Läkerol YUP Mix Frozen Mango & Lime

Frivillig, ubetalt reklame

For en drøy uke siden, i min desperate jakt etter høstnyheter, fant jeg en pastillpose jeg ikke hadde sett før. Läkerol sin YUP Mix Frozen Mango & Lime.

Skjønte at den har vært i salg hos Narvesen en stund allerede, men at den først kommer i matbutikkene i uke 38. Jeg har ikke registrert den før nå. -Får skylde på at det har vært ferietid. Pastillkonsumet mitt går drastisk ned når jeg har fri fra jobben.

Siden det sto at pastillene smaker mango og lime, forestilte jeg meg en slag kombinasjon av de to i hver enhet. Det var det selvfølgelig ikke. Posen inneholdt to sorter; gule med mangosmak og lysegrønne med lime. Begge med et tynt lag lett knasende kandering på utsiden. Lurte forresten litt på hvordan frossen mango smaksmessig skulle skille seg fra vanlig mango. Kanskje den ville være friskere og kjennes kald i munnen? Hm, kan ikke si jeg kjente så mye til det frosne innslaget altså. Gul pastill smakte mango. Litt svak og nesten litt slapp mango, men ikke spesielt frossen eller kjølig. Den ble ikke noe umiddelbar ny favoritt hos meg, men eldstejenta likte den godt. Jeg kunne ønske meg litt mer intensitet.

Limepastillen var mye bedre. Snill, behagelig limesmak, småsyrlig uten å være sur, og etter hvert kjentes den nesten søt. Men bare nesten. Den minnet meg litt om Jelly Tots fra Rowntrees som jeg spiste i England da jeg var liten, og ga meg mer følelsen av spise gelegodteri enn pastiller. Helt okay det. Bare bra at det finnes pastiller i ulike kategorier, til ulik bruk og anledning. 🙂

Jeg vet ikke helt om jeg kjøper disse igjen. Hadde posen bare inneholdt varianten med lime hadde det ikke vært tvil, men siden blandingen ofte er tilfeldig, og jeg kan risikere å få en pose med nesten bare mango ser jeg det litt an.

Gjenkjøp: Kan hende

M&M’s Salted Caramel

Frivillig, ubetalt reklame

Allerede på forsommeren begynte det å dukke opp bilder på Instagram av en pose med M&M’s Salted Caramel. En limited edition. Jeg ble selvfølgelig nysgjerrig, og da jeg dro på ferie og så et digert display med nevnte poser på Gardermoen måtte jeg kjøpe. -Og ja, jeg vet at noen av dere ikke er spesielt begeistret for at jeg skriver om produkter man må til utlandet for å få tak i, men siden det fortsatt er stille på nyhetsfronten i norske butikker, og denne faktisk selges på Gardermoen, Color Line og i tillegg kan bestilles på nett, gjør jeg et lite unntak.

I utgangspunktet er jeg ikke sånn kjempeglad i M&Ms. Synes varianten i den gule posen er all right, den med peanøtter, men jeg velger nok heller en pose norsk M eller annet snop om jeg har muligheten. Allikevel var det noe med kombinasjonen sjokolade og salt karamell – som er ganske poppis om dagen, merkenavnet, og alt skrytet på SoMe som trigget nysgjerrigheten nok til at jeg ville teste.

Enhetene så ut som annen M&Ms. Runde kuler med fargerikt skall. De smakte på en måte kjent også. Den knasende, søte utsiden, laget med sjokolade, og så karamellen da. Som var en ny vri. Konsistensen var akkurat passe fast, som litt tett fudge, og det salte innslaget slo inn umiddelbart etter at tennene hadde beveget seg forbi sjokoladen. -Hos noen av kulene. Jeg synes saltmengden var litt variabel. Noen biter hadde bare et lite, gjerrig hint, mens andre hadde akkurat passe mengde til å balansere alt det søte. Altså var totalsmaken litt tilfeldig, avhengig av hvilken kule man tok. Men så klart de var gode. Riktignok ikke så gode at de automatisk får en hylleplass i entusiasmeavdelingen min, men nok til at posen forsvant rimelig kjapt. Allikevel drister jeg meg til å si at jeg synes produktet er bitte litt oppskrytt. Kanskje hypet opp fordi salt karamell er en slags trendkombinasjon? Jaja, spiller jo ingen rolle. Begge barna likte dem kjempegodt, så om det ikke blir gjenkjøp til meg selv, blir det kanskje til dem.

Selv om det ikke ble 10 av 10 hos meg, er jeg overbevist om at disse posene kommer til å selge i bøtter og spann. Jeg aner ikke hvor lenge limited perioden skal vare, men det blir vel en stund. Og kanskje vi er så heldige at de blir litt lettere tilgjengelig også etter hvert?

Gjenkjøp: Kan hende

Japp Protein fra Freia

Frivillig, ubetalt reklame

De siste ukene har jeg gått og småventet på en prelansering før høstslippet. Vi får jo alltid ett eller annet. En pose høstlig potetgull, en ny frossenpizza eller en påleggsvariant til skolestart. Men det har vært sørgelig lite å oppdrive. Frem til i dag. Da lyste nemlig en sjokkselger mot meg på Kiwi, fullstappet med nyheten Japp Protein fra Freia. Endelig.

Selv om det finnes en proteinutgave av Mars, ble jeg litt overrasket over at merkenavnet Japp nå er bruk til en proteinbar. Men i disse proteintider er det kanskje ikke så underlig?

Jeg måtte så klart kjøpe, og selv om det i mitt vokabular ikke er noe som heter torsdagsgodt, sprettet jeg papiret med en gang jeg kom hjem. Det åpenbarte seg en søt liten sjokolade på 49 gram.

På papiret sto det «Melkesjokolade med lag av karamell og proteinflak», så min umiddelbare (og tydeligvis naive) forventning var en ganske vanlig Japp med små flakinnslag som brøt litt med resten av konsistensen og smaken. Opplevelsen sto nok ikke helt i samsvar til det. Selv om dette må være en av de ferskeste sjokoladene jeg noen gang har smakt, med helt utrolig mjuk karamell, kjentes det ikke som vanlig Japp. Jeg skal absolutt ikke påberope meg å ha masse erfaring med proteinprodukter, men smaken minnet meg mer om en annen type proteinbar enn om vanlig Japp. Man kjenner en slags bismak som minner om sjokoladepålegg. Ikke som Nutella eller Nugatti, men slikt lyst melkesjokoladepålegg på glass. Dere skjønner sikkert hva jeg mener. Proteinflakene er ganske knasende, nesten som små kjeksbiter, noe som bidro til at det minnet litt om Twix også. Totalen hadde noe melkeaktig ved seg, og jeg antar at denne inneholder en del mindre sukker enn vanlig Japp. Den kjentes ikke så veldig søt, og selve sjokoladen var ganske anonym på smak. Noe som sikkert er meningen. Mengden protein var 24%, resten av næringsinnholdet ser dere nederst her.

Jeg likte ikke denne sjokoladen noe særlig. Eller proteinbaren som jeg helst vil kalle den etter å ha smakt. Og siden hverken husets tenåring eller jeg ble særlig begeistret, blir det åpenbart ikke gjenkjøp fra oss.
Allikevel tror jeg den kan slå an. Det er jo et tidsriktig produkt med et kjent merkenavn. Eller hva tror dere? Noen flere som har prøvd? Det skal bli spennende å følge med.

Og folkens, tips meg om dere ser noe mer høstnytt da. Det er lenge å vente fram til uke 38.

Gjenkjøp: Nei

Dream Marshmallows fra Diplom-Is

Frivillig, ubetalt reklame

På forsommeren dukket det opp to nye poser med Dream Marshmallows fra Diplom-Is i butikken.
En med mørk sjokolade og bringebærbiter, og en med melkesjokolade og karamellsmak.
Jeg synes Diplom-Is har kommet med veldig mye spennende tilbehør til is de siste årene.
Artig at de satser og gir oss enda to variasjonsmuligheter.

Jeg hadde først tenkt å bare teste den med bringebær, siden jeg ofte synes karamellsmak på annet enn karameller er litt kvalmende, men da flere av dere skrev på Instagram at den med karamell var god, lot jeg meg friste til å kjøpe den også.

Egentlig er jeg usikker på om disse er ment å spise som vanlig godteri, eller om de skal brukes som topping på is i skål. De står plassert på den lille hylla over isdisken i butikken, så antagelig skal de nytes sammen med is på et vis, men jeg synes enhetene var litt for store til det. Faktisk reagerte jeg umiddelbart på størrelsen pr bit da jeg tittet ned i posen. Hadde forestilt meg dem mye mindre. I mitt hode skal istopping være litt mer diskret. Men smak og behag selvfølgelig, og nå har jeg uansett spist dem både alene og sammen med vaniljeis.

Jeg likte den mørke best. Uten tvil. Vanligvis foretrekker jeg lys sjokolade fremfor mørk, men her brøt den mørke sjokoladen fint med den søte marshmallowen. Bringebærkrispen som var strødd på overflaten kjentes som et fint, småsyrlig innslag på tungen helt i begynnelsen og hjalp også til med å balansere totalinntrykket. Jeg syntes det smakte greit. Selve skummet hadde god konsistens. Mjukt, fluffy og passe seigt. Akkurat slik marshmallows skal være. Som antatt var biten ganske massiv i munnen, og jeg syntes den tok alt for mye plass. I alle fall om den var ment som topping. Når konsistensen i tillegg var såpass seig, -som den jo skal være, og dermed åpenbart litt vanskelig å dele, ble det litt klønete å bite over og spise en bit av den sammen med en ismengde fra skåla. Om dere skjønner. Så størrelsesmessig passet den best som selvstendig godteri. Virkelig.

Varianten med lys sjokolade og karamellsmak ble alt for søt for meg. Det smakte så klart marshmallow med lys sjokolade, men karamellsmaken forstyrret liksom litt, gjorde at det ble en slags spesiell ettersmak. Så klart av karamell, men det minnet meg også om noe nesten karamellkaffeaktig, eller noe jeg ikke helt klarer å definere. Uansett ble det for mye av det gode, men mulig smaken ikke er ment for voksne damer godt over 40 år. 🙈 Eldstejenta mente nemlig at den var kjempegod!

Som dere skjønner synes jeg dette passet best som selvstendig godteri i skål, ikke som tilbehør til is. Men med 100 gram (altså 8 biter) i posen, blir det liksom ikke så mye å fylle ei skål med heller. -Om man bare kjøper en pose altså. Tror uansett ikke det blir gjenkjøp av noen av variantene her i huset, det var liksom ikke full klaff. Men kjære Diplom-Is; bare fortsett å komme med spennende tilbehør til oss! 🍦🍧🍨

Gjenkjøp: Nei

Stjernemix Berry Flavours fra Haribo

Frivillig, ubetalt reklame

Mmm, dette var digg! En ny pose har kommet dalende ned fra Haribohimmelen og det er Stjernemix Berry Flavours! En variant av den klassiske stjernmixen vi kjenner så godt, med nye farger og smaker. Så artig!

Som dere ser på posen er det en limited edition, og jeg aner ikke hvor lenge den skal være i salg. Får håpe det blir en stund.

Det duftet fruktig og friskt godteri da jeg åpnet posen. Ganske typisk Haribo egentlig.
Figurene var de samme som i originalposen, men de hadde fått nye, spennende farger. Speileggene hadde rosa og grønne plommer og de grønne froskene, -som er min favoritt i den vanlige posen, var blitt lilla. Veldig kult. Det var også små Haribobjørner i nye farger, og de små nesten svarte helt til høyre på fatet her hadde en utrolig god smak av solbær. Nam! Typisk at det bare var to av dem i hele posen.

Resten av bitene hadde også greie bærsmaker syntes jeg. Selvfølgelig kjentes det som litt syntetisk, søtt gelegodt (akkurat slik vi liker det), men det var andre og litt mer fruktige smaker enn i den vanlige posen. Litt friskere på en måte, selv om det fortsatt smakte veldig søtt. Jeg er ikke så glad i de hvite og gule gelefigurene det ofte er mange av i vanlige Hariboposer, og de var det heldigvis ingen av her. En av jentene mine savnet colaflaske med ordentlig colasmak, disse her i rødt og gult smakte bare bær og frukt, men ellers var vi enige om at posen var super. For min del kan godt en del av bitene her erstatte de hvite i originalposen.

Denne ser jeg lett for meg å kjøpe igjen. Må sikre meg noen flere lilla frosker før de forsvinner fra markedet. 😁🐸

Gjenkjøp: Ja

Sommergull i delepose fra Maarud

Frivillig, ubetalt reklame

Hvis det er én produsent jeg kunne jobbet som begeistringsagent for, må det være Maarud. Har dere sett disse sommerposene de har lansert i år? Helt fantastisk! Jeg brenner litt for emballasje, både når det gjelder design og funksjonalitet og her synes jeg Maarudfolka har vært ganske innovative.

Dette er som dere ser en potetgullpose som skal åpnes på langsiden. Og så står den av seg selv.
Hvor genialt og enkelt er ikke det? Perfekt å ha med seg på stranda, på tur, på fest, på verandaen eller hvor man nå ikke har all verdens tilgang på boller og skåler. Hvorfor har ingen tenkt på dette tidligere?
Det var superenkelt å bare rive av den øverste stripen på posen, og vips kunne jeg titte ned på massevis av rifla sommergull. Ha ha, synes nesten det så ut som en sommerlig toalettmappe før jeg åpnet den. 😄

Et lite drawback var at posen var litt vanskelig å krølle ordentlig sammen på toppen etter at den var åpnet. Tenker det kanskje burde vært en sånn liten klistresak som er bakpå f.eks pølsepakker, poser med sprøstekt løk etc. Det hadde gjort det enklere om man ikke spiser opp alt på en gang. På den annen side er sikkert tanken at man skal spise opp alt når posen først er åpnet.

Selve potetgullet er ingen nyhet. Det var rifla, passe tykt og veldig knasende sprøtt potetgull fra Maarud. Med god saltsmak slik vi kjenner det. Synes det var fint at det var såpass hardt i konsistensen. Hvis man nyter produktet utendørs, slik det virkelig ligger til rette for med slik type emballasje, kan jo flakene evt. trekke til seg noe fuktighet fra omgivelsene. Dermed var det helt supert med et krispy utgangspunkt.

I tillegg til den med Rifla Salt, finnes en variant med Sourcream & Onion. Den har jeg ikke smakt enda. Neste sommer håper jeg de utvider serien med grillkrydder og paprika også. Og så en pose med mix for sommerdipp. Ikke like lett å ha med seg dipp på tur, jeg er klar over det, så det får man lage når man spiser gullet hjemme. Funker det også.
Forresten; hva med å lansere en pose «Studentgull» allerede til høsten? Slike poser er jo perfekt å ha med seg på vors. 😋

Jeg har sett disse deleposene som Maarud kaller dem både på både Meny og Kiwi. Fikk også en kommentar under bildet jeg la ut på Instagram om at varianten med Sourcream & Onion i tillegg selges hos Rema 1000. Så vet dere det. Forresten, delepose? Jeg klarte fint å spise opp alt sammen helt alene.

Håper virkelig Maarud (og andre produsenter av alle slags varer) fortsetter å være kreative hva gjelder emballasje. Det finnes garantert masse man kan gjøre både med størrelse, utforming, design og materiale. Ja, så klart må det være tørt og tett så ikke potetgullet blir bløtt, men uansett? Jeg krysser fingrene for flere overraskelser, og i mellomtiden blir det åpenbart gjenkjøp av denne.

Gjenkjøp: Ja, mange 😍

Liten sjokolade med Sørlandschips

Frivillig, ubetalt reklame

I februar lanserte som dere vet Sørlandschips sin egen sjokoladeplate med massevis av små chipsbiter. (Innlegg om den ligger her). Og nå i vår lanserte de fordundre meg en liten versjon også. Se her, en egosjokoade som jeg pleier å kalle det, på 40 gram. Spenstig.

I slutten av innlegget om storplaten, skrev jeg at selv om smaken var okay, ønsket jeg meg etter hvert en ny og forbedret versjon. Og folkens, i denne lille utgaven tror jeg faktisk ønsket mitt har blitt oppfylt. Veldig bra.

Sånn umiddelbart etter åpning syntes jeg den minnet litt om de små Kindersjokoladene i fasongen. Denne var imidlertid større og ganske mye kraftigere. Selve sjokoladen så ganske lik ut som den som er i storplaten, men den virket litt fastere da jeg bet over. Kanskje ikke riktig så mjuk. Mulig det bare hadde med temperatur på både sjokoladen og i rommet å gjøre altså. Eller er det noen av dere som har smakt som tenkte det samme?

Okay, om jeg er usikker på om sjokoladen er endret, så er jeg helt overbevist om at chipsinnholdet er det. Både mengde og størrelse på bitene. Her var det mye mer knas og krønsj og ikke minst salt. Herlig. Jeg ble salt på leppene og inni kinnene med en eneste gang, og jeg synes selve chipssmaken var mye mer fremtredende. Vil faktisk si at chipsen dominerte over sjokoladen og det løftet absolutt inntrykket fra versjon 1.0. Begge jentene mine var enige. «Veldig god, veldig crispi, og den smaker som chips. Ja til gjenkjøp», sa tenåringen. Yngstejenta mente at om man liker salt i sjokolade så liker man denne. Den ble med andre ord godkjent fra første bit.

Noe ytterligere beskrivelse tror jeg er overflødig. Dere skjønner hva dere får. Nå lurer jeg bare på om storplaten også har blitt oppgradert. Noen som vet? Jeg har spist den igjen noen ganger etter første prøverunde, men det begynner å bli en stund siden sist.

Enn så lenge konkluderer jeg med at denne vesle utgaven smakte bedre enn den store. Det er ikke ofte jeg kjøper slike småsjokolader, men om jeg skal ha det en gang er dette absolutt et alternativ jeg vil vurdere.

Gjenkjøp: Kanskje

Manomasa White Cheddar

Frivillig, ubetalt reklame

Mot slutten av vinteren oppdaget jeg noen nye sorter tortillachips på Meny. De var fra Manomasa, noe som så ut til å være et engelsk selskap. Jeg kan ikke huske å ha hørt om merket før, men etter at jeg først ble oppmerksom på det, oppdaget jeg etter hvert at Deli de Luca også fører noen varianter. Spennende.

Jeg valgte å teste en smak som virket ganske trygg; White Cheddar. Vi pleier alltid å ha en skål med tortillachips på bordet når vi spiser taco, så første prøverunde av disse ble til et måltid.

Produsenten hevder at dette er tortillachips med spirit. Skal vi oversette det fritt til tortillachips med sjel? Eller har dere noen mer presise forslag? Det bygget uansett et visst nivå av forventninger, og jeg var selvfølgelig spent da jeg sprettet posen og snuste inn den første duften. Sto jeg fremfor en åndelig snacksopplevelse? Vel, vil ikke dra det så langt. -Men det luktet i alle fall ganske mye. Tydelig, fyldig og litt kraftig ost, med et velkjent innslag av tortillachips i bakgrunnen.

Chipsene var overraskende lyse i fargen, og etter å ha tittet bort på oppskriften nederst på posen skjønte jeg hvorfor. De er laget av hvit mais, ikke gul. Snedig. Visste ikke engang at det fantes hvit mais jeg. Fint, der fikk jeg dagens påfyll med almennkunnskap.

Fasongen på hver enhet var litt uvant oval, noe som egentlig var en fin variasjon til de vanlige, litt skarpere trekantene Smaken var også litt uventet. Ostesmaken var rund, fyldig og nesten kremet, og jeg fikk faktisk litt assosiasjoner til smør. Altså ikke som på brødskiva, men slik som man f.eks kan kjenne hintet av på nypoppet popcorn. Egentlig minnet hele smaken litt om popcorn, spesielt etter at jeg hadde tygget ferdig og var i ferd med å svelge unna. Slikt popcorn med litt avansert cheddarkrydder man f.eks kan kjøpe på utvalgte kinoer vet dere. Det var egentlig ganske godt, men jeg brukte litt tid på å venne meg til dem. Og vi kunne ganske raskt konstatere at de gjorde seg bedre som frittstående snacks, enn som tilbehør til mat. Det var både besøket, barna og jeg enige om.

I motsetning til smak og fasong var ikke konsistensen spesielt overraskende Den kjentes normalt knasende og fin, og flakene hverken røk eller knuste særlig mye noe når jeg bet over. Jeg fant dessuten ut at den ovale fasongen egnet seg meget bra til dipping. Trekantede tortillachips synes jeg ofte bare baner seg vei gjennom salsaen, uten at man får med seg så mye på hver enhet. Det lille man får opp bare faller ned på sidene. Her kunne man enkelt spa opp en passende mengde på hvert flak. Det er jo ingen hemmelighet at jeg er glad i dipp. 🙈

Oppsummert var dette et allright snacksalternativ, og som vanlig setter jeg pris på variasjon og godt utvalg i butikkene. Tror jeg etter hvert må teste den andre smaken de hadde på Meny også; Tomatillo Salsa. Slik ser den ut.

Noen flere som har testet disse her? Eller noen av de andre smakene? Og har dere sett flere sorter her i landet? Gi meg i så fall et hint.

Gjenkjøp: Kanskje