Jeg hadde ikke tenkt å lage innlegg om Smørbukk Bites fra Sætre. Er ikke spesielt glad i karamellsmak og posen med Crispobites imponerte jo bare sånn passe. Men når noen på jobben tilfeldigvis kjøper en pose, og stikker hodet inn på kontoret for å vise den fram, og i tillegg er så snill å vente med å åpne den til jeg har fått tatt et bilde, da fortjener den litt omtale allikevel.

Akkurat som Crispobitesene er dette små vaffelkjeks dekket med melkesjokolade. Et ganske tynt lag sådan. Inni har hver kjeks et mjukt fyll med smak av Smørbukkaramell. Det sto det i hvertfall på posen…

Vi åpnet og snuste inn. Og ja, her kjentes Smørbukkaroma. Ingen tvil om det.

Det som kanskje var litt pussig var at det duftet mer Smørbukk enn det smakte. Uten at det behøver bety noe negativt. Kjeksene var gode de. De smakte som vaffelkjeks med sjokolade og karamell, ingen innvendinger til det, men jeg satt ikke med følelsen av at jeg spiste noe med Smørbukk. Kan strekke meg til å si vaffelkjeks med et hint av Smørbukk, men der stopper det. Hadde jeg smakt disse i en blindtest eller bare fått dem servert uten at navnet Smørbukk ble nevnt, ville jeg faktisk trodd jeg spiste Max. Husker dere den? Det var en ganske luftig kjekssjokolade fra Nidar, med nokså tett, gullfarget emballasje og rød skrift. Tror ikke den er i salg lengre? Jeg er veldig fristet til å tro at nettopp denne oppskriften er hentet frem fra hvelvet, og at kjeksene bare har fått annen fasong og new wrapping. Okay det altså, gjenbruk er fint.

Må ta med at laget med karamell inni her var veldig tynt. Det var tilnærmet ikke merkbart på konsistensen, men satte et greit preg på smaken. Og tro det eller ei, jeg likte disse bedre enn Crispobitesene. Det hadde jeg aldri forutsett.

Selv om de var gode, tviler sterkt på at det blir gjenkjøp. Akkurat som jeg skrev i innlegget om Crispovarianten synes jeg sjokoladekjeks har en tendens til å bli for klissete, dermed velger jeg heller noe annet når vi skal kose oss. Men jeg har større tro på denne posen enn på den forrige. Kanskje den blir å finne i butikkhyllene et par år før den forsvinner?

Gjenkjøp: Nei

Det ble impulskjøp i lunsjen i dag. Skulle bare være med noen innom Meny, ikke kjøpe noe selv, men lot meg friste av en av de nye Frukt-i fra Bonaqua.

Dette skal altså være et helt nytt konsept der vann får smak fra juice og fruktpuré. Altså vann med frukt i, derav navnet. Får ikke helt bestemt meg for om det høres fiffig eller bare kleint. Må tenke litt mer på akkurat det trur jeg.
Drikken er kullsyreholdig, og kommer i en yndig liten flaske på 400 ml. Fin størrelse i hvertfall.
Det er lansert to smaker, og jeg lot meg friste av kombinasjonen appelsin og mango. Den ga et virkelig leskende inntrykk der den sto så duggfrisk i kjølehylla.

Åpnet flasken på jobben, (derav veldig nøytrale bilder,) og som vanlig måtte jeg snuse litt ned i flaska før jeg smakte. Merkelig. Det lukta nesten litt grapefrukt. Det synes jeg egentlig ofte det gjør av produkter med mangosmak. Greit nok. Selve smaken var ganske svak og litt ubestemmelig. Det kjentes ut som typisk gul drikke, og appelsinen dominerte. Ettersmaken hadde mer mangopreg, men den var ikke spesielt sterk den heller. Syntes nesten det luktet mer enn det smakte. Eller duftet er vel penere å si.

Egentlig minnet drikken veldig om både Farris & Juice og Noisy. Altså slike hybridprodukter som ikke er brus, men heller ikke bare vann med smak. Noe midt i mellom tilsatt en middels mengde bobler. Det bruste nemlig opp da jeg helte væsken over i glasset, men skummet trakk seg veldig fort tilbake. Ikke var det spesielt tett heller. Mer glissent egentlig. Smaken var okay altså, Frukt-i’n var drikkbar den, men jeg hvinte ikke akkurat av fryd der jeg satt foran PC’n.

Dette er sikkert et veldig tidsriktig og etterspurt produkt. Rent kildevann smaksatt med fuktpure, -det må jo bare slå an, eller hur? Idéen er fin den, men det blir for platt og tamt for meg. Jeg liker ordentlig brus! Med masse smak og bobler. Usunt og syntetisk. Og så utrolig godt. Så når jeg skal kose meg velger jeg faktisk ekte vare fremfor denne kvasiløsningen. Sånn er det bare. Det ække no gæli med frukt-i, men jeg vil ha noe med mer tæl i. Tommel opp for fin flaskestørrelse og kul etikett, men det blir dessverre ikke gjenkjøp.

Gjenkjøp: Nei

For en stund siden heiv jeg meg på en liten trekning Grilstad hadde på Instagram, og jammen var jeg så heldig å få tilsendt ei pakke med de nye Spekesnacksene deres i posten. Juhuu, det passet jo helt perfekt. Og siden jeg nå har spist og smakt dem over en lengre periode tenkte jeg at jeg likegodt kunne lage en rask liten bloggpost om dem. Og nei, jeg må for ordens skyld ta med at det ikke var noe forutsetning for å bli trukket ut at man skulle blogge om dem. Hvem som helst kunne være med i trekningen. Men et slikt innlegg passer jo unektelig greit inn med konseptet mitt.

Grilstad har altså kommet med en liten produktserie med fire forskjellige spekesnacks, og jeg har sett dem i flere butikker siden påsketider. Hver snack er på 40 gram, og de har ulike smaker med varierende styrke. Fint det, så kan de nytes av både de med sart gane og de som jafser i seg det meste uten å rynke på nesa. Jeg har faktisk prøvd dem ut i litt ulike settinger, og tenkte å komme med litt svært subjektiv synsing om hver smak. He-he, de gjorde seg forresten godt på dugnad tidligere i vår.

Hvitløk Snack
Det sto på pakningen at denne skulle være mild, og det stemmer. Til å begynne med kjente jeg bare smaken av snill, trygg spekepølse og begynte å lure på om de hadde glemt å tilsette hvitløk. Men neida, kan love at hvitløken er der. En liten stund etter at snacken var åpnet bredte nemlig den karakteristiske velkjente eimen seg ut fra pakningen. Men det smakte ikke så mye hvitløk. Helt greit det, og jeg må nok si at dette var den snilleste av alle variantene. Ei på jobben som i utgangspunktet ikke er så glad i slik spekesnacks likte også denne – siden den ikke var “for pølsete”. Altså er den fin for nybegynnere. Og det går altså også strålende å nyte den hjemme, – ikke bare som turproviant som Grilstad foreslår. 🙂

HvitløkSnack i skål

Pepper Snack
Det står jo mild på denne også, og det er jeg enig i. Samtidig er ikke pepper en mild smak i seg selv, så selv om de har vært ganske varsomme med drysset sitt, og antagelig valgt en svak peppersort, river den litt mer i halsen enn den med hvitløk gjorde. Smaken satt også mer i på siden av tungen etterpå syntes jeg, men den var slett ikke ubehagelig sterk. Man kan faktisk se de små svarte pepperprikkene gjennom skinnet på snacken. I påsken skar vi opp en slik og satte frem i en liten kopp på bordet, og to av de største barna mente den var helt grei. De minste syntes den var “for sterk i halsen”. Dette var nok den jeg syntes var best å bare sitte og gnaske på foran TV’n. Det er sikker mange som foretrekker slike sammen med øl, men jeg kan love at den gjør seg ypperlig sammen med Pepsi Max også. 😉

Pepperoni Snack
Denne sto det ekstra sterk på, og man tenger ikke store biten før man kjenner at det river litt mer i denne her. Jeg delte opp en stick for å bruke den som topping på pizza, men fant ut at jeg bare turte strø bitene over halve pizza’n. Barnedelen fikk heller skinke. Den er ikke så sterk som Georgs magisk medisin, det begynte altså ikke ryke ut av munnen når man spiste den, men den inneholder nok krydder til at det kjennes. Men den var fortsatt ganske god – bare man ikke tar for digre biter av gangen. Uansett greit å ha rikelig med drikke i nærheten.

Se her, den egner seg som kontorsnack også 🙂

Chili Snack
Denne siste som heter Chili Snack likte jeg ikke. Den smakte selvfølgelig chili, men alt, alt for mye for ei krydderpingle som meg. Syne det var rart at denne bare hadde teksten sterk, når det sto ekstra sterk på Pepperonien, men det er mulig jeg bare ikke liker chilismaken og at det var det som gjorde at den kjentes verre ut i munnen. Jeg ga gladelig bort de to siste snackene jeg hadde til en venn, og han spiste uten å rynke brynene en millimeter. Hjelp! Jaja, vi har tydeligvis veldig ulik grense for hva vi tåler av kvasse smaker og det er unektelige fint at det finnes alternativer med ulik styrke.

Veldig moro å prøve disse her, og jeg må gi Grilstad skryt for de klare, fine fargene de har brukt på emballasjeteksten. Hvis de kommer på en femte smak etter hvert kan jo den få gul skrift? Lurer forresten på hva den skulle smakt? 😀

Gjenkjøp: Ja og nei

Da var alt av vårens fri -og helligdager over, og dermed blir det lettere å få til regelmessige oppdateringer her igjen. Og først må jeg få dele min fryd og begeistring over nok et nytt meieriprodukt. Har dere sett denne nye, magre kesamen fra Tine? Den har smak av Jordbær og Rabarbra og i følge nettsiden til Tine selges den bare på Rema.

Jeg er ikke så flink til å variere kesambruken min. Er veldig glad i den med vanilje, så da blir det som oftest til at jeg kjøper den. Det var dette her med å være et vanedyr. Den passer jo til så mye. Men nå som det faktisk har dukket opp to nye varianter – med smaker jeg i utgangspunktet liker, kunne jeg jo ikke la være å teste litt.

Siden denne her skulle egne seg til både desserter, kaker, frukt og bær smakte vi den sammen med jordbær og gjærbakst. Trengte liksom noko attåt, og all kremfløten var plutselig gått med til andre prosjekter. Og så er det greit å variere litt bort fra den der søte melisen som er så lettvind å klæsje oppå all bakst, sant?

Bildet her gjengir ikke fargen helt korrekt, men innholdet i boksen var lysere enn jeg hadde trodd. Faktisk så det ut som en veldig blek rosa jordbæryoghurt, og slik luktet det også. Og smaken, ja den var også temmelig lik. Men ikke helt. Etter at den første jordbærsmaken hadde forsvunnet litt i munnen, kjente jeg nemlig en annen syrlighet fra rabarbraen. Liksom bak i munnen og litt oppi nesa. Særlig når jeg pustet ut. Snodige greier. Det var ikke mye, så dere som ikke er så begeistret for ren rabarbrasmak trenger definitivt ikke frykte noe. Hele kombinasjonen var bare frisk og fin.

Vi prøvde også litt oppå jordbærbiter som vi spiste med skje, uten noe bakst eller kjeks ved siden av og det var også godt. Tok ikke noe bilde av det i farten, men dere kan jo evt. prøve selv. Kan forresten også tenke meg at denne hadde vært god blandet med müsli også? Må prøve det. Disse magre kesamvaraintene er jo rike på proteiner og skal bare inneholde 6,4 % fett, så da blir jo ikke snacken så ille.

Jeg vet faktisk ikke om dette er en limited variant bare for sommer’n eller om det er en boks som er kommet for å bli. Smaken var uansett allright, så det blir sikker til at jeg kjøper den igjen i løpet av jordbærsesongen. Fin nyhet. 😀

Gjenkjøp: Mulig

Jippi, da var det snackstid igjen. Og nå har vi smakt på en av de nye lettere potetgullvariantene fra Maarud; Potetgull Lettere Paprika.

Dette er rett og slett vanlig potetgull med 30% mindre fett. Og som vanlig når jeg leser slike X % mindre-tekster, tenker jeg  …mindre enn hva? Men her må det jo være 30% mindre fett enn det helt ordinære, klassiske potetgullet fra Maarud? Og hvis smaken er bra så er det vel helt genialt? Ja takk til produkter med mindre fett hvis vi ikke må fire på smaken.

Jeg åpnet posen, og kunne umiddelbart konstatere at flakene ved første øyekast så ut som helt vanlig potetgull. Duften var også den samme. Så tømte jeg innholdet over i skåla og tok meg en smak. Og dette potetgullet likte jeg. Besøket også. Det kan helt fint passere som vanlig potetgull, i hvertfall om man ikke er veldig detaljorientert. Jeg merket meg noen tiny forskjeller, og det første var fargen. Synes disse flakene var litt mørkere og dypere orange enn det vanlige potetgullet, men ikke mye. Konsistensen var også litt hardere så flakene ble en anelse mer knasende. Besøket mente også at paprikaen satt litt løsere på flakene så man ble litt mer grisete på fingrene. Kan være enig i det. I alle fal ble det mer paprikagrums i dippskålen enn ellers. Men elles; approved!

Er veldig spent på om det er marked for denne varianten. Sånn i lengden. Vi har jo allerede Superchips som et alternativ med mindre fett. Er det plass til en type til? Som er så lik vanlig potetgull?
Tenker produktet er tidsriktig både med tanke på lavere fettprosent og at det kommer i en litt mindre pose enn det vanlige potetgullet. Så slipper man stappe i seg så alt for mye om gangen. Forutsetningene for å bli en stayer er dermed definitivt tilstede. Men vi et at det alltid er vanskelig å være utfordrer.

Vel, vi får ha tillit til at de nødvendige undersøkelser og analyser er gjort i forkant av lansering, og at dette er noe folk vil ha. Jeg kjøper det i hvertfall gjerne igjen. Krysser fingrene for fast hylleplass. Gleder meg også til å smake de andre to variantene, er særlig nysgjerrig på den med Salt&Pepper.

Gjenkjøp: Ja

Må bare snike inn en post til om et produkt som kom i februar. Nemlig denne snertne lille flasken med Pizzaolje Basilikum fra Pizzabakeriet. Noen som har sett den i butikken? De har den i hvertfall på Meny.

Jeg var først litt usikker på bruken. Høh, er det mulig? Pizza og olje? Det var jo ikke akkurat så mange alternative bruksområder. Men siden jeg har en litt iboendre ærefrykt for nye produkter og ikke minst en slags vegring mot å teste noe på feil måte, måtte jeg myse litt bak på etiketten for veiledning. Og ganske riktig. Som antatt skal man bare sprinkle noen dråper over pizzastykket sitt før man begynner å spise.

Jeg har aldri dryppet olje på pizza’n min før, men det var faktisk veldig godt. Både jeg og besøket ble positiv overrasket. Det var ikke mange dråpene jeg tok, det var ganske lett å begrense mengden med helletuten på falsken, men smaken av basilikum var uansett tydelig og fin. En ekstra liten til piff til pizzasmaken og så mye mindre grisete enn rømmedressing. Synes smaken passet perfekt sammen med ruccolaen og heehetn ble så ble. Er det forresten ikke rart hvordan vanene og mattrender endrer  seg? Da jeg var yngre var det jo helt utenkelig å ha noen form for salatblader oppå pizza’n! Og nå synes jeg enhver pizza blir naken uten en god klype ruccolablader og et rikelig dryss nyrevet parmesan.

Dette var en fin og innovativ nyhet synes jeg. Håper flere prøver og liker den slik at flasken blir værende. Jeg kommer garantert til å kjøpe den igjen.

Gjenkjøp: Javisst

Ny kjeks er alltid gøy, og Sætre har kommet med to nye poser til dette slippet.
Har faktisk brukt litt tid på å finne dem, men i dag så jeg heldigvis begge i butikkhylla på Meny.
Kjøpte den ene, den som heter Crispo Bites.

Dette er små vaffelkjeks dyppet i melkesjokolade, og innimellom kjeksetasjene er det et mjukt sjokofyll med crisp. Det hørtes jo veldig godt ut, og siden Crispo er en av mine favorittsjokolader gledet jeg meg til å prøve. -Selv om jeg som dere vet er litt småskeptisk til at et merkenavn spres utover til stadig flere produkter, og melkes for det det er verdt. Her ser dere bitene, posen skal inneholde ca 18 stk.

Jeg tok meg en forsiktig bit og ble positivt overrasket. Hadde forventet meg noe midt på treet, men kjeksen var veldig god den. Jeg tenkte umiddelbart at den smakte skikkelig Kvikk Lunsj, så mye at det nærmest var komisk, men jeg liker jo det også jeg. Ikke noe problem. Men hvor var egentlig Crisposmaken? Den kjente jeg ikke noe til.

Konsistensen på kjeksen var utrolig luftig, og sjokoladetrekket rundt hele enheten var passe tykt. Sjokofyllet inni var litt glatt og nougataktig, men heldigvis uten nøttesmak. Jeg kan ikke si jeg kjente noe spesielt til crisp’en som skulle være i fyllet, men hvordan skal man egentlig kunne kjenne crisp inniblant all den sprøe kjeksen?

Selv om denne kjeksopplevelsen slettes ikke var dum, tviler jeg på gjenkjøp. Det blir så lett gris og klin når man har med seg sjokoladekjeks på tur, jeg velger derfor mye heller tørre varianter. Særlig i sommerhalvåret. Men hvem vet? Kanskje jeg kan sette frem slike i ei skål en gang jeg har uformelt besøk, og det ikke er så varmt i været?

Den andre varianten som har kommet er forresten Smørbukk Bites. Enda et velkjent merkenavn med utvidet bruk der ja. Helt okay det, men jeg kommer nok ikke til å kjøpe den. Er ikke så glad i Smørbukksmaken. Hører veldig gjerne fra noen av dere som evt. smaker?

Gjenkjøp: Tviler

I løpet av langhelgen som var testet jeg det nye rømmeproduktet fra Q-Meieriene; Drømmelett.
Hvor nydelig er ikke det navnet? Og genialt? Hatten av for de kreative medarbeiderne som har klart å kombinere både rim (på rømme) og ordspill i et lite navn på en slik snerten måte.

Her er begeret i handlekurven min på Meny.

Leste at dette produktet inneholder så lite fett at det ikke er lov å kalle det rømme. Det er laget av lettmelk og inneholder derfor kun 5 % fett (vanlig lettrømme mener jeg er laget av fløte). Allikevel skal det ha scoret veldig bra i tester på både smak og konsistens.

Hørtes ikke dumt ut det, og som den storforbrukeren av rømme jeg er, ønsker jeg slike alternativer hjertelig velkommen. Det er helt greit med mindre fett og kalorier, men jeg er ikke veldig interessert i å fire noe særlig på smaksopplevelsen.

Bestemte meg for å teste den til det jeg er aller best til å bruke rømme til, nemlig dipp. Jeg forundrer meg forresten stadig over at ikke flere spiser mer dipp. Det er jo så knakande godt. Og da tenker jeg ikke bare sammen med potetgullet en lørdag kveld (selv om det selvfølgelig også er en killer combo), men til grønnsaker, som saus, dressing eller sammen med grillmaten.

Snek meg også til å smake litt før jeg blandet inn dippulveret, og fikk selvfølgelig åpenbare rømmeassosiasjoner. Det minnet meg også om kefir og mager Crème Fraîche, og egentlig alle produktene i den gata der. Konsistensen var ganske fast, og ikke så smooth som “ordentlig” rømme, men her tror jeg mye ligger i gammel vane og forventningen man har i forkant. Smaken var OK den, syrlig og frisk, og jeg kan godt se for meg å bruken en dæsj av denne her sammen med laksen min ved neste fiskemiddag.

Så var det dippen da.

Det gikk helt fint å røre ut pulveret, og selv om jeg syntes det gikk bitte litt mer trått enn ved bruk av vanlig lettrømme, blandet alt seg fint sammen med litt innsats fra husmora.
Og smaken på den ferdige blandingen ble allright. Selvfølgelig veldig styrt av valgte dippsort, men kombinasjonen skal jo fungere – dippulveret alene hadde blitt rimelig tørt og stusselig.

Siden konsistensen var såpass fast rant ikke dippen av gulrøttene mine og det var et stort pluss. Det var lett å spa opp ønsket mengde på hver stav. Men det er ikke helt som rømme altså. Merket det egentlig best når jeg skulle ta fram resten av dippen dagen etter, da var det lett å se på konsistensen at den var andreledes. Men annerledes er helt okay, det handler som sagt bare om å tune inn forventningen i forkant.

Det skal bli spennende å se om det er marked for denne boksen her. Tine har jo allerede en ekstra lett rømme med 10% fett i butikkene, -aner ikke hvordan den selger, men siden mange stadig er opptatte av å velge sunne dagligvarealternativer kan det godt hende det er plass til denne 5 %’ern også. Vi får følge med.

Gjenkjøp: Ja