Tasty Mexican fra Maarud

Frivillig, ubetalt reklame
Jeg måtte faktisk stoppe og titte to ganger da jeg oppdaget disse posene fra Maarud tidligere i høst. De var merket med nyhet, allikevel var det noe kjent med dem. Navnet Tasty Mexican hørtes også rimelig kjent ut, men jeg fikk ikke alt til å stemme helt. Hmm… Etter litt undersøkelser og googling fant jeg ut at en tilsvarende variant faktisk har eksistert tidligere, men da med en litt annen vri på navnet. Uansett, nytt potetgull må testes, også om det er en relansering.

Man må jo bare tenke tex-mex når man ser emballasjen her. Synes stripene på posen var en original vri. De minner egentlig veldig om en meksikansk poncho en venninne av meg har brukt på noen temafester opp igjennom. Kanskje på tide med en slik sammenkomst igjen? 😆😀

Siden jeg ikke husket hvordan dette smakte forrige gang det var i salg, fryktet en liten del av meg at det skulle smake som tortillachips eller tacoskjell i potetgullform. Noe jeg ikke var spesielt klar for. Snackskjenneren i meg parerte imidlertid ganske raskt, og jeg konkluderte med at siden Maarud har så mange ekte varianter av tortillachips, kom dette til å ha sin egen smak. De ville ikke lage noe sammensurium av en blanding.

Jeg åpnet posen og trakk inn duften. Det luktet krydret, og det luktet litt tacomåltid. Men ikke på en sånn direkte tortilla, nachosaktig måte. Det var mer en rund, allroundkrydret og kanskje litt urte- og paprikapreget duft. Spennende.

Så smakte jeg, -sammen med tre venninner som ofte prøver nytt digg sammen med meg, og dette likte vi alle sammen. Så bra. Smaken harmonerte med førsteinntrykket fra duften, og i tillegg kjentes en tydelig syrlighet og en anelse chili. -Uten at det var sterkt. Totalen var mer rund og liksom tilfredsstillende. Klarer ikke finne et mer dekkende ord. Ettersmaken var nesten mataktig, og hadde jeg ikke sett posen kunne jeg lett latt meg overbevise om at dette var en slags grillkryddervaraint. Tex mex-preget kjentes faktisk mer i pusten enn på tungen. Etter noen av munnfullene begynte jeg å tenke litt på pizza også, og oregano er faktisk oppført som en av ingrediensene på posen. Fiffig.

Som dere skjønner likte vi dette her. Smaksammensetningen var spennende og litt uvant, og selv om det var mange ulike inntrykk underveis mens man tygde, ble ikke totalen rotete. Dere må nesten bare kjenne selv for å forstå hva jeg mener.
Tips; prøv flere falk i munnen på en gang. Da kicker syrligheten skikkelig inn.
Siden jeg er et dippmenneske kan jeg også ta med at flakene klarte seg utmerket alene, men de smakte også ganske godt med hjemmelaget urtedipp. -Men jeg tror ikke alle dipper passer like bra. Det er noe som heter for mye av det gode. 😀

Her regner jeg med at det blir gjenkjøp, og så blir det spennende å se om posen er kommet for å bli denne gangen.

Gjenkjøp: Ja 

 

Fruitilicious fra Haribo

Frivillig, ubetalt reklame
Det er ikke så ofte jeg skriver Hariboinnlegg her på bloggen. Jeg er veldig glad i snopet deres, men siden de ikke stadig pøser på med nyheter i det norske markedet blir det ikke så mye å teste. Desto artigere er det selvfølgelig når de endelig lanserer en godbit, og det har de gjort nå. Se her, en pose med det ubeskjedne navnet Fruitilicious. Artig og selvsikkert. 😎

Dette er en pose i rimelig klassisk Hariboånd. Geléfigurer med ulik smak og farge. Det litt mindre typiske er at bitene inneholder 30 % mindre sukker enn ordinært gelégodt. (Deres eget antar jeg at de mener.) Spennende at de forsøker seg på en sukkerredusert variant, det er jo så tidsriktig. Veldig bra hvis det funker.

OK, jeg innrømmer at jeg har en liten innebygget skepsis til slike lovnader som står på posen. Mindre sukker, samme gode smak. Jaha ja. Hvorfor har de hatt så mye sukker i utgangspunktet da? Hvis det ikke var for smakens skyld? Og hva er evt. sukkeret erstattet med nå? Bitter stevia? Eller noe slags kunstig søtning som gir metallisk ettersmak?

Heldigvis synes jeg produsentene har blitt mye flinkere til å lage produkter med mindre sukker og OK smak de siste årene. Man kjenner ikke lenger alltid automatisk at noe er light om man ikke blir gjort oppmerksom på det. Og den der karakteristiske daffe ettersmaken mange lettprodukter hadde før forekommer stadig sjeldnere. Men allikevel, jeg var litt avventende da jeg skulle smake første bit.

Hurra, her var skepsisen grunnløs. Disse gelébitene var ordentlig gode de. Det var masse, saftig fruktsmak, altså av det godteriaktige slaget, og jeg tenkte ikke over at jeg spiste noe med angivelig mindre sukker. Og det gjorde ikke barna mine heller. Begge syntes faktisk det var veldig godt. De mente det kjentes som Haribobjørner, bare med sterkere smak. Det mente også det var ganske tydelig forskjell på bitene av ulik farge i posen, og det er jeg enig i. Koselige fjes hadde de også.
Eldstejenta ga meg klar beskjed om at måtte skrive gjenkjøp om jeg skulle lage blogginnlegg, for disse måtte vi bare ha igjen.

Dette var en positiv nyhet. Det er helt greit å spise snop med mindre sukker så lenge det ikke går på bekostning av smaken, og disse her var helt innafor. Jippi. Det eneste jeg ikke var enig i var påstanden øverst på posen. Share Size. Øh, det må vel være en overdrivelse? 100 gram er ikke akkurat en enorm mengde, og såpass vil jeg nå helst ha for meg sjøl. Glupsk og grådig som jeg er. 😆 Skal jeg dele får jeg heller kjøpe to.

Gjenkjøp: Ja

 

Fryd Brie Hvitløk fra OsteCompagniet

Frivillig, ubetalt reklame
I dag smakte jeg den nye Fryd Brie Hvitløk fra OsteCompagniet. Kjøpte den på Meny i begynnelsen av uka, men siden det har vært høstferie og vi har vært litt på farten, har den blitt liggende til nå.

Jeg har alltid vært glad i ost. Kan styre meg for de skarpeste blåmuggvariantene, men synes ellers det er helt greit å variere litt bort fra Norvegiaen. – Som vi forøvrig bruker vanvittige mengder av her i huset hver uke. Tror ikke jeg noen gang har spist hvitløksost før, men vanlig brie er jo veldig mild og snill, så kombinasjonen hørtes spennende ut.

Vi lot osten stå litt i romtemperatur før den skulle spises, slik at smaken skulle komme best mulig fram. Kjøleskapskald ost synes jeg ofte smaker litt for lite. Kulden fortrenger mye av inntrykket.

nettsiden til OsteCompagniet står det at denne osten har en mild, men fremtredende smak av hvitløk, og det var akkurat det jeg tenkte da jeg hadde smakt. Hvitløksmaken var tydelig, men ikke sterk. Man kjenner det nesten med en gang, selv om smaken av vanlig brie slår inn aller først. Osten både ser ut som og lukter som vanlig brie også, men når man har fått den i munnen kan man ikke unngå å kjenne at her er det noe i tillegg. Jeg syntes den var ganske god, og den passet godt sammen med spisspaprika. Hvitløksbrie og marmelade er derimot mismatch. Det trenger dere ikke prøve. Osten ga heldigvis ingen varig ettersmak i munnen og jeg ble heldigvis heller ikke gående å geise hvitløk i lang tid etterpå. Bra.

Vi ble sittende litt og fundere på hva annet man kan bruke denne til, og kom vel ikke fram til noe annet enn på pizza. Ser at produsenten også foreslår ei skive på biffen eller hamburgeren på nettsiden sin, og akkurat på biffen kunne jeg faktisk godt tenke meg å forsøke den. Gi meg gjerne et pip om noen av dere prøver. Eller hva med at en av disse gode burgerrestaurantene i Oslo setter en burger med hvitløksbrie på menyen? Jeg hadde kjøpt. 🍔

Jeg synes dette var en fin nyhet. Ikke overdrevent kreativt, men det trenger det heller ikke være. De alt for sære og ekstreme smakene og kombinasjonene varer ikke i lengden uansett. Selv om jeg nok foretrekker vanlig brie kan jeg godt kjøpe denne igjen. Håper den blir.

Gjenkjøp: Sannsynlig

 

Melkesjokolade Snøkrystaller fra Freia

Frivillig, ubetalt reklame
Melkesjokolade Snøkrystaller med Sprø Mintbiter fra Freia må vel vinne prisen for koseligste emballasje på en nykommer denne høsten? ⛄⛄ Jeg fant den på Meny for flere uker siden, og selv om det er litt vel tidlig med snømanndesign i september, kan vi vel være enige om at pakningen var sjarmerende.❄❄
Her er den på Meny, og hvis bildet ser litt snålt ut er det fordi sjokoladene sto på høykant i hylla og bildet måtte tas sidelengs.

Som det åpenbart ligger i navnet inneholder denne sjokoladen knasende innslag av mint. Jeg er glad i både After Eight og Opera Mints, og tenkte dermed at kombinasjon kom til å være vellykket. Det uroet meg imidlertid litt at snømannen hadde en stokk av sukkertøystang, -og at det lå noen polkagriser i snøen ved siden av ham, men jeg skjøv tanken litt til side og sprettet pakningen. -Selv om jeg er glad i mint er jeg nemlig ikke så begeistret for polkagris, men fant ut at illustrasjonen bare kunne være tilfeldig for å gi et mer juleaktig inntrykk.🎄 (Øh, hallo – litt dumt å prøve å lurer seg selv, sant? En slik detalj er da aldri tilfeldig.)

Det sivet en svak duft av mintpastill opp fra platen og jeg håpte det skulle gjøre totalsmaken frisk og sval. Det hadde jo passet fint sammen med det søte fra selve sjokoladen. Jeg tok en bit, tygde godt, og kjente etter. Hmm. Dessverre fikk jeg rett i mine bange polkagrisantagelser. Smaken var ikke slik ren, klar mint jeg hadde håpet, men mer en søt sukkertøyvariant av peppermynte. Som en polkagris. Konsistensmessig kjentes også bitene inni sjokoladen som drops, og de knitret og knaste mellom tennene. Det var nesten så jekslene mine følte behov for å beskytte seg mot karies. Helt siden jeg var liten har det vært litt “forbudt” å tygge drops, de skulle suges, og dermed fikk jeg nesten fornemmelsen av å gjøre noe ulovlig hver gang jeg tygde en litt stor mintbit i sjokoladen her. For å overdrive litt. Det var litt dumt. Jeg hadde virkelig ønsket å like denne sjokoladen siden emballasjen var så søt, men sammensetningen stemte bare ikke helt for meg. -Men liker man polkagris, eller er mindre kresen på mintsmaken, er den trolig  midt i blinken.

Jeg tok med resten av platen min på jobben, og der var det noen som delte min oppfatning og to som likte den veldig godt. De mente den bare smakte mintsjokolade, og Opera Mints ble flittig brukt til sammenligning. Alle som smakte poengterte forresten ettersmaken, og den er kanskje verdt å nevne. Man sitter igjen med mintsmak i ganen uventet lenge etter å ha spist. Til glede for noen, til irritasjon for andre.

Som dere ser på pakningen kommer denne sjokoladen bare i begrenset opplag. Det skal bli spennende om den slår så godt an at den kommer tilbake hvert år slik som de andre snømannproduktene til Freia, eller om den kun gjør en gjesteopptreden i år.

Gjenkjøp: Nei

 

Serveringsklar Fløtesaus fra Toro

Frivillig, ubetalt reklame
Nå kommer faktisk et lite Toroinnlegg til. Her om dagen smakte vi nemlig den nye kjølte Fløtesausen deres i kartong, serveringsklar på få minutter. Her ser dere den.

Jeg så på Coop at det var kommet flere andre varianter av disse sausene også, altså i tillegg til fløtesausen.
Bretagne kyllingsaus, Bearnaisesaus og Peppersaus. Tror jeg må prøve noen flere etter hvert.

Dette er altså nok et tidsbesparende produkt som skal hjelpe oss i den hektiske hverdagen. Synes det er helt greit jeg. For mange er jo tid en ressurs det er knapphet på, og man effektiviserer der man kan. Også måltidene. Okay, jeg tuller litt altså, men det er jo deilig med alt som er ferdig. -Som noen andre har gjort klart for oss. Ikke at det tar veldig lang tid å lage posesaus eller bruke base heller, men om man har mikrobølgeovn er denne sausen klar på bare to minutter.

Jeg har ikke mikro, så jeg lot den varme seg i en kjele. Der skulle den stå på middels varme og røres i med jevne mellomrom. Det tok heller ikke særlig lang tid. Et lite tips om man ikke synes man får ut all saus fra kartongen er forresten å fylle inn to spiseskjeer vann, sette på korken og splosje litt rundt. Så tømmer man ut igjen og får med seg det aller, aller meste. -Det står på kartongen.

Den ferdige sausen både så ut og duftet som fløtesausen fra pulverpose. En variant vi bruker ganske ofte her i huset. Jeg synes også smaken var temmelig lik, og barna var enige. Vi er med andre ord ikke så gode sauskjennere at vi klarte å finsmake om denne sorten faktisk inneholdt noen andre, spesielle ingredienser. Selv om vi kunne lese at det sto “ekte kraft og fløte” på kartongen. Konsistensen var muligens bitte litt tykkere, men det var vel eneste forskjellen fra pulvervarianten. Uansett var vi fornøyde, smaken var grei, men jeg satt ikke igjen med følelsen av å ha smakt noe nytt.
Og så god som fløtesausen fra base, var den nok ikke. Men den kan når som helst måle seg med pulvervarianten.

Selv om jeg ikke ble bergtatt av denne kartongen kan jeg godt kjøpe den igjen. Den hadde lang holdbarhet, dermed går det helt fint å ha den i kjøleskapet uten en konkret plan for når den skal brukes. Det skal bli spennende å se hvilken mottagelse serien får, jeg har allerede bestemt meg for at Peppersaus blir neste sort ut.

Gjenkjøp: Ja