Lelles Chokladdoppade minipepparkakor fra Candy People

Frivillig, ubetalt reklame

De siste årene har Candy People dukket opp som en spennende utfordrer i godterimarkedet. Jeg har stadig funnet produkter jeg liker fra dem, nå sist posen med Sandwich Bites som kom i høst. Da  vi var innom Iceland på Bekkestua for noen uker siden fant jeg enda en spennende fristelse; Lelles Chokladdoppade minipepparkakor. Jeg følger den svenske profilen til Candy People på Instagram, det var derfor jeg dro kjensel på posen.

Dette er Candy Peoples første sesongprodukt, og så vidt jeg har skjønt kun lansert i Sverige nå i år. Jeg har i alle fall ikke sett dem i noen andre, norske butikker. Iceland har jo i hovedsak importerte varer fra England, så det er veldig artig at de har tatt inn litt svenskt godis også.
Lelles er rett og slett minipepperkaker dypet i sjokolade. Både hvit-, mørk- og melkesjokolade. Jeg har skjønt at tilsvarende produkter er svært  populære i flere andre europeiske land, så helt supert at de nå også finnes i Skandinavia. Idéen er jo både glimrende, kreativ og enkel. Hvorfor har egentlig ingen kommet med dette for lenge siden?

Her i huset var vi ivrige etter å smake, og jeg kan med en gang avsløre at de var gode. Selvfølgelig for barna, men også for meg som ikke er verdens største pepperkakefan. Størrelsen pr. lille enhet var veldig all right. Det var fullt mulig å ta flere i munnen om gangen, men for en mer dempet smaksopplevelse holdt det å ta én og én.

Pepperkakesmaken kom først. Den fylte hele munnen ganske umiddelbart. Selv om den glatte overflaten fra sjokoladen kjentes fysisk med en gang, kom ikke smaken frem før jeg hadde tygd noen gangen. Videre kjentes begge smaker litt vekselsvis helt til biten ble svelget. Ettersmaken var dominert av pepperkakekrydderet. Sjokoladesmaken forsvant så fort biten var på vei ned i magen.

Jeg likte de med hvit sjokolade best. Synes den milde, søte smaken smøg seg rundt pepperkaken på en veldig fin og dempet måte. Totalinntrykket ble veldig delikat og i godterisammenheng; utsøkt. Bitene med lys sjokolade var også allrighte, jentene mente de var best. De med mørk sjokolade var noe skarpere og egentlig litt sterke for oss alle tre.

Jeg synes dette var en veldig fin julesnopnyhet. Det kommer jo ikke så mye nytt i den kategorien fra år til år, så dette var et forfriskende tilskudd. Veldig sesongtypisk smak. Kanskje de kan lanseres for fullt her i Norge neste år? Vi kan jo ønske oss det, og da forhåpentligvis med litt friskere og sprekere emballasje i glade farger? Denne lyseblå, duse innpakningen ropte nemlig hverken «jul» eller «kom og kjøp» til meg .

Gjenkjøp: Ja, hvis vi finner

 

Her er forresten oversikt over hvor i Norge Iceland har butikker.

🎅🏻

Verdens tynneste Sørlandschips mild & fyldig paprika

Frivillig, ubetalt reklame

Endelig har vi fått testet Verdens tynneste Sørlandschips med smak av mild & fyldig paprika.

Dere så kanskje min lille fortvilelse på Instastory forrige helg, da jeg ikke klarte å få tak i en pose på Kiwi? Kartongen sto på hyllen helt oppunder taket, det var ingen poser lavere ned, ingen stige i nærheten og ingen annen betjening i butikken enn den opptatte mannen i kassa. (Han jobba som en helt altså.) Jeg endte opp med å kjøpe noe annet, men fikk tak i denne i en annen butikk litt senere. Og nå har vi smakt.

Må først berømme posen. Akkurat som de andre to variantene av tynn Sørlandschips har den en matt, særegen overflate, og rødfargen de har brukt i designet gjorde seg godt i kombinasjon med det rene, hvite. Jeg liker når produsenter legger litt anstrengelse og engasjement i emballasjeutforming. Innpakningen betyr faktisk en del for om man får lyst til å kjøpe og prøve en nyhet. Et produkt av bra kvalitet som smaker godt er selvfølgelig det viktigste, men om emballasjen i tillegg er delikat og tiltalende, er sjansen for suksess enda større.

Flakene var små, lette og snertne. Selvfølgelig tynne, og heldigvis ikke så fettete at man ble orange og glinsende på fingertuppene med en gang. Det var mindre smak av paprika enn fargen skule tilsi. Egentlig var de ikke intense på smak i det hele tatt, men det var fortsatt nok til at jeg ble sittende og ta flak etter flak fra bollen. Egentlig kunne de vært et hakk mer krydret for min del, det hadde ikke gjort noe med litt mer intensitet. Samtidig var det både behagelig og deilig å slippe unna ettersmak med ekstra sting, chiliprikking på leppa eller fres i tannkjøttet og på tungen. Paprikachipsen fra Sørlandschips smaker vanligvis litt annerledes enn paprikavarianter fra andre produsenter, og her virket det å være et hint av løk, grillkrydder eller noko anna som bidro til det fyldige, men fortsatt milde totalinntrykket. Jeg syntes det var godt.

Egentlig er det rart denne smaken ikke kommer som en helårsvariant. Krydderet er ikke spesielt julete, og jeg kunne gjerne spist slik chips på verandaen en solskinnsdag til sommeren. Akkurat disse posene forsvinner åpenbart etter høytiden, men kanskje flakene kommer i ny innpakning til et av slippene neste år? Er julelanseringen rett og slett et påskudd for å lodde stemningen hos chipsfolket? Ikke vet jeg. Her i huset ga i hvertfall både tenåringen og jeg tommel opp, så da gjenstår det å se om de returnerer i ny drakt en gang i 2020.

Gjenkjøp: Kanskje 

Knas fra Minde Sjokolade

Frivillig, ubetalt reklame

En av de aller første nyhetene jeg oppdaget i høst var disse posene med Knas fra Minde sjokolade.

Jeg var en kjapp tur innom butikken en morgen før jobb, 27. august for å være helt presis, og der var en hel reol fylt med Mindeposer på tilbud. En av hyllene inneholdt Knas, og jeg dro selvfølgelig fram telefonen for å dokumentere. Jeg la kjapt ut en Snap med spørsmål om dette var en nyhet eller om det bare var oppgradert emballasje, og dro så videre til jobb. I løpet av jobbdagen angret jeg litt på at jeg ikke hadde kjøpt en pose, og dro derfor innom samme butikk på vei hjem. -Men da var posene fjernet! Alle var ryddet bort! Skjønte jo da at det her antagelig var noen overivrige butikkansatte som hadde plassert ut en nyhet før de egentlig skulle, og jeg ergret meg selvsagt dobbelt så mye for at jeg ikke hadde kjøpt en posen da de sto framme samme morgen.

Så gikk det noen uker, og posene dukket opp igjen både i nevnte butikk og så klart i flere andre også. Jeg lurte fortsatt på om det var en nyhet eller bare ny emballasje på de mintgrønne posene med Knas Knas som hadde vært i salg en stund, og siden flere Coopbutikker fortsatt selger både gammel og ny utgave, fant jeg ut at vi måtte gjøre en sammenligning.
(Litt etter hvert så jeg på nettsiden til Minde at det kun var snakk om nytt design, men siden vi allerede hadde bestemt oss for å gjøre en sammenligning sa jeg ingenting til barna, og gjennomførte test.)

På den nye posen beskrives Knas som søte, salte og knasende, på den gamle med Knas Knas står det søt utenpå – spør inni. Litt ulik beskrivelse, så jeg undret meg så klart over om de nye kulene var som de gamle, bare med litt ekstra tilsatt salt, eller om smaken kom til å være helt lik. Utseendemessig klarte vi ikke se noe særlig forskjell på produktet i alle fall. (Rød pose inneholder 160 g, grønn pose 190 g.)

Dette er små, knasende kuler, veldig lignende Kina og Pops, men de er litt hardere. For meg kjennes de noe mer kjeksaktige, de er ikke like luftige og porøse som de andre to. Her får man mer fast å bite i. Sjokoladen er søt og god, og som navnet indikerer er det bra med knas og krisp. Selv om bare en av posene forteller om saltsmak på utsiden syntes jeg de smakte temmelig likt også saltmessig. Kikket på innholdsdeklarasjonene og så at den røde posen har 0,1 g mer salt pr 100 gram enn den grønne. Altså tilnærmet ingen forskjell der heller. Men gode var de, og det minket raskt i begge skålene våre.

Selv om jeg vet at dette er samme produkt, mente barna at de i den røde posen var litt bedre og mer knasende enn de i den grønne. Og ja, om jeg legger godviljen til kan jeg være enig. Vet ikke om det er fordi den grønne posen sikkert har ligget en stund i butikken slik at produktet dermed ikke er så nyprodusert og friskt som de i den røde posen, eller om det faktisk er en marginal forskjell? Om det skal bli gjenkjøp må det uansett bli av den røde, de grønne har jeg skjønt er borte de fleste steder nå.

Må til slutt ta med at jeg faktisk syntes den grønne emballasjen var freshere og kulere enn den røde, men det er så klart smak og behag. Den røde ble litt for lik Pops og Kina, men kanskje det nettopp er hensikten? Å spille på gjenkjenbarhet fra tilsvarende produkter slik at man drar opp salget på den måten? Vel, uansett farge på posen kan det hende det blir gjenkjøp av denne hos oss.

Gjenkjøp: Kanskje

Små sjokolader fra Sirius

Frivillig, ubetalt reklame

De siste gangen jeg har vært innom Deli de Luca og Meny på CC Vest, har jeg sett at de har fått inn noen mindre varianter av sjokoladene fra islandske Sirius. Så små og søte!

Sirius har jo også i perioder tidligere solgt sjokoladebarer her i landet, men da i litt større format. Disse her er på kun 25 gram, og har i tillegg fått fikset litt på designet sitt. En liten relansering må vi vel kunne de kalle det. Smakene er Milk Chocolate Caramel and Sea Salt og Milk Chocolate Liquorice, og jeg har tillatt meg å smake på begge to.

Som dere vet er jeg ingens stor lakriselsker, men i kombinasjon med andre smaker synes jeg det kan være okay. Spesielt om det er salt lakris. Denne sjokoladen hadde så vidt jeg kunne se biter av vanlig lakris, men siden mange av de andre produktene jeg har smakt fra Sirius har vært knallgode, var jeg optimist.

Selve sjokolade var som alltid fra Sirius både lys og søt. Lakrisbitene hadde bra størrelse, det var ganske mange av dem, og de var lette å se gjennom sjokoladen. Så bra! Jeg synes det er fint med produsenter som ikke er gjerrige på fyll. 👍🏻 Det smakte helt all right faktisk. Lakrissmaken, som kjentes både tydelig og litt voksen, brøt fint med den søte sjokoladen. Totalen ble slett ikke dum, og jeg spiste lett opp hele baren. Ikke overraskende minnet den meg også om både andre sjokoladebarer og de mange, ulike lakriskulene fra Sirius.

Varianten med Caramel and Sea Salt har jeg jo spist en del ganger før, og var ganske sikker på at jeg husket hvordan den smakte. -Hvis denne smakte likt den litt større sjokoladen da. Og ja, jeg fikk akkurat de samme assosiasjonene.

Det er ingen tvil om at baren inneholder biter av karamell, og de minner om en kombinasjon av smørmalt og Donaldkjærlighet. Dere vet de kjærlighetene med hard karamell dekket av sjokolade, med gult, vokset papir. Antar at dere over 40 husker den i alle fall. 🙈 Selv om karamellbitene her ikke var så synlige som lakrisbitene i den andre sjokoladen, kjentes de helt klart. De knaste bra og i tillegg til den nokså søte smaken var saltinnslaget svært tilstede. Veldig bra. Det kjentes mye tydeligere enn hos disse sjokoladene som bare har et hint av havsalt. -Der man skal ha flaks med biten man tar, eller tygge på rett sted for å kjenne saltsmaken. Her var havsaltet med hele tiden, og utgjorde en velkommen kontrast til den søte sjokoladen og den knekkaktige karamellen. Jeg syntes det bidro godt til at ikke helhetsinntrykket ble for søtt. Og ja, jeg spiste selvfølgelig opp denne også.

Dere kan sikkert gjette hvilken det blir gjenkjøp av og ikke. Selv om lakrisbaren slett ikke var dum skal det nok litt til at jeg velger den fremfor sjokolader med andre smaker. Karamellsjokoladen er imidlertid en klar gjenkjøpskandidat. Må til slutt gi begge et stort pluss for størrelsen. 25 gram er faktisk men enn nok. 🙂

Gjenkjøp: Nei og Ja

 

Julesjokolade fra Nidar

Frivillig, ubetalt reklame

Dette må jo være de vakreste posene med julegodt Nidar noen gang har lansert. For en utrolig lekker lyseblå farge. Og så perfekt den passet sammen med den klare røde. Det er jo umulig å ikke bli sjarmert. -Og fristet!

Her har vi altså to nye sorter med Julesjokolade; Karamellstjerner og Tre nøtter. Jeg fikk det første tipset om dem den 15. oktober, og har i en kombinasjon av iver og panikk lett etter dem siden da. Ivrig fordi det så klart var en fristende nyhet, panikken skyldes frykten for å ikke finne dem før det var blitt helt oppunder jul. Heldigvis dukket de opp flere steder her i forrige uke, så nå har vi prøvd begge to.

Jeg antar at de tre nøttene er inspirert av Tre nøtter til Askepott, filmen som er obligatorisk tradisjon for mange på julaften. For en kreativ idé! Sånt liker jeg.

Posen inneholder 188 gram sjokoladefigurer formet som tre nøtter som sitter sammen. De er fylt med en mjuk nøttekrem og crisp, og jeg syntes de minnet veldig om de der sjokoladeeggene, konglene og figurene som er fylt med melkekrem. Konsistensen var i alle fall temmelig lik. Her hadde man i tillegg ganske bra med små cripsbiter, og de brøt opp den en glatte kremkonsistensen på en ganske fordelaktig måte. Allikevel ble dette litt massivt for meg. Smaken hadde tydelig preg av nougat, men det ble fortsatt i søteste laget. Jeg orket bare to-tre biter, så var jeg fornøyd. Hadde jeg tatt flere ville det blitt kvalmende. OK, da varer i alle fall posen lenge.

Posen med Karamellstjerner inneholder 183 gram, og som navnet forteller er dette sjokoladefigurer formet som stjerner. Julestjerner velger jeg å tro. ⭐

Her trodde jeg at karamellen innenfor melkesjokoladen kom til å være helt flytende, kanskje litt slik som i Smørbukk Sjokoladebomber, men den var noe fastere i konsistensen enn det. Ikke hard, men mer som en blanding av fudge og mjuk, fersk festkaramell. God var den i alle fall. Mild og fin, og den satte seg heldigvis ikke fast i tennene. Og selv om også disse var fryktelig søte, og det igjen holdt med noen få enheter, likte vi denne varianten ganske mye bedre enn de tre nøttene. De blir nok ikke hovedattraksjonen i trauet med julegodt, men jeg ønsker dem velkommen sammen med de andre fristelsene vi pleier å ha. 😀

I tillegg til at emballasjen var tiltalende, synes jeg dette var delikat og innbydende julegodteri fra Nidar. Og ikke minst synes jeg det er strålende at de faktisk har kommet med noe nytt til jul! Det går jo mye i det samme utvalget innen julegodt hvert år, og særlig i fjor syntes jeg det var veldig lite spennende å prøve. Så tommel opp for i år. Ingen av posene ble voldsomme suksesser her i huset, de var finere å se på enn de smakte, men jeg tror det blir gjenkjøp av stjernene når vi kommer til desember.
– Si gjerne i fra om dere finner mer nytt julegodt det er verdt å teste.

Gjenkjøp: Nei og Ja

Chip Nuts fra St. Michael

Frivillig, ubetalt reklame

Nå er det lenge siden jeg har skrevet innlegg om nøtter her på bloggen. Jeg synes egentlig det er veldig godt, men spiser det ikke regelmessig. Eller, det blir feil å si. Yoghurtnøtter spiser jeg ganske ofte. Og jeg forsyner meg svært ubeskjedent av nøtteblandingen med rosiner som kommer i fruktkurvene på jobb hver uke. Men snacksnøtter, slike man setter fram i skål på kveldstid i helgene, de spiser jeg av en eller annen grunn litt dann og vann. Vet ikke helt hvorfor, det bare blir slik. Vel, tidligere i høst fant jeg ut at det var på tide å starte en ny nøtteperiode. Vareslippet i september ga oss jo tre spennende nyheter i kategorien. Jeg mener selvfølgelig disse posene: Chip Nuts fra St. Michael.

Dette er kort fortalt peanøtter dekket med et lag knasende snacks-skall, omtrent slik som på chilinøtter.  De kommer i tre smaker; Sour Cream & Onion, Western style BBQ og Sweet Red Paprika. Veldig mange av dere har tipset meg om at de er gode, så jeg var ganske spent på å smake.

Den første jeg prøvde var varianten med Sour Cream & Onion. Dere som har fulgt meg en stund vet at det slett ikke er min favorittsmak, men jeg var på hyttetur med noen som virkelig hadde trua, så da kjørte vi på.

Det duftet hovedsakelig peanøtter da jeg sniffet inn i posen. Men smaken; den var mer enn peanøtter! Sourcreaminntrykket fylte munnen umiddelbart etter at nøtten var lagt på tungen. Det var nesten komisk hvor øyeblikkeig det skjedde! Onionsmaken kom snikende mot slutten av tyggetiden, men klarte ikke sette sourcreamen i skyggen. Her fikk man virkelig hva posen lovet! Min mening om Sour Cream & Onion endret seg imidlertid ikke. -Selv om den nå ble kombinert med en nøtt og ikke kom i chipsform. Jeg ble ikke videre begeistret og klarte meg fint med et par enheter. Tre av de andre (som i utgangspunnktet er fans av sourcream & onionsmaken) likte dem imidlertid veldig godt. De mente nøttene var mye bedre enn vanlige peanøtter, og skålen ble tom på et blunk! Greit at de slapp å dele med meg da…

For ikke så lenge siden testet vi de to andre variantene. Western style BBQ og Sweet Red Paprika. Jeg tør påstå at begge hadde et bedre utgangspunkt hos meg enn den forrige, da dette er smaker jeg liker.

Skallet utenpå Chip Nuts Western style BBQ hadde nesten en rustikk overflate. De var godt krydret og ga et litt røft inntrykk. Bra, da sto de i stil til navnet. Og disse var knallgode! Etter første smak tok jeg meg i å tenke at hmm.., dette smakte grillmat, før jeg et nanoskeund senere koblet at selvfølgelig; -de heter jo BBQ. Da skulle det bare mangle at det smakte grill. Inntrykket var nok mer amerikansk barbeque enn heilnorsk campinggrill, -om dere er med meg på forskjellen. De hadde mye, helhetlig smak uten å være sterke, og jeg kjente et litt røkt og nesten småsyrlig preg. For min del var dette helt klart den beste varianten av de tre.

Nøttene med smak av Sweet Red Paprika var ikke så ulike Western style BBQ. Overflaten var en tanke mer finslipt, men fargen bare en nyanse lysere og mer orange. Som dere vet foretrekker jeg ofte snacks med paprikasmak og disse gled rett inn på godkjent-listen. Gøy. Det smakte så klart veldig paprika, på en ganske småsøt, men også fyldig måte, og de hadde i tillegg noe nesten rømmeaktig ved seg. Jeg ble først en anelse skeptisk, ville ikke ha noe sourcream-innblanding i paprikaen, men heldigvis forsvant det fyldige inntrykket nesten før jeg hadde rukket å kjenne etter. Nøttene etterlot en ganske ren ettersmak av peanøtt og paprika, og de var nesten like gode som BBQ-varianten. Venninnen min mente disse var de beste.

Jeg oppdaget faktisk posene allerede helgen før vareslippet, og ser stadig halvtomme både hyller og sjokkselgere rundt om i butikkene. Det tyder vel på en viss populæritet. Synes forresten St.Michael har en artig beskrivelse av produktet på hjemmesiden sin (her); …Chip Nuts er en skikkelig smaks- og crunch-bombe med høy maulefaktor. Kult, det skal bli spenennde å se om de varer. 😃
Gøy å ha smakt, og gjenkjøp på to av tre ‘ække så gæærnt.

Gjenkjøp: Ja, to av tre

Proteinbarer Hero, Hunky og Freaky fra Maxim

Frivillig, ubetalt reklame

Antar at de fleste har fått med seg nyhetene Maxim kom med tidligere i høst? De lanserte en ny liten serie proteinbarer med de spenstige og festlige navnene Hunky, Freaky og Hero. Så kult. Designet og uttrykket er helt annerledes enn de vanlige, mørkeblå barene vi er vant til fra Maxim; her er de på Meny.

Jeg så disse for første gang helgen i uke 37, og selv om jeg ikke akkurat spiser proteinbarer regelmessig, ble jeg ganske nysgjerrig. Tror det var totalkombinasjonen av artige navn, nye farger og design, -og selvfølgelig den vanlige nyhetsinteressen. I løpet av høsten har jeg derfor spist meg gjenneom alle tre, i litt ulike situasjoner.

Når jeg spiser barer er jeg ikke så opptatt av om det er en energibar, proteinbar eller generell måltidsbar jeg fortærer. For meg teller hovedsakelig smaksopplevelsen, og om jeg synes den gir nok boost og påfyll fram til neste ordentlige måltid. Antall gram proteiner og mengde kalorier er litt underordnet. Jeg kan like gjerne ta en bar når konsentrasjonen begynner å synke på jobben, som etter en treningsrunde eller når jeg har lyst på en snack. Jeg tenker at det uansett er bedre enn å stappe i seg en vanlig Stratos i tide og utide – selv om det så klart også hadde vært innmari godt.

Den første jeg testet var Freaky Caramel, en bar med sjokolade og karamell. Fresh farge på emballasjen!

Jeg spiste den faktisk etter en joggetur for noen uker siden, og syntes den smakte helt okay. Litt sånn typisk tett, mjuk konsistens inni, med spredte innslag av overraskende flytende karamell. Positivt. Et tynt sjokoladelag strødd med sprø crisp dekket overflaten, og totalinntrykket var absolutt godkjent. Den smakte ikke syntetisk søt, men hadde likevel nok smak til ikke å kjennes kjedelig og pregløs. Bitene med crisp utgjorde en fin kontrast til resten av massen. Heldigvis kjente jeg ikke noe til den litt sære ettersmaken jeg synes noen proteinbarer har, og jeg var fornøyd og tilfreds etter at jeg hadde spist opp. Jeg fikk ikke umiddelbart behov for noe annet godt, slik jeg noen ganger får av typisk «helsegodt» som bare smaker høy.

(Måtte ta den med inn og renskjære litt for å få tatt et OK bilde. Mine tannmerker etter å ha bitt over gjorde det ikke så lett å se hvordan den så ut inni.)

Noen uker senere var det Hunky Peanut som sto for tur.

Akkurat som de andre barene i serien inneholder den 20 gram protein og er ikke tilsatt sukker. Jeg prøvde den i et fysent øyeblikk på jobben.

Siden den het noe med peanøtt både så jeg for meg, og håpet på, en snickerslignende bar. Og det stemte ganske bra. Her var overflaten strødd med peanøtter der hvor Freaky hadde crisp. Hovedmassen var litt lysere enn den hos Freakybaren, men hadde så klart mye av samme konsistens. Det var ingen gigantiske, hele peanøtter, men bitene på overflaten var store nok til å sette tydelig preg på både smak og munnfølelse. Her måtte det tygges. Det var også et lag fersk, flytende karamell inn under sjokoladelaget, og totalsmaken var både søt, fyldig og faktisk innmari god. Tommel opp.

Her om dagen smakte jeg så den siste, Hero Triple Chocolate.

Jeg likte ikke emballasjen på den så godt. Syntes den var veldig brun og litt stusslig sammenlignet med de to andre. Videre innbilte jeg meg at sjokoladen ville være for mørk, og at smaken var sterk og kanskje bitter. Siden de andre to var såpass gode, kunne umulig denne også treffe. Men der tok jeg veldig feil!
For det første var selve baren lekker å se på. Mye mer snasen enn de andre. Nesten som en fristende liten kakegodbit med striper av dekorativ hvit sjokolade på toppen. -Og vi må ikke glemme hva det visuelle betyr for totalinntrykket.

Smaken var en magisk kombinasjon av den mjuke, lyse sjokoladen, litt karamell og noe mørkere småkrisp hist og her. Inntrykket var på en måte både søtt, fullverdig og helhetlig, og virket mer som en god sjokoladesnack enn som en ordinær proteinbar. Tilnærmet fulltreffer fra Maxim. Veldig bra! 🙂

Kan på tampen ta med at jeg ennå husker første gang jeg spiste en «treningsbar», som jeg kalt det den gangen. Det var i 1998 da vi fikk vareprøver på noe jeg tror het Fitness-Pack på treningssenteret jeg jobbet. Den hadde hvit emballasje med noe rosa og blått på, og selve baren tror jeg hadde en slags bærblanding inn og hvit sjokolade utenpå. Den var ganske liten og sinnsykt god. Mulig den var fra Multipower? Noen som husker den? Kanskje noe lignende kan bli neste tilskudd i denne serien? 💗
Jeg hadde faktisk bijobb som instruktør i sal i nesten 17 år ved siden av studier og jobb da jeg var yngre, (-eller aerobicinstruktør som det het i glansdagene på 90 og 2000-tallet,) så da ble det konsumert en god del barer. Vel, nok om det.

Jeg kommer garantert til å kjøpe disse Maximnyhetene igjen. Både for å spise etter trening, og til å ha i veska som nødproviant når blodsukkeret blir lavt. Moro å bli så positivt overrasket; de forutinntatte forestillingene mine har godt av å bli avkreftet innimellom.

Gjenkjøp: Ja, antagelig alle tre

Melkesjokolade Pepperkaker fra Freia

Frivillig, ubetalt reklame

Når man tester nyheter kommer man ikke hoppe over en lasering som denne.
Melkesjokolade Pepperkaker fra Freia.

Jeg så først bilde av tilsvarende plate fra Marabou tidig i høst. Noen dager senere dukket det også opp bilde av en Cadburyvariant og jeg fikk bange anelser. Da Freias utgave åpenbarte seg var det derfor ikke verdens største overraskelse, men fortsatt spennende nok.

Med en gang jeg fikk laget en gløtt i papiret synes jeg duften av jul sivet ut. Hovedinntrykket var nellik, så assosiasjoner til både Jens Petrus’ juleappelsin og nyfylte kakebokser med sirupsnipper og peppernøtter strømmet på.

Platen så ut som alle andre store Freiasjokolader. Vanlige ruter med stork på.
Jeg tok en bit og her var det ingen tvil om at den inneholdt pepperkakebiter nei. Mange, med svært tydelig pepperkakesmak. Ikke verst produksjonsresultat dette her. Bitene hadde imponerende krisp og sprø konsistens, og de satt tett i tett i sjokoladen. Heldigvis var det også nok, god sjokolade til å dempe litt av krydderinntrykket som var så tydelig i duften. Bra, ellers er jeg redd smaken hadde blitt for intens. Jeg synes egentlig den smakte litt som de pepperkakene med sjokolade på baksiden i rund boks. Hvis dere vet hvilke jeg mener?

For min del uteble den store smaksmagien her. -Selv om jeg synes pepperkaker er ganske godt. Kanskje jeg ikke er i målgruppen? Barna mine derimot, de ble kjempebegeistret. De mente den var en av de beste sjokoladeplatene de hadde smakt, og at det var bra ettersmaken varte så lenge. Og det er godt mulig kombinasjonen appellerer mer til barn enn voksne? Eller at den bare ikke traff meg?

Jeg har forstått at mange synes denne fortjener terningkast 6, mens andre ikke liker den i det hele tatt. Så kanskje det er litt enten eller akkurat med denne kombinasjonen? Uansett synes jeg det var en artig lansering. Planten kommer forresten i begrenset opplag, så det er bare å skynde seg om man ønsker å teste. 🙂

Gjenkjøp: Nei