Dagligvarebloggen

Snop / Snacks

1 2 3 83

Rivo Mints fra SweetLife

Frivillig, ubetalt reklame
Naturlig nok følger jeg drøssevis av butikker, kiosker, produsenter og varemerker innen dagligvare og lignende på Instagram. Deli de Luca er en av dem. For noen uker siden så jeg de la ut bilde av noen nye bokser med mintpastiller de hadde fått inn, og jeg ble såpass nysgjerrig at jeg lagret bildet. Nå har jeg funnet dem selv.

Disse Rivoboksene kommer fra et sveitsisk selskap som heter SweetLife, og jeg så på nettsiden deres at de har mange flere varianter. Noen med utrolig lekkert design. Kanskje de også kommer hit etterhvert? Hvis disse to blir en salgssuksess?

Den første jeg smakte var Cool Mints Icy Spearmint. Fant ut at det var tryggest.

Jeg kløna litt da jeg skulle åpne boksen, siden jeg først trodde man skulle trykke ned flaten der det står «open» og det absolutt ikke gikk. Så prøvde jeg å løfte av hele øverste del av boksen, før jeg litt tilfeldig kom til å skubbe på den og skjønte patenten. Ah, litt flaut – bra ingen så meg. Man skal altså bare skyve toppen i pilens retning, så kan man åpne et lite hull i plastikken under metallet.

Skjønner veldig godt navnevalget på disse her. De smaker så tydelig spearmint at jeg straks fikk assosiasjoner til den grønne Wrigley’s spearmint platetyggegummien. Ble nesten litt nostalgisk. Videre var de overraskende søte, samtidig ganske forfriskende og når jeg flyttet en pastill inntil kinnet og lot den ligge der og hvile, kjentes det etter hvert både kaldt og isete. Kan nesten kalle det en mild variant av følelsen man får når man på en måte brenner seg på is. Jeg syntes de var gode jeg. Fin størrelse pr enhet også.

Så sto Hot Mints Spicy Mango for tur. En noe spenstigere smakskombinasjon.

Og denne var spesiell. Det kan man trygt si. Først smakte det bare fruktig og friskt. Litt sterk og eksotisk mango. Men så begynte det å prikke og stikke på tungen, og jeg forsto at her var det spicy elementet ja. Det gikk rett i drøvelen. Stikkingen kom åpenbart fra chili, noe også emballasjen indikerte, og jeg syntes det gjorde hele inntrykket rart og rotete. Det ble for mange smaker på en gang for meg og jeg fikk ikke lyst på flere. Jeg syntes smaken ble sittende fast i tungen lenge etterpå også. Omtrent som når man brenner seg på litt for varm kaffe. Tror jeg vil kalle den en annerledes pastill. 😎

Jeg kan godt kjøpe spearmintvarianten igjen, men som dere skjønner styrer jeg unna spicy mango. Den hadde for mye futt for meg. Tenker det blir spennende å se om flere Rivopastiller dukker opp etter hvert, tips meg gjerne om dere ser noen.

Gjenkjøp: Ja og Nei

 

Madagaskaregg fra Zaini

Frivillig, ubetalt reklame
Tidligere i høst så jeg at Meny hadde fått inn Madagaskaregg. Altså sjokoladeegg med figurer fra animasjonsfimene Madagaskar og Madagaskar 2. Antar at de var en del av høstslippet i september, jeg hadde i alle fall ikke lagt merke til dem før. De kommer fra italienske Zaini, og i Norge distribueres de av Candy People.

Jeg har ikke sett Madagaskarfilmene, men forrige helg fikk jeg besøk av to små karer som jeg visste har full oversikt over både filmer og figurer. Jeg tenkte derfor de kunne teste eggene, og de tok oppgaven veldig på alvor.

Boksen her inneholder tre sjokoladeegg. Akkurat slik boksene med Kinderegg gjør. Lekene inni er kun relatert til Madagaskar, man risikerer altså ikke å få noe annet ræl når man egentlig bare har lyst på leker fra et bestemt tema. Pluss for det.

Gutta satte i gang og åpnet hvert sitt egg. Det falt fort en kommentar om at det kun var brun sjokolade, ikke noe hvitt på innsiden, men det var helt okay. De mente at da fikk man i alle fall bare «ekte» sjokolade.

Sjokoladen som er brukt i eggene er forøvrig en ren, italiensk melkesjokolade, og den er både glutenfri og fri for palmeolje. Greit å vite.

Så skulle det spises og begge mente så klart det smakte bra. Noe annet hadde egentlig overrasket meg. Hvilken 5-åring vil si at sjokolade ikke er godt? Fraværet av hvit innside ble ikke kommentert flere ganger, og på null komma niks hadde begge spist opp hele egget sitt. En grei bekreftelse på at de snakket sant vedrørende smaken. Deretter tok det heller ikke så lang tid før det siste egget i kartongen ble tema. Hva skulle vi gjøre med det? Det kunne jo ikke bare bli liggende. Vi fant ut at det rett og slett måtte åpnes så vi fikk se hvilken figur det inneholdt. I tillegg kunne jo jeg også få en smak. 5-åringen skrellet ivrig av papiret og ga meg et flak. Jeg ble nok ikke like begeistret for smaken som gutta, men det hadde jeg heller ikke forventet. Sjokoladen var i søteste laget for meg, og jeg syntes den minnet om slik typisk ukjent og utenlandsk sjokolade som ikke gir så mye inntrykk. Videre manglet den nok litt av fylden mye annen sjokolade har. Men hvilken rolle spiller det? Vi vet jo at voksne og barn har ulike smakspreferanser, og strengt tatt er vel ikke jeg i målgruppen for dette produktet annet enn som innkjøper. 😀

Her ser dere figurene vi fikk. Gutta kunne så klart navnene på alle tre og var strålende fornøyde.
Så vidt jeg husker er de der Moomineggene som har eksistert en stund også fra Zaini. Det virker som de har lisens på leker fra en del ulike tema og konsepter. Det sto i alle fall tilsvarende esker med egg med Shimmer and Shineleker ved siden av disse Madagaskareggene også. -Sikker til glede for mange små frøkner der ute.

Det kan godt hende jeg kjøper Madagaskareggene igjen. Eller Shimmer and Shine. Ikke til meg selv, men til små gjester. 🙂

Gjenkjøp: Mulig

 

Julegull Rifla Havsalt fra Maarud

Frivillig, ubetalt reklame
Vi er godt inn i november og dermed er det helt okay å sniksmake litt på julesnacksen.
Allerede forrige helg måtte vi åpne en pose med Maaruds Julegull, den var liksom litt for vanskelig å motstå.
Synes designet er så koselig. Ekte, tradisjonelt julemotiv.

Akkurat som i fjor inneholder posen rifla, salt potetgull. Veldig godt, og perfekt å dippe, men egentlig ikke noe nytt i seg selv. Det som imidlertid er nytt, er at Maarud i år donerer en del av overskuddet fra salg av Julegull til et veldedig formål. Det synes jeg er fint gjort. Absolutt i tråd med høytidens budskap. En krone pr solgte Julegull går direkte til Matsentralen, en organisasjon jeg må innrømme ikke å ha hørt om før jeg så navnet i gulltrykk på emballasjen.

Heldigvis har vi O store internett, og i tillegg står det litt informasjon trykket bakpå posen.

Slik jeg har forstått det fordeler Matsentralen mat som ellers ville gått i søpla, ut til vanskeligstilte via frivillige organisasjoner. Dermed slår de to fluer i en smekk. De bidrar til å redusere matsvinn, og hjelper mennesker som lever i en vanskelig situasjon. Matsentralen i Oslo ble etablert tilbake i 2013 og nå finnes det avdelinger flere steder i landet. Veldig bra at noen bidrar til å spare miljøet for unødige CO2-utslipp, samt å redusere kostnadene knyttet til matsvinn.
Her er link til nettsiden deres hvis noen ønsker å lese mer.

Dette er faktisk den enste Juleposen jeg har sett fra Maarud i år. Så langt i alle fall. Noen som vet om det kommer flere smaker etter hvert? Husker det var tre ulike varianter i fjor, men kanskje det bare blir denne ene i år?
Greit nok det, fra oss blir det helt sikkert gjenkjøp uansett.

Gjenkjøp: Ja

Søte Rakkere fra Brynild

Frivillig, ubetalt reklame
Jeg blir ordentlig glad når Brynild kommer med noe nytt. Mulig årsaken er at de ikke pøser på med nyheter hele tiden, og at det dermed blir litt ekstra stas når de først slipper noe, eller så skyldes det kanskje gode vibrasjoner og nostalgi knyttet til merkenavnet. Uansett årsak, posen med Søte Rakkere var en velkommen nyhet til høstslippet i år, og måtte så klart testes.

Produktet er beskrevet som søt og myk gelé med fruktige smaker. Vakre ord for en gelegodtfan.  Disse fruktige smakene er nærmere bestemt jordbær, sitron, kirsebær, fersken og ananas, og det er benyttet naturlig farge og aroma. Motivet og fargenyansene på emballasjen kommuniserer vel ganske tydelig at voksne damer på godt over 40 ikke er hovedmålgruppen, men det spiller ingen rolle. Jeg liker massevis av barnesnop like godt som de mer voksne variantene. Dessuten var det to jenter her som var mer enn klare til å hjelpe meg med testingen.

Det duftet usedvanlig mye frukt da jeg åpnet posen. Veldig lovende. Godteri med for lite smak er nærmest bortkastet bruk av sukkerkvoten, derfor håpet jeg hardt på samsvar mellom duft og smak. -Og det var det. Selv om det ikke var lett å isolere og identifisere de ulike fruktene, etterlot hver lille bit et tydelig fruktinntrykk i munnen. Heldigvis uten å kjennes for søtt og kunstig. Entusiasmen steg proporsjonalt med at vi jobbet oss nedover i skåla, og før jeg rakk å spørre hadde barna forkynt at det ble gjenkjøp.

Konsistensen var bløt/mjuk og lik hele biten igjennom. Ingen hard overflate og ingen spennende kjerne.  Helt okay, men jeg synes det ble litt slapt. Geleen var litt for veik og ryggløs til at jeg ville gitt terningkast seks, men denne innvendingen er åpenbart voksentenkt. Barna hadde ingenting å utsette. En positiv detalj var forresten at det ikke ble liggende igjen gelerester i tennene etter tygging. Noen typer gelegodt, vingummi og gumminammis har jo en tendens til å etterlate seg rester som ikke løsner på svært lang tid. Irriterende for oss med dype furer i jekslene.

Som dere skjønner kommer flere søte rakkere til å havne i handlekurven vår de nærmeste ukene. Jeg håper posen klarer seg, noe som ikke er gitt i kampen mot de utallige gelegodtsortene som allerede finnes i butikken. Vi får krysse fingre og vente og se.

Gjenkjøp: Ja

 

Sørlandschips med smak av Ribbe og Pinnekjøtt

Frivillig, ubetalt reklame
Allerede på sensommeren kom jeg over bilder av Sørlandschips med smak av ribbe og pinnekjøtt. Litt tilfeldig egentlig. Jeg fikk først hakeslepp. Tenkte umiddelbart at det måtte være en spøk. Samtidig var det noe som prøvde å trenge igjennom fra underbevisstheten. Chipsverkstedet. Akkurat. Nettsiden til Sørlandschips der man kan «lage» sin egen chips. I tillegg hadde jeg posen med sjokoladechips fra i vinter friskt i minne, og konkluderte med at det ikke var utenkelig at Sørlandschips kunne lansere chips med smak av tradisjonell julemat. Når det så begynte å strømme inn tips og bilder fra dere var det bare å konstatere fakta. Posene eksisterte virkelig. I går fant jeg begge på Coop Extra og det var ingen vei utenom. Jeg måtte kjøpe begge.

Den første vi åpnet var Sørlandschips med smak av Ribbe. Duften som møtte meg kjentes som svakt grillkrydder og flakene virker overraskende ryddige og rene i fargen.

Jeg tok en smak, og ble positivt overrasket. Først kjentes det som baconsvorsnacks. Dere vet de der litt oppsvulmende, bleke fleskesvorbitene. Så synes jeg nesten munnen fyltes med både potet, saus og tyttebær, før jeg satt igjen med ettersmak av samme baconsvor jeg hadde kjent innledningsvis. Det var også noe lettrøkt som grenset til fettete (uten å være ekkelt) over inntrykket, og det hang også igjen oppe i ganen og i pusten etter at jeg var ferdig med å spise. Smaken var faktisk ikke dum. Litt sånn easy chips, og jeg ble sittende å ta flak etter flak fra skåla. Vet ikke om jeg vil kalle det ren ribbesmak, men kryddermannen hos Sørlandschips er helt klart inne på noe.

Jeg var ganske forutinntatt før jeg smakte denne chipsen. Heldigvis overgikk opplevelsen forventningen en ganske høy gang, og jeg tror faktisk jeg sier ja til gjenkjøp. Det hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd før jeg smakte.

Så var det Sørlandschips med smak av pinnekjøtt. Jeg var mer skeptisk til den enn til ribbechipsen. Sauechips? Fårechips? Var det mulig å få til det på en bra måte?

Disse flakene var enda lysere enn de med ribbesmak og også her var inntrykket rent og innbydende. Det duftet ikke annet enn «vanlig» chips fra åpningen, men da jeg tok en smak skal jeg love at jeg kjente noe mer. Her smakte det sau ja. Umiddelbart. Tydelig og stramt. Jeg tenkte fårikål og jeg tenkte sauelår. Og selvfølgelig tenkte jeg pinnekjøtt. Men ikke på en god måte. Selv om jeg gjerne spiser noen runder med pinnekjøtt i forbindelse med julen klarte jeg ikke kose meg med disse flakene. Ikke på noen måte.
Nok sagt. Hvis dere prøver dette skjønner dere garantert hva jeg mener. Denne posen blir ikke spist opp og det blir ikke gjenkjøp.

Jeg liker både ribbe og pinnekjøtt, så utgangspunktet mitt før smaking var helt nøytralt. Jeg spiser ingen av delene på julaften, dermed hadde ingen av smakene noe fordel i form av høytidsminner fra tradisjonsrike måltider. Allikevel var det bare ribbechipsen som falt i smak. Pinnekjøttvarianten ble for sær og fåresmaken ble for sterk. For meg har sau en mer spesiell og stram smak enn svinekjøtt, så jeg er ikke så veldig overrasket over utfallet.

Som alltid var det moro å ha smakt og jeg gir en klar tommel opp for kreativiteten til Sørlandschips.
Til slutt lurer jeg på; hva blir det neste?

Gjenkjøp: Ja og Nei

 

Premium Perler Bringebær fra Freia

Frivillig, ubetalt reklame
De siste årene synes jeg Freia har vært flink til å lansere nyheter av og med mørk sjokolade. Det har åpenbart vært marked for utvidelse innen kategorien, og nå er utvalget veldig bra. I høst dukket blant annet posen med Premium Perler opp, noe jeg syntes var et fint tilskudd til allerede eksisterende sortiment. Jeg klarte ikke bestemme meg da jeg oppdaget dem i butikk og handlet like godt inn både posen med appelsin og posen med bringebær. Nam!

Som så mange av nyhetene jeg kjøper i øyeblikk fylt av iver og begeistring har posene blitt liggende urørt på benken i flere uker. Det skyldes ikke at jeg ikke har ønsket å smake, for nysgjerrigheten har definitivt vært tilstede, men jeg åpner ikke en nyhet før jeg vet at jeg har tid til å ta bilder og notere meg noen stikkord om inntrykket produktet gir. Dermed blir smaking ofte utsatt, mange ganger alt for lenge. Men sånn er det i en hektisk hverdag.

I helgen ble det heldigvis endelig tid til å teste posen med Premium Perler Bringebær. Og jeg var faktisk litt ekstra spent på dem. Dere som følger meg på Snap vet at jeg (alt for) ofte spiser posen med Vill Bringebær fra Nidar som bilgodt, (-synes de er helt fantastisk gode,) og jeg hadde et håp og en forestilling om at dette skulle være et nokså tilsvarende produkt.

Og ja, jo, man får helt klart noe av det samme. Perlene til Freia er litt større enn Nidar sine, og smaken virker en anelse søtere, men hovedinntrykket var temmelig likt. Gelekjernen i midten var mjuk og saftig, med tydelig, fruktig bringebærsmak, og sjokoladelaget rundt var raust og fyldig. Og selv om sjokoladen var mørk kjentes den ikke for sterk. Totalen var farlig god, akkurat som Villkulene.

Selv om de to produktene er temmelig like, hadde likevel disse et noe annet uttrykk. Mulig det henger sammen med emballasjen, designet her er jo mye mer sofistikert og classy en designet til Vill. Denne posen kunne jeg fint hatt med som vertinnegave, eller jeg kunne unnet meg den som en liten luksus en fredag kveld. Jeg synes derimot ikke den passet særlig bra inn bilen. Bilgodt skal være mer ujålete og folkelig. Når jeg er på tur kommer jeg derfor til å fortsette å kjøpe Vill.

Som dere skjønner blir det definitivt gjenkjøp av Freias Premium Perler med bringebærsmak. Alt til sitt bruk, og dette tenker jeg var standsmessig og velsmakende goderi for voksne. Jeg klarer helt sikkert å finne flere anledninger der posen passer perfekt inn, det skal ikke stå på det. 😁
Varianten med appelsinsmak ligger på benken og småroper til meg, den får ligge til neste helg. Håper den er like god.

Gjenkjøp: Ja

 

Pom-Bear fra Maarud

Frivillig, ubetalt reklame
Det var så koselig å oppdage posene med Pom-Bear fra Maarud i butikkene tidligere i høst.
De kan vel knapt kalles nyhet. Antar at flere enn meg har spist dem i utlandet både nå og som barn, men at de plutselig var tilgjengelige nærmest rundt hjørnet igjen var en fin overraskelse.

Her er et bilde jeg tok forrige gang jeg var i Tyskland. Samme, glade bamsen.

Jeg stusset først litt over at Maarud bare kunne lansere et merkenavn som allerede finnes fra før i andre land. Men etter litt nettsnoking fant jeg ut at de alle hører innunder Intersnack-paraplyen, så da var sikkert alt på stell.
Dessuten prøvde hjernen min å fortelle meg at jeg har spist disse i Norge tidligere også? Stemmer det? Har de eksistert med paprikasmak i rød pose? Eller er det jeg som blander noe voldsomt nå?
Vi gledet oss uansett til å teste.

I tilfelle noen ikke har smakt disse før, hverken i det store utland eller her hjemme, må jeg ta med en liten beskrivelse.
Pom-Bear er figurer av slik porøs potetsnacks som etter først nesten å ha kløpet seg fast i tungen, nærmest smelter i munnen. Dere skjønner hva jeg mener? De er utrolig lette og man kan spise og spise uten å tenke over det. I alle fall kan jeg det. De knaser litt, er passe salte og barna synes de er kjempegode. For meg blir det egentlig litt lite smak, men det hindret meg visst ikke i å gafle i meg til skåla var helt tom i helgen. Og jeg skulle ønske jeg hadde en pose til.
Jeg tror salt snacks må være min største last. 🙈

Selv om det er mye annen snacks jeg liker bedre enn disse vet jeg det blir gjenkjøp. De fremkaller en viss følelse av ferie og gode minner, og når barna i tillegg ble så begeistret gjetter jeg at de står på handlelisten i svært overskuelig fremtid. Dessuten er det helt okay med snacks som ikke legger seg så tungt i magen. Håper flere lar seg sjarmere av den søte bamsen og det er marked for dem i Norge. Jeg liker å ha utvalget og muligheten til å kjøpe. Krysser fingre og tær. 🐻

Gjenkjøp: Ja

 

IFA Godis fra Nidar

Frivillig, ubetalt reklame
Da kommer det endelig et innlegg om de nye eskene med IFA Godis fra Nidar. Jeg kjøpte dem for flere uker siden, men de har bare blitt liggende på benken sammen med flere andre nyheter jeg ikke har rukket å prøve.
Jeg har fått uvanlig mange tips fra dere om dem, tusen takk! Gjetter det skyldes at jeg hverken har snappet, eller lagt dem ut på Instastory selv om jeg har sett dem. Veldig hyggelig at dere passer på så jeg får med meg nyhetene som kommer.

Jeg synes dette var en artig vri fra Nidar. Jeg er ikke så begeistret for at man melker eksisterende merkenavn, så pastillene kunne godt hett noe annet enn IFA før Godis, men konseptet likte jeg. Glade fager og gøyalt design. Kult at noen bruker ordet Godis på et norskt produkt også. Kan ikke huske å ha sett det før.

Den ene esken inneholder pastiller med smak av banan og karamell. Før jeg fikk sett ordentlig etter trodde jeg hver pastill skulle ha en slags kombismak, og ble en liiiiten smule skeptisk, men heldigvis tok jeg feil. Her var det pastiller med separate smaker. Men kanskje det er meningen at man skal putte begge smaker i munnen samtidig?

Den første jeg prøvde var karamell. Den smakte som en svak utgave av Donaldkjærlighetene jeg spiste i barndommen. De med gult papir. Flere som husker dem? For dere som er yngre enn meg, og aldri har kjøpt Donaldkjærlighet i kiosken, kan man kanskje best sammenligne smaken med vanlige karamelldrops. F.eks Werthers Original. Men smaken her var mye svakere. Faktisk så svak at jeg ble sittende og vente på at den virkelige smaken skulle kicke inn. Noen den aldri gjorde. I stedet kjente jeg en småsalt tendens som etter hvert tok litt av plassen fra den svake karamellen. Hm, helt okay, men det var litt pussig med pastillkonsistens og karamellsmak. Og så det litt saltaktige. Totalinntrykket var greit, men også litt rart.

Den neste jeg prøvde var banan. Gosh, den fremkalte umiddelbare assosiasjoner til Krembanansjokoladen fra Nidar. Den buede med gul, knitrende emballasje. Jeg har aldri vært spesielt glad i produkter med banansmak. Hverken sjokolade, medisiner eller hva det nå måtte være, så denne lille pastillen ble ingen kjempehit hos meg. Fargen var sart og delikat, og etter å ha hatt pastillen i munnen en stund kjentes smaken overraskende nok litt syrlig, så den var helt okay, men ikke slik at jeg automatisk fikk lyst på en til. Puh, for en lang setning.

Må forresten ta med at jeg etter tips på Instagram måtte prøve en gul og en brun i munnen samtidig. Nja jo, det funket det altså, slett ikke dumt, men jeg er fortsatt ikke helt overbevist.

I den andre esken var det pastiller med cola og sitron. Litt safere sammensetning der, og begge sortene var gode. Smakene var faktisk akkurat slik man tror de er, og den med cola smakte ordentlig colagodteri. Slik som colaflasker, colasmukker, colaføtter, osv. Det var absolutt den jeg likte best. Passe søt og passe intens. Sitronpastillen tror jeg ikke trenger noen ytterligere beskrivelse. Smaken var tydelig sitron, passe syrlig sådan, og den passet godt rett etter at man hadde spist opp en med cola. Egentlig ikke overraskende, cola og sitron er jo en perfekt kombinasjon. Denne esken burde være lettsolgt. Nam!

Jeg er en pastillperson og har derfor små esker og poser over alt. I veska, på jobben, i bilen og i diverse lommer.
Tror derfor lett jeg kan kjøpe den røde esken igjen, mens den orange velger jeg å stå over.
Håper det kommer flere varianter i denne serien til slippet i februar. Kanskje noe kombinert med tutti frutti?

Gjenkjøp: Nei og Ja

_ _ _ _ _

Hvorfor jeg skriver Frivillig, ubetalt reklame over hvert innlegg kan du lese her.

 

1 2 3 83