Jeg liker smaken av Heinz. Jeg har alltid gjort det, og tror det er fordi det minner meg om ferie. Husker det alltid ble satt fram Heinz ketchup til måltidene alle somrene jeg var i utlandet som liten og det er noe med den der småspisse syrligheten som gjør den så god. I tillegg til ketchupene synes jeg både hermetikken og en del av sausene fra Heinz smaker fortreffelig. Jeg ble derfor positivt overrasket da jeg her om dagen oppdaget hakkede tomater i pappkartonger fra dem på Meny. Ser ut til at de er nye fra februarslippet.

Det var tre ulike sorter, og vi testet en med basilikum og oregano. Varianten med hvitløk fristet også, men siden jeg skulle bruke boksen til pizza landet jeg på at den med urtene passe best.

Mmm, duften av Italia slo liksom litt mot meg da jeg sniffet ned i kartongen. Herlig! Kjente uten tvil både basilikumen og oreganoensammen med tomateimen, noe som lovet bra for smaken. OK, det er faktisk bare hakkede tomater vi snakker om, men jeg var så sulten der jeg sto og lagde mat at begeistringen min var lett å trigge, og økte i takt med rumlingen fra magen. Når man er veldig sulten dufter og smaker jo det aller meste digg.

Jeg pleier ofte å bruke hakkede tomater istedenfor pizzasaus på pizza. Det er utrolig kjapt og lettvint, og så liker jeg å kjenne tomatbitene tydelig når jeg tygger. Slike varianter som denne, som attpåtil er ferdig krydret, er midt i blinken til akkurat det formålet. Jada, jeg vet at jeg sikkert heller burde mikset sammen en totalt hjemmelaget og ultrasunn tomatsaus fra bunnen, tilsatt massevis av knuste grønnsaker, men jeg er alt for lat.

Måtte ta meg en liten smak rett fra boksen før jeg fordelte det utover, og var fornøyd med at det også smakte litt mer enn bare tomater. Kryddersmaken kjentes den, altså var det ikke bare en duft som ga falske forhåpninger.

Jeg pleier alltid å sile av en del av væsken før jeg fordeler tomatene utover pizzabunnen. Om jeg tar med all saften blir bunnen litt for soggy etter min smak. Så var det bare å fordele resten av fyllet og håpe at steketiden gikk raskt.

Den ferdige pizzaen ble ordentlig god den. 🍕🍕Om jeg så må si det selv. Det var passelig med smak i tomatene, de ga på en måte et helhetlig inntrykk uten å være i nærheten av å kjennes sterkt, og selvfølgelig passet kryddersortene perfekt inn. Jeg skal ikke påstå at disse tomatene var veldig mye bedre enn andre hakkede tomater i kartong altså. Det finnes mange sorter som også smaker ordentlig godt. Men så var det noe med den psykiske effekten Heinz har da. Den skal vi ikke undervurdere. 🙂

Det kan godt hende jeg kjøper denne igjen. Den er imidlertid ikke den billigste i hylla, så jeg kommer nok til å bytte på litt. Skal uansett også prøve den med hvitløk ganske snart, gjetter at den også er god.

Gjenkjøp: Ja

“En ekstra god start på dagen!”, står det på pakken med Bare Bra Ovnsristet Supermüsli fra Toro. Artig. Det er ingen matvarer i hele verden som kan gi meg en ekstra god start på dagen en mandag morgen. Når jeg må stå opp mye tidligere enn det jeg synes er naturlig, og det gjør fysisk vondt å brekke kroppen ut av sengen. Antar at alle B-mennesker der ut vet hva jeg snakker om. Da smaker alt papp/høy. (Stryk det som ikke passer.) Men sånn litt utpå formiddagen, når søvnen er ristet ordentlig ut av kroppen, da er jeg mottagelig for gode produkter som smaker bra. Og som legger grunnlaget for en fin dag.

Nå vet jeg altså ikke om en porsjon med denne müslien spiller noen rolle for utfallet av resten av dagen, tror egentlig ikke det, men tenkte uansett å fortelle at den er okay.

I tillegg til korn, slik alle müslier inneholder, har den både mandler og hasselnøtter, og jeg synes det ga den et litt annerledes inntrykk. I alle fall annerledes enn de sortene müsli jeg vanligvis spiser. Selvsagt kjenner man i hovedsak de ulike kornsortene (ingredienser her), men rett som det er støter tennene borti noe som er litt hardere å tygge. Disse bitene er enten mandler eller hasselnøtter og de etterlater både tydelig smak og litt nøtteknas i jekslene etter at man har svelget unna. Særlig hasselnøttene. Nice. I tillegg er det en grei mengde tørkede bringebærbiter, med overraskende frisk farge, som jeg synes setter et fint, småsyrlig preg på totalsmaken.

På bildet under her spiser jeg müslien med vaniljeyoghurt, men jeg synes også den smaker bra i kombinasjon med jordbæryoghurt. Og bare så det er sagt; disse bildene er fra en morgen i påsken da jeg hadde god tid – og rester av bringebær etter å ha pyntet ei kake. De er ikke tatt i morges da jeg var trøtt som ei strømpe og spiste frokost i halvsøvne.

Jeg kan godt kjøpe denne boksen igjen. Jeg liker aller best müsli som inneholder lyse rosiner, og velger derfor ofte slike sorter, men tenker det er helt greit å variere litt. Synes egentlig de fleste slike blandinger er gode, bortsett fra de som har store biter av tørket banan. Den smaken blir alt for dominerende.

At denne Bare Bra-serien ser ut til å gjøre det okay er også fint. Det er jo sunne produkter med naturlige råvarer, som i tillegg smaker greit, og da bør de svært synlige, grønne boksene få beholde sine tildelte hyllecentimeter i butikkene. Ser de ofte er utsolgte for dem på min nærmeste Kiwi, så jeg antar at de selger bra. Det kom også en Bare Bra granola med kakao nå i februar, så den får jeg kanskje smake neste gang. Er litt redd for at kakaoen skal få yoghurten til å smake sjokomelk (som jeg ikke liker noe særlig), men tror jeg må ta sjansen allikevel. Men først skal jeg altså kose meg med noen flere porsjoner müsli med mandler og nøtter. -Og jeg spiser den like gjerne til kveldsmat som til frokost altfor tidlig på morgenen. 😀

Gjenkjøp: Antar det

Jeg syns alltid det er gøy å se hva som blir årets smak fra Fun Light. Blir det en ren smak fra en konkret, eksisterende frukt, eller en mer syntetisk og kreativ kombinasjon?
Årets variant er kanskje noe midt i mellom. Den heter i alle fall Strawberry Passion.

En drikk med lidenskapelig smak av jordbær ville man i utgangspunktet tro var ordentlig rød, sant? Men ikke denne her. Den har en fin orange farge, spesielt når den er utblandet. Første gang jeg smakte den, fikk jeg den servert fra en fullblandet karaffel, og det så faktisk utrolig lekkert ut.

Smaken er litt ubestemmelig synes jeg. Man kjenner jordbær, ja, men mest som en ettersmak etter noe som smaker fruktig og eksotisk. Den er ikke som “vanlig” jordbærsaft for å si det sånn. Men det er vel der passion-delen kommer inn. Jeg kunne f.eks fint trodd saften inneholdt appelsin, pasjonsfrukt eller en slags blanding av mange tropiske frukter, men det er litt vanskelig å konkretisere eksakt hva man kjenner. Den er uansett veldig god, og jeg antar at den smaker leskende og forfriskende i sola til sommeren. Yngstejenta syntes den var supergod, og jeg kan forstå. Smaken er ganske barnevennlig. Når jeg tenker etter minner den litt om slike hvite fruktkarameller med jordbærsmak. De som er pakket inn en og en. Man kjenner noe av det samme syntetiske elementet. -Fortsatt godt altså.

Strawberry Passion vil nok aldri klare å ta plassen fra gul saft her i huset. Det er og blir favoritten. Men som en variasjon innimellom kan vi gjerne ha den. Tror nok det blir et og annet gjenkjøp.

Gjenkjøp: Noen

I påsken prøvde jeg en av de nye glutenfrie melblandingene fra Møllerens. De kom med en grov og en fin pose til slippet i februar og jeg valgte å teste den fine. Sånn i første omgang i alle fall.

Som dere ser inneholder posen en ren og jevn lys melblanding. Sånn ved første øyekast kunne det fint ha gått for å være en fin sort vanlig hvetemel, men når jeg kjente på det virket det mer kompakt og potetmelaktig enn glutenholdig mel. Jaja, jeg tenkte at det sikkert ikke var noe problem.

Hjemme hos oss spise vi vanligvis ikke glutenfritt. Jeg liker gluten, og heldigvis har ingen i huset noen matallergier. Innimellom har vi imidlertid noen små gjester som trenger litt tilpasninger i matveien, så da må vi servere litt annen mat enn vi vanligvis pleier.

Og siden vi nå skulle ha litt lunsjbesøk tenkte jeg å kjapt hive sammen en gjærdeig og trille noen rundstykker. Slik jeg ofte gjør. Og da kunne jeg jo bare bruke melblandingen istedenfor hvetemel. Som tenkt så gjort. Men ai ai ai. Det gikk virkelig ikke som det pleier. Jeg baker veldig ofte gjærbakst, og synes egentlig jeg har ordentlig dreisen på det, men her fikk jeg meg en liten overraskelse. For det første var det vanskelig å kna deigen slik at den hang ordentlig sammen. Den smuldret bare opp hver gang jeg forsøkte å snu den rundt. For det andre hevet den seg ikke. Ikke noen ting. Jeg har hørt at heving kan være en liten utfordring med glutenfri bakst, men av en eller annen grunn tenkte jeg at det ville gå helt fint med akkurat denne blandingen. Det gjorde det ikke. Ikke klarte jeg å trille fine rundtsykker heller. Til min store irritasjon og ergrelse. Det ble bare noen knortete klumper med sprekker. Og ikke så de særlig bedre ut når de hadde etterhevet. Se her:

Vel, jeg satte brettet inn i ovnen og håpet noe magisk skulle utspille seg der inne i varmen. Neida. Ingen endring. Rundstykkene som kom ut var akkurat like uskjønne og fulle av sprekker som da jeg satte dem inn. Argh.

Her ser dere et ferdig rundstykke. OK, relativt bloggvennlig på bildet akkurat det altså, men det var vel det fineste.

Jeg har tilnærmet ingen erfaring med å bake glutenfritt, så her er det tydelig at jeg trenger mer trening. Videre fikk jeg jo tilbakemelding på Instagram om at denne blandingen passet mye bedre til vafler/ pannekaker/lapper og scones enn gjærbakst. Det er notert. Altså er det ikke noe feil med blandingen til Møllerens, den passer bare bedre til annen type bakst enn det jeg brukte den til. Fikk også kommentar om den grove blandingen var ganske allright, så det skal jeg huske til neste anledning.

Tror nok jeg holder meg til de glutenholdige melsortene fra Møllerens framover (de bruker jeg massevis av!), men synes det er bra at det glutenfrie sortimentet utvides. Flott at de som trenger allergivennlig mat stadig får bredere utvalg. Disse selges på Meny, kan ikke i farten huske å ha sett dem i andre kjeder, men der sikkert å få tak i flere steder.

Gjenkjøp: Nei

Da var det hverdag og på høy tid å poste noen innlegg igjen. Det var ikke helt planlagt å ta så lang påskeferie fra bloggen, det bare ble sånn. Alltid godt med litt fri.🙂
Men selv om det har blitt ei ukes skrivepause har jeg så klart smakt en og annen nyhet. Og blant dem er en av de to nye melkesortene med smak fra Tine; Melk med kaffe og kakao.

Som dere vet er jeg ikke så glad i sjokolademelk. Jeg er heller ingen kløpper til å drikke iskaffe, men synes det er OK en gang imellom. Jeg var derfor ganske spent på om jeg kom til å like denne eller ikke. Utgangspunktet var jo ikke det aller beste.

På hjemmesiden sin beskriver Tine dette som en frisk og lettdrikkelig melk med lavt fettinnhold, uten tilsatt sukker. Den har bare et naturlig innhold av sukker fra selve melken. I tillegg er den laktoseredusert og tilsatt vitamin D. Hørtes jo bra ut.

Det duftet mest melk og litt kaffe da jeg snuste ned i kartongen. Innslaget av kakao kjente jeg foreløpig ikke noe til, men antok at det ville merkes så fort jeg tok en slurk.
Så fylte jeg opp glasset og smakte forsiktig. Og har du sett – her ble jeg faktisk positivt overrasket. Konsistensen var tynn og fin som hos vanlig melk, ikke tykk som Biola eller drikkeyoghurt om noen skulle tro det. Bra.

Synes ordet frisk virker litt malplassert i beskrivelsen av kakao og kaffe, men mangler et mer dekkende uttrykk. For smaken, eller i alle fall inntrykket var ganske friskt. Det smakte kald melk og det smakte iskaffe. Men ikke sånn alt for søt iskaffe, – selv om det var en slags undersmak av kakao tilstede. Jeg synes egentlig den minnet om den orange iskaffen fra Tine, men siden denne her ikke kjentes like søt var det ikke en smak som ga dårlig samvittighet eller følelsen av å skeie ut. Om dere skjønner hva jeg mener. Men selv om den ikke var så søt var det noe mildt sammen med det friske. Kanskje det kom fra den mindre tydelige kakaoen? Melken smakte i alle fall hverken for strengt eller for voksent selv om man kjenner mye mer kaffe enn kakao.
Medsmakeren min syntes den var kjempegod. 🙂
Hun drikker mye mer både iskaffe og vanlig kaffe enn meg, så jeg tenker at uttalelsene hennes i dette tilfellet kanskje bør vektlegges mer enn mine.

Som jeg har skrevet før setter jeg pris på stadig flere valgmuligheter til oss forbrukere og synes således dette var et spennende produkt. Siden jeg er mest glad i vanlig melk kommer jeg nok ikke til å kjøpe kartongen fast framover, men kan godt handle den inn f.eks når jeg får gjester til lunsj.
Det blir interessant å se om det er et produkt som vil vare. Folk liker jo iskaffe så jeg har trua. 🥛☕

Gjenkjøp: Kanskje

I går kjøpte jeg en pose med ny pizzapølse på Kiwi. Den heter Salchicha og kommer fra Grilstad.

Jeg hadde aldri hørt om ei sånn pizzapølse før jeg. Kjente ikke til navnet heller, men etter litt googling fant jeg ut det egentlig ikke er en nyhet. Det er pølse på spansk. Festlig. 😂😁

På nettsiden til Grilstad leste jeg at deres Salchicha er ei godt krydret spekepølse, som ikke skulle være for sterk, noe som passet meg bra. Når vi baker pizza må toppingen være spiselig for barna også, ellers blir det fort veldig mye pizza å fortære for a mor.

Siden begge er spekepølser beregnet for pizza, ble det automatisk til at jeg sammenlignet med pepperoni. Som dere ser er salchichaen lysere i fargen, altså mindre orange og jeg kunne tydelig se ulike biter av krydder blandet inn i pølsa. Jeg måtte så klart ta en smak rett fra posen, og kjente straks at den hadde bra med krydder. Uten tvil. Jeg syntes nesten den var litt sterk jeg. Selv om det sto at den ikke skulle være det. Smaken satt igjen i munnen etter at jeg hadde svelget og tiltok nesten litt i styrke, men så forsvant den liksom etter hvert igjen. Det er litt vanskelig å forklare, men den var ikke sterk på en sånn chilimåte, så det prikket og stakk i en liten evighet. Allikevel var den kvass nok til at jeg var bittelitt skeptisk til hvordan det ville gå å servere den til barna, og fikk lyst på noe å drikke for å nøytalisere smaken som satt igjen i munnen.

Ferdig stekt, sammen med de andre pizzaingrediensene, var det imidlertid ingen fare. Da smake salchichaen som en okay, ganske smaksrik spekepølse til pizza, og totalen ble heldigvis ikke for sterk. Jeg vil nok påstå at pepperoni er snillere, og kanskje noe rundere i smaken, men denne her ga litt mer trøkk til totalinntrykket og gjorde at pizzaen fikk en noe voksnere smak. Den var egentlig ganske god, men jeg er usikker på om den klarer å ta plassen fra pepperonien her i huset. Pepperoni har nemlig en ganske knallsterk posisjon. Vi får se.

Må ta med at størrelsen på skivene var veldig bra her. Vanlig pepperoni ender jeg ofte opp med å klippe i to, slik at ikke sneiene skal skape fuss under oppdeling av pizzastykker, men med disse var ikke det nødvendig. Pluss for det.

Jeg er ganske usikker på om det blir gjenkjøp av denne pølsa, men vil ikke utelukke det helt.
Tenker det kan være et bra valg om jeg skal lage pizza til voksne gjester. Og uansett setter jeg som alltid pris på godt utvalg i butikkene, så velkommen skal du være kjære Salchicha.

Gjenkjøp: Kanskje

For noen uker siden så jeg en hel ny serie med te fra Twinings på Coop Mega. La dem ut på Snap, men ser at jeg dessverre glemte å ta et vanlig bilde. Serien heter i alle fall Infuso, og inneholdt utrolig mange varianter. Jeg drikker ikke voldsomt mye te, så jeg skal ikke påstå at absolutt alle smakene er nye nå, men det så da unektelig slik ut. Kan ihvertfall ikke huske å ha registrert akkurat den serien før. (Dere får korrigere meg om jeg er helt på bærtur her.)

For det meste så det ut til å være smakskombinasjoner av frukt og urter, og nå i helgen prøvde jeg en med bringebær og granateple; Raspberry & Pomegranate.

Synes det duftet veldig vennlig og fruktig da teposen kom i kontakt med vann. Og for en lekker farge. Flott, klar rød som gele i et barneselskap!

For meg som ikke er sånn genuint begeistret for “vanlig” tesmak, og som stort sett velger fruktte de gangene jeg drikker te istedenfor kaffe, var dette helt flott. Det smakte nesten som varm, rød saft. Et slags voksenalternativ til toddy. -For dem som ikke er så glade i solbærsmak. Den minnet meg egentlig om en annen te, men jeg klarte ikke helt plassere hvilken. Nype og et eller annet muligens? Jeg er ikke sikker. Jeg syntes i hvertfall smaken var god. Fruktig uten å være for søt, og jeg kjente et litt syrlige sting fra granateplet.

Jeg var sammen med noen venninner i smaksøyeblikket, og flere av dem prøvde også denne her. Og der var meningene litt delte. De mest avanserte, garvede tedrikkerne ble ikke så imponerte. De likte fargen, og den var virkelig nydelig, men smaken ble for “tam og slapp”. “Mye frukt og lite ordentlig te”, var kommentaren. Ja ja, man må trolig sette mest pris på koselig fruktte for å falle for denne her da. Det er kanskje ikke helt innertier for de som sverger til de svarte eller grønne sortene. Så vet vi det.

Jeg må nesten ta med at Infusoserien har 100% naturlige ingrediensene, og at den er helt koffeinfri. Altså kan man fint nyte en kopp litt utpå kvelden. Og jeg kan faktisk tenke meg å kjøpe denne smaken igjen. Jeg har imidlertid skjønt at det ikke kan være den eneste sorten jeg har å sette fram om jeg skal tilby gjester en kopp te. Det kan være greit å ha et mer “vanlig” og “ordentlig” alternativ i tillegg. 🙂

Gjenkjøp: Kan godt hende

På søndag prøvde vi en Base til fra den nye serien til Toro. Jeg hadde jo bestemt meg for å prøve flere enn bare en, og valgte denne gangen Chili Con Carne.

Som dere kanskje skjønte ble jeg veldig imponert over fløtesausbasen vi smakte for noen uker siden (her). Jeg håpet derfor at også denne skulle fremkalle store mengder glede, glød og begeistring.

Det første jeg merket meg var at denne basen skulle tilsettes ganske mye forskjellig. Der fløtesausbasen kun trengte en fløteskvett, krevde denne både kjøtt og grønnsaker i tillegg til væske. Greit nok. Å lage en hel middagsrett er så klart mye mer omfattende enn å bare vispe sammen en saus. Allikevel var det et eller annet som strittet litt i mot. For meg skal Toro være så enkelt, så enkelt. Helst bare “tilsett vann”, ellers kan jeg nesten like gjerne lage alt fra bunnen. Jeg bestemte meg allikevel for å ha en open mind.

Jeg skal ikke påstå at det var vanskelig å lage maten her. Oppskriften på pakken var grei å følge og ikke tok det spesielt lang tid heller. Etter ca 20 minutter var maten klar.

Smaken var helt klassisk chili con carne. Fyldig, typisk norsk tex-mex-rett som rev litt i munnen. Man skal jo kjenne chili og det skal prikke litt i leppa, og det gjorde det absolutt her.
For yngstejenta ble den for sterk. Eldstejenta blandet inn masse rømme, og da syntes hun det smakte som en grei “tacogryterett”. Jeg måtte også bruke en del rømme, noe jeg var forberedt på siden jeg ikke er så flink til å nyte krydret mat. Det som som egentlig overrasket meg litt var graden av salt. Hadde ikke trodd jeg skulle kjenne det så godt sammen med chilien og tomatsmaken.

Tja, jo, dette var en helt grei base det. Middagen var rask å lage selv om man skulle tilsette mer enn vann, og smaken ble selvfølgelig okay. Men jeg kan ikke påstå at jeg ble sittende og virkelig kose meg med måltidet. Det er imidlertid ikke basens skyld, det skyldes mer at chili ikke er min hovedingrediens i mat. Mulig det er litt urettferdig å si nei til gjenkjøp siden det ikke var noe galt her, men jeg kommer ikke til å velge denne igjen. Den ble litt for kvass. Men for all del; dere som liker at det river og freser litt kan veldig gjerne prøve. (Husk at jeg er si skikkelig krydderpingle.) 😂

Gjenkjøp: Nei