Frivillig, ubetalt reklame

Jeg måtte humre litt for meg selv da jeg så disse eskene i frysedisken på Meny. First Price har gjenopplivet den klassiske pizzabaguetten fra 90-tallet! O herlige nostalgi. Det har kommet to smaker, og siden jeg fikk drøssevis med flashbacks bare av ordet pizzabaguett, måtte jeg kjøpe en av hver.

Som dere ser er det en med pepperoni og en med skinke. Hver eske inneholder to små baguetter, og da jeg hadde pakket dem ut fra eske og plast, så de akkurat ut som forventet. Vil ikke akkurat si at de bugnet av fyll, men det var ikke så gæli. Her er de frosne før steking.
Det sto at de skulle stå i ovnen 12-15 minutter på 180 grader. Jeg har ganske varm ovn, så jeg startet med ti minutter. Det var ikke nok, og jeg måtte sette på litt og litt mer tid til det var gått 15 minutter. Da var baguettene fortsatt ganske lyse oppå, men jeg turte ikke la dem stå inne lengre av frykt for at bunnene skulle bli steinharde.
Jeg tok dem ut, og måtte studere bunnene litt. De så nesten ut som kavringer og jeg forbredte meg på noe med konsistens à la knekkebrød. Gulp. Men de var faktisk forbausende mjuke å bite over. Det hadde jeg ikke trodd. Deigen smakte ikke allverden altså, den fungerte mest som et underlag for fyllet, men det var helt i orden. Selve fyllet smakte også som forventet. Litt sånn anonym kjøpepizza uten særpreg, akkurat som før i tiden. Men fortsatt forbausende allright.

Den med skinke var helt klart best. Tomatsausen var ganske rennende, noe som var litt uvant, men ellers kjentes både skinken, osten og paprikaen temmelig som antatt. Det smakte pizza, barnevennlig og mild, og når vi hadde spist opp var vi sånn gjennomsnittlig fornøyde. Mye av inntrykket forsvant dessverre med siste munnfull, det er derfor vansklig å komme med noe mer presis beskrivelse. Men kanskje det sier sitt?
Den med pepperoni hadde litt mer puls. Først kjentes sausen og grønnsakene ganske identisk med skinkevarianten, og jeg tenkte at her kom jeg ikke til å kjenne særlig forskjell, men plutselig begynte det å stikke litt i leppa. Hmm… Chilimistanken snek seg frem og jeg måtte sjekke innholdsdeklarasjon på pakningen. Og jepp, har var det chili ja. Chiliflak sto det. Jeg vet ikke om det lyseste grønne innslaget i toppingen var paprika eller jalapeños, men jeg mistenkte det siste. Smaken var ikke kjempesterk, men skarp nok til at jeg ikke klarte å kose meg ordentlig når jeg åt. Dumt. De små pepperonibitene var helt greie, og de hadde mer smak enn skinkebitene på den andre varianten. Allikevel druknet pølsepreget noe i stinget fra chilien. Litt ergerlig, for det gjorde at mesteparten av denne sorten ble liggende igjen på fatet. Dessverre. Ja ja, da har vi i alle fall prøvd.
Jeg vil ikke kalle dette noe stor gastronomisk opplevelse, men det var artig å smake.
Tror egentlig ikke det skal så mye til for å løfte helhetsinntrykket noen små hakk, og da kunne jeg godt kjøpt den med skinke igjen. Slik den er nå tror jeg imidlertid det blir med denne ene gangen. (Selv om barna sa de gjerne ville hatt den igjen.) Må uansett gi et pluss for at First Price har hentet frem denne fordums perlen av en etter-skolen-snack, og for at det er et pizzaprodukt som ikke skal varmes i mikrobølgeovn.

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame 

De siste årene har det dukket opp flere produkter tilsatt ulik prosentandel grønnsaker. Først kom den originale Pølsak, pølser med grønnsaker i, (som de store pølseprodusentene raskt kopierte,) og etter dette har vi sett grønnsaksprodukter i flere andre kategorier. Å tilsette gulrot i brød er ikke nytt. Gulrotbrød har jeg spist så lenge jeg kan huske. Men bakverk med flere andre typer grønnsaker har ikke helt samme historikk. Nå har Hatting kommet med en type rundstykker med 33% grønnsaker, Grønnsakstykker. I tillegg til gulrot inneholder de bønnemel og er toppet med maisflak.

All right, det er ikke noe revolusjonerende hverken ved mengde eller sorter grønnsaker her, men siden gulrotbrød pleier å være både godt og saftig, bestemte jeg meg for å kjøpe en pose. (På Meny.)
Som andre varianter fra Hatting skulle rundstykkene stekes rett fra frossen tilstand, og ti minutter senere var de klare for frokostbordet.
I oppdelt stand kunne man lett se innslag av revet gulrot, men det var ikke mulig å skille ut smaken når vi spiste. Egentlig ikke så overraskende. Rundstykkene så litt mørke ut, vi trodde derfor de skulle kjennes ganske grove, men de smakte som vanlige rundstykker. Det var ingen hele korn eller frø, bare knasende skorpe og mjuk innmat. Maisflakene på toppen, eller maisstrøet som kanskje er riktigere å kalle det, avga ikke noe særlig smak, men gjorde at det støvet litt fra rundstykkene. Hadde jeg fått velge, ville jeg foretrukket at også maisinnslaget var bakt inn i selve deigen. Ikke drysset som pynt på toppen.
Selv om rundstykkene verken var store eller spesielt høye, mettet de veldig bra. Det er fint. Oppsummert var dette gode, saftige og smaksrike rundstykker som jeg gjerne kan kjøpe igjen.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Det er mandag og jeg har spist cookies. Vet ikke hvordan det er med dere, men jeg innrømmer det gladelig. Når jeg bare går hjemme og stuller og steller, er det ufattelig lett å gi etter for fristelser i kjøkkenskuffen. Hele tiden. Uansett ukedag. Og i dag ble det denne pakken med Myk sjokolade fra Café Bakeriet som fikk jobben med å dempe søtsuget mitt. Bare halvannen time etter middag.
Tidligere har jeg smakt flere av de andre variantene fra Cafe Bakeriet, men har ikke blitt helt bergtatt. Det hindret meg imidlertid ikke i å glede meg til disse. Cookies fylt med mjuk sjokolade kunne umulig smake særlig ille.
Det første jeg tenkte over etter å ha åpnet pakken, var at kjeksene var overraskende like illustrasjonen på emballasjen. Så bra. Skjønner at man ikke kan forvente helt identisk produkt, men her kom vi godt opp i mot. Kjeksene hadde en dus brun farge, og de små sjokoladeperlene stakk ut både hist og her.
Med en gang synes jeg det smakte som en krysning mellom havrekjeks og Safaricookies. Konsistensen var ganske sprø, så de smulet ganske lett. Det  var derfor ikke noe sjakktrekk å spise dem i sofaen uten asjett under. Skulle ønske de hang litt bedre sammen. Egentlig smakte de ikke så mye i seg selv, men sjokoladebitene bidro til å heve inntrykket. Et og annet saltinnslag kunne også anes. Og så var det kjernen. Den var faktisk av mjuk sjokolade, akkurat som navnet lovet. Sjokoladen var sågar så mjuk at den nesten var rennende, ganske likt et slags bløtt og glatt sjokoladepålegg. Jeg syntes kjernen smakte nougat, men mulig det bare var noe jeg innbilte meg. Det samlede inntrykket ble litt i overkant søtt for min del, men begge jentene mine var i fyr og flamme. De mente jeg måtte skrive at det var masse deilig sjokolade i midten, og at man ble ganske tørst av å spise slike kjeks.
Selv om jeg egentlig foretrekker litt lysere cookies, ser jeg ikke bort i fra gjenkjøp av disse. De kan være greie som en variasjon til yndlingskjeksene. Vil også gi pluss for at det var åtte i pakken. Mye lettere å dele enn sju. 😊

Gjenkjøp: Av og til

Frivillig, ubetalt reklame

Da var det på tide med en aldri så liten pastillpost igjen. Som dere vet er jeg en kronisk pastillspiser, og alle nyheter, innen rimelighetens grenser, må testes. De siste jeg fant var disse med smak av Raspberry Licorice fra Läkerol. Jeg har ikke vært ute og tatt bilde av den i butikk, men de har den på Narvesen.
Jeg liker rosa og jeg liker Läkerol. Jeg er også glad i bringebær, men vanlig søt lakris kan jeg styre meg for. Det var derfor mye som talte for at disse ville falle i smak, men lakrisdelen gjorde meg så klart avventende. Noen ganger synes jeg søt lakris smaker nesten beskt, og bare et lite innslag kan totalødelegge eventuelle andre smaker den kombineres med for meg. Håpet ikke det var tilfelle her.
Og heldigvis, denne pastillen var god. Overraskende god. I det pastillen traff tungen kjente jeg umiddelbart smaken av syrlig bringebær, og selv om lakrisen også spøkte i bakgrunnen syntes jeg absolutt bringebærsmaken dominert. Bringebær med noko attåt må vi nesten kalle det. For smaken er akkompagnert av noe som minner om godteri, tutti-frutti eller nesten noe tropisk frukt. Ville ikke kalt det lakris om jeg ikke hadde lest det på boksen. Lakrisen gjør også en liten innsats for å vise seg, men er ikke på langt nær så dominant at den kan skremme lakrismotstanderen i meg. Den kjennes nesten ut som noe annet. Fint!
Denne lille rosa esken kommer jeg til å kjøpe igjen. Den utkonkurrerer ikke den lilla favoritten, Salvi, men når jeg vil ha en sommerlig variasjon er denne et godt alternativ.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Så lenge jeg kan huske har Norvegia vært stamgjest i kjøleskapet vårt. Vi har som regel både et par hele stykker og ei pakke med ferdige skiver liggende. Og om jeg glemmer å supplere før vi går tom er det krise. Da må jeg løpe til butikken for å hente mer. Jeg ble derfor både veldig begeistret og en smule skeptisk da jeg så at Tine skulle komme med to smøreostvarianter av Norvegia. Begeistret over å få enda flere Norvegiavariant å kose meg med, skeptisk fordi jeg ikke så godt liker når et innarbeidet merkenavn melkes og brukes på stadig nye produktvarianter.
Uansett, ostene måtte testes, og jeg har smakt både den med skinke og den med bacon.
Skinketuben ble første ut. (Næringsinnhold her.) Jeg pleier alltid å ha en tubeost liggende i kjøleskapet på jobben, og når den gamle var oppspist var det Norvegias tur. Prøvede den på et halvt rundtykke og gledet meg til å ta inn smaken. Men det var ikke så mye nytt å kjenne altså. Osten var god den, men den smakte ikke noe annet enn skinkeost på tube. Mjuk og mild smøreost med skinkebiter. Det er godt mulig jeg ikke er så flink til å skille nyanser i smaker fra hverandre, men jeg klarer ikke si hvordan denne er annerledes en andre skinkeoster. Men god, jada.
Den med bacon har vi testet her hjemme. (Næringsinnhold her.) Prøvde den først på nystekt ciabatta og den smeltet litt på det varme underlaget. Nam.
Osten var god. Den smakte ordentlig baconost, og mulig den var bitte litt saltere enn andre baconoster, men jeg er ikke sikker. Må uansett gi Tine cred for at det var raust med baconbiter. De hadde OK størrelser og det var ganske mange av dem. Synes forresten det samme gjaldt skinkeosten. Det var et pluss. Sånn utover det er det ikke så mye å berette. Har litt lyst til å si smøreost er smøreost, for jeg tror man må være ordentlig kjenner for å merke så voldsomt forskjell på disse to og varianter fra andre merker. Muligens er det litt større forskjell på totalsmaken på de to. Ofte synes jeg tubeoster smaker helt likt, uansett hvilken type biter de har, men i alle fall baconosten her smakte ordentlig bacon. Det er fint.
Til slutt må jeg komme med et lite tips. Smør et litt raust lag av osten på ei skive eller et rundstykke og sett det inn i stekeovnene et lite minutt. Da smelter den så mjukt utover og det danner seg nesten en slags hinne på toppen. Veldig godt.

Det kan godt hende det blir gjenkjøp av disse tubene, men det er ikke denne Norvagiavarianten som sikrer at forholdet varer livet ut for min del. Det overlater jeg fortsatt til klassikeren i fast form.

Gjenkjøp: Ja 

Frivillig, ubetalt reklame

Det blir ikke så mange turer i butikken om dagen, men her forleden måtte jeg en tur innom Rema. Og hva fikk jeg se like ved kassa? Jo, en nyhet. Hurra!

Rema har kommet med en helt egen sjokoladeplate; Mjølkeruta. Så koselig navn! Jeg tenkte umiddelbart på Alf Prøysen, Hompetitten og nostalgiske melkespann. -Og så tenkte jeg så klart bitte litt på vanlige oppdelte ruter med sjokolade.

Designet var også litt utradisjonelt. Fint med så klare, glade farger.
Dessuten var innsiden av papiret også prydet med både informasjon og dekorasjon.
Dette er en plate lys melkesjokolade som inneholder massevis av små melkelinser. Og hvis noen tenker at dette kanskje er slik dårlig, lys julekalendersjokolade kan jeg med engang avkrefte det. Denne er utviklet i samarbeid med Hval sjokoladefabrikk og produsert hos dem. Altså er sjokoladen god. 
Vi lot platen ligge litt i kjøleskapet før vi testet. Synes småkald sjokolade er best, da slipper jeg å bli så klissete på fingertuppene.

Smaken var selvfølgelig akkurat som forventet. Kjent, trygg og søt. Begge barna syntes så klart den var god, og poengterte at det var veldig mange av de små linsene. Jeg synes det er positivt at de har vært såpass rause med det som er “fyllet”. Sjokoladen rundt alle linsene smeltet liksom først i munnen og så kunne man tygge gjennom alle linsene etterpå. Tyggemotstanden i det krispe skallet ga en fin variasjon mellom tennene. For min del som voksen ble sjokoladen litt vel søt etter hvert. Jeg klarte meg derfor med noen få biter av gangen. Men etter ei lita pause var jeg i gang igjen, og det var ikke noe problem for oss tre å knerte hele plata ganske så kjapt.
Dette må vi kunne kalle enn allright nyhet. Prisen var heller ikke dum; man får to plater for 50 kroner på Rema. Tenker det først og fremst er en barnevennlig plate, så kan vi voksne snike oss til en og annen bit innimellom. Det kan godt hende det blir et gjenkjøp innmot påsken. 🙂

Gjenkjøp: Kan godt hende

Frivillig, ubetalt reklame

Det er vel ingen tvil om at smaken som har gått igjen på flest nyheter til dette slippet er salt karamell. Synes nesten det er både påfallende og komisk, og kanskje en smule fantasiløst at alle har hatt den gode ideen om å smaksette produktet sitt med akkurat den kombinasjonen. Men for all del, salt karamell er godt det. Absolutt. Og med det som utgangspunkt gledet jeg meg til å teste Toros nye Brownies Salt Karamell.
Dette var en av de aller første nyheten jeg så i vinter. Den dukket opp i en Menybutikk lørdag ettermiddag allerede i uke 6, personalet holdt på å sette den fram, klar for kampanje i uke 7.
Den originale posen med brownies fra Toro er nærmest blitt en klassiker. Litt rart å bruke den betegnelsen på en kakemix, jeg som stort sett sverger til “ordentlig baking” fra bunnen, men akkurat den mixen bruker jeg veldig regelmessig. Jeg var derfor selvfølgelig svært spent på å prøve den nye varianten.
Fremgangsmåten kan vi fra før. Nesten. Her skal pulveret bare vendes inn med slikkepott etter at egg, vann og margarin er blandet, ikke røres. Sikkert for å sikre seigest mulig konsistens. Jeg var kjempeforsiktig og det gikk overraskende fint å få pulveret til å blande seg med væsken. Dernest var det inn i ovnen en halvtime, og eimen av brownies bredte seg raskt i kjøkkenet. Duften av kakelykke.
Vi lot den avkjøle seg litt, og så var vi klare for å kaste oss over stykkene. Som dere ser ble det små merker i kaken der karamellbitene lå.

Kaken var utvilsomt god. Konsistensen var noe mer kakete enn den originale browniesen, -selv om jeg var kjempeforsiktig og ikke pisket pulveret inn i røren. Skulle egentlig ønske den hadde vært hakket mer seig og fudgy. Mulig det var jeg som bakte den feil? Saltsmaken sammen med det søte var helt nydelig. Og det var akkurat passe mengde salt. Videre kjente vi en underliggende, dog tydelig karamellsmak fra første bit, men etter hvert som vi ble vant til den var den ikke like utpreget som i starten.
Selve karamellbitene var ikke like gode. De smakte som krokan/knekk/Daim, og satte seg litt i tennene.  Jeg kunne faktisk heller tenkt meg kaken bare med karamellsmak og saltinnslaget, uten de harde bitene. Evt. erstattet knekken med noen mjuke og kanskje litt mindre karamellbiter/karamellkuler?

Begge barna likte så klart også denne her, og mente kaken smakte masse karamell. Men også de var litt skuffet over karamellbitene. De hadde sett for seg flytende karamell, slik som er inni Stratos Salty Caramel og det var det jo ikke. Hvor godt hadde ikke det vært forresten? Uansett mente yngstejenta at kaken ble bedre for hvert stykke, og at den hadde passet godt i bursdag.

Selv om denne kaken var god, ble det litt i søteste laget for meg i lengden. Jeg orker i alle fall færre stykker enn jeg gjør av den vanlige brownien fra Toro. Vi kunne nok uansett valgt denne igjen, men foretrekker den vanlige. Som nevnt hadde det optimale for meg vært en brownie med et touch av havsalt. Uten klumper. Er det en uoppnåelig drøm?

Gjenkjøp: Kanskje

Frivillig, ubetalt reklame

Vi nærmer oss påske og jeg er selvfølgelig klar for å teste påskesnop. De siste årene synes jeg ikke det har kommet så mange typiske sesongnyheter til påske, derfor var denne sjokkselgeren med Drumchick Squashies fra Swizzels et gledelig syn i forrige uke.
For et artig ordspill. De originale posene inneholder jo Drumsticks i ulike smaksvarianter, mens disse altså har fått den treffende påskevrien Drumchick. Og for noen søte små kyllinger. Det er lenge siden jeg har sett så sjarmerende utforming på godteri. Hver lille enhet er tofarget, orange og gul enten den ene eller andre veien, og og hver kylling har øyne, nebb, vinger og føtter.
Men det hjelper ikke å se bedårende ut om ikke smaken er god. Det er jo ingen som setter fram ei godteskål til pynt.
På posen står det at kyllingene har smak av appelsin og ananas, og jeg håpet så inderlig at jeg skulle kjenne den smaken. Synes vanlige Squashies bare er sånn passe okay, de har litt for mye syntetisk fantasismak for meg, så hvis disse egentlig smakte mest som dem vill jeg blitt litt nedtrykt. Men her hadde vi ingenting å frykte. Disse var knallgode! Virkelig. Appelsinsmaken dominerte uten tvil, men det var ikke for sterkt. Det var akkurat passe syrlig og citrusaktig, og gjorde at totalen ble mer frisk enn kvalmende slik annet skumgodt noen ganger kan være. Om man bet av bare litt av det gule på en kylling, var det mulig å kjenne igjen ananasen også, men sammen med appelsinen druknet nok identiteten i den smaken litt. Tenker den fungerte mer som en slags utjevnende demper, og gjorde helheten veldig, veldig god. Konsistensen var som hos vanlige Drumstick Squashies. Ikke helt skum som i marshmallows, men heller ikke gele. En god, småseig kombinasjon. Perfekte, mente eldstejenta.
Nå om dagen blir det av naturlig årsaker svært få turer i butikken, men om jeg ser posene igjen skal jeg definitivt kjøpe flere. Begge barna syntes også de var fantastiske, og ba om å få en hel pose hver i påseeggene sine. Jeg fant dem på Kiwi, men vil tro at de er i salg flere steder nå som påsken ikke er langt unna. Disse kan jeg som dere skjønner trygt anbefale. 🐥

Gjenkjøp: Ja