Frivillig, ubetalt reklame
En av de første nyhetene som dukket opp til dette lanseringsvinduet, som jeg virkelig fattet interesse for, var Werther’s Original Caramel Popcorn. Jeg tror også det må være produktet flest har bedt meg om å teste til dette slippet. Jeg så posene på Meny allerede i uke 7, og nå har jeg endelig fått smakt.
Det finnes to varianter, en Classic og en Brezel. Posen som heter Brezel har avbildet en liten saltkringle, noe jeg egentlig trodde het pretzel, men etter litt googling fant jeg ut at brezel er et tysk navn. Og når jeg tenker etter så er jo Werther’s Original et tysk merke; Werthers Echte. Mysterium oppklart.
Vi smakte først den originale, Classic. Jeg åpnet posen og trakk forsiktig inn duften av vanlig popcorn, lett akkompagnert av en søt karamellaktig eim. Jeg syntes nesten jeg kunne kjenne igjen den originale Wertherslukten, noe som ga håp om et autentisk produkt. Og det var det virkelig. Det smakte som ordentlig vellaget popcorn, uten noe brent eller slike ekle løse kornskall, og alle var dekket av et lett knasende lag karamell. Syntes virkelig det var et kvalitetsprodukt, og satt igjen med følelsen av å ha fått det jeg var lovet. -Men det var også fryktelig søtt. Gosh, jeg kjente nesten sukkeret grave seg ganger i jekslene mine. For meg egner slik karamell seg best til å suge på, ikke tygge. Etter 4-5 stk var jeg egentlig fornøyd, og begynte å se meg om på bordet etter noe salt for å utligne det søte. Barne ble heller ikke særlig begeistret, så skåla ble stående nokså urørt utover kvelden.
Varianten med Brezel overrasket litt. Jeg hadde sett for meg en annen vri på karamellsmaken, at man bare skulle kjenne innslag av saltkringle i den, men her fulgte det jo med fysiske små kringlebiter. Joda, jeg så at det var avbildet noen kringler på emballasjen, men jeg trodde det mest var en illustrasjon for å symbolisere hvilken smak man kunne forvente. Ikke at man faktisk fikk med slike biter. Det var ikke mange kringler i posen altså, kanskje to hele til sammen, og også de var innsauset i karamell, men allikevel satte de sitt preg på totalopplevelsen av smaken. For min del på en positiv måte. Jeg vet ikke om smaksammensetningen egentlig også er en annen, men jeg tror det, for popcornet kjentes ikke riktig like søtt som classicvarianten. Innimellom merket jeg noen tydelige, og svært velkomne saltkorn også, og dermed ble ikke behovet for noe annet ved siden av like sterkt. Disse var også veldig søte, så jeg orket ikke så veldig mange flere av denne varianten heller, men om jeg skulle valgt en fremfor den andre måtte det blitt denne. -Det hadde jeg ikke trodd i forkant.
Selv om dette nesten ble på grensen til kvalmende søtt for meg, vil jeg karakterisere det som et kvalitetsprodukt. Det er åpenbart ikke fremstilt i en shady bakgård. Videre ville jeg gitt 10 av 10 poeng for samsvar mellom forespeilet og faktisk produkt. Man kjenner den ekte smaken av Werthers i karamellen med en gang, og selve popcornet inni var delikat og lett. Det er ikke produsentens feil at jeg fortsatt foretrekker mine Werher’s Original i dropsform.
Tenker det skal bli spennende å se hvor lenge posen blir å finne i dagligvarebutikkene. Frem til nå vet jeg at mange har kjøpt dem på butikker som Normal, i Sverige eller bestilt på nett. Vil de selge nok til å forsvare hyllecentimeterne de har fått hos Meny? Vi får vente og se. 😊
Gjenkjøp: Nei
Den originale Gott & Blandat er noe av det beste snopet jeg vet. Særlig de man får kjøpt i løsvekt. Da er bitene så store og gode. De pleier å selge dem på Europris, og de Europrisbutikkene som ikke har tatt dem i sortimentet sitt må bare skynde seg og bestille med en gang.
Bitene i denne posen er så klart litt annerledes. Det skjønner man allerede av navnet, og det kan sees gjennom det lille vinduet i emballasjen. Her får man både gelebiter og skumbiter, med ulik farge, fasong og konsistens. Alle har et lag med kandering på utsiden, altså slik surt sukker, og surhetsgraden varierer litt mellom de ulike sortene.
De ruterformede bitene var de sureste. De hadde ganske tydelig ulike smak etter farge, men alle var like sure. Hjelp. Jeg klarte bare noen få, mest for å ha smakt, men yngstejenta spiste dem glatt. Nesten uten å måtte rynke fjeset. Jeg likte best de ensfargede skumfigurene. Også de hadde ulike smaker, men kanderingen var mer finkornet, og surhetsgraden noe mindre enn hos gelerutene. De rosa og blå små flaskene var nok de mest fizzy og brusende bitene. Det var også disse som kjentes både mjukest og ferskest av alt i posen. Smaken på disse kjenner dere fra før, – skikkelig barnlig tutti frutti.
Selv om vi tømte skålen ganske kjapt, ble ikke dette noe ny favoritt hos meg. – Men jeg tror egentlig ikke jeg er i målgruppen heller. Yngstejenta mente imidlertid at det absolutt måtte bli gjenkjøp, så om jeg kjøper den blir det nok først og fremst til henne. Eldstejenta er ikke så glad i surt godteri, så hun nøyde seg med noen få biter, og mente de var helt allrighte.
Det har egentlig forundret meg litt de siste årene at Prior ikke har kommet med flere, spiseklare produkter. Fra mitt forbrukerperspektiv virker det som om pakningene fra Den Stolte Hane dominerer i akkurat den kategorien. De har jo i hvertfall utrolig mange varianter.
Jeg varmet de fleste stykkene jeg tenkte å spise i stekeovnen, men smakte også noen kalde biter rett fra pakken. Greit å vite om begge måter funker.
Selv om dette ikke var et produkt helt i min gate setter jeg alltid pris på nyheter fra Prior. Håper det kommer mer lårfilet med andre kryddersmaker også etter hvert. Jeg er klar for å bli positivt overrasket neste gang.