N!ck’s peanuts n’ fudge

Frivillig, ubetalt reklame

Flere ganger de siste ukene har jeg sett esker med disse barene fra N!ck’s rett ved kassene på Kiwi.
Så rosa og fine! Ikke rart man blir nysgjerrig.

Har skjønt at dette N!ck’s er et merke som er ganske stort i Sverige. Det finnes mange ulike produktvarianter og smaker. Hovedideen bak alle produktene skal være at de skal gi en nytelsesrik smaksopplevelse bygget på ingredienser som gjør kroppen like glad.
Det var litt artig å lese historien til denne Nick som satte det hele i gang. Her er hjemmesiden deres om dere vil lese.

Jeg har i dag altså prøvd snackbaren som heter Peanuts n’ fudge. Fant ut at den passet bra når jeg trengte et lite avbrekk fra ryddig i boden og vårpuss av sykler.

Det var veldig fin størrelse på baren synes jeg. Den er på bare 40 gram, noe som er akkurat passe når man skal ha en liten pausesnack. Som det står på emballasjen er den ikke tilsatt sukker, og i tillegg er den glutenfri. (Næringsinnhold her)

Den duftet egentlig ingenting da jeg åpnet pakningen, så da var det bare å ta seg en bit.

Sjokoladen på utsiden var mjuk og glatt, men ganske anonym på smak. Kanskje det ikke er så lett å få til magisk sjokoladesmak uten sukker? Greit nok. Fyllet inni minnet veldig om Snickers synes jeg. Det var store, gode peanøtter og de var godt balansert med den småseige, karamellaktige fudgen. Konsistensen ga et ganske mjukt og ferskt inntrykk, bare brutt av knaset fra peanøttene.

Jeg spiste meg nedover og brukte litt tid på å bestemme meg hva jeg egentlig syntes. Bortsett fra nøttene, som selvfølgelig smakte slik alle peanøtter gjør, synes jeg det ble for pregløst. Litt tamt. Jeg ventet stadig på at noe skulle kicke inn, en ingrediens som fikk baren til å gnistret litt mer, men det kom aldri. Videre var det noe kaldt og veldig smøraktig over totalsmaken og dermed ble den dessverre ingen stor suksess hos meg. Jeg er ikke glad i smør. Mulig man kan venne seg til smaken altså, men i dag kjente jeg ingen umiddelbar gjenkjøpstrang.

(Måtte ta et bilde inne også, slik at dere får sett innsiden ordentlig.)

Selv om jeg ikke ble sånn 100 % overbevist av denne her, er det meget mulig flere av dere liker den. Ser at merket er nominert til ulike utmerkelser i Sverige og det må jo være en grunn til det. Ikke bare den fine historien til grunnleggeren. Jeg er fortsatt litt nysgjerrig, så tips meg gjerne om dere ser andre Nicksvarianter og smaker rundt omkring. Akkurat denne her tviler jeg på om det blir gjenkjøp av.

Gjenkjøp: Tviler

Iskaffe fra Q-Meieriene

Frivillig, ubetalt reklame

Tenkte jeg måtte komme med et lite oppfølgingsinnlegg om nyheter fra Q-Meieriene. Jeg skrev som dere kanskje så om de nye Skyrene med fullkornsmüsli for en liten stund siden (her), men de er langt fra de eneste Q-nyheten til dette slippet. Det har kommer mer. Blant annet disse, iskaffe i to varianter.

Jeg drikker ikke så mye iskaffe. Velger det bare av og til, og har derfor ikke så voldsomt stort sammenligningsgrunnlag. Kjenner meg sånn sett litt på gyngende grunn når jeg skal mene og skrive noe her på bloggen. Men en kort liten oppsummering kan jeg alltids komme med.

Må først ta med at de er laktosefrie. Greit at de som er intolerante eller sensitive for laktose også kan drikke dem. Smart trekk av Q-folkene. 

Den første jeg testet var den som heter Q Iskaffe Latte. Næringsinnhold her.
På hjemmesiden blir den blant annet beskrevet som en leskende iskaffe med god smak av klassisk latte, og det synes jeg var ganske treffende. Det først jeg tenkte var faktisk at den duftet som mokkabønner og smakte som is med diskret, men samtidig fyldig kaffesmak. Medsmakeren, som faktisk er fast medlem av lakrispanelet mitt her på bloggen, mente den smakte litt som drops med kaffesmak. Synes Q har klart å unngå at den blir for søt, noe de åpenbart har jobbet med siden det er poengtert utenpå flasken, uten at det ble for lite smak totalt sett. Den minnet litt om den der Baristaiskaffen som Tine hadde en gang. Vet ikke om den finnes enda.

Den andre sorten heter Q Iskaffe Salted Caramel. Næringsinnhold her.

I følge hjemmesiden skulle denne ha en unik smak av kaffe og karamell, og heldigvis var den ikke så søt som jeg fryktet selv om den hadde karamell både i navn og beskrivelse. Den var litt tjukkere i konsistensen enn Latten, men ikke kvalmende. -Selv om den kjentes litt fyldig. Smakskombinasjonen av kaffe og karamell var brukbar den altså, man kjente til og med at det var salt karamell, og den ga litt ettersmak etter at jeg hadde svelget slurken. Ble positivt overrasket og det er alltid gøy. Tror det er denne jeg mest sannsynlig ville valgt først om jeg fikk lyst på iskaffe igjen en dag.

Kan til slutt at med at jeg likte utformingen på flaskene. De var elegante å se på og fine å holde i. Egentlig ikke overraskende, Q-Meieriene pleier å være flinke på emballasje.

Gjenkjøp: Muligens 

Läkerol Apple Elderflower

Frivillig, ubetalt reklame

Så lenge jeg kan huske har jeg vært glad i pastiller. Det ligger stort sett alltid flere halvspiste esker eller poser i veska mi, det samme gjelder i bilen og i skuffen på jobben. Min ultimate favoritt er lilla Läkerol. Tror aldri noen smak kan slå den. Allikevel er det moro å prøve nyhetene som kommer, det skader jo ikke med litt variasjon i blant. At jeg har en favoritt betyr ikke at jeg ikke kan like mange andre sorter i tillegg. Og nå har det faktisk kommet en ny Läkerolsmak; Apple Elderflower. Så delikat farge på emballasjen!

Av en eller annen grunn er jeg ikke særlig glad i vanlig eplejuice i kartong. Men andre produkter med eplesmak, alt fra gummigodteri til ordentlig nypresset eplemost synes jeg er veldig godt. Tenkte derfor at dette var en pastill jeg kom til å like.

Har faktisk hatt esken liggende i vesken noen dager, og på T-banen i formiddag fristet det å ta en smak.

Det første jeg kjente var eplesmak. Ikke overraskende. Men den var ikke helt klar. Den var tydelig, men allikevel litt diskret. Smaken hadde også et tillegg. Et dempende lag med magisk blomsterstøv, for å si det litt eventyraktig. Og det gjorde smaken mer dus og mindre intens enn jeg hadde forestilt meg. Jeg har aldri spist hylleblomst før, eller drukket ren saft av hyllebær, så aner ikke hvordan det skal smake, men blomsten er jo så lys og fager og dufter ganske søtlig.

Jeg vil ikke betegne pastillen som frisk. Det var heller syrlig, uten å være sur, samtidig passe søt. (Den er søtet med kunstige søtningsmidler.) En stund etter at jeg hadde spist opp satt jeg igjen med en litt sånn lun ettersmak av vinterepler i halsen også, og den var ganske behagelig. Det gjorde hele inntrykket mer epleautentisk.

(Måtte ta et ekstrabilde da jeg kom hjem.) 🙂 

Synes ikke denne pastillnyheten var så dum jeg altså. Det tilfredsstilte nok mer søtsug og godteribehov enn den refreshet munnen, men det er helt okay innimellom det også. Den ga meg et fint lite hint av sommer der jeg satt og stirret ut på de grå snørestene fra T-banevinduet, og det er jo ikke å forakte nå som vinteren er på hell. Det kan godt hende jeg kjøper esken igjen.

Gjenkjøp: Kan godt hende

Superchips Spicy Mexican fra Maarud

Frivillig, ubetalt reklame

Nå må jeg komme med et snacksinnlegg igjen. Forrige fredag smakte jeg nemlig den nyeste posen med Superchips fra Maarud, Spicy Mexican. En variant jeg hadde fått mange tips om at jeg måtte teste.

Ser ut som om Maarud har lagt sin elsk på tex mex-sjangeren. Vi må ikke lenger tilbake enn til høstslippet i fjor for å finne forrige nyhet i den smakskategorien. Da returnerte posen med rifla Tasty Mexican (innlegg her). Den var god den, så jeg lurte så klart på om denne også ville treffe høyt opp på potetgullskalaen min.

Forresten kult at de har fulgt opp med samme type meksikansk ponchomønster på posen som sist. Jeg likte denne fargen bedre enn den forrige tror jeg. Grønn har alltid vært en av mine favorittfarger. 💚

Duften som møtte meg da jeg åpnet posen var nesten litt fremmed og eksotisk. På en måte virket den både fruktig og syltet, sammen med et slags stikkende krydder som fikk meg til å trekke hodet litt tilbake. Jeg fikk assosiasjoner til slike gater i Syden der små matboder som kun er åpne på kveldstid ligger på rekke og rad. Med andre ord en ganske sammensatt duft.

Utforming og konsistens er som dere ser den samme som hos de andre superchipsvariantene. Knasende, sprø og fin. Smaken fikk jeg ikke helt taket på. Synes det var litt mange inntrykk på en gang. Først virket det litt kremet og fyldig. Dere vet slik rømmepulveraktig som jeg ikke er så begeistret for. Så kjentes det som mer vanlig potetgull med tacokrydder, før det til slutt minnet meg om en utenlandsk feriechipsvariant jeg ikke helt klarer å plassere. Tex-mex inntrykket satt i alle fall godt i hele veien, både i pusten mens jeg tygget og som en ettersmak etter at jeg hadde spist opp. Jeg ble egentlig ikke så veldig begeistret totalt sett. Smaken var litt for spesiell. Venninnene jeg hadde på besøk derimot, de var ikke enige med meg. De syntes smaken var både spennende og god, og mente det minnet om en sweet and sour-saus. I tillegg satte de pris på det sterke lille stinget som satte seg i ganen og halsen, som rettferdiggjorde navnet Spicy Mexican. Jaja, så ulik kan preferansene være. Det var bollen med denne varianten som ble tømt først den kvelden.

Til tross for en gjeng begeistrede venninner, tror jeg ikke jeg kjøper denne posen igjen. Ikke til meg selv uten besøk i alle fall. Men som dere skjønner var det seks andre som alle sa ja til gjenkjøp, altså burde det være et ganske trygt valg om man liker slike smaker.

Gjenkjøp: Tviler

Tortilla Bowls fra Old El Paso

Frivillig, ubetalt reklame

Dette synes jeg var en interessant nyhet. Et produkt med ordentlig nytteverdi.
Se her, en pose med Tortilla Bowls fra Old El Paso.

Jeg så posen litt tilfeldig på Coop Mega på Bekkestua for en stund siden. Etter det har jeg også sett flere andre steder og det er bra. God tilgjengelighet er viktig.

Begriper egentlig ikke hvorfor ingen har lansert disse for lenge siden. Da jeg la ut bilde av posen på Instastory var det flere av dere som fortalte at tilsvarende hadde eksistert i andre land i årevis. Jaja, nå har vi i hvertfall fått dem.

Egentlig er ikke dette noe hokos pokus. Det er nachochips formet som små skåler. Akkurat som om man har presset chipsene ned i små sandkakeformer før de har stivnet, og dermed har de fått et en slik liten kant og skålfasong. Så genialt når man skal lage nachos!

Hvor mange gange har vi ikke forsøkt å balansere de runde, vaklende, relativt (men ikke helt) flate nachochipsene på stekebrettet, for så å forsiktig stable på en skje kjøttdeig og litt revet ost, før vi nesten med andakt har skjøvet brettet inn i ovnen? Så varsomt som mulig for at ikke noe skulle rase utover? Det slipper vi nå. Heretter er det bare å legge en passelig mengde fyll ned i skålene, og det ramler garantert ikke ut med mindre man fyller over kantene.

Vi hadde disse bare som supplement til taco’n for en stund siden, vi lagde ikke nachos for å prøve ut ordentlig, derfor har jeg ikke bilder av en helt brett med fylte, ferdigstekte og fristende små skåler til dere. Men der skjønner tegninga. Smaken var forresten akkurat slik dere tror de er. Som annen salt tortilla- og nachochips. Ikke noe nytt der altså.

hjemmesiden sin viser Old El Paso i en liten video at disse passer ypperlig til dipping. Og ja, man kan nesten bruke dem som små spader, og lesse på med guacamole eller annet fyll. Det gjorde vi og det fungerte utmerket. Det ble litt grisete om man var for grådig, noe som lett skjer når det er plass til så mye fyll, men etter å ha knust et par stykker og sølt tilstrekkelig lærer man seg å begrense mengden noe. 😆

Som dere skjønner var dette en nyhet som umiddelbart ble en suksess rundt bordet hos oss. Jeg kommer garantert til å kjøpe posen igjen. Kan ikke tenke meg annet enn at dette er en nyhet som blir værende. Og skal vi gjette på hvor lang tid det går før butikkjedenes egne merker kommer med kopier? Ser vi det allerede i mai?

Gjenkjøp: Ja

Mini Donuts Duo fra Condito

Frivillig, ubetalt reklame

Synet mitt på ferdigkjøpte, frosne kaker har endret seg ganske mye de siste årene. Tror det dels skyldes at nye gode produkter stadig dukker opp i frysedisken, og dels at jeg i takt med en stadig travlere hverdag har senket kravene til hva det er greit å servere. Jeg foretrekker så klart fremdeles å bake selv, men det vrenger seg ikke i marg og bein om jeg innimellom må outsource bakingen til en fabrikk. Enten helt eller delvis. Og når jeg nå har begynt å smake på en del ferdigbakst viser det seg jo at mye faktisk er riktig så velsmakende.

Og selvsagt kommer det nyheter innen denne kategorien også. En av dere som følger meg på Instagram tipset om en eske med små, frosne doughnuts på Meny. Eller donuts som det står på pakken. Her er den; Mini Donuts Duo fra Condito.

Pakken inneholder 8 små donuts. Fire med hvit melis og karamellfyll, og fire med sjokolade oppå og inni.

De ulike smakene lå i hver sin pakke slik at man kan velge å tine opp bare en smak om gangen om man ønsker det. Praktisk.

Det første jeg merket meg da jeg åpnet esken var størrelsen pr enhet. Donutsene var så små og snertne. Synes denne størrelsen var mye mer passe enn de der store man får kjøpt i løsvekt i butikker og bakerier. De mektigste av dem kjennes jo nærmest som et lite måltid. Jeg liker at trenden går den veien, det er helt greit med mindre porsjoner av snop, snacks og kaker.

Det sto på esken at de skulle tine i romtemperatur i 45 minutter og etter det var de klare for servering. Utrolig lettvint.

Må si de slett ikke var dumme. Både konsistens og hovedsmak var helt autentisk, slik man forventer at doughnuts skal smake. Litt sånn tett og fett i bakgrunnen, men det kjentes mest som mjuk, fersk og luftig bakst. Til og med den der litt karakteristiske ettersmaken var på plass.

De lyse var fryktelig søte. Som dere ser hadde de et ganske flytende karamellfyll inni, som sammen med melisen på toppen selvfølgelig bidro til det søte totalinntrykket. Jeg er glad i søte smaker jeg, og synes helt klart de var de beste.

De med sjokoladeglasur på ga et litt annet inntrykk. Ikke riktig så søtt, men mer sjokolade- og nougataktig. Fyllet inni minnet meg om Nugatti på smak, selv om konsistensen her var glattere. De var gode de også, og flere av medsmakerne mine hadde den som favoritt. Det passet forresten veldig fint med det lille nøttedrysset på toppen. Alltid godt med litt knas sammen med noe bløtt.

Tenker jeg fint kan kjøpe disse igjen jeg. Uten å nøle. Begge sorter var absolutt godkjente, og hvilke som var best handler bare om smak og behag. Og størrelsen var perfekt.

Gjenkjøp: Ja

Skyr Fullkorn müsli

Frivillig, ubetalt reklame

Jeg synes Q-Meieriene er ganske flinke til å oppdatere porteføljen sin. Det kommer nye produkter, nye smaker, oppgradert emballasjeløsninger eller litt av alle tre når det er vareslipp. Det er bra. Og denne gangen er intet unntak, nå har det blant annet kommet to nye Skyrvarianter med fullkornsmüsli. En med smak av blåbær og en med jordbær og rabarbra. Jeg har prøvd begge.

Den første jeg smakte var den med blåbær; Skyr® blåbær Fullkorn müsli.

Jeg har skrevet før at jeg ikke akkurat er noe toppambassadør for Skyr. Jeg liker annen yoghurt bedre, men var uansett spent på smaken og ikke minst müslien hos denne her. Jeg liker blåbærsmak, og foretrekker ofte de kjente bærsmakene fremfor f.eks eksotiske frukter. Dermed var ikke utgangspunktet for denne så gæli allikevel.

Og her var det god tydelig, fyldig og rik blåbærsmak. Ikke noe å si på den. Autentisk og god. Müslien var derimot overraskende knasende. Den ble nesten for grov for meg. I alle fall kjentes den litt hard i forhold til en del annen müsli. Det funket dog greit sammen og jeg selv om jeg som vanlig synes selve Skykonsistensen er litt for tørr, spiste jeg opp hele begeret. – Og ble virkelig mett. Det kjentes nesten som om jeg hadde spist et fullverdig måltid. Pluss for det!
(Næringsinnhold her.)

Noen dager senere smakte jeg den med jordbær og rabarbra; Skyr® jordbær rabarbra Fullkorn müsli

Egentlig er jeg mest glad i rene smaker, men også ganske nysgjerrig på de som kommer i kombinasjon. Lurer alltid på hva man kjenner først, hvor mye man kjenner av hver smak, og om man idet hele tatt kjenner begge smaker.

Her var førsteinntrykket ganske syrlig. Jeg kjente klar og tydelig jordbærsmak i munnen, og så kom det mer ubestemmelige rabarbrainntrykket sivende igjennom pusten liksom etter at jeg hadde svelget unna.

Müslien som fulgte med var kjempegod. Jeg likte den ganske mye bedre enn den som var med blåbærvarianten. Her var det en og annen tørket jordbærbit, og kornene var litt lysere og ikke riktig så harde mot tennene. Totalinntrykket var slett ikke dumt, og jeg synes müslien bidro godt til å fjerne noen av tørrheten i konsistensen. Hvis dere skjønner hva jeg mener. Sikkert ikke en effekt som er like ønsket av alle, men for meg var det positivt. Også denne mettet overraskende mye, så teksten «et komplett lite måltid» er ingen overdrivelse.
(Næringsinnhold her.)

Jeg synes egentlig begge disse var okay jeg. Så når jeg nå setter kanskje på gjenkjøp er det bare fordi det finnes andre yoghurtsorter jeg liker bedre enn Skyr, ikke fordi det var noe galt med produktene.

Gjenkjøp: Kanskje

 

Smaksrik base til soppsaus fra Toro

Frivillig, ubetalt reklame

I helgen prøvde vi den andre av Toros nye små hjelpemidler i beger. Smaksrik soppsaus base med kantarell og sjalottløk. Mmm, den var så god! Nesten så jeg kjenner det enda.

I bruksanvisningen på baksiden sto det at man først skulle steke sopp og deretter tilsette basen og blande godt. Videre skulle fløte og vann vispes inn, før det hele kunne kokes opp under omrøring. Veldig enkelt. Jeg fulgte faktisk ikke fremgangsmåten helt. Siden en av middagsspiserne helst ville ha sopp uten saus, stekte jeg soppen for seg selv i ei steikepanne og lagde sausen i en kasserolle. Tilsatte heller en del av soppen etter hvert. Det gikk så fint så.

Vet ikke om dere leste innlegget jeg skrev for et år siden om den smaksrike basen til fløtesaus, men jeg fikk litt av den samme følelsen når jeg lagde denne her. Det tok ikke lang tid før jeg virkelig kunne kjenne duften av soppsaus på kjøkkenet, og inntrykket var på en måte overlegent inntrykket pulversaus fra pose gir. Klarer ikke helt forklare hvorfor, her var det bare mer klasse og kvalitet. Kan hende det bare skyldes fløten altså. Eller at det bare var fordi jeg var så positivt innstilt og forventningsfull i forkant. Uansett gledet jeg meg veldig til å smake. (Basen til fløtesaus har jeg forresten kjøpt igjen mange ganger, innlegget om den kan leses her.)

Jeg testet sausen til biff. Jeg har aldri vært spesielt glad i bearnaise, og velger heller peppersaus eller soppsaus til den typen kjøtt. Det passer bedre til min smak. Og som jeg avslørte innledningsvis var dette godt. Kjempegodt. Sausen var mjuk, rik og fyldig uten å bli for tykk eller kvalmende og den hadde akkurat passe intensitet og saltmengde. Jeg kjente ikke spesifikt at det var sjalottlauk i den, men så noen små biter hist og her. Antar at de var med på å danne den gode totalsmaken. Det smakte virkelig soppsaus, det var ingen tvil.

Jeg ble ikke fristet til å spise restene fra kjelen med skje etter måltidet, slik jeg alltid får lyst til med fløtesausen, men det var neimen ikke langt unna. Både smaken og konsistensen traff meg veldig bra. Jeg liker basene fra Toro og her blir det uten tvil gjenkjøp.

Gjenkjøp: Ja