Zeroh! Green Apple & Passionfruit

Frivillig, ubetalt reklame 

Nå er endelig massevis av nyheter på plass i butikkene. Synes det har vært noen lange uker å vente i år.
På mandag var safthyllen på Meny fylt opp med en ny Zerohsmak; Green Apple & Passionfruit. Jeg kjøpte, smakte, og så dro jeg på jobbreise noen dager. Derfor ble det ikke noe innlegg før i kveld.

Som dere ser er fargen veldig grønn. -Nesten som slim, mente yngstejenta, og dere som har barn vet at det er en positiv kommentar. Jeg tenkte også litt på slim da jeg så flaskene. Det som deltagerne får over seg i Labyrint når det er tomt for livspucker faktisk. Samtidig var det kult med en farge som skilte seg så tydelig ut i safthyllen.

Det duftet veldig eple da jeg åpnet korken. Jeg kjente ikke noen pasjonsfrukt, men tenkte den delen heller ville åpenbare seg i smaken. Jeg blandet det første glasset ganske sterkt, men fant fort ut at det kun er en liten mengde saft som trengs. Bra det, da er flasken drøy i bruk.

Smaken var både frisk, syrlig og overraskende søt. Den minnet meg litt om gelégodteri. Eplesmaken var utvilsomt mest dominant, men man kjente at den var ispedd noe annet også. Særlig om man beholdt slurken litt i munnen før man svelget. Jeg synes totalinntrykket var litt tropisk. Eller kanskje sommerlig er et bedre uttrykk? Tror også jeg vil si smaken var litt feminin, og saften hadde sikkert vært enda bedre med noen isbiter oppi.

Jeg måtte prøve meg litt fram for å få til riktig blandingsforhold her. En til ni er lett i teorien, men man må tilpasse litt etter type glass man bruker. Det ble lett for sterkt, og da var smaken for søt og intens. Samtidig ble smaken litt flat og tam hvis jeg blandet for svakt. Etter noen glass satt heldigvis miksen greit, og da var jeg fornøyd.

Det er nok ikke en saft jeg vil drikke veldig mange glass etter hverandre av. Jeg ble litt mettet etter hvert. Ett sånn nå og da er imidlertid helt supert. Det står heldigvis ikke limited edition på etiketten her, dermed er planen åpenbart at smaken er kommet for å bli. Blir spennende å se om den klarer seg.

Gjenkjøp: Ja

 

Consuming på Matkontrollen

Sjøl om jeg synes det ble litt kleint, må jeg si tusen takk for hyggelige tilbakemeldinger fra dere som fikk med dere at jeg dukket opp i Matkontrollen på TV2 på torsdag. Som flere har påpekt er det jeg sier veldig klippet ja, og jeg snakket egentlig veldig mye mer enn det som ble vist i programmet, men det var uansett artig å få være med.

🙂

Melkesjokolade med Sørlandschips

Frivillig, ubetalt reklame
Okay, jeg er imponert. Og det ble jeg allerede i romjulen da jeg så bilde av denne sjokoladen for første gang. Jeg trodde en stund det bare var en kreativ photoshopspøk, men etterhvert ble jeg betrygget fra ulike hold om at dette var et reelt produkt. Veldig spennende!

Jeg er overbevist om at det er flere enn meg som har sittet i festlig lag (eller i sofa’n hjemme) og spist søt sjokolade med den ene hånden og salt chips med den andre, og fablet om at dette burde komme i en ferdig pakkeløsning. Smakene er jo så gode sammen. Men fra slik ønsketenkning til konkret produkt kan veien være både kronglete og kostbar. Ikke alle ideer lar seg materialisere. Vel, Sørlandschips har tatt sjansen. De har tydeligvis fanget opp et udekket behov hos forbrukerne, og våget å satse. Spenstig gjort. Her har vi den; Melkesjokolade med biter av Sørlandschips.

Jeg fant sjokoladen på Spar i Sandvika på tirsdag, og fikk bakoversveis av prisen. 53 kroner! Her gambles det åpenbart på at produktet vekker så stor nysgjerrighet at folk kjøper uansett. Noe jeg tror mange gjør for å prøve. Så avgjør jo smaksopplevelsen om man er villig til å betale samme pris en gang til så det blir gjenkjøp.

Designet på emballasjen levner ingen tvil om man får her. Smart valg. Det er brukt samme fonter og farger som på posen med Havsaltchips, klassikeren til Sørlandschips, og jeg synes det gjorde at sjokoladen skilte seg godt ut i hylla. Dessuten hadde overflaten på papiret en litt skinnende, men matt finish, egentlig en ganske kul kombinasjon. Dere skjønner hva jeg mener når dere ser den.

Her er platen åpnet, og den ser ut som en ganske ordinær sjokoladeplate. -Med morsomt mønster på rutene. Den duftet svakt av Sørlandschips, men lukten av melkesjokolade dominerte totalinntrykket i nesa. Selve sjokoladen var ganske lys og smakte helt all right. Mener jeg leste et sted at den var belgisk, og selv om den ikke smakte like magisk som herlighetene man får kjøpt i de små sjokoladebutikkene rundt Grand-Place, var den absolutt godkjent. Jeg fryktet den skulle kjennes som slik altfor søt adventskalendesjokolade, men den var heldigvis mye bedre. Det var tett i tett med potetgullbiter inni hele sjokoladen, og de kjentes som en slags tydelig krisp mellom tennene. Ingen av bitene var blitt mjuke av å ligge inni sjokoladen (bra!), og konsistensmessig fikk jeg litt assosiasjoner til Smash! (Det er jo litt av samme greia, selv om formatet er ulikt.) At det var biter av akkurat Sørlandschips som utgjorde knasen var imidlertid ikke helt åpenbart. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart å identifisere det hvis jeg ikke visste om det i forkant. Kanskje når bitene var ferdigtygget, da kjentes både ettersmak og rester i jekslene som om når man har spist chips, men ikke underveis. Da var knasebitene litt mer udefinerbare.

En ting jeg ble litt overrasket over var saltmengden. Den var ikke stor. Jeg hadde både håpet og trodd jeg skulle kjenne ordentlige innslag av havsalt når jeg åt, men det gjorde jeg ikke. Det kom bare små, vage hint innimellom. Det var nesten så jeg fikk lyst på en skål chips ved siden av, og det var vel ikke helt hensikten. Vel, sjokoladen var godt uansett.

Totalen her var slett ikke dum. Jeg synes produktutviklerne har gjort et godt stykke arbeid. Allikevel tenker jeg at dette kan være versjon 1.0, og så kommer 2.0 etter hvert. Da med mye mer salt og litt større chipsbiter. Da hadde den tatt noen steg nærmere den optimale chipssjokolade, og opplevelsen hadde stemt enda bedre overens med forventningene og begeistringen over produktidéen og gjennomføring.

Ut i fra aktivitet i sosiale medier tror jeg veldig mange kommer til å gi denne platen en sjanse. Det er utvilsomt en fengende nyhet som trigger nysgjerrigheten. Så blir det utrolig spennende å se hvordan den vil klare seg, og hvor mange som går for gjenkjøp etter første testing. Her i huset ga også begge barna tommel opp, så jeg antar at vi kjøper den igjen. 🙂

Gjenkjøp: Meget mulig

 

Vintergull fra Maarud

Frivillig, ubetalt reklame
Jeg ble nesten litt lettet da jeg forrige uke oppdaget posene med Vintergull fra Maarud i butikken. De siste to årene har Maarud sluppet vinterposer akkurat i månedskiftet januar/februar, og det hadde vært trist om mønsteret skulle brytes i år. Smakene denne gangen er Fyldig paprika og Kremet tomat & urter, og jeg kjøpte likegodt begge to.

Synes designet på posene denne gangen var litt kjedeligere enn tidligere år. Mest sannsynlig har det med fargene å gjøre. Illustrasjonsbildene var koselige og nostalgiske, men selv om det er brukt sterke farger på enkelte elementer, ble helheten fortsatt litt dus og blek. Nåvel, det er så klart smak og behag, og det hindret meg heldigvis ikke fra å bli fristet og kjøpe.

Først testet vi posen med Fyldig paprika. Antar at det nesten er overflødig å nevne at potetgull med paprikasmak er en av mine absolutte favoritter, og at jeg dermed var ganske sikker på at denne nyheten var god.

Av en eller annen grunn hadde jeg innbilt meg at flakene skulle være riflet og litt kraftige. Kanskje fordi vintergullet i fjor hadde den utformingen? Jeg fikk meg dermed en overraskelse da jeg tittet inn i posen. Disse flakene var nemlig småkrøllete, sprø og knasende, og tynnere enn bølget potetgull. Spennende.

Hadde dette vært et eventyr ville jeg trolig beskrevet fargen som ven, vakker, rød, men siden dette er et blogginnlegg med høyst dagligdags, muntlig språk, nøyer jeg meg med å si at fargen var tydelig potetgullorange med spredte, små krydderprikker i en mørkere nyanse.

Smaken var selvfølgelig god. Litt småsyrlig paprika, med bittelitt sting, men ikke sterkere enn at en nybegynner fint kunne kost seg med flakene. Tror ikke jeg vil beskrive smaken som fyldig, det var i alle fall ikke et adjektiv som kom opp da jeg skulle fortelle da andre hva jeg syntes. Innimellom minnet inntrykket litt om pommes friteskrydderet fra Hoff, dere vet det i de røde plastboksene de har på enkelte gatekjøkken, men det kjentes ikke hele tiden. Bare innimellom.
Både medsmakeren min og eldstejenta var enige med meg i at dette var godt. Konsistensen bidro så klart til at totalen ble så bra, og jeg sier absolutt ja til gjenkjøp så lenge posen er i salg.

 

Så var det varianten med Kremet tomat & urter. En smak jeg umiddelbart vurderte som litt mer spesiell, og som jeg før åpning av posen tenkte ville appellere til litt færre snacksspisere. Kanskje mer for viderekommende. Vel, spennende for det.

Nå var jeg forberedt på at konsistensen var sprø og at utformingen ikke var riflet, og ble dermed ikke overrasket da jeg åpnet og tittet nedi posen. Her hadde flakene en lysere, mer sart farge, delikat sådan, og det duftet veldig godt. Mmmm. Lukten minnet om en slags mild barbeque og forhåpningene mine skjøt i været. De dalte imidlertid ganske raskt ned igjen da jeg begynte å spise. Her syntes jeg ikke duften samsvarte veldig med smaken. Så leit. Det kremete inntrykket dominerte tydelig med en gang jeg fikk flaket i munnen og stjal masse fokus fra både tomatsmak og urter. Det minnet om slikt påstrødd rømmepulver mange potetgullsorter har, og det synes jeg blir alt for syntetisk. Egentlig veldig dumt, for når det første laget var borte var resten av smaken overraskende god. Snodig og nesten komisk at man kan få så mange ulike stadier og inntrykk fra bare ett flak. For meg er dessverre avstanden mellom kremet og kvalmende ofte svært kort, så jeg ga meg etter noen munnfuller her. Hadde ikke lyst på mer. Litt leit, for hadde smaken kun vært tomat og urter, uten det kremete fortegnet, hadde opplevelsen trolig vært en helt annen. Vel, alle kan ikke like alt, og en av to er jo slett ikke gæærnt.

Som dere skjønner blir det gjenkjøp av paprikaposen, men ikke tomat & urter. Fornøyd med det.
Og så gleder jeg meg til å se og smake resten av snacksnyhetens som straks kommer. -Bare fortsett å tipse meg om dere ser eller hører om noe spennende.

Gjenkjøp: Ja og Nei

 

Japp Peanøtt Karamell fra Freia

Frivillig, ubetalt reklame
Da kommer det jammen meg et sjokoladeinnlegg til. Freia har nemlig vært så elskverdig å dele en nyhet til med oss, selv om det fortsatt er noen uker til slipp. Se her, en liten Japp Peanøtt Karamell på bare 37 gram.

Jeg har ikke noe butikkbilde til dere denne gangen, lekkerbisken er så vidt jeg vet nemlig bare i salg hos kolonial.no enn så lenge. Jeg bestilte den der før helgen. Den kommer nok i butikkene etter hvert.

Som dere ser har den tilsvarende design på emballasjen som storplaten med Peanøtt Karamell fra Freias Smakfullserie. Den som kom i april i fjor. (Innlegg her.) Og så vidt jeg kunne kjenne var dette akkurat samme sjokolade. Sånn bortsett fra størrelse og utforming så klart. Den var like god som den store, like søt og fristende. Laget med flytende karamellen inni sjokoladen var helt fantastisk mjukt, helt glatt og flytende, og det var istrødd akkurat passe mengde peanøtter. Synes det smeltet i munnen. Det nederste kremaktige laget hadde noen små biter av knasende krisp, noe som ga fin struktur og variasjon mellom tennene. Sammensetningen gjorde totalen farlig god. – I alle fall for meg. Den minner så klart om Snickers, det synes jeg de fleste sjokolader med peanøtter gjør, men inntrykket her er mye mer smooth. Ikke så mektig. En Snickers synes jeg noen ganger kan kjennes som et lite måltid, denne her var definitivt mer en liten treat.

Tor ikke jeg kommer med noen ytterligere beskrivelse. Dere må smake herligheten selv. Jeg kjøper ganske sjelden små sjokolader til bare meg selv, jeg liker bedre poser eller storplater som kan deles med flere, men akkurat denne kunne jeg spist en hel kartong av. Håper virkelig det er en nyhet som har kommet for å bli. Som dere skjønner kjøper jeg den veldig gjerne igjen.

Gjenkjøp: Ja

 

Royal Trippel Magi fra Diplom-Is

Frivillig, ubetalt reklame
Torsdag ettermiddag dro jeg innom Circle K ens ærend for å kjøpe is. Hadde fått tips fra flere av dere om at Diplom-Is hadde sluppet en nyhet, og selv om jeg synes noe skurrer når man nevner islansering og januar i samme setning, kunne jeg ikke la være å undersøke. Og dypt der nedi isdisken lå den og skinte. Royal Trippel Magi Salt Karamell. For et staselig navn. Og for en lekker emballasje. Jeg måtte selvsagt kjøpe.

Siden det kjentes noe unaturlig å stå ute på parkeringsplassen å spise is i nesten 10 minusgrader, tok jeg den med hjem og la den i fryseren. Der har den ligget fram til det ble tid for dessert i dag.

Må si jeg ble litt overrasket da jeg åpnet emballasjen. Selv om isen var sølvfarget på bildet, innbilte jeg meg at den skulle være brun i  virkeligheten. Men neida. Den var lys sølvfarget, nesten hvit, og overflaten var dekket med veldig finkornet, funklende glitterstøv. Magisk og eventyraktig. Innenfor var et lag melkesjokolade, deretter kom karamellen og innerst så klart isen.

Så var det smaken da. Veldig lik de vanlige, små Royal Salt Karamell må jeg si. De som selges i kartong. Tror egentlig ikke jeg kjente noe særlig forskjell. Ikke så rart; fra melkesjokoladen og inn virket det å være samme is. Ikke at jeg spiser så vanvittig mye Royal salt karamell at jeg kan påstå å være ekspert på smaken, men vi pleier å ha den i fryser’n om sommeren siden begge barna liker den godt. Denne magiske utgaven hadde så klart sølvtrekket i tillegg, men det i seg selv påvirket ikke smaken noe særlig. Det bidro mest visuelt. Og om noen skulle være i tvil, isen smakte deilig. Ganske fyldig karamellsmak, kremet is, og dette lille hintet av salt som gjorde at det ikke ble for søtt og kvalmende. Tror ikke jeg klarer å komme med noe ytterligere beskrivelse. Jeg spiste den opp ganske fort, og kunne fint klart en litt større utgave.

Regner med at denne blir å få tak i flere steder fra uke 8, og når været blir varmere kan jeg godt kjøpe den igjen. Synes den ga en fin isopplevelse. Den kostet kr 29,- og foreløpig er den visst bare i salg på Circle K.

Gjenkjøp: Ja

 

Singel Vårrull Vegetar fra Daloon

Frivillig, ubetalt reklame
Mens vi venter på flere vinternyheter, tenkte jeg å fortelle om et produkt jeg fant på Kiwi i høst.
Vårrull Vegetar i singelpack fra Daloon. De hadde jeg ikke sett før.

Jeg har flere gange spist Daloons vårruller fra de røde og gule pakkene, de som inneholder seks enheter, men at de nå selges enkeltvis var jo en god nyhet. Det er jo massevis av husholdninger bestående av bare en person her i landet. Og selv om det ofte blir bedre kilopris når man kjøper store pakninger, er det noen ganger mer praktisk å kjøpe bare akkurat den mengden man trenger der og da.

Disse her var fylt med massevis av grønnsaker, blant annet kål, gulrøtter, bønnespirer, bambusskudd, paprika, løk og soyabønner. Full oversikt over innhold fant jeg her.
Jeg er ikke så innmari god på å spise vegetarmat, men gjør i alle fall noen tapre forsøk innimellom. Tenkte at vårruller var et takknemlig og enkelt kjøttfritt alternativ til middag.

Rullene skulle steke i ovnen ca 20 minutter, her ser dem dem frosne. Rene og delikate.

Etter hvert som de nærmet seg ferdig luktet det nesten litt Food Truck på kjøkkenet. Sånn litt eksotisk og ferieaktig. Virket jo lovende det. Jeg passet på å steke dem bitte litt lenger enn steketiden som var oppført på pakken, for sikre at deigen ble ordentlig sprø. Egentlig synes jeg vårruller smaker best når de kommer rykende opp fra frityren, men det var ikke noe alternativ til dette måltidet. Overflaten ble faktisk overraskende krisp og knasende i ovnen også. Her er det ferdige resultatet.

Vanligvis har vi ei flaske med sweet chilisaus stående i kjøleskapet, men akkurat når jeg skulle spise denne dagen var det tomt. Og jeg hadde typisk nok ikke noen ny på lur i matkjeller’n. Argh, skikkelig urutinert av meg å ikke dobbeltsjekke det før jeg satte i gang å steke vårrull til middag. Heldigvis hadde vi soyasaus, så det fikk duge.

Smaken her var helt allright. De kjentes noe fyldigere og mer helhetlige enn forventet, samtidig mindre sterke enn Daloons varianter med kjøtt. Det kan godt hende de smaker tilsvarende de i pakken Tasty Vegetables, de har jeg aldri testet. Jeg hadde nok håpet på litt mer sting, futt og utfordring til smaksløkene, men om man bruker en god saus ordner det seg. Totalen var absolutt godkjent. Deiglaget var uventet tykt og fyllet ga grei og variert tyggemotstand. Spesielt de grønne soyabønnene var fine som variasjon til resten av fyllet som nok fløt litt mer i hverandre.

Jeg spise begge vårrullene jeg hadde stekt og ble mett på en behagelig måte. Vil derfor absolutt gi ståkarakter. Må allikevel innrømme at jeg synes noe manglet, måltidet ble litt tamt og kjedelig. Jeg ble ikke like tilfreds som jeg blir når jeg spiser kjøttmat. Men jeg jobber med saken, OK?

Uansett vil jeg tro det er marked for disse her. Kan ikke huske å ha sett dem andre steder enn på Kiwi, men mulig jeg bare ikke har sett godt nok etter. Det er jo definitivt en økende trend med vegetariske alternativer og når det i tillegg er tilpasset folk som skal ha noe i farta, eller som ikke trenger så store mengder, tenker jeg grunnlaget er tilstede. Jeg drister meg til å skrive et kanskje til gjenkjøp.

Gjenkjøp: Kanskje

 

Melkesjokolade Tutti Frutti fra Freia

Frivillig, ubetalt reklame
Dette var festlig. Nesten så jeg tror det har gått troll i ord. I går kveld satt jeg og etterlyste nyheter, for eksempel en storplate fra Freia, og hva finner jeg på Rema i dag? Jo, ny storplate fra Freia. Fantastisk!
Melkesjokolade Tutti Frutti heter den, og ser slik ut.

Ah, for en lykke. Og så lekker og frisk! Man kan ikke overse den i butikkhylla.
Dette er altså melkesjokolade som inneholder biter av gelegodteri, og jeg skjønner godt hvorfor Freia har valgt rosa som tilleggsfarge på emballasjen. Det er vel ingen annen farge som sprudler Tutti Frutti tydeligere enn den.

Jeg er en av dem som likte storplaten Frydefull Jelly Popp som kom i 2014, og ble litt trist når den forsvant. Tenkte at dette måtte være noe i samme gate, og kunne ikke la være å kjøpe. Og selvfølgelig måtte vi smake nesten umiddelbart etter at jeg kom hjem fra butikken. At det er lillelørdag er mer enn godt nok argument for å ta seg en sjokoladebit midt i uka. – I tillegg til at jeg må holde liv i bloggen selvfølgelig.

Det duftet som snilt, søtt og fruktig godteri sammen med klassisk melkesjokolade da jeg åpnet innpakningen. Veldig fristende. Som dere ser har platen klassiske Freiaruter med stork, men gelébitene som var fordelt tilfeldig i hele sjokoladen gjorde det noen steder vanskelig å bryte den opp langs linjene. Jeg måtte lure og lirke litt i den seige geleen. Helt greit, den slapp ganske lett de fleste steder. Jeg pleier alltid å holde på utsiden av papiret når jeg deler opp sjokolader, og det var ekstra lurt i dette tilfellet. Ellers hadde det nok blitt både klissete og rikelig med fingermerker på platen.

Smaksmessig innfridde sjokoladen selvfølgelig. Den kjentes typisk godterifruktig og søt på en barnevennlig måte, akkurat slik man forestiller seg at melkesjokolade med gelégodt skal smake. Den ga virkelig en gledelig munnfølelse. Gelébitene hadde forskjellig farge og for meg kjentes det som om de også hadde ulik smak. Mange av bitene var faktisk uventet store, og i konsistens minnet de litt om rosinene i Fruktnøtt. Bare noe seigere og nesten med et tynt skjørt knasende lag ytterst mot sjokoladen. Eldstejenta delte entusiasmen min og mente dette ville bli hennes nye favorittsjokolade. Minstemor var mer lunken, for henne ble det for mye gele.

Som dere skjønner blir denne fristelsen vanskelig å motstå på fremtidige handleturer. Jeg synes det var en veldig positiv nyhet og sier uten tvil ja til gjenkjøp.

Gjenkjøp: Ja