Det er ordentlig feriestille her på bloggen om dagen. Har tatt litt pause fra både iherdig butikkleiting, smaking og fotografering. Og det blir nok rolig noen uker til. ☀
Men innimellom, om noe dukker opp, må det bli en liten post.
Og nå kom jeg på at jeg skulle tipse om denne; Cider X fra Grans.

Oppdaget jo tidligere i vår at både champagnebrusen og sitronbrusen fra Grans var kommet i lightvarianter (her), og jammen gjelder det cideren deres også. Veldig bra. Den vanlige varianten har jeg nemlig brukt fast i mange år, så spennende at det endelig dukket opp et sukkerfritt alternativ av akkurat den.

Det er ikke alle Remabutikker jeg har sett den i, og første gang jeg smakte den var jeg i besøk, men senere har jeg blant annet kjøpt den på Rema i Lommedalen. Gjetter at i hvertfall de største Remaene har den i sortimentet sitt.

Jeg synes den smaker helt okay. Eplesmaken er den samme, men om man er vant til å drikke sorten med sukker kjenner man at denne er litt slappere. Sånn som lightdrikke noen ganger kan være. -Selv om futt og mengden bobler virker å være tilnærmet lik. Men det betyr ikke at den ikke er god altså. Man må liksom bare fjerne seg litt fra inntrykket man har fra den originale cideren og starte på nytt med denne. Ikke sammenligne direkte. Da duger den.
(Om dere skjønner hva jeg mener.) 😀

Noe ytterligere beskrivelse tror jeg ikke trengs, ville egentlig bare tipse kjapt om at den eksisterer.
Som dere skjønner har det allerede biltt gjenkjøp, og det blir garantert flere.

Gjenkjøp: Ja

Ikke unaturlig er sommeren høysesong for diverse leskende drikker i begrenset opplag. Her forleden prøvde vi den nyeste isteen fra Tine, en limited edition med smak av Vannmelon. Her er den på Kiwi, men jeg har sett den på Meny også.

Jeg er sånn middels glad i iste. Synes det er helt greit, men det finnes mange andre drikker jeg heller velger når jeg skal ha noe annet enn vann. Allikevel har vi rett som det er iste i hus. En av jentene mine liker det veldig godt, og da er det så klart å spennende å teste nye smaker innimellom også.

Det duftet vannmelongodteri da jeg tok av korken. Dere vet slik syntetisk smågodt med vannmelonsmak. Det synes jeg ikke er så godt, men ekte vannmelon er så klart herlig.

Så smakte vi, og jeg synes nok dette smakte mer som vannmelonsaft enn iste. Den var helt okay, gjennomsnittlig og drikkanes, men gjorde ikke sånn voldsomt inntrykk på meg. Tenkte det var fin og fruktig, ikke for søt, men samtidig ikke så forfriskende som jeg skulle ønske den var.

Tro nok ikke vi velger denne en annen gang. Kjøper nok heller ekte vannmelon og slurper i oss, og går for en annen smak om vi skal ha iste. Vil allikevel gi pluss for den rene fargen og for at Tine hele tiden tar seg bryet med å slippe nye varianter til oss. Det liker jeg, uavhengig av om alle treffer min gane eller ikke.

Gjenkjøp: Nei

Her går alt litt for halv maskin om dagen. I denne varmen er det nærmest umulig å holde høyt tempo. I hvertfall for meg. Dermed blir det lite både smaking og blogging. Et lite tips til en forfriskning tenkte jeg allikevel at jeg skulle klare å komme med. Det er ikke noe ren nyhet som sådan, men nytt format og ny pakning. Artig det også.

Rett før 17. mai oppdaget jeg nemlig at Taffelvannet fra Grans, eller Taffel som vel streng tatt er den rette betegnelsen, nå finnes i boks. Det var nytt for meg. -Og antageligvis for dere også?
De hadde sekspakninger med plast rundt på Rema. I både Naturell og Lime.
Ah, en liten dose hverdagslykke for brusboksfan som meg.

Som jeg har skrevet her før kjøper jeg ofte drikke fra Grans når jeg skal ha gjester (og gjerne ellers også altså), og i år var det min tur til å ha grilling 17. mai. Og siden det var godt og varmt allerede da, passet det fint med noe å leske seg på.

Antar de fleste av dere har smakt dette Taffelvannet før. Det er vann med kullsyre, slik det finnes utallige varianter av. Dette fra Grans er det samme som finnes på flaske, og som har eksistert i mange år. Jeg er ikke sånn supertilhenger av den naturelle, den blir litt for uspennende for meg. Men limevarianten synes jeg er frisk og god. Den er ikke for syrlig og spiss, ikke for brusaktig, men har nok smak og spenst til at man ikke kjenner bare den salte kullsyresmaken. Om dere skjønner hva jeg mener. Jeg synes også den har akkurat passe med bobler. Den passer liksom inn litt mellom Farris og Bris. For meg blir nemlig ofte vanlig Farris litt for kraftig og sterk (og for salt) i munnen , selv om den gjerne raskt mister litt av futten sin, mens enkelte varianter av Bris kan blir litt for slappe. Dermed blir dette et OK alternativ. -Og det passer veldig bra til mat.

Vel, nå skal jeg ikke dra av gårde, dere vet hva slags drikk det er snakk om her. -Jeg ville egentlig bare tipse om at den er kommet på boks. Og jada, jeg kjøper Taffelvann stadig vekk. Det har jeg gjort i mange år. Ergo gjenkjøp.

Gjenkjøp: Jada

Det var ikke bare ny snacks vi testet til ESC forrige helg. Vi benyttet anledningen til å smake litt passende drikke også.
Som jeg har skrevet her tidligere bruker jeg en del brus fra Grans, særlig når jeg skal ha besøk, og nå hadde det faktisk kommet litt nytt fra dem på Rema. Både champagnebrusen og sitronbrusen deres som sukkerfri variant.
Champ X og Singo X. (Så får dere korrigere meg om disse evt. ikke er nye.)

Vi smakte Singo X først, mest som en leskedrikk litt tidlig på ettermiddagen.
Jeg ble nesten litt nostalgisk da jeg tok den første slurken. Den smakte veldig likt den vanlige Singoen synes jeg, men man kunne ane en liten slapphet, slik lightbrus ofte har. Dermed kjentes smaken nesten som “sukkerdrikken med sitron”, eller sitronbrusen av ukjent merke jeg fikk av slekta på Vestlandet da jeg var liten. Artig. Den stakk ikke riktig like mye i munnen som vanlig sitronbrus med sukker og kraft pleier å gjøre, men forskjellen var minimal. Uten tvil kjempefint for alle som gjerne synes brus blir for sterkt, kanskje bitte litt nedtur for de som liker ordentlig futt og masse bobler. Eller kanskje jeg bare var litt uheldig med akkurat den ene flaksen? Både den ene venninnen min og Mamma som tilfeldigvis var innom likte den godt. Ingen av dem tenkte over at det faktisk var en variant med kunstig søtning. Smaken var veldig autentisk og jeg kunne nok lett ha vennet meg til å drikke den om jeg hadde gått inn for det. Allikevel satt jeg igjen med et inntrykk av at det manglet ørlite grann snert og piff, dermed blir det nok ikke helt førstevalget mitt om det først og fremst er meg selv jeg handler til. Om det derimot kommer gjester jeg vet ikke vil ha så mye bobler stiller det seg annerledes. Og sånn totalt sett var den absolutt ikke dum.

Så var det champagnebrusen, Champ X.
(Og nei, ingen får meg til å kalle det sjampanjebrus. Det gjør vondt i øynene når jeg ser det på trykk. Rent visuelt støy.)

Og her synes jeg det var mer liv. Både futt, piff og fres. -Eller nok kullsyre om man skal si det mer nøkternt. Jeg kjente heller ikke umiddelbart at det var lightbrus, så denne kunne man lett lurt meg til å tro det var vanlig sukker i. Ikke at det er noe mål i seg selv, men den vanlige med sukker er jo referansesmaken her. Jeg synes det smakte ordentlig, barnlig champagnebrus, noe jeg alltid har likt godt. Nam. En av venninnene mine, som faktisk ikke hadde drukket det i store mengder i barneselskapene opp gjennom i barndommen, mente det smakte alt for ubestemmelig og for mye tutti frutti, men det er jo akkurat slik den skal smake. Det er en barnevennlig festsmak, og det liker jeg. Ekstra festbrus, som yngstejenta kalte det.

Nå blir dette kanskje litt urettferdig mot Singo X, men jeg er veldig glad i champagnebrus i utgangspunktet, og når jeg da presenteres for en variant som innfrir både på lukt, futt og smak, selv om det er en lightvariant, blir begeistringen automatisk hakket større enn den ble for sitronbrusen. Som heller var mer behagelig og leskende som en tørstedrikk på terrassen.

Ikke så mye mer å si om disse her, annet enn at jeg som vanlig ønsker nye varianter velkommen i butikkene. Jeg er alltid positiv til bredere utvalg uansett varegruppe. Utover det vet dere hvordan både sitronbrus og champagnebrus smaker. Begge var kanskje litt dauere enn originalene sånn på slutten av flasken, når de var blitt lunka og det bare var små skvelper igjen nederst, men noe annet kan man vel nesten ikke forvente. Jeg synes forresten det gjaldt sitronbrusen i litt større grad enn champisen.

Når det gjelder gjenkjøp, så sier jeg ikke nei til noen av dem. Kan helt fint velge begge igjen. Hver til sitt bruk og sin gjeng.

Gjenkjøp: Svært sannsynlig 

Jeg syns alltid det er gøy å se hva som blir årets smak fra Fun Light. Blir det en ren smak fra en konkret, eksisterende frukt, eller en mer syntetisk og kreativ kombinasjon?
Årets variant er kanskje noe midt i mellom. Den heter i alle fall Strawberry Passion.

En drikk med lidenskapelig smak av jordbær ville man i utgangspunktet tro var ordentlig rød, sant? Men ikke denne her. Den har en fin orange farge, spesielt når den er utblandet. Første gang jeg smakte den, fikk jeg den servert fra en fullblandet karaffel, og det så faktisk utrolig lekkert ut.

Smaken er litt ubestemmelig synes jeg. Man kjenner jordbær, ja, men mest som en ettersmak etter noe som smaker fruktig og eksotisk. Den er ikke som “vanlig” jordbærsaft for å si det sånn. Men det er vel der passion-delen kommer inn. Jeg kunne f.eks fint trodd saften inneholdt appelsin, pasjonsfrukt eller en slags blanding av mange tropiske frukter, men det er litt vanskelig å konkretisere eksakt hva man kjenner. Den er uansett veldig god, og jeg antar at den smaker leskende og forfriskende i sola til sommeren. Yngstejenta syntes den var supergod, og jeg kan forstå. Smaken er ganske barnevennlig. Når jeg tenker etter minner den litt om slike hvite fruktkarameller med jordbærsmak. De som er pakket inn en og en. Man kjenner noe av det samme syntetiske elementet. -Fortsatt godt altså.

Strawberry Passion vil nok aldri klare å ta plassen fra gul saft her i huset. Det er og blir favoritten. Men som en variasjon innimellom kan vi gjerne ha den. Tror nok det blir et og annet gjenkjøp.

Gjenkjøp: Noen

Da var det hverdag og på høy tid å poste noen innlegg igjen. Det var ikke helt planlagt å ta så lang påskeferie fra bloggen, det bare ble sånn. Alltid godt med litt fri.🙂
Men selv om det har blitt ei ukes skrivepause har jeg så klart smakt en og annen nyhet. Og blant dem er en av de to nye melkesortene med smak fra Tine; Melk med kaffe og kakao.

Som dere vet er jeg ikke så glad i sjokolademelk. Jeg er heller ingen kløpper til å drikke iskaffe, men synes det er OK en gang imellom. Jeg var derfor ganske spent på om jeg kom til å like denne eller ikke. Utgangspunktet var jo ikke det aller beste.

På hjemmesiden sin beskriver Tine dette som en frisk og lettdrikkelig melk med lavt fettinnhold, uten tilsatt sukker. Den har bare et naturlig innhold av sukker fra selve melken. I tillegg er den laktoseredusert og tilsatt vitamin D. Hørtes jo bra ut.

Det duftet mest melk og litt kaffe da jeg snuste ned i kartongen. Innslaget av kakao kjente jeg foreløpig ikke noe til, men antok at det ville merkes så fort jeg tok en slurk.
Så fylte jeg opp glasset og smakte forsiktig. Og har du sett – her ble jeg faktisk positivt overrasket. Konsistensen var tynn og fin som hos vanlig melk, ikke tykk som Biola eller drikkeyoghurt om noen skulle tro det. Bra.

Synes ordet frisk virker litt malplassert i beskrivelsen av kakao og kaffe, men mangler et mer dekkende uttrykk. For smaken, eller i alle fall inntrykket var ganske friskt. Det smakte kald melk og det smakte iskaffe. Men ikke sånn alt for søt iskaffe, – selv om det var en slags undersmak av kakao tilstede. Jeg synes egentlig den minnet om den orange iskaffen fra Tine, men siden denne her ikke kjentes like søt var det ikke en smak som ga dårlig samvittighet eller følelsen av å skeie ut. Om dere skjønner hva jeg mener. Men selv om den ikke var så søt var det noe mildt sammen med det friske. Kanskje det kom fra den mindre tydelige kakaoen? Melken smakte i alle fall hverken for strengt eller for voksent selv om man kjenner mye mer kaffe enn kakao.
Medsmakeren min syntes den var kjempegod. 🙂
Hun drikker mye mer både iskaffe og vanlig kaffe enn meg, så jeg tenker at uttalelsene hennes i dette tilfellet kanskje bør vektlegges mer enn mine.

Som jeg har skrevet før setter jeg pris på stadig flere valgmuligheter til oss forbrukere og synes således dette var et spennende produkt. Siden jeg er mest glad i vanlig melk kommer jeg nok ikke til å kjøpe kartongen fast framover, men kan godt handle den inn f.eks når jeg får gjester til lunsj.
Det blir interessant å se om det er et produkt som vil vare. Folk liker jo iskaffe så jeg har trua. 🥛☕

Gjenkjøp: Kanskje

For noen uker siden så jeg en hel ny serie med te fra Twinings på Coop Mega. La dem ut på Snap, men ser at jeg dessverre glemte å ta et vanlig bilde. Serien heter i alle fall Infuso, og inneholdt utrolig mange varianter. Jeg drikker ikke voldsomt mye te, så jeg skal ikke påstå at absolutt alle smakene er nye nå, men det så da unektelig slik ut. Kan ihvertfall ikke huske å ha registrert akkurat den serien før. (Dere får korrigere meg om jeg er helt på bærtur her.)

For det meste så det ut til å være smakskombinasjoner av frukt og urter, og nå i helgen prøvde jeg en med bringebær og granateple; Raspberry & Pomegranate.

Synes det duftet veldig vennlig og fruktig da teposen kom i kontakt med vann. Og for en lekker farge. Flott, klar rød som gele i et barneselskap!

For meg som ikke er sånn genuint begeistret for “vanlig” tesmak, og som stort sett velger fruktte de gangene jeg drikker te istedenfor kaffe, var dette helt flott. Det smakte nesten som varm, rød saft. Et slags voksenalternativ til toddy. -For dem som ikke er så glade i solbærsmak. Den minnet meg egentlig om en annen te, men jeg klarte ikke helt plassere hvilken. Nype og et eller annet muligens? Jeg er ikke sikker. Jeg syntes i hvertfall smaken var god. Fruktig uten å være for søt, og jeg kjente et litt syrlige sting fra granateplet.

Jeg var sammen med noen venninner i smaksøyeblikket, og flere av dem prøvde også denne her. Og der var meningene litt delte. De mest avanserte, garvede tedrikkerne ble ikke så imponerte. De likte fargen, og den var virkelig nydelig, men smaken ble for “tam og slapp”. “Mye frukt og lite ordentlig te”, var kommentaren. Ja ja, man må trolig sette mest pris på koselig fruktte for å falle for denne her da. Det er kanskje ikke helt innertier for de som sverger til de svarte eller grønne sortene. Så vet vi det.

Jeg må nesten ta med at Infusoserien har 100% naturlige ingrediensene, og at den er helt koffeinfri. Altså kan man fint nyte en kopp litt utpå kvelden. Og jeg kan faktisk tenke meg å kjøpe denne smaken igjen. Jeg har imidlertid skjønt at det ikke kan være den eneste sorten jeg har å sette fram om jeg skal tilby gjester en kopp te. Det kan være greit å ha et mer “vanlig” og “ordentlig” alternativ i tillegg. 🙂

Gjenkjøp: Kan godt hende

Jeg har fått både tips og spørsmål om det kommer innlegg om den nye Pepsi Max Ginger. Og til det kan jeg svare klart nei.

Jada, jeg har for lengst sett flaskene i butikk, men kommer ikke til å kjøpe. Jeg smakte og skrev om den i fjor sommer etter å ha kjøpt den i Sverige, og kommer aldri til å bruke penger på den igjen. Liker ikke smaken av ingefær så alt for godt, så utgangspunktet var kanskje ikke det beste…

Innlegget ligger her.

🙂