Dere som følger meg på Snapchat, så kanskje at jeg led litt valgets kval i går. To nye Grandiosasorter i frysedisken, jeg skulle bare ha en pizza. I-landsproblem. Endte til slutt opp med skinke, så får jeg heller prøve pepperoni en annen gang.

Regner med at de fleste som interesserer seg for matnyheter har fått med seg disse pizzaene? Nybakt Grandiosa som hever i ovnen. I utgangspunktet hørtes det jo ut som en veldig god idé, så jeg var positivt innstilt.

Pizzaen skulle steks på rist, i varmluft, nederst i ovnen. Ouch, der vrengte det seg litt i meg gitt. Jeg har jo alltid foretrukket pizza stekt på plate, i midten, med over- og undervarme. Men siden jeg av natur er ekstremt opptatt av å følge lover og regler, gjorde jeg pliktoppfyllende som esken ba om.

Som alltid fryktet jeg litt for fyllmengden da jeg så pizzaen i frossen tilstand. Men det gjør jeg jo alltid, og så ordner det seg som oftest når pizzaen er ferdig. Det var heldigvis også tilfelle i dag.

Det sto at pizzaen trengte 8-12 minutter i ovnen, og jeg tok ut vår etter 10. Da så den slik ut, og skorpen hadde hevet seg fint opp hele veien rundt. Veldig spennende altså. Jeg likte dette konseptet.

Så var det bare å smake, og etter 2 små biter formulerte jeg setningen “ja til gjenkjøp” i hodet mitt. For wow – dette var en god pizza! Man kan virkelig ikke tro det er en frossen Grandiosa, den smakte mer som noe man får på en middels pizzarestaurant. Bunnen var utrolig lett og luftig, og smakte helt fersk. Hadde jeg trillet terninger hadde jeg i hvertfall gitt fem. Eldstejenta mente bunnen nesten var like mjuk som en nybakt bolle, og måtte få se esken før hun trodde på at dette var Grandiosa.

Fyllet var helt allright syntes jeg, skinka var god, men totalt sett smakte det ikke sånn kjempemye. Helheten var bra den altså, men fyllsmaken kunne med fordel vært et hakk mer intens. Eller tydelig. Eller markant. Dere skjønner hva jeg mener.

Alt i alt var dette uansett en fin pizzaopplevelse. Familievennlig og lettspist. Og jeg kan fortsatt ikke tro det er Grandiosa. Her har produktutviklerne gjort en god jobb. Jeg kjøpte min på Rema i Lommedalen, men den dukker nok opp hos de andre kjedene snart også. Lover mange gjenkjøp!

Gjenkjøp: Ja -uten tvil!

Ser at det stadig er reklame for havregryn fra Møllerens på TV om dagen. De kom jo med en hel liten havregrynserie i februar, med bilde av sjølveste Olaf Tufte på posene. Ikke dårlig. Oversikt over de forskjellige sortene finnes her, og vi har prøvd varianten som er økologisk og lettkokt.

Leste litt om samarbeidet mellom Tufte og Møllerens på hjemmesiden til sistnevnte, og målet med denne havregrynserien skal være å tilby oss forbrukere norsk havre av høyeste kvalitet. Grynene, som forresten kommer fra Solør, skal være fyldige og smakfulle, inneholde lite væske og være varmebehandlet for å få en nøtteaktig og god smak. Hørtes jo feiende flott ut det, men jeg hadde uansett en ganske nøktern innstiling da vi skulle smake. Vi snakker om havregryn. Hvor voldsomt kunne de egentlig skille seg fra andre havregryn?

Ferdig grøt på 3 minutter – veldig praktisk.

Her i huset bruker vi faktisk overraskende mye havregryn. Jeg tror liksom ikke det går så mye, men oppdager stadig at jeg må skrive det på handlelisten. Selvfølgelig brukes det til å koke havregrøt av, og de siste årene har jeg blitt flinkere til å snike inn noen gryn i både vaffelrøre, pannekakerøre og rundstykkedeigen. Synes det setter god smak, og i tillegg bidrar så klart grynene til mer metthetsfølelse. Tommel opp for det. Og hver morgen, og noen ganger kveld, spiser lillemor havregryn i yoghurten sin. Så ja, det går en del.
Ser pakken er merket med både nøkkelhull og Nyt Norge og det er jo fint. Flott med økologiske gryn, og supert at grøten er ferdigkokt på 3 minutter. Men gryn er fortsatt gryn. 😀

Jeg kan dessverre ikke si jeg kjente noe nevneverdig forskjell på smaken til disse grynene og andre typer havregryn. Beklager så meget. De smakte godt, så absolutt, de ble ikke vasne når jeg kokte grøt på dem, og de passet fin-fint i yoghurten. Helt supert. Men noen havregrynopplevelse utenom det vanlige kan jeg ikke skryte av at de ga. Kanskje noen av dere grynkjennere der ute er av en annen oppfatning? Jeg kjøper uansett gjerne en slik pakke igjen.

Gjenkjøp: Ja, sikkert

Takker og bukker for tipsene dere sender angående mailanseringer. Håper jeg snart ser noe av det i butikk. I mellomtiden tenkte jeg å kjapt fortelle om denne posen med Wine Gums fra deBron. Så langt har jeg sett den både på Meny og i litt forskjellige helsekostbutikker.

Tok med posen på jobben. Lifstyle candy  – så fancy uttrykk. 😀

Det finnes faktisk flere poser i samme serie. Leste at DeBron skal ha lansert seks ulike produkter i pose og 4 ulike sjokolader her i Norge nå i februar. Spennende – jeg kommer helt sikkert til å smake flere varianter etter hvert.

På nettsiden sin har deBron delt inn produktene i flere kategorier, og denne her går inn under “less calories”. Helt greit det altså. Det var litt derfor jeg valgte den akkurat nå. Er ikke sånn voldsomt opptatt av kalorier, men får alltid litt nok av sukker og fett sånn rett etter en ferie eller høytid. Da er det helt okay med et alternativ, for cravingen kommer jo gjerne sånn i 14-tiden uansett når man sitter der foran PC’n.

Oppi posen var det vingummi i fem ulike farger. Sammensetningen er sikkert litt tilfeldig fra pose til pose, og i min var det bare én av den lyserøde som ligger forrerst her. Typisk det, for den var best.

Man kjenner at det var ulik smak på de ulike fargene, men ingen smakte så veldig mye. Men sånn synes jeg ofte det er når man spiser snop med kunstig søtning. Ikke akkurat bursting with flavour for å si det sånn. Helt greit det altså, man må ta det for det det er, og sånn blir det gjerne uten sukker. Og disse var virkelig helt allrighte. Konsistensen var litt seigere enn en del annen wine gum, og jeg hadde trodd at det ytterste laget skulle være en tanke hardere enn resten. Men det var det ikke. Man bet gjennom samme konsistens hele veien.

Som en slags erstatter for “vanlig” godis var disse helt allrighte. Kan godt hende jeg kjøper dem igjen. Gjerne for å spise på jobbe eller i bilen. Gleder meg til å smake flere varianter også. Noen som har testet noen av dem?

Gjenkjøp: Mulig

De bare lyste mot meg på 7 Eleven i går. Massevis av freshe esker med Dent Sommerflørt.
Så utrolig fint design!

Som dere ser kommer de i to smaker, en rosa med smak av bringebær og kaktus, og en gul med smak av cupuaçu (en tropisk frukt) og appelsin. Lillemor mente vi burde kjøpe begge to, men de kosta 23 kroner (gosh), så da fikk vi greie oss med en. Vi valgte sistnevnte, men jeg ser ikke bort i fra at jeg kjøper den rosa ved en senere anledning.

Synes esken hadde utrolig kult design. Artig med de der glade badegjestene som åpenbart er på vei til stranden. Ser for meg at de kommer fra et sommerpensjonat på 1920-tallet. Litt sånn Agatha Christie-style. Øverst på lokket er det bilde av noen skyer og fugler i det fjerne som gjør idyllen komplett.

Som illustrert på esken var pastillen gule, og det luktet svakt fruktig, og typisk pastill da jeg åpnet lokket.
Smaken var lett syrlig. Ikke helt appelsin, men mer som småsyntetisk gult godteri med en noe udefinerbar citrustendens. Jeg likte dem. Veldig moro med sesongprodukter, håper på mer av det i ukene som kommer.

Gir tommel opp til Dent Sommerflørt. En liten eske pastillglede!

Gjenkjøp: Ja

Jeg lar meg stadig forundre over hvor hyppig det kommer syltetøynyheter. For meg er syltetøy et veldig standard, ferdig definert produkt, og det er en grense for hvor mange sprell man kan gjøre med det. Vi snakker moste, kokte bær på glass. Ikke noe mer. Men oppskrifter endres, bærprosenten øker og sukkermengden minsker. Nye glass dukker opp i hyllene. Veldig fint det altså, hatten av for de som finjusterer og flikker på sammensetningen så vi forbrukere skal få enda bedre pålegg på brødskivene våre. Men det overrasker meg nesten at de gidder.

De siste gangene vi har hatt pannekaker har vi spist dette syltetøyet; 80% Bringebær Uten Tilsatt Sukker fra Nora. Glassene kom i butikkene i februar, og jeg har sett at det finnes tilsvarende i både jordbær og blåbær også.

Jeg er alltid spent når jeg skal smake produktene uten sukker. Frykter at det vil være for surt til å være godt. Her er det imidlertid benyttet andre søstoff, selvfølgelig i tillegg til det naturlige sukkeret fra bærene, så surhet eller for syrlig smak var ikke noe tema. Bra det.

Jeg synes dette kjennes som helt ordinært, typisk kokt syltetøy. Verken mer eller mindre. Det er flott at det er mye bær, og det er absolutt helt okay smak, men jeg savner faktisk litt friskhet. Sånn som det kjølte syltetøyet til Nora har. Mmm, det er godt det. I en klasse for seg. Riktig nok har det 10% mindre bær enn dette, men smaken er mye bedre. Det begynner imidlertid å bli vanskelig å finne, håper virkelig ikke det går ut av produksjon.

Tibake til 80%’en. Helt greit syltetøy. Ikke for søtt, heller ikke surt. Ikke mer å berette. Det var lett å få åpnet lokket – et stor pluss, og glasset var passe stort. Vi rekker mao å spise opp hele før innholdet blir grått eller i verste fall muggent. Kan godt hende jeg kjøper et slikt glass igjen, men det blir ikke noen ny favoritt.

Gjenkjøp: Mulig

Jeg har tatt litt bloggferie i påsken, -noe som faktisk er litt deilig innimellom, men det betyr ikke at jeg ikke har smakt nyheter. Og da det en av dagene ble biffmiddag, fant jeg ut at den nyeste bearnaisesausen til Toro måtte testes. Her ser dere den; Ekstra krydret bearnaise. Fin pose.

I følge nettsiden til Toro er dette en ekstra smakfull variant av den vanlige bearnaisesausen deres. Den skal blant annet være krydret med ekstra pepper og chili, og dermed sette en ekstra spiss på biffmiddagen. Veldig flott det, sikkert særlig for dem som nesten kunne drukket bearnaisesaus fra krus og ikke får nok av smaken. Der er ikke jeg helt. Synes det er en OK saus, og den hører definitivt med til biffmåltidet, men om jeg får servert peppersaus, fløtesaus eller bare rømme til biffen blir jeg minst like fornøyd. Det gjør imidlertid ikke venninnene som spiste sammen med meg, for dem er det kun bearnaise som gjelder. Så da var alle forutsetninger tilstede for å få noen kvalifiserte uttalelser sammen med min noe tafatte synsing.

Sausen lages slik som annen bearnaise fra Toro. Man smelter smør, rører inn pulver, og sper på med væske under stadig omrøring. -Og der har dere forklaringen på de litt skralle bildene her. Når man skal steke biff og røre saus for harde livet samtidig, blir det ikke så mye tid til fotografering.

Jeg syntes duften som sivet opp fra kjelen var veldig lik duften fra originalen. Kanskje kjentes noe tydeligere estragon? Jo, det var det. Det var i alle fall ikke tvil om at det var bearnaisesaus i kjelen.

Så var det spisetid, og jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Vi var vel alle enige om at sausen var god, smaken var tydelig og ikke til å ta feil av, men så voldsomt annerledes enn originalen var den da ikke? Sausen var ikke sterk, så om jeg ikke hadde sett at det sto ekstra krydret på posen hadde jeg trolig trodd det var helt vanlig bearnaisesaus som sto på bordet. Vi hadde nok forventet en litt tøffere sausopplevelse. Litt mer brodd og særpreg. Kvassere, mer markant smak kanskje? Et noe spenstigere uttrykk. Ettersmaken var forresten tydeligere enn vanlig, så der kjentes i alle fall forskjellen mente besøket mitt. Og kanskje, om jeg hadde smakt original og ekstra krydret bearnaise ved siden av hverandre så ville forskjellen i smak også vært tydelig? Tror det.

Ekstra krydret bearnaise var godt det altså, og det var mye smak, men jeg er redd det er et overflødig produkt. Dessverre.

Gjenkjøp: Kanskje

På fredag prøvde jeg en spennende nyhet – Fajita Beanz fra Heinz. Jeg undervurderer aldri en boks god hermetikk, og denne blandingen hadde jeg ikke smakt før.

Nå har jeg jo vært inne på taco noen ganger tidligere her på bloggen, og jada, fredagstaco må vi ha, og tex mex er godt. -Men innimellom blir man kanskje en smule lei? Gjetter at jeg ikke er den eneste forelderen som noen ganger inderlig ønsker å spise noe helt annet enn taco på en fredag? Eller i hvertfall variere måltidet litt mer? Men det er ikke ungene så interessert i. 😆

Vel, det er her boksen med Fajita Beanz kommer inn i. Blandingen burde da absolutt kunne sette en fin ny touch på det etter hvert så tradisjonelle tacomåltidet? Eller hva?

Boksen inneholder vegetariske pintobønner og navybønner, samt tomat, chilli, koriander og lime.
Jeg syntes definitivt det hørtes ut som en meksikanskinspirert miks og var positivt innstilt. Det sto at blandingen kunne varmes halvannet minutt i mikro’n, men siden jeg ikke lenger har mikrobølgeovn brukte jeg en kjele. Gikk som en drøm.

Det duftet litt tex mex-restaurant under oppvarmingen. Dere vet tacolukt som ikke er slik som hjemme. Og slik smakte det også. Så bra! Med en gang jeg begynte å spise kjentes det på en måte litt fremmed, og litt kvast. Jeg fryktet et øyeblikk at miksen skulle være for sterk for meg, den inneholdt jo tross alt chili, men det var heldigvis bare smaksbedrag. Man kjenner litt prikking i munnen, noe annet hadde nesten vært underlig chilien tatt i betraktning, men totalen var helt fin. Også for ei krydderpingle som meg. Jeg kjente verken utpreget koriandersmak eller for mye av noen av de andre smakene som var oppgitt på boksen, bare en fin tomatmeksikansk total. Dessuten kan man jo bare lesse på med litt ekstra rømme om man vil mildne smaken og inntrykket noe mer.

Konsistensen var litt tørr når jeg tygget. Altså var ikke bønnene blitt soggy og dvaske av å ligge i sausen. Heldigvis, må jeg legge til. Jeg hadde nok blitt litt skuffet om jeg ikke kjente tydelig at det var bønner jeg spiste. Bør kanskje nevne at jeg er veldig glad i både linser og bønner i utgangspunktet, her i huset spiser vi f.eks ofte tomatbønner til frokost i helgene. Disse fajita beanz’ene hadde dermed ikke voldsomt til vanskelig oppgave i å overbevise og begeistre meg. Jeg fikk forresten litt assosiasjoner til chili con carne også. Kanskje man kan slenge en slik boks oppi gryta og vips har man en superlettvind middagsbase? Noe å tenke på.

Jepp, dette var skikkelig godt, og lefsen min, eller fajitasen som jeg kanskje bør kalle den, ga en helt annen smaksopplevelse enn det vanlig taco gjør. Tommel opp og gjenkjøp.

Må til slutt bare beklage at det ikke ble noen gode bilder når lefsen min var helt ferdigfylt og innbydende. -Jeg pleier å ha på mer fyll enn det dere ser her. Vi hadde imidlertid noen små gjester til middag, og da ble fokuset mitt på å hjelpe med å fylle og rulle lefser fremfor fotografering.

Gjenkjøp: Ja

Må bare si det, den nye korken på majonestuben til Mills er så genial! Har dere prøvd?

Etter at man har tatt hull på tuben kan man velge å la den innerste delen av plastkorken bli sittende igjen på tuten, og dermed sprute ut en mye smalere stripe majones. Fantastisk!

Dette er sånt som begeistrer meg. 😀