Grillpølse med kjøtt fra verpehøns

Dere som følger meg på Snap så sikkert at jeg kjøpte ei pakke med grillpølser med kjøtt fra verpehøner på Kiwi før helgen. Dette er jo et helt nytt produkt og i dag passet det å ta en smak.

Hele denne verpehønedugnaden er initiert av NRK-programmet FBI, siden de nå har fokus på reduksjon av matsvinn. Og så har KIWI / NorgesGruppen hengt seg på. Ideen er at millioner av verpehøner skal bli til mat når de er ferdige med å legge egg istedenfor å bare bli destruert. En god tanke det, og mer info kan evt. leses på nettsidene til Kiwi. Må også ta med at jeg synes det er supert med fokus på reduksjon av matsvinn. Det kastes jo alt for mye mat hele tiden.

Pakken inneholder 5 grillpølser bestående av 80 prosent hvitt kjøtt og 11% av dette kommer da altså fra ei verpehøne. Videre er pølsene fri for både melk og gluten.

Pølsene både så ut som og luktet som ordinære grillpølser da jeg tok dem ut av plastikken. Hadde jeg ikke visst at det skulle være et eller annet med disse pølsene hadde jeg garantert tatt dem for å være helt ordinære. Særlig fordi vi stort sett bruker kyllingpølser her i huset i utgangspunktet.

Siden det ikke var særlig til grillvær (høh…) stekte vi dem kjapt i panna på komfyren. Så var det bare å ta en smak.

Og ja, akkurat som de både så ut og duftet som hvilken som helst annen type grillpølse, var også smaken helt ordinær. Jeg kunne ikke kjenne at det skulle være noe annerledes med disse her kontra andre grillpølser. Det smakte pølsemiddag, ferdig snakka. Bare ei av jentene mine var hjemme til måltidet i dag, og hun ga også tommel opp. Så fint. Konsistensen var forøvrig ganske tett og kompakt og vi ble gode og mette begge to.

Jeg kjøpte pakken vår på Kiwi i Sandvika, men pølsene skal nå være tilgjengelige i alle andre Kiwibutikker også. Så vidt jeg kunne lese meg til er det bare produsert opp et begrenset antall pakker nå foreløpig, og så er det mottagelsen fra oss forbrukere som avgjør om produksjonen fortsetter.
Blir spennende å følge med videre.

Gjenkjøp: Ja

 

Consuming på Snapchat: consuming.no

 

isTe Dragefrukt fra Tine

Her om dagen så jeg at Narvesen hadde fått inn en ny type isTe fra Tine; Hvit te med dragefrukt.
Og når det er en limited edition må man så klart skynde seg og smake.

Synes flasken var stilig. Fin fargesammensetning og kult at Tine faktisk har illustrert med en drage når smaken kommer fra dragefrukt. Jeg måtte følge opp og finne fram Tannlaus som en liten rekvisitt til bildene mine.

Isteen var lys gulbeige i fargen og luktet som en fruktig blanding av druejuice, eplejuice og hyllebærsaft. Selvfølgelig kjentes også en svak eim av te når jeg snuste inn over flaskeåpningen, men det luktet mest tropisk frukt.

Når jeg tok første slurk kom teinnslaget mye tydeligere fram enn det gjorde i duften. Her var det mye tesmak, selv til iste å være. Ikke dumt. Men selv om tesmaken var tydelig var den ikke for dominerende. Heller mild og fin, og sammen med frukten ga den hele drikken et veldig troverdig inntrykk. Ikke for søt, bare leskende og ganske forfriskende. En av mine små medtestere som er ganske vant til å drikke iste mente den smakte som iste blandet med saft. Det synes jeg var en ganske treffende beskrivelse.

Den var virkelig ikke dum denne her. Jeg er ingen stor istedrikker, men om jeg får et innfall og får lyst på iste en dag velger jeg gjerne denne igjen. Vet ikke hvor lenge den er i salg, men jeg tipper fram til vårlanseringene kommer i mai.

Gjenkjøp: Kan hende

 

Vintergull Rifla Bacon fra Maarud

Yes – endelig noe nytt å smake!
Jeg ble selvfølgelig hoppende glad da jeg både fikk tips og fant nytt potetgull fra Maarud på Kiwi i går. For en lykke! Vet ikke hvor mange butikkrunder jeg har hatt siden nyttår, speidende etter noe verdt å skrive om, uten å ha hellet med meg. Men nå var det omsider satt fram en høy stabel kartonger med to sorter Vintergull midt inne i butikken. Som dere kanskje ser var smaksvariantene Rifla Salt og Rifla Bacon, og vi kjøpte en pose av sistnevnte.

Eskene var tydeligvis akkurat satt fram, for det så ut til å bare være tatt ut en eneste enkelt pose før jeg kom. Hadde lyst til å juble der jeg sto – liker rykende ferske produkter. Og var ikke retrodesignet på den matte posen kult? Så nostalgisk og ikke minst utradisjonelt til å være på en potetgullpose. Synes motivet passet fint til navnet Vintergull. Det finnes jo ikke noe mer vinterlig i Norge enn å gå på ski. Det står det forresten litt om på baksiden av posen. Bare så utrolig frustrerende at det ikke er noe snø i år i det hele tatt i år. I hvertfall ikke her i lavlandet Østafjells. Argh.

Jeg har alltid likt potetgull med baconsmak. Tittet litt tilbake på tidligere innlegg her på bloggen om varianter fra Maarud med akkurat den smaken, og det var flere enn jeg umiddelbart hadde kommet på av meg selv. Men selvfølgelig er det en pose jeg ikke trenger noe påminnelse for å huske; Proviant Skikkelig Bacon. Husker dere den? Ordentlig kraftige tømmerhoggerflak – helt fantastiske. Synd at de posene forsvant. Jeg kjøpte i alle fall et anselig antall eksemplarer, men åpenbart var det ikke mange nok som delte min begeistring.

Disse flakene smakte noe tilsvarende Proviant, og enda mer synes jeg de lignet på Potetgull Crispy Bacon fra 2013. Gjetter at den gamle oppskriften Maarud benyttet den gang er hentet fram fra arkivet. Fint med gjenbruk. Jeg kjente både saltsmak og tydelig bacon med en gang jeg tok et flak i munnen, og totalen ga et behagelig og nesten litt syrlig inntrykk. Og så passet det helt perfekt å spise vekselvis med sjokolade.

Fargen er som dere ser lys og delikat, men faktisk mer orange i nyansen enn jeg hadde sett for meg. Kanskje ikke så lett å se på bildet her, men jeg hadde trodd flakene skulle være mer lysegule. Uansett var inntrykket rent og innbydende og det kom akkurat passe med knas når flakene brakk.
Det som er fint med potetgull med slike smaker at de klarer seg uten dipp. Med andre ord er det litt latmannssnacks, man slipper jobben med å røre sammen en dipp, og eventuell oppvask i etterkant, og får allikevel en fullverdig potetgullopplevelse.

Siden det heter Vintergull tar jeg det for gitt at dette potetgullet kun selges en begrenset periode, men så lenge det er å få tak i kjøper jeg gjerne noen poser til. Er det forresten noen som vet om andre snacksnyheter som kommer i februar? Tips meg gjerne! 🙂

Gjenkjøp: Ja

 

Enkel Juicy Coconut bar fra Nutrilett

Dette er ikke noen nyhet i seg selv. Juicy Coconut baren fra Nutrilett har eksistert noen år, men før tror jeg den bare var i salg i sånne pakker med tre. Stemmer ikke det? I høst husker jeg i hvertfall at jeg begynte å se den i salg enkeltvis og det er jo fint. Dessuten synes jeg de nyeste designene til Nutrilett som kom i fjor er så fine. Etter at grønnfargen de bruker på pakningene fikk en litt lysere nyanse synes jeg hele produktserien gir et lettere og mildere helhetsinntrykk.

Kokos er nesten blitt en motesmak slik chili var for noen år siden, og jeg synes stadig det dukker opp ulike produktvarianter med kokossmak. Forståelig nok, kokos er jo godt. Jeg er ikke så veldig glad i skolebrød, men Bounty er min ultimate feriesjokolade. Jeg er også en av dem som gjerne spiser kokosbiten i Twistposen. Ergo burde denne baren være ganske så innertier for meg.

Og ja, jo, jeg synes den er god, men ikke så god som navnet juicy Coconut kanskje skulle tilsi. Den er ikke saftig nok, selv om fyllet er både mjukt og luftig. Det ække no Bounty for å si det sånn. Og det skal det så klart heller ikke være når den kommer fra Nutrilett. Jeg får merkelig nok assosiasjoner til en slags svamp som brytes av når jeg spiser den, og som en del andre slike barer også har en tendens til, kjennes det litt trått og tørt i munnen når jeg tygger bitene. Ikke helt sagflis, men den ordentlige konsistensmessige go’følelsen uteblir. Men selve smaken er god. Fyllet er ikke for søtt, sjokoladen er passe mørk, og totalen er fin som en hverdagssnack. Det gjør heller ikke noe at hele greia kun inneholder 105 kalorier. Vi er jo tross alt fortsatt i januar.

Det som også er litt artig med denne baren er at hver gang jeg pakker opp et eksemplar minner duften meg om solkrem. Ikke det verste å tenke på her i den frostige, glatte og disige vinterhverdagen.

Som dere skjønner kjøper jeg denne baren innimellom nå som den selges enkeltvis, og selv om det ikke er favoritten min er den helt safe å kjøpe. Fin som variasjon til kjeks og karamell.

Gjenkjøp: Ja, kjøper den innimellom

 

Hoste & Hals Eukalyptus fra CuraMed

I høst kom det en ny Hoste & Hals-variant fra CuraMed, og jeg har bare gått og småventet på en passende anledning til å teste den. Og anledningen kom i dag. Mens jeg satt på jobb snørte nemlig halsen min seg mer og mer sammen, og det kjentes som om noen hadde skrubbet den opp med grovt sandpapir. Usj. Dere kjenner følelsen? Når man bare svelger og svelger for å få bort imaginært grums, men halsen forblir like ru etter hvert svelg? Irriterende. Så da måtte CuraMedesken fram da. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Bloggen lider jo litt under manglende produktlanseringer om dagen, så et vondt-i-halsen-innlegg passet helt greit akkurat nå.

Disse Hoste & Hals-tablettene har smak av eukalyptus og en mjuk kjerne med et hint av sitron. Egentlig har jeg pleid å kjøpe varianten med lakrissmak, men den pakken hadde de ikke i butikken nå. Når jeg tenker etter er det en stund siden jeg har sett den. Frykter de har gått ut av produksjon? Leit hvis det er tilfelle. De var skikkelig gode.

På nettsiden til CuraMed står det at disse tablettene inneholder aktive ingredienser fra naturen som tradisjonelt er brukt for å lindre forkjølelsessymptomer. Eukalyptus, mentol og fennikel. Videre skal den mjuke kjernen smøre irriterte slimhinner i halsen. Hørtes veldig bra ut det, og jeg åpnet entusiastisk den lille esken. Inni der lå det to brett med ti blekgrønne tabletter på hver. Det burde holde et par døgn, det er uansett ikke anbefalt å spise mer enn 15 tabletter pr dag.

Smaken var akkurat som forventet, typisk eukalyptus. Noe annet hadde egentlig vært unaturlig når enhetene hadde den grønnfargen. Jeg synes tabletten, eller dropset som det er fristende å kalle den, veldig fort ble glatt på overflaten når jeg fikk den i munnen og egentlig ble jeg liksom litt glatt inne i hele munnhulen også. Smaken var bittelitt intens de første sekundene, men så ble den svakere og mer behagelig. Ganske raskt glemte jeg litt at jeg holdt på å teste og skulle gjøre meg opp en mening om smaken, siden tabletten bare lå og hvilte på tunga og lindret krislingen i halsen slik den skulle. Når jeg kom inn til det mjuke senteret kom en klar smak av sitron smygende. Jeg tenkte umiddelbart på Strepsils med sitronsmak som jeg alltid kjøper når jeg er i England, og synes godt det kunne vært en litt større mengde med kjerne. Kjernen var forresten ikke så mjuk som jeg skulle ønske heller, den kunne gjerne hatt enda mer flytende konsistens.

Oppsummert var dette gode, forfriskende og beroligende halstabletter. Selv om det var litt for lite og litt for fast kjerne. Smaken er ikke spesielt unik, men det er helt okay når man først og fremst er ute etter lindring for hoste og hals. Jeg hoster ikke, så jeg aner ikke om de også demper hosteanfall, men siden egentlig alle slags pastiller hjelper noe når man hoster, vil jeg anta at disse gjør det også. Og mot irritasjon i halsen fungerte de fint. Jeg kan dermed gjerne kjøpe en ny eske neste gang halsen er sår.

Gjenkjøp: Ja

 

BigOne kjøttdeig og grillet løk

Som vanlig blir det litt bloggtørke nå i januar. Det er enda lenge til februarnyhetene røpes, og produktene fra høstslippet er ikke lenger nye. Dermed er ikke de så spennende eller relevante å skrive om.
Bloggen står litt nyhetsfast, i et slags vakuum, og jeg synes det virker uendelig lenge til uke 8. Krysser som alltid fingre for prelanseringer og ivrige eller uoppmerksomme ansatte som plasserer ut produkter tidligere enn de har lov til, men jeg synes det stadig blir lengre mellom disse glippene som bloggen min har så godt av. Men da jeg småløp innom Rema i går hadde jeg flaks. En dame med kjølehansker var i ferd med å pakke ut en eske med splitter nye pizzaer; BigOne kjøttdeig og grillet løk. For en lykke! Og bare så ikke noen tenker at damen med kjølehansker gjorde noe galt så er dette en planlagt tidlig lansering, unik for Rema. Jeg kjøpte så klart et eksemplar.

Tenkte umiddelbart at det var noe avslappet og folkelig over denne pizzaen. Kombinasjonen kjøttdeig og løk er verken mystisk eller eksotisk, bare trygg og forutsigbar. Så behagelig. Dessuten funker fyllet bra på Grandiosa, så hvorfor skulle det ikke smake godt på en BigOnebunn også?

Esken var ikke så fin. Generelt synes jeg mange av BigOneeskene gir et rotete, småslitsomt inntrykk, og med denne brede reklamestripen nederst synes jeg det hele ble litt for uryddig og loud. Isolert sett vekket ikke emballasjen kjøpslysten min. Men det er så klart smak og behag.

Da jeg besiktiget pizzaen i frossen tilstand så det ut til å være rikelig med ost og greit med kjøtt og løk. Bra. Selvfølgelig virker alltid fyllmengden noe mindre etter steking, men så veldig stor blir jo ikke forskjellen. BigOne har forresten alltid raust med fyll. Det liker vi.

Pizzaen sto i ovnen i 13 minutter, så var den klar.

Og dette smakte ordentlig BigOnepizza. Den gjenkjennbare bunnen kjentes fersk og fyldig, og tomatsausen var mild med akkurat nok sting til at den ikke ble kjedelig. Eldstejenta mente den «nesten var sterk». Kjøttet, som det kanskje kunne vært litt mer av smakte ikke annet enn vanlig kjøttdeig, -som lovet, og de fint fordelte løkbitene bidro til å sprite opp det total smaksbildet. For en ukomplisert pizzaopplevelse!

Her i huset likte vi denne BigOne’en. Veldig okay når det kommer nyheter også ungene kan kose seg med. Den minner unektelig mye om Grandiosa med kjøttdeig og løk, men bunnen gjør at helhetsinntrykk likevel blir annerledes. Det kan godt hende noen synes den er litt kjedelig, jeg vil heller kalle den behagelig. Allright, så voldsomt innovativ er ikke smaken, men jeg likte den uansett.

Vet ikke om dette er en limited variant som bare skal være i salg mens konkurransen på esken pågår, men så lenge den er å få tak i kjøper jeg den veldig gjerne igjen.

Gjenkjøp: Ja

 

Daimrull fra Freia

Der var årets første nyhet på plass på 7 Eleven – Daimrull fra Freia.

Vel, nyhet og nyhet fru Blom. Tilsvarende rull fra Marabou har vært i salg lenge i Sverige, så spesielt innovativ kan man ikke akkurat kalle den. Vil heller si særdeles lite nyskapende. Allikevel er det en nyhet i norsk sammenheng, så jeg klinka til og kjøpte et eksemplar. Pakningen var jo både delikat og innbydende. Freiagul og fristende.

Rullen inneholder 21 biter og det luktet svakt Daim da jeg sprettet forseglingen. Og mye sjokolade.


Smaken tror jeg ikke trenger noe inngående beskrivelse Dere vet hvordan sjokoladeplaten med daimbiter smaker, og dette er likedan i rull. Egentlig tenker jeg det er et overflødig produkt – det kjennes jo akkurat som Krokanrull. Begge jentene mine trodde faktisk det var Krokanrull jeg ba dem smake, og kunne ikke helt se poenget med at jeg skulle skrive om noe så gammelt. Dermed blir det spennende å se om det er marked for så to så like sjokoladeruller i butikkene. Kan begge overleve? Eller kanskje dette bare er en limited variant? Ikke vet jeg.

I rettferdighetens navn må jeg understreke at dette var ordentlig godt. Fersk sjokolade med akkurat passe mengde knas i hver bit. Det var ikke så mye knekk at det lå igjen klumper i jekslene, bitene smeltet nesten i munnen og gled rett ned. Hele rullen forsvant på et blunk her i stua, og jeg kan gjerne kjøpe den igjen. Like gjerne som jeg kjøper Krokanrull. Det kommer helt an på hva som er tilgjengelig og hvilken som eventuelt er på tilbud. Så får vi se da, om den er en stayer. Jeg tipper not.

Gjenkjøp: Ja

.

Quinoa Puffs white cheddar fra Eat Real

Nytt år, nye produkter og massevis av gode intensjoner. Så gjenstår det å se hvor lenge forsetter og sunnhetsambisjoner varer denne gangen. Jeg har aldri hatt særlig tro på slike helseløfter bare fordi man går inn i et nytt år, så jeg kjører i gang med litt ostepoptesting. Nærmere bestemt Quinoa puffs white cheddar fra Eat Real. Definitivt ikke det verste å kose seg med på en hverdag.

Før jul skrev jeg om en annen variant av disse puffsene. De var laget av quinoa og grønnål og hadde smak av jalapeño og cheddar. (Innlegg her.) De syntes jeg smakte litt lite ost, så håpet var så klart at disse skulle ha et litt tydeligere ostepreg. Og det hadde de. 👍🏻 For det første luktet det ganske mye ost når jeg snuste inn i posen. Veldig lovende. Men siden det ikke alltid er samsvar mellom duft og opplevd smak, var jeg fortsatt spent da jeg tygde meg gjennom første bit. Og her var det ingen grunn til skepsis eller bekymring. Heldigvis. Jeg kunne gledelig konstatere at også smaken var godkjent, og at cheddaren kjentes veldig tydelig med en gang. Altså har vi her et verdig alternativ til ordinær ostepop. I tillegg til osten kjentes faktisk et litt syrlig preg som liksom omsluttet hele puffen, men det avtok når man begynte å tygge og tok hull på den. Man ble greit vant til det etter å ha spist en lite neve, og det satte en liten ekstra spiss på hele smaksopplevelsen. Snodig, men godt.
Konsistensen var knasende og sprø, og enhetene relativt store. I hvertfall i ostepopsammenheg. Fargen var som dere ser svak og litt blass, men samtidig mer innbydende og delikat enn den forrige varianten. Siden de var så lysegule minnet de meg om de der snacksene man kan kjøpe til småbarn som ligner på ostepop, men som egentlig kan klemmes sammen til tilnærmet ingenting.
Akkurat som de tidligere produktene jeg har testet fra Eat Real er også disse glutenfrie, og de kan spises av veganere. Og at de er laget av quinoa hadde jeg ikke trodd om jeg ikke hadde visst det. Hørte at posene var utsolgt på flere Sunkosbutikker inne i Oslo, så da er det vel flere enn meg som liker dem.
Disse kan jeg faktisk gjerne kjøpe igjen, og det blir spennende å se om de klarer å beholde hylleplassen sin.
.
Gjenkjøp: Ja
.