Dagligvarebloggen

Dagligvarer

Fjordland til familien Kjøttboller med potetstappe

Frivillig, ubetalt reklame
I høst kom Fjordland for første gang med pakninger beregnet på flere enn en. Fjordland til familien.
Litt rart at de ikke har lansert det tidligere egentlig, så mye Fjordland som selges her i landet. Kanskje de hittil helt bevisst ikke har ønsket å nå andre enn enpersonshusholdninger? (Og institusjoner.) Ikke vet jeg, men nå finnes det i alle fall to familiepakninger, Pasta Carbonara og Kjøttboller med potetstappe. Spennende!

Hos oss spiser vi svært sjelden Fjordlandmat. Dels fordi jeg tenker det er litt juks og dels fordi jeg synes det er dyrt. Vi er også flere enn en i husholdningen og hvis vi skal ha Fjordlandmat blir det fort flere hundrelapper for en hverdagsmiddag. Det går ikke. Når man nå kan få en pakke til 2 (3) personer for nesten det samme som en vanlig enkeltpakning koster, svekkes imidlertid prisargumentet en del. Så får jeg heller svelge unna husmoræren og verdsette hvor raskt og enkelt det er å varme mat noen andre har gjort klar for meg.

Helt siden jeg oppdaget disse familiepakningene har jeg gått med planer om å teste i hvertfall en av dem. Jeg hadde bare ikke bestemt meg for hvilken. Da vi nylig fikk smaksprøve på retten med kjøttboller ble heldigvis valget ganske enkelt og testingen fremskyndet. Den lille porsjonen i plastskål ga et overraskende godt inntrykk, og sammen med en rabattkupong fra Coop ble ikke prisen så gæærn heller. Jeg kjøpte.

Esken inneholder en pose kjøttboller av kylling og kalkun i fløtesaus og en pakke potetmos. Potetmosen fra Fjordland i andre retter har jeg alltid vært imponert over, og jeg ble selvfølgelig lettet over at dette var samme gode sort.

Jeg har fremdeles ikke mikrobølgeovn, så jeg varmet posene et kvarter i vannbad. Ikke noe problem. Som vanlig klønet jeg voldsomt da jeg skulle helle maten over i skåler, og om ikke før, ble min mangel på Fjordlanderfaring svært tydelig i akkurat det øyeblikket. Undrer meg over at det ikke finnes noe bedre løsning på akkurat det. Jeg skjønner at posene må være tette og idiotsikre, men jeg klarer alltid å både grise, søle og brenne meg. I tillegg hadde jeg valgt for liten skål til kjøttbollene og sausen, så mat fløt nesten over sine bredder. Det gikk med et nødskrik.

Så kunne vi spise, og akkurat som på smaksprøven jeg hadde fått var maten overraskende god. Saftige og ganske spenstige kjøttboller, -ikke for salte, og passe fyldig, smaksrik fløtesaus, om enn litt mørkere enn jeg er vant til. Og så selvfølgelig den mjuke, nesten litt kremete, -men ikke for vassene potetstappen. Det føltes som ordentlig middag.

Jeg skjønner at Fjordland garderer seg og skriver 2-3 personer på pakken. Hos oss er det meg og to barn, og det var litt knapt med kjøttboller. Forbausende nok var det rikelig med potetmos, noe jeg ikke hadde trodd da jeg først så pakken, og selvfølgelig mer enn nok saus. Når vi spedde på med brokkoli og gulrøtter fra egen grønnsaksskuff ble vi passe mette alle tre, men jeg tviler på at det er nok til mer enn to voksne. Helt greit det altså.

Jeg utelukker ikke gjenkjøp av denne pakken. Både smak og konsistens var mer enn godkjent, og påstanden om at det er kjapt og lettvint kan ikke bestrides. Det betyr ikke at man ikke kan lage annen god mat på samme tid, men innimellom setter i alle fall jeg pris på å få litt hjelp.
Tror jeg har lyst til å teste den andre familievarianten også, så tips meg om dere ser den på tilbud eller i en kampanje.

Gjenkjøp: Kanskje

 

Piano Melkesjokoladepudding fra Tine

Frivillig, ubetalt reklame
Da var det puddingtid på bloggen. I helgen testet vi nemlig den nye Piano Melkesjokoladepudding fra Tine.
Nå er vel ikke Melkesjokoladepudding egentlig noe nytt i seg selv. Det har eksistert i flere ulike utgaver tidligere. Men akkurat denne kartongen er ny nå. Relanseringer er spennende det. Kanskje oppskriften er finpusset litt siden sist?

Jeg er ikke noe puddingmenneske. I alle fall ikke i matveien. Høh. 😆 Det er mange andre desserter jeg synes er mye bedre enn ulike puddinger. Mjuke kaker for eksempel. Mmmm, det kan jeg spise MYE av. Når man får gjester prøver man imidlertid å servere noe man vet faller i smak hos de fleste. Derfor ble det pudding i helgen.

Huff, jeg klumset litt da jeg skulle helle den ut av kartongen. Klumpen ble  skvist i den ene enden og dermed ikke så rettvinklet og bloggbildevennlig som den kunne ha vært. -Som om det spiller noen rolle.

Så smakte vi, både med og uten vaniljesaus, og konkluderte vel kjapt med at dette ikke føltes nytt. Smaken var både mildere og litt svakere enn den «vanlige» sjokoladepuddigen, og ettersmaken virket noe søtere, men for meg var det fortsatt sjokoladepudding. God med jordbær sådan. En av gjestene mente faktisk denne var bedre enn den originale. Uttalelsen ble raskt fulgt opp med forslag om at melkesjokoladepudding burde bli den nye «normalen» og så kunne evt. den andre saneres om det ikke var marked for to. Interessant tanke.

For meg var dette bare nok en sjokoladepudding. Jeg hverken liker det godt nok, eller har spist det i store nok mengder til å ha særlige sterke preferanser. Men gjestene, både store og små var fornøyde, så da konkludere jeg med at produktet duger. Det som uansett også var kult, var forslaget på kartongen om å smelte om puddingen og støpe den i sine egne små former. Det hadde sikkert vært gøy å prøve.

Gjenkjøp er tvilsomt her i huset. Som dere skjønner har det ikke med konsistens eller smak å gjøre, men skyldes rett og slett vår mangel på puddingglede. Men til gjester; hvorfor ikke?

Gjenkjøp: Nei

 

Glutenfri Bali Kyllinggryte fra Toro

Frivillig, ubetalt reklame
Bali Kyllinggryte er ingen nyhet. Men når Toro lanserer den som glutenfri variant blir den litt nyhet allikevel.
Hjemme hos oss er ingen allergiske, men det hender vi har gjester som ikke tåler gluten og i tillegg synes jeg det er fint at det glutenfrie sortimentet i butikkene stadig utvides. Derfor har vi testet denne posen.

Full gjennomgang tror jeg nesten er overflødig. Fremgangsmåten her er akkurat som hos den ordinære varianten, og slik også veldig mange av de andre Torogrytene lages.

Man tømmer posens innhold i en kjele, tilsetter væske og koker opp. Ferdigstekt kjøtt tilsettes, man koker litt til og så er det klart. Så velsignet enkelt i en hektisk hverdag.

Det duftet velkjent karri da jeg åpnet posen. Det minner meg om barndommens fiskeboller i gul saus, og er definitivt ikke duften, (eller smaken,) jeg setter høyest. Heldigvis visste jeg at selve smaken av karri ikke ville være like sterk som lukten, i alle fall er den ikke det hos originalen, og dermed var jeg ikke spesielt bekymret.

Jeg spiser ikke Bali Kyllinggryte så ofte at jeg er ekspert på smaken. Men jeg har laget den såpass mange ganger at jeg tør påstå denne glutenfrie utgaven ligger svært tett opptil originalen. Så bra!

Barna liker den også, og jeg tenker det er et fint middagsalternativ til f.eks de dagene man har vennegruppe og må ta litt hensyn til hva man serverer. (Dere som har barn i skolealder vet hva jeg mener.) Smaken er kremet, mild og lett norsk-orientalsk, og karrismaken er heldigvis ikke veldig dominerende. Med andre ord en hverdagsrett som er lett å like.

Ny tommel opp til Toro, dette var et fint tilskudd til «fri for»-hylla. Har sett at også Jegergryte har kommet uten gluten, den får vi prøve neste gang.

Gjenkjøp: Ja, hvis vi må noe glutenfritt

 

Crunchy Tortilla Chips Paprika fra Old El Paso

Frivillig, ubetalt reklame
I helgen smakte vi de nyeste tortillachipsene fra Old El PasoCrunchy Tortilla Chips Paprika.

Jeg kjøpte posen på Meny for en stund siden, men har glemt den litt bort hver gang vi har hatt taco. Vel, det kommer jo en ny anledning hver helg, og denne gangen husket jeg altså på den.

Som dere ser var chipsene ganske mørke. Paprikakrydderet var ikke slik som på paprikapotetgull, der man kan se noen bittesmå runde korn, her var krydderet helt glatt og finmalt som mel. (Næringsinnhold her.)

Det luktet ikke mye, men den lille duften som sivet ut var kjent. Jeg var ikke helt sikker på fra hvor, men så fort jeg tok en smak falt det på plass. Ahaa, disse kjentes jo som svake Doritos. Det står mild på posen og chipsene var virkelig milde. Nesten for lite smak vil jeg si. Til og med for ei krydderpingle som meg. Det var heller ikke noe sting eller ettersmak, bare en rolig, lett krydret paprikasmak som sammen med maissmaken liksom hvisket Doritos. De var gode å dippe i rømme og guacamole, og passet egentlig mye bedre som ren snacks enn som en del av et tacomåltid. Vi byttet raskt bort skåla med ei med vanlig, salt tortillachips, og spiste disse som snacks senere på kvelden i stedet. Men heller ikke da gikk det veldig unna fra skålen. Det var liksom noe som manglet. Jaja, uansett poeng til Old El Paso som gir oss mer å velge i.

Konkluderer med at smaken på disse chipsene var helt okay, men akkurat her i huset ser jeg ikke helt hvor vi skal få brukt dem. Det blir trolig derfor ikke gjenkjøp.

Gjenkjøp: Tvilsomt

 

Fryd Brie Hvitløk fra OsteCompagniet

Frivillig, ubetalt reklame
I dag smakte jeg den nye Fryd Brie Hvitløk fra OsteCompagniet. Kjøpte den på Meny i begynnelsen av uka, men siden det har vært høstferie og vi har vært litt på farten, har den blitt liggende til nå.

Jeg har alltid vært glad i ost. Kan styre meg for de skarpeste blåmuggvariantene, men synes ellers det er helt greit å variere litt bort fra Norvegiaen. – Som vi forøvrig bruker vanvittige mengder av her i huset hver uke. Tror ikke jeg noen gang har spist hvitløksost før, men vanlig brie er jo veldig mild og snill, så kombinasjonen hørtes spennende ut.

Vi lot osten stå litt i romtemperatur før den skulle spises, slik at smaken skulle komme best mulig fram. Kjøleskapskald ost synes jeg ofte smaker litt for lite. Kulden fortrenger mye av inntrykket.

nettsiden til OsteCompagniet står det at denne osten har en mild, men fremtredende smak av hvitløk, og det var akkurat det jeg tenkte da jeg hadde smakt. Hvitløksmaken var tydelig, men ikke sterk. Man kjenner det nesten med en gang, selv om smaken av vanlig brie slår inn aller først. Osten både ser ut som og lukter som vanlig brie også, men når man har fått den i munnen kan man ikke unngå å kjenne at her er det noe i tillegg. Jeg syntes den var ganske god, og den passet godt sammen med spisspaprika. Hvitløksbrie og marmelade er derimot mismatch. Det trenger dere ikke prøve. Osten ga heldigvis ingen varig ettersmak i munnen og jeg ble heldigvis heller ikke gående å geise hvitløk i lang tid etterpå. Bra.

Vi ble sittende litt og fundere på hva annet man kan bruke denne til, og kom vel ikke fram til noe annet enn på pizza. Ser at produsenten også foreslår ei skive på biffen eller hamburgeren på nettsiden sin, og akkurat på biffen kunne jeg faktisk godt tenke meg å forsøke den. Gi meg gjerne et pip om noen av dere prøver. Eller hva med at en av disse gode burgerrestaurantene i Oslo setter en burger med hvitløksbrie på menyen? Jeg hadde kjøpt. 🍔

Jeg synes dette var en fin nyhet. Ikke overdrevent kreativt, men det trenger det heller ikke være. De alt for sære og ekstreme smakene og kombinasjonene varer ikke i lengden uansett. Selv om jeg nok foretrekker vanlig brie kan jeg godt kjøpe denne igjen. Håper den blir.

Gjenkjøp: Sannsynlig

 

Serveringsklar Fløtesaus fra Toro

Frivillig, ubetalt reklame
Nå kommer faktisk et lite Toroinnlegg til. Her om dagen smakte vi nemlig den nye kjølte Fløtesausen deres i kartong, serveringsklar på få minutter. Her ser dere den.

Jeg så på Coop at det var kommet flere andre varianter av disse sausene også, altså i tillegg til fløtesausen.
Bretagne kyllingsaus, Bearnaisesaus og Peppersaus. Tror jeg må prøve noen flere etter hvert.

Dette er altså nok et tidsbesparende produkt som skal hjelpe oss i den hektiske hverdagen. Synes det er helt greit jeg. For mange er jo tid en ressurs det er knapphet på, og man effektiviserer der man kan. Også måltidene. Okay, jeg tuller litt altså, men det er jo deilig med alt som er ferdig. -Som noen andre har gjort klart for oss. Ikke at det tar veldig lang tid å lage posesaus eller bruke base heller, men om man har mikrobølgeovn er denne sausen klar på bare to minutter.

Jeg har ikke mikro, så jeg lot den varme seg i en kjele. Der skulle den stå på middels varme og røres i med jevne mellomrom. Det tok heller ikke særlig lang tid. Et lite tips om man ikke synes man får ut all saus fra kartongen er forresten å fylle inn to spiseskjeer vann, sette på korken og splosje litt rundt. Så tømmer man ut igjen og får med seg det aller, aller meste. -Det står på kartongen.

Den ferdige sausen både så ut og duftet som fløtesausen fra pulverpose. En variant vi bruker ganske ofte her i huset. Jeg synes også smaken var temmelig lik, og barna var enige. Vi er med andre ord ikke så gode sauskjennere at vi klarte å finsmake om denne sorten faktisk inneholdt noen andre, spesielle ingredienser. Selv om vi kunne lese at det sto «ekte kraft og fløte» på kartongen. Konsistensen var muligens bitte litt tykkere, men det var vel eneste forskjellen fra pulvervarianten. Uansett var vi fornøyde, smaken var grei, men jeg satt ikke igjen med følelsen av å ha smakt noe nytt.
Og så god som fløtesausen fra base, var den nok ikke. Men den kan når som helst måle seg med pulvervarianten.

Selv om jeg ikke ble bergtatt av denne kartongen kan jeg godt kjøpe den igjen. Den hadde lang holdbarhet, dermed går det helt fint å ha den i kjøleskapet uten en konkret plan for når den skal brukes. Det skal bli spennende å se hvilken mottagelse serien får, jeg har allerede bestemt meg for at Peppersaus blir neste sort ut.

Gjenkjøp: Ja

 

Mac’n Cheese fra Toro

Frivillig, ubetalt reklame
Sammen med den gule Troikaen tror jeg dette er nyheten jeg har fått flest tips om til høstens lanseringsvindu.
Mac’n Cheese fra Toro. Allerede flere uker før slipp begynte det å komme snapper med bilde av posen, og jeg ble så klart nysgjerrig. Jeg fant den etterhvert på både Coop og Meny, og har i tillegg vært heldig og fått tilsendt en vareprøve.

Vi smakte her om dagen da vi skulle spise litt sent på ettermiddagen. Det hadde vært en hektisk dag med aktiviteter og litt forstyrrelser i den vanlige måltidsrytmen, så jeg fant ut at det passet bra med noe enkelt. For dette må kunne kategoriseres som enkelt. Vi snakker Toro ferdigrett i klassisk stil; tilsett væske, kok opp, la småkoke, server.

Jeg har egentlig aldri forstått den amerikanske fascinationen for macaroni and cheese. La gå, kan skjønne at retten slår an hos ungene, men hos voksne, not at all. For meg er det i alle fall bare glatt mat uten substans. I utgangspunktet i hvertfall. Allikevel var jeg spent på hvordan en norsk variant ville være, og gledet meg som alltid til å teste.

Som dere ser er dette en familiepakning, og pulveret skulle blandes med hele 12 dl væske. Jeg målte opp og satte i gang. Da jeg åpnet posen dro jeg forresten en viss kjensel på duften som strømmet ut. Den minnet om den der pastasausen Toro har med basilikum og ost, som egentlig er ganske godt. Samtidig luktet det litt løkpulver. Og selvfølgelig ganske osteaktig. Jeg var optimist.

Til å begynne med så det mest ut som suppe med makaroni, men etter hvert tyknet konsistensen. Den ferdige utgaven var mjuk og fyldig, og selv om jeg gjerne skulle sett noen lange, deilige ostetråder når jeg løftet opp sleiva, virket den relativt autentisk.

Jeg klarte bare ikke få meg til å sette kjelen på bordet uten noe tilbehør, så vi spiste med kyllingbiter ved siden av, samt litt bacon og ostehorn.

Smaken var som forventet. Jeg syntes fortsatt det minnet om tidligere nevnte pastasaus, men det var renere ostesmak her. Ikke noe voldsomt innslag av urtekrydder. Jeg kjente dog at smaken var forsterket med noe, og for min del kunne det gjerne vært enda mer sting i sausen. -Men vet så klart at en slik rett skal være mild. Ikke sterk eller spicy.

Vi burde nok revet litt ost og latt den smelte på toppen for et enda riktigere inntrykk, men det bare ble ikke til det. Dermed minnet totalen kanskje en anelse for mye om makaronistuing, og utløste ingen voldsom begeistring eller entusiasme hos meg. Det ble for tamt. Jentene var heller ikke videre imponert. De synte makaronien var «passelig kokt», men skjønte ikke helt at dette var noe barn kunne kose seg med i Amerika. Det ble for tykt og mektig sammenlignet med tradisjonelle middagsauser og de spiste ganske små porsjoner begge to. Ingen ba meg skrive gjenkjøp. Vel, da har vi prøvd.

Det er som dere skjønner svært tvilsomt om det blir gjenkjøp av denne hos oss. Allikevel synes jeg Toro har gjort en god innsats i forsøket, og det kan godt hende posen slår an hos mange. Har i hvertfall skjønt på alle tips jeg har mottatt at mange har vært nysgjerrige på retten og ønsket å prøve. Dermed gjenstår det bare å se hvor mange som velger gjenkjøp etter første smak, og om antallet er høyt nok til at produktet blir værende.

Gjenkjøp: Tvilsomt

Piano Vaniljekrem til steking fra Tine

Frivillig, ubetalt reklame

På søndag ble det baking i heimen igjen, og dermed hadde vi nok en anledning til å teste en nyhet.
Og denne gangen ble det pakken med Piano Vaniljekrem til steking fra Tine, her avbildet på Meny.

Det står på kartongen at dette er en vaniljekrem til gjærbakst som holder formen under steking. Dermed var det nærmest gitt at vi måtte prøve den i skolebrød. Det sto faktisk ei oppskrift på akkurat skolebrød på siden av kartongen, jeg fant også den samme her på nettsiden til Tine.

Dette er et produkt jeg egentlig ikke visste at jeg trengte. Men kanskje behovet er tilstede hos alle de flinke bakefolkene der ute? De som har bakeblogger og bakeprofiler, og som virkelig er eksperter på deiger og fyll? Det har jo garantert vært gjort undersøkelser i forkant av denne lanseringen. Kan ikke tro Tine er et selskap som bare peiser ut en nyhet,krysser fingre og håper på det beste?

Vel, vi gledet oss til å prøve og satte kjapt en dobbel gjærdeig. Etter heving trillet vi to brett boller, og satte til etterheving. 
Da bollene var ferdig etterhevet, lagde vi små fordypninger, og satte i gang med å fylle gropene med vaniljekremen. Som dere ser var den fast og fin i konsistensen der inni kartongen, den rant ikke akkurat, og jeg syntes faktisk den nesten var for fast. Det ble litt vanskelig å fordele den pent utover siden alle former og kanter holdt seg så på plass. Fasongen holdt seg også selv om vi prøvde å bearbeide hver lille mengde litt med skjeen før vi flyttet den over til deigen. Jeg tenkte et øyeblikk det sikkert ville jevne seg litt ut i varmen i ovnen, hvorpå det slo meg at det var nettopp det denne kremen ikke skulle gjøre. Hmm. Ja ja, vi danderte som best vi kunne og så var det bare å vente.

Det kommer ikke så godt fram på bildet her, men vaniljekremen holdt virkelig fasong og konsistens ekstremt godt under steking. Her får vi det vi er forespeilet. Sikkert flott i mange sammenhenger, men akkurat her hadde jeg nok foretrukket at det fløt bitte litt mer utover. Da ville det visuelle inntrykket blitt jevnere. Men, hadde jeg heller bakt skolebrødstang eller kringle, tror jeg denne hadde vært perfekt. Der synes jeg nemlig ofte stripen av vaniljekrem i midten har en tendens til å velte til de grader utover sine bredder, og dermed blir totalinntrykket litt uflidd.

Uansett fasong på vaniljekremen ble baksten vår veldig god. Smaken på kremen var passe søt og fyldig, og den hadde riktig intensitet på vaniljen. Som det står på emballasjen kan man se de små vaniljefrøene og jeg kunne nok fint ha gumlet i meg noen spiseskjeer rett fra kartongen uten å bli kvalm. Synes nesten den var frisk, hvis man kan bruke det adjektivet om vaniljesmak. God var den i alle fall.

Om dette er noe som kommer til å vare er jeg derimot litt usikker på. Har en mistanke om at det er et overflødig produkt, men meget mulig jeg tar feil. Jeg tror nok jeg kjøper den igjen hvis jeg skal bake kringle, men om butikken jeg handler i ikke har den i hyllen, kommer jeg ikke til å reise rundt for å lete. De bruker jeg bare den gamle sorten.

Gjenkjøp: Kan hende