Bare Bra Granüsli soft baked müsli

Frivillig, ubetalt reklame

Det er desember, og egentlig har jeg bare lyst til å fråtse i all den fristende julematen som hojer på meg hver gang jeg er i butikken. Men jeg kan jo ikke det. Derfor har jeg i dag testet en av de nye variantene fra Bare Bra som kom i høst. Granüsli soft baked müsli med hasselnøttsmør, bringebær & tranebær.

Jeg syntes blandingen så ganske spennende ut, samtidig undret jeg meg litt over dette hasselnøttsmøret. Skulle det følge med i en egenliten boks eller hur? Men neida, det er bare smurt lett rundt all müslien, så man ser det ikke, men man kjenne at ikke kornet og frøene er like tørre, harde eller knasende som hos vanlig müsli. Egenlig ganske smart. Det påvirker også smaken bittelitt, man kjenner en slags vag nøttesmøraktig ettersmak. Resten av blandingen smakte også godt. Litt nøtete og krydret. Innimellom havre og frø kjentes noe litt syrlig fra de tørkede bærene, og en og annen hasselnøttbit merktes også godt mellom tennene. Den var kjempegod sammen med vaniljeyoghurt og bringebær, men funker sikkert bra kombinert med andre smaker også.

Selv om pakken var ganske liten og kompakt, inneholdt den faktisk 375 gram. Blandingen var presset tett sammen og det var lite luft mellom eske og pose. Synes Bare Bra har gjort et smart grep her. Med mindre luft i pakkene får man plass til flere pakker på hver pall som fraktes, og dermed blir klimaavtrykket litt mindre. Tommel opp for det!

Dette var en okay nyhet. Jeg spiser bare müsli i perioder, men kan definitivt tenke meg å kjøpe denne igjen. (De har den på Coop Extra på Slependen hvis noen lurer.)

Gjenkjøp: Ja

Nye Infusosmaker fra Twinings

Frivillig, ubetalt reklame

Stort sett velger jeg kaffe fremfor te. Noen ganger frister imidlertid varmt drikke med litt annen smak, og da lager jeg en kopp rykende varm frukt-te. Særlig nå som novemberregnet stadig siler ned på sprikende svarte grener, og det er ordentlig grått og nitrist ute, er det deilig med noe varmt og smaksrikt nedover halsen. Det må til og med jeg, som aller helst drikker noe kaldt, medgi.

På Coop Mega har de utrolig mange varianter av Infusoserien fra Twinings og noen var nye nå i høst. Jeg har smakt to av dem. De står på hver sin side her; ginger, mango & moringa, og blackcurrant & blueberry. (Innlegg fra i fjor om varianten i midten; raspberry & pomegranate, kan forresten leses her.)

Infusoserien har 100% naturlige ingrediensene, og den er helt koffeinfri. Altså kan man fint nyte en kopp litt utpå kvelden. Greit for oss som sjelden rekker å sette oss i sofaen før etter åtte.

Den første jeg prøvde var varianten med smak av blackcurrant & blueberry.

Det duftet veldig blåbær da jeg fjernet plasten rundt esken, og jeg måtte ta en ekstra kikk for å forsikre meg om at det var en smak til sammen med blåbær slik jeg trodde. Og joda, her får vi solbær i tillegg ja. Da jeg lagde første kopp var det ingen tvil. Duften av noe som lignet mild solbærtoddy steg rolig opp fra varmen, og jeg fikk nesten assosiasjoner til skiturer i nypreparerte løyper i tre minusgrader. -Noe vi er langt unna i denne tragiske novembertåka. Duften var fristende, fruktig og innbydende, og faktisk litt fyldigere enn smaken. Smaken var god den også altså, dog nye tynnere enn lukten. Og for ordens skyld; det smakte te, ikke saft. Begge bærene kjentes godt, kanskje mest solbær til å begynne med, og blåbær som en fin ettersmak. Uten søtning var teen litt syrlig mot slutten av hver slurk, med søtning var den rund og god, og perfekt for meg som foretrekker frukt-te fremfor andre sorter. Jeg har til nå bare drukket den med suketter, men kanskje den hadde gjort seg med litt honning også? Her blir det i alle fall gjenkjøp så fort denne esken er oppbrukt.

Den andre sorten ginger, mango & moringa var jeg bitte litt mer skeptisk til. Jeg er ikke så glad i ingefær, men har flere ganger erfart at smaken gjør seg godt i kombinasjon med andre. Mango er dessuten en av mine favorittfrukter, og derfor lot jeg meg friste.

Det duftet svakt ingefær, nesten på grensen til gjær mot slutten av hevetiden til en søt gjærdeig da jeg fjernet plasten. Det varte imidlertid ikke særlig lenge. Jeg åpnet en pose og la den i koppen, og et øyeblikk dominerte noe krydret inntrykket. Heller ikke dette varte særlig lenge, og da jeg helte på vann kjentes en svak eim av mango. Lovende. Jeg ventet de anbefalte 3-5 minuttene før jeg tok første, forsiktige slurk.

Som både håpet og forventet smakte det mest mango. Men ikke helt rent. Det var mango akkompagnert av noe, som jeg aldri i verden ville klart å identifisere bare ved hjelp av smakssansen. Jeg kjente noe litt sterkere, litt krydret, og totalinntrykket var mer «vanlig» te enn varianten med solbær og blåbær. Moringa visste jeg ikke hva var, så jeg googlet meg frem til at det er en plante brukt i tusenvis av år til medisinske og helbredende formål. Her gjetter jeg at den utelukkende er med som smaksforsterker. Teen kjentes faktisk litt lindrende nedover halsen (sikkert bare innbilning), og ettersmaken minnet om et passe sterkt urtedrops. God denne her også ja, men ikke så god og fruktig som varianten med blåbær og solbær.

Kan til slutt ta med at det også kom en eske med smak av ginger chai til slippet i høst.
Her er den også på Coop Mega. Tips meg gjerne om den er god.

Fint å prøve litt nye tesorter, det er ikke så ofte jeg gjør det. Har en tendens til å velge det samme gamle.
Dere har sikkert allerede gjettet det, men jeg bekrefter gjerne at det blir gjenkjøp av den første, men antagelig ikke den andre.

Gjenkjøp: Ja, den med solbær og blåbær

Grandiosa Mandagspizza

Frivillig, ubetalt reklame

En ganske spennende og kanskje litt uventet nyhet til produktslippet i høst var Mandagspizzaen fra Grandiosa. En kjøttfri vegetarvariant, med navn etter de siste års trend med å droppe kjøtt til middag på mandager. Vi har lenge ment å teste den, og i forrige uke dukket det opp en passende anledning.

Basert på bildet på esken syntes jeg pizzaen virket både fresh og innbydende. Den frosne varianten ga ikke noe dårligere inntrykk. Friske, fargerike grønnsaker som gjorde helheten ren og delikat. Se her, ganske lekker til frossenpizza å være.

Det duftet godt under steking. Ikke på samme måte som når man steker original grandis, (-jeg innrømmer gjerne at jeg liker den duften godt også jeg altså,) men mer profesjonelt og urbant. Kanskje litt som på en pizzarestaurant. Veldig bra, det bidro til å dempe noe av skepsisen jeg kjente langt bak i hodet. Jeg er jo en kjøtteter og er glad i skinke på pizzaen min.

Etter steking så pizzaen faktisk nesten like vakker ut som i frossen tilstand. Altså vakker i pizzasammenheng. Fagene var selvfølgelig noe blassere, og en og annen stekeskorpe og stekekant var på plass, men jeg ble fortsatt småimponert over det visuelle uttrykket.

Så var sannhetens øyeblikk kommet, vi forsynte oss og smakte hver vår bit. Og her var det mye godt. En fin, ren tomatsaus med bittelitt sting kombinert med en fyldig og samtidig snill osteblanding dannet en bra base. Selve pizzaen var altså godkjent. Bittelitt sterk mente yngstejenta, men egentlig god også. Tomatene var veldig gode, løken var smakfull med bra konsistens, paprikaen passet fint inn, men brokkolien? Ikke noe særlig. Brokkoli på pizza er rart. For meg virket den malplassert og jeg syntes hverken konsistensen eller smaken passet sammen med resten. Det er godt mulig jeg har en litt fastlåst og inngrodd oppfatning av hva som egner seg som pizzatopping, men dette ble ren mismatch for meg. De munnfullene hvor jeg ikke fikk med brokkoli var helt okay, men når jeg kjente brokkolien slet jeg litt med å kose meg. -Selv om jeg i utgangspunktet liker brokkoli og vi stadig har det som grønnsak til andre middager. Der brokkolibitene var bittesmå gikk det greit, da druknet de i resten av ingrendiensene, men når buketten hadde litt størrelse kjentes noe bare feil.

Beklager å si det, men denne blir det ikke gjenkjøp av. Må være ærlig, selv om det så klart hadde vært mer politisk korrekt å si noe annet. Og det er brokkolien som er årsaken. Vanligvis når vi har ferdigpizza og det blir igjen noen stykker forsvinne de fra benken i løpet av kvelden. Her lå bitene igjen til neste morgen. Urørte.

Jeg synes det er kjempefint at Grandiosa har kommet med et slikt alternativ, og jeg håper absolutt den blir værende til alle som likte den godt. Jeg kommer imidlertid ikke til å bidra til å holde salget oppe.

Gjenkjøp: Nei

Nyt Julen Yoghurt fra Tine

Frivillig, ubetalt reklame

Jeg liker sesongprodukter. Synes det er helt suverent at produsentene tar seg bryet med å lage varer som er tilpasset årstider og høytider både hva gjelder smak, emballasje og funksjon. Jeg verdsetter virkelig variasjon i hyllene, og blir stadig like henrykt når jeg finner en ny utgave av en vare. I går kjøpte vi årets juleyoghurt fra Tine på Rema. I dag passe det bra å prøve den til kveldsmat.

Smakene denne gangen er salt karamell og gløgg. Må si jeg allerede i kjøpsøyeblikket kjente en viss skepsis til yoghurt med gløgggsmak. -Men det kunne jo hende Tine hadde klart å utvikle en mirakeloppskrift som kombinerte de to på en magisk måte?

Salt karamell ble første beger ut. Det duftet faktisk svakt karamellpudding da jeg fjernet lokket, og dessertassosiasjonene strømmet på. Og dette er helt klart en koseyoghurt. Som en del av Nyt-serien passer den fint som en liten dessert eller som en liten godsak når man craver noe søtt. Karamellsmaken var lett å kjenne igjen, tydelig, frisk og ikke for søt, men jeg kjente ikke noe særlig salt. Synes ikke det gjorde noe. Den minnet om en deilig, fyldig vaniljeyoghurt synes jeg. God alene, enda bedre sammen med noen syrlige biter av bringebær. Nam!

Gløggyoghurten luktet jul. Det minnet om en slags blanding av gløgg og melk, og bare med bakgrunn i duften jamret smaksinstinktet mitt nei, nei, nei. Gulp! Jeg tok en smak, men dette ble for spesielt. Her kjentes skikkelig gløgg, krydret og litt tørr, og smaken satte seg fast både i ganen og pusten etter at jeg hadde svelget. Julegløgg er koselig, men nå stemte ikke konsistens med smak. Hjernen min klarte bare ikke omstille seg. Plutselig hadde jeg en rosin på skjeen også, så Tine har virkelig prøvd å gi oss noe autentisk. Det bidro ikke til å heve smaken eller inntrykket for min del, men det var nesten noe rørende over forsøket.

Jeg tror ikke det blir gjenkjøp av denne pakningen. -Selv om karamellyoghurten var veldig god. Begeret med julegløggsmak ga meg ikke så mye juleglede, og for yngstejenta var den dessverre helt gledesløs. Dermed kan vi kjøpe noe annet for å slippe å bli sittende med to beger vi ikke får spist.
-Men det er så klart smak og behag. Da jeg la ut bilde på Instagram skjønte jeg jo at noen av dere mente gløggyoghurten var best.

Kan til slutt ta med at jeg syntes rødfargen på pappemballasjen var lekker. Den var ikke sånn klar og koselig nisserød. Mer småmørk og dramatisk Jul i Blodfjell-rød.

Gjenkjøp: Nei

Glutenfrie porsjonssupper fra Toro

Frivillig, ubetalt reklame

Hjemme hos oss er det heldigvis ingen som har noen matallergier. Til vanlig trenger vi derfor ikke ta spesielle hensyn når vi handler, eller når vi lager mat. Innimellom har vi imidlertid en liten gjest som ikke tåler gluten, og da gjelder det å finne alternativer som alle kan spise.

Jeg skal ikke påberope meg å ha full oversikt over all allergivennlig mat som lanseres, men en og annen nyhet får jeg da med meg. Har dessuten inntrykk av at utvalget i kategorien stadig blir bedre. I høst kom Toro blant annet med to små supper i porsjonsstørrelser i Fri-serien sin, Blomkålsuppe og Tomatsuppe. Jeg har mest lyst til å kalle det glutenfri Rett i koppen.

Slike småporsjoner med suppe synes jeg er fine å ha liggende til øyeblikk der det er litt lenge til neste måltid.  Eller til anledninger når man bare har lyst på noe varmt i kroppen. Og da er det faktisk veldig okay å kunne tilby et glutenfritt alternativ til den som er på besøk også. Vi har nå smakt både blomkålsuppen og tomatsuppen, og ikke overraskende var det sistnevnte som var mest interessant for jentene her. Jeg slutter forresten aldri å undre meg over den voldsomme begeistringen mange barn har for akkurat tomatsuppe fra pose. godt er det da virkelig ikke.

Fremgangsmåten er kjent. Man tømmer pulveret i en kopp, heller på kokende vann, rører rundt og venter noen minutter før man spiser.

Dommen kom ganske kjapt. Begge syntes det var god tomatsuppe; «helt vanlig, men litt som en annen versjon». Videre mente de den var litt vannete, men det var egentlig bare fordi de sammenligent med Rett i koppen tomatsuppe med pasta og mozzarella som vi pleier å kjøpe. Den er jo fyldigere og rikere både i smak og konsistens. Ellers smakte det som tomatsuppe skal smake.

Det glutenfrie alternativet fikk altså ståkarakter fra jentene her, og det ble konkludert med at det ikke var flaut å tilby venninner med cøliaki en slik pose om de ble med hjem etter skolen. Jeg smakte også, og bortsett fra at jeg syntes smaken kanskje manglet noe, og ja, om ikke vannet så kjentes den i alle fall litt tynn, så kan vi absolutt krysse av på godkjent.

Jeg smakte også på blomkålsuppen, og syntes den og var helt grei. Smaken var nok noe tam og spinkel, og kanskje manglet også den en siste lille piff, men jeg vil fortsatt vurdere den som helt grei. Det var ikke mange blomkålbiter, men de få som var hadde fin og fast konsistens. Godkjent den også. 🙂

Synes det er positivt at Toro stadig lansere glutenfrie alternativer av produkter de allerede har i sortimentet sitt. Vi får håpe de fortsetter med det.

Gjenkjøp: Ja, nå og da

Boil-in-box fra Hackit

Frivillig, ubetalt reklame

Innimellom synes jeg det er gøy å gjøre små avstikkere fra konseptet mitt og teste litt annet enn spiselige nyheter. Det har jeg også gjort i dag, vi har nemlig prøvd siste medlem av hackit-familien; Boil-in-box.

Dette er en liten beholder som skal gjøre det enkelt å koke ris. Man både tilbereder og serverer risen fra samme skål. Som jeg har skrevet tidligere er jeg allerede stor fan av både Hackit og Tubit fra samme produsent, så jeg var selvfølgelig svært nysgjerrig på deres siste oppfinnelse.

Her i huset spiser vi ris rett som det er, men jeg skal innrømme at jeg de siste årene alltid har brukt boil in bag. Synes det er både raskt og lettvint, og det blir lite gris og klin. Allikevel er det ikke til å komme unna at det blir vanvittig mye unødvendig plastavfall. Man får heller ikke tilpasset porsjonen helt eksakt etter behov, siden men blir låst til mengde ris pr. ferdige pose. Hos oss hvor vi er tre i familien blir det ofte litt knapt med én, men for mye med to. Derfor synets jeg boil-in-box var en spennende liten dings. Fint å kunne koke akkurat så mye man trenger, og det gjør ikke akkurat noe å redusere plastbruken heller.
Altså, man kan jo så klart koke ris rett i kjelen, ikke noe problem det, men jeg er positiv til alt nytt som kan forenkle og kanskje forbedre.

Fremgangsmåten var veldig grei. Man tømmer først oppi ønsker mengde ris. Beholderen har noen små hull langs veggen som angir antall porsjoner.

Her har vi fylt opp til rett over tre hull.

Etter å ha målt opp risen setter man hele skålen oppi en kjele og fyller på vann. Det er noen små hull på motsatt side av beholderen også, disse angir hvor mye vann som trengs. Vannet dekker risen og siver ut i kjelen gjennom alle de små hullene i beholderen, Dermed har man nok til vann til å koke det hele i.

Litt forstyrrende vanndråper på bildet her, men dere ser også målehullene på det nest øverste bildet. 

Når ris og vann er på plass, setter man på lokket og koker antall minutter som angitt på pakken. Jeg brukte jasminris fra Eldorado, og den skulle koke i 17 minutter.

Det småbuldret litt under beholderen da den kokte opp, men jeg synes faktisk den forholdt seg forbausende rolig på bunnen av kjelen under hele kokingen. Vi var egentlig litt fascinerte av hele metoden. Har ikke prøvd noe lignende før.

Når tiden var omme skulle lokket løftes av skålen igjen og legges opp ned på bordet. Som et lite serveringsfat. Etter å ha ristet av overflødig vann plasserte jeg så boksen med ris oppi lokket. Enkelt, forbausende renslig og smart.

Og risen ble bra den. Den virket ganske luftig i beholderen, ikke slik tung og kompakt som ris noen ganger kan bli. God var den også. «Oi, dette smaker jo som ris man får på buffet», var kommentaren fra yngstejenta. Og det er i betydningen ekstra god ris. Vi er nemlig ikke på buffet så veldig ofte. 🙂

Synes ikke denne var så dum jeg. Porsjonene var kanskje litt rause, men det lærer man seg å tilpasse med erfaring. Det eneste jeg har oppdaget så langt som ikke er helt topp, er at det kan sette seg fast noen små deler av riskorn i de små kokehullene langs sidene. Disse sitter der fortsatt etter at beholderen har tatt runden i oppvaskmaskinen. De er enkle å stikke ut når man først ser dem altså, men greit å være litt obs. Gamle, gjenbrukte deler av riskorn, som har kjørt et program i oppvaskmaskinen er liksom ikke såå digg å spise.

Boil-in-box selges på OBS. I følge nettsiden til Hackit har de dem i tillegg på Tilbords, Kitch’n, homeandkitchen.no og Jernia.

Etter noen gangers bruk er jeg veldig fornøyd og kommer til å fortsette å benytte denne framover.
Praktisk liten sak. 👍🏼

🙂

Dent Oi Cherry

Frivillig, ubetalt reklame

Innimellom får jeg kommentarer på at jeg skriver mye om pastiller her på bloggen. Og ja, jeg ser den, og det stemmer. Jeg spiser mye pastiller og dermed er det artig å prøve alle de nye variantene som stadig dukker opp i kiosker og butikker. Den siste jeg har smakt nå er Dent Oi Cherry som kom nå i høst. Her er den på Coop Mega. Lekker og feminin emballasje!

Jeg har spist Dent siden barndommen, og spiser det forsatt veldig regelmessig. Akkurat nå synes jeg eskene med de ulike Crushvaraintene er de beste de har, men Oi-posene er absolutt en fin variasjon innimellom. Denne har som navnet avslører smak av kirsebær, og overflaten er strødd med en syrlig kandering.

Jeg er alltid litt nølende når jeg skal spise syrlige og sure smaker. Har vokst i fra å kjenne begeistring når det gjør vondt inni kinnene, og sinnarynken automatisk skjærer oppover pannen. Her var imidlertid ikke surhetsgraden verre enn at det gikk fint. Kanderingen løste seg også veldig fort opp, og dermed kom pastillens hovedsmak av kirsebær frem. Og det smakte virkelig slik som mye annet godteri med nettopp kirsebærsmak gjør, ingen tvil der. Etter hvert som pastillen hvilte i munnen syntes jeg fort den kjentes svakere og mye av smaken forsvant lenge før pastillen var oppspist. Hm, litt uventet og så klart også litt dumt. Det gjorde at inntrykket ble noe anonymt og trangen til å stappe i seg enhet etter enhet uteble.

For å være rettferdig må jeg ta med at kunstig fremstilt kirsebærsmak aldri har vært noen favoritt hos meg. Utgangspunktet for disse stakkars Dentene var dermed ikke det beste. Da hadde imidlertid fordelen av et sterkt og høyt foretrukket merkenavn, så jeg stilte absolutt med et åpent sinn.

Siden jeg i hovedsak spiste fra denne posen på jobb, kan jeg ta med at en kollega kom innom kontoret og fikk en smak. Han var ikke helt enig med meg i at kirsebæret var lett å identifisere, og spurte hvilken smak produsenten egentlig hadde forsøkt å få til. Han var innom både bringebær, skogsbær og tutti frutti. Heller ikke han ble videre imponert over intensiteten i smaken, og mente at den med fordel kunne hatt litt mer futt, kraft og styrke.

Jeg tror ikke det blir noe gjenkjøp av denne. Det var som alltid moro å ha smakt, og det var helt okay, men det finnes så mange andre gode pastiller at jeg nok velger noe annet neste gang jeg står ved kassen og skal ta en avgjørelse.

Gjenkjøp: Nei

Proteinbarer Hero, Hunky og Freaky fra Maxim

Frivillig, ubetalt reklame

Antar at de fleste har fått med seg nyhetene Maxim kom med tidligere i høst? De lanserte en ny liten serie proteinbarer med de spenstige og festlige navnene Hunky, Freaky og Hero. Så kult. Designet og uttrykket er helt annerledes enn de vanlige, mørkeblå barene vi er vant til fra Maxim; her er de på Meny.

Jeg så disse for første gang helgen i uke 37, og selv om jeg ikke akkurat spiser proteinbarer regelmessig, ble jeg ganske nysgjerrig. Tror det var totalkombinasjonen av artige navn, nye farger og design, -og selvfølgelig den vanlige nyhetsinteressen. I løpet av høsten har jeg derfor spist meg gjenneom alle tre, i litt ulike situasjoner.

Når jeg spiser barer er jeg ikke så opptatt av om det er en energibar, proteinbar eller generell måltidsbar jeg fortærer. For meg teller hovedsakelig smaksopplevelsen, og om jeg synes den gir nok boost og påfyll fram til neste ordentlige måltid. Antall gram proteiner og mengde kalorier er litt underordnet. Jeg kan like gjerne ta en bar når konsentrasjonen begynner å synke på jobben, som etter en treningsrunde eller når jeg har lyst på en snack. Jeg tenker at det uansett er bedre enn å stappe i seg en vanlig Stratos i tide og utide – selv om det så klart også hadde vært innmari godt.

Den første jeg testet var Freaky Caramel, en bar med sjokolade og karamell. Fresh farge på emballasjen!

Jeg spiste den faktisk etter en joggetur for noen uker siden, og syntes den smakte helt okay. Litt sånn typisk tett, mjuk konsistens inni, med spredte innslag av overraskende flytende karamell. Positivt. Et tynt sjokoladelag strødd med sprø crisp dekket overflaten, og totalinntrykket var absolutt godkjent. Den smakte ikke syntetisk søt, men hadde likevel nok smak til ikke å kjennes kjedelig og pregløs. Bitene med crisp utgjorde en fin kontrast til resten av massen. Heldigvis kjente jeg ikke noe til den litt sære ettersmaken jeg synes noen proteinbarer har, og jeg var fornøyd og tilfreds etter at jeg hadde spist opp. Jeg fikk ikke umiddelbart behov for noe annet godt, slik jeg noen ganger får av typisk «helsegodt» som bare smaker høy.

(Måtte ta den med inn og renskjære litt for å få tatt et OK bilde. Mine tannmerker etter å ha bitt over gjorde det ikke så lett å se hvordan den så ut inni.)

Noen uker senere var det Hunky Peanut som sto for tur.

Akkurat som de andre barene i serien inneholder den 20 gram protein og er ikke tilsatt sukker. Jeg prøvde den i et fysent øyeblikk på jobben.

Siden den het noe med peanøtt både så jeg for meg, og håpet på, en snickerslignende bar. Og det stemte ganske bra. Her var overflaten strødd med peanøtter der hvor Freaky hadde crisp. Hovedmassen var litt lysere enn den hos Freakybaren, men hadde så klart mye av samme konsistens. Det var ingen gigantiske, hele peanøtter, men bitene på overflaten var store nok til å sette tydelig preg på både smak og munnfølelse. Her måtte det tygges. Det var også et lag fersk, flytende karamell inn under sjokoladelaget, og totalsmaken var både søt, fyldig og faktisk innmari god. Tommel opp.

Her om dagen smakte jeg så den siste, Hero Triple Chocolate.

Jeg likte ikke emballasjen på den så godt. Syntes den var veldig brun og litt stusslig sammenlignet med de to andre. Videre innbilte jeg meg at sjokoladen ville være for mørk, og at smaken var sterk og kanskje bitter. Siden de andre to var såpass gode, kunne umulig denne også treffe. Men der tok jeg veldig feil!
For det første var selve baren lekker å se på. Mye mer snasen enn de andre. Nesten som en fristende liten kakegodbit med striper av dekorativ hvit sjokolade på toppen. -Og vi må ikke glemme hva det visuelle betyr for totalinntrykket.

Smaken var en magisk kombinasjon av den mjuke, lyse sjokoladen, litt karamell og noe mørkere småkrisp hist og her. Inntrykket var på en måte både søtt, fullverdig og helhetlig, og virket mer som en god sjokoladesnack enn som en ordinær proteinbar. Tilnærmet fulltreffer fra Maxim. Veldig bra! 🙂

Kan på tampen ta med at jeg ennå husker første gang jeg spiste en «treningsbar», som jeg kalt det den gangen. Det var i 1998 da vi fikk vareprøver på noe jeg tror het Fitness-Pack på treningssenteret jeg jobbet. Den hadde hvit emballasje med noe rosa og blått på, og selve baren tror jeg hadde en slags bærblanding inn og hvit sjokolade utenpå. Den var ganske liten og sinnsykt god. Mulig den var fra Multipower? Noen som husker den? Kanskje noe lignende kan bli neste tilskudd i denne serien? 💗
Jeg hadde faktisk bijobb som instruktør i sal i nesten 17 år ved siden av studier og jobb da jeg var yngre, (-eller aerobicinstruktør som det het i glansdagene på 90 og 2000-tallet,) så da ble det konsumert en god del barer. Vel, nok om det.

Jeg kommer garantert til å kjøpe disse Maximnyhetene igjen. Både for å spise etter trening, og til å ha i veska som nødproviant når blodsukkeret blir lavt. Moro å bli så positivt overrasket; de forutinntatte forestillingene mine har godt av å bli avkreftet innimellom.

Gjenkjøp: Ja, antagelig alle tre