Dipp er digg! (Regner med at du oppfattet alliterasjonen, Gro? 😉 ) Både til grønnsaker, som dressing, tilbehør til grillmat og selvfølgelig til salt snacks.
Riktignok har jeg spist urolig lite dipp de siste 2 årene, det har faktisk heller gått i denne salsaen, men det går meg allikevel ikke hus forbi når en ny pose Dipmix fra Maarud lyser mot meg i sin grønne prakt fra hyllen på Ica.

Som dere ser har denne dipmixen smak av paprika. En god grønnsak. Savnet etter favorittdippen over alle dipper, Onion fra Maarud er fortsatt tilstede (og det skal litt til å matche den), men det er uansett moro å teste en ny smak.  Jeg pisket derfor gladelig sammen en dipp selv om det ikke var lørdag.

Fargen var selvfølgelig tydelig orange, og det luktet paprikakrydder. Hva ellers?

Jeg smakte med salt riflet potetgull (riktignok fra Kims, hadde ikke noe Maarud i hus akkurat ved smakstidspunktet, men produsentene lot seg fint kombinere gitt. -Og folkens, Skjærgårdschipsen fra Kims som har vært til salgs i sommer er vanvittig god!).
Uansett produsent synes jeg det er viktig å ha en mest mulig nøytral smak på selve chipsen når jeg skal teste dipp. Vil ikke ha noen forstyrrende smakselementer som påvirker inntrykket.

Etter første smak tenkte jeg …selvfølgelig! For denne dippen smaker akkurat slik man kan forvente at en paprikadipp skal smake. Smaken er mild og snill, men også tydelig og litt fyldig. Den minner nok en del om tortilladippen, men uten det litt sterke innslaget. Den var delikat og kremet i konsistensen og ga et veldig positivt inntrykk. Ordentlig god var den. Opp i mot en optimal dipp etter min smak. Mmmmmm, jeg garanterer gjenkjøp!

Noen som fikk lyst til å teste? 😛

Gjenkjøp: Ja

Trenger vi enda flere pastillvarianter? (Leses med en litt oppgitt mine) Ja tydeligvis. Og nylig kom jeg over disse posene på Deli de Luca: Xtreme Energy fra Läkerol

Oi oi oi, det var da et hardtslående navn. Jaja, det er lov å prøve seg. Alltid bra med selvtillit ! Dette er altså noen friskuser av noen pastiller med xylitol og koffein. De er sukkerfrie og søtet med trendplanten stevia.

I tilfelle noen har dårlig tid, kan jeg oppsummere inntrykket her. Jeg likte ikke smakene spesielt godt. Syntes ikke jeg fikk energi av ekstrem karakter og egentlig var hver enhet for stor.
Kjenner på meg at dette blir et knusende, negativt innlegg. 😮

Den røde smakte litt fruktig på en ganske sterk måte. Kan i begynnelsen minne en anelse om den røde boksen med Smint, hvis noen husker den? Så i noen små sekunder lovet det bra. Men ganske fort kjenner man bare den sterke xylitolaktige smaken, og når pastillen var ferdig oppspist hadde jeg en besk, vond, nesten kvalmende ettersmak i munnen. Usj da. 🙁
Lot noen kolleger av meg prøvesmake på jobben i dag, og en av dem likte faktisk denne. Han mente den ble enda bedre hvis man tygde den. Tja, smak og behag det. Jeg ville i alle fall ikke ha flere enn den ene.

Den grønne var heldigvis hakket bedre, men veldig så anonym da gitt.
Den smakte som en ordinær, ganske sterk mintpastill. At noen gidder lansere enda en slik? Finnes jo 13 på dusinet allerede. Den minnet egentlig om Polo mint, eller en for stor Fishermans friend. Helt grei, men eksepsjonell? Nope.

Som jeg har skrevet tidligere liker jeg ikke så godt pastiller i slike poser. De blir så fort ekle i bunnen av vesken, sammen med annet støv og rusk og rask. Er derav negativ til emballasjen også. Synes heller ikke designet er spesielt fint. Svarte poser er ikke særlig innbydende. Skjønner at de forsøker å fremstå som tøffe, barske og harde, men det frister ikke til gjenkjøp. Det så litt for slemt og bøllete ut. Ufeminint. Kanskje det er guttepastiller?

Hva synes dere da?
Er det rom for enda flere pastillvarianter? Skal andre finne seg i å vike fordi disse krever hylleplassen? 😛

Gjenkjøp: Nei

Jada, nå begynner det endelig å skje litt i hyller og frysedisker rund om i det ganske land.
Se bare her – Kalkunkorven fra Prior har ny emballasje! Juhuu.

Mulig dere tenker at man må være særs detaljorientert for å legge merke til dette, og ja det er mye mulig. Jeg innrømmer det. Til mitt forsvar kan jeg opplyse om at vi her i huset spiser MYE falukorv. Og nei, det er ikke hvilken som helst falukorv. Det skal være Kalkunkorven til Prior. Noe annet duger ikke. Det er ingen vits i å kjøpe den smakfulle og saftige pølsen av storfe og svin som Gilde lager, eller kjøpe med ulike, dog autentiske varianter fra Nordbysenteret. De smaker rett og slett feil og er som oftest aaaalt for feite i konsistensen.
Falukorv som har vært åpnet i for mange dager smaker heller ikke bra, det er vi veldig enige om, men heldigvis er det sjelden et problem her i huset. Vi spiser opp før de rekker å bli gamle. Pølsevarianter generelt, som har ligget for lenge åpne i kjøleskapet og blitt sure er en uting spør du meg.

Egentlig burde vi fått en slags vervepremie fra Prior, for veldig ofte når vi har hatt lunsjbesøk, blir de besøkende barna henrykte over kalkunkorven, og ber om at også deres foreldre skal begynne å kjøpe den inn. Passer både som pålegg, middag og i pastasalat om sommeren når man skal lage en barnevennlig variant. Og neida, ingen i Prior har bedt meg om å skrive dette innlegget, jeg oppdaget det nye orange skinnet sjøl da jeg handlet på Rema i går. 😀

Flere som spiser Falukorv? Hvilket design liker dere best? -Jeg tror jeg holder en knapp på det gamle…

I morgen skal jeg fortelle dere om en ny pastill. 😛

I mangel på sniklanseringer å skrive om, fortsetter jeg å fylle ventetiden fram til produktslippet 1. september med andre små kuriositeter.

I utgangspunktet er jeg en relativt detaljorientert person. Pleier å gjøre drøssevis av små observasjoner, og det går meg f.eks ikke hus forbi hvis noen har møkk under neglene, hvis et gangfelt er nymalt, eller hvis et produkt har fått en nyansere lysere farge på emballasjen sin. Bare for å nevne noe i farten. Men en ting jeg muligens har sett, men definitivt ikke registrert, er alle de artige undertekstene på Toros krydderglass. Fikk meg derfor en liten aha-opplevelse da en bekjent la ut et bilde på Instagram i helgen. Jeg har nemlig aldri tidligere tenkt på estragon som en fransk aristokrat, eller på gressløk som frisk og frekk. Har dere?

Måtte selvfølgelig titte i min egen krydderhylle, hvor det riktignok også er krydder fra andre produsenter, men noe fra Toro hadde jeg i hvertfall.

Har også sneket meg til å knipse litt med mobilen på Rema. Gulp, håper ingen så meg.
Synes det er artig med produsenter som våger å bevege seg bort fra det safe og sprite opp produktene sine med slike kreative innslag. Man må jo rykke litt i munnviken når man leser noen av disse betegnelsene. Veldig bra Toro! 😛

Snedig altså! 😛 Har dere tenkt over dette før?
Må også si takk til Ann Sissel for inspirasjon til dette innlegget. 🙂

PS – Måå bare ta med et bilde av det nå politisk ukorrekte krydderet av merket Black Boy. Altså forløperen til disse fra Toro Krydderiet. Er det mulig… 😮

Siden jeg er så godt i gang med å skrive om Fredagsduellen til Kims, kan jeg like gjerne poste det siste innlegget også.
På lørdag smakte vi den tredje varianten, nemlig American Ranch med krydder & urter.

Som de andre variantene jeg har skrevet om var også denne god. Ganske mye syrlig smak til å begynne med, men man vennet seg til det og det ble mindre fremtredende.

Akkurat som varianten med Crème Fraîche & Havsalt var også disse flakene tynne og skjøre. Løvaktige. Krydderblandingen med urter var faktisk veldig god i seg selv, og den smakte …ja ranch. Undres om det er en anelse tomatinnslag i den som gjør det? Er i hvertfall bilde av en tomat på posen 🙂 Vel, jeg tror det hadde smakt enda bedre uten det syrlige innslaget uansett hva det nå er. Jeg var ganske sulten da vi åpnet posen, så det kan være derfor det gikk så fort unna til å begynne med. He-he.
Note to self: Ikke vær skrubbsulten når du åpner en pose potetgull. Det skal ikke spises som et måltid.

Vi var ganske enige alle sammen om at denne var grei nok, passe sterk, men at det ikke tok av.

Her vet jeg at det ikke blir gjenkjøp.

Tror jeg konkluderer med at Grilled Paprika er min favorittsmak i konkurransen.
Hva med dere?

Gjenkjøp: Nei

På tide med neste innlegg om konkurrentene i Fredagsduellen til Kims, og denne gangen handler det om varianten med Crème Fraîche & Havsalt.

Den var lys og fin. Flakene var faktisk så tynne og lette at jeg synes det passer best å kalle det potetløv. 😛

Smaken var mild og slettes ikke sterk. Den var god, helhetlig og litt fyldig. Og innimellom en anelse syrlig.
Faktisk kunne den gjerne vært hakket saltere.
Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk, siden jeg ikke pleier å like chips med smak av Sour Cream. Dette rømmepulveret gir helt feil inntrykk synes jeg. Og selvfølgelig fryktet jeg at Crème Fraîche-pulveret skulle gi meg de samme assosiasjonene. Men det gikk faktisk helt fint. Crème Fraîche-delen var heldigvis ganske svak, og dermed kunne vi for det meste nyte den salte smaken. Et og annet pepperkorn var det også som dere ser, kjente det på utvalgte steder, selv om det ikke er pepper i navnet.

Vi spiste oss godt ned i bollen etter fredags-sushien, men jeg sitter ikke igjen med noen utpreget wow-følelse for denne chipsen. Til det blir den for anonym og glir inn i mengden blant andre chipsvarianter. Tror nok ikke jeg kjøper den igjen.
Må som forrige gang gi Kims pluss for kul pose og for lekker og delikat hvit innside.

Flere som har fått seg en favoritt blant konkurrentene enda? Noen som har stemt? 😀
Innlegget om Grilled Paprika kan leses her.

Gjenkjøp: Neppe

Juhuuuuu! Det ble jubling mellom reolene på Rema da jeg tilfeldigvis oppdaget denne sjokoladenyheten i dag! 😛
Var på utkikk etter en annen nyhet jeg venter på i samme hylle da jeg helt tilfeldig spottet den. Og det morsomme er at mine søte små blir nesten like begeistret som meg når vi ser noe nytt. Antagelig mest fordi de vet at muligheten for å få smake noe godt på en dag som ikke er lørdag er tilstede, men artig allikevel. Og ja, selvfølgelig har vi smakt. Det er jo fredag, en regntung sådan, og siste sommerferiedag før skolestart. Helgen som kommer telles liksom ikke med, det er jo bare helg, ikke ferie. – I hvertfall når man leiter etter en gyldig unnskyldning for å smake sjokolade.

Og sjokoladen er altså Boble Karamell fra Freia.

Som dere kanskje husker skrev jeg innlegg om den vanlige Boble tidligere i år, kan leses her, og var egentlig ikke særlig nådig akkurat da. Nå blir det litt anderledes. Dette er nemlig sjokolade med karamell…. Eller for å si det på en annen måte, akkurat det jeg har etterlyst i flere år, en sjokoladeplate med Smil! Juhuuu. Ble jo litt sorg i leier’n da Sognomsuste biter ble trukket fra markedet, så dette var en kjærkommen nyhet.

Smaken var som forventet. Sjokoaden er luftig og porøs og karamellen var mjuk og saftlig. Akkurat passe tyktflytende og seig i konsistensen. Jeg mener fortsatt at boblene er Stratos sine, men Smilkaramellen er definitivt Freia sin. Nam nam. “Kjempegod, jeg eeelsker den!”, sa en av jentene mine og den andre var enig. “Men jeg kjenner ikke det smilet, …. jo der var det”, sa den andre. “Mamma, jeg liker’n jeg”.

Så da tenker dere kanskje at gjenkjøpsspørsmålet besvarer seg selv? Njaa, ikke helt. Dessverre.
For en ting fungerer nemlig ikke så bra her, og det er selve bobleutførelsen. Morsomt med bobler og navnet krever til dels en slik form, men hva med mer kvadratiske bobler? Eller i hvertfal tydeligere skiller mellom boblene? Når mønsteret er så tilfeldig som her blir det fryktlig mye kliss. 🙁 Karamell er jo seigt sukker og det ble flekker på både fingre, klær og sofa under prøvesmakingen. Synes bobleformen med litt tilfeldig opphøyninger fungerte relativt dårlig på originalbobleplaten, men her ble det enda tydligere. Det rant jo karamell uansett hvordan vi delte og brakk opp biter. “Det går fint”, sa jentene mine, de kunne jo bare vaske seg etterpå. Jada, klart det, men dere ser skissa? 🙂

OK, man må skille snørr og barter så jeg sier så klart ja til gjenkjøp. Seige barnefingre blir glatte igjen med litt såpe de, dessuten har man som småbarnsmor selvfølgfelig altid ei pakke våtservietter i veska. Sjokoladen kan dermed også nytes utenfor husets 4 vegger. Høh. Smaken var opplagt veldig god, og når jeg i tillegg har ønsket meg Smilsjokoladeplate i mange år, og dette trolig er det dette det nærmeste jeg kommer (her til lands i hvertfall), må jeg jo bare kjøpe den igjen.

Må forresten gi et stort pluss for et kult lite felt i emballasjen. Et lite 3D-område med bobler i dybden. Kreativt!

Er det noen andre som har sett denne og skal smake? 😛

Gjenkjøp: Ja

Har ikke smakt på noe nytt i dag, derfor blir det en litt annen type post. Har nemlig undret meg over noe i lang tid. Har dere sett dette? Altså måten noen Rimi-butikker stiller opp potetgullposene sine på? Sidelengs. Veldig merkelig.

Kan liksom ikke se hva som er så bra med denne formen for eksponering? Hva oppnår man? Får man frigjort plass i hyllene? Får man stappet inn flere poser pr hyllemeter slik at man slipper å fylle på så ofte? Eller der det en fiks ide en eller annen leder har presentert, og så har ingen turt å protestere selv om det opplagt er litt…. teit. Litt sånn som Keisernes nye klær? Det ser da virkelig ikke bra ut?

Er det ikke nettopp produktnavn, bilde, logo etc. folk kjenner igjen og som får dem til å velge akkurat den bestemte posen?

Jeg bare stusser litt altså. Har sett det i flere enn en Rimibutikk, og synes ikke ideen er spesielt god. Men for all del, jeg er veldig åpen for begrunnelse og gode argumenter for hvorfor dette er en fin måte å presenter varene sine på. 🙂

Noen andre som har sett dette? Er det bare jeg som ikke kjøper sidelengs potetgull?