Frisk Tin Liquorice

Frivillig, ubetalt reklame

Må bare komme med et kort pastillinnlegg igjen. Har dere sett at Frisk har kommet med en ny liten blikkboksvariant? Den røde med jordbær har jo eksistert en stund, men jeg kan da ikke si jeg har sett den svarte før nå i vinter? Her er den i alle fall på Kiwi.

Jeg har faktisk hatt Frisk som en pastillfavoritt siden gymnaset. (Til dere under 40; det var det vi kalte videregående i gamledager. 😅) Husker jeg alltid hadde en liten boks liggende i pennalet. Den var så genial for den ble hverken flatklemt eller revnet slik pastillesker i papp ofte ble. Moro at produktet fortsatt eksisterer. -Og at det er marked for ulike smaker og emballasjevarianter.

Disse her med smak av lakris synes jeg fortsatt er ganske gode. Pastillene i denne boksen har selvfølgelig litt større størrelse enn de i de små plastboksene, og fasongen her er ikke rund, men formet som en litt avrundet trekantet. Men friskheten er den samme.
En kollega av meg mente fasongen gjorde at pastillen liksom danset litt på tungen.

Når man først får en i munnen minner den litt om Knott. Dere vet den grå varianten som smaker mest lakris og ikke så mye salmiakk. Så tiltar smaken noe i styrke og blir både friskere og sterkere. Etter hvert minnet den om både Stimorol og den der Extratyggisen med lakrissmak. Jeg spiser ikke så mye tyggis, men tror det er den som var lilla før, men som nå har svart emballasje. Totalinntrykket er bra, det setter seg liksom en slags dempet og mild, men fortsatt tydelig friskhet i hele munnen ganske fort. Om man ikke begynner å tygge mot slutten varer hver pastill ganske lenge også. Det er fint.

Oppsummert var dette en behagelig og fresh liten nyhet, og det blir helt sikkert flere gjenkjøp. 🙂

Gjenkjøp: Jepp

Candy Kittens Eton Mezz og Peach Fizz

Frivillig, ubetalt reklame

Se på disse utrolig søte posene med Candy Kittens de hadde på Deli de Luca. Nå synes jeg de har begynt å ta seg opp hva gjelder spennende utvalg i den kjeden igjen altså. Det er bra. Håper det fortsetter.

I følge nettsiden skal Candy Kittens være en engelsk serie med gourmetgodteri, laget av de beste ingredienser for å få gi oss best mulig smak. Ser ut som om det er vegetarisk også, og glutenfritt.
Serien skal dekket behovet for litt mer voksent godteri, og plasserer seg mellom det helt søte barnegodteriet med regnbuefarger og ultrasøt smak, og de mer kjedelige dropsvariantene man typisk finner i diverse besteforeldres biler. Fint det. Kanskje det har manglet litt snop for akkurat den målgruppen? Tydeligvis har folkene bak Candy Kittens funnet en nisje.

Kul emballasje egentlig. Posene har en ganske fast utforming og kan stå av seg selv. De inneholder 54 gram snop hver.

Først prøvde vi den som heter Eton Mess.

Det luktet veldig jordbærgodteri da jeg åpnet posen, og det minnet meg om snop man kjøper på ferietur. Figurene var naturlig nok formet som kattehoder og konsistensen var mjuk samtidig som fasongen var fast. Det er et slags geleaktig skumgodt, vet ikke helt hvordan jeg kan forklare det annerledes. Dere får evt. teste selv. Figurene smakte som fruktkarameller med jordbær, a la Fruitella eller lignende, og de kjentes både fyldige og saftige uten å være for søte.

Jeg likte dem faktisk veldig godt, men det gjorde ikke barna. De syntes det minnet om noe smågodt de hadde tatt ved en feiltagelse en gang, og var ikke så veldig imponerte. Greit det, -da blir det mer til a mor. Og egentlig er det helt i tråd forretningsiden og intensjonen til produsenten. Smaken skal være litt voksen selv om det fortsatt smaker som ekte, fruktig godteri.

Posen med Peach Fizz smakte vi som bilgodt.

Jeg ble litt forundret da jeg åpnet posen egentlig. Syntes nesten det luktet litt fest, men yngstejenta mente det det luktet litt fersken og litt såpe. Og ja, duften virket nok en smule parfymert, men det behøvde jo ikke bety noe for smaken.

Disse enhetene var også utformet som kattehoder og hadde en litt matt geleaktig konsistens. I tillegg var de strødd med en finkornet, småsur kandering på utsiden, men den var ikke verre enn at man som voksen fint klarer å spise den. Smaken var så klart dominert av fersken, men i tillegg var det en ettersmak og et slags tørrere preg av noe annet som satt igjen i munnen etter at jeg hadde spist. Det var nok det som ga duften av fest jeg hadde kjent innledningsvis. Og nei nei, de smaker selvfølgelig ikke alkohol, men ferskensmaken var ikke så søt som ferskengodteriet til f.eks Trolli og Haribo. Selv om også disse var både fruktige og saftige.
Jeg ble nok ikke like begeistret for denne varianten som jeg ble for de med jordbærsmak, men begge barna likte faktisk denne best. Så da var den nok litt barnevennlig allikevel.

Det kan faktisk hende jeg kjøper disse igjen. Jordbærposen til meg og ferskenposen til barna.
På nettsiden ser man at det faktisk finnes flere andre spennende smaker også, så kanskje det dukker enda flere varianter her etter hvert? Vi får følge med.

Gjenkjøp: Kan hende

Tony’s Chocolonely

Frivillig, ubetalt reklame

I forrige uke oppdaget jeg at både Deli de Luca og Meny hadde fått inn flere sjokolader fra nederlandske Tony’s Chocolonely. Så kult. De lå så sirlig oppstilt etter farge i hylla. Jeg la dem ut på både Snap og Instastory, og ut i fra responsen fra dere skjønte jeg at flere kjente til Tony’s fra før og ble jublende begeistret over at de er kommet hit.

På den norske nettsiden (her) hadde de et eget kart over hvor man kan få kjøpt sjokoladen i Norge.
Så genialt. Slik burde flere produsenter gjøre.

Jeg ble først introdusert for merket tidligere nå i vinter, og må si at konseptet virker ganske fint.
I følge nettsiden jobber Tony’s for å gjøre kakaoindustrien slavefri. Ikke bare sin egen sjokolade, men de ønsker å påvirke andre store aktører til å gjøre det samme. Jeg kan ikke så mye om dette, men har forstått at det er mange som dessverre blir tvunget til å jobbe på kakaoplantasjer, også barn, som da følgelig ikke får gått på skole. Om Tony’s kan hjelpe til med å gjøre slutt på dette, f.eks ved å sørge for gode vilkår for kakaofarmene og menneskene som jobber der, må det jo være en god ting.
Les evt. mer på nettsiden deres her.

Jeg synes emballasjen var ganske kul. Kanskje litt rotete skrift/design, men det er sikkert slik tegneserieaktig image de ønsker. Overflaten på papiret passet veldig bra til formen syntes jeg. Litt sånn matt og ordentlig papiraktig, i tillegg bidro fasongen med sine rette kanter og rene linjer til med å gi et ganske ryddig inntrykk allikevel.

Jeg var litt avventende før smaking. Synes en del sjokolade fra EU er både for lys og for søt, så man blir sittende igjen med samme opplevelse som når man har spist kalendersjokolade. Heldigvis var ikke denne slik. Den var tvert imot veldig god. Den røde er kun ren, klassisk sjokolade, den heter også bare milk chocolate, og jeg syntes egentlig den minnet om Freia sin gamle Basic fra sent på 80-tallet. Man kjenner at den er fra et annet land altså, men jeg kan uansett tenke meg at den passer våre preferanser. Som dere ser var den ganske tjukk og massiv, og smaken var ren og nesten frisk. -Om man kan si det om sjokolade.

Selv om den var såpass kraftig, noe som så klart gjorde den litt mektig synes jeg ikke den ble kvalmende. Veldig bra. Om man begrenser mengden noe, skal det litt til å ikke like den.

Så har vi smakt den orange. Den heter milk caramel sea salt, og jeg så for meg sjokoladebiter fylt med deilig, flytende karamellmasse. Men neida. Har får vi sjokolade med knasende, bittesmå biter av karamellkrisp. Nesten som en slags knekk. Eller som Krokanrull. I tillegg kom det fram en veldig god, tydelig saltsmak på slutten hver bit og den ble værende igjen i munnen litt etter at selve sjokoladen var svelget unna. Nam. Totalinntrykket var litt søtere enn hos den røde helt i begynnelsen, men samtidig brøt krispen opp konsistensen såpass at den ikke virket like massiv. Jeg tror jeg likte den orange best, mens jentene mente den røde måtte få førsteplass.

Som dere skjønner blir det lett gjenkjøp av disse. Tenker de er et godt valg om man har ordentlig sjokoladecraving og vil ha noe som fyller opp i hele munnen.
Videre er jeg selvfølgelig nysgjerrig på de andre to fargene også. Den blå og den grønne. Noen som har testet dem?

Gjenkjøp: Ja

Mer S-Märke fra Candy People

Frivillig, ubetalt reklame

De siste årene har svenske Candy People kapret stadig mer hylleplass i norske butikker. Veldig spennende. Mener å huske at de har kommet med nyheter til hvert eneste slipp i alle fall de to siste årene, og også nå i februar dukket det opp noen nye fristelser. Se he; S-Märke Hallonsura og S-Märke Colasura. Altså sur bringebær og cola. Moro at serien stadig utvides.

Jeg hørte om dem ganske tidlig i vinter faktisk, men har brukt litt tid på å spore dem opp. Nå er de i alle fall å finne i flere Menybutikker.

Vi har smakt begge sorter, og likte nok den som heter Hallonsura best. De smakte ordentlig rødt barnegodt med bringebærsmak. Det lille laget med syrlig kandering på utsiden gjorde at det ikke kjentes for søtt slik at det fint kan passere som voksengodt også. Egentlig var ikke smaken spesiell på noe vis, det kjentes kjent og trygt i munnen, allikevel var de litt vanedannende. Ei av jentene mente de smakte som de små røde sukkertoppene man kjøper som smågodt, bare at disse var bitte litt surere helt i begynnelsen. Men ikke sånn sure at det ble ekkelt i kinnene.
-Så da har dere en referanse.
Skåla vår ble tom ganske raskt, og jeg kan ikke skylde på barna. Jeg forsynte meg ganske så hyppig jeg også.

De med cola var også gode, men kjentes for meg litt mer anonyme. De hadde en jevn colasmak tvers  igjennom og heller ikke her var syrligheten ubehagelig eller for intens. Bare en fin liten kontrast til resten av colageleen. Geleen i seg selv var akkurat passe søt. Allikevel fenget ikke disse like godt som de med bringebærsmak. Klarer ikke helt sette fingeren på hvorfor. Alle her i huset er jo i utgangspunktet glade i colagodteri.

Konsistensen på begge variantene var bra. Geleen var ikke så seig at den ble dratt veldig lang når vi bet over og tygde, og de satt heller ikke noe særlig igjen i tennene etter at vi hadde spist opp. Bra. Allikevel var den mjuk og fersk og ga liksom litt etter slik gelegodt både pleier og skal gjøre. Helt innafor der altså.

Når det gjelder gjenkjøp sier jeg nok ja til den røde og nei til den brune. Ikke at det var noe galt med colasmaken, det finnes bare annet colasnop vi liker bedre.
Liker forresten størrelsen på posene til Candypeople. For både helse og tenner er det fint med en viss porsjonskontroll.Og med mindre poser blir ikke prisen så gæærn heller.

Gjenkjøp: Ja og Nei

Verdens tynneste Sørlandschips kvernet havsalt

Frivillig, ubetalt reklame

For litt siden smakte jeg på Verdens Tynneste Sørlandschips. Det kom jo to slike varianter i februar, en med smak av kvernet havsalt, og en med havsalt og ellevill pepper. Her er de på Meny.

Jeg har prøvd den orange.

Det står på posen at chipsene bare er 1,2 mm. Det er ikke særlig tykt. Spennende. Posen har forresten en matt, kul overflate. Tor ikke jeg har kjent på akkurat en slik finish før. Liker når produsenter legger litt anstrengelse og engasjement i emballasjeutformingen. Innpakningen betyr faktisk en del for om man får lyst til å kjøpe og prøve en nyhet. I alle fall for meg.

Oppi posen lignet chipsen veldig på vanlig Sørlandschips. Og det er jo nettopp det det er. Bare tynnere. Smaken var også temmelig lik, man får altså det man er lovet. Det er bra. Tynn, salt Sørlandschisp som smaker helt okay, men som ikke er så veldig spennende. Må være lov å si det. Jeg er glad i en del rene, salte chipstyper jeg altså, men denne ble litt tam og anonym for meg. -Men, den fungerte veldig godt som støttechips! Ofte når jeg spiser annen snacks, som ostepop og popcorn, eller potetgull med litt sterke smaker for den saks skyld, liker jeg å ha ett og annet salt chipsflak i tillegg. Enten for å bryte opp smaken på det andre jeg spiser, eller for å løfte den. Altså støttechips. Mmm, vet ikke om det er andre enn meg som bruker det, men jeg har det rett som det er. Bare prøv. Ostepop og støttechips er nydelig. 🤤

Det kan faktisk hende jeg kjøper denne posen igjen. Ikke for å spise helt alene, men til bruk i nevnte støttefunksjon. Eller til dipp. Kan godt tenke meg at den passer som tilbehør til nygrillet kylling også. Tror jeg må prøve det.

Er det noen av dere som har smakt varianten med salt og pepper? Er den god?

Gjenkjøp: Tror det

N!ck’s peanuts n’ fudge

Frivillig, ubetalt reklame

Flere ganger de siste ukene har jeg sett esker med disse barene fra N!ck’s rett ved kassene på Kiwi.
Så rosa og fine! Ikke rart man blir nysgjerrig.

Har skjønt at dette N!ck’s er et merke som er ganske stort i Sverige. Det finnes mange ulike produktvarianter og smaker. Hovedideen bak alle produktene skal være at de skal gi en nytelsesrik smaksopplevelse bygget på ingredienser som gjør kroppen like glad.
Det var litt artig å lese historien til denne Nick som satte det hele i gang. Her er hjemmesiden deres om dere vil lese.

Jeg har i dag altså prøvd snackbaren som heter Peanuts n’ fudge. Fant ut at den passet bra når jeg trengte et lite avbrekk fra ryddig i boden og vårpuss av sykler.

Det var veldig fin størrelse på baren synes jeg. Den er på bare 40 gram, noe som er akkurat passe når man skal ha en liten pausesnack. Som det står på emballasjen er den ikke tilsatt sukker, og i tillegg er den glutenfri. (Næringsinnhold her)

Den duftet egentlig ingenting da jeg åpnet pakningen, så da var det bare å ta seg en bit.

Sjokoladen på utsiden var mjuk og glatt, men ganske anonym på smak. Kanskje det ikke er så lett å få til magisk sjokoladesmak uten sukker? Greit nok. Fyllet inni minnet veldig om Snickers synes jeg. Det var store, gode peanøtter og de var godt balansert med den småseige, karamellaktige fudgen. Konsistensen ga et ganske mjukt og ferskt inntrykk, bare brutt av knaset fra peanøttene.

Jeg spiste meg nedover og brukte litt tid på å bestemme meg hva jeg egentlig syntes. Bortsett fra nøttene, som selvfølgelig smakte slik alle peanøtter gjør, synes jeg det ble for pregløst. Litt tamt. Jeg ventet stadig på at noe skulle kicke inn, en ingrediens som fikk baren til å gnistret litt mer, men det kom aldri. Videre var det noe kaldt og veldig smøraktig over totalsmaken og dermed ble den dessverre ingen stor suksess hos meg. Jeg er ikke glad i smør. Mulig man kan venne seg til smaken altså, men i dag kjente jeg ingen umiddelbar gjenkjøpstrang.

(Måtte ta et bilde inne også, slik at dere får sett innsiden ordentlig.)

Selv om jeg ikke ble sånn 100 % overbevist av denne her, er det meget mulig flere av dere liker den. Ser at merket er nominert til ulike utmerkelser i Sverige og det må jo være en grunn til det. Ikke bare den fine historien til grunnleggeren. Jeg er fortsatt litt nysgjerrig, så tips meg gjerne om dere ser andre Nicksvarianter og smaker rundt omkring. Akkurat denne her tviler jeg på om det blir gjenkjøp av.

Gjenkjøp: Tviler

Superchips Spicy Mexican fra Maarud

Frivillig, ubetalt reklame

Nå må jeg komme med et snacksinnlegg igjen. Forrige fredag smakte jeg nemlig den nyeste posen med Superchips fra Maarud, Spicy Mexican. En variant jeg hadde fått mange tips om at jeg måtte teste.

Ser ut som om Maarud har lagt sin elsk på tex mex-sjangeren. Vi må ikke lenger tilbake enn til høstslippet i fjor for å finne forrige nyhet i den smakskategorien. Da returnerte posen med rifla Tasty Mexican (innlegg her). Den var god den, så jeg lurte så klart på om denne også ville treffe høyt opp på potetgullskalaen min.

Forresten kult at de har fulgt opp med samme type meksikansk ponchomønster på posen som sist. Jeg likte denne fargen bedre enn den forrige tror jeg. Grønn har alltid vært en av mine favorittfarger. 💚

Duften som møtte meg da jeg åpnet posen var nesten litt fremmed og eksotisk. På en måte virket den både fruktig og syltet, sammen med et slags stikkende krydder som fikk meg til å trekke hodet litt tilbake. Jeg fikk assosiasjoner til slike gater i Syden der små matboder som kun er åpne på kveldstid ligger på rekke og rad. Med andre ord en ganske sammensatt duft.

Utforming og konsistens er som dere ser den samme som hos de andre superchipsvariantene. Knasende, sprø og fin. Smaken fikk jeg ikke helt taket på. Synes det var litt mange inntrykk på en gang. Først virket det litt kremet og fyldig. Dere vet slik rømmepulveraktig som jeg ikke er så begeistret for. Så kjentes det som mer vanlig potetgull med tacokrydder, før det til slutt minnet meg om en utenlandsk feriechipsvariant jeg ikke helt klarer å plassere. Tex-mex inntrykket satt i alle fall godt i hele veien, både i pusten mens jeg tygget og som en ettersmak etter at jeg hadde spist opp. Jeg ble egentlig ikke så veldig begeistret totalt sett. Smaken var litt for spesiell. Venninnene jeg hadde på besøk derimot, de var ikke enige med meg. De syntes smaken var både spennende og god, og mente det minnet om en sweet and sour-saus. I tillegg satte de pris på det sterke lille stinget som satte seg i ganen og halsen, som rettferdiggjorde navnet Spicy Mexican. Jaja, så ulik kan preferansene være. Det var bollen med denne varianten som ble tømt først den kvelden.

Til tross for en gjeng begeistrede venninner, tror jeg ikke jeg kjøper denne posen igjen. Ikke til meg selv uten besøk i alle fall. Men som dere skjønner var det seks andre som alle sa ja til gjenkjøp, altså burde det være et ganske trygt valg om man liker slike smaker.

Gjenkjøp: Tviler

Myke Rakkere fra Brynild

Frivillig, ubetalt reklame

Da var det på høy tid med en bloggpost igjen. Uken bare forsvant og jeg rakk rett og slett ikke sette meg ned og skrive noe innlegg før nå. Sånn er det innimellom.
Husk at jeg ofte er mye mer aktiv på andre plattformer, både Instagram og Snapchat, når det er rolig på bloggen. Og ellers også. Titt gjerne innom der hvis det ikke kommer noe nytt her.

Nå har vi testet nytt lørdagsgodt. I fjor høst lanserte Brynild til min store glede en pose med deilige gelefigurer kalt Søte Rakkere. (Innlegg her.) Nå i vinter har de fulgt opp, og introduserer oss for to typer rakkerslektninger. Sure Rakkere og Myke Rakkere. Veldig kult at serien utvides! Siden de Søte Rakkerne ble veldig godt mottatt her i huset, skrev jeg de nye variantene tidlig opp på testlisten min. Og først ut er posen med de mjuke.

En artig liten tekst på baksiden av posen fortalte at folka på godterifabrikken er fornøyde med produktet sitt. Godt å vite. 😊

Jeg kjente en veldig fruktig og fristende duft da jeg sprettet posen. Lovende.

Som dere ser ligner disse figurene ganske mye på de Søte Rakkerne. (Bilder av dem her.) Det er diverse insektformer i ulike farger. Allikevel er det en tydelig forskjell, disse her har mjukt skum på baksiden. Og det var akkurat som om skummet gjorde inntrykket her en anelse mildere. Kommer ikke på noe mer dekkende ord å beskrive dem med. Gode var de i alle fall. Jeg likte dem om mulig bedre enn de Søte Rakkerne. Konsistensen var fersk og bløt, og selv om de kjentes litt seige, var de ganske lette å bite over. Smaken var søt og barnevennlig, og de ulike fargene hadde forskjellig smak. Det eneste som var litt dumt, var at det ikke var en orange bit med appelsinsmak i posen. Det skulle det ha vært. Skåla ble uansett tømt på et blunk og jeg fikk beskjed fra sufflørene om å skrive gjenkjøp hvis jeg skulle blogge om dem. Så da sier vi det.

Mjuke Rakkere er definitivt et veldig lettlikt godteri. Her får man ingen ekstreme munnopplevelser, bare trygge, snille og familievennlige godbiter. Jeg har sett dem i mange butikker rundt omkring, så antar at posene nå er lette å få tak i. Det skal dog bli spennende å se om de klarer seg i godtejungelen der ute. Jeg har jo sett lignende poser fra andre produsenter komme og gå opp igjennom så lenge jeg har holdt på med denne bloggen. Kampen om hylleplassen er tøff. Men la oss heie litt. Jeg liker smakene fra Brynhild og krysser fingrene.

Gjenkjøp: Ja