Mer S-Märke fra Candy People

Frivillig, ubetalt reklame

De siste årene har svenske Candy People kapret stadig mer hylleplass i norske butikker. Veldig spennende. Mener å huske at de har kommet med nyheter til hvert eneste slipp i alle fall de to siste årene, og også nå i februar dukket det opp noen nye fristelser. Se he; S-Märke Hallonsura og S-Märke Colasura. Altså sur bringebær og cola. Moro at serien stadig utvides.

Jeg hørte om dem ganske tidlig i vinter faktisk, men har brukt litt tid på å spore dem opp. Nå er de i alle fall å finne i flere Menybutikker.

Vi har smakt begge sorter, og likte nok den som heter Hallonsura best. De smakte ordentlig rødt barnegodt med bringebærsmak. Det lille laget med syrlig kandering på utsiden gjorde at det ikke kjentes for søtt slik at det fint kan passere som voksengodt også. Egentlig var ikke smaken spesiell på noe vis, det kjentes kjent og trygt i munnen, allikevel var de litt vanedannende. Ei av jentene mente de smakte som de små røde sukkertoppene man kjøper som smågodt, bare at disse var bitte litt surere helt i begynnelsen. Men ikke sånn sure at det ble ekkelt i kinnene.
-Så da har dere en referanse.
Skåla vår ble tom ganske raskt, og jeg kan ikke skylde på barna. Jeg forsynte meg ganske så hyppig jeg også.

De med cola var også gode, men kjentes for meg litt mer anonyme. De hadde en jevn colasmak tvers  igjennom og heller ikke her var syrligheten ubehagelig eller for intens. Bare en fin liten kontrast til resten av colageleen. Geleen i seg selv var akkurat passe søt. Allikevel fenget ikke disse like godt som de med bringebærsmak. Klarer ikke helt sette fingeren på hvorfor. Alle her i huset er jo i utgangspunktet glade i colagodteri.

Konsistensen på begge variantene var bra. Geleen var ikke så seig at den ble dratt veldig lang når vi bet over og tygde, og de satt heller ikke noe særlig igjen i tennene etter at vi hadde spist opp. Bra. Allikevel var den mjuk og fersk og ga liksom litt etter slik gelegodt både pleier og skal gjøre. Helt innafor der altså.

Når det gjelder gjenkjøp sier jeg nok ja til den røde og nei til den brune. Ikke at det var noe galt med colasmaken, det finnes bare annet colasnop vi liker bedre.
Liker forresten størrelsen på posene til Candypeople. For både helse og tenner er det fint med en viss porsjonskontroll.Og med mindre poser blir ikke prisen så gæærn heller.

Gjenkjøp: Ja og Nei

Verdens tynneste Sørlandschips kvernet havsalt

Frivillig, ubetalt reklame

For litt siden smakte jeg på Verdens Tynneste Sørlandschips. Det kom jo to slike varianter i februar, en med smak av kvernet havsalt, og en med havsalt og ellevill pepper. Her er de på Meny.

Jeg har prøvd den orange.

Det står på posen at chipsene bare er 1,2 mm. Det er ikke særlig tykt. Spennende. Posen har forresten en matt, kul overflate. Tor ikke jeg har kjent på akkurat en slik finish før. Liker når produsenter legger litt anstrengelse og engasjement i emballasjeutformingen. Innpakningen betyr faktisk en del for om man får lyst til å kjøpe og prøve en nyhet. I alle fall for meg.

Oppi posen lignet chipsen veldig på vanlig Sørlandschips. Og det er jo nettopp det det er. Bare tynnere. Smaken var også temmelig lik, man får altså det man er lovet. Det er bra. Tynn, salt Sørlandschisp som smaker helt okay, men som ikke er så veldig spennende. Må være lov å si det. Jeg er glad i en del rene, salte chipstyper jeg altså, men denne ble litt tam og anonym for meg. -Men, den fungerte veldig godt som støttechips! Ofte når jeg spiser annen snacks, som ostepop og popcorn, eller potetgull med litt sterke smaker for den saks skyld, liker jeg å ha ett og annet salt chipsflak i tillegg. Enten for å bryte opp smaken på det andre jeg spiser, eller for å løfte den. Altså støttechips. Mmm, vet ikke om det er andre enn meg som bruker det, men jeg har det rett som det er. Bare prøv. Ostepop og støttechips er nydelig. 🤤

Det kan faktisk hende jeg kjøper denne posen igjen. Ikke for å spise helt alene, men til bruk i nevnte støttefunksjon. Eller til dipp. Kan godt tenke meg at den passer som tilbehør til nygrillet kylling også. Tror jeg må prøve det.

Er det noen av dere som har smakt varianten med salt og pepper? Er den god?

Gjenkjøp: Tror det

N!ck’s peanuts n’ fudge

Frivillig, ubetalt reklame

Flere ganger de siste ukene har jeg sett esker med disse barene fra N!ck’s rett ved kassene på Kiwi.
Så rosa og fine! Ikke rart man blir nysgjerrig.

Har skjønt at dette N!ck’s er et merke som er ganske stort i Sverige. Det finnes mange ulike produktvarianter og smaker. Hovedideen bak alle produktene skal være at de skal gi en nytelsesrik smaksopplevelse bygget på ingredienser som gjør kroppen like glad.
Det var litt artig å lese historien til denne Nick som satte det hele i gang. Her er hjemmesiden deres om dere vil lese.

Jeg har i dag altså prøvd snackbaren som heter Peanuts n’ fudge. Fant ut at den passet bra når jeg trengte et lite avbrekk fra ryddig i boden og vårpuss av sykler.

Det var veldig fin størrelse på baren synes jeg. Den er på bare 40 gram, noe som er akkurat passe når man skal ha en liten pausesnack. Som det står på emballasjen er den ikke tilsatt sukker, og i tillegg er den glutenfri. (Næringsinnhold her)

Den duftet egentlig ingenting da jeg åpnet pakningen, så da var det bare å ta seg en bit.

Sjokoladen på utsiden var mjuk og glatt, men ganske anonym på smak. Kanskje det ikke er så lett å få til magisk sjokoladesmak uten sukker? Greit nok. Fyllet inni minnet veldig om Snickers synes jeg. Det var store, gode peanøtter og de var godt balansert med den småseige, karamellaktige fudgen. Konsistensen ga et ganske mjukt og ferskt inntrykk, bare brutt av knaset fra peanøttene.

Jeg spiste meg nedover og brukte litt tid på å bestemme meg hva jeg egentlig syntes. Bortsett fra nøttene, som selvfølgelig smakte slik alle peanøtter gjør, synes jeg det ble for pregløst. Litt tamt. Jeg ventet stadig på at noe skulle kicke inn, en ingrediens som fikk baren til å gnistret litt mer, men det kom aldri. Videre var det noe kaldt og veldig smøraktig over totalsmaken og dermed ble den dessverre ingen stor suksess hos meg. Jeg er ikke glad i smør. Mulig man kan venne seg til smaken altså, men i dag kjente jeg ingen umiddelbar gjenkjøpstrang.

(Måtte ta et bilde inne også, slik at dere får sett innsiden ordentlig.)

Selv om jeg ikke ble sånn 100 % overbevist av denne her, er det meget mulig flere av dere liker den. Ser at merket er nominert til ulike utmerkelser i Sverige og det må jo være en grunn til det. Ikke bare den fine historien til grunnleggeren. Jeg er fortsatt litt nysgjerrig, så tips meg gjerne om dere ser andre Nicksvarianter og smaker rundt omkring. Akkurat denne her tviler jeg på om det blir gjenkjøp av.

Gjenkjøp: Tviler

Superchips Spicy Mexican fra Maarud

Frivillig, ubetalt reklame

Nå må jeg komme med et snacksinnlegg igjen. Forrige fredag smakte jeg nemlig den nyeste posen med Superchips fra Maarud, Spicy Mexican. En variant jeg hadde fått mange tips om at jeg måtte teste.

Ser ut som om Maarud har lagt sin elsk på tex mex-sjangeren. Vi må ikke lenger tilbake enn til høstslippet i fjor for å finne forrige nyhet i den smakskategorien. Da returnerte posen med rifla Tasty Mexican (innlegg her). Den var god den, så jeg lurte så klart på om denne også ville treffe høyt opp på potetgullskalaen min.

Forresten kult at de har fulgt opp med samme type meksikansk ponchomønster på posen som sist. Jeg likte denne fargen bedre enn den forrige tror jeg. Grønn har alltid vært en av mine favorittfarger. 💚

Duften som møtte meg da jeg åpnet posen var nesten litt fremmed og eksotisk. På en måte virket den både fruktig og syltet, sammen med et slags stikkende krydder som fikk meg til å trekke hodet litt tilbake. Jeg fikk assosiasjoner til slike gater i Syden der små matboder som kun er åpne på kveldstid ligger på rekke og rad. Med andre ord en ganske sammensatt duft.

Utforming og konsistens er som dere ser den samme som hos de andre superchipsvariantene. Knasende, sprø og fin. Smaken fikk jeg ikke helt taket på. Synes det var litt mange inntrykk på en gang. Først virket det litt kremet og fyldig. Dere vet slik rømmepulveraktig som jeg ikke er så begeistret for. Så kjentes det som mer vanlig potetgull med tacokrydder, før det til slutt minnet meg om en utenlandsk feriechipsvariant jeg ikke helt klarer å plassere. Tex-mex inntrykket satt i alle fall godt i hele veien, både i pusten mens jeg tygget og som en ettersmak etter at jeg hadde spist opp. Jeg ble egentlig ikke så veldig begeistret totalt sett. Smaken var litt for spesiell. Venninnene jeg hadde på besøk derimot, de var ikke enige med meg. De syntes smaken var både spennende og god, og mente det minnet om en sweet and sour-saus. I tillegg satte de pris på det sterke lille stinget som satte seg i ganen og halsen, som rettferdiggjorde navnet Spicy Mexican. Jaja, så ulik kan preferansene være. Det var bollen med denne varianten som ble tømt først den kvelden.

Til tross for en gjeng begeistrede venninner, tror jeg ikke jeg kjøper denne posen igjen. Ikke til meg selv uten besøk i alle fall. Men som dere skjønner var det seks andre som alle sa ja til gjenkjøp, altså burde det være et ganske trygt valg om man liker slike smaker.

Gjenkjøp: Tviler

Myke Rakkere fra Brynild

Frivillig, ubetalt reklame

Da var det på høy tid med en bloggpost igjen. Uken bare forsvant og jeg rakk rett og slett ikke sette meg ned og skrive noe innlegg før nå. Sånn er det innimellom.
Husk at jeg ofte er mye mer aktiv på andre plattformer, både Instagram og Snapchat, når det er rolig på bloggen. Og ellers også. Titt gjerne innom der hvis det ikke kommer noe nytt her.

Nå har vi testet nytt lørdagsgodt. I fjor høst lanserte Brynild til min store glede en pose med deilige gelefigurer kalt Søte Rakkere. (Innlegg her.) Nå i vinter har de fulgt opp, og introduserer oss for to typer rakkerslektninger. Sure Rakkere og Myke Rakkere. Veldig kult at serien utvides! Siden de Søte Rakkerne ble veldig godt mottatt her i huset, skrev jeg de nye variantene tidlig opp på testlisten min. Og først ut er posen med de mjuke.

En artig liten tekst på baksiden av posen fortalte at folka på godterifabrikken er fornøyde med produktet sitt. Godt å vite. 😊

Jeg kjente en veldig fruktig og fristende duft da jeg sprettet posen. Lovende.

Som dere ser ligner disse figurene ganske mye på de Søte Rakkerne. (Bilder av dem her.) Det er diverse insektformer i ulike farger. Allikevel er det en tydelig forskjell, disse her har mjukt skum på baksiden. Og det var akkurat som om skummet gjorde inntrykket her en anelse mildere. Kommer ikke på noe mer dekkende ord å beskrive dem med. Gode var de i alle fall. Jeg likte dem om mulig bedre enn de Søte Rakkerne. Konsistensen var fersk og bløt, og selv om de kjentes litt seige, var de ganske lette å bite over. Smaken var søt og barnevennlig, og de ulike fargene hadde forskjellig smak. Det eneste som var litt dumt, var at det ikke var en orange bit med appelsinsmak i posen. Det skulle det ha vært. Skåla ble uansett tømt på et blunk og jeg fikk beskjed fra sufflørene om å skrive gjenkjøp hvis jeg skulle blogge om dem. Så da sier vi det.

Mjuke Rakkere er definitivt et veldig lettlikt godteri. Her får man ingen ekstreme munnopplevelser, bare trygge, snille og familievennlige godbiter. Jeg har sett dem i mange butikker rundt omkring, så antar at posene nå er lette å få tak i. Det skal dog bli spennende å se om de klarer seg i godtejungelen der ute. Jeg har jo sett lignende poser fra andre produsenter komme og gå opp igjennom så lenge jeg har holdt på med denne bloggen. Kampen om hylleplassen er tøff. Men la oss heie litt. Jeg liker smakene fra Brynhild og krysser fingrene.

Gjenkjøp: Ja

Dent Crush Bringebær Jordbær

Frivillig, ubetalt reklame

Har dere sett at det har kommet en ny Dent Crush? Med smak av bringebær og jordbær? Den lyste mot meg i kassa på Coop her for litt siden. Kult at serien utvides.

Jeg har tidligere skrevet om to andre Crushsmaker her på bloggen. Solbær Lakris  og Fersken Jordbær. Men den jeg faktisk har endt opp med å kjøpe regelmessig, er den gule esken med smak av bare lakris. Har aldri skrevet innlegg om den, men den er veldig god. Nesten litt vanedannende når jeg tenker etter.

Jeg synes Crushene befinner seg i området midt mellom pastiller og godteri. De selges som pastiller i esker, og ligger sammen med de andre pastilleskene i butikkene, men både smak og konsistens er veldig nært opptil godteri.

For dere som ikke har prøvd noen av Crushvariantene, kan jeg forklare at det er litt store, flate gelépastiller med en litt stivere, nesten dragert overflate. De er ikke harde, man tygger lett rett igjennom, men det kjennes at det ytterste laget skiller seg konsistensmessig fra resten av pastillen. Jeg synes de er skikkelig gode. Man tar en i munnen, tygger igjennom, og så kan liksom restene ligge og godgjøre seg i munnen som en pastill. Om man ikke tygger opp alt med en gang da. Jeg gjør er forbausende lett det.

Smaken på disse her var lett fruktig, søt og god, og naturligvis kjentes tydelig bringebær gjennom hele pastillen. Det var i alle fall det jeg innbilte meg at jeg kjente. At det også var litt smak av jordbær var ikke så lett å skille ut. Totalen var i alle fall som røde bær, så det skjønner hva jeg mener. De er ikke tilsatt sukker, men søtet med flere kunstige søtstoffer. Et av barna her mente det smakte som en slags seigmann uten sukkerstrø, og jeg har ingen problemer med å se den referansen. Riktig gode på en mandag – når man egentlig ikke har lov til å spise snop.

Som jeg har sagt tidligere synes jeg Dent er flink til å fornye seg. Det kommer stadige nye varianter og smakskombinasjoner. Veldig bra. Lurer på om det kommer noe til maislippet også? Vi får vente og se.
(Og tips meg for all del om dere vet noe.) 😀

Gjenkjøp: Ja

Nye Stratoser

Frivillig, ubetalt reklame

Flere har spurt om jeg har prøvd de nye Stratosene fra Nidar, og ja, det har jeg så klart. Nam!
Jeg var så heldig å få en sniksmak allerede før de kom i butikk og etter det har vi også spist begge platene både hjemme og hos kjente. Nå er de jo godt distribuert i de ulike butikkkjedene også, og tilgjengelig for alle som er nysgjerrige på smaken. Artig med kuflekker på emballasjen forresten.

Da jeg først fikk høre at Stratos skulle komme med nye varianter ble jeg selvfølgelig spent. Den luftige sjokoladen har vært en stor og tydelig merkevare i kategorien i veldig mange år, og ulike utgaver har kommet og gått. Et kjapt søk på Stratos her på bloggen bekrefter det.

Det er imidlertid en detalj som skiller disse to nyheten fra tidligere Stratosutgivelser. Navnene. Av en eller annen grunn har de fått engelske navn. Salty Caramel og Cookies & Cream. Er ikke det litt snålt? Hva er bakgrunnen, tro? Skal det satses internasjonalt, eller hur? If you know, please tell me.

På forhånd var jeg helt sikker på at jeg kom til å like Salty Caramel best. Salt karamellfyll i sjokolade er helt nydelig, og noe salt er alltid en fin og tilfredsstillende kontrast til søt sjokolade.

Og selvfølgelig var denne god. Luftig, fløyelsmjuk og søt, med et fint innslag av karamell i midten av hver rute. Karamellen var egentlig ikke så veldig salt. Den kunne godt ha hatt enda litt mer saltsmak for min del, men den var flytende, silkeglatt og lett kremet. Den bidro fint til å gi hver sjokoladebit et småfyldig, nydelig inntrykk. Jeg syntes den minnet litt om Caramello, og litt om Sweet Moments med salt karamell fra Anthon Berg. Egentlig var den slik jeg hadde forestilt meg at Freias melkesjokolade med Smil som kom for to år siden skulle være.

Jeg pleier alltid å holde på utsiden av papiret/plasten når jeg deler opp sjokoladeplater. Synes absolutt det er mest hygienisk. Jeg gremmes når jeg ser folk som nevjer og tar på hver eneste rute når de deler opp en plate som skal deles med andre. Hvor vanskelig kan det være å raskt brekke opp rutene før man flærrer av papiret? Her var det imidlertid litt vanskelig å dele opp platen i ruter, både utenpå og innenfor emballasjen. Dette fordi de buede toppene over hver rute var litt skjøre. De knustes lett om man ikke traff akkurat på strekene. Så vær litt obs dere. Når man bare er klar over det går det helt fint.

Så var det Cookies & Cream.

Den var jeg litt mer avventende til, men første gang jeg smakte syntes jeg faktisk den var enda bedre enn Salty Caramel. For en positiv overraskelse. Det hadde jeg neimen ikke trodd. Jeg syntes den var helt magisk god.

Denne platen var også oppdelt i boblende, porøse ruter, og inni hver rute var en liten porsjon melkefyll og det man kan kalle litt store kjekssmuler. Akkurat som hos den forrige platen var det litt utfordrende å dele opp i delikate biter, da fyllet var så glatt at jeg liksom skled litt bortover da jeg skulle brekke i sporene. Man må altså ta det litt rolig.

Fyllet gjorde at sjokoladen minnet meg om både Kindersjokolade og disse påskeeggene med melkekrem som spises med skje. Kjeksbitene gjorde at jeg tenkte på sjokolade med Oreofyll. Med andre ord ikke den mest overraskende og innovative kombinasjonen, men det gjorde ikke noe. Inntrykket var delikat, glatt og fyldig uten at det ble kvalmende, siden kjeksbitene ga konsistensen en fin, knasende brytning. Den smakte definitivt søtere enn Salt Caramel, men jeg likte den for det.

Nå kan det virke som om jeg syntes Cookies & Cream var den beste av disse to, men det vil jeg ikke påstå. De er gode på hver sin måte. Preferansen min varierer litt med dagsformen og det avhenger mye av hva jeg har spist i forkant av sjokoladeinnhugget og hva jeg spiser sammen med sjokoladen. Sånn er det vel for de fleste av oss. Akkurat i skrivende stund ligger Salty Caramel på topp.

Og heldigvis er det ingen konkurranse. Begge disse nyhetene var gode og ingen av dem skjemmer ut Stratosnavnet. Salty Caramel finnes forresten også i liten bar, så kanskje det satses ekstra på den smaken?


Jeg håper uansett begge er stayere.

Gjenkjøp: Ja og Ja 

Olivio Middelhavsurter fra Maarud

Frivillig, ubetalt reklame

Den blå posen med Olivio Havsalt fra Maarud har vært en av de aller mest kjøpte potetgullposene her i huset det siste året. Det er lenge mellom hver gang jeg tar en nyhet så godt inn i varmen som jeg har gjort med den. Den har bare vært på markedet siden i fjor, men har allerede rukket å bli et ganske fast innslag på handlelisten min. -Når jeg handler inn til helgen må jeg få legge til. Vi er faktisk ganske flinke til å styre unna snacks i uken. Da jeg så at det nå var kommet en ny variant Olivio, med smak av Middelhavsurter, var det derfor ingen tvil om at den måtte settes på testlisten min. Ganske høyt opp også faktisk.

Jeg har ikke sett posen så mange steder enda. Dette bildet er fra Spar. Egentlig synes jeg det har tatt tid å finne nyhetene innen snackskategorien i butikk til dette slippet. Ja ja, nå er vel det meste distribuert og på plass.

Lekker grønnfarge på posen synes jeg. Og i likhet med den tidligere nevnte varianten, er emballasjen også her dekorert med et innbydende, solfylt feriebilde. Godt vi er ferdig med de verste vintermånedene nå.

Konsistensen på chipsen var slik sprø og knasende som man kan tenke seg til ved å se på bildet. Flakene hadde en lekker, gulgyllen farge, med synlige, grønne krydderspetter, noe som åpenbart er ganske logisk for en chipsvariant med lovt smak av middelhavsurter. Men førsteinntrykket av smaken når jeg fikk et flak i munnen var likevel noe overraskende og uventet for meg. Jeg var selvfølgelig forberedt på at det skulle smake urter, men ikke på en slik helhetlig måte. For det var virkelig masse urtesmak her. Først og fremst rosmarin og oregano, og sammen med et godt innslag av salt ga det meg ganske umiddelbart assosiasjoner til mat. Kanskje et slags urtebrød for å være mer spesifikk. Det var egentlig litt som å spise en knasende focaccia. Artig. Smaken var ikke sterk, men den var sammensatt og rik. Jeg kjente også en slags fylde som jeg gjetter kommer fra olivenoljen flakene er stekt i. Det var en ganske interessant smaksopplevelse, og jeg tenkte ganske raskt at dette hadde egnet seg som tilbehør f.eks på et tapasbord. Eller sammen med annen sommerlig mat.

Ingen av barna ble videre begeistret. De syntes det kjentes som mat med smør og at det var for mye krydder. Og jeg kan forstå dem. Denne chipsen har en mer voksen smak enn andre mer kommersielle, lettspiste chipsvarianter.

Som dere skjønner var smaken på Olivio med Middelhavsurter helt okay. Jeg har prøvd chipsen to ganger, og synes absolutt den smakte best når jeg ikke hadde annen snacks tilgjengelig. Altså når jeg hadde en blankt utgangspunkt. Å kombinere urtene med andre snacks- og godtesmaker var ikke like vellykket. Det ble litt krasj. Hva gjelder gjenkjøp er jeg noe usikker. Det finnes så vanvittig mye annen god snacks, så det blir nok bare i spesielle tilfeller at jeg kommer til å velge denne posen. Men jeg vil ikke utelukke det helt. Til sommermaten om noen måneder kan det hende jeg finner ut at den ville gjort seg.

Gjenkjøp: Kanskje