Dagligvarebloggen

Snop / Snacks

Ruby KitKat fra Nestlé

Forrige uke fant jeg endelig Ruby KitKat fra Nestlé på Deli de Luca. Måtte så klart kjøpe. (Kosta kr 25,-)


Denne rosa lekkerbiskenen er laget med Ruby-sjokolade, en fjerde type sjokolade som finnes i tillegg til mørk, hvit, og melkesjokolade. Så vidt jeg vet er den ikke tilsatt noe ekstra farge for å bli rosa, nyansen kommer fra de utvalgte kakaobønnene som benyttes. Bønnene gjennomgår en slags prosess som frigjør både farge og den litt spesielle smaken, og vips har vi enda en valgmulighet når vi skal kose oss.

Her er den. Ganske lekker. 🌸

Men det hjelper ikke å være pen på utsiden hvis man ikke har noe mer å by på. Det vet vi jo alle. Det er smaken som til syvende og sist må overbevise. Så jeg tok forsiktig en bit, og smaken…. den var interessant. Annerledes. Først syntes jeg det et øyeblikk smakte som vanlig KitKat. (-Det er omtrent som Kvikk Lunsj for dere som ikke har smakt.) Kjeksen og fyllet inni var ganske fremtredende, og da var inntrykket som tok plass i munnen. Men så kom smaken fra sjokoladen. Og det kjentes faktisk ikke som sjokolade. I alle fall ikke slik jeg hadde innbilt meg det skulle smake. Merkelig. Konsistensen var på plass, men smaken var tydelig syrlig og nesten fruktig eller bærlignende. Ikke søt som melkesjokolade. Det var noe helt eget ved den. Noe litt friskt. Kanskje litt som yoghurt? Begge jentene mine fikk teste også, og den ene mente det smakte bringebær og den andre jordbær. Egentlig ikke dumme sammenligninger.

Det var godt, ingen tvil om det, men jeg tror kanskje jeg må venne meg litt til smaken for å sette ordentlig pris på den.

Konkluderer med at Ruby KitKat var helt okay, men jeg skulle gjerne ha smakt litt ren rubysjokolade også. Uten kjeks og fyll. Bare for å danne meg et helt upåvirket inntrykk. Får se om det er noe slikt å oppdrive noe sted. Ellers tenker jeg at denne KitKat’en duger fint isolert sett, så lenge man nullstiller forventningene og ikke tror det skal smake som den originale utgaven. Veldig moro å prøve, og jeg utelukker ikke gjenkjøp.

Gjenkjøp: Kanskje

 

Crispo Knasende Karamell fra Nidar

I går var det moro å snike seg rundt med mobilen på Meny. Flere av høstens godtenyheter var satt frem, og jeg både filmet og knipset ivrig. En tålmodig ansatt som holdt på med varepåfylling både ventet og flytte seg til stadighet så jeg skulle komme til fra rett vinkel. -Tusen takk til ham. Jeg hadde lyst til å kjøpe alt jeg så, men fant ut at jeg ikke kunne blakke meg helt på digg. Gosh. 🙈 Kjøpte allikevel med noe, blant annet denne nye Crispovarianten fra Nidar. (Kr 47,90)

Vanlig Crispo er en av de aller beste sjokoladene jeg vet. Jeg synes også Crispo Rispuff som kom for et år siden er veldig god. (Innlegg her.) Dermed var forventningene ganske høye når vi skulle smake Crispo Knasende Karamell.

Jeg likte forresten emballasjen. Når man først skal bruke et allerede innarbeidet merkenavn, er det fint at også innpakningen er gjenkjennbar.

Som dere ser var platen delt inn i striper akkurat som de andre variantene er.
Mitt eksemplar var da typisk nok brukket, litt irriterende når man skal ta bilde. Argh. 😒

Jeg tok første bit og fikk umiddelbart assosiasjoner til Krokanrull. Så minnet det litt om Daim. Kanskje ikke så rart, i tillegg til den vanlige krispen inneholdt sjokoladen nemlig noen ganske små biter av hard karamell. Mulig det var en slags knekk, det gjorde i alle fall inntrykket litt kompakt. Totalsmaken kjentes en del søtere enn hos den vanlige Crispoen, men som en fin kontrast kom ett og annet saltkorn fram når man hadde tygget igjennom det meste av hver bit. Det løftet inntrykket. Jeg synes det var godt, men den når ikke heeelt opp til de to andre.

Kan til slutt ta med at begge jentene mine syntes den var knallgod. De mente jeg absolutt måtte skrive gjenkjøp. Så da blir det vel det. Til dem. Jeg holder meg nok helst til originalen, og er veldig spent på om dette er en stayer. Tviler bittelitt. Hva tror dere?

Gjenkjøp: Ja, sannsynligvis

 

Potetchips med smak av Trøffel fra Maarud

Det kommer alltid noen varianter av nypotetgull fra Maarud når luften begynner å bli krisp og høstlig. Og i år er heldigvis intet unntak. Jeg har gått og småventet litt den siste tiden, og forrige uke fant jeg to sorter på Coop. Karamellisert Rødløk og Trøffel. Siden jeg akkurat har smakt en rødløkvariant av Totenflak, riktignok ikke karamellisert, men sylta, kjøpte jeg Maarudposen med trøffelsmak.

Og så trøffelsmak da dere. Hva kan man si? Det var da umåtelig kreativt. På grensen til komisk. Hvordan kommer man på å smaksette potetgull med trøffel? Jeg må innrømme at jeg aldri har spist en ren trøffel før, og dermed vet jeg ikke hvordan det egentlig smaker. Fant derfor ut at jeg måtte teste sammen med noen venner som var litt mer bevandret i slike delikatesser enn meg. 😀

Posen var lys og lekker inni. Synes den hvite fargen komplementerte de rene flakene på en fin måte. Smart trekk. Alt virket veldig innbydende.

Både tykkelse og konsistens var også helt toppers. Akkurat slik rifla flak fra Maarud pleier å være. Så far so good. Men så var det smaken da. Hvordan ville trøffelkrydderet være?
Veldig udefinerbart, var det først som slo meg. Jeg fikk ikke tak på hva jeg kjente egentlig. Det var som en blanding av veldig mye, samtidig som det smakte ganske lite. Først synes jeg det kjentes litt grillkrydderaktig, så ble det mer rent salt, så løk, og så kom en slags svak, soppaktig ettersmak. Kanskje ikke så rart, siden trøffel faktisk er en underjordisk knollformet type sopp.
Det smakte helt greit, men ikke så godt at jeg umiddelbart fikk lyst til å kaste meg over skåla og sikre meg en ny neve. De som smakte sammen med ble heller ikke helt overbevist. De syntes det smakte alt fra nudler og rødbeter, til emment, småsyrlig og soppaktig. Trøfler var det ingen som egentlig nevnte. Selv om i alle fall en visste godt hvordan det smaker. Hovedtendensen var vel at ingen hadde dette som førstevalg resten av kvelden, -det konkurrertene nemlig med ei skål Superchips med paprika. Men om det ikke hadde vært noe alternativ hadde trolig flere spist mer.

Slik ser forresten posene med Karamellisert Rødløk ut, hvis noen vil på leting etter dem.
Undrer meg over at det står «Potetchips av nyhøstet norsk potet» på posen. Potetchips.
Maarud som har kjempet så hardt for Potetgullbetegnelsen

Regner med at disse variantene bare er i salg en kort periode og på den tiden blir det dessverre ingen gjenkjøp fra meg. Håper imidlertid Maarud kommer med noen flere nyheter til slippet i uke 38, ikke lenge igjen nå. 🙂

Gjenkjøp: Nei

 

Lakkrís Kókostromp fra Nói Síríus

I helgen smakte jeg mer nytt snop. Se her, islandsk sjokolade med kokos og lakris!
Har sett den på Deli de Luca både i Oslo og Bergen, og i tillegg har jeg vært så heldig å få noen vareprøver av den. 🙂

Det ser ut som om den kommer fra Nói Síríus, noe jeg fant ut egentlig er samme produsent som de andre Sirius-produktene jeg har skrevet om kommer fra. Undret meg litt over at emballasjen var så lekker og lilla, og ikke delikat hvit som på de andre produktene deres. Ikke at det har noe å si. Denne skilte seg pent ut i butikkhyllene, så da er det kanskje underordnet at den avviker fra resten av serien sin. Dere ser litt av en annen Sirius-sjokolade til høyre i bildet under her, den har jeg faktisk også skrevet om tidligere (her).

Jeg var spent på å smake. Synes både sjokolade og kokos er digg, lakris kan jeg lett styre meg for. I hvertfall den søte sorten. Men kanskje det ville funke bra sammen? Husker jeg smakte noen kuler med samme kombinasjon for noen år siden og de var knallgode. Synd de forsvant igjen forresten.

Duften som møtte meg da jeg sprettet emballasjen var i all hovedsak lakris. Sjokoladen og kokosen lå på en måte og lurte i bakgrunnen og gjorde at totalduften allikevel ble søt og mild, og en anelse eksotisk.

Som dere ser av tverrsnittet på bildet er det øverste laget en slags lett kokoskrem. Bunnen er et tykkere lag lakris. Det hele er dekket av en passe raus mengde melkesjokolade, og jeg kan med en gang bekrefte at selve sjokoladen var knallgod. De kan sjokolade på Island. Kokoskremen var også deilig. Lett og fin i konsistensen, dog med en noe dempet kokossmak. Skulle ønske den kjentes tydeligere. Lakrisen virket heldigvis litt salt, og den smakte greit, men konsistensen ble for tett og kompakt for min smak. Men igjen, lakris er ikke mitt favorittgodteri. Egentlig minnet helhetsinntrykket litt om slike biter av allsorts lakriskonfekt, og totalt sett smakte det helt okay.

Må også ta med at sjokoladen ikke viker så stor når man først ser den, men den er både fyldig og mektig og dermed mer enn stor nok.

Helhetsinntrykket her var ikke dumt. Et tomt lilla papir på benken min er vel bevis nok på at sjokoladen er etanes. -Selv for en non-lakris-person. Allikevel tviler jeg på at det blir gjenkjøp. Det finnes en del andre sjokolader jeg rangerer høyere, særlig siden kokossmaken her ikke var mer dominant enn den var. Men uansett moro å ha smakt. Håper det fortsetter å strømme på med nyheter hos både Deli de Luca og andre utsalgssteder i ukene som kommer. Fortsett å tipse meg når dere ser noe. 😀

Gjenkjøp: Tror ikke det

Soft Shake salt lakris fra Hennig-Olsen

Selvfølgelig måtte den testes, denne aprilspøken som brått ble virkelighet. Tar av meg hatten for Hennig-Olsenfolka som heiv seg rundt og begynte å produsere denne isen kun etter ønske fra forbrukerne. Selv om hele ideen var ment som en fleip. Og her er den altså; Soft Shake salt lakris, limited edition.

Kjøpte den på Deli de Luca, men i følge nettsiden til Hennig-Olsen selges de også i MIX-kiosker, Esso og Shell fra denne uken. Skulle med andre ord ikke være så vanskelig å få tak i den.

Jeg er ikke sånn overbegeistret for lakris, det har jeg skrevet her mange ganger tidligere. Men salt lakris synes jeg er mye bedre enn vanlig søt. Var derfor ganske positivt innstilt da jeg skulle smake denne mystiske isen. Og dere, her får man det man er lovet. Til gangs. Synes både konsistens og smak minnet om mjuk, salt lakris. Veldig! Det første jeg tenkte på var faktisk den blå Kick’en fra Cloetta (Kick Seasalt). – Og så begynte jeg å tenke på kulltabletter. Slike man måtte ta for å holde orden på magen i gamle dager. Huffda.

Det var litt snodig, -og uvant, å spise noe så svart. Og man må passe på så man ikke griser. Da ser det fort ganske nasty ut rundt munnen. Husk å ta med en serviett når dere evt. kjøper denne her. Det tror jeg er et godt tips.

Konkluderer med at denne isen smakte greit, men ikke mer. Videre tror jeg kanskje en ekte lakriselsker vil sette større pris på den enn jeg gjorde. Jeg fikk nok før jeg kom halvveis ned i boksen, da ble det faktisk for kvalmt for meg. Likte den der Inspira med lakrissmak bedre.
Men utrolig artig å ha prøvd. Festlige greier. 😀

Gjenkjøp: Nei 

Sour Jacks Wildberry og Green Apple

Endelig! Nå var det deilig å teste litt godteri igjen. Disse posene glinset så fint mot meg da jeg var innom Deli de Luca i forrige uke. Har dere sett dem? Sour Jacks i to smaker. Så herlige farger!

Det var faktisk nesten en lettelse å se velfylte hyller med nyheter på Deli de Luca igjen. Tidligere var de alltid så flinke til å tilby oss forbrukere spennende varer, men de siste årene synes jeg de har blitt mer trauste og trege hva gjelder sortiment. Litt slappe rett og slett. Kanskje de er på vei til å snu igjen? Håper det. Disse hadde jeg i alle fall ikke sett før.

Som det åpenbart fremgår av navnet, Sour Jacks, er dette surt snop. Posene inneholder biter av gummigodteri, sammensatt av både tett og mer transparent gele i ulike farger.

De i den lilla posen, Wildberry, smakte typisk skogsbær. Litt sånn blåbær-bjørnebær-bringebær-aktig. Dere skjønner hva jeg mener. De var ganske sure, helt på grensen til at jeg måtte knipe sammen øynene etter å ha spist opp, men det gikk greit. Og bra er det, for blir det så surt at man ikke kjenner smaken for bare syrlighet, og ufrivillig må lage grimaser, synes jeg bare det er ubehagelig. Men disse var gode. Ikke ble jeg sånn tørr i munnen etter å ha spist opp heller. De hadde faktisk litt svakere smak enn jeg hadde forventet, men heller det enn at det blir for intenst. Eldstejenta mente disse var de beste.

De grønne, Green Apple, falt best i smak hos meg. De smakte ordentlig grønt eple, og minnet veldig om et av mine favroittprodukter, Saure apfelringe fra Trolli, som jeg har nevnt her flere ganger tidligere. Man kjenner eplesmaken i pusten i nesen nesten umiddelbart, og så forflyttes inntrykket til munnen rett etterpå. Bitene hadde behagelig størrelse og kan liksom bare snikes inn i munnen en etter en. De har litt av den der vanedannende potetgulleffekten faktisk. Man bare spiser bit etter bit, nesten ubevisst, og vips er det tomt. Skulle gjerne hatt en større pose. 😀

Tenker dette i første rekke er snop for barna, kanskje med unntak av de aller minste, men voksne som liker det sure kan nok også ha glede av dem. Det hadde forresten vært fint om noen dagligvarebutikker også tok dem inn, så de var litt lettere tilgjengelig. Da jeg jobbet i Oslo sentrum var det ikke noe problem å smette innom både Narvesen og Deli deLuca nærmest daglig, men nå som jeg holder til i mindre urbane omgivelser liker jeg å få tak i det meste i matbutikken. Også med tanke på pris. Kanskje de dukker opp i uke 38? Vet jo at kiosker og bensinstasjoner ofte tar inn varer litt før butikkjedene? La oss håpe.

Googlet meg fram til at Sour Jacks har en egen nettside (her), men så bak på posen at den norske varianten produseres for Lime Nordic.

Gjenkjøp: Ja, i hvertfall den grønne

 

Totenflak Sylta Rødløk

I løpet av sommer’n har jeg fått noen tips fra dere om denne posen med Totenflak Sylta Rødløk. Tusen takk!

Jeg har tittet etter den hist og her i flere uker faktisk, men ikke funnet den før nå.
På lørdag, på Kiwi i Hønefoss, åpenbarte det seg heldigvis et tårn av Totenflak fremfor meg. En høy, sirlig stabel med nesten urørte esker. Det var omtrent ikke tatt ut en eneste pose enda, så det var tydelig at de nettopp var plassert ut i butikk. Bra. Jeg liker ferske, ubesudlede produkter.

I iveren glemte jeg å ta et vanlig bilde i butkkken, men noen av dere så det i alle fall på Snap. (Jeg liker Snapchat så mye bedre enn Instastory, så det er stort sett der jeg legger ut når jeg handler. Jeg skal prøve å huske og kopiere over til Instastory litt oftere i tiden som kommer, dere er jo en del flere som følger meg der.)

På lørdag kveld hadde jeg besøk, og vi åpnet så klart posen. Som dere vet har jeg vært kjempefan av Totenflak helt siden det kom, jeg har virkelig kjøpt MANGE poser, så forventningene, eller la oss kalle det forhåpningene til denne sorten var åpenbart ganske høye. Når jeg i tillegg er glad i chips med løk, var egentlig mye gitt før testing.
(Mitt første innlegg om Totenflak ligger forresten her.)

Og ja, her både duftet og smakte det løk. Syltet sådan. Veldig syltet. Jeg synes et nesten fruktig og syltet inntrykk fylte munnen ganske umiddelbart når jeg begynte å spise og jeg kjente også noe syrlig mot slutten av tyggingen. Smaken var heldigvis ikke for søt, slik noen løkchips kan bli, og mengden salt var fint tilpasset løksmaken. Allikevel ble jeg ikke helt overbevist. Det smakte okay, men ble fort litt for mye av det gode. For mye sylt. Kan man si det? Etter en håndfull flak var jeg egentlig fornøyd og det var en smule uventet. Vel, man kan ikke like alt som kommer. Og nå trenger jeg i hvertfall ikke føle panikk over at varianten kun kommer i begrenset opplag.


Selv om jeg personlig foretrekker vanlig, usylta løksmak på chipsen min må jeg gi et stort pluss for at man får eksakt den smaken man er forespeilet. For det får man virkelig. Bra jobbet av laborantene og krydderekspertene. Konsistensen var det ikke noe å si på, den var akkurat like fast og knasende som hos andre typer Totenflak, så jeg tror helt sikkert mange kommer til å synes denne sorten er god. Den gikk bare ikke helt hjem hos meg.
Sammen med disse posene på Kiwi hadde de forresten også en annen smak i begrenset opplag; Modna ost og hvit pepper. Kanskje jeg liker den bedre? Må teste til helgen.

Gjenkjøp: Nei

 

Snackchips Melkesjokolade

Ha ha, i følge Fitbit’en steg pulsen min noen hakk da jeg oppdaget denne sjokoladen.
Melkesjokolade med Snackchips, det måtte jo være en vinner! 🌞

Jeg kjøpte optimistisk med meg ei plate (fra Kielbåten), og her om dagen sprettet vi emballasjen.

Synes den så både ren og innbydende ut. Delikat melkesjokolade, type dansk, med forventet trykk på rutene.

Bitene av Snackchips inni sjokoladerutene var ganske små. Jeg hadde både håpet og trodd de skulle være så store at den karakteristiske kryddersmaken fra snacksen var lett å kjenne igjen, men der tok jeg feil. Så dumt. Dette kjentes bare som sjokolade med en random type krisp. Veldig skuffende. Her har man en knallidé. En innertier av en kombinasjon som i seg selv burde sikre høyt salg og et fantastisk produkt, og så klarer man ikke innfri. Lurer på om prosessen stoppet noen hakk for tidlig i produktutviklingsavdelingen? Kanskje de hadde tidsnød? For meg ble i alle fall denne totalen for ordinær. Sjokolade var vanlig god, men den hadde null og niks særpreg. Bitene av krisp burde vært mye større og mye tydeligere krydret. Da kunne vi snakket. Da hadde vi fått noe spesielt.

Forresten, hvorfor er posene med Snackchips så vanskelig å få tak i? Det er jo knallgodt. Jeg glemmer det litt bort siden ingen av butikkene jeg handler i til daglig selger det. Egentlig veldig dumt. Akkurat som prisen. Dum den også. Kriminelt høy. Får håpe posen kommer på kampanje i en av kjedene snart, – da skal jeg hamstre inn litt.

Hva gjelder sjokoladen blir det ikke gjengkjøp ved neste anledning. Velger mye heller en Crispo.

Gjenkjøp: Nei