Verdens tynneste Sørlandschips mild & fyldig paprika

Frivillig, ubetalt reklame

Endelig har vi fått testet Verdens tynneste Sørlandschips med smak av mild & fyldig paprika.

Dere så kanskje min lille fortvilelse på Instastory forrige helg, da jeg ikke klarte å få tak i en pose på Kiwi? Kartongen sto på hyllen helt oppunder taket, det var ingen poser lavere ned, ingen stige i nærheten og ingen annen betjening i butikken enn den opptatte mannen i kassa. (Han jobba som en helt altså.) Jeg endte opp med å kjøpe noe annet, men fikk tak i denne i en annen butikk litt senere. Og nå har vi smakt.

Må først berømme posen. Akkurat som de andre to variantene av tynn Sørlandschips har den en matt, særegen overflate, og rødfargen de har brukt i designet gjorde seg godt i kombinasjon med det rene, hvite. Jeg liker når produsenter legger litt anstrengelse og engasjement i emballasjeutforming. Innpakningen betyr faktisk en del for om man får lyst til å kjøpe og prøve en nyhet. Et produkt av bra kvalitet som smaker godt er selvfølgelig det viktigste, men om emballasjen i tillegg er delikat og tiltalende, er sjansen for suksess enda større.

Flakene var små, lette og snertne. Selvfølgelig tynne, og heldigvis ikke så fettete at man ble orange og glinsende på fingertuppene med en gang. Det var mindre smak av paprika enn fargen skule tilsi. Egentlig var de ikke intense på smak i det hele tatt, men det var fortsatt nok til at jeg ble sittende og ta flak etter flak fra bollen. Egentlig kunne de vært et hakk mer krydret for min del, det hadde ikke gjort noe med litt mer intensitet. Samtidig var det både behagelig og deilig å slippe unna ettersmak med ekstra sting, chiliprikking på leppa eller fres i tannkjøttet og på tungen. Paprikachipsen fra Sørlandschips smaker vanligvis litt annerledes enn paprikavarianter fra andre produsenter, og her virket det å være et hint av løk, grillkrydder eller noko anna som bidro til det fyldige, men fortsatt milde totalinntrykket. Jeg syntes det var godt.

Egentlig er det rart denne smaken ikke kommer som en helårsvariant. Krydderet er ikke spesielt julete, og jeg kunne gjerne spist slik chips på verandaen en solskinnsdag til sommeren. Akkurat disse posene forsvinner åpenbart etter høytiden, men kanskje flakene kommer i ny innpakning til et av slippene neste år? Er julelanseringen rett og slett et påskudd for å lodde stemningen hos chipsfolket? Ikke vet jeg. Her i huset ga i hvertfall både tenåringen og jeg tommel opp, så da gjenstår det å se om de returnerer i ny drakt en gang i 2020.

Gjenkjøp: Kanskje 

Knas fra Minde Sjokolade

Frivillig, ubetalt reklame

En av de aller første nyhetene jeg oppdaget i høst var disse posene med Knas fra Minde sjokolade.

Jeg var en kjapp tur innom butikken en morgen før jobb, 27. august for å være helt presis, og der var en hel reol fylt med Mindeposer på tilbud. En av hyllene inneholdt Knas, og jeg dro selvfølgelig fram telefonen for å dokumentere. Jeg la kjapt ut en Snap med spørsmål om dette var en nyhet eller om det bare var oppgradert emballasje, og dro så videre til jobb. I løpet av jobbdagen angret jeg litt på at jeg ikke hadde kjøpt en pose, og dro derfor innom samme butikk på vei hjem. -Men da var posene fjernet! Alle var ryddet bort! Skjønte jo da at det her antagelig var noen overivrige butikkansatte som hadde plassert ut en nyhet før de egentlig skulle, og jeg ergret meg selvsagt dobbelt så mye for at jeg ikke hadde kjøpt en posen da de sto framme samme morgen.

Så gikk det noen uker, og posene dukket opp igjen både i nevnte butikk og så klart i flere andre også. Jeg lurte fortsatt på om det var en nyhet eller bare ny emballasje på de mintgrønne posene med Knas Knas som hadde vært i salg en stund, og siden flere Coopbutikker fortsatt selger både gammel og ny utgave, fant jeg ut at vi måtte gjøre en sammenligning.
(Litt etter hvert så jeg på nettsiden til Minde at det kun var snakk om nytt design, men siden vi allerede hadde bestemt oss for å gjøre en sammenligning sa jeg ingenting til barna, og gjennomførte test.)

På den nye posen beskrives Knas som søte, salte og knasende, på den gamle med Knas Knas står det søt utenpå – spør inni. Litt ulik beskrivelse, så jeg undret meg så klart over om de nye kulene var som de gamle, bare med litt ekstra tilsatt salt, eller om smaken kom til å være helt lik. Utseendemessig klarte vi ikke se noe særlig forskjell på produktet i alle fall. (Rød pose inneholder 160 g, grønn pose 190 g.)

Dette er små, knasende kuler, veldig lignende Kina og Pops, men de er litt hardere. For meg kjennes de noe mer kjeksaktige, de er ikke like luftige og porøse som de andre to. Her får man mer fast å bite i. Sjokoladen er søt og god, og som navnet indikerer er det bra med knas og krisp. Selv om bare en av posene forteller om saltsmak på utsiden syntes jeg de smakte temmelig likt også saltmessig. Kikket på innholdsdeklarasjonene og så at den røde posen har 0,1 g mer salt pr 100 gram enn den grønne. Altså tilnærmet ingen forskjell der heller. Men gode var de, og det minket raskt i begge skålene våre.

Selv om jeg vet at dette er samme produkt, mente barna at de i den røde posen var litt bedre og mer knasende enn de i den grønne. Og ja, om jeg legger godviljen til kan jeg være enig. Vet ikke om det er fordi den grønne posen sikkert har ligget en stund i butikken slik at produktet dermed ikke er så nyprodusert og friskt som de i den røde posen, eller om det faktisk er en marginal forskjell? Om det skal bli gjenkjøp må det uansett bli av den røde, de grønne har jeg skjønt er borte de fleste steder nå.

Må til slutt ta med at jeg faktisk syntes den grønne emballasjen var freshere og kulere enn den røde, men det er så klart smak og behag. Den røde ble litt for lik Pops og Kina, men kanskje det nettopp er hensikten? Å spille på gjenkjenbarhet fra tilsvarende produkter slik at man drar opp salget på den måten? Vel, uansett farge på posen kan det hende det blir gjenkjøp av denne hos oss.

Gjenkjøp: Kanskje

Grandiosa Mandagspizza

Frivillig, ubetalt reklame

En ganske spennende og kanskje litt uventet nyhet til produktslippet i høst var Mandagspizzaen fra Grandiosa. En kjøttfri vegetarvariant, med navn etter de siste års trend med å droppe kjøtt til middag på mandager. Vi har lenge ment å teste den, og i forrige uke dukket det opp en passende anledning.

Basert på bildet på esken syntes jeg pizzaen virket både fresh og innbydende. Den frosne varianten ga ikke noe dårligere inntrykk. Friske, fargerike grønnsaker som gjorde helheten ren og delikat. Se her, ganske lekker til frossenpizza å være.

Det duftet godt under steking. Ikke på samme måte som når man steker original grandis, (-jeg innrømmer gjerne at jeg liker den duften godt også jeg altså,) men mer profesjonelt og urbant. Kanskje litt som på en pizzarestaurant. Veldig bra, det bidro til å dempe noe av skepsisen jeg kjente langt bak i hodet. Jeg er jo en kjøtteter og er glad i skinke på pizzaen min.

Etter steking så pizzaen faktisk nesten like vakker ut som i frossen tilstand. Altså vakker i pizzasammenheng. Fagene var selvfølgelig noe blassere, og en og annen stekeskorpe og stekekant var på plass, men jeg ble fortsatt småimponert over det visuelle uttrykket.

Så var sannhetens øyeblikk kommet, vi forsynte oss og smakte hver vår bit. Og her var det mye godt. En fin, ren tomatsaus med bittelitt sting kombinert med en fyldig og samtidig snill osteblanding dannet en bra base. Selve pizzaen var altså godkjent. Bittelitt sterk mente yngstejenta, men egentlig god også. Tomatene var veldig gode, løken var smakfull med bra konsistens, paprikaen passet fint inn, men brokkolien? Ikke noe særlig. Brokkoli på pizza er rart. For meg virket den malplassert og jeg syntes hverken konsistensen eller smaken passet sammen med resten. Det er godt mulig jeg har en litt fastlåst og inngrodd oppfatning av hva som egner seg som pizzatopping, men dette ble ren mismatch for meg. De munnfullene hvor jeg ikke fikk med brokkoli var helt okay, men når jeg kjente brokkolien slet jeg litt med å kose meg. -Selv om jeg i utgangspunktet liker brokkoli og vi stadig har det som grønnsak til andre middager. Der brokkolibitene var bittesmå gikk det greit, da druknet de i resten av ingrendiensene, men når buketten hadde litt størrelse kjentes noe bare feil.

Beklager å si det, men denne blir det ikke gjenkjøp av. Må være ærlig, selv om det så klart hadde vært mer politisk korrekt å si noe annet. Og det er brokkolien som er årsaken. Vanligvis når vi har ferdigpizza og det blir igjen noen stykker forsvinne de fra benken i løpet av kvelden. Her lå bitene igjen til neste morgen. Urørte.

Jeg synes det er kjempefint at Grandiosa har kommet med et slikt alternativ, og jeg håper absolutt den blir værende til alle som likte den godt. Jeg kommer imidlertid ikke til å bidra til å holde salget oppe.

Gjenkjøp: Nei

Nyt Julen Yoghurt fra Tine

Frivillig, ubetalt reklame

Jeg liker sesongprodukter. Synes det er helt suverent at produsentene tar seg bryet med å lage varer som er tilpasset årstider og høytider både hva gjelder smak, emballasje og funksjon. Jeg verdsetter virkelig variasjon i hyllene, og blir stadig like henrykt når jeg finner en ny utgave av en vare. I går kjøpte vi årets juleyoghurt fra Tine på Rema. I dag passe det bra å prøve den til kveldsmat.

Smakene denne gangen er salt karamell og gløgg. Må si jeg allerede i kjøpsøyeblikket kjente en viss skepsis til yoghurt med gløgggsmak. -Men det kunne jo hende Tine hadde klart å utvikle en mirakeloppskrift som kombinerte de to på en magisk måte?

Salt karamell ble første beger ut. Det duftet faktisk svakt karamellpudding da jeg fjernet lokket, og dessertassosiasjonene strømmet på. Og dette er helt klart en koseyoghurt. Som en del av Nyt-serien passer den fint som en liten dessert eller som en liten godsak når man craver noe søtt. Karamellsmaken var lett å kjenne igjen, tydelig, frisk og ikke for søt, men jeg kjente ikke noe særlig salt. Synes ikke det gjorde noe. Den minnet om en deilig, fyldig vaniljeyoghurt synes jeg. God alene, enda bedre sammen med noen syrlige biter av bringebær. Nam!

Gløggyoghurten luktet jul. Det minnet om en slags blanding av gløgg og melk, og bare med bakgrunn i duften jamret smaksinstinktet mitt nei, nei, nei. Gulp! Jeg tok en smak, men dette ble for spesielt. Her kjentes skikkelig gløgg, krydret og litt tørr, og smaken satte seg fast både i ganen og pusten etter at jeg hadde svelget. Julegløgg er koselig, men nå stemte ikke konsistens med smak. Hjernen min klarte bare ikke omstille seg. Plutselig hadde jeg en rosin på skjeen også, så Tine har virkelig prøvd å gi oss noe autentisk. Det bidro ikke til å heve smaken eller inntrykket for min del, men det var nesten noe rørende over forsøket.

Jeg tror ikke det blir gjenkjøp av denne pakningen. -Selv om karamellyoghurten var veldig god. Begeret med julegløggsmak ga meg ikke så mye juleglede, og for yngstejenta var den dessverre helt gledesløs. Dermed kan vi kjøpe noe annet for å slippe å bli sittende med to beger vi ikke får spist.
-Men det er så klart smak og behag. Da jeg la ut bilde på Instagram skjønte jeg jo at noen av dere mente gløggyoghurten var best.

Kan til slutt ta med at jeg syntes rødfargen på pappemballasjen var lekker. Den var ikke sånn klar og koselig nisserød. Mer småmørk og dramatisk Jul i Blodfjell-rød.

Gjenkjøp: Nei

Glutenfrie porsjonssupper fra Toro

Frivillig, ubetalt reklame

Hjemme hos oss er det heldigvis ingen som har noen matallergier. Til vanlig trenger vi derfor ikke ta spesielle hensyn når vi handler, eller når vi lager mat. Innimellom har vi imidlertid en liten gjest som ikke tåler gluten, og da gjelder det å finne alternativer som alle kan spise.

Jeg skal ikke påberope meg å ha full oversikt over all allergivennlig mat som lanseres, men en og annen nyhet får jeg da med meg. Har dessuten inntrykk av at utvalget i kategorien stadig blir bedre. I høst kom Toro blant annet med to små supper i porsjonsstørrelser i Fri-serien sin, Blomkålsuppe og Tomatsuppe. Jeg har mest lyst til å kalle det glutenfri Rett i koppen.

Slike småporsjoner med suppe synes jeg er fine å ha liggende til øyeblikk der det er litt lenge til neste måltid.  Eller til anledninger når man bare har lyst på noe varmt i kroppen. Og da er det faktisk veldig okay å kunne tilby et glutenfritt alternativ til den som er på besøk også. Vi har nå smakt både blomkålsuppen og tomatsuppen, og ikke overraskende var det sistnevnte som var mest interessant for jentene her. Jeg slutter forresten aldri å undre meg over den voldsomme begeistringen mange barn har for akkurat tomatsuppe fra pose. godt er det da virkelig ikke.

Fremgangsmåten er kjent. Man tømmer pulveret i en kopp, heller på kokende vann, rører rundt og venter noen minutter før man spiser.

Dommen kom ganske kjapt. Begge syntes det var god tomatsuppe; «helt vanlig, men litt som en annen versjon». Videre mente de den var litt vannete, men det var egentlig bare fordi de sammenligent med Rett i koppen tomatsuppe med pasta og mozzarella som vi pleier å kjøpe. Den er jo fyldigere og rikere både i smak og konsistens. Ellers smakte det som tomatsuppe skal smake.

Det glutenfrie alternativet fikk altså ståkarakter fra jentene her, og det ble konkludert med at det ikke var flaut å tilby venninner med cøliaki en slik pose om de ble med hjem etter skolen. Jeg smakte også, og bortsett fra at jeg syntes smaken kanskje manglet noe, og ja, om ikke vannet så kjentes den i alle fall litt tynn, så kan vi absolutt krysse av på godkjent.

Jeg smakte også på blomkålsuppen, og syntes den og var helt grei. Smaken var nok noe tam og spinkel, og kanskje manglet også den en siste lille piff, men jeg vil fortsatt vurdere den som helt grei. Det var ikke mange blomkålbiter, men de få som var hadde fin og fast konsistens. Godkjent den også. 🙂

Synes det er positivt at Toro stadig lansere glutenfrie alternativer av produkter de allerede har i sortimentet sitt. Vi får håpe de fortsetter med det.

Gjenkjøp: Ja, nå og da

Små sjokolader fra Sirius

Frivillig, ubetalt reklame

De siste gangen jeg har vært innom Deli de Luca og Meny på CC Vest, har jeg sett at de har fått inn noen mindre varianter av sjokoladene fra islandske Sirius. Så små og søte!

Sirius har jo også i perioder tidligere solgt sjokoladebarer her i landet, men da i litt større format. Disse her er på kun 25 gram, og har i tillegg fått fikset litt på designet sitt. En liten relansering må vi vel kunne de kalle det. Smakene er Milk Chocolate Caramel and Sea Salt og Milk Chocolate Liquorice, og jeg har tillatt meg å smake på begge to.

Som dere vet er jeg ingens stor lakriselsker, men i kombinasjon med andre smaker synes jeg det kan være okay. Spesielt om det er salt lakris. Denne sjokoladen hadde så vidt jeg kunne se biter av vanlig lakris, men siden mange av de andre produktene jeg har smakt fra Sirius har vært knallgode, var jeg optimist.

Selve sjokolade var som alltid fra Sirius både lys og søt. Lakrisbitene hadde bra størrelse, det var ganske mange av dem, og de var lette å se gjennom sjokoladen. Så bra! Jeg synes det er fint med produsenter som ikke er gjerrige på fyll. 👍🏻 Det smakte helt all right faktisk. Lakrissmaken, som kjentes både tydelig og litt voksen, brøt fint med den søte sjokoladen. Totalen ble slett ikke dum, og jeg spiste lett opp hele baren. Ikke overraskende minnet den meg også om både andre sjokoladebarer og de mange, ulike lakriskulene fra Sirius.

Varianten med Caramel and Sea Salt har jeg jo spist en del ganger før, og var ganske sikker på at jeg husket hvordan den smakte. -Hvis denne smakte likt den litt større sjokoladen da. Og ja, jeg fikk akkurat de samme assosiasjonene.

Det er ingen tvil om at baren inneholder biter av karamell, og de minner om en kombinasjon av smørmalt og Donaldkjærlighet. Dere vet de kjærlighetene med hard karamell dekket av sjokolade, med gult, vokset papir. Antar at dere over 40 husker den i alle fall. 🙈 Selv om karamellbitene her ikke var så synlige som lakrisbitene i den andre sjokoladen, kjentes de helt klart. De knaste bra og i tillegg til den nokså søte smaken var saltinnslaget svært tilstede. Veldig bra. Det kjentes mye tydeligere enn hos disse sjokoladene som bare har et hint av havsalt. -Der man skal ha flaks med biten man tar, eller tygge på rett sted for å kjenne saltsmaken. Her var havsaltet med hele tiden, og utgjorde en velkommen kontrast til den søte sjokoladen og den knekkaktige karamellen. Jeg syntes det bidro godt til at ikke helhetsinntrykket ble for søtt. Og ja, jeg spiste selvfølgelig opp denne også.

Dere kan sikkert gjette hvilken det blir gjenkjøp av og ikke. Selv om lakrisbaren slett ikke var dum skal det nok litt til at jeg velger den fremfor sjokolader med andre smaker. Karamellsjokoladen er imidlertid en klar gjenkjøpskandidat. Må til slutt gi begge et stort pluss for størrelsen. 25 gram er faktisk men enn nok. 🙂

Gjenkjøp: Nei og Ja

 

Boil-in-box fra Hackit

Frivillig, ubetalt reklame

Innimellom synes jeg det er gøy å gjøre små avstikkere fra konseptet mitt og teste litt annet enn spiselige nyheter. Det har jeg også gjort i dag, vi har nemlig prøvd siste medlem av hackit-familien; Boil-in-box.

Dette er en liten beholder som skal gjøre det enkelt å koke ris. Man både tilbereder og serverer risen fra samme skål. Som jeg har skrevet tidligere er jeg allerede stor fan av både Hackit og Tubit fra samme produsent, så jeg var selvfølgelig svært nysgjerrig på deres siste oppfinnelse.

Her i huset spiser vi ris rett som det er, men jeg skal innrømme at jeg de siste årene alltid har brukt boil in bag. Synes det er både raskt og lettvint, og det blir lite gris og klin. Allikevel er det ikke til å komme unna at det blir vanvittig mye unødvendig plastavfall. Man får heller ikke tilpasset porsjonen helt eksakt etter behov, siden men blir låst til mengde ris pr. ferdige pose. Hos oss hvor vi er tre i familien blir det ofte litt knapt med én, men for mye med to. Derfor synets jeg boil-in-box var en spennende liten dings. Fint å kunne koke akkurat så mye man trenger, og det gjør ikke akkurat noe å redusere plastbruken heller.
Altså, man kan jo så klart koke ris rett i kjelen, ikke noe problem det, men jeg er positiv til alt nytt som kan forenkle og kanskje forbedre.

Fremgangsmåten var veldig grei. Man tømmer først oppi ønsker mengde ris. Beholderen har noen små hull langs veggen som angir antall porsjoner.

Her har vi fylt opp til rett over tre hull.

Etter å ha målt opp risen setter man hele skålen oppi en kjele og fyller på vann. Det er noen små hull på motsatt side av beholderen også, disse angir hvor mye vann som trengs. Vannet dekker risen og siver ut i kjelen gjennom alle de små hullene i beholderen, Dermed har man nok til vann til å koke det hele i.

Litt forstyrrende vanndråper på bildet her, men dere ser også målehullene på det nest øverste bildet. 

Når ris og vann er på plass, setter man på lokket og koker antall minutter som angitt på pakken. Jeg brukte jasminris fra Eldorado, og den skulle koke i 17 minutter.

Det småbuldret litt under beholderen da den kokte opp, men jeg synes faktisk den forholdt seg forbausende rolig på bunnen av kjelen under hele kokingen. Vi var egentlig litt fascinerte av hele metoden. Har ikke prøvd noe lignende før.

Når tiden var omme skulle lokket løftes av skålen igjen og legges opp ned på bordet. Som et lite serveringsfat. Etter å ha ristet av overflødig vann plasserte jeg så boksen med ris oppi lokket. Enkelt, forbausende renslig og smart.

Og risen ble bra den. Den virket ganske luftig i beholderen, ikke slik tung og kompakt som ris noen ganger kan bli. God var den også. «Oi, dette smaker jo som ris man får på buffet», var kommentaren fra yngstejenta. Og det er i betydningen ekstra god ris. Vi er nemlig ikke på buffet så veldig ofte. 🙂

Synes ikke denne var så dum jeg. Porsjonene var kanskje litt rause, men det lærer man seg å tilpasse med erfaring. Det eneste jeg har oppdaget så langt som ikke er helt topp, er at det kan sette seg fast noen små deler av riskorn i de små kokehullene langs sidene. Disse sitter der fortsatt etter at beholderen har tatt runden i oppvaskmaskinen. De er enkle å stikke ut når man først ser dem altså, men greit å være litt obs. Gamle, gjenbrukte deler av riskorn, som har kjørt et program i oppvaskmaskinen er liksom ikke såå digg å spise.

Boil-in-box selges på OBS. I følge nettsiden til Hackit har de dem i tillegg på Tilbords, Kitch’n, homeandkitchen.no og Jernia.

Etter noen gangers bruk er jeg veldig fornøyd og kommer til å fortsette å benytte denne framover.
Praktisk liten sak. 👍🏼

🙂

Julesjokolade fra Nidar

Frivillig, ubetalt reklame

Dette må jo være de vakreste posene med julegodt Nidar noen gang har lansert. For en utrolig lekker lyseblå farge. Og så perfekt den passet sammen med den klare røde. Det er jo umulig å ikke bli sjarmert. -Og fristet!

Her har vi altså to nye sorter med Julesjokolade; Karamellstjerner og Tre nøtter. Jeg fikk det første tipset om dem den 15. oktober, og har i en kombinasjon av iver og panikk lett etter dem siden da. Ivrig fordi det så klart var en fristende nyhet, panikken skyldes frykten for å ikke finne dem før det var blitt helt oppunder jul. Heldigvis dukket de opp flere steder her i forrige uke, så nå har vi prøvd begge to.

Jeg antar at de tre nøttene er inspirert av Tre nøtter til Askepott, filmen som er obligatorisk tradisjon for mange på julaften. For en kreativ idé! Sånt liker jeg.

Posen inneholder 188 gram sjokoladefigurer formet som tre nøtter som sitter sammen. De er fylt med en mjuk nøttekrem og crisp, og jeg syntes de minnet veldig om de der sjokoladeeggene, konglene og figurene som er fylt med melkekrem. Konsistensen var i alle fall temmelig lik. Her hadde man i tillegg ganske bra med små cripsbiter, og de brøt opp den en glatte kremkonsistensen på en ganske fordelaktig måte. Allikevel ble dette litt massivt for meg. Smaken hadde tydelig preg av nougat, men det ble fortsatt i søteste laget. Jeg orket bare to-tre biter, så var jeg fornøyd. Hadde jeg tatt flere ville det blitt kvalmende. OK, da varer i alle fall posen lenge.

Posen med Karamellstjerner inneholder 183 gram, og som navnet forteller er dette sjokoladefigurer formet som stjerner. Julestjerner velger jeg å tro. ⭐

Her trodde jeg at karamellen innenfor melkesjokoladen kom til å være helt flytende, kanskje litt slik som i Smørbukk Sjokoladebomber, men den var noe fastere i konsistensen enn det. Ikke hard, men mer som en blanding av fudge og mjuk, fersk festkaramell. God var den i alle fall. Mild og fin, og den satte seg heldigvis ikke fast i tennene. Og selv om også disse var fryktelig søte, og det igjen holdt med noen få enheter, likte vi denne varianten ganske mye bedre enn de tre nøttene. De blir nok ikke hovedattraksjonen i trauet med julegodt, men jeg ønsker dem velkommen sammen med de andre fristelsene vi pleier å ha. 😀

I tillegg til at emballasjen var tiltalende, synes jeg dette var delikat og innbydende julegodteri fra Nidar. Og ikke minst synes jeg det er strålende at de faktisk har kommet med noe nytt til jul! Det går jo mye i det samme utvalget innen julegodt hvert år, og særlig i fjor syntes jeg det var veldig lite spennende å prøve. Så tommel opp for i år. Ingen av posene ble voldsomme suksesser her i huset, de var finere å se på enn de smakte, men jeg tror det blir gjenkjøp av stjernene når vi kommer til desember.
– Si gjerne i fra om dere finner mer nytt julegodt det er verdt å teste.

Gjenkjøp: Nei og Ja