Consuming

Dagligvarebloggen

Potetchips med smak av Trøffel fra Maarud

Det kommer alltid noen varianter av nypotetgull fra Maarud når luften begynner å bli krisp og høstlig. Og i år er heldigvis intet unntak. Jeg har gått og småventet litt den siste tiden, og forrige uke fant jeg to sorter på Coop. Karamellisert Rødløk og Trøffel. Siden jeg akkurat har smakt en rødløkvariant av Totenflak, riktignok ikke karamellisert, men sylta, kjøpte jeg Maarudposen med trøffelsmak.

Og så trøffelsmak da dere. Hva kan man si? Det var da umåtelig kreativt. På grensen til komisk. Hvordan kommer man på å smaksette potetgull med trøffel? Jeg må innrømme at jeg aldri har spist en ren trøffel før, og dermed vet jeg ikke hvordan det egentlig smaker. Fant derfor ut at jeg måtte teste sammen med noen venner som var litt mer bevandret i slike delikatesser enn meg. 😀

Posen var lys og lekker inni. Synes den hvite fargen komplementerte de rene flakene på en fin måte. Smart trekk. Alt virket veldig innbydende.

Både tykkelse og konsistens var også helt toppers. Akkurat slik rifla flak fra Maarud pleier å være. Så far so good. Men så var det smaken da. Hvordan ville trøffelkrydderet være?
Veldig udefinerbart, var det først som slo meg. Jeg fikk ikke tak på hva jeg kjente egentlig. Det var som en blanding av veldig mye, samtidig som det smakte ganske lite. Først synes jeg det kjentes litt grillkrydderaktig, så ble det mer rent salt, så løk, og så kom en slags svak, soppaktig ettersmak. Kanskje ikke så rart, siden trøffel faktisk er en underjordisk knollformet type sopp.
Det smakte helt greit, men ikke så godt at jeg umiddelbart fikk lyst til å kaste meg over skåla og sikre meg en ny neve. De som smakte sammen med ble heller ikke helt overbevist. De syntes det smakte alt fra nudler og rødbeter, til emment, småsyrlig og soppaktig. Trøfler var det ingen som egentlig nevnte. Selv om i alle fall en visste godt hvordan det smaker. Hovedtendensen var vel at ingen hadde dette som førstevalg resten av kvelden, -det konkurrertene nemlig med ei skål Superchips med paprika. Men om det ikke hadde vært noe alternativ hadde trolig flere spist mer.

Slik ser forresten posene med Karamellisert Rødløk ut, hvis noen vil på leting etter dem.
Undrer meg over at det står «Potetchips av nyhøstet norsk potet» på posen. Potetchips.
Maarud som har kjempet så hardt for Potetgullbetegnelsen

Regner med at disse variantene bare er i salg en kort periode og på den tiden blir det dessverre ingen gjenkjøp fra meg. Håper imidlertid Maarud kommer med noen flere nyheter til slippet i uke 38, ikke lenge igjen nå. 🙂

Gjenkjøp: Nei

 

Lakkrís Kókostromp fra Nói Síríus

I helgen smakte jeg mer nytt snop. Se her, islandsk sjokolade med kokos og lakris!
Har sett den på Deli de Luca både i Oslo og Bergen, og i tillegg har jeg vært så heldig å få noen vareprøver av den. 🙂

Det ser ut som om den kommer fra Nói Síríus, noe jeg fant ut egentlig er samme produsent som de andre Sirius-produktene jeg har skrevet om kommer fra. Undret meg litt over at emballasjen var så lekker og lilla, og ikke delikat hvit som på de andre produktene deres. Ikke at det har noe å si. Denne skilte seg pent ut i butikkhyllene, så da er det kanskje underordnet at den avviker fra resten av serien sin. Dere ser litt av en annen Sirius-sjokolade til høyre i bildet under her, den har jeg faktisk også skrevet om tidligere (her).

Jeg var spent på å smake. Synes både sjokolade og kokos er digg, lakris kan jeg lett styre meg for. I hvertfall den søte sorten. Men kanskje det ville funke bra sammen? Husker jeg smakte noen kuler med samme kombinasjon for noen år siden og de var knallgode. Synd de forsvant igjen forresten.

Duften som møtte meg da jeg sprettet emballasjen var i all hovedsak lakris. Sjokoladen og kokosen lå på en måte og lurte i bakgrunnen og gjorde at totalduften allikevel ble søt og mild, og en anelse eksotisk.

Som dere ser av tverrsnittet på bildet er det øverste laget en slags lett kokoskrem. Bunnen er et tykkere lag lakris. Det hele er dekket av en passe raus mengde melkesjokolade, og jeg kan med en gang bekrefte at selve sjokoladen var knallgod. De kan sjokolade på Island. Kokoskremen var også deilig. Lett og fin i konsistensen, dog med en noe dempet kokossmak. Skulle ønske den kjentes tydeligere. Lakrisen virket heldigvis litt salt, og den smakte greit, men konsistensen ble for tett og kompakt for min smak. Men igjen, lakris er ikke mitt favorittgodteri. Egentlig minnet helhetsinntrykket litt om slike biter av allsorts lakriskonfekt, og totalt sett smakte det helt okay.

Må også ta med at sjokoladen ikke viker så stor når man først ser den, men den er både fyldig og mektig og dermed mer enn stor nok.

Helhetsinntrykket her var ikke dumt. Et tomt lilla papir på benken min er vel bevis nok på at sjokoladen er etanes. -Selv for en non-lakris-person. Allikevel tviler jeg på at det blir gjenkjøp. Det finnes en del andre sjokolader jeg rangerer høyere, særlig siden kokossmaken her ikke var mer dominant enn den var. Men uansett moro å ha smakt. Håper det fortsetter å strømme på med nyheter hos både Deli de Luca og andre utsalgssteder i ukene som kommer. Fortsett å tipse meg når dere ser noe. 😀

Gjenkjøp: Tror ikke det

Ferske posteier fra Gilde på Rema

I begynnelsen av august fant jeg en ny serie med ferske posteier fra GildeRema. Så gøy!
Det var fire varianter; Hvitløk & Ramsløk, Barbeque, Jalapeno og Black garlic.

Siden boksene har påtrykket pris i remafarger antar jeg at posteiene selges eksklusivt hos Rema. Synes det er utrolig kult når det utvikles og produseres slike små serier, uansett om de selges i en eller flere kjeder. Tommel opp fra en dagligvareentusiast.

Etter litt vurdering frem og tilbake endte jeg opp med å kjøpe en boks med Barbeque og en med Hvitløk & Ramsløk.
I går smakte vi på begge.

Først ut var Barbeque. Tenkte det var litt snodig med grillsmak på en leverpostei, men applauderer valgmuligheten.

Den så ut som en ganske vanlig leverpostei, kanskje med enn litt mer orange nyanse enn gjennomsnittet.

Og heisann, her var det mye smak. Det var ikke tull, det som sto på lokket!
Først fyltes munnhulen med noe som føltes som grillmat. Veldig pussig sammen med posteikonsistensen. Så kom en litt mer kjent påleggsmak, som etter hvert forsvant igjen til fordel for noe sterkt. Det prikket og brant nesten litt på tungen og jeg grep instinktivt etter melkeglasset. Syntes egentlig ikke det var så godt. Det sterke, som åpenbart kom fra chilikrydder, dominerte for mye. Klarte ikke kose meg med smaken. Så dumt. Jeg prøvde med litt agurk på, men det hjalp ikke stort. Inntrykket var for langt unna hva jeg hadde forventet. Det fristet lite å fullføre rundstykket.

Så sto Hvitløk & Ramsløk for tur.

Den hadde en mer alminnelig farge, og duftet som en fyldig leverpostei.

Og smaken her var god. Min Onkel reisende Haldor som var på besøk, direkte fra Spania, mente det smakte tydelig både hvitløk og ramsløk, og jeg var enig. I tillegg til løken kjentes en moderat del lever , og det til tross for at posteien inneholder bittelitt mer annet kjøtt enn lever. Antar forresten det er derfor det heter Fersk postei og ikke Fersk leverpostei. Rett skal være rett. Her satt jeg igjen med inntrykk av en smaksrik, krydret og helhetlig leverpostei og fullførte mer enn gjerne rundstykket mitt.

Her blir det altså et nei og et ja til gjenkjøp. Som nevnt innledningsvis lar jeg meg lett begeistre av slike nye serier og vurderer om jeg må kjøpe de andre to sortene også. Vet ikke om serien kommer i begrenset oppglag, men gjetter at den forsvinner om en stund. -Om ikke slaget går til himmels for en av smakene da. Da får den kanskje fast hylleplass.
Fortell meg veldig gjerne om dere har testet noen av de andre to, og hvordan de smakte. 😀

Gjenkjøp: Nei og Ja 

 

TexMex Pølsegryte med bønner fra Kiwi

På lørdag oppdaget jeg en nyfylt kjøledisk med ferdige middagsretter på Kiwi. Serien heter GO’middag på 1,2,3, og består av åtte serveringsklare varianter. Spennende.
Jeg ble så opptatt av å filme til både Instagram og Snapchat at jeg glemte å ta et vanlig oversiktsbilde av alle sammen (hm, mulig jeg er ute av trening etter ferien), men her er i alle fall posen jeg endte opp med å kjøpe. TexMex Pølsegryte med bønner. (Resten av utvalget kan dere se her på hjemmesiden til Kiwi.)

Det første som slo meg er at dette minnet mistenkelig om middagsproduktene fra Rema. Her er det uten tvil noen som har latt seg inspirere. For å si det pent. Kjølt mat i pose og form, med påtrykket pris på emballasjen… har sett det før. Men nyhet er nyhet, og som forbruker synes jeg det er helt OK å finne middagshjelp uansett hvilken kjede jeg handler i. Og det er vel ingen her i verden som har enerett på ferdigmat i pose? Allikevel hadde jeg nok blitt mer imponert om Kiwiserien var mer ulik Remaproduktene.

Men nå skal det handle om Pølsegryten. Som der ser på bildet kan den varmes både i kjele, vannbad og i ovnen. Jeg valgte kjele. Angret litt i etterkant. Tenker det kanskje kunne vært bedre å tømme innholdet i en ildfast form, og strø litt revet cheddar på toppen, men tenkte ikke så langt i testøyeblikket. Lett å være etterpåklok.

Eldstejenta kom inn på kjøkkenet mens maten putret i gryta og mente det duftet deilig pølse. Jeg kjente også pølselukten, sammen med en svak eim av texmex. Ikke dumt.
Etter drøye ti minutter på komfyren var maten klar, og vi kunne spise.

Siden kjøpet var ganske spontant hadde jeg ikke planlagt noe konkret tilbehør til. Tenkte jeg kunne bruke noen av grønnsakene som lå i kjøleskapet, men det ble det visst ikke noe av. Antar jeg ikke er den eneste som innimellom overvurderer holdbarheten på både salat og andre grønnsaker, og møter et heller slapt, brunt og nitrist syn i grønnsakskuffen når varene skal brukes. OK, da fikk vi nøye oss med grønnsakene som allerede var i gryta og det vi ellers hadde av rester som passet til.

Et åpenbart forbedringspotensiale må forresten være serveringstips på emballasjen. «Slik pimper du TexMex Pølsegryte….» Og så noen enkle forslag. Når man ikke har prøvd retten før er det ikke så lett å vite hva som gjør seg sammen med innholdet, og ikke alle av oss er like kreative på kjøkkenet.

Konsistensen var som en litt møljete, klassisk gryterett. Visuelt fikk jeg assosiasjoner til posen med Mexicansk gryte fra Toro, men smaken var ganske annerledes. Jeg synes det smakte texmex, på den norske tacomåten vi liker og tåler, og selv om det ikke var sterkt var det nok sting til at det var godt å ha litt rømme sammen med hver munnfull. (Hilsen krydderpingla 🙈)

Førsteinntrykket var ganske bra. Etterhvert som jeg åt endret det seg litt, og jeg syntes totalen ble litt kjedelig. Pølsebitene smakte mest som noe slags kjøtt og selv om tyggemotstanden var god på de fleste andre ingrediensene var det litt vanskelig å skille dem fra hverandre. Ikke at det gjør så mye. Man er automatisk ganske forberedt på det når man spiser ferdigmat fra pose. Samtidig må man stole blindt på produsenten, at man faktisk spiser det som er oppført på posen. Man har ingen mulighet til å kontrollere det selv.

Jeg tenker dette er en helt okay, familievennlig hverdagsmiddag. Noe man kan velge om man skal ha noe superenkelt og virkelig har liten tid til matlaging. Vi ble mette og smaken var grei.
Allikevel blir det nei til gjenkjøp. Retten fremkalte hverken glede, glød eller begeistring hos meg, og jeg tenker jeg heller lager noe fra bunnen neste gang jeg vil ha gryterett med smak av texmex.

Forbedringspotensiale: Serveringstips

Gjenkjøp: Nei

 

Soft Shake salt lakris fra Hennig-Olsen

Selvfølgelig måtte den testes, denne aprilspøken som brått ble virkelighet. Tar av meg hatten for Hennig-Olsenfolka som heiv seg rundt og begynte å produsere denne isen kun etter ønske fra forbrukerne. Selv om hele ideen var ment som en fleip. Og her er den altså; Soft Shake salt lakris, limited edition.

Kjøpte den på Deli de Luca, men i følge nettsiden til Hennig-Olsen selges de også i MIX-kiosker, Esso og Shell fra denne uken. Skulle med andre ord ikke være så vanskelig å få tak i den.

Jeg er ikke sånn overbegeistret for lakris, det har jeg skrevet her mange ganger tidligere. Men salt lakris synes jeg er mye bedre enn vanlig søt. Var derfor ganske positivt innstilt da jeg skulle smake denne mystiske isen. Og dere, her får man det man er lovet. Til gangs. Synes både konsistens og smak minnet om mjuk, salt lakris. Veldig! Det første jeg tenkte på var faktisk den blå Kick’en fra Cloetta (Kick Seasalt). – Og så begynte jeg å tenke på kulltabletter. Slike man måtte ta for å holde orden på magen i gamle dager. Huffda.

Det var litt snodig, -og uvant, å spise noe så svart. Og man må passe på så man ikke griser. Da ser det fort ganske nasty ut rundt munnen. Husk å ta med en serviett når dere evt. kjøper denne her. Det tror jeg er et godt tips.

Konkluderer med at denne isen smakte greit, men ikke mer. Videre tror jeg kanskje en ekte lakriselsker vil sette større pris på den enn jeg gjorde. Jeg fikk nok før jeg kom halvveis ned i boksen, da ble det faktisk for kvalmt for meg. Likte den der Inspira med lakrissmak bedre.
Men utrolig artig å ha prøvd. Festlige greier. 😀

Gjenkjøp: Nei 

Sour Jacks Wildberry og Green Apple

Endelig! Nå var det deilig å teste litt godteri igjen. Disse posene glinset så fint mot meg da jeg var innom Deli de Luca i forrige uke. Har dere sett dem? Sour Jacks i to smaker. Så herlige farger!

Det var faktisk nesten en lettelse å se velfylte hyller med nyheter på Deli de Luca igjen. Tidligere var de alltid så flinke til å tilby oss forbrukere spennende varer, men de siste årene synes jeg de har blitt mer trauste og trege hva gjelder sortiment. Litt slappe rett og slett. Kanskje de er på vei til å snu igjen? Håper det. Disse hadde jeg i alle fall ikke sett før.

Som det åpenbart fremgår av navnet, Sour Jacks, er dette surt snop. Posene inneholder biter av gummigodteri, sammensatt av både tett og mer transparent gele i ulike farger.

De i den lilla posen, Wildberry, smakte typisk skogsbær. Litt sånn blåbær-bjørnebær-bringebær-aktig. Dere skjønner hva jeg mener. De var ganske sure, helt på grensen til at jeg måtte knipe sammen øynene etter å ha spist opp, men det gikk greit. Og bra er det, for blir det så surt at man ikke kjenner smaken for bare syrlighet, og ufrivillig må lage grimaser, synes jeg bare det er ubehagelig. Men disse var gode. Ikke ble jeg sånn tørr i munnen etter å ha spist opp heller. De hadde faktisk litt svakere smak enn jeg hadde forventet, men heller det enn at det blir for intenst. Eldstejenta mente disse var de beste.

De grønne, Green Apple, falt best i smak hos meg. De smakte ordentlig grønt eple, og minnet veldig om et av mine favroittprodukter, Saure apfelringe fra Trolli, som jeg har nevnt her flere ganger tidligere. Man kjenner eplesmaken i pusten i nesen nesten umiddelbart, og så forflyttes inntrykket til munnen rett etterpå. Bitene hadde behagelig størrelse og kan liksom bare snikes inn i munnen en etter en. De har litt av den der vanedannende potetgulleffekten faktisk. Man bare spiser bit etter bit, nesten ubevisst, og vips er det tomt. Skulle gjerne hatt en større pose. 😀

Tenker dette i første rekke er snop for barna, kanskje med unntak av de aller minste, men voksne som liker det sure kan nok også ha glede av dem. Det hadde forresten vært fint om noen dagligvarebutikker også tok dem inn, så de var litt lettere tilgjengelig. Da jeg jobbet i Oslo sentrum var det ikke noe problem å smette innom både Narvesen og Deli deLuca nærmest daglig, men nå som jeg holder til i mindre urbane omgivelser liker jeg å få tak i det meste i matbutikken. Også med tanke på pris. Kanskje de dukker opp i uke 38? Vet jo at kiosker og bensinstasjoner ofte tar inn varer litt før butikkjedene? La oss håpe.

Googlet meg fram til at Sour Jacks har en egen nettside (her), men så bak på posen at den norske varianten produseres for Lime Nordic.

Gjenkjøp: Ja, i hvertfall den grønne

 

Ponzu Citrus Seasoned Soy Sauce fra Kikkoman

Vet det er flere enn meg som gjerne koser seg med sushi og sashimi innimellom, -og annen dippbar mat, og jeg tenkte derfor å tipse om denne flasken. Ponzu Citrus Seasoned Soy Sauce fra Kikkoman.
Eller Ponzusaus fra Kikkoman som det fint holder å kalle den.

Tror den kom i butikk i vinter eller i vår, altså er den ikke helt ny lengre, men den fortjener likevel å bli nevnt synes jeg.
Kan jo hende at ikke alle har fått den med seg? Jeg er nå på min andre flaske og synes den er veldig praktisk.

Når man bestiller sushi får man så klart alltid med litt soyasaus. Noen ganger et beger ponzu også. Men ikke alltid. Det avhenger selvfølgelig av hvilke biter man velger og hvor man kjøper maten fra, -og hva man husker på å be om, men det har skjedd mer enn en gang at jeg har ergret meg over bare å ha vanlig soyasaus å dyppe i. Til sashimi synes jeg det blir litt… tungt? Om dere skjønner hva jeg mener? For ikke å snakke om de gangene man lager maten selv. Da er det i alle fall ikke bare å plutselig tryllet fram et lite porsjonsbeger med ferdig ponzu. Og jeg er som regel for lat til å lage den fra bunnen. Eller jeg mangler alle ingrediensen som behøves. Skikkelig I-landsproblem, jeg vet, men man vil da nyte fisken sin på best mulig måte?

Og det er derfor jeg likte denne flasken så godt. Da har man ponzusaus i huset, klar til bruk, når som helst. Den har som dere ser skrukork så den kan lukkes ordentlig, og den holder 3 måneder i kjøleskap etter åpning. – Og innen den tid har man vel rukket å bruke opp alt.  

Smaken var frisk og fin, passe salt og passe syrlig og citrusaktig. Konsistensen var lett, i hvertfall lettere enn ordinær soyasaus (uten at jeg er noe ekspert på det), og fargen var brun og litt gjennomsiktig. Veldig autentisk. Tommel opp. Det er ikke så ofte det lanseres produkter som får meg til å tenke at en slik har jeg faktisk savnet, men denne gjorde faktisk det. Det er så mye lettere å ha ei flaske stående, enn å huske og kjøpe inn små porsjonsbegre til konkrete anledninger, som må brukes opp i sin helhet.
Nå kan det selvfølgelig hende det finnes andre ponzuflasker med skrukork også altså, som jeg ikke kjenner til, men enn så lenge er det denne som får min begeistring.

Jeg har kjøpt min på Meny, men gjetter at man finner den i andre store butikker også. Mega kanskje? Den koster rundt 70 kroner, -greit nok siden den holder såpass lenge.

Okay, da er dere tipset, og jeg håper det er et produkt som har kommet for å bli. 🍣🍱🥢🍤

Gjenkjøp: Ja

 

Totenflak Sylta Rødløk

I løpet av sommer’n har jeg fått noen tips fra dere om denne posen med Totenflak Sylta Rødløk. Tusen takk!

Jeg har tittet etter den hist og her i flere uker faktisk, men ikke funnet den før nå.
På lørdag, på Kiwi i Hønefoss, åpenbarte det seg heldigvis et tårn av Totenflak fremfor meg. En høy, sirlig stabel med nesten urørte esker. Det var omtrent ikke tatt ut en eneste pose enda, så det var tydelig at de nettopp var plassert ut i butikk. Bra. Jeg liker ferske, ubesudlede produkter.

I iveren glemte jeg å ta et vanlig bilde i butkkken, men noen av dere så det i alle fall på Snap. (Jeg liker Snapchat så mye bedre enn Instastory, så det er stort sett der jeg legger ut når jeg handler. Jeg skal prøve å huske og kopiere over til Instastory litt oftere i tiden som kommer, dere er jo en del flere som følger meg der.)

På lørdag kveld hadde jeg besøk, og vi åpnet så klart posen. Som dere vet har jeg vært kjempefan av Totenflak helt siden det kom, jeg har virkelig kjøpt MANGE poser, så forventningene, eller la oss kalle det forhåpningene til denne sorten var åpenbart ganske høye. Når jeg i tillegg er glad i chips med løk, var egentlig mye gitt før testing.
(Mitt første innlegg om Totenflak ligger forresten her.)

Og ja, her både duftet og smakte det løk. Syltet sådan. Veldig syltet. Jeg synes et nesten fruktig og syltet inntrykk fylte munnen ganske umiddelbart når jeg begynte å spise og jeg kjente også noe syrlig mot slutten av tyggingen. Smaken var heldigvis ikke for søt, slik noen løkchips kan bli, og mengden salt var fint tilpasset løksmaken. Allikevel ble jeg ikke helt overbevist. Det smakte okay, men ble fort litt for mye av det gode. For mye sylt. Kan man si det? Etter en håndfull flak var jeg egentlig fornøyd og det var en smule uventet. Vel, man kan ikke like alt som kommer. Og nå trenger jeg i hvertfall ikke føle panikk over at varianten kun kommer i begrenset opplag.


Selv om jeg personlig foretrekker vanlig, usylta løksmak på chipsen min må jeg gi et stort pluss for at man får eksakt den smaken man er forespeilet. For det får man virkelig. Bra jobbet av laborantene og krydderekspertene. Konsistensen var det ikke noe å si på, den var akkurat like fast og knasende som hos andre typer Totenflak, så jeg tror helt sikkert mange kommer til å synes denne sorten er god. Den gikk bare ikke helt hjem hos meg.
Sammen med disse posene på Kiwi hadde de forresten også en annen smak i begrenset opplag; Modna ost og hvit pepper. Kanskje jeg liker den bedre? Må teste til helgen.

Gjenkjøp: Nei