Consuming

Dagligvarebloggen

Matchball fra Maarud

Tydeligvis er det et fotball-VM i nær framtid, og i den forbindelse har det dukket opp to poser med VM-snacks fra Maarud. Jeg bryr meg overhodet ikke om fotball, (what so ever!) men ny snacks bryr jeg meg alltid om. 😀 Fram til jeg så disse posene undret jeg meg faktisk litt over at det ikke hadde dukket opp en eneste nyhet fra Maarud til dette slippet, det er jo ikke likt dem i det hele tatt, men så åpenbarte altså disse kartongene seg på Kiwi lørdag for ei uke siden. Puh. Jeg kunne pustet lettet ut.

Siden jeg var innom en kveldsåpen Kiwi i full fart ganske sent den lørdagskvelden, rimelig av i føttene etter å ha hjulpet til i en konfirmasjon hele dagen, orket jeg ikke snappe noe fra inni butikken da jeg fant dem. Men jeg kjøpte altså posen med Matchball, VM-Gullet får jeg prøve en annen gang.

Dette er altså sprø, små baller med smak av ost, bacon og chili. Helt genialt, en slags ostepop for viderekommende. Vi smakte dem til Eurovisionfinalen, derav pynten på bordet. (Nei det var ikke til ære for bloggen.)

Øh, jeg satte ikke pris på den lite flatterende odøren som sivet ut med en gang jeg åpnet posen. Den kunne like gjerne stammet fra noens føtter etter en lang fotballkamp. Men som ganske erfaren ostepopspiser har jeg for lengst lært meg at det ikke nødvendigvis er samsvar mellom duft og smak fra ostesnacks. Jeg var derfor optimist da jeg forsynte meg fra skåla.

Og disse virket tilnærmet perfekte. Kombinasjonen ost og bacon er jo nærmest uslåelig, og begge deler kjentes tydelig. Det var mye, rik ostesmak, og så kom en litt røkt baconsmak i tillegg og liksom toppet det hele. Konsistensmessig var de også helt supre. Tette og fine uten å være harde, og man ble omtrent ikke bøsstene eller grisete på fingrene. Stort pluss for det! Så langt var jeg altså både glad og begeistret, men så, etter at jeg hadde svelget unna og munnen var tom, kjente jeg både stikking og prikking i ganen. Søørn. Chilien. Nei nei nei, hvorfor skulle den komme og ødelegge en slik optimal snacksopplevelse? Jeg ble nesten irritert. Smaken var ikke veldig sterk, men skarp nok til at jeg trengte noe å drikke. Dermed falt inntrykket noen hakk nedover igjen. De ble liksom ikke så behagelige å spise allikevel. Er det slik at mange som liker ostesnacks også er glad i chili? Er det bare jeg som er for snever i smakspreferansen min? Eller finnes det noen der ute som er enig med meg i at de hadde vært bedre uten den småbrennende ettersmaken?

Her blir det dessverre nei til gjenkjøp. Hadde ballene bare hatt smak av ost og bacon hadde jeg kjøpt massevis, men siden de også har innslaget av chili blir det med denne ene posen. Resten ligger fortsatt igjen her faktisk. Litt synd, siden to tredjedeler av smaken var så god, og både konsistens og størrelse var så fin. Ja ja, jeg får helle håpe Maarud kommer med slike en annen gang også, og da uten chili. Da kommer jeg til å kjøpe mange poser!

Gjenkjøp: Nei

 

Grandiosa Take Away Meat Supreme

Ingen produktslipp uten en Grandiosanyhet eller to, og denne gangen har vi fått Grandiosa Take Away Meat Supreme.
En spennende nyhet for oss kjøttetere. Det må jeg få lov å si.

Jeg kjøpte den i hurten og sturten på Rema tidligere i uka, og siden det er litt småprosjekter og maling på gang i heimen om dagen, passet det fint med en lettvinn middag i dag. (Jeg er nemlig en av de ytterst få som har vært på jobb denne inneklemte dagen, og var utålmodig etter å komme i gang med alt annet enn matlaging da jeg kom hjem.)

Som det ligger i navnet er dette en pizza med kjøttrikt fyll. Her får man både biff, kjøttboller og pepperoni. Må si jeg synes det virket usedvanlig raust til å være en ferdigpizza. Fryktet at det kanskje ville være veldig lite av hver ingrediens, men det var det heldigvis ikke. Her var det uventet rikelig.

På baksiden av kartongen sto det at man kunne la den tine i to timer før steking for å få den rette take away-opplevelsen. Det hadde ikke jeg fått med meg da jeg kjøpte den. Jeg græbba den mest fordi den var en nyhet, og fordi det alltid er greit å ha en pizza eller to i fryser’n til dager når maten skal ordnes i en fei. Og å vente to timer før jeg satte den inn i ovnen i ettermiddag var helt uaktuelt. Magen rumlet og malekosten ventet. Ergo null og niks tålmodighet til å vente på saktetining. Jeg stekte den derfor vanlig på varmluft slik det også står at man kan gjøre, så inntrykket mitt er basert på det. Mulig den hadde opplevdes litt annerledes om den hadde fått godgjøre seg en stund på benken før den ble satt inn i ovnen.
Her er den uansett ferdigstekt, ikke så ille må jeg si.


Og ja, jo, den smakte okay. Sånn helt passe greit, hverken mer eller mindre. Litt anonymt kanskje, mest fordi bunnen var relativt pregløs, men fyllet var bra. Eldstejenta mente den var litt kjedelig og at kjøttbollene var unormalt seige, men så fant vi ut at det var biffbitene hun satt og tygde på. Det stemte bedre med konsistensen. Som dere skjønner var de to toppingene ganske like å se på. Samme farge og størrelse. Tomatsausen smakte litt varmt, men ikke sterkt. Den var kanskje litt tomatpureaktig, men passet fint inn med resten av inntrykkene.
Eller synes jeg smaken varierte litt fra bit til bit, helt avhengig av hvilken topping jeg fikk i munnen og hvor mye jeg fikk av den. Må ta med at det var bra med rødløk også, og den var spredt jevnt utover hele pizzaen. Siden bunnen var såpass lys og loffaktig uteble den tunge metthetsfølelsen man kan få av noen pizzaer, men jeg ble fornøyd og kunne sett i gang med ettermiddagens sysler.

Det er nok dessverre ei lita glipe mellom forventning og opplevelse her. Og ikke fordi det var noe galt med Meat Supreme, og la meg skyte inn at mengden fyll var mer enn tilfredsstillende, men jeg synes ikke det smakte nok totalt sett. Videre begynner vel vi forbrukere å bli en smule bortskjemte hva gjelder mange og gode valgmuligheter i pizzadisken, og dermed skal det mer til å nå helt til topps. For øyeblikket er det nybaktserien til Grandiosa som ligger på førsteplass på min frossenpizzaliste, og nettopp derfor er jeg usikker på om det blir gjenkjøp av denne take away-varianten.
Noen andre som har testet? Er det bare jeg som synes den smakte litt for lite?

Gjenkjøp: Tviler

 

Go’morgen Dragefrukt & Bringebær fra Tine

I dag smakte jeg en av de nye Go’morgenyoghurtene fra Tine til frokost. Dragefrukt & Bringebær med granola.
Lekker farge på emballasjen!

Som jeg har skrevet her mange gange før er jeg definitivt ikke noe morgenmenneske. Når jeg ikke orker, -eller rekker frokost hjemme, noe som skjer rett som det er, spiser jeg heller litt ved plassen min på jobb mens jeg går igjennom dagens gjøremål. Og da passer det veldig greit med et yoghurtbeger. Som i dag.

Dere vet hvordan go’morgenyoghurtene fungerer. Jeg hopper derfor over en inngående beskrivelse av konseptet denne gangen. 😀

Som dere ser av både overskriften og bildet er det granola i sidebegeret på denne varianten. Greit nok det, selv om jeg egentlig foretrekker müsli i yoghurten min. Jeg var uansett optimist i forkant av smaking. Både bringebær og dragefrukt har gode smaker og jeg kunne liksom ikke tenke meg at de ikke skulle smake bra sammen. Og godt var det. Det var liksom en lys bringebærsmak. Om det er forståelig? Det blir ikke riktig å kalle den mild, eller svak, for det var lett å kjenne at det var bringebær, så litt lys var det første som falt meg inn der jeg satt og spiste. Den var mindre syrlig enn jeg hadde trodd, men ikke for søt heller. Og selv om dragefruktsmaken ikke var spesielt merkbar kjentes et og annet frø fra frukten mellom tennene sammen med granolaen. Likte det. Det hadde forresten ikke gjort noe om dragefrukten var hakket mer fremtredende, men det er kanskje litt vanskelig å få til?
Granolaen kjentes veldig ordinær, og litt tørr, men jeg skal medgi at det passet godt til akkurat denne smaksammensetningen på yoghurt. Det er ikke sikkert müsli hadde fungert like bra.

Dette er nok ikke den sprekeste yoghurtsmaken Tine har presentert opp igjennom, men siden jeg setter pris på det trygge og litt konservative passet den veldig bra for meg. Jeg spiste opp absolutt alt, og skrapte og skrapte i bunnen av begeret for å få med meg aller siste rest mot slutten. Litt ubevisst. Det betyr at jeg likte den godt. Den andre varianten som har kommet nå har smak av pasjonsfrukt og kokos, og jeg gjetter at den smaker hakket spenstigere enn denne. Uten at det nødvendigvis gjør den bedre. – Men den høres unektelig god ut den også. Her er begge variantene i en litt tom disk på Meny.

Siden dette er en sesongvariant regner jeg ned at den forsvinner til høsten igjen. Tenker derfor å kjøpe den noen ganger igjen i nær fremtid, så jeg rekker det før den går ut av produksjon. Og så må jeg vel smake det turkise begeret ganske snart også. Det får bli neste gang,

Gjenkjøp: Tror det

Skyr Is Mini fra Q-Meieriene

I det fine været på søndag smakte vi en av snakkisene til dette produktslippet, nemlig Skyrisen fra Q-Meieriene.
Nå er det vel strengt tatt variantene i bøtte det har vært mest blest om, men småisene på pinne har da også fått litt oppmerksomhet. Synes esken var utrolig søt. Veldig barnevennlig og liksom litt glad. Både i motiv og farger. Akkurat som de vanlige posene med Skyr Mini.

Skyrisen er faktisk utviklet etter innspill fra forbrukerne. Sånt liker jeg. Q-Meieriene har en egen idéfane på nettsiden sin hvor man kan komme med sin Q-idé (her), og noen hadde altså ønsket seg et slikt produkt. Må være veldig gøy å se at det faktisk ble virkeliggjort.

Denne esken er en multipack, og inneholder seks ispinner. Tre med smak av bringebær og tre med mango. Fargene var litt blasse, men jeg gjetter at de ikke er tilsatt noe kunstige fargestoffer og da kan man vel ikke forvente de sterkeste nyansene. Helt okay det altså. Sånn ellers så de ut som helt vanlig is.

Konsistensen var mjuk og kremet og minnet egentlig ganske mye om annen is og frozen yoghurt. På forhånd var jeg litt redd det skulle smake som krystallisert, vanlig skyr, men det gjorde det heldigvis ikke. Dere vet slik skyren i klemmepose blir om posen har stått inntil veggen i kjøleskapet og blitt småfrossen. Eller er det bare hos meg det skjer? Her var det uansett ingen knasende krystaller å kjenne. Bra.

Vi hadde størst forventninger til mangosmaken, men både barna og jeg likte faktisk bringebærpinnen best. Allikevel vil jeg si at den med mango smakte tydeligst. Innerst ved pinnen hadde den en slags mørkegul, om ikke kjerne, så i alle fall et felt med noe som virket som litt mer konsentrert frukt. Mulig det bare var blitt slik ved et uhell altså, for det var bare rett rundt pinnen. Og det var ikke slik på bringebærpinnene. Denne frukten slo i alle fall ikke helt an her, men resten av isen/skyren smakte fruktig, sommerlig og helt greit. Må ta med at vi bare har spist denne ene mangopinnen så langt, så jeg vet ikke om det er slik på de andre. Når det gjelder varianten med bringebær så er alle spist. Som nevnt var smaken på denne litt svakere, men allikevel frisk med en passelig antydning til syrlighet. Den ble litt kvalm mot slutten mente yngstejenta, men ikke verre enn at hun ba om å få en til i dag.
Og akkurat det tenker jeg kan være bra med disse her. Siden de er fettfrie og har lite sukker, og dermed virker å være litt mindre usunne enn annen is, kan man evt. si ja til is i hverdagen litt oftere. Og selv om de ikke smaker like godt som «vanlig» is, for det synes vi ikke de gjorde, er det gode nok til at man gjerne sier ja takk hvis alternativet er ikke noe is i det hele tatt.

Jeg synes dette var en interessant og artig nyhet, og tror nok jeg kommer til å ha en kartong liggende i fryseren fremover. Så blir det spennende å se om barna fortstter å be om den utover sommeren. Om produktet skal utvikles videre håper jeg smakene blir litt sterkere. Det hadde ikke gjort noe.
Neste blir å smake skyrisen i bøtte. Noen som har prøvd? Bør jeg velge jordbær eller salt karamell først?

Gjenkjøp: Tror det

Norvegia Original Staver fra Tine

Sånn bortsett fra godteri, synes jeg fortsatt ikke det er så mange nyheter å finne i butikkene. Med unntak av uhorvelige mengder grillmat da. Men de får jeg evt. teste og skrive om nærmere sommeren. Heldigvis dukker det opp en og annen spennende vare hist og her, og onsdag i forrige uke fant jeg et nytt osteprodukt på Coop.
En fin liten pakke med Norvegia Ostestaver fra Tine.

Artig at Tine også har kastet seg på ostestavbølgen. Både Rema og Synnøve Finden kom jo med  mozzarellastenger i fjor, og nå får vi altså staver av flere av ostene fra Tine. (Disse finnes også i Norvegia Lettost og Jarlsberg.)

Pakken inneholder seks separat innpakkede staver, hver på 20 gram.

Her i huset er vi veldig glade i ost. Vi spiser usannsynlig store mengder Norvegia hver uke og jeg tenkte derfor dette var midt i blinken for oss. Og ganske riktig, det var det. For selvfølgelig var ostestavene gode. De smaker akkurat slik man tror de skal smake. Mjuk, fersk Norvegia med trygg og mild smak. Jeg har gomlet noen som kveldssnacks og barna hatt dem med i matboksen på skolen. De glir ned lett som bare det. Ser at jeg dessverre ikke har tatt noen bilder uten emballasje, og nå er pakken tom, men dere får vel et greit inntrykk uansett.

Synes forresten det var gøy å se engasjementet rundt innpakningen av disse stavene under bildet jeg la ut på Instagram. Veldig bra med ivrige forbrukere. 👍 Det gikk i overflødig produkt, for høy pris og ikke minst unødig bruk av plast. Og ja, ser den i disse antiplastdager. Det var mye plast sett opp i mot mengde ost. Men om ikke enhetene hadde vært pakket inn separat, tror jeg de kanskje fort ville blitt tørre når hovedemballasjen var brutt. Og nå spekulerer jeg bare, men da ville muligens stavene som ikke var spist innen kort tid blitt kastet? Og matsvinn vil vi jo heller ikke ha. Men om noen har andre gode forslag til innpakning som gir samme holdbarhet og ikke minst fleksibiltet med tanke på hvor fort man må spise opp alt i pakken hadde det vært spennende å høre.

Videre kan man selvfølgelig like gjerne skjære opp egne stenger fra et ostestykke man allerede har. Det er billigere og ikke minst sparer man masse emballasje. Men skjer det? Kanskje hjemme hos noen, men garantert ikke hos alle. Vi gjør det i alle fall ikke. Selv om vi alltid har minst ett ostestykke i reserve i kjøleskapet i tillegg til det som er påbegynt. Det blir bare ikke noe av. Og det vet Tine. De har jo selvfølgelig gjennomført grundige undersøkelser og analyser før de tok avgjørelsen om å lansere disse ostestavene, og har god tro på at det er noe vi forbrukere vil ha. Så kan vi være så enige eller uenige vi vil om både format, innpakning og pris. Noen kommer til å kjøpe uansett. Og ja igjen, kiloprisen er høyere enn om man kjøper en hel ost. Min indre økonom, gjerrigknark og bevisste forbruker er helt enig i at det er idioti å betale mer pr kilo for gulost bare fordi størrelsen er snerten og hver stav er pakket klar til bruk. Men min indre latsabb synes det er så utrolig deilig med alt jeg slipper å gjøre selv.

Jeg husker da de første pakkene med revet ost dukket opp i butikkene. Jeg syntes det var helt galskap og sverget på at jeg aldri skulle kjøpe noen sånt. Jeg kunne raspe osten min sjøl – mye billigere. Men så gikk det noen år og jeg var ikke lenger like bastant. Og nå hender det innimellom at jeg kjøper ferdig revet ost. Til en høyere kilorpis enn et helt ostestykke har. Tror slike valg og prioriteringer, og ikke minst hva man er villig til å betale for en vare, forandrer seg i tak med endring i livssituasjon. Og for mange er tid en ressurs det er knapphet på. Da er det lettvint å betale litt mer for hurtige løsninger, istedenfor å stå og raspe egen ost. Kanskje vi er villige til å betale litt mer for ferdige staver også?

Jeg tror ganske sikkert jeg kommer til å kjøpe disse igjen. -Så lenge de er i salg.
Jeg tror ikke de varer så veldig lenge, men det gjenstår å se. – Jeg følger spent med.

Gjenkjøp: Ja

_ _ _
Oppdatering 10.05:
Må nesten ta med link til innlegget om Norvegia Mini fra 2010.
Ser det har vært en viss utvikling siden da. 🙂

 

Melkesjokolade med jordbær fra Freia

Nå begynner det nesten å bli pinlig mye godis her på bloggen. Huffameg. Men det er nå en gang produkter i den kategorien jeg har funnet så langt. Og på mandag lyste nok en ny forpakning mot meg fra godterihylla på Meny, og den inneholdt Melkesjokolade med jordbær fra Freia. Og jeg, svake menneske, jeg kjøpte ei plate. 🍫🙈

Jeg kan vagt huske denne fra før. Vet jeg har kjøpt den fra Marabou i Sveige, men mener bestemt at den har eksistert før i Norge også. Tror imidlertid det var før jeg startet bloggen i 2010, fant i alle fall ikke noe gammelt innlegg om den. – Så da måtte det bli innlegg nå.

Dette er ikke annet enn ren melkesjokolade ispedd jordbærbiter. Helt greit, en sjokolade trenger ikke nødvendigvis være avansert for å være god. En ganske tydelig duft av jordbær sivet opp og traff neseborene mine straks jeg hadde sprettet emballasjen, og baksiden var ganske knudrete av alle de små bærbitene. Det lovet bra, da var det i alle fall en anstendig mengde jordbær og ikke bare en liten lurebit hist og her.

Smaken var veldig som forventet. Jeg kjente mye sjokolade og i tillegg noe litt søtt og fruktig som liksom omsluttet hele biten. Om jeg la godviljen til satt også en svakt syrlig og ganske god ettersmak igjen inne i kinnene mine en stund etter at jeg hadde svelget unna hver sjokoladebit. Slik man kan kjenne etter å ha spist ei brødskive med jordbærsyltetøy. Videre knaste bærbitene litt mellom tennene akkurat i starten, men ble ganske fort mjuke og glatte. Det var godt, men samtidig litt kjedelig. Og jeg ble ganske fort fornøyd. Tror det kan kjennes kvalmende om man spiser for mye på en gang. Her har vi enda ikke spist opp alt.

For min del er det helt greit at denne platen kun selges i begrenset opplag. Jeg kommer ikke til å kjøpe den igjen. Tenker den føyer seg inn i rekken av storplater Freia pumper ut for at folk av nysgjerrighet skal kjøpe en av deres sjokolader fremfor en av de mer trauste og kjente variantene fra konkurrentene, og så forsvinner den igjen uten dramatikk etter en viss periode. Helt OK det altså. Vi gjennomskuer det, men lar likevel nysgjerrigheten og interessen for nyheter styre oss såpass at de tjener en god slump. 😛

Men kjære Freia; når skal dere komme med ei plate med appelsinkrokan til oss? Det lurer jeg på. Jeg lurer også veldig på om dere kan relansere melkehjerter med crisp av cornflakes? De var så mye bedre enn de vanlige, rene som selges nå. Nesten som Noblesser. Kanskje vi kan få det til jul?
Og selv om jeg ikke ble så begeistret for akkurat denne jordbærplaten synes jeg som alltid det er moro at dere kommer med nyheter, så en glad tommel opp for det.

Gjenkjøp: Nei

 

Pollykuler fra Nidar

Disse var vanvittig gode! Virkelig. Som små lykkedråper. På en mandag.

Da jeg skulle ha ei venninne på besøk i går kveld var jeg fast bestemt på å sette fram grønnsaker og dipp. Det var jo ikke helg. Men så lå posen med Pollykuler fra Nidar og fristet på benken da. Det var allerede gått ei hel uke siden jeg kjøpte den, de burde jo testes snart. Og så tenkte jeg at det alltids er fint å høre hva andre enn barna og meg synes om en nyhet, og dermed var det gjort. Vi spretta posen – og åt opp alt.

Dette er ikke noe hokuspokusprodukt. Det er bare salte peanøtter med sjokolade på. Men de var vanvittig gode. Kan godt hende de smakte så godt fordi jeg egentlig var innstilt på grønnsaker akkurat den kvelden, men det var noe med sammensetningen av mengden nøtt og mengden sjokolade som traff veldig godt.

Peanøtter med sjokolade er ikke noe nytt produkt i seg selv. Jeg har spist det mange ganger før, og Minde sjokolade har sin lyserøde pose med Nøttekos som inneholder et tilsvarende produkt. Skrev om den for et år siden (her). Nå har jeg sett at de nøttene har kommet i små poser også, tror det var på Narvesen de hang, og det er jo helt genialt. Det er vel ikke verdens mest kalorifattige kombinasjon dette her, så små mengder er absolutt helt i orden når man ikke skal dele med noen.

Det eneste jeg ikke lot meg imponere av ved Pollykulene var emballasjen. Synes posen var litt for lik den vanlige posen med Polly peanøtter, og tenker det kan gjøre at folk ikke blir oppmerksom på at dette er et annet produkt. OK, disse posene blir sikkert plasser sammen med godteriet i butikkene, ikke sammen med snacksen, men det finnes garantert mange uoppmerksomme handlere der ute som ikke vil fange opp forskjellen. Det burde vært en annen farge på posen, eller i alle fall en annen farge på skriften? Bare en tanke.

Ja ja. jeg håper nok folk får med seg at dette er en nyhet og noe annet enn vanlige peanøtter, slik at salgsprognosene innfris. Jeg vil nemlig gjerne ha mulighet for mange gjenkjøp.

Gjenkjøp: Ja

 

Småsulten Maisnøtter

Selv om det nå begynner å komme litt mainyheter i butikkene, må jeg tipse om et produkt til fra Februar. Dere har sikkert sett posene. Maisnøtter, -siste tilskudd i Småsultenserien.

Antar at mange har prøvd dem allerede, men skriver om dem uansett. Synes det er et produkt som skiller seg litt ut, jeg hadde i alle fall aldri smakt noe tilsvarende tidligere.

Dette er faktisk harde mais. Mais med nøttelignende, dog porøs konsistens. Ikke noe annet. Navnet er dermed svært treffende.

De er ordentlig salte og minner egentlig veldig om snacks, samtidig får jeg litt riskakefølelse når jeg spiser dem. Dere skjønner hva jeg mener? Når man spiser noe som et substitutt for noe annet, bare fordi man tror det er hakket bedre. Eller det gir litt bedre samvittighet. Samtidig blir man ikke helt tilfredsstilt og har fortsatt lyst på litt ordentlig snacks, men slår seg til ro med substituttet fordi det er godkjent i flere situasjoner. Jeg ville f.eks aldri satt meg til med en pose potetgull på jobb. -Hjelp, hvordan ville tastaturet mitt sett ut da? Men disse har jeg spist flere ganger. Ved en anledning kom en kollega inn og sa det luktet popcorn på kontoret, og det kan jeg forstå litt. De har et slags popcornpreg over seg. Ganske naturlig egentlig. De minner også litt om annen maissnacks. Men igjen, de er liksom ikke ordentlig snacks, så de er lov å spise når man trenger et lite energipåfyll sånn utpå dagen. Eller når man craver etter noe å knaske på utpå kvelden en hverdag. Eller når man holder på med vårens n’te dugnad.

Jeg er veldig glad i posen med nøtter og tørket frukt i Småsultenserien. Den med orange farge der denne  er gul, vet dere. Denne her med maisnøtter er imidlertid mye billigere. Mener faktisk den bare koster 14 kroner, og det synes jeg ikke er så ille.

Som dere skjønner har det blitt en del gjenkjøp så jeg håper posen har kommet for å bli. Synes det er en tidsriktig og relevant nyhet. Om jeg legger godviljen til minner maisene om både sirkus, tivoli og kino, og de har litt av potetgulleffekten når posen først er åpnet. Man må ta en til, og en til, helt til det er tomt. Bare å prøve. 🙂

Gjenkjøp: Ja