Consuming

Jeg synes alltid det er gøy når det kommer nyheter fra produsenter som ikke pleier å pøse på med nylanseringer til hvert eneste slipp. De som heller i ro og mak utvikler et produkt eller henter fram en gammel suksessoppskrift de tenker det er marked for, og tilbyr oss forbrukere når tiden er inne. Og slik tenker jeg det er litt med denne isteen fra Grans. Den må jo være ny nå, sant? Kan i alle fall ikke si jeg har sett den tidligere i vår eller i vinter.

Har sett den både med og uten sukker, og både i halvlitersflasker (over) og store på halvannen (under).

Jeg kan faktisk ikke huske å ha skrevet om noe drikke fra Grans tidligere her på bloggen. Det er liksom bare et merke som alltid har vært der. Da vi var små kjøpte vi alltid inn Gransbrus i kasser fra en egen Gransbutikk, mens nå forbinder jeg det mest med brusen de har på Rema. Og da særlig den gode Cideren deres. Den kjøper jeg veldig ofte.

Husker forresten da jeg var liten at det i bursdagsselskaper alltid var rift om flaskene med Tropo. Og den lyseste av de to gule brusvariantene de hadde. Kommer ikke på hva den het, noen som kan hjelpe meg? Jaja, det var en digresjon. Tilbake til isteen som vi faktisk har drukket i flere settinger allerede.

Det luktet så klart iste når jeg åpnet korken. Og selv om det ikke er bobler i den kom det et fint lite poff rett etter åpning. Betryggende. Fint med litt spenst. Og akkurat som duften var også smaken her ren og klar iste. Med klassisk smak av fersken. Altså helt uten tvil og uten innslag av noe annet. Den var ikke for søt, og man kjenner egentlig raskt at dette er et produkt uten sukker. Ikke fordi det ikke er nok smak eller den er for tam, stram eller sur, men fordi den mangler den der siste lille fylden som iste med sukker har. Helt greit for meg, så ble den ikke så mektig. Etter å ha slått plen i varmen var den både leskende og frisk, og helt fin som tørsteslukker. Jeg satt også igjen med en sånn typisk ettersmak av te bak i munnen etter å ha svelget unna noen munnfuller, men kjente ikke den litt beske lightettersmaken enkelte sukkerfrie produkter kan ha. Fint. Ikke dum denne her, særlig ikke tatt i betraktning at jeg i utgangspunktet ikke har iste som favorittdrikk.

Men så da, siden jeg nå skriver dette innlegget må jeg ta med at vi faktisk har smakt varianten med sukker også. Vi prøvde den nemlig til vafler for noen uker siden, og sånn for sikkerhets skyld tok jeg noen bilder. (Dere skulle forresten visst hvor mange matvarer jeg har tatt bilder av i årenes løp, som jeg aldri har rukket å skrive blogginnlegg om. Det er ikke få.) Som dere ser er flasken ganske lik den sukkerfrie varianten, men korken her er grønn, og etiketten har motsatte farger.

Også her poffet det når jeg åpnet korken, og eimen av fersken sivet raskt ut. Smaken var naturlig nok søtere og fyldigere enn den uten sukker, og ga meg mye mer inntrykk av saft. Ferskensaft så klart. Tesmaken var mindre fremtredende, men drikken var god for det. Må forresten ta et lite forbehold om at hukommelsen min er helt riktig her nå, siden jeg ikke har smakt sortene rett etter hverandre og sånn sett sammenlignet direkte. Men jeg satt ikke igjen med helt samme følelse av fylde da jeg drakk den uten sukker.

Yngstejenta, som er den i familien som er mest glad i iste og som gjerne velger dette fremfor å få brus på lørdager, likte den supergodt. Hun mente den smakte «helt iste på ekte» og at det var «riktig smak til å være iste selv om flasken ikke er slik den pleier». -Altså at dette var en annen istevariant enn den hun vanligvis har drukket. Og den passet fint til vaffel, så vet dere det.

Tja, ikke dum denne her, og oppsummert foretrekker vi nok hver vår variant av disse isteene. Jeg sier derfor ja til gjenkjøp av begge. Synes forresten det er fint at den finnes i flasker på halvannen liter, så kan man servere det til flere i sola i sommer. For mer sol kommer vel?

Gjenkjøp: Ja

 

For en del uker siden så jeg at de hadde fått to nye varianter av flytende Omo Color på Coop. En Blomstereng og en Duggfrisk. Begge merket med Limited Edition. Så utrolig lekre og freshe flasker!

Vi snikluktet på begge i butikken og jeg endte med å kjøpe den med duft av blomstereng. Er det forresten lov å skru opp korken på slike flasker og lukte i butikken? Litt i smug? Jeg tør ofte ikke gjøre det, men synes samtidig det er dumt å kjøpe f.eks vaskemiddel eller skyllemiddel uten å vite hvordan det dufter. Hva gjør dere? Åpner dere korken? Selv om den sitter litt godt fast? Gulp. Utrolig pinlig om en butikkansatt skulle se det i hvertfall.

Har nå brukt den med Blomstereng noen uker, og den lukter veldig godt! Det må jeg bare si. Mye bedre enn den vanlige flytende Omoen. Det er derfor jeg skriver om den, selv om jeg egentlig ikke hadde planlagt det. Synes den lukter en del litt fuktige blomster og en del eple. Friskt og sommerlig.

Har dessverre ikke tatt noe bilde av en pen stabel med ferdigbrettet, velduftende klesvask til dere, men her i er i alle fall den halvfulle flaska på hylla i vaskekjeller’n min.

Moro med limited editions, også innen non food-kategorien. Ja takk til mer av det.
Har ikke kjøpt den som heter Duggfrisk enda. Bør jeg?

Gjenkjøp: Ja, må ha en til før den forsvinner

Har helt glemt å fortelle dere om en ørliten smakstest fra 17. mai. Der vi var på grilling fikk jeg nemlig prøve en type vegetarpølser fra Coop. Pølser med ost og chili het de, og her er pakka:

Disse pølsene er laget av rapsolje og eggeprotein, og inneholder selvfølgelig 0% kjøtt og fisk. Og før jeg går videre må jeg bare beklage hastverksfotograferingen. Det er ikke i alle settinger det passer like bra å ta 50 bilder av hvert motiv, så her måtte jeg bare raska på og knipse med mobilen midt oppi alt annet. Dere får evt. heller studere pakken mer inngående i kjøledisken hos Coop.

Jeg har faktisk aldri spist vegetarpølser før. Tror jeg. Har prøvd meg igjennom en del forskjellige hamburgere, og blitt imponert i ulik grad, men pølser ble en ny erfaring. Artig det.

De så da ut som ganske vanlige ferdiggrilla pølser da de kom på bordet. Har dessverre ikke noen bilder av tverrsnittet, men om man studerte innmaten så det ut som ganske alminnelige pølser med krydderinnslag og små ostebiter. Jeg kunne ikke sånn umiddelbart se på dem at det var alternative pølser.

Så smakte jeg, og tja jo, det smakte pølse. Konsistensen var en del tørrere enn hos kjøttpølser, men ellers smakte det okay. Samme reaksjon kom fra de andre som smakte dem; tørre, litt uspennende pølser, men absolutt etanes. Osten var noe anonym, og chilien ganske svak. Med andre ord en variant ungene også kunne spise.

Jeg må jo medgi at «vanlige» pølser er mye bedre. Jeg er og blir en kjøtteter. -Som så mange andre. Men det betyr ikke at man ikke kan kutte litt ned på årlig kjøttmengde, sant? Det handler bare om bevisstgjøring og innstilling, samt vilje til å gjennomføre endringer. Og selv om dette ikke ble en ny pølsefavoritt for oss, er det flott at de kjøttfrie alternativene utvikles og forbedres. Jeg skal sikket prøve flere kjøttfrie produkter i løpet av sommeren.

Gjenkjøp: Nei

 

Nå som det er langhelg og mange kanskje skal ut og kjøre (og trenger bilgodt), tenkte jeg å kjapt tipse om at Click Mix’en fra Haribo er tilbake i små poser. De hadde dem i hvertfall på Circle K.

Antar at de fleste av dere har smakt denne blandingen før, men hvor bra er det ikke at de små posene er her igjen? Vet Europris har en del av de andre Haribovariantene i små poser, men akkurat denne tror jeg ikke jeg har sett der. Eller noe annet sted for den saks skyld de siste årene. Håper i hvertfall posen dukker opp litt flere steder etter hvert nå som størrelsen er tilbake på det norske markedet. Mener forresten det er Click Mix’en de har i slik gigavariant på Elkjøp eller Lefdahl, sånn borte ved kassene et sted? Men de posene blir litt i største laget for oss. I hvertfall som bilgodt. (-Man trenger liksom ikke fremprovosere bilsyke heller…)

Her i huset har vi som dere vet alltid vært glad i Haribogodt. Liker at konsistensen alltid er så mjuk, og at de har så mange sorter å velge mellom. -Selv om utvalget i Norge er en del snevrere enn i mange andre land i Europa.

Det som er så fint her, og som gjør at jeg ble så glad for at de små posene er tilbake, er at hver lille godterienhet er så liten. Og som yngstejenta sier; da passer de så fint til fingrene mine.
(Ehem, og så sier man selvfølgelig ingenting om at moder’n helst liker å ta en hel neve og stappe innpå.)

Om noen mot formodning ikke skulle ha smakt posen før, kan jeg på tampen opplyse om at den inneholder masse forskjellige Haribobiter. Det er mest vingummifigurer, noen med det der mjuke, hvite skummet på baksiden, og i tillegg har det sneket seg med noen lakrisbiter i ulike former hist og her. En jellybean fant vi også. med andre ord, en fin kombinasjon av smaker. Så da er dere oppdatert. -Si forresten gjerne i fra til meg om dere ser de små posene andre steder også. 🙂

Gjenkjøp: Ja

 

Ah, dette er en nyhet jeg har gledet meg til å smake. Crazy Face fra Malaco. Antar at flere av dere har sett posene i butikken? Det finnes to varianter, en grønn og en blå. Vi har liksågodt smakt begge.

Må si jeg synes dette var en artig ide til et godterikonsept. Snopet i disse posen har nemlig så ekstreme smaker at det skal godt gjøres å ikke skjære en grimase eller to når man spiser det. Derav navnet så klart.

Siden jeg åpenbart ikke er midt i målgruppen for disse posene fikk jeg litt hjelp til testingen. Tenker at slike smaker sannsynligvis er utviklet for litt større barn og tenåringer, ikke damer på 40+. Men jeg var like fullt nysgjerrigs, så da måtte vi dele.

Vi åpnet den blå posen først. Den inneholdt kuler av sorten Seriously Bubblious og Cola-Lizious. Eller bublefizz og cola om man vil.

Jeg startet med en colakule og for min del ble dette favoritten. Den smakte først vanlig, kjent colagodteri, – som jo er ordentlig godt, og så hadde så klart kjernen en overraskelse på lur. Den var ikke så sur som jeg hadde fryktet, men nok til at den ene av de unge medsmakerne mine måtte riste godt på hendene sine mens hun tygget. Hun skulle selvfølgelig klare å spise kulene uten å fortrekke en mine, men de der håndbevegelsene var avslørende nok. 😀

De blå smakte ordentlig bobletyggegummi. Litt sånn typisk teenagersmak, og det var kjernen i disse som frembragte tydeligst crazyface hos meg. Ja, jeg måtte rynke brynene litt, men hadde nok tålt enda litt mer boblende syrlighet enn det som var i midten her. Selv om det bruste bra i munnen. Det er forresten ganske forskjell på om man suger litt på kuen først så det siver ut litt og litt av det sure fra kjernen, eller man bare hardt og brutalt tygger tvers igjennom med en gang, uten en slags gradvis tilnærming. Det er nesten så jeg ikke vil avsløre noe mer, dere får ta dere en smak selv. 😉 «Det smaker skikkelig tyggis, og det er sikkert masse sukker her altså», sa forresten en av smakehjelperne. Jeg måtte jo bare nikke til det. Smakene i den blå posen passet forøvrig veldig bra sammen, så der har nok utviklerne gjort grundig forarbeid før lansering.

Så åpnet vi likegodt den grønne posen også der vi satt rundt bordet, og kulene i den het Greenest Apple og Lemon  Squeezy. Eple og sitron der altså, litt mer tradisjonelle smaker.

Eplegodteri ha lenge vært en av mine favorittsmaker, og derfor ble jeg nesten litt skuffet over eplesmaken her. Den kunne gjerne vært friskere og hakket mindre syntetisk. Når det er sagt må jeg ta med at den fortsatt var okay selv om inntrykket ikke stemte helt overens med mine illusjoner. En av medsmakerne mente den minnet om «sånt vaskemiddel med epleduft», men at den fortsatt var god. Og vi var alle enige om at kjernen i denne rev godt.

De gule smakte for meg godt gammaldags sitrongodteri på utsiden, (smaken minnet faktisk veldig om Fox), og pulveret i kjernen var vel det som kjentes mest diskret selv om også det var ordentlig surt. Kan godt hende det bare føltes sånn fordi man i utgangspunktet forventer at sitrongodteri er surt, og dermed blir ikke opplevelsen så langt unna forventningen, eller muligens fordi kjernen og det rundt hadde såpass like smaker. Sitronkulene var gode de, men ikke like spennende som smakene i den blå posen.

Syntes dette var spennende nyheter jeg, og det forundrer meg ikke om de slår bra an hos målgruppen. Jeg kan også være tilbøyelig til å kjøpe en pose til meg selv igjen også, og da blir det nok den blå jeg velger. De brune og blå kulene var liksom mer boblende og brusende i munnen, og smaksopplevelsen mer spennende enn hos de grønne og gule kulene som kjentes bitte litt mer ordinære og tradisjonelle. Men hele den posen ble også tømt ganske fort altså, så de var ikke dumme de heller. I Sverige har jeg forresten sett at disse kulene selges i løsvekt som smågodt, og så vidt jeg husker finnes det i tillegg der en tredje smaksvariant som ikke selges her. Husker ikke i farten hva det var. Anyone? Og hvem vet? Om disse posene selger bra i tiden fremover kommer kanskje den tredje smaken hit til høsten også?

Gjenkjøp: Kan hende

 

Mmmm, nok et sesongprodukt. Har dere sett disse posene med Badeskum fra Brynild?
Jeg har sett dem både på Kiwi og Europris, og i helgen måtte vi smake. Det var ikke akkurat badevær, men i det minste bittelitt sol. Og det holder jo i massevis for å smake sommersnop her i landet.

Utrolig kult navnevalg. Tommel opp for det. Liker produkter som har navn som kan bety to ting, navn som egentlig er ordspill, og navn som er kreative, innovative eller bare humoristiske. Sånn som f.eks Møllerens «En form for baking» (her) som de solgte for noen år siden.

Posen med Badeskum inneholder skumfigurer i typiske sommerfasonger som badeball, skjell, seilbåt og svømmeføtter. Badeballene er av bare hvitt skum, mens de andre figurene har et lag av fruktgele i rødt eller gult på framsiden.

Og selvfølgelig var disse gode. Skummet var ferskt, mjukt og litt kompakt, og smakte akkurat slik man forestiller seg at hvitt godteriskum smaker. Den gule og røde geleen smakte «en slags frukt» mente jentene mine, og de fikk raskt hver sin farge som favoritt. Jeg klarte heller ikke definere helt hva geleen smakte, det var veldig sånn typisk tutti-frutti-godteri-smak. For min del kunne posen gjerne inneholdt bare de hvite badeballene. Jeg liker rent skum best. -Men de andre bitene var også gode altså.

Vi spiste opp hele skåla temmelig fort, og kommer garantert til å kjøpe denne posen igjen i løpet av sommeren. Bra nyhet!

Gjenkjøp: Ja

 

Nå må jeg faktisk komme med et lite non food-tips til dere igjen.
Vet ikke om dere husker at jeg har skrevet om Hackit’en min her på bloggen tidligere? Vel, jeg har blitt veldig avhengig av den og den er MYE i bruk. Jeg bruker den selvfølgelig når jeg lager potetstappe, når jeg bruner kjøttdeig, og når jeg moser avokado til guacamole. Og resultatet blir så bra! Men, noen ganger når jeg har laget sistnevnte har jeg irritert meg litt over at avokadoen sklir litt rundt i tallerkenen eller bollen jeg bruker. I verste fall havner noen halvmoste biter utenfor kanten og ned på kjøkkenbenken. Dette har også skjedd når jeg har most jordbær med den. I-landsproblem, jeg vet, og det er nesten flaut å si det, men det er nå en gang sånn at jeg kan irritere meg over slike småting når jeg holder på med matlaging i en hektisk hverdag. Og da trenger jeg løsninger.

Og tada, nå har det faktisk kommet en egen liten Hackitbalje man kan mose oppi. Som heter Tubit. Hvor sjarmerende er ikke det navnet? Måtte faktisk trekke litt på smilebåndet da jeg leste det.

Denne Tubiten kan kjøpes alene eller i pakke sammen med en Hackit.
Over her er en pakke med både Tubit og Hackit, ved siden av min trofaste, gamle Hackit. Som forøvrig har holdt seg utrolig godt med tanke på hvor mye den har vært brukt de siste årene. Også oppi varm steikepanne og varm kjele.

Her under ser dere baljen, eller tuben som jeg sikkert bør kalle den, sammen med en gnistrende ny rød Hackit. Litt kjøkkenlykke i plast.

Og selvfølgelig passer Hackiten perfekt oppi tuben. Både under oppbevaring og i bruk. Den var faktisk overraskende god å jobbe i også. Avokadoen holdt seg på plass hele tiden, fram til guacamolen var ferdigblandet. Det er jo de høye kantene som er hele cluet, det skal litt til å vippe noe over dem.

Må også ta med et bilde av den nye røde Hackiten i bruk i steikepanna. Her er det lille hjelper som holder på. Og til dere som ikke har prøvd denne magiske dingsen i hardplast, kan jeg fortelle at kjøttdeigen blir helt jevnt most med den. Det blir ingen uregelmessige klumper hist og her.

Vel, måtte bare dele min begeistring. Jeg har noen ganger gitt bort Hackit i gave når det har vært små anledninger der man gjerne skal ha med noe, og jeg kommer helt sikkert til å gi bort slike kombinsjonspakker etter hvert også. Den forrige Hackiten jeg ga bort var faktisk til Mamma og den kjøpte jeg på Coop. Dumt at jeg ikke da hadde fått med meg at Tubit fantes også. Men nå vet vi. 😀

I går så jeg denne posen i butikken; Potetstikks fra Sørlandschips. Den visste jeg ikke om.
Altså som i ikke lest om, ikke sett bilde av, ikke fått tips om eller ikke sett i noen annen butikk. Moro. Jeg blir alltid litt ekstra begeistret når jeg gjør slike oppdagelser.

Fikk litt flashbacks til forrige gang Sørlandschips lanserte Potetstikks tilbake i 2011. Da hadde de riktignok bare smak av havsalt, men jeg jeg husker at jeg ikke ble videre imponert over dem. Den gang hadde jeg forventninger om kompakte små stikks, men fikk følelsen av å bare spise litt tykke, oppdelte chipsflak. Litt sånn som rusket nederst i potetgullposen. Den gang var det noe udelikat over det hele, så jeg lot meg faktisk ikke friste til å kjøpe en pose nå. Selv om disse har smak av grillkrydder.
Er det noen av dere som har smakt? Burde jeg gi dem en ny sjanse? I så fall, let me know.👍🏻


Ivrig og engasjert forbruker, med en godt over gjennomsnittlig begeistring for dagligvarebransjen. Fryder meg når det lanseres nye produkter jeg kan teste. Prøver selvfølgelig også andre varetyper og nyheter hvis jeg ser noe fristende!

Bloglovin

Follow on Bloglovin

Kategorier

Arkiv