Skyr Fullkorn müsli

Frivillig, ubetalt reklame

Jeg synes Q-Meieriene er ganske flinke til å oppdatere porteføljen sin. Det kommer nye produkter, nye smaker, oppgradert emballasjeløsninger eller litt av alle tre når det er vareslipp. Det er bra. Og denne gangen er intet unntak, nå har det blant annet kommet to nye Skyrvarianter med fullkornsmüsli. En med smak av blåbær og en med jordbær og rabarbra. Jeg har prøvd begge.

Den første jeg smakte var den med blåbær; Skyr® blåbær Fullkorn müsli.

Jeg har skrevet før at jeg ikke akkurat er noe toppambassadør for Skyr. Jeg liker annen yoghurt bedre, men var uansett spent på smaken og ikke minst müslien hos denne her. Jeg liker blåbærsmak, og foretrekker ofte de kjente bærsmakene fremfor f.eks eksotiske frukter. Dermed var ikke utgangspunktet for denne så gæli allikevel.

Og her var det god tydelig, fyldig og rik blåbærsmak. Ikke noe å si på den. Autentisk og god. Müslien var derimot overraskende knasende. Den ble nesten for grov for meg. I alle fall kjentes den litt hard i forhold til en del annen müsli. Det funket dog greit sammen og jeg selv om jeg som vanlig synes selve Skykonsistensen er litt for tørr, spiste jeg opp hele begeret. – Og ble virkelig mett. Det kjentes nesten som om jeg hadde spist et fullverdig måltid. Pluss for det!
(Næringsinnhold her.)

Noen dager senere smakte jeg den med jordbær og rabarbra; Skyr® jordbær rabarbra Fullkorn müsli

Egentlig er jeg mest glad i rene smaker, men også ganske nysgjerrig på de som kommer i kombinasjon. Lurer alltid på hva man kjenner først, hvor mye man kjenner av hver smak, og om man idet hele tatt kjenner begge smaker.

Her var førsteinntrykket ganske syrlig. Jeg kjente klar og tydelig jordbærsmak i munnen, og så kom det mer ubestemmelige rabarbrainntrykket sivende igjennom pusten liksom etter at jeg hadde svelget unna.

Müslien som fulgte med var kjempegod. Jeg likte den ganske mye bedre enn den som var med blåbærvarianten. Her var det en og annen tørket jordbærbit, og kornene var litt lysere og ikke riktig så harde mot tennene. Totalinntrykket var slett ikke dumt, og jeg synes müslien bidro godt til å fjerne noen av tørrheten i konsistensen. Hvis dere skjønner hva jeg mener. Sikkert ikke en effekt som er like ønsket av alle, men for meg var det positivt. Også denne mettet overraskende mye, så teksten «et komplett lite måltid» er ingen overdrivelse.
(Næringsinnhold her.)

Jeg synes egentlig begge disse var okay jeg. Så når jeg nå setter kanskje på gjenkjøp er det bare fordi det finnes andre yoghurtsorter jeg liker bedre enn Skyr, ikke fordi det var noe galt med produktene.

Gjenkjøp: Kanskje

 

Smaksrik base til soppsaus fra Toro

Frivillig, ubetalt reklame

I helgen prøvde vi den andre av Toros nye små hjelpemidler i beger. Smaksrik soppsaus base med kantarell og sjalottløk. Mmm, den var så god! Nesten så jeg kjenner det enda.

I bruksanvisningen på baksiden sto det at man først skulle steke sopp og deretter tilsette basen og blande godt. Videre skulle fløte og vann vispes inn, før det hele kunne kokes opp under omrøring. Veldig enkelt. Jeg fulgte faktisk ikke fremgangsmåten helt. Siden en av middagsspiserne helst ville ha sopp uten saus, stekte jeg soppen for seg selv i ei steikepanne og lagde sausen i en kasserolle. Tilsatte heller en del av soppen etter hvert. Det gikk så fint så.

Vet ikke om dere leste innlegget jeg skrev for et år siden om den smaksrike basen til fløtesaus, men jeg fikk litt av den samme følelsen når jeg lagde denne her. Det tok ikke lang tid før jeg virkelig kunne kjenne duften av soppsaus på kjøkkenet, og inntrykket var på en måte overlegent inntrykket pulversaus fra pose gir. Klarer ikke helt forklare hvorfor, her var det bare mer klasse og kvalitet. Kan hende det bare skyldes fløten altså. Eller at det bare var fordi jeg var så positivt innstilt og forventningsfull i forkant. Uansett gledet jeg meg veldig til å smake. (Basen til fløtesaus har jeg forresten kjøpt igjen mange ganger, innlegget om den kan leses her.)

Jeg testet sausen til biff. Jeg har aldri vært spesielt glad i bearnaise, og velger heller peppersaus eller soppsaus til den typen kjøtt. Det passer bedre til min smak. Og som jeg avslørte innledningsvis var dette godt. Kjempegodt. Sausen var mjuk, rik og fyldig uten å bli for tykk eller kvalmende og den hadde akkurat passe intensitet og saltmengde. Jeg kjente ikke spesifikt at det var sjalottlauk i den, men så noen små biter hist og her. Antar at de var med på å danne den gode totalsmaken. Det smakte virkelig soppsaus, det var ingen tvil.

Jeg ble ikke fristet til å spise restene fra kjelen med skje etter måltidet, slik jeg alltid får lyst til med fløtesausen, men det var neimen ikke langt unna. Både smaken og konsistensen traff meg veldig bra. Jeg liker basene fra Toro og her blir det uten tvil gjenkjøp.

Gjenkjøp: Ja

Cookies fra Møllerens

Frivillig, ubetalt reklame

Dere som følger meg på andre plattformer har garantert fått med dere at jeg er inne i en cookieperiode. Jeg synes cookies er skikkelig digg, og da særlig de med mjuk kjerne. Og selv om jeg i øyeblikket er svoren fan av en viss ferdigkjøpt variant, synes jeg også det er stas med de man baker selv. Både fra bunnen og fra bakemiks. Derfor kunne det ikke passet bedre at Møllerens nå har kommet med akkurat en slik pose, nemlig Cookies med myk kjerne. Jeg kjøpte den på Meny.

Vi prøvde posen i går ettermiddag, og som dere kanskje får lest av bildet var den veldig kjapp og enkel å lage. -Slik ferdigmikser stort sett er. Man trengte kun å blandet pulveret med egg og smør, og på et blunk var deigen klar. Og for en deig. Nam! Er sikker på at jeg kunne spist hele klumpen ustekt.

Huff, jeg slurvet litt med oppmåling av margarinen. Baker rett som det er cookies selv fra bunnen, og vet hvordan de blir hvis røren er for flytende. Veldig dumt at jeg ikke var litt mer påpasselig her også. Når deigen er for løs blir den for det første veldig klissete å jobbe med når man skal trille kuler, og for det andre flyter deigen for mye ut inder steking slik at kakene blir flate og harde. Okay, vi kunne så klart satt deigen inn i kjøleskapet en stund, det varme kjøkkenet bidro nok også greit til den litt klissete konsistensen, men utålmodige som vi var ville vi ha cookies med en gang. Og mine ivrige hjelpere klarte fint å lage kuler selv om det ble litt kliss.

Inn i ovnen i 10 minutter og så hadde vi deilige cookies. Egentlig kunne steketiden vært enda litt kortere, men om deigen hadde vært litt fastere hadde det sikkert vært helt perfekt tid.

Smaken var veldig som forventet. Lys, søt og vaniljeaktig. Jeg fikk en litt tørr ettersmak i munnen etter noen av munnfullene, slik man kan få av visse sorter småkaker, men det var ikke så mye at det var plagsomt. Siden dette var første test lagde vi kakene helt rene, men neste gang vil jeg nok tilsette noen sjokoladebiter. Det sto på pakken at det var nok deig til 12 stk. Jeg synes kanskje de ble litt store, så neste gang kommer jeg til å lage noen flere og heller redusere størrelsen et par hakk. Og bruke mjukt smør i stedenfor smeltet. Er nok lettere å få ti len mjuk kjerne da.

Disse kan det absolutt bli gjenkjøp av. Siden de var så utrolig raske og enkle å lage kan det være greit å ha en pose stående i skapet slik at de kan lages på impuls. Varme, nybakte cookies er jo aldri feil. Fin nyhet!

Gjenkjøp: Ja

Løvtynn Roastbeef fra Gilde

Frivillig, ubetalt reklame

Roastbeef er uten tvil noe av det aller beste jeg vet. Jeg husker fremdeles første gang jeg smakte, og etter det har det vært favorittpålegget fremfor noe annet.
For meg er det hakket for dyrt å spise til hverdags. Samtidig ikke så avskrekkende at man ikke kan unne seg litt en gang i mellom. Og når jeg nå så at Gilde har lansert en løvtynn utgave måtte jeg bare kjøpe. Har tross alt ikke spist roastbeef siden jul, så da er det innafor.

Dette er langt i fra noen revolusjonerende nyhet. Det kan knapt kalles nyhet i det hele tatt. Allikevel blir man jo nysgjerrig på om løvtynt format gjør seg på et pålegg som egentlig kler å være litt robust.

Og jada, dette fungerte bra. Selvfølgelig. Jeg synes de finskårede skivene gjorde inntrykket både delikat og innydende, og smaken var god som alltid. Saftig og godt kjøttpålegg. Litt søndagsluksus for meg.

Det kan absolutt hende jeg kjøper denne pakken igjen. Altså hvis jeg skal ha ferdigpakket roastbeef. Jeg pleier oftest å benytte sjansen når butikker med ferskvaredisker har tilbud, da er det litt bedre hektopris og forhåpentligvis ganske nystekt kjøtt. Men når ikke det er tilgjengelig og jeg virkelig trenger roastbeef, er dette et veldig akseptabelt alternativ. Absolutt.

Gjenkjøp: Ja

Myke Rakkere fra Brynild

Frivillig, ubetalt reklame

Da var det på høy tid med en bloggpost igjen. Uken bare forsvant og jeg rakk rett og slett ikke sette meg ned og skrive noe innlegg før nå. Sånn er det innimellom.
Husk at jeg ofte er mye mer aktiv på andre plattformer, både Instagram og Snapchat, når det er rolig på bloggen. Og ellers også. Titt gjerne innom der hvis det ikke kommer noe nytt her.

Nå har vi testet nytt lørdagsgodt. I fjor høst lanserte Brynild til min store glede en pose med deilige gelefigurer kalt Søte Rakkere. (Innlegg her.) Nå i vinter har de fulgt opp, og introduserer oss for to typer rakkerslektninger. Sure Rakkere og Myke Rakkere. Veldig kult at serien utvides! Siden de Søte Rakkerne ble veldig godt mottatt her i huset, skrev jeg de nye variantene tidlig opp på testlisten min. Og først ut er posen med de mjuke.

En artig liten tekst på baksiden av posen fortalte at folka på godterifabrikken er fornøyde med produktet sitt. Godt å vite. 😊

Jeg kjente en veldig fruktig og fristende duft da jeg sprettet posen. Lovende.

Som dere ser ligner disse figurene ganske mye på de Søte Rakkerne. (Bilder av dem her.) Det er diverse insektformer i ulike farger. Allikevel er det en tydelig forskjell, disse her har mjukt skum på baksiden. Og det var akkurat som om skummet gjorde inntrykket her en anelse mildere. Kommer ikke på noe mer dekkende ord å beskrive dem med. Gode var de i alle fall. Jeg likte dem om mulig bedre enn de Søte Rakkerne. Konsistensen var fersk og bløt, og selv om de kjentes litt seige, var de ganske lette å bite over. Smaken var søt og barnevennlig, og de ulike fargene hadde forskjellig smak. Det eneste som var litt dumt, var at det ikke var en orange bit med appelsinsmak i posen. Det skulle det ha vært. Skåla ble uansett tømt på et blunk og jeg fikk beskjed fra sufflørene om å skrive gjenkjøp hvis jeg skulle blogge om dem. Så da sier vi det.

Mjuke Rakkere er definitivt et veldig lettlikt godteri. Her får man ingen ekstreme munnopplevelser, bare trygge, snille og familievennlige godbiter. Jeg har sett dem i mange butikker rundt omkring, så antar at posene nå er lette å få tak i. Det skal dog bli spennende å se om de klarer seg i godtejungelen der ute. Jeg har jo sett lignende poser fra andre produsenter komme og gå opp igjennom så lenge jeg har holdt på med denne bloggen. Kampen om hylleplassen er tøff. Men la oss heie litt. Jeg liker smakene fra Brynhild og krysser fingrene.

Gjenkjøp: Ja

Dent Crush Bringebær Jordbær

Frivillig, ubetalt reklame

Har dere sett at det har kommet en ny Dent Crush? Med smak av bringebær og jordbær? Den lyste mot meg i kassa på Coop her for litt siden. Kult at serien utvides.

Jeg har tidligere skrevet om to andre Crushsmaker her på bloggen. Solbær Lakris  og Fersken Jordbær. Men den jeg faktisk har endt opp med å kjøpe regelmessig, er den gule esken med smak av bare lakris. Har aldri skrevet innlegg om den, men den er veldig god. Nesten litt vanedannende når jeg tenker etter.

Jeg synes Crushene befinner seg i området midt mellom pastiller og godteri. De selges som pastiller i esker, og ligger sammen med de andre pastilleskene i butikkene, men både smak og konsistens er veldig nært opptil godteri.

For dere som ikke har prøvd noen av Crushvariantene, kan jeg forklare at det er litt store, flate gelépastiller med en litt stivere, nesten dragert overflate. De er ikke harde, man tygger lett rett igjennom, men det kjennes at det ytterste laget skiller seg konsistensmessig fra resten av pastillen. Jeg synes de er skikkelig gode. Man tar en i munnen, tygger igjennom, og så kan liksom restene ligge og godgjøre seg i munnen som en pastill. Om man ikke tygger opp alt med en gang da. Jeg gjør er forbausende lett det.

Smaken på disse her var lett fruktig, søt og god, og naturligvis kjentes tydelig bringebær gjennom hele pastillen. Det var i alle fall det jeg innbilte meg at jeg kjente. At det også var litt smak av jordbær var ikke så lett å skille ut. Totalen var i alle fall som røde bær, så det skjønner hva jeg mener. De er ikke tilsatt sukker, men søtet med flere kunstige søtstoffer. Et av barna her mente det smakte som en slags seigmann uten sukkerstrø, og jeg har ingen problemer med å se den referansen. Riktig gode på en mandag – når man egentlig ikke har lov til å spise snop.

Som jeg har sagt tidligere synes jeg Dent er flink til å fornye seg. Det kommer stadige nye varianter og smakskombinasjoner. Veldig bra. Lurer på om det kommer noe til maislippet også? Vi får vente og se.
(Og tips meg for all del om dere vet noe.) 😀

Gjenkjøp: Ja

Nye Stratoser

Frivillig, ubetalt reklame

Flere har spurt om jeg har prøvd de nye Stratosene fra Nidar, og ja, det har jeg så klart. Nam!
Jeg var så heldig å få en sniksmak allerede før de kom i butikk og etter det har vi også spist begge platene både hjemme og hos kjente. Nå er de jo godt distribuert i de ulike butikkkjedene også, og tilgjengelig for alle som er nysgjerrige på smaken. Artig med kuflekker på emballasjen forresten.

Da jeg først fikk høre at Stratos skulle komme med nye varianter ble jeg selvfølgelig spent. Den luftige sjokoladen har vært en stor og tydelig merkevare i kategorien i veldig mange år, og ulike utgaver har kommet og gått. Et kjapt søk på Stratos her på bloggen bekrefter det.

Det er imidlertid en detalj som skiller disse to nyheten fra tidligere Stratosutgivelser. Navnene. Av en eller annen grunn har de fått engelske navn. Salty Caramel og Cookies & Cream. Er ikke det litt snålt? Hva er bakgrunnen, tro? Skal det satses internasjonalt, eller hur? If you know, please tell me.

På forhånd var jeg helt sikker på at jeg kom til å like Salty Caramel best. Salt karamellfyll i sjokolade er helt nydelig, og noe salt er alltid en fin og tilfredsstillende kontrast til søt sjokolade.

Og selvfølgelig var denne god. Luftig, fløyelsmjuk og søt, med et fint innslag av karamell i midten av hver rute. Karamellen var egentlig ikke så veldig salt. Den kunne godt ha hatt enda litt mer saltsmak for min del, men den var flytende, silkeglatt og lett kremet. Den bidro fint til å gi hver sjokoladebit et småfyldig, nydelig inntrykk. Jeg syntes den minnet litt om Caramello, og litt om Sweet Moments med salt karamell fra Anthon Berg. Egentlig var den slik jeg hadde forestilt meg at Freias melkesjokolade med Smil som kom for to år siden skulle være.

Jeg pleier alltid å holde på utsiden av papiret/plasten når jeg deler opp sjokoladeplater. Synes absolutt det er mest hygienisk. Jeg gremmes når jeg ser folk som nevjer og tar på hver eneste rute når de deler opp en plate som skal deles med andre. Hvor vanskelig kan det være å raskt brekke opp rutene før man flærrer av papiret? Her var det imidlertid litt vanskelig å dele opp platen i ruter, både utenpå og innenfor emballasjen. Dette fordi de buede toppene over hver rute var litt skjøre. De knustes lett om man ikke traff akkurat på strekene. Så vær litt obs dere. Når man bare er klar over det går det helt fint.

Så var det Cookies & Cream.

Den var jeg litt mer avventende til, men første gang jeg smakte syntes jeg faktisk den var enda bedre enn Salty Caramel. For en positiv overraskelse. Det hadde jeg neimen ikke trodd. Jeg syntes den var helt magisk god.

Denne platen var også oppdelt i boblende, porøse ruter, og inni hver rute var en liten porsjon melkefyll og det man kan kalle litt store kjekssmuler. Akkurat som hos den forrige platen var det litt utfordrende å dele opp i delikate biter, da fyllet var så glatt at jeg liksom skled litt bortover da jeg skulle brekke i sporene. Man må altså ta det litt rolig.

Fyllet gjorde at sjokoladen minnet meg om både Kindersjokolade og disse påskeeggene med melkekrem som spises med skje. Kjeksbitene gjorde at jeg tenkte på sjokolade med Oreofyll. Med andre ord ikke den mest overraskende og innovative kombinasjonen, men det gjorde ikke noe. Inntrykket var delikat, glatt og fyldig uten at det ble kvalmende, siden kjeksbitene ga konsistensen en fin, knasende brytning. Den smakte definitivt søtere enn Salt Caramel, men jeg likte den for det.

Nå kan det virke som om jeg syntes Cookies & Cream var den beste av disse to, men det vil jeg ikke påstå. De er gode på hver sin måte. Preferansen min varierer litt med dagsformen og det avhenger mye av hva jeg har spist i forkant av sjokoladeinnhugget og hva jeg spiser sammen med sjokoladen. Sånn er det vel for de fleste av oss. Akkurat i skrivende stund ligger Salty Caramel på topp.

Og heldigvis er det ingen konkurranse. Begge disse nyhetene var gode og ingen av dem skjemmer ut Stratosnavnet. Salty Caramel finnes forresten også i liten bar, så kanskje det satses ekstra på den smaken?


Jeg håper uansett begge er stayere.

Gjenkjøp: Ja og Ja 

Olivio Middelhavsurter fra Maarud

Frivillig, ubetalt reklame

Den blå posen med Olivio Havsalt fra Maarud har vært en av de aller mest kjøpte potetgullposene her i huset det siste året. Det er lenge mellom hver gang jeg tar en nyhet så godt inn i varmen som jeg har gjort med den. Den har bare vært på markedet siden i fjor, men har allerede rukket å bli et ganske fast innslag på handlelisten min. -Når jeg handler inn til helgen må jeg få legge til. Vi er faktisk ganske flinke til å styre unna snacks i uken. Da jeg så at det nå var kommet en ny variant Olivio, med smak av Middelhavsurter, var det derfor ingen tvil om at den måtte settes på testlisten min. Ganske høyt opp også faktisk.

Jeg har ikke sett posen så mange steder enda. Dette bildet er fra Spar. Egentlig synes jeg det har tatt tid å finne nyhetene innen snackskategorien i butikk til dette slippet. Ja ja, nå er vel det meste distribuert og på plass.

Lekker grønnfarge på posen synes jeg. Og i likhet med den tidligere nevnte varianten, er emballasjen også her dekorert med et innbydende, solfylt feriebilde. Godt vi er ferdig med de verste vintermånedene nå.

Konsistensen på chipsen var slik sprø og knasende som man kan tenke seg til ved å se på bildet. Flakene hadde en lekker, gulgyllen farge, med synlige, grønne krydderspetter, noe som åpenbart er ganske logisk for en chipsvariant med lovt smak av middelhavsurter. Men førsteinntrykket av smaken når jeg fikk et flak i munnen var likevel noe overraskende og uventet for meg. Jeg var selvfølgelig forberedt på at det skulle smake urter, men ikke på en slik helhetlig måte. For det var virkelig masse urtesmak her. Først og fremst rosmarin og oregano, og sammen med et godt innslag av salt ga det meg ganske umiddelbart assosiasjoner til mat. Kanskje et slags urtebrød for å være mer spesifikk. Det var egentlig litt som å spise en knasende focaccia. Artig. Smaken var ikke sterk, men den var sammensatt og rik. Jeg kjente også en slags fylde som jeg gjetter kommer fra olivenoljen flakene er stekt i. Det var en ganske interessant smaksopplevelse, og jeg tenkte ganske raskt at dette hadde egnet seg som tilbehør f.eks på et tapasbord. Eller sammen med annen sommerlig mat.

Ingen av barna ble videre begeistret. De syntes det kjentes som mat med smør og at det var for mye krydder. Og jeg kan forstå dem. Denne chipsen har en mer voksen smak enn andre mer kommersielle, lettspiste chipsvarianter.

Som dere skjønner var smaken på Olivio med Middelhavsurter helt okay. Jeg har prøvd chipsen to ganger, og synes absolutt den smakte best når jeg ikke hadde annen snacks tilgjengelig. Altså når jeg hadde en blankt utgangspunkt. Å kombinere urtene med andre snacks- og godtesmaker var ikke like vellykket. Det ble litt krasj. Hva gjelder gjenkjøp er jeg noe usikker. Det finnes så vanvittig mye annen god snacks, så det blir nok bare i spesielle tilfeller at jeg kommer til å velge denne posen. Men jeg vil ikke utelukke det helt. Til sommermaten om noen måneder kan det hende jeg finner ut at den ville gjort seg.

Gjenkjøp: Kanskje