Consuming

Sommeren med sine tilhørende grillmåltider er høysesong for ketchup hjemme hos oss. Og vi har alltid to varianter i hus. Barna foretrekker Idun sin, mens jeg, jeg vil helst ha Heinz. Synes den litt mer syrlige, internasjonale smaken er så herlig. Men siden det bare er meg (og sporadiske gjester) som forsyner seg av denne sorten, går det ganske lang tid mellom hver gang jeg trenger å kjøpe ny flaske. Men nå var det dags, og dermed også en fin anledning til å teste Heinz Tomatketchup med 50 % mindre sukker.

Dette bildet er fra Meny, og ja, flaskene er rimelig store. De inneholder så mye som 965 gram, og det kommer sikkert til å ta meg et år å få spist den opp. Gulp. Men greit det, den har heldigvis ganske lang holdbarhet.

I tillegg til å inneholde 50% mindre sukker enn vanlig Heinz ketchup, (-regner i hvertfall at det er det denne 50% reduksjonen betyr,) inneholder den 25% mindre salt. Synes det er flott med fokus på saltreduksjon i matvarer også, ikke bare sukker.

Antok at det kom til å smake ganske vanlig Heinz, og det gjorde det. Fullverdig ketchupsmak, uten tvil. Det karakteristiske, syrlige heinzpreget var der, på en frisk og tydelig måte. Dere vet hva jeg mener, sant? Jeg synes ikke smaken manglet noe selv om den inneholder mindre sukker og salt. Det eneste jeg reagerte litt på, og som jeg synes skilte den litt fra originalen, var konsistensen. Denne virket noe tynnere og mer rennende. Det kan hende jeg bare ikke hadde ristet flaska godt nok, men jeg har spist den ved noen anledninger nå, og blir liksom litt overrumplet hver gang det skvetter ut ketchup litt raskere enn forventet. Må bare lære meg å huske på det og være litt mer forsiktig. Har jo nok av tid til det før flaska blir tom.  😀

Denne kan jeg gjerne kjøpe igjen, men kanskje da i en mindre størrelse? Mener det finnes.
God var den i alle fall.

Gjenkjøp: Ja, om en god stund 

Ser det har kommet så mange produkter fra Kolonihagen på Rema de siste ukene, og forrige lørdag kunne de by på diverse smaksprøver på serien da vi var der og handlet.
Jeg falt litt for den økologiske appelsinjuicen deres, og kjøpte med en kartong.

Denne juicen inneholder 25% rødappelsin, derav den litt mørkere og mer rødlige fargenyansen enn mye annen appelsinjuice. (Trudde det het blodappelsin jeg?) Og så inneholder den fruktkjøtt. Ikke mye, bare akkurat nok til at det kjennes og sørger for bittelitt struktur i konsistensen. Smaken er også litt annerledes. Den kommer fra konsentrat, man har heldigvis ikke det der litt tamme, småbeske preget noen konsentratjuicer kan ha. Her var smaken ganske rund, litt frisk, ikke for syrlig, og kanskje litt dyp og bred. Litt vanskelig å beskrive egentlig.

Kartongen var forresten noe rotete synes jeg. Det var ikke først og fremst emballasjen som fristet meg til å kjøpe, – det er helt klart. Hadde ikke demonstrasjonsdamen stått der og delt ut små centiliter med smaksprøver, hadde jeg nok gått rett forbi og valgt en annen juice i steden. -Men nå vet jeg at den smaker ganske godt, så det kan godt hende det blir gjenkjøp.

Er det noe annet fra denne serien jeg bør teste?

Gjenkjøp: Ja

Når det er vareslipp har jeg en tendens til å bli litt overivrig i butikken. Jeg prøver å handle inn bare det jeg trenger, og det jeg vet vi snart får en reell anledning til å teste, men det hender jo så klart at jeg sniker en og annen snopenyhet ekstra ned i handlekurven også. -Eller handlecampingvogna som vel er en riktigere betegnelse på de digre baljene man drar etter seg hos enkelte kjeder. Og en av disse ekstranyhetene som jeg kjøpte inn for snart to måneder siden, og som bare har blitt liggende i kjøleskapet mitt, er Daim Orange Limited Edition.

I dag har jeg endelig åpnet den, og det var ikke overraskende to enheter i pakken.

Kan egentlig ikke begripe hvorfor jeg ikke har spist den før, for den er veldig god. Det kan imidlertid hende det er fordi jeg har smakt Daim med appelsinsmak før, og dermed har ikke nysgjerrigheten vært så stor. Men til dere som enda ikke har testet, kan jeg berette at den har akkurat samme utforming og konsistens og utforming som ordinær Daim, men det er altså appelsinsmak på sjokoladen rundt knekken. Digg.

Satser på at jeg rekker å kjøpe den en gang eller to til, før opplaget er utsolgt.

Gjenkjøp: Ja

De siste ukene har jeg stadig merket meg ganske store eksponeringer av poser med krutonger fra Tipiak i butikkene. Gjerne plasser sammen med annet tilbehør til grillmåltidet. Har notert meg at de finnes i to varianter, og så har jeg ruslet videre. Men her om dagen fant jeg ut at jeg måtte kjøpe en pose og gi dem en sjanse. Valgte den med smak av tomat og basilikum; Crutons tomato and basil.

Det som egentlig gjorde at jeg merket meg disse posene så mange ganger var størrelsen. Jeg synes krutonger er velig godt, men der er ikke akkurat en ingrediens som inngår i annethvert måltid her i huset. De gangene jeg har kjøpt slike gigaposer tidligere, har jeg dermed endt opp med å kaste over halvparten når de har blitt gamle, seige og harske. Ikke bra. Men disse her; super pakningsstørrelse.

Da jeg kom hjem angret jeg en smule på at jeg ikke hadde kjøpte den andre sorten. Tok egentlig valget fordi jeg hadde liggende en mozzarella som måtte brukes opp. -Og da tenkte jeg i farten at tomat og basilikumsmaken passer best. Men ost og oregano hadde sikkert vært ganske digg det også. Vel, det får bli neste gang.

Som alltid sniffet jeg inn i posen etter åpning, og fikk aassosiasjoner til både tapas og sånn snacks som står i små skåler i litt finere barer. (Ikke at jeg frekventerer slike så ofte altså. Les: aldri. -Men det er sånn jeg innbiller meg at snacksen sånne steder dufter.)

Så smakte jeg, og vi vet vel alle at å gnafse helt bare krutonger ikke er særlig spennende. Men jeg måtte jo finne ut om de hadde noe smak, og det er lettest å kjenne om ikke andre smaker forstyrrer inntrykket. Og ja, her var det tydelig smak av basilikum. Trodde et øyeblikk det var brukt litt pepper også, men akkurat det st0 ikke nevnt i innholdsdeklarasjonen på baksiden. Antar at det bare var kryddersmaken av basilikum som lurte meg litt, for den var ganske tydelig. Tomatsmaken var ikke så fremtredende, men kjentes mer som et lite omsvøp til brød- og kryddersmaken. Jo, de var duganes disse her. Veldig lettsaltet, men salte nok til at det ikke smakte tamt. Må også ta med at de ikke var så fettete (oljete) som en del andre krutonger kan være. Pluss for det.

Så prøvde jeg dem så klart i en liten salatbolle også. -Satt ikke bare ved bordet og maulet brødterninger. Og ja, de bidro greit til helheten, synes de passet fint inn med de andre smakene. Liker å ha litt knas i salater, og når jeg ikke har pinjekjerner må krutonger påta seg den oppgaven.

Vet ikke om disse er nye denne sesongen, men jeg hadde ikke smakt dem før. Er glad jeg ga dem en sjanse. Kan godt hende jeg kjøper dem igjen, og kommer sikkert til å prøve den andre sorten etter hvert også.

Gjenkjøp: Mulig

Kom på at jeg ikke har nevnt en nye Junior Fløtemysosten fra Tine her enda. Den kom i mai og dere har helt sikkert sett den i butikken. Veldig kul emballasje forresten.

Som man forstår fra både navnet og den glade innpakningen er dette en fløtemysost først og fremst laget for barn. Nærmere bestemt «barn i vekst» som Tine skriver på sin hjemmeside. Den er laget av kumelk, og dermed mild og barnevennlig i smaken. Videre er den tilsatt jern, men ikke tilsatt sukker. Alt sukkeret som er i osten skal komme fra melken som er brukt til å lage den. Dette hørtes jo bra ut, eller hva?

Siden jeg ikke først og fremst er i denne ostemålgruppen, måtte jeg få litt testassistanse. Og denne gangen var medsmakerne litt yngre enn det jentene mine er.

Det trengtes ikke mange biter før dommen var klar. Dette var en god brunost som smakte «vanlig» med litt mer melk, mente den ene. Yngste tester mente også at den smakte «vanlig», men i tillegg smakte det som prim med litt mer fløte. Som voksen må jeg si at jeg også syntes det smakte tilnærmet ordinær fløtemysost, men konsistensen var litt tørrere enn vanlig. Kanskje fordi den er tilsatt jern? Uansett var dette en helt okay brunost med passe mye smak. Fersk og fin.

I følge de små hjelperne var dette en ost som fint kunne kjøpes mange flere ganger, så da blir det ja til gjenkjøp. Blir spennende å se om det er marked for den så den varer. 🙂

Gjenkjøp: Ja

 

Siden jeg har vært så fornøyd med Hackit’en min i mange år, og nylig også blitt ganske så frelst av Tubit (her), har jeg nå prøvd pizzahjulet fra samme leverandør. Det heter Sliceit, og jeg synes det er moro at alle produktene i serien har navn som slutter på it. Genialt på en litt komisk og folkelig måte.

OK, det finnes ca en zillion andre pizzahjul, men dette her skiller seg litt ut ved at det har to egne knivkanter på hver side av hjulet. De knivene er skorpekuttere og skal hjelpe med å få delt over pizzaskorpen når man f.eks steker en stor pizza i langpanne. Ja jo, ser den. Det er ikke alltid helt lett å få pizzahjulet til å rulle helt ut i kanten på langpanna. Bra ide, og skorpeknivfunksjonaliteten skulle bli artig å teste.

Så da lagde vi pizza til middag en dag da. Og når den var ferdig stekt og hadde fått stå og hvile seg litt, rullet vi hjulet over. Og det ble fine stykker med Sliceit’en. Ingen klager på det, og hjulet dro ikke med seg noe særlig ost underveis i skjæringen. Det er nemlig noe av det kjipeste jeg vet. Når hjulet på pizzaskjæreren drar med seg en diger ostehaug bort til kanten av pizza’n og fyllet som er igjen på deigen under der osten lå ser helt maltraktert ut. OK, det ble med litt ost her også, men slett ikke mye. Nå kan det jo hende det blir med mer om man bruker en mer klissete ost enn vi gjorde, vi hadde bare vanlig Norvegia, og den er jo rimelig safe.

Under selve rullingen og skjæringen av innmaten på pizza’n, hvis jeg kan kalle det det, synes jeg disse skorpeknivene var litt i veien. De kom litt langt ned og liksom brøytet seg vei i pizza’en om jeg ikke passet på å holde hjulet i riktig vinkel hele tiden. Trenger nok litt mer øvelse før jeg får helt dreisen.

Så forsøkte vi å kutte skorpene, og ja, det funka greit det også. -Selv om jeg også her brukte litt tid på å få rette teken. Er nok bare en vanesak. Ser at bakepapiret har krøllet seg litt opp over skorpen akkurat da vi tok bildene her, men dere skjønner prinsippet. Som jeg har skrevet før er jeg opptatt av å teste produkter i reelle situasjoner, og dette var en pizzamiddag vi hadde her en helt vanlig ettermiddag. -Og alle var så klart ivrige etter å komme i gang med spisingen, og da er det ikke alltid det faller i så god jord at a mor skal ta 40 bilder før det er lov å forsyne seg. Stykkene ble ikke så verst altså. 😀

Må også ta med at denne Sliceit’en faktisk kan demonteres før vask. Den består av tre deler, og det står en liten bruksanvisning for hvordan det gjøres på baksiden av emballasjepappen. Det var slett ikke vanskelig. Jeg vet imidlertid ikke helt hva jeg synes om det. Selvfølgelig er det topp at man kommer til og får vasket alle flater helt rene. Har ingen argumenter mot det. På andre, faste pizzahjul kan det jo lett sitte igjen små, nesten usynlige matrester eller i hvetfall bakterier inni kriker og kroker. Det er ikke særlig hygienisk. Men det er liksom litt hassel å skulle holde på med denne demonteringen også. Jeg så for meg at den minste delen lett kunne forsvinne i oppvaskmaskinen og var derfor veldig påpasselig med å legge nettinglokket på bestikkurven over akkurat det rommet hvor den delen lå. Hmm, jaja. Det gikk jo veldig raskt å sette den sammen igjen, men allikevel…

.

Oppsummert er jeg sånn passe fornøyd med Sliceit. Både hjulet og skorpeknivene gjorde jobben sin, og designet var kult rent visuelt. Men jeg er ikke helt overbevist, og ble dessverre ikke like begeistret som jeg er for Hackiten. Nå må jeg i rettferdighetens navn ta med at jeg egentlig foretrekker å dele pizza med saks. Har en rød saks med Mummitroll på som jeg har klippet pizza med de siste 10 årene. Derfor blir konkurransen litt urettferdig for Sliceit’en. Men jeg har flere andre pizzahjul også, så innimellom pleier jeg å variere og bruke det istedenfor saks. Tenker det er dem Sliceit’en førts og fremst skal utkonkurrere. Så ja, jeg kommer helt klart til å fortsette å bruke denne pizzaskjæreren, og så satser jeg på at jeg får bedre teken på både rullingen og skorpekuttingen etter hvert.

Det er lørdag, og derfor skal jeg komme med en rask liten sjokoladepost. For noen uker siden skrev jeg om en lys variant av de nye L’Ateliersjokoladene fra Nestlé (her), og i dag har jeg smakt den mørke utgaven også.

Akkurat som den lyse ligger denne sjokoladen i en fast liten eske. Jeg synes det gir den det lille eksklusive preget som skiller den fra en del andre sjokolader. Inni esken er herligheten pakket inn i raslende sølvpapir, og så åpenbarer det seg en mørk fristelse fylt med hasselnøtter, mandler og blåbær. Tror aldri jeg har spist sjokolade med tørkede blåbær før, så det var en ny erfaring. Det pleier jo stort sett være rosiner eller tranebær.

I utgangspunktet er jeg ikke så glad i mørk sjokolade. Foretrekker så absolutt lys, og om jeg skal ha mørk bør den være litt tynn, og ikke ha for høy prosent. I følge deklarasjonen bak esken ser denne ut til å være en 54 %’er og det er helt innafor. Da blir det verken bittert eller beskt. Og sjokoladen var all right den. Overraskende kremet i konsistensen så fort den kom i munnen, ikke slik tørr som jeg ofte synes de mørke sjokoladene kan være, og mengden nøtter og bær bidro til et fint mangfold i smaken. Nøttene og mandlene var ganske ordinære, så det unike her var blåbærene. De så mest ut som rosiner, men smaken var mye syrligere og konsistensen seigere. Det smakte skikkelig digg faktisk, fruktig og friskt, så jeg skulle ønske det vær flere bær totalt sett og litt mindre nøtter. Ok, noen av blåbærbitene satte seg litt fast i jekslene mine, men ikke på en ubehagelige måte. -Og de løsna ganske fort igjen.

Jeg kan jo nevne at det er en sånn åpne/lukkeklaff øverst på esken, sånn som det er på pastillesker. Dermed kan folk med enorm viljestyrke og sterk selvdisiplin pakke inn sjokoladen og legge den bort etter å ha tatt en bit eller to. Dem om det i så fall. Å legge bort en halvspist sjokolade er ikke et alternativ for meg på en lørdag. – Selv ikke en mørk en.

Selv om dette var en god og definitivt etanes sjokolade tror jeg ikke det blir gjenkjøp. Jeg likte den lyse varianten hakket bedre, så valget faller trolig på den om jeg skal ha en slik sjokolade igjen. Men alle dere som foretrekker mørk sjokolade bør absolutt gi den en sjanse. Den var ikke dum. 🙂

Gjenkjøp: Nei

 

Da er det straks helg igjen, og jeg tenkte derfor å tipse om en nøttemiks vi prøvde forrige helg.
Se her; Talanda Luxury Mix. -I samme serie som de drasjerte kaffebønnene jeg skrev om for noen uker siden (her). Så artig.

Serien kommer fra Candy People, og som jeg skrev sist synes jeg det er artig at en slik liten leverandør satser og prøver seg inn på nye jaktmarker. Forbinder jo egentlig dem mest med diverse varianter av barnesnop og smågodt, men nå har de tydeligvis kjørt på med sin egen lille premiumserie i tillegg.

Denne miksen inneholder mandler, cashewnøtter, valnøtter og pekannøtter, og det står på posen at de er «dry roasted». Får vel oversette det til at de er ovnsristet uten olje, i steden for fritert. Forresten kult at miksen ikke inneholder peanøtter. Synes nesten alle nøttemikser har en ganske stor andel peanøtter, og da forsvinner fort noe av eksklusiviteten. Peanøtter er jo en litt sånn billignøtt,  (gulp – er det lov å kalle den det?) som brukes for å fylle opp i mange nøtteposer. Greit nok, her fant vi i hvertfall ikke en eneste peanøtt.

Må si det var bra størrelse på alle nøttene her. Kanskje ikke så lett å se på bildene, men det var litt jumbostørrelse over mange av dem. Og blandingen var ordentlig god den. Passe saltmengde og fin variasjon fra munnfull til munnfull. Jeg er ikke så glad i valnøtter, så jeg var litt skeptisk til akkurat dem. Noen ganger synes jeg nemlig de kan være litt bitre og beske, og gi en slags ekkel ettersmak bak i munnen. Huff, husker forresten da jeg var liten og det var så «fint» å pynte bløtkaker med valnøtter. Hallo? Hvem fant egentlig på det? Flere som huske det? Vel, disse valnøttene hadde heldigvis en passe intensiv smak, og de blandet seg fint inn med de andre smakene i miksen. Altså ikke noe å bekymre seg for om man deler min valnøttskepsis. Ellers må jeg trekke cashewsene. Digre eksemplarer med tilnærme perfekt smak. Det er en av de beste nøttesortene jeg vet.

Synes dette var en bra miks jeg. Saftige og gode nøtter, som man ikke ble så fettete på fingertuppene av. Medsmakeren min åt som bare det, og sa hun gjerne kunne ønske at de var enda litt saltere. Tror egentlig det mest skyldtes dagsformen, noen dager har vi jo større saltcraving enn andre.

Må til slutt kommentere posen til disse nøttene. Likte materialet og tykkelsen, men synes fargen var litt blass. Skulle gjerne sett enda litt mer royale fargetoner, og noe tydeligere kontrast mellom gullskriften og bakgrunnsfargen. Men ja, vet at dette bare er flisespikkeri altså.

Skal bli moro å følge med på Talandaserien framover, disse kjøper jeg gjerne igjen.

Gjenkjøp: Ja, gjerne det

 


Ivrig og engasjert forbruker, med en godt over gjennomsnittlig begeistring for dagligvarebransjen. Fryder meg når det lanseres nye produkter jeg kan teste. Prøver selvfølgelig også andre varetyper og nyheter hvis jeg ser noe fristende!

Bloglovin

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv