Consuming

I ettermiddag la jeg ut en liten story på Snapchat om noen hvitløksbaguetter fra Rema.
Jeg synes baguettene er gode, men har irritert meg litt over at det hverken står steketid eller temperatur på emballasjen.

De første gangene jeg ikke fant det tenkte jeg at det bare var meg som blingsa og ikke fant det, men det står virkelig ikke trykt på noe sted. Og da jeg la ut frustrasjonen min på Snap i ettermiddag fikk jeg heldigvis raskt bekreftet at jeg ikke er den eneste som ikke finner den infoen på pakken. Dette var noe mange av dere også hadde stusset over. -Det er derfor jeg faktisk skriver om det her på bloggen også.

Så kjære Rema. Selv om dette er deres rimeligste alternativ vil vi forbrukere gjerne ha en liten pekepinn på hvordan hvitløksbaguettene skal stekes for å bli best mulig å spise. Og hvis dere skal fikse litt på emballasjen kan dere kanskje samtidig fjerne det lille ordet «Serveringsforslag» på baksiden? I hvertfall så lenge dere ikke presenterer noen serveringsforslag i det hele tatt. 🙂

Hilsen Ingvild

 

Tusen takk for snap’ene dere sender forresten. Veldig moro å høre fra dere. 👍🏻

Brukernavnet mitt på Snapchat er:  consuming.no
Storyen ligger der enda (i skrivende stund)

Vet at jeg mer enn en gang har skrevet her på bloggen at Go’morgen med jordbærsmak er min ubestridte Go’morgenfavoritt. Den har tronet på toppen i årevis, tett etterfulgt av den grønne med melonsmak. Men begge disse er jo «vanlige» Go’morgener som inneholder sukker, og derfor ble jeg straks interessert da det i mai kom en Go’morgen Zero-variant med smak av jordbær og lime. Kanskje jeg her fant en ny, sukkerfri favoritt?

Jeg smakte faktisk første gang noe tidligere i vår, men har ikke kommet så langt at jeg har fått skrevet om den her enda. Tok med et beger og spiste frokost på jobb.

Jeg synes det så ut som helt vanlig jordbæryoghurt, og tilnærmet slik smakte også. Jeg syntes den var frisk og fin, og den minnet meg om slik jeg husker klassisk jordbæryoghurt smakte da jeg var liten. Antar at den da egentlig var mye søtere, men opplevelsen var jo at den var ganske syrlig. Denne skal ikke være tilsatt noe sukker, -dog annen søtning, og det som finnes av sukker er bare det som kommer naturlig med melk, frukt og bær.

Innslaget av akkurat lime kjente jeg ikke. OK, det var noe der som bidro til at smaken kjentes frisk og syrlig, men at det stammer fra lime, og f.eks ikke sitron, må vi bar ta Tines ord for.

Müslien som fulgte med i sidekammeret var jeg dessverre litt småskuffet over. Den var litt for ensformig og ordinær. Jeg foretrekker helst en litt sprekere müsli, en med mer variasjon, og derfor hadde jeg håpet at den som fulgte med her skulle være den samme 4-kornmüslien som hos den vanlige jordbærvarianten. Den er supergod. Her tenkte jeg spesielt fort over at jeg savnet rosiner.

OK, litt tafatt müsli til tross, det har blitt gjenkjøp av denne her. Synes det var en frisk og fin nyhet, og selv om jeg ikke gløder av glede og begeistring håper jeg det er en smak som blir. Nå vet ikke jeg hvor populære zerovariantene er kontra de vanlige Go’morgenbegrene, men jeg vil jo tro at det er bra marked for de sukkerfrie alternativene.

Gjenkjøp: Ja

Tenkte jeg skulle fortelle om en nyhet til fra Grans. Dere så kanskje innlegget jeg skrev om Isteen derfra for noen uker siden, og nå har jeg også smakt deres nyeste sort Taffelvann. Jeg var nemlig på rekeaften hos noen venner fredag for halvannen uke siden, og da sto flaskene med ferskensmak og lyste mot meg på bordet.  (-Og som alltid når man får besøk av meg, må man ta høyde for at jeg vil dokumentere deler av måltidet.)

Artig at de kjører så hardt på ferskensmaken fra Grans. Isteen deres, både den med og uten sukker hadde jo også klassisk smak av fersken. Kanskje de har fått en ny sjef som har det som yndlingsfrukt eller noe sånt? Eller kanskje bare markedsundersøkelsene deres viste at det var smaken folk flest foretrakk eller savnet. Fine flasker i alle fall, med sommerlig og frisk etikett. Men kanskje korken burde vært en nyanse rødere?

Jeg fikk lett assosiasjoner til en pose Hariboferskener når jeg trakk inn den lille dunsten som strømmet opp fra flasken etter åpning. Men den kjentes ikke på noe som helst måte for påtrengende eller for sterk. Fint. Jeg fikk glasset fylt opp og håpet at smaken skulle være like moderat og dempet som duften. Og hurra, det var den. Det er jo det som er det fine med Taffelvann, akkurat som med Bris, at hverken smakene eller boblene er for dominante. Da blir det mer behagelig å drikke. Greit at det ikke kjennes så sterkt oppe i ganen synes jeg. For ikke å glemme for salt.

Selv om jeg ganske nylig hadde smakt de to istevariantene med fersken ga dette et helt annet inntrykk. Alt til sitt bruk sant, og her er ferskensmaken mye mer sart, diskret og liksom bare tilstede. Den er langt fra så tydelig som hos isteen, eller som den for eksempel ville vært i en brus. Den bare smaksetter vannet varsomt.

Jeg har stort sett pleid å kjøpe taffelvannet med limesmak eller den helt nøytrale sorten tidligere, men utover sommer’n tror jeg fint jeg kan velge denne smaken også. Den passet fint til mat, men jeg gjetter at den er like leskende alene i sola. Eller kanskje i kombinasjon med noe annet? Kom gjerne med blandingsforslag.

Frisk, fin og mild nyhet dette her, og det er artig å teste produkter fra litt andre merker enn de jeg vanligvis skriver om. Sier ja til gjenkjøp.

Gjenkjøp: Ja

Nå har det virkelig gått i ett de siste ukene, med diverse avslutninger, tilstelninger og arrangementer på ettermiddagene. Synes alltid det er slik på denne tiden av året, og når man skal rekke å være på plass et nytt sted nesten før man er kommet hjem fra jobb, blir det ikke mye tid til å lage ordentlig middag. Så da velger man noe lettvint i steden, og et slikt nytt alternativ som nylig har dukket opp er Grandiosa Quesadilla med kylling.

OK, dette er vel mer en liten snack enn en middag, og ikke akkurat århundrets mest spennende produktnyhet, men siden vi hadde en passende anledning måtte den uansett testes.

Quesedilla er jo bare ei bretta tortillalefse med fyll, og fyllet i akkurat denne varianten besto av kylling, paprika, mais og ost. Oppvarming skulle egentlig skje noen minutter i mikrobølgeovnen, men siden jeg ikke lengre er noen lykkelig eier av en mikro (den har tatt kvelden), varmet jeg lefsene i 5 min på varmluft i stekeovnen i steden. Det gikk helt fint.

Det luket lett tacoaktig fra ovnen etter hvert som oppvarmingen gikk mot slutten. Kanskje ikke så overraskende. Duften var faktisk ganske god.

Så var de klare for servering og vi kunne hive innpå.

OK, det så ikke så veldig fristende ut dette her, men det smakte heldigvis helt okay. Fyllmengden var godkjent, kyllingbitene var ganske saftige og osten smeltet fint utover så det kjentes mest ut som en slag saus. For min del var det passe mye mais og paprika også, mens eldstejenta ville hatt enda mer mais. Selve lefsa kjentes litt tørr, men det kan godt bare skyldes at vi varmet de i ovnen og ikke i mikro.

Minstemor var ikke så veldig imponert. Der gikk det bare nedpå noen få biter før det sa stopp. Etter hvert som vi åt oss innover i quesedillaen sank dessverre begeistringen noen hakk hos eldstejenta og meg også. Det ble litt tørt, trist og trått. Så selv om helhetsinntrykket var greit var det ingen av oss som spiste opp alt. Sånn er det noen ganger, man kan ikke like alt nytt som kommer like godt.

Sikkert et OK produkt for tenåringer som kommer hjem fra skolen og trenger en snack før familien samles til middag dette her, men for oss var det ikke full klaff. Det blir ikke gjenkjøp, og jeg tror ikke det er en stayer.

Gjenkjøp: Nei

 

Vi vet alle at skinnet kan bedra, og i går gjorde jeg meg definitivt en slik erfaring. Jeg hadde besøk av en venninne, og vi fant ut at vi skulle teste potetgullet med smak av Saftig Biff fra Maarud som kom i mai. Dere har sikkert sett det i butikken alle sammen.

Jeg har faktisk hatt posen liggende her en stund, men har utsatt å åpne siden jeg synes emballasjen har vært så kjedelig og trist. Og akkurat det samme mente venninnen min, hun ordla seg bare enda tydeligere. Litt dumt når innpakningen har den effekten på en nyhet, at man rett og slett ikke blir fristet til å åpne. Kan ikke akkurat si at posen er noe blikkfang i snackshylla.

Men i går åpnet vi altså, og jeg ble litt overrasket over orangefargen på de riflede flakene. Jeg hadde sett for meg at de skulle være lysere og gulere, med et lett, brunt krydderdryss over, men det var de jo ikke. Rart hvordan vi så lett lager oss slike forestillinger i hodet.

Som dere ser minnet dette potetgullet heller om en slags mild paprikavaiant i fargen, kombinert med et lett innslag av grillkrydder. Og det var akkurat grillkrydder det smakte også. Det var det første vi utbrøt begge to. Og det var kjempegodt! Kan ikke påstå at jeg kjente så mye av den lovte saftige biffen, men det gjorde absolutt ingenting. Ok, kanskje det gjør litt for de som vil ha tydelig og ren biffsmak på potetgullet sitt, men for oss barbequefolk som liker litt sånn smårøkt, kjøttinspirert grillkryddersmak på potetgullet var dette perfekt. Det var ikke for mye eller for sterk smak, bare akkurat passe, og konsistensen var knasende og sprø. Helt innertier!

Kunne lett spist dette med begge hender, og håper at posen etter hvert får en face lift slik at den blir hakket mer innbydende. Dette potetgullet fortjener å skinne litt mer. Synes forresten smaken minnet en del om det der gammeldagse, originalpotetgullet til Maarud med smak av biff og løk (til høyre på bildet under her), men der er vel biffsmaken noe mer tydelig. Det har jeg aldri skrevet om, merkelig nok, men det er også knallgodt.

Sier så klart ja til gjenkjøp av posen med Saftig biff, og tenker at Maarudbalansen nå er gjenopprettet etter den lille nedturen med skinkepotetgullet (her) forrige helg.

Gjenkjøp: Ja

Blir bare et kort innlegg her i kveld siden jeg akkurat nå har en rundstykkedeig til heving. Ville bare rekke å nevne denne nye dusjsåpen fra Dr Greve. Frisk & Silkemyk. Antar at den kom i mai?

Jeg har faktisk ikke sett den i butikken, men bestilte den for noen uker siden på Marked.no. Huff, føler nesten det er å banne i kjerka å si at jeg handler mat fra Marked innimellom, jeg som synes det er såå gøy å rusle rundt i butikker og se etter nyheter. Men så var det dette med travle dager, alenemor, hektiske ettermiddager med en zillion avslutninger, og ikke minst bekvemmelighet. Og uansett anskaffelsesmetode, såpen var uprøvd og nå har vi tatt i bruk.

Det står at den er med macadamia- og jojobaolje og at den er dermatologisk testet på tørr hud. Kan jo ikke annet enn å stole på det som er oppgitt, men det viktigste er jo egen opplevelse av både duft og vask. Og jeg syntes den var superdeilig i konsistensen. Ordentlig glatt, tander og behagelig. Og så var duften så feminin. Litt blomsteraktig frisk og ren. Den når ikke helt opp til favoritten, som er den «vanlige» Mild & pleiende dusjgelen til Dr Greve (her), men plasserer seg ikke så langt unna. Så bra! Jeg er som dere allerede vet veldig fast kjøper av Dr Greve-serien, så dette var absolutt en velkommen nyhet.

Jeg synes det er mye vanskeligere å holde styr på alle non food-lanseringene enn mat og digg. Det er ingen nettaviser som presenterer dem, Instagram flommer ikke over av bilder av dem, og det er aldri demoer av dem i butikkene. Skjønner jo at sistnevnte er vanskelig å løse rent praktisk, men følgen blir jo at det er litt vanskeligere å holde seg oppdatert. Litt dumt. Så kom veldig gjerne med non food tips til meg om dere ser noe nytt folkens. Liker å teste det også.

Jeg kan gjerne kjøpe denne såpa igjen jeg. Ikke var den særlig dyr heller. Tommel opp.

Gjenkjøp: Ja

Da var det hverdag igjen, og på tide å skrive om noe annet enn snop og snacks. Tenkte derfor kjapt å tipse om disse små beholderne med fond fra Maggi. Eller ferdigblandet buljong eller juksekraft som jeg pleier å kalle det.

Så vidt jeg vet er ikke disse nye, men designet må da være nytt nå? Oppskriften er i alle fall ny står det, og sikkert improved også. Det pleier jo gjerne følge med en oppgradering av selve produktet også når emballasjen endres. Skal ikke påstå at jeg kan sammenligne med den gamle smaken, men det gjør jo ikke noe. Det er først nå jeg har tatt disse i bruk og blitt overbevist. Må også ta med at det bare er de siste årene jeg har blitt obs på at det i det hele tatt finnes noe som heter fond. Har alltid sverget til buljongterninger og bujongpulver, og gjetter at flere sikkert henger igjen litt der bak i 80-åra sammen med meg. Har brukt litt fond fra flaske altså, men sike små porsjonspakninger er unektelig veldig praktisk for en liten husholdning som vår.

Eskene inneholder seks små beholdere, eller kopper direkte oversatt, og hver enhet inneholder 24 gram fond. Ikke så mye, men nok. Her er kjøttvarianten.

Jeg er ingen kløpper på saus, og dermed blir det ofte til at jeg tyr til posevarianter. Det er imidlertid ikke alltid de har verdens mest spenstige smak heller, og da er det helt genialt å kunne piffe opp med en liten ampull med fond.

Her skulle vi faktisk ha biff, og sausen trengte litt mer spenst og særpreg. Rørte inn en liten dose fond, og det luktet faktisk ordentlig kjøttkraft fra væsken. Litt sånn kraftfullt og helhetlig uten å bli for salt, om dere skjønner hva jeg mener.

Tok ikke bilde av det ferdige måltidet, men sausen ble bra den, og bitte litt mørkere enn opprinnelig i fargen.

Og siden jeg nå skriver om disse fond cupsene, tar jeg like godt med en variant til. Nå ganske nylig har jeg nemlig også forsøkt kyllingsmaken. Her er den.

Akkurat som kjøttfonden er det også her seks pakker i esken. Man kan lage buljong, bruke dem i suppe eller som pakningen foreslår; tilsette smak i vannet når man koke pasta. Det gjorde jeg og begge jentene lurte på hva slags ny god pasta dette var. Helt genialt. Og til info pleier de ikke si det når jeg bare har ei skje buljongpulver i vannet.

Det duftet som en slags mild og fristende kyllingsuppe av vannet, men smaken var mye mer diskret. Bare akkurat nok til å gi et fyldigere og mer kyllingaktig middagspreg på pastaen. På en måte mer krydret. Dere vet hva jeg mener? Den der duften og smaken som egentlig bare kan beskrives som «middag».  Middag er digg. 😀

Synes dette var fine smaksforsterkere, og kommer nok til å kjøpe flere pakker når disse er brukt opp. Tenkte også å prøve sorten med grønnsaksgrønnsaksmak etter hvert.

Gjenkjøp: Ja

 

I dag har vi testet de to Labanvariantene som stiller til valg. Har dere sett posene? Jeg brukte litt tid på å finne dem, men på Coop Prix inne i Oslo hadde de heldigvis et digert berg like ved inngangen. Jeg liker sånne store kampanjetorg som gir tidsbegrenset variasjon i butikkene. Det skaper liksom litt liv.

Vi kjøpte en pose med de blå, den røde fikk jeg bestilt på Marked.no for noen uker siden (der var den blå allerede utsolgt). Og nå som begge sorter var i hus lå alt til rette for valgduell.

Men hallo. Hva tenker vi egentlig om dette her? Røde og blå seigmenn? Er det grunnet stortingsvalget til høsten? Snakk om polarisering av politikken vår!
Eller er fargene helt tilfeldig valgt? Det tror jeg egentlig ikke, men det er uansett ganske underordnet i denne sammenheng. Vi er jo mest interessert i smakene.

Åpnet de blå først. Seigmennene her så ut til å lide av en særdeles syntetisk blåturkis farge, nesten slik som den blå brusen man fikk kjøpt i Sverige da jeg var liten, men det sto faktisk «100% naturlige farger» på posen. Så da får vi tro på det. Undres hvordan Nidar har fått det til? Uansett festlig med blått godteri, og seigmennene duftet og kjentes akkurat slik de så ut. De er oppgitt å ha smak av tutti frutti, og det hadde de jammen. Vi kjente ordentlig ubestemmelig godterifruktsmak, hvis det er noe som heter det. Begge jentene syntes denne var den beste sorten, og det kan jeg forstå. Det var et typisk barnepreg på dem. Må også nevne fantastisk fersk konsistens.

Så åpnet vi de røde seigmennene, de skulle ha smak av lakris og bringebær. Jeg ba en stille bønn om at de skulle være som de salte rockerne siden lakris var innblandet, men hadde mine tvil side de var røde. Ikke svarte. Hvorfor dukker ikke de salte rockerne opp igjen? Beste Laban noensinne (innlegg her). Disse luktet bringebærgele med noko attåt, og slik var også smaken. Først kjente vi bare bringebær, sånn typisk rød godtesmak, så kom det lille lakrispreget fram og gjorde totalen litt mer interessnt. Jeg syntes de var de beste, smaken her plasserte seg nemlig noen hakk lengre opp på voksenskalaen enn de blå. Og også her var konsistensen mjuk og god. Det er noe eget med ferskt godteri. 😛

Må forresten ta med valgløftene til begge kandidater. Fine de. Og er man enig med begge kan man stemme på begge. Tenk om det var så enkelt i det virkelige liv? Så slapp man ta noe standpunkt. Hadde vært jo vært helt ypperlig for alle som har beslutningsvegring.  Jeg hadde egentlig ikke tenkt å stemme i det hele tatt, men når jeg så at man kunne vinne en eske med sin favoritt, måtte jeg gjøre det allikevel. (Her)

Artig gimmick dette her, og gøy med et slikt valg igjen. Husker for noen år siden var det jo støtt og stadig slike valg. Solovalg, pizzavalg og jeg husker ikke hva, men nå er det en liten stund siden sist.

Både barna og jeg synes vanlige Laban seigmenn smaker bedre enn disse her, så det blir antagelig ikke gjenkjøp. Men moro å ha smakt. Ønsker begge kandidater lykke til, ser at særlig han røde trenger det.

Gjenkjøp: Kanskje


Ivrig og engasjert forbruker, med en godt over gjennomsnittlig begeistring for dagligvarebransjen. Fryder meg når det lanseres nye produkter jeg kan teste. Prøver selvfølgelig også andre varetyper og nyheter hvis jeg ser noe fristende!

Bloglovin

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv