Boil-in-box fra Hackit

Frivillig, ubetalt reklame

Innimellom synes jeg det er gøy å gjøre små avstikkere fra konseptet mitt og teste litt annet enn spiselige nyheter. Det har jeg også gjort i dag, vi har nemlig prøvd siste medlem av hackit-familien; Boil-in-box.

Dette er en liten beholder som skal gjøre det enkelt å koke ris. Man både tilbereder og serverer risen fra samme skål. Som jeg har skrevet tidligere er jeg allerede stor fan av både Hackit og Tubit fra samme produsent, så jeg var selvfølgelig svært nysgjerrig på deres siste oppfinnelse.

Her i huset spiser vi ris rett som det er, men jeg skal innrømme at jeg de siste årene alltid har brukt boil in bag. Synes det er både raskt og lettvint, og det blir lite gris og klin. Allikevel er det ikke til å komme unna at det blir vanvittig mye unødvendig plastavfall. Man får heller ikke tilpasset porsjonen helt eksakt etter behov, siden men blir låst til mengde ris pr. ferdige pose. Hos oss hvor vi er tre i familien blir det ofte litt knapt med én, men for mye med to. Derfor synets jeg boil-in-box var en spennende liten dings. Fint å kunne koke akkurat så mye man trenger, og det gjør ikke akkurat noe å redusere plastbruken heller.
Altså, man kan jo så klart koke ris rett i kjelen, ikke noe problem det, men jeg er positiv til alt nytt som kan forenkle og kanskje forbedre.

Fremgangsmåten var veldig grei. Man tømmer først oppi ønsker mengde ris. Beholderen har noen små hull langs veggen som angir antall porsjoner.

Her har vi fylt opp til rett over tre hull.

Etter å ha målt opp risen setter man hele skålen oppi en kjele og fyller på vann. Det er noen små hull på motsatt side av beholderen også, disse angir hvor mye vann som trengs. Vannet dekker risen og siver ut i kjelen gjennom alle de små hullene i beholderen, Dermed har man nok til vann til å koke det hele i.

Litt forstyrrende vanndråper på bildet her, men dere ser også målehullene på det nest øverste bildet. 

Når ris og vann er på plass, setter man på lokket og koker antall minutter som angitt på pakken. Jeg brukte jasminris fra Eldorado, og den skulle koke i 17 minutter.

Det småbuldret litt under beholderen da den kokte opp, men jeg synes faktisk den forholdt seg forbausende rolig på bunnen av kjelen under hele kokingen. Vi var egentlig litt fascinerte av hele metoden. Har ikke prøvd noe lignende før.

Når tiden var omme skulle lokket løftes av skålen igjen og legges opp ned på bordet. Som et lite serveringsfat. Etter å ha ristet av overflødig vann plasserte jeg så boksen med ris oppi lokket. Enkelt, forbausende renslig og smart.

Og risen ble bra den. Den virket ganske luftig i beholderen, ikke slik tung og kompakt som ris noen ganger kan bli. God var den også. «Oi, dette smaker jo som ris man får på buffet», var kommentaren fra yngstejenta. Og det er i betydningen ekstra god ris. Vi er nemlig ikke på buffet så veldig ofte. 🙂

Synes ikke denne var så dum jeg. Porsjonene var kanskje litt rause, men det lærer man seg å tilpasse med erfaring. Det eneste jeg har oppdaget så langt som ikke er helt topp, er at det kan sette seg fast noen små deler av riskorn i de små kokehullene langs sidene. Disse sitter der fortsatt etter at beholderen har tatt runden i oppvaskmaskinen. De er enkle å stikke ut når man først ser dem altså, men greit å være litt obs. Gamle, gjenbrukte deler av riskorn, som har kjørt et program i oppvaskmaskinen er liksom ikke såå digg å spise.

Boil-in-box selges på OBS. I følge nettsiden til Hackit har de dem i tillegg på Tilbords, Kitch’n, homeandkitchen.no og Jernia.

Etter noen gangers bruk er jeg veldig fornøyd og kommer til å fortsette å benytte denne framover.
Praktisk liten sak. 👍🏼

🙂

Julesjokolade fra Nidar

Frivillig, ubetalt reklame

Dette må jo være de vakreste posene med julegodt Nidar noen gang har lansert. For en utrolig lekker lyseblå farge. Og så perfekt den passet sammen med den klare røde. Det er jo umulig å ikke bli sjarmert. -Og fristet!

Her har vi altså to nye sorter med Julesjokolade; Karamellstjerner og Tre nøtter. Jeg fikk det første tipset om dem den 15. oktober, og har i en kombinasjon av iver og panikk lett etter dem siden da. Ivrig fordi det så klart var en fristende nyhet, panikken skyldes frykten for å ikke finne dem før det var blitt helt oppunder jul. Heldigvis dukket de opp flere steder her i forrige uke, så nå har vi prøvd begge to.

Jeg antar at de tre nøttene er inspirert av Tre nøtter til Askepott, filmen som er obligatorisk tradisjon for mange på julaften. For en kreativ idé! Sånt liker jeg.

Posen inneholder 188 gram sjokoladefigurer formet som tre nøtter som sitter sammen. De er fylt med en mjuk nøttekrem og crisp, og jeg syntes de minnet veldig om de der sjokoladeeggene, konglene og figurene som er fylt med melkekrem. Konsistensen var i alle fall temmelig lik. Her hadde man i tillegg ganske bra med små cripsbiter, og de brøt opp den en glatte kremkonsistensen på en ganske fordelaktig måte. Allikevel ble dette litt massivt for meg. Smaken hadde tydelig preg av nougat, men det ble fortsatt i søteste laget. Jeg orket bare to-tre biter, så var jeg fornøyd. Hadde jeg tatt flere ville det blitt kvalmende. OK, da varer i alle fall posen lenge.

Posen med Karamellstjerner inneholder 183 gram, og som navnet forteller er dette sjokoladefigurer formet som stjerner. Julestjerner velger jeg å tro. ⭐

Her trodde jeg at karamellen innenfor melkesjokoladen kom til å være helt flytende, kanskje litt slik som i Smørbukk Sjokoladebomber, men den var noe fastere i konsistensen enn det. Ikke hard, men mer som en blanding av fudge og mjuk, fersk festkaramell. God var den i alle fall. Mild og fin, og den satte seg heldigvis ikke fast i tennene. Og selv om også disse var fryktelig søte, og det igjen holdt med noen få enheter, likte vi denne varianten ganske mye bedre enn de tre nøttene. De blir nok ikke hovedattraksjonen i trauet med julegodt, men jeg ønsker dem velkommen sammen med de andre fristelsene vi pleier å ha. 😀

I tillegg til at emballasjen var tiltalende, synes jeg dette var delikat og innbydende julegodteri fra Nidar. Og ikke minst synes jeg det er strålende at de faktisk har kommet med noe nytt til jul! Det går jo mye i det samme utvalget innen julegodt hvert år, og særlig i fjor syntes jeg det var veldig lite spennende å prøve. Så tommel opp for i år. Ingen av posene ble voldsomme suksesser her i huset, de var finere å se på enn de smakte, men jeg tror det blir gjenkjøp av stjernene når vi kommer til desember.
– Si gjerne i fra om dere finner mer nytt julegodt det er verdt å teste.

Gjenkjøp: Nei og Ja

Chip Nuts fra St. Michael

Frivillig, ubetalt reklame

Nå er det lenge siden jeg har skrevet innlegg om nøtter her på bloggen. Jeg synes egentlig det er veldig godt, men spiser det ikke regelmessig. Eller, det blir feil å si. Yoghurtnøtter spiser jeg ganske ofte. Og jeg forsyner meg svært ubeskjedent av nøtteblandingen med rosiner som kommer i fruktkurvene på jobb hver uke. Men snacksnøtter, slike man setter fram i skål på kveldstid i helgene, de spiser jeg av en eller annen grunn litt dann og vann. Vet ikke helt hvorfor, det bare blir slik. Vel, tidligere i høst fant jeg ut at det var på tide å starte en ny nøtteperiode. Vareslippet i september ga oss jo tre spennende nyheter i kategorien. Jeg mener selvfølgelig disse posene: Chip Nuts fra St. Michael.

Dette er kort fortalt peanøtter dekket med et lag knasende snacks-skall, omtrent slik som på chilinøtter.  De kommer i tre smaker; Sour Cream & Onion, Western style BBQ og Sweet Red Paprika. Veldig mange av dere har tipset meg om at de er gode, så jeg var ganske spent på å smake.

Den første jeg prøvde var varianten med Sour Cream & Onion. Dere som har fulgt meg en stund vet at det slett ikke er min favorittsmak, men jeg var på hyttetur med noen som virkelig hadde trua, så da kjørte vi på.

Det duftet hovedsakelig peanøtter da jeg sniffet inn i posen. Men smaken; den var mer enn peanøtter! Sourcreaminntrykket fylte munnen umiddelbart etter at nøtten var lagt på tungen. Det var nesten komisk hvor øyeblikkeig det skjedde! Onionsmaken kom snikende mot slutten av tyggetiden, men klarte ikke sette sourcreamen i skyggen. Her fikk man virkelig hva posen lovet! Min mening om Sour Cream & Onion endret seg imidlertid ikke. -Selv om den nå ble kombinert med en nøtt og ikke kom i chipsform. Jeg ble ikke videre begeistret og klarte meg fint med et par enheter. Tre av de andre (som i utgangspunnktet er fans av sourcream & onionsmaken) likte dem imidlertid veldig godt. De mente nøttene var mye bedre enn vanlige peanøtter, og skålen ble tom på et blunk! Greit at de slapp å dele med meg da…

For ikke så lenge siden testet vi de to andre variantene. Western style BBQ og Sweet Red Paprika. Jeg tør påstå at begge hadde et bedre utgangspunkt hos meg enn den forrige, da dette er smaker jeg liker.

Skallet utenpå Chip Nuts Western style BBQ hadde nesten en rustikk overflate. De var godt krydret og ga et litt røft inntrykk. Bra, da sto de i stil til navnet. Og disse var knallgode! Etter første smak tok jeg meg i å tenke at hmm.., dette smakte grillmat, før jeg et nanoskeund senere koblet at selvfølgelig; -de heter jo BBQ. Da skulle det bare mangle at det smakte grill. Inntrykket var nok mer amerikansk barbeque enn heilnorsk campinggrill, -om dere er med meg på forskjellen. De hadde mye, helhetlig smak uten å være sterke, og jeg kjente et litt røkt og nesten småsyrlig preg. For min del var dette helt klart den beste varianten av de tre.

Nøttene med smak av Sweet Red Paprika var ikke så ulike Western style BBQ. Overflaten var en tanke mer finslipt, men fargen bare en nyanse lysere og mer orange. Som dere vet foretrekker jeg ofte snacks med paprikasmak og disse gled rett inn på godkjent-listen. Gøy. Det smakte så klart veldig paprika, på en ganske småsøt, men også fyldig måte, og de hadde i tillegg noe nesten rømmeaktig ved seg. Jeg ble først en anelse skeptisk, ville ikke ha noe sourcream-innblanding i paprikaen, men heldigvis forsvant det fyldige inntrykket nesten før jeg hadde rukket å kjenne etter. Nøttene etterlot en ganske ren ettersmak av peanøtt og paprika, og de var nesten like gode som BBQ-varianten. Venninnen min mente disse var de beste.

Jeg oppdaget faktisk posene allerede helgen før vareslippet, og ser stadig halvtomme både hyller og sjokkselgere rundt om i butikkene. Det tyder vel på en viss populæritet. Synes forresten St.Michael har en artig beskrivelse av produktet på hjemmesiden sin (her); …Chip Nuts er en skikkelig smaks- og crunch-bombe med høy maulefaktor. Kult, det skal bli spenennde å se om de varer. 😃
Gøy å ha smakt, og gjenkjøp på to av tre ‘ække så gæærnt.

Gjenkjøp: Ja, to av tre

Dent Oi Cherry

Frivillig, ubetalt reklame

Innimellom får jeg kommentarer på at jeg skriver mye om pastiller her på bloggen. Og ja, jeg ser den, og det stemmer. Jeg spiser mye pastiller og dermed er det artig å prøve alle de nye variantene som stadig dukker opp i kiosker og butikker. Den siste jeg har smakt nå er Dent Oi Cherry som kom nå i høst. Her er den på Coop Mega. Lekker og feminin emballasje!

Jeg har spist Dent siden barndommen, og spiser det forsatt veldig regelmessig. Akkurat nå synes jeg eskene med de ulike Crushvaraintene er de beste de har, men Oi-posene er absolutt en fin variasjon innimellom. Denne har som navnet avslører smak av kirsebær, og overflaten er strødd med en syrlig kandering.

Jeg er alltid litt nølende når jeg skal spise syrlige og sure smaker. Har vokst i fra å kjenne begeistring når det gjør vondt inni kinnene, og sinnarynken automatisk skjærer oppover pannen. Her var imidlertid ikke surhetsgraden verre enn at det gikk fint. Kanderingen løste seg også veldig fort opp, og dermed kom pastillens hovedsmak av kirsebær frem. Og det smakte virkelig slik som mye annet godteri med nettopp kirsebærsmak gjør, ingen tvil der. Etter hvert som pastillen hvilte i munnen syntes jeg fort den kjentes svakere og mye av smaken forsvant lenge før pastillen var oppspist. Hm, litt uventet og så klart også litt dumt. Det gjorde at inntrykket ble noe anonymt og trangen til å stappe i seg enhet etter enhet uteble.

For å være rettferdig må jeg ta med at kunstig fremstilt kirsebærsmak aldri har vært noen favoritt hos meg. Utgangspunktet for disse stakkars Dentene var dermed ikke det beste. Da hadde imidlertid fordelen av et sterkt og høyt foretrukket merkenavn, så jeg stilte absolutt med et åpent sinn.

Siden jeg i hovedsak spiste fra denne posen på jobb, kan jeg ta med at en kollega kom innom kontoret og fikk en smak. Han var ikke helt enig med meg i at kirsebæret var lett å identifisere, og spurte hvilken smak produsenten egentlig hadde forsøkt å få til. Han var innom både bringebær, skogsbær og tutti frutti. Heller ikke han ble videre imponert over intensiteten i smaken, og mente at den med fordel kunne hatt litt mer futt, kraft og styrke.

Jeg tror ikke det blir noe gjenkjøp av denne. Det var som alltid moro å ha smakt, og det var helt okay, men det finnes så mange andre gode pastiller at jeg nok velger noe annet neste gang jeg står ved kassen og skal ta en avgjørelse.

Gjenkjøp: Nei