Consuming

Dagligvarebloggen

Fruitilicious fra Haribo

Frivillig, ubetalt reklame
Det er ikke så ofte jeg skriver Hariboinnlegg her på bloggen. Jeg er veldig glad i snopet deres, men siden de ikke stadig pøser på med nyheter i det norske markedet blir det ikke så mye å teste. Desto artigere er det selvfølgelig når de endelig lanserer en godbit, og det har de gjort nå. Se her, en pose med det ubeskjedne navnet Fruitilicious. Artig og selvsikkert. 😎

Dette er en pose i rimelig klassisk Hariboånd. Geléfigurer med ulik smak og farge. Det litt mindre typiske er at bitene inneholder 30 % mindre sukker enn ordinært gelégodt. (Deres eget antar jeg at de mener.) Spennende at de forsøker seg på en sukkerredusert variant, det er jo så tidsriktig. Veldig bra hvis det funker.

OK, jeg innrømmer at jeg har en liten innebygget skepsis til slike lovnader som står på posen. Mindre sukker, samme gode smak. Jaha ja. Hvorfor har de hatt så mye sukker i utgangspunktet da? Hvis det ikke var for smakens skyld? Og hva er evt. sukkeret erstattet med nå? Bitter stevia? Eller noe slags kunstig søtning som gir metallisk ettersmak?

Heldigvis synes jeg produsentene har blitt mye flinkere til å lage produkter med mindre sukker og OK smak de siste årene. Man kjenner ikke lenger alltid automatisk at noe er light om man ikke blir gjort oppmerksom på det. Og den der karakteristiske daffe ettersmaken mange lettprodukter hadde før forekommer stadig sjeldnere. Men allikevel, jeg var litt avventende da jeg skulle smake første bit.

Hurra, her var skepsisen grunnløs. Disse gelébitene var ordentlig gode de. Det var masse, saftig fruktsmak, altså av det godteriaktige slaget, og jeg tenkte ikke over at jeg spiste noe med angivelig mindre sukker. Og det gjorde ikke barna mine heller. Begge syntes faktisk det var veldig godt. De mente det kjentes som Haribobjørner, bare med sterkere smak. Det mente også det var ganske tydelig forskjell på bitene av ulik farge i posen, og det er jeg enig i. Koselige fjes hadde de også.
Eldstejenta ga meg klar beskjed om at måtte skrive gjenkjøp om jeg skulle lage blogginnlegg, for disse måtte vi bare ha igjen.

Dette var en positiv nyhet. Det er helt greit å spise snop med mindre sukker så lenge det ikke går på bekostning av smaken, og disse her var helt innafor. Jippi. Det eneste jeg ikke var enig i var påstanden øverst på posen. Share Size. Øh, det må vel være en overdrivelse? 100 gram er ikke akkurat en enorm mengde, og såpass vil jeg nå helst ha for meg sjøl. Glupsk og grådig som jeg er. 😆 Skal jeg dele får jeg heller kjøpe to.

Gjenkjøp: Ja

 

Fryd Brie Hvitløk fra OsteCompagniet

Frivillig, ubetalt reklame
I dag smakte jeg den nye Fryd Brie Hvitløk fra OsteCompagniet. Kjøpte den på Meny i begynnelsen av uka, men siden det har vært høstferie og vi har vært litt på farten, har den blitt liggende til nå.

Jeg har alltid vært glad i ost. Kan styre meg for de skarpeste blåmuggvariantene, men synes ellers det er helt greit å variere litt bort fra Norvegiaen. – Som vi forøvrig bruker vanvittige mengder av her i huset hver uke. Tror ikke jeg noen gang har spist hvitløksost før, men vanlig brie er jo veldig mild og snill, så kombinasjonen hørtes spennende ut.

Vi lot osten stå litt i romtemperatur før den skulle spises, slik at smaken skulle komme best mulig fram. Kjøleskapskald ost synes jeg ofte smaker litt for lite. Kulden fortrenger mye av inntrykket.

nettsiden til OsteCompagniet står det at denne osten har en mild, men fremtredende smak av hvitløk, og det var akkurat det jeg tenkte da jeg hadde smakt. Hvitløksmaken var tydelig, men ikke sterk. Man kjenner det nesten med en gang, selv om smaken av vanlig brie slår inn aller først. Osten både ser ut som og lukter som vanlig brie også, men når man har fått den i munnen kan man ikke unngå å kjenne at her er det noe i tillegg. Jeg syntes den var ganske god, og den passet godt sammen med spisspaprika. Hvitløksbrie og marmelade er derimot mismatch. Det trenger dere ikke prøve. Osten ga heldigvis ingen varig ettersmak i munnen og jeg ble heldigvis heller ikke gående å geise hvitløk i lang tid etterpå. Bra.

Vi ble sittende litt og fundere på hva annet man kan bruke denne til, og kom vel ikke fram til noe annet enn på pizza. Ser at produsenten også foreslår ei skive på biffen eller hamburgeren på nettsiden sin, og akkurat på biffen kunne jeg faktisk godt tenke meg å forsøke den. Gi meg gjerne et pip om noen av dere prøver. Eller hva med at en av disse gode burgerrestaurantene i Oslo setter en burger med hvitløksbrie på menyen? Jeg hadde kjøpt. 🍔

Jeg synes dette var en fin nyhet. Ikke overdrevent kreativt, men det trenger det heller ikke være. De alt for sære og ekstreme smakene og kombinasjonene varer ikke i lengden uansett. Selv om jeg nok foretrekker vanlig brie kan jeg godt kjøpe denne igjen. Håper den blir.

Gjenkjøp: Sannsynlig

 

Melkesjokolade Snøkrystaller fra Freia

Frivillig, ubetalt reklame
Melkesjokolade Snøkrystaller med Sprø Mintbiter fra Freia må vel vinne prisen for koseligste emballasje på en nykommer denne høsten? ⛄⛄ Jeg fant den på Meny for flere uker siden, og selv om det er litt vel tidlig med snømanndesign i september, kan vi vel være enige om at pakningen var sjarmerende.❄❄
Her er den på Meny, og hvis bildet ser litt snålt ut er det fordi sjokoladene sto på høykant i hylla og bildet måtte tas sidelengs.

Som det åpenbart ligger i navnet inneholder denne sjokoladen knasende innslag av mint. Jeg er glad i både After Eight og Opera Mints, og tenkte dermed at kombinasjon kom til å være vellykket. Det uroet meg imidlertid litt at snømannen hadde en stokk av sukkertøystang, -og at det lå noen polkagriser i snøen ved siden av ham, men jeg skjøv tanken litt til side og sprettet pakningen. -Selv om jeg er glad i mint er jeg nemlig ikke så begeistret for polkagris, men fant ut at illustrasjonen bare kunne være tilfeldig for å gi et mer juleaktig inntrykk.🎄 (Øh, hallo – litt dumt å prøve å lurer seg selv, sant? En slik detalj er da aldri tilfeldig.)

Det sivet en svak duft av mintpastill opp fra platen og jeg håpte det skulle gjøre totalsmaken frisk og sval. Det hadde jo passet fint sammen med det søte fra selve sjokoladen. Jeg tok en bit, tygde godt, og kjente etter. Hmm. Dessverre fikk jeg rett i mine bange polkagrisantagelser. Smaken var ikke slik ren, klar mint jeg hadde håpet, men mer en søt sukkertøyvariant av peppermynte. Som en polkagris. Konsistensmessig kjentes også bitene inni sjokoladen som drops, og de knitret og knaste mellom tennene. Det var nesten så jekslene mine følte behov for å beskytte seg mot karies. Helt siden jeg var liten har det vært litt «forbudt» å tygge drops, de skulle suges, og dermed fikk jeg nesten fornemmelsen av å gjøre noe ulovlig hver gang jeg tygde en litt stor mintbit i sjokoladen her. For å overdrive litt. Det var litt dumt. Jeg hadde virkelig ønsket å like denne sjokoladen siden emballasjen var så søt, men sammensetningen stemte bare ikke helt for meg. -Men liker man polkagris, eller er mindre kresen på mintsmaken, er den trolig  midt i blinken.

Jeg tok med resten av platen min på jobben, og der var det noen som delte min oppfatning og to som likte den veldig godt. De mente den bare smakte mintsjokolade, og Opera Mints ble flittig brukt til sammenligning. Alle som smakte poengterte forresten ettersmaken, og den er kanskje verdt å nevne. Man sitter igjen med mintsmak i ganen uventet lenge etter å ha spist. Til glede for noen, til irritasjon for andre.

Som dere ser på pakningen kommer denne sjokoladen bare i begrenset opplag. Det skal bli spennende om den slår så godt an at den kommer tilbake hvert år slik som de andre snømannproduktene til Freia, eller om den kun gjør en gjesteopptreden i år.

Gjenkjøp: Nei

 

Serveringsklar Fløtesaus fra Toro

Frivillig, ubetalt reklame
Nå kommer faktisk et lite Toroinnlegg til. Her om dagen smakte vi nemlig den nye kjølte Fløtesausen deres i kartong, serveringsklar på få minutter. Her ser dere den.

Jeg så på Coop at det var kommet flere andre varianter av disse sausene også, altså i tillegg til fløtesausen.
Bretagne kyllingsaus, Bearnaisesaus og Peppersaus. Tror jeg må prøve noen flere etter hvert.

Dette er altså nok et tidsbesparende produkt som skal hjelpe oss i den hektiske hverdagen. Synes det er helt greit jeg. For mange er jo tid en ressurs det er knapphet på, og man effektiviserer der man kan. Også måltidene. Okay, jeg tuller litt altså, men det er jo deilig med alt som er ferdig. -Som noen andre har gjort klart for oss. Ikke at det tar veldig lang tid å lage posesaus eller bruke base heller, men om man har mikrobølgeovn er denne sausen klar på bare to minutter.

Jeg har ikke mikro, så jeg lot den varme seg i en kjele. Der skulle den stå på middels varme og røres i med jevne mellomrom. Det tok heller ikke særlig lang tid. Et lite tips om man ikke synes man får ut all saus fra kartongen er forresten å fylle inn to spiseskjeer vann, sette på korken og splosje litt rundt. Så tømmer man ut igjen og får med seg det aller, aller meste. -Det står på kartongen.

Den ferdige sausen både så ut og duftet som fløtesausen fra pulverpose. En variant vi bruker ganske ofte her i huset. Jeg synes også smaken var temmelig lik, og barna var enige. Vi er med andre ord ikke så gode sauskjennere at vi klarte å finsmake om denne sorten faktisk inneholdt noen andre, spesielle ingredienser. Selv om vi kunne lese at det sto «ekte kraft og fløte» på kartongen. Konsistensen var muligens bitte litt tykkere, men det var vel eneste forskjellen fra pulvervarianten. Uansett var vi fornøyde, smaken var grei, men jeg satt ikke igjen med følelsen av å ha smakt noe nytt.
Og så god som fløtesausen fra base, var den nok ikke. Men den kan når som helst måle seg med pulvervarianten.

Selv om jeg ikke ble bergtatt av denne kartongen kan jeg godt kjøpe den igjen. Den hadde lang holdbarhet, dermed går det helt fint å ha den i kjøleskapet uten en konkret plan for når den skal brukes. Det skal bli spennende å se hvilken mottagelse serien får, jeg har allerede bestemt meg for at Peppersaus blir neste sort ut.

Gjenkjøp: Ja

 

Peacemärke eple/lakris fra Candy People

Frivillig, ubetalt reklame
For en godbit! Har dere sett at Candy People har lansert sitt kjente Peacemerke i en ny smak?
Kombinasjonen er Eple/Lakris og slik ser posen ut.

Jeg har foreløpig bare funnet dem på Meny, men de dukker sikkert opp andre steder også etter hvert.

Det som var litt artig med disse, var at før jeg hadde funnet dem selv, kom en kollega viftende med en pose og skrøt konsistensen opp i skyene. Altså virkelig! Jeg var litt lunken. Kanskje mest fordi jeg ikke synes de røde og svarte peacemerkene er så sånn supergode. Synes ofte de er litt for harde. Tenkte disse ville være likedan. Men jeg smakte så klart allikevel, -nyhet er nyhet. Og jeg ble umiddelbart imponert. Her snakker vi perfekt konsistens! Vet ikke om Candypeople har gjort noe nytt eller om disse var så fantastiske fordi de var ferske, men her var i alle fall alt akkurat passe. De var passe mjuke, passe seige og passe faste. De minner om gelekonsistensen til ferske lakrisbåter, men overflaten er tynnere og «skallet» har påstrødd kandering.

Smaken var også veldig god. Jeg er glad i godteri med eplesmak og her var det syrlige epleinnslaget kombinert med en passe svak lakrissmak. De var ikke for sure, ikke for salte og ikke for sterke. Smakskombinasjonen i seg selv var ny for meg og det er sjelden jeg blir så overbevist når jeg smaker en nyhet. Artig opplevelse. Lurer på om konsistensen på de svarte og røde også egentlig skal være sånn? Og at de gangene jeg har smakt har jeg bare hatt skikkelig uflaks og fått noen gamle? Noen som har smakt i det siste og kan oppdatere meg? Ble litt nysgjerrig nå.

Tar visst litt av her, men en ting jeg ikke vil skryte like mye av er emballasjen. Jeg likte ikke posen så godt selv om den selvfølgelig matcher de andre to smakene med Peacemerker. Jeg synes ofte ikke svart egner seg til å pakke inn den type snilt godteri, men det er så klart smak og behag. Svart passer jo til lakris, så jeg skjønner tanken. Man ser imidlertid også lett forbi designet når smaken er så overbevisende.

Som dere skjønner blir det mange gjenkjøp av denne posen. Moro når utfordrerne lykkes med noe nytt.

Gjenkjøp: Uten tvil!

 

Mac’n Cheese fra Toro

Frivillig, ubetalt reklame
Sammen med den gule Troikaen tror jeg dette er nyheten jeg har fått flest tips om til høstens lanseringsvindu.
Mac’n Cheese fra Toro. Allerede flere uker før slipp begynte det å komme snapper med bilde av posen, og jeg ble så klart nysgjerrig. Jeg fant den etterhvert på både Coop og Meny, og har i tillegg vært heldig og fått tilsendt en vareprøve.

Vi smakte her om dagen da vi skulle spise litt sent på ettermiddagen. Det hadde vært en hektisk dag med aktiviteter og litt forstyrrelser i den vanlige måltidsrytmen, så jeg fant ut at det passet bra med noe enkelt. For dette må kunne kategoriseres som enkelt. Vi snakker Toro ferdigrett i klassisk stil; tilsett væske, kok opp, la småkoke, server.

Jeg har egentlig aldri forstått den amerikanske fascinationen for macaroni and cheese. La gå, kan skjønne at retten slår an hos ungene, men hos voksne, not at all. For meg er det i alle fall bare glatt mat uten substans. I utgangspunktet i hvertfall. Allikevel var jeg spent på hvordan en norsk variant ville være, og gledet meg som alltid til å teste.

Som dere ser er dette en familiepakning, og pulveret skulle blandes med hele 12 dl væske. Jeg målte opp og satte i gang. Da jeg åpnet posen dro jeg forresten en viss kjensel på duften som strømmet ut. Den minnet om den der pastasausen Toro har med basilikum og ost, som egentlig er ganske godt. Samtidig luktet det litt løkpulver. Og selvfølgelig ganske osteaktig. Jeg var optimist.

Til å begynne med så det mest ut som suppe med makaroni, men etter hvert tyknet konsistensen. Den ferdige utgaven var mjuk og fyldig, og selv om jeg gjerne skulle sett noen lange, deilige ostetråder når jeg løftet opp sleiva, virket den relativt autentisk.

Jeg klarte bare ikke få meg til å sette kjelen på bordet uten noe tilbehør, så vi spiste med kyllingbiter ved siden av, samt litt bacon og ostehorn.

Smaken var som forventet. Jeg syntes fortsatt det minnet om tidligere nevnte pastasaus, men det var renere ostesmak her. Ikke noe voldsomt innslag av urtekrydder. Jeg kjente dog at smaken var forsterket med noe, og for min del kunne det gjerne vært enda mer sting i sausen. -Men vet så klart at en slik rett skal være mild. Ikke sterk eller spicy.

Vi burde nok revet litt ost og latt den smelte på toppen for et enda riktigere inntrykk, men det bare ble ikke til det. Dermed minnet totalen kanskje en anelse for mye om makaronistuing, og utløste ingen voldsom begeistring eller entusiasme hos meg. Det ble for tamt. Jentene var heller ikke videre imponert. De synte makaronien var «passelig kokt», men skjønte ikke helt at dette var noe barn kunne kose seg med i Amerika. Det ble for tykt og mektig sammenlignet med tradisjonelle middagsauser og de spiste ganske små porsjoner begge to. Ingen ba meg skrive gjenkjøp. Vel, da har vi prøvd.

Det er som dere skjønner svært tvilsomt om det blir gjenkjøp av denne hos oss. Allikevel synes jeg Toro har gjort en god innsats i forsøket, og det kan godt hende posen slår an hos mange. Har i hvertfall skjønt på alle tips jeg har mottatt at mange har vært nysgjerrige på retten og ønsket å prøve. Dermed gjenstår det bare å se hvor mange som velger gjenkjøp etter første smak, og om antallet er høyt nok til at produktet blir værende.

Gjenkjøp: Tvilsomt

Piano Vaniljekrem til steking fra Tine

Frivillig, ubetalt reklame

På søndag ble det baking i heimen igjen, og dermed hadde vi nok en anledning til å teste en nyhet.
Og denne gangen ble det pakken med Piano Vaniljekrem til steking fra Tine, her avbildet på Meny.

Det står på kartongen at dette er en vaniljekrem til gjærbakst som holder formen under steking. Dermed var det nærmest gitt at vi måtte prøve den i skolebrød. Det sto faktisk ei oppskrift på akkurat skolebrød på siden av kartongen, jeg fant også den samme her på nettsiden til Tine.

Dette er et produkt jeg egentlig ikke visste at jeg trengte. Men kanskje behovet er tilstede hos alle de flinke bakefolkene der ute? De som har bakeblogger og bakeprofiler, og som virkelig er eksperter på deiger og fyll? Det har jo garantert vært gjort undersøkelser i forkant av denne lanseringen. Kan ikke tro Tine er et selskap som bare peiser ut en nyhet,krysser fingre og håper på det beste?

Vel, vi gledet oss til å prøve og satte kjapt en dobbel gjærdeig. Etter heving trillet vi to brett boller, og satte til etterheving. 
Da bollene var ferdig etterhevet, lagde vi små fordypninger, og satte i gang med å fylle gropene med vaniljekremen. Som dere ser var den fast og fin i konsistensen der inni kartongen, den rant ikke akkurat, og jeg syntes faktisk den nesten var for fast. Det ble litt vanskelig å fordele den pent utover siden alle former og kanter holdt seg så på plass. Fasongen holdt seg også selv om vi prøvde å bearbeide hver lille mengde litt med skjeen før vi flyttet den over til deigen. Jeg tenkte et øyeblikk det sikkert ville jevne seg litt ut i varmen i ovnen, hvorpå det slo meg at det var nettopp det denne kremen ikke skulle gjøre. Hmm. Ja ja, vi danderte som best vi kunne og så var det bare å vente.

Det kommer ikke så godt fram på bildet her, men vaniljekremen holdt virkelig fasong og konsistens ekstremt godt under steking. Her får vi det vi er forespeilet. Sikkert flott i mange sammenhenger, men akkurat her hadde jeg nok foretrukket at det fløt bitte litt mer utover. Da ville det visuelle inntrykket blitt jevnere. Men, hadde jeg heller bakt skolebrødstang eller kringle, tror jeg denne hadde vært perfekt. Der synes jeg nemlig ofte stripen av vaniljekrem i midten har en tendens til å velte til de grader utover sine bredder, og dermed blir totalinntrykket litt uflidd.

Uansett fasong på vaniljekremen ble baksten vår veldig god. Smaken på kremen var passe søt og fyldig, og den hadde riktig intensitet på vaniljen. Som det står på emballasjen kan man se de små vaniljefrøene og jeg kunne nok fint ha gumlet i meg noen spiseskjeer rett fra kartongen uten å bli kvalm. Synes nesten den var frisk, hvis man kan bruke det adjektivet om vaniljesmak. God var den i alle fall.

Om dette er noe som kommer til å vare er jeg derimot litt usikker på. Har en mistanke om at det er et overflødig produkt, men meget mulig jeg tar feil. Jeg tror nok jeg kjøper den igjen hvis jeg skal bake kringle, men om butikken jeg handler i ikke har den i hyllen, kommer jeg ikke til å reise rundt for å lete. De bruker jeg bare den gamle sorten.

Gjenkjøp: Kan hende

 

Salsa Dip fra Maarud

Frivillig, ubetalt reklame

Tenkte jeg bare ville fortelle kort om Salsa Dip’en fra Maarud som jeg snappet lørdag kveld. Det var flere som lurte på hvor den var fra, og jeg kjøpte den på Meny. Den er faktisk med på kassalappen i innlegget under her. 😀 

Mener jeg har sett den flere steder, men er usikker på om det bare er i diverse Menybutikker eller også i andre kjeder. Frisk og rød boks i alle fall. Med et veldig praktisk skrulokk.

Det står på boksen at den er litt sterk og passe chunky, noe som lovet veldig bra. Jeg liker ikke så veldig sterk dip, eller salsa for den saks skyld, men jo mer chunky jo bedre.

Og her er jeg enig i Maaruds beskrivelse. Den var bare litt sterk, med andre ord super for meg. -Og kanskje litt svak for de som liker kvassere smaker. Den var akkurat såpass småstikkende at man kjente det var noe der, men det ble ikke ubehagelig eller brennende i munnen. Videre var det rikelig med tydelige biter som ble med for hver gang jeg dippet. Nice. Det var absolutt godt, selv om jeg innimellom syntes smaken på sausen rundt bitene minnet ørlite grann for mye om noe ketchupaktig. Eller som et hint av pizza- og/eller pastasaus. Skjønner dere hva jeg mener? Det er jo en annen type tomatsmak enn hos en salsa. Søtere og fyldigere. Ikke så lett å forklare, og det var absolutt ikke mye, men nok til at det ikke tok helt av i stua her. Sjøl om jeg åt meg godt nedover i boksen i løpet av kvelden.  (Næringsinnhold og ingredienser her.)

Må også nevne tortillachipsen vi testet dipen med. De var Maaruds nye Tortilla Sea Salt. Dere har sikkert sett den svarte posen rundt omkring nå. Ingen revolusjonerende nyhet i så måte, det er mange som lager og selger tortillachips, men akkurat denne posen må jo være ny nå. Mener Maarud bare har hatt den der gule posen med Totrillachips tidligere og de er med ostesmak. Veldig gode var de i alle fall. Smakte liksom ekte maissnacks. Noe heeeelt annet enn de der fra Rema, First Price og tilsvarende i alle fall. De passet så klart veldig bra til dipen også, og det var heldigvis brukt nok salt! Nam. 😋 Ja, jeg vet man helst skal redusere saltinntaket, men innimellom er det så befriende å kjenne på en ordentlig tydelig saltsmak.

Vet jeg garantert kommer til å kjøpe den svare posen med tortillachips igjen, men dip’en, som dette innlegget egentlig handler om, er jeg litt mer usikker på. Det kan godt hende, men det blir ikke et slikt produkt jeg leter etter eller som ikke kan erstattes av noe annet. Men helt okay.

Gjenkjøp: Kanskje