Frivillig, ubetalt reklame
Da var det puddingtid på bloggen. I helgen testet vi nemlig den nye Piano Melkesjokoladepudding fra Tine.
Nå er vel ikke Melkesjokoladepudding egentlig noe nytt i seg selv. Det har eksistert i flere ulike utgaver tidligere. Men akkurat denne kartongen er ny nå. Relanseringer er spennende det. Kanskje oppskriften er finpusset litt siden sist?

Jeg er ikke noe puddingmenneske. I alle fall ikke i matveien. Høh. 😆 Det er mange andre desserter jeg synes er mye bedre enn ulike puddinger. Mjuke kaker for eksempel. Mmmm, det kan jeg spise MYE av. Når man får gjester prøver man imidlertid å servere noe man vet faller i smak hos de fleste. Derfor ble det pudding i helgen.

Huff, jeg klumset litt da jeg skulle helle den ut av kartongen. Klumpen ble  skvist i den ene enden og dermed ikke så rettvinklet og bloggbildevennlig som den kunne ha vært. -Som om det spiller noen rolle.

Så smakte vi, både med og uten vaniljesaus, og konkluderte vel kjapt med at dette ikke føltes nytt. Smaken var både mildere og litt svakere enn den “vanlige” sjokoladepuddigen, og ettersmaken virket noe søtere, men for meg var det fortsatt sjokoladepudding. God med jordbær sådan. En av gjestene mente faktisk denne var bedre enn den originale. Uttalelsen ble raskt fulgt opp med forslag om at melkesjokoladepudding burde bli den nye “normalen” og så kunne evt. den andre saneres om det ikke var marked for to. Interessant tanke.

For meg var dette bare nok en sjokoladepudding. Jeg hverken liker det godt nok, eller har spist det i store nok mengder til å ha særlige sterke preferanser. Men gjestene, både store og små var fornøyde, så da konkludere jeg med at produktet duger. Det som uansett også var kult, var forslaget på kartongen om å smelte om puddingen og støpe den i sine egne små former. Det hadde sikkert vært gøy å prøve.

Gjenkjøp er tvilsomt her i huset. Som dere skjønner har det ikke med konsistens eller smak å gjøre, men skyldes rett og slett vår mangel på puddingglede. Men til gjester; hvorfor ikke?

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame
De siste årene synes jeg Freia har vært flink til å lansere nyheter av og med mørk sjokolade. Det har åpenbart vært marked for utvidelse innen kategorien, og nå er utvalget veldig bra. I høst dukket blant annet posen med Premium Perler opp, noe jeg syntes var et fint tilskudd til allerede eksisterende sortiment. Jeg klarte ikke bestemme meg da jeg oppdaget dem i butikk og handlet like godt inn både posen med appelsin og posen med bringebær. Nam!

Som så mange av nyhetene jeg kjøper i øyeblikk fylt av iver og begeistring har posene blitt liggende urørt på benken i flere uker. Det skyldes ikke at jeg ikke har ønsket å smake, for nysgjerrigheten har definitivt vært tilstede, men jeg åpner ikke en nyhet før jeg vet at jeg har tid til å ta bilder og notere meg noen stikkord om inntrykket produktet gir. Dermed blir smaking ofte utsatt, mange ganger alt for lenge. Men sånn er det i en hektisk hverdag.

I helgen ble det heldigvis endelig tid til å teste posen med Premium Perler Bringebær. Og jeg var faktisk litt ekstra spent på dem. Dere som følger meg på Snap vet at jeg (alt for) ofte spiser posen med Vill Bringebær fra Nidar som bilgodt, (-synes de er helt fantastisk gode,) og jeg hadde et håp og en forestilling om at dette skulle være et nokså tilsvarende produkt.

Og ja, jo, man får helt klart noe av det samme. Perlene til Freia er litt større enn Nidar sine, og smaken virker en anelse søtere, men hovedinntrykket var temmelig likt. Gelekjernen i midten var mjuk og saftig, med tydelig, fruktig bringebærsmak, og sjokoladelaget rundt var raust og fyldig. Og selv om sjokoladen var mørk kjentes den ikke for sterk. Totalen var farlig god, akkurat som Villkulene.

Selv om de to produktene er temmelig like, hadde likevel disse et noe annet uttrykk. Mulig det henger sammen med emballasjen, designet her er jo mye mer sofistikert og classy en designet til Vill. Denne posen kunne jeg fint hatt med som vertinnegave, eller jeg kunne unnet meg den som en liten luksus en fredag kveld. Jeg synes derimot ikke den passet særlig bra inn bilen. Bilgodt skal være mer ujålete og folkelig. Når jeg er på tur kommer jeg derfor til å fortsette å kjøpe Vill.

Som dere skjønner blir det definitivt gjenkjøp av Freias Premium Perler med bringebærsmak. Alt til sitt bruk, og dette tenker jeg var standsmessig og velsmakende goderi for voksne. Jeg klarer helt sikkert å finne flere anledninger der posen passer perfekt inn, det skal ikke stå på det. 😁
Varianten med appelsinsmak ligger på benken og småroper til meg, den får ligge til neste helg. Håper den er like god.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame
Det var så koselig å oppdage posene med Pom-Bear fra Maarud i butikkene tidligere i høst.
De kan vel knapt kalles nyhet. Antar at flere enn meg har spist dem i utlandet både nå og som barn, men at de plutselig var tilgjengelige nærmest rundt hjørnet igjen var en fin overraskelse.

Her er et bilde jeg tok forrige gang jeg var i Tyskland. Samme, glade bamsen.

Jeg stusset først litt over at Maarud bare kunne lansere et merkenavn som allerede finnes fra før i andre land. Men etter litt nettsnoking fant jeg ut at de alle hører innunder Intersnack-paraplyen, så da var sikkert alt på stell.
Dessuten prøvde hjernen min å fortelle meg at jeg har spist disse i Norge tidligere også? Stemmer det? Har de eksistert med paprikasmak i rød pose? Eller er det jeg som blander noe voldsomt nå?
Vi gledet oss uansett til å teste.

I tilfelle noen ikke har smakt disse før, hverken i det store utland eller her hjemme, må jeg ta med en liten beskrivelse.
Pom-Bear er figurer av slik porøs potetsnacks som etter først nesten å ha kløpet seg fast i tungen, nærmest smelter i munnen. Dere skjønner hva jeg mener? De er utrolig lette og man kan spise og spise uten å tenke over det. I alle fall kan jeg det. De knaser litt, er passe salte og barna synes de er kjempegode. For meg blir det egentlig litt lite smak, men det hindret meg visst ikke i å gafle i meg til skåla var helt tom i helgen. Og jeg skulle ønske jeg hadde en pose til.
Jeg tror salt snacks må være min største last. 🙈

Selv om det er mye annen snacks jeg liker bedre enn disse vet jeg det blir gjenkjøp. De fremkaller en viss følelse av ferie og gode minner, og når barna i tillegg ble så begeistret gjetter jeg at de står på handlelisten i svært overskuelig fremtid. Dessuten er det helt okay med snacks som ikke legger seg så tungt i magen. Håper flere lar seg sjarmere av den søte bamsen og det er marked for dem i Norge. Jeg liker å ha utvalget og muligheten til å kjøpe. Krysser fingre og tær. 🐻

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame
Da kommer det endelig et innlegg om de nye eskene med IFA Godis fra Nidar. Jeg kjøpte dem for flere uker siden, men de har bare blitt liggende på benken sammen med flere andre nyheter jeg ikke har rukket å prøve.
Jeg har fått uvanlig mange tips fra dere om dem, tusen takk! Gjetter det skyldes at jeg hverken har snappet, eller lagt dem ut på Instastory selv om jeg har sett dem. Veldig hyggelig at dere passer på så jeg får med meg nyhetene som kommer.

Jeg synes dette var en artig vri fra Nidar. Jeg er ikke så begeistret for at man melker eksisterende merkenavn, så pastillene kunne godt hett noe annet enn IFA før Godis, men konseptet likte jeg. Glade fager og gøyalt design. Kult at noen bruker ordet Godis på et norskt produkt også. Kan ikke huske å ha sett det før.

Den ene esken inneholder pastiller med smak av banan og karamell. Før jeg fikk sett ordentlig etter trodde jeg hver pastill skulle ha en slags kombismak, og ble en liiiiten smule skeptisk, men heldigvis tok jeg feil. Her var det pastiller med separate smaker. Men kanskje det er meningen at man skal putte begge smaker i munnen samtidig?

Den første jeg prøvde var karamell. Den smakte som en svak utgave av Donaldkjærlighetene jeg spiste i barndommen. De med gult papir. Flere som husker dem? For dere som er yngre enn meg, og aldri har kjøpt Donaldkjærlighet i kiosken, kan man kanskje best sammenligne smaken med vanlige karamelldrops. F.eks Werthers Original. Men smaken her var mye svakere. Faktisk så svak at jeg ble sittende og vente på at den virkelige smaken skulle kicke inn. Noen den aldri gjorde. I stedet kjente jeg en småsalt tendens som etter hvert tok litt av plassen fra den svake karamellen. Hm, helt okay, men det var litt pussig med pastillkonsistens og karamellsmak. Og så det litt saltaktige. Totalinntrykket var greit, men også litt rart.

Den neste jeg prøvde var banan. Gosh, den fremkalte umiddelbare assosiasjoner til Krembanansjokoladen fra Nidar. Den buede med gul, knitrende emballasje. Jeg har aldri vært spesielt glad i produkter med banansmak. Hverken sjokolade, medisiner eller hva det nå måtte være, så denne lille pastillen ble ingen kjempehit hos meg. Fargen var sart og delikat, og etter å ha hatt pastillen i munnen en stund kjentes smaken overraskende nok litt syrlig, så den var helt okay, men ikke slik at jeg automatisk fikk lyst på en til. Puh, for en lang setning.

Må forresten ta med at jeg etter tips på Instagram måtte prøve en gul og en brun i munnen samtidig. Nja jo, det funket det altså, slett ikke dumt, men jeg er fortsatt ikke helt overbevist.

I den andre esken var det pastiller med cola og sitron. Litt safere sammensetning der, og begge sortene var gode. Smakene var faktisk akkurat slik man tror de er, og den med cola smakte ordentlig colagodteri. Slik som colaflasker, colasmukker, colaføtter, osv. Det var absolutt den jeg likte best. Passe søt og passe intens. Sitronpastillen tror jeg ikke trenger noen ytterligere beskrivelse. Smaken var tydelig sitron, passe syrlig sådan, og den passet godt rett etter at man hadde spist opp en med cola. Egentlig ikke overraskende, cola og sitron er jo en perfekt kombinasjon. Denne esken burde være lettsolgt. Nam!

Jeg er en pastillperson og har derfor små esker og poser over alt. I veska, på jobben, i bilen og i diverse lommer.
Tror derfor lett jeg kan kjøpe den røde esken igjen, mens den orange velger jeg å stå over.
Håper det kommer flere varianter i denne serien til slippet i februar. Kanskje noe kombinert med tutti frutti?

Gjenkjøp: Nei og Ja

_ _ _ _ _

Hvorfor jeg skriver Frivillig, ubetalt reklame over hvert innlegg kan du lese her.

Frivillig, ubetalt reklame
Tidligere i høst trodde jeg først ikke Malaco skulle komme noen nyheter til dette slippet. Jeg så ingenting og fikk ingen tips. Litt skuffende, for jeg er glad i mange av produktene deres, men jeg resignerte og innstilte meg på å vente tålmodig til februar. Helt greit. Men så oppdaget jeg plutselig posene med sukkerredusert Godt & Blandet på Meny. Ah, hvilken fryd! Jeg synes fortsatt det å oppdage nyheter ingen har tipset om eller reklamert for er det aller morsomste, og jeg ble så klart ivrig etter å teste.

Godt & Blandet, eller Gott & Blandat som jeg helst kaller det, står faktisk høyt oppe på favorittsnopelista mi. Jeg kjøper alltid en sånn travel pack i Tax free’n når jeg er på reise og velger alltid mye av den når jeg kjøper smågodt på Europris. Og ja, jeg er en av de irriterende kundene som står og plukker ut alle fruktbitene og lar lakrisen ligge igjen. Hysj, ikke si det til noen.

Siden dette er godteri jeg spiser så ofte, var jeg litt ekstra spent på hvordan smaken ville være. Det er virkelig helt, helt okay for meg å redusere inntaket av sukker, det er det vel for de fleste av oss, men jeg har ikke særlig lyst til å fire på smaken. Om snop ikke smaker ordentlig godt er egentlig hele vitsen borte.

Det duftet ganske ordinært fra posen, og jeg kunne kjenne den vanlige antydningen til glatt belegg på innsiden av plasten. Lovende. Så var det bare å putte noen biter i munnen og avsi dommen.

Og ja, jo, disse må vi kunne godkjenne. Konsistensen på fruktbitene synes jeg var tilnærmet lik originalen. Kanskje en ørliten nyanse fastere, litt mindre seig, men mulig det bare var noe jeg innbilte meg fordi jeg kjente så veldig hardt etter. Smaken var nesten lik originalen. Selve fruktsmaken antar jeg var den samme, men intensiteten var noe svakere. Totalen ble dermed noe tammere og slappere, men ikke veldig mye. Ikke mer enn at jeg fint kunne vennet meg til å spise disse med mindre sukker, og at de med mer sukker etter en stund ville kjentes alt, alt for søte. Det hadde nesten vært gøy å gjøre et lite eksperiment og forsøke.

De salte lakrisbitene var både mjuke, saftige og velsmakende og de klarte jeg heller ikke skille særlig fra originalen. Veldig bra! De rette lakriskubbene kan jeg ikke uttale meg om. Jeg liker dem virkelig ikke og har ikke smakt i det hele tatt. Kanskje noen av dere vet om den smaker likt som originalen?

Disse kan jeg fint kjøpe igjen. Skulle nesten ønske de kom i større poser, -eller i smågodtbokser hos Europris, så kunne jeg valgt dem hver gang jeg kjøper smågodt. Ja jeg vet at det er tidsriktig med porsjonskontroll, og at mindre poser er trenden nå, -og egentlig er jeg veldig positiv til det, men som jeg har skrevet før er jeg litt glupsk og grisk av meg. Og veldig glad i gelegodt.
Tenker det blir spennende å se om folk tar vel i mot, og gjenkjøper disse her, slik at posen forblir i markedet. Jeg tror den lille forskjellen i smak bare er en vanesak.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame
Bali Kyllinggryte er ingen nyhet. Men når Toro lanserer den som glutenfri variant blir den litt nyhet allikevel.
Hjemme hos oss er ingen allergiske, men det hender vi har gjester som ikke tåler gluten og i tillegg synes jeg det er fint at det glutenfrie sortimentet i butikkene stadig utvides. Derfor har vi testet denne posen.

Full gjennomgang tror jeg nesten er overflødig. Fremgangsmåten her er akkurat som hos den ordinære varianten, og slik også veldig mange av de andre Torogrytene lages.

Man tømmer posens innhold i en kjele, tilsetter væske og koker opp. Ferdigstekt kjøtt tilsettes, man koker litt til og så er det klart. Så velsignet enkelt i en hektisk hverdag.

Det duftet velkjent karri da jeg åpnet posen. Det minner meg om barndommens fiskeboller i gul saus, og er definitivt ikke duften, (eller smaken,) jeg setter høyest. Heldigvis visste jeg at selve smaken av karri ikke ville være like sterk som lukten, i alle fall er den ikke det hos originalen, og dermed var jeg ikke spesielt bekymret.

Jeg spiser ikke Bali Kyllinggryte så ofte at jeg er ekspert på smaken. Men jeg har laget den såpass mange ganger at jeg tør påstå denne glutenfrie utgaven ligger svært tett opptil originalen. Så bra!

Barna liker den også, og jeg tenker det er et fint middagsalternativ til f.eks de dagene man har vennegruppe og må ta litt hensyn til hva man serverer. (Dere som har barn i skolealder vet hva jeg mener.) Smaken er kremet, mild og lett norsk-orientalsk, og karrismaken er heldigvis ikke veldig dominerende. Med andre ord en hverdagsrett som er lett å like.

Ny tommel opp til Toro, dette var et fint tilskudd til “fri for”-hylla. Har sett at også Jegergryte har kommet uten gluten, den får vi prøve neste gang.

Gjenkjøp: Ja, hvis vi må noe glutenfritt

Frivillig, ubetalt reklame
I helgen smakte vi de nyeste tortillachipsene fra Old El Paso; Crunchy Tortilla Chips Paprika.

Jeg kjøpte posen på Meny for en stund siden, men har glemt den litt bort hver gang vi har hatt taco. Vel, det kommer jo en ny anledning hver helg, og denne gangen husket jeg altså på den.

Som dere ser var chipsene ganske mørke. Paprikakrydderet var ikke slik som på paprikapotetgull, der man kan se noen bittesmå runde korn, her var krydderet helt glatt og finmalt som mel. (Næringsinnhold her.)

Det luktet ikke mye, men den lille duften som sivet ut var kjent. Jeg var ikke helt sikker på fra hvor, men så fort jeg tok en smak falt det på plass. Ahaa, disse kjentes jo som svake Doritos. Det står mild på posen og chipsene var virkelig milde. Nesten for lite smak vil jeg si. Til og med for ei krydderpingle som meg. Det var heller ikke noe sting eller ettersmak, bare en rolig, lett krydret paprikasmak som sammen med maissmaken liksom hvisket Doritos. De var gode å dippe i rømme og guacamole, og passet egentlig mye bedre som ren snacks enn som en del av et tacomåltid. Vi byttet raskt bort skåla med ei med vanlig, salt tortillachips, og spiste disse som snacks senere på kvelden i stedet. Men heller ikke da gikk det veldig unna fra skålen. Det var liksom noe som manglet. Jaja, uansett poeng til Old El Paso som gir oss mer å velge i.

Konkluderer med at smaken på disse chipsene var helt okay, men akkurat her i huset ser jeg ikke helt hvor vi skal få brukt dem. Det blir trolig derfor ikke gjenkjøp.

Gjenkjøp: Tvilsomt

Frivillig, ubetalt reklame
For noen uker siden fikk jeg tips fra en av dere om at Berthas Bakeri hadde lansert ruller med ferdige, kjølte deiger denne høsten. Dette var en produktnyhet jeg ikke hadde fått med meg, så tusen takk for at dere sier i fra.
(Tipsene jeg får på Snap og Instagram er gull verdt. Bare fortsett!)

Jeg bega meg ut på leting og fant deigene på Coop Extra. En til kanelsnurrer og en til wienerbrød og croissanter. Jeg kjøpte begge. På nettsiden til Berthas ser det ut som om det også finnes en tredje variant, butterdeig, men den har jeg foreløpig ikke sett.

Vel, i ettermiddag passet det bra å teste, så vi hentet frem wienerdeigen fra kjøleskapet.

Dette er akkurat samme konsept som de ferdige pizzadeigene. Man ruller ut og setter i gang. Det sto en liten veiledning på pakken om hvordan man skal skjære, sånn i tilfelle man skulle lure, og i tillegg finnes en egen instruksjonsvideo på YouTube (her). Enklere kan det nesten ikke bli.

Deigen var ganske lett å rulle ut. Den hang nesten ikke igjen på papiret, og det ble lite kliss. Men man bør nok ikke la den ligge for lenge i varmen før man setter i gang. Gjetter at den da straks blir mer klebrig og mindre håndterlig.

Jeg fulgte som dere ser anvisningen og delte deigen i 6 trekanter. Så sto rulling og pensling for tur før brettet ble satt i ovnen. Her kan egentlig bildene tale for seg.

Steketiden var bare 12 minutter, og resultatet ble noen gyldne, velduftende croissanter. De var ikke så veldig store, vil heller si de hadde en okay frokoststørrelse.

Smaken var helt grei. De kjentes som ordinære, gjennomsnittlige croissanter. Nesten all nylaget bakst smaker godt, og det var ikke noe problem å fortære både en og to ganske raskt, men wow-følelsen uteble. Jeg vil altså ikke påstå at de var bemerkelsesverdige, ei heller at de skilte seg ut på noe vis, men det var heller ikke noe galt. Jeg har smakt bedre og jeg har smakt kjedeligere. Egentlig tenkte jeg at det smakte litt for mye wienerbrød og litt lite croissant. Hvis det gir noe mening? Men når deigen skal kunne brukes til begge deler, er kanskje dette det beste resultatet man kan få til. – Og det var jo godt. For all del.

Om vi kjøper rullen igjen er ikke godt å si. Skulle nok ønske smaken gjorde litt mer inntrykk enn den gjorde, for konseptet og tidsbruken var helt genial. Det tok ikke mange minutter fra vi startet til vi satt med det ferdige resultatet. Prisen på rundt 25 kroner var også helt akseptabel.

Dere som nå skal ut på leting kan peile dere inn på hylla med pizzaprodukter. Det var der rullene lå.
Kanelsnurrdeigen står for tur nå i helgen, krysser fingre for at den er like lettvinn og at smaken er bra.

Gjenkjøp: Kanskje