Forrige lørdag fant jeg endelig tubene med krydderpaste fra Santa Maria på Coop.

Og når jeg sier endelig, så der det fordi jeg husker disse ble presentert av Santa Maria på Instagram allerede i fjor. De var i salg en periode hos Marked.no også, og jeg tenkte at okay, da kommer de nok snart butikk, men de gjorde de ikke. Og så forsvant de igjen fra Marked uten at jeg hadde bestilt. Men nå er de altså på plass, og jeg har foreløpig testet den med hvitløk.

Jeg pleier stort sett å ha fersk hvitløk i hus. Det hender imidlertid jeg glemmer å kjøpe, eller at jeg tror den jeg har liggende er OK, og så viser det seg at den er både inntørka og vissen. Dermed tenkte jeg  dette var et spennende alternativ å forsøke. I følge hjemmesiden til Santa Maria tilsvarer innholdet i tuben en hel hvitløk, og jeg skal love at duften var autentisk. Bra.

Selv om denne pasten åpenbart ikke er ment å spises bar, måtte jeg ta en liten smak. Såpass nysgjerrig var jeg. Og den smakte utvilsomt veldig mye. Den var rimelig konsentrert, ganske salt og hadde en tydelig og fyldig hvitløksmak. Og hvis noen lurer; den var ikke særlig god å spise på den måten. Smaken ble alt for intens. Ikke at det gjør noe, det er jo i matlaging den skal fungere og det gjør den. Så langt har jeg prøvd den i guacamole og som krydder på biff, og jeg ble veldig fornøyd begge ganger. Det var jo utrolig lettvint, og jeg synes egentlig smaken virket ganske fersk.

Så at Santa Maria hadde noen forslag og oppskrifter på hjemmesiden sin, og å bruke den til hvitløksbrød syntes jeg var en god idé. Det blir nok det neste jeg må prøve. Nesten pinlig at jeg ikke har tenkt på det selv.

På baksiden av tuben står det at pasten er holdbar i fire uker etter åpning. Så lenge den står i kjøleskap gjetter jeg imidlertid at den fint holder litt lengre. Så at en av dere tipset meg på Instagram om at tuben burde stå slik plassert at den kom minst mulig i kontakt med syre og luft, så ville holdbarheten være enda lengre. Takk, i disse fokus-på-holdbarhet-og-matsvinn-tider prøver jeg gjerne det. Og siden smaken var så intens trenger man veldig lite hver gang, jeg vet dermed ikke om jeg klarer å bruke opp alt på bare fire uker. Siden den virker å være så drøy håper jeg den holder litt lengre enn de fire ukene. Hvis ikke bør jo holdbarhet etter åpning var et forbedringsområde for Santa Maria. Tuben koster ikke mer enn 30 kroner, men det er allikevel trasig å måtet kaste over halvparten av innholdet.

Jeg bruker ikke så mye chili når jeg lager mat, men den med basilikum tror jeg definitivt jeg må teste. Er nysgjerrig på den. Jeg er også ganske spent på om disse tubene er kommet for å bli eller om det egentlig er overflødige produkter. Hva tenker dere?

Gjenkjøp: Ja, tror det

Jeg liker brødskiver. Jeg synes det er helt okay å ha med nistepakke med leverposteiskiver på jobb, og har egentlig ikke behov for å et varmt måltid midt på dagen. Det sparer jeg til middag. Men nå som det har vært så iskaldt den siste tiden har det faktisk fristet med noe litt varmt til lunsj også. Forrige uke prøvde jeg derfor en av de nye suppene i beger fra Toro; Chunky Italiensk Tomatsuppe.

Det finnes to andre sorter også; Thai Red Curry Suppe og Fiskesuppe.

Synes emballasjen var så kul. Det minnet egentlig veldig om en litt stor kaffe to go. Kanskje suppa egentlig burde hett Chunky soup to go. Eller er det navnet allerede tatt? 🙂

Innholdet skulle bare varmes i micro’n i begeret sitt, noe som passet helt ypperlig på jobb. Jeg måtte ta den ut og røre rundt halvveis i varmetiden, og etter noen minutter var den rykende varm og spiseklar.

Jeg var egentlig ganske spent på denne her. Vanlig tomatsuppe i pose synes jeg er urstusslig mat, og siden dette tross alt var et ferdigprodukt, og i tillegg fra Toro slik posesuppen er, var jeg bittelitt redd det skulle smake noe av det samme. Men ingen grunn til bekymring, dette smake helt annerledes.

Suppa var ordentlig god den. Konsistensen var fyldig uten å være for kremet, så det kjentes heldigvis ikke for tjukt eller ekkelt etterhvert som suppa ble kaldere. Det var nesten så jeg fikk assoiasjoner til noe slags italiensk grytemat. Tomatsmaken var en god og helhetlig og den fylte liksom hele munnen. Den var ikke sterk, men ga allikevel et slags spisst, lite sting på tungen sammen med en slags småsyrlig touch. I tillegg var det som lovet massevis av forskjellige grønnsaksbiter oppi suppa, i store, tydelige biter som ga litt motstand mellom tennene. Særlig de hvite bønnene var kjempegode. Jeg syntes faktisk noen av squashbitene var hakket for store, men ellers var jeg fornøyd.

I tillegg til suppebegeret hadde jeg noen skiver med gulrotbrød, og ble derfor god og mett til lunsj.
Det er nok ikke noe jeg kommer til å kjøpe kjempeofte, men kan absolutt velge den igjen en annen gang jeg får lyst på varm lunsj.
Oppsummert synes jeg dette var en bra og spennende nyhet. Både med tanke på emballasje og innhold. Det skal bli spennende å se hvilken mottagelse den får i markedet og om den varer.

Gjenkjøp: Ja, en gang i mellom

Dette var nytt av året. Har dere sett? Hoff har kommet med potetsalat. Det kan jeg ikke huske at de har hatt før.

Som ihugga Vazelinafan forbinder jeg egentlig Hoff mest med Opphøgde poteter. I alle fall fra tidligere år. Og du verden så godt det sitter innprentet. 😀 I det siste synes jeg imidlertid Hoff har markert seg fint med Liv Laga-serien sin også, og at de nå ekspanderer til kjøledisken med to sorter potetsalat var spennende.
Disse så jeg på Meny og det var tydelig at den ene sorten, den trygge med Kefir, vårløk & urter hadde solgt mye mer enn den andre. Det er også den jeg har smakt. Foreløpig.

Det første jeg la merke til var størrelsen på boksen. Den inneholder 360 gram og så ganske snerten ut. Fin mengde til en sånn liten husholdning som hos oss, kanskje litt snau om man er mange eller skal ha gjester. Da får man kjøpe to.

Jeg skal definitivt ikke påberope meg å ha noe detaljkunnskap om potetsalater. Videre er det vel en grense for hvor mye de ulike sortene kan skille seg fra hverandre. Men litt forskjell er det jo. Og potetsalat med kefir har jeg aldri hørt om før.

Visuelt sett synes jeg den minnet ganske mye om potetsalater med creme fraiche. Kanskje ikke så rart. Stedvis var det mye grønt å se, altså vårløk og urter, og det syntes jeg var bra. Når en ingrediens først er nevnt i navnet på et produkt, bør det både være synlig og man må kunne kjenne det på smaken.
Jeg tok første munnfull, og det kjentes ganske som forventet. Jeg syntes den hvite basen var ganske fyldig, på en litt uvant måte, og ellers virket den frisk og kjølig og en anelse syrlig. Urtene ga også en tydelig smak fra seg, og om jeg hadde blitt spurt i en blindtest hadde jeg trolig svart at her var det mye gressløk. Konsistensen på potetene var ganske fast, jeg kjente en jevn, fin motstand når jeg tygde. Innimellom støtte tennene også borti noe som liksom gled litt, som jeg gjetter var biter av vårløken. Eller var det bare noen potetbiter som var blitt litt slappe? Ikke godt å si. Smaken var i alle fall god, og den gjorde seg som et ekstra tilbehør til biffen og noisettene. Særlig fordi vi ikke hadde noe saus til måltidet.

Tja, den var okay denne her. Kan ikke si annet. Det er begrenset hvor mye entusiasme og begeistring jeg klarer å oppdrive for en potetsalat, men i tillegg til at smaken var god synes jeg det er fint med potetsalater som ikke har for oljete base. Hos noen av verstingen føles det jo mest som om potetbitene bader i noe fettete, glinsende majonesaktig masse, og det blir fort litt voldsomt for meg. Det var heldigvis ikke tilfelle her.
Gleder meg til grillsesongen, da kan jeg gjerne kjøpe denne igjen. ☀

Gjenjkøp: Ja

I dag hadde vi akkurat nok tid mellom lunsj og middag til at det passet å åpne ei pakke kjeks. Og som dere kanskje så på Snap falt valget på den nye Café Bakeriet Myk Karamell fra Sætre. Her er den på Coop Mega:

I tillegg til at det har kommet flere nye varianter fra Café Bakeriet til dette slippet, ser det til at hele serien har fått en liten makeover. Den runde logoen på pakken hadde  litt annerledes skrift før, hadde den ikke? Jeg er ikke sikker på om jeg likte den gamle eller denne nye looken best. Inntrykket er ryddigere og mer stilrent nå, men den nesten militære fonten der det står Café Bakeriet var kanskje en smule stram til et sånt koseprodukt? Mulig jeg bare trenger litt tid til å venne meg til den.

Pakken inneholdt åtte kjeks fint fordelt i to rom. Ingen var knust eller skadet.

Kombinasjonen av cookie, sjokoladebiter, myk karamell og salt hørtes unektelig fantastisk ut. Jeg var dermed ganske sikker på at dette kom til å smake himmelsk. Etter at jeg hadde smakt endret imidlertid oppfatningen min seg noe. Dette ble faktisk for mye av det gode.

Undersiden av hver kjeks var dekket med sjokolade og alle hadde en kjerne av fersk, mjuk karamell. I tillegg var små sjokoladebiter jevnt fordelt gjennom hele kjeksen og totalen ble derfor veldig søt. Videre kjentes hele tiden en svak karamellsmak, eller eim, som liksom omsluttet det hele. Sikkert noe som smittet over fra karamellpunket i midten. Saltet kjente jeg ikke noe til. Kom ikke på at det skulle være der før etter at jeg hadde spist opp hele cookien, men hadde ikke registrert antydning til saltsmak mens jeg spiste. Kan jo hende det var tilfeldig. At jeg bare hadde litt uflaks med akkurat det eksemplaret jeg tok. Uansett holdt det med en eneste kjeks, både for meg og min medsmaker.

Lurer på om denne varianten kommer til å vare lenge? Vi får vente og se.
Kan godt hende mange vil like den selv om den ble for søt for oss. Alle kan jo ikke like alt.

Gjenkjøp: Nei

På lørdag så jeg en ny serie med fargerike poser fra Santa Maria på Coop. Posene inneholdt sauser med forskjellige smaksammensetninger, og alle så ut til å være inspirert av det latinamerikanske kjøkken. Det var i alle fall det serien het.
Litt uvant med så iøynefallende og fargesterk emballasje, men det kan jo hende det er slik maten er innpakket i Latin-Amerika. Jeg har aldri vært der.

Tydelig at den til venstre, Caribbean Style Sweet & Sour Pineapple Sauce, hadde solgt best. Sikkert spennende den, men vi safet litt og har i dag smakt den lilla og grønne; Peruvian Style Garlic & Tomato Sauce.

Alltid fint med nye middagsretter. Her i huset blir det i alle fall veldig mye det samme om og om igjen, og jeg vet at vi ikke er de eneste. Men det vi prøver må ikke være for sært eller spesielt heller. Da blir det ikke spist ordentlige porsjoner. Dermed virket en tomatsaus med hvitløk ganske trygt på en mandag.

Framgangsmåten her var veldig enkel. Man steker 300 gram kjøtt, fisk eller et vegetaralternativ, heller over sausen og lar det småkoke, og vips er middagen klar. Altså noe alle kan klare. Det står at posen inneholder to porsjoner saus, men jeg regnet med at det ville holde fint til meg og begge barna.

Litt på sparket fikk vi imidlertid også en liten gjest til middag, men det løste jeg ved å bare steke litt mer kjøtt. Det gikk så fint så. Det er dermed litt mer kjøtt en anbefalt til mengden saus, så ha det i bakhodet når dere ser på bildene her.

Det duftet ganske intens tomatsaus da jeg åpnet posen. Man kunne heller ikke unngå å kjenne hvitløken selv om den ikke luktet direkte sterkt. Det kom egentlig en litt uvant eim fra sausen sammenlignet med mer tradisjonelle, europeiske tomatsauser, men det er litt vanskelig å forklare hvordan. Smaken var også annerledes. Den var ganske syrlig, slik som det sure i sursøt saus, samtidig var den varm, men ikke brennende slik som mat blir av chili eller mye pepper. Litt rart siden den faktisk inneholder pepper. Den smakte rundere, litt paprika og nesten fruktig, og den var overraskende god. Tror ikke jeg har spist noe som har smakt likt denne før, så det var egentlig en artig erfaring. Det var noen chunky biter hist og her også, men de var mer synlige på tallerkenen enn merkbare mellom tennene.

Jeg var selvfølgelig spent på hva barna syntes også, siden smaken tross alt var litt spesiell. Men det var ingen grunn til bekymring, Begge to, samt venninnen på besøk, åt med god apetitt. En av dem uttalte til og med at dette var den beste tomatkylinggrytedingsen hun hadde spist.

Oppsummert var dette en typisk norsk variant av mat fra et annet land. Mild og snill, men spennende og eksotisk nok til at vi kan si det smakte utenlandsk. I dette tilfellet latinamerikansk.
Moro at Santa Maria kjører på og lanserer en ny, liten serie synes jeg. Alltid tøft når noen satser. Ser det finnes tilhørende poser med ris i samme serie, tror nok de også må testes etter hvert.
Tips meg gjerne om noen har prøvde andre sauser i denne serien, og så tenker jeg at det helt sikkert blir gjenkjøp av denne om ikke så lenge.

Gjenkjøp: Gjerne

Det er helt utrolig hvordan produktkategorien mellommåltid har eksplodert de siste årene. Hva hadde vi for 7-8 år siden? Risifrutti og Go’morgenyoghurt? Som egentlig var en dessert og en frokost? Nå finnes det jo utallige barer, grøter, puddinger, yoghurtvarianter, påsmurte knekkebrød og jeg vet ikke hva. Og det strømmer til nye sorter ved hvert eneste produktslipp. Moro for oss forbrukere, sikkert litt slitsomt for dem som hele tiden må klekke ut nye ideer for å beholde markedsandeler og hyllecentimeter ved utsalgsstedene.

Før helgen smakte jeg et av de nye tilskuddene til Tines til 14-serie; Cottage Cheese & Yoghurt med Jordbær og Granateple.

Å blande cottage cheese og yoghurt er ikke noe nytt i seg selv. Det vet jeg mange liker. Tine har jo faktisk lansert et eget, stort beger med ferdigblandet cottage cheese og yoghurt naturell til dette slippet, så de er nok veldig klar over at folk har blandet det manuelt i lang tid. Men jeg kan ikke huske å ha sett akkurat den blandingen i slike små begre med noko attåt i siderommet tidligere? Og korriger meg gjerne om jeg husker feil. Jeg skal absolutt ikke påberope meg å ha full oversikt over kategorien.

I alle fall. Jeg bestemte meg for å teste dette begeret som et lite supplement til lunsjen på jobb forrige uke. (Derav litt ensformige bilder.)

Først tok jeg ei skje av cottage cheese- og yoghurtblandingen helt bar. Jeg er ikke en av dem som vanligvis spiser denne kombinasjonen så jeg syntes det smakte litt tamt. Og tomt. Ingen av delene smaker jo mye i seg selv, og det hjelper ikke noe særlig å blande dem. Men når jeg helte over fruktblandingen av jordbær og granateple, da ble det litt mer schwung over det hele. Fruktsausen var nemlig utrolig god! Det smakte mest jordbær, men innimellom kjentes biter av granateplet som ga en slags vag, geleaktig tyggemotstand og tilførte et litt mer syrlig, friskt preg. For en deilig kombinasjon! Noen burde jo lage et slikt syltetøy og selge i glass!

Når jeg passet på å få med litt fruktsaus (eller er det syltetøy?) på hver skje, smakte det egentlig helt all right. Det ble en slags jevn, god balanse mellom salt, søtt og syrlig, og konsistensen ble mer kremet og flytende. Mindre kornete. Joa, det funka greit.
Det var forresten en ganske lett liten rett dette her. Ikke supermettende. Mer som en liten treat for smaken skyld. For å ha noe å spise når man craver etter noe søtt.

Siden det egentlig er mye annet jeg heller kan tenke meg som mellommåltid tror jeg ikke det blir gjenkjøp av denne for min del. -Selv om den smakte helt okay. Jeg liker best cottage cheese på brødskiva jeg. Med tomat og et lite dryss pepper. Men for alle dere som liker cottage cheese med syltetøy i utgangspunktet, tror jeg denne kan slå godt an. Sausen var som nevnt veldig god. Ser forresten det finnes en variant med eple og kanel også. Gi meg et hint om den også er god da.

Gjenkjøp: Tror ikke det 

Jeg antar at Nybaktserien til Grandiosa har vært med på bidra til at vi nordmenn spiser frossenpizza som aldri før. Det er gode pizzaer. Jeg skrev om både den med skinke og den med pepperoni i fjor, og siden da har det blitt flere gjenkjøp av begge. Nå har det kommet to nye sorter, i mindre størrelser denne gangen, og i dag smakte jeg Grandiosa Nybakt Salami.

Det var da en veldig gossin størrelse da. 355 gram.

Akkurat som hos de store har også denne bunn som hever under steking slik at den skal minne mer om en helt nybakt pizza. Den skal stå på rist nederst i ovnen, og mot slutten er det så moro å se hvordan kanten liksom blåser seg opp og gjør pizzaen klar til spising. Og folkens, jeg liker egentlig best å steke pizza på plate, på over- og undervarme,midt i ovnen, men tro meg, det funker ikke på denne her. Jeg har prøvd, og da ble hele pizzaen litt slapp og dvask, og man fikk absolutt ikke den der nybakteffekten på bunnen. Lær av min feil. 😀

Som dere ser var det sju hele salamiskiver og masse pølse/kjøtthakk oppå her. Jeg skulle gjerne hatt flere hele skiver og mindre hakk. Det var skivene som hadde den gode salamismaken, hakket fungerte mer som fyllmasse. Litt mer ost skulle jeg faktisk også ønsket meg på akkurat denne her. Vanligvis synes jeg ofte det ser litt glissent ut med ost når pizzaer er frosne, for så å bli fornøyd etter steking når osten har smeltet utover, men her kunne det gjerne vært et litt rausere dryss. Det tenkte jeg også etter steking. Kan godt hende det bare var jeg som hadde litt uflaks med akkurat mitt eksemplar altså, men det var i alle fall opplevelsen i dag.

Smaken var ganske som forventet. Salami på pizza minner veldig om pepperoni, men gir allikevel et litt annet inntrykk. Det dufter annerledes under steking og smaker på en måte mildere. Jeg synes det er godt. Tror jeg har nevnt det før her på bloggen at jeg smakte pizza med salami for første gang i Tyskland da jeg var liten. Husker det veldig godt. Jeg fikk et stykke fra i ei lita pizzasjappe på Sofienhof i Kiel, og det var på et vis mer eksotisk og spennende enn skinkebiter. Sjappa ligger faktisk der enda. Den gjorde i alle fall det da jeg var i Kiel i vår.

Etter hvert som jeg tygde først bit ble jeg litt overrasket over at smaken rev såpass i munnen. Hadde ikke sett for meg at pizza med salami skulle stikke på tunga. Den var ikke direkte sterk, men kvass nok til at jeg var glad for å ha på rømmedressing til å runde av smaken med. Egentlig pleier jeg å ha ruccula på pizza også, men det hadde jeg ikke i hus i dag.

Jeg antar at dette er ment å være en porsjonsstørrelse, og som dere kanskje så på Snap var det igjen to små stykker da jeg var ferdig. Eller ca en tredjedel du vil. Jeg er ikke spesielt småspist, men den var i grunnen litt mektig, så jeg orket ikke mer.
Oppsummert satt jeg igjen med et OK inntrykk av denne pizzaen. Jeg er imidlertid litt usikker på gjenkjøp. Det har ikke så mye med smaken å gjøre, selv om jeg ikke er så glad i prikking på tunga, men mer med størrelsen. Det er ytterst sjelden jeg spiser middag alene, og denne er for liten til å dele. Men kanskje?

Gjenkjøp: Muligens

På fredag så jeg at massevis av hylleplass på Meny var viet Toros nye baser for middagsretter, supper og sauser.
Veldig moro at det lanseres en så omfattende serie. Jeg har smakt veldig mye nytt godteri og snacks i det siste, så nå var det gøy å finne noe middagsrelatert å teste igjen.
Den første vi valgte oss ut var denne: Smaksrik Fløtesausbase med kyllingkraft og løk.

Det sto at sausen passer til kjøtt, kylling eller kjøttboller, og tenke seg sånn flaks: i dag skulle vi ha kjøttboller til middag.

Jeg pleier alltid å lage Toros fløtesaus i pose når vi har kjøttboller, så jeg var så klart spent på om dette ville være en verdig erstatning. Lurte egentlig litt på hvorfor jeg skulle bruke base istedenfor for pulverpose. Kom det til å være så stor forskjell på smaken?

Fremgangsmåten var tilnærmet identisk med posevarianten. Altså like mye/lite arbeid og like mye/lite tid. Basen skulle legges i en kjele, væske skulle tilsettes, og etter fem minutters koking skulle den være klar. Enkelt og greit.

Jeg gjorde pliktoppfyllende som jeg fikk fikk beskjed om, og gledet meg til å ta en smak. Syntes duften minnet veldig om vanlig kyllingbuljong, så jeg angret et øyeblikk litt på at jeg ikke heller prøvde sausen til et kyllingmåltid. Vel, det fikk eventuelt bli neste gang. Jeg måtte prøve litt på ei skje rett fra kjelen, og kunne kjapt konstatere at det smakte fløtesaus. En litt salt fløtesaus med et slags bakteppe av kyllingbuljong. Den var god, fløtesaus er jo godt, men jeg klarte ikke helt finne ut hva som gjorde den annerledes enn annen fløtesaus. Kanskje det var løken?

Så smakte vi den sammen med resten av måltidet, og da syntes jeg den var skikkelig god. Den var liksom så fyldig i smaken, og konsistensen var sånn mjuk, glatt og kremet.
Faktisk syntes jeg den var så god at jeg ble sittende og dryppe litt og litt på tallerkenen min og maule etter at måltidet var ferdig. Det tror jeg aldri har skjedd med saus før. Jeg er egentlig ikke et sausemenneske.

Denne blir det helt klart gjenkjøp av. Før jeg hadde smakt irriterte det meg litt at jeg måtte kjøpe fløte å tilsette. Det er så mye enklere med vann eller melk som man alltid har i hus. Men etter å ha smakt fant jeg ut at jeg nok fint skal klare å huske å handle inn den fløteskvetten. Sausen ble knallgod den, så nå gleder jeg meg til å prøve flere baser fra serien. Noen som har noen å anbefale allerede?

Gjenkjøp: Ja