de smaker som kjempegode, flate og gigantiske Safaricookies.
Smaken er ikke den samme som hos Safari altså, men jeg kan allikevel forstå at hun får den assosiasjonen.

Som dere skjønner er det helt trygt å prøve disse. Jeg kommer til å fortsette å kjøpe dem nå og da, og håper de blir værende i butikkhyllene. Blir spennende å se hva Sætre kommer med neste gang,

Gjenkjøp: Av og til

Verdens Tynneste Sørlandschips Havsalt & Ellevill pepper

Frivillig, ubetalt reklame

Må bare kort fortelle dere om litt chips. 🙂
For ca en måned siden skrev jeg et innlegg om Verdens Tynneste Sørlandschips med kvernet havsalt. (Innlegg her.) Posen kom i februar, samtidig kom det en variant med Havsalt & Ellevill pepper. Jeg ble ikke sånn voldsomt imponert over den jeg testet. -Den med salt. Den ble litt tam og pregløs for meg. Jeg var derfor ikke sånn voldsomt ivrig etter å teste posen med Havsalt & Ellevill pepper. Tenkte at den lå i samme gate. Men etter nesten mistenkelig mange kommentarer fra dere om at den pepper var utrolig god ble jeg tilstrekkelig nysgjerrig.

Posen har samme kule overflate som den med salt.

Og ja, jeg er helt enig med dere. Dette var veldig, veldig godt. Og det er ikke ofte jeg synes og skriver det om Sørlandschips. Variantene deres pleier sjelden å treffe meg sånn 100%, men her synes jeg de har utviklet en fulltreffer. Den med salt ble for anonym og nøytral, men her var det akkurat passe både knas, smak og styrke. Det kjennes ikke som vanlig chips med salt og pepper. Mer som en slags variant med både salt, et svakt løkinnslag, en anelse grillkrydder og en god, ekte peppersmak helt til slutt når flaket nesten var spist opp. Men ikke slik brennende, dominant pepper som stjeler alt for mye fokus. Chipsen passet både med dipp og alene, og at flakene var ganske tynne tenkte jeg egentlig ikke over der jeg satt og tømte skåla. For meg kjentes de veldig passe å spise.

Det var egentlig bare det jeg ville formidle.
Tusen takk for overbevisende kommentarer. Alltid greit å bli ledet mot gode produkter å teste. 😀

Gjenkjøp: Ja

 

Melkesjokolade med bringebær fra Freia

Frivillig, ubetalt reklame

Som dere så på Instagram før helgen, har det dukket opp en sjokoladenyhet fra Freia. En storplate med bringebær, som kommer i begrenset opplag. Jeg var litt usikker på om jeg skulle smake den. Det appellerte ikke sånn voldsomt til nysgjerrigheten min selv om den var ny. Men da en venninne kom på besøk fredag kveld og hadde den med seg, var det selvfølgelig ikke noe å lure på.

Som dere ser er det klassisk Freiaform på platen, og sjokoladeduften var ispedd noe svakt fruktig. Lovende.

Jeg tok en bit og kjente etter. Og her smakte det bringebær umiddelbart etter at ruten var lagt på tungen ja. Smaken tok selvsikkert plassen sin og fylte hele munnen. Man trenger altså ikke vente til man tygger og kommer borti en av de små, tørkede bringebærbitene før man kjenner bærinnslaget. Det var faktisk litt overraskende, men åpenbart positivt. Jeg var egentlig en smule forutinntatt til denne platen. Det var derfor jeg ikke slo til og kjøpte med en gang jeg så den. Jeg syntes aldri sjokoladen Freia hadde med jordbærbiter var særlig god, og forventet at denne skulle smake temmelig likt. Men her får man en helt annen frisk syrlighet sammen med sjokoladen, noe som gjorde at det slett ikke ble for søtt eller syntetisk. Venninnen min som hadde den med var helt enig, og mente at denne var ordentlig god. Fra henne måtte det bli gjenkjøp.

Siden dette er en limited edition, kjenner jeg allerede trangen til å sikre meg noen eksemplarer til før den forsvinner jeg også. Samtidig er det andre sjokolader jeg liker bedre enn denne, så vet ikke hvor mange gjenkjøp det faktisk blir. Eldstejenta mente forøvrig også at den var veldig god, så da gjetter jeg at det i alle fall blir noen plater til i løpet av sommeren.

Gjenkjøp: Kan hende