Det var ikke bare ny snacks vi testet til ESC forrige helg. Vi benyttet anledningen til å smake litt passende drikke også.
Som jeg har skrevet her tidligere bruker jeg en del brus fra Grans, særlig når jeg skal ha besøk, og nå hadde det faktisk kommet litt nytt fra dem på Rema. Både champagnebrusen og sitronbrusen deres som sukkerfri variant.
Champ X og Singo X. (Så får dere korrigere meg om disse evt. ikke er nye.)

Vi smakte Singo X først, mest som en leskedrikk litt tidlig på ettermiddagen.
Jeg ble nesten litt nostalgisk da jeg tok den første slurken. Den smakte veldig likt den vanlige Singoen synes jeg, men man kunne ane en liten slapphet, slik lightbrus ofte har. Dermed kjentes smaken nesten som “sukkerdrikken med sitron”, eller sitronbrusen av ukjent merke jeg fikk av slekta på Vestlandet da jeg var liten. Artig. Den stakk ikke riktig like mye i munnen som vanlig sitronbrus med sukker og kraft pleier å gjøre, men forskjellen var minimal. Uten tvil kjempefint for alle som gjerne synes brus blir for sterkt, kanskje bitte litt nedtur for de som liker ordentlig futt og masse bobler. Eller kanskje jeg bare var litt uheldig med akkurat den ene flaksen? Både den ene venninnen min og Mamma som tilfeldigvis var innom likte den godt. Ingen av dem tenkte over at det faktisk var en variant med kunstig søtning. Smaken var veldig autentisk og jeg kunne nok lett ha vennet meg til å drikke den om jeg hadde gått inn for det. Allikevel satt jeg igjen med et inntrykk av at det manglet ørlite grann snert og piff, dermed blir det nok ikke helt førstevalget mitt om det først og fremst er meg selv jeg handler til. Om det derimot kommer gjester jeg vet ikke vil ha så mye bobler stiller det seg annerledes. Og sånn totalt sett var den absolutt ikke dum.

Så var det champagnebrusen, Champ X.
(Og nei, ingen får meg til å kalle det sjampanjebrus. Det gjør vondt i øynene når jeg ser det på trykk. Rent visuelt støy.)

Og her synes jeg det var mer liv. Både futt, piff og fres. -Eller nok kullsyre om man skal si det mer nøkternt. Jeg kjente heller ikke umiddelbart at det var lightbrus, så denne kunne man lett lurt meg til å tro det var vanlig sukker i. Ikke at det er noe mål i seg selv, men den vanlige med sukker er jo referansesmaken her. Jeg synes det smakte ordentlig, barnlig champagnebrus, noe jeg alltid har likt godt. Nam. En av venninnene mine, som faktisk ikke hadde drukket det i store mengder i barneselskapene opp gjennom i barndommen, mente det smakte alt for ubestemmelig og for mye tutti frutti, men det er jo akkurat slik den skal smake. Det er en barnevennlig festsmak, og det liker jeg. Ekstra festbrus, som yngstejenta kalte det.

Nå blir dette kanskje litt urettferdig mot Singo X, men jeg er veldig glad i champagnebrus i utgangspunktet, og når jeg da presenteres for en variant som innfrir både på lukt, futt og smak, selv om det er en lightvariant, blir begeistringen automatisk hakket større enn den ble for sitronbrusen. Som heller var mer behagelig og leskende som en tørstedrikk på terrassen.

Ikke så mye mer å si om disse her, annet enn at jeg som vanlig ønsker nye varianter velkommen i butikkene. Jeg er alltid positiv til bredere utvalg uansett varegruppe. Utover det vet dere hvordan både sitronbrus og champagnebrus smaker. Begge var kanskje litt dauere enn originalene sånn på slutten av flasken, når de var blitt lunka og det bare var små skvelper igjen nederst, men noe annet kan man vel nesten ikke forvente. Jeg synes forresten det gjaldt sitronbrusen i litt større grad enn champisen.

Når det gjelder gjenkjøp, så sier jeg ikke nei til noen av dem. Kan helt fint velge begge igjen. Hver til sitt bruk og sin gjeng.

Gjenkjøp: Svært sannsynlig 

Ingen produktslipp uten en Grandiosanyhet eller to, og denne gangen har vi fått Grandiosa Take Away Meat Supreme.
En spennende nyhet for oss kjøttetere. Det må jeg få lov å si.

Jeg kjøpte den i hurten og sturten på Rema tidligere i uka, og siden det er litt småprosjekter og maling på gang i heimen om dagen, passet det fint med en lettvinn middag i dag. (Jeg er nemlig en av de ytterst få som har vært på jobb denne inneklemte dagen, og var utålmodig etter å komme i gang med alt annet enn matlaging da jeg kom hjem.)

Som det ligger i navnet er dette en pizza med kjøttrikt fyll. Her får man både biff, kjøttboller og pepperoni. Må si jeg synes det virket usedvanlig raust til å være en ferdigpizza. Fryktet at det kanskje ville være veldig lite av hver ingrediens, men det var det heldigvis ikke. Her var det uventet rikelig.

På baksiden av kartongen sto det at man kunne la den tine i to timer før steking for å få den rette take away-opplevelsen. Det hadde ikke jeg fått med meg da jeg kjøpte den. Jeg græbba den mest fordi den var en nyhet, og fordi det alltid er greit å ha en pizza eller to i fryser’n til dager når maten skal ordnes i en fei. Og å vente to timer før jeg satte den inn i ovnen i ettermiddag var helt uaktuelt. Magen rumlet og malekosten ventet. Ergo null og niks tålmodighet til å vente på saktetining. Jeg stekte den derfor vanlig på varmluft slik det også står at man kan gjøre, så inntrykket mitt er basert på det. Mulig den hadde opplevdes litt annerledes om den hadde fått godgjøre seg en stund på benken før den ble satt inn i ovnen.
Her er den uansett ferdigstekt, ikke så ille må jeg si.

Og ja, jo, den smakte okay. Sånn helt passe greit, hverken mer eller mindre. Litt anonymt kanskje, mest fordi bunnen var relativt pregløs, men fyllet var bra. Eldstejenta mente den var litt kjedelig og at kjøttbollene var unormalt seige, men så fant vi ut at det var biffbitene hun satt og tygde på. Det stemte bedre med konsistensen. Som dere skjønner var de to toppingene ganske like å se på. Samme farge og størrelse. Tomatsausen smakte litt varmt, men ikke sterkt. Den var kanskje litt tomatpureaktig, men passet fint inn med resten av inntrykkene.
Eller synes jeg smaken varierte litt fra bit til bit, helt avhengig av hvilken topping jeg fikk i munnen og hvor mye jeg fikk av den. Må ta med at det var bra med rødløk også, og den var spredt jevnt utover hele pizzaen. Siden bunnen var såpass lys og loffaktig uteble den tunge metthetsfølelsen man kan få av noen pizzaer, men jeg ble fornøyd og kunne sett i gang med ettermiddagens sysler.

Det er nok dessverre ei lita glipe mellom forventning og opplevelse her. Og ikke fordi det var noe galt med Meat Supreme, og la meg skyte inn at mengden fyll var mer enn tilfredsstillende, men jeg synes ikke det smakte nok totalt sett. Videre begynner vel vi forbrukere å bli en smule bortskjemte hva gjelder mange og gode valgmuligheter i pizzadisken, og dermed skal det mer til å nå helt til topps. For øyeblikket er det nybaktserien til Grandiosa som ligger på førsteplass på min frossenpizzaliste, og nettopp derfor er jeg usikker på om det blir gjenkjøp av denne take away-varianten.
Noen andre som har testet? Er det bare jeg som synes den smakte litt for lite?

Gjenkjøp: Tviler

I dag smakte jeg en av de nye Go’morgenyoghurtene fra Tine til frokost. Dragefrukt & Bringebær med granola.
Lekker farge på emballasjen!

Som jeg har skrevet her mange gange før er jeg definitivt ikke noe morgenmenneske. Når jeg ikke orker, -eller rekker frokost hjemme, noe som skjer rett som det er, spiser jeg heller litt ved plassen min på jobb mens jeg går igjennom dagens gjøremål. Og da passer det veldig greit med et yoghurtbeger. Som i dag.

Dere vet hvordan go’morgenyoghurtene fungerer. Jeg hopper derfor over en inngående beskrivelse av konseptet denne gangen. 😀

Som dere ser av både overskriften og bildet er det granola i sidebegeret på denne varianten. Greit nok det, selv om jeg egentlig foretrekker müsli i yoghurten min. Jeg var uansett optimist i forkant av smaking. Både bringebær og dragefrukt har gode smaker og jeg kunne liksom ikke tenke meg at de ikke skulle smake bra sammen. Og godt var det. Det var liksom en lys bringebærsmak. Om det er forståelig? Det blir ikke riktig å kalle den mild, eller svak, for det var lett å kjenne at det var bringebær, så litt lys var det første som falt meg inn der jeg satt og spiste. Den var mindre syrlig enn jeg hadde trodd, men ikke for søt heller. Og selv om dragefruktsmaken ikke var spesielt merkbar kjentes et og annet frø fra frukten mellom tennene sammen med granolaen. Likte det. Det hadde forresten ikke gjort noe om dragefrukten var hakket mer fremtredende, men det er kanskje litt vanskelig å få til?
Granolaen kjentes veldig ordinær, og litt tørr, men jeg skal medgi at det passet godt til akkurat denne smaksammensetningen på yoghurt. Det er ikke sikkert müsli hadde fungert like bra.

Dette er nok ikke den sprekeste yoghurtsmaken Tine har presentert opp igjennom, men siden jeg setter pris på det trygge og litt konservative passet den veldig bra for meg. Jeg spiste opp absolutt alt, og skrapte og skrapte i bunnen av begeret for å få med meg aller siste rest mot slutten. Litt ubevisst. Det betyr at jeg likte den godt. Den andre varianten som har kommet nå har smak av pasjonsfrukt og kokos, og jeg gjetter at den smaker hakket spenstigere enn denne. Uten at det nødvendigvis gjør den bedre. – Men den høres unektelig god ut den også. Her er begge variantene i en litt tom disk på Meny.

Siden dette er en sesongvariant regner jeg ned at den forsvinner til høsten igjen. Tenker derfor å kjøpe den noen ganger igjen i nær fremtid, så jeg rekker det før den går ut av produksjon. Og så må jeg vel smake det turkise begeret ganske snart også. Det får bli neste gang,

Gjenkjøp: Tror det

I det fine været på søndag smakte vi en av snakkisene til dette produktslippet, nemlig Skyrisen fra Q-Meieriene.
Nå er det vel strengt tatt variantene i bøtte det har vært mest blest om, men småisene på pinne har da også fått litt oppmerksomhet. Synes esken var utrolig søt. Veldig barnevennlig og liksom litt glad. Både i motiv og farger. Akkurat som de vanlige posene med Skyr Mini.

Skyrisen er faktisk utviklet etter innspill fra forbrukerne. Sånt liker jeg. Q-Meieriene har en egen idéfane på nettsiden sin hvor man kan komme med sin Q-idé (her), og noen hadde altså ønsket seg et slikt produkt. Må være veldig gøy å se at det faktisk ble virkeliggjort.

Denne esken er en multipack, og inneholder seks ispinner. Tre med smak av bringebær og tre med mango. Fargene var litt blasse, men jeg gjetter at de ikke er tilsatt noe kunstige fargestoffer og da kan man vel ikke forvente de sterkeste nyansene. Helt okay det altså. Sånn ellers så de ut som helt vanlig is.

Konsistensen var mjuk og kremet og minnet egentlig ganske mye om annen is og frozen yoghurt. På forhånd var jeg litt redd det skulle smake som krystallisert, vanlig skyr, men det gjorde det heldigvis ikke. Dere vet slik skyren i klemmepose blir om posen har stått inntil veggen i kjøleskapet og blitt småfrossen. Eller er det bare hos meg det skjer? Her var det uansett ingen knasende krystaller å kjenne. Bra.

Vi hadde størst forventninger til mangosmaken, men både barna og jeg likte faktisk bringebærpinnen best. Allikevel vil jeg si at den med mango smakte tydeligst. Innerst ved pinnen hadde den en slags mørkegul, om ikke kjerne, så i alle fall et felt med noe som virket som litt mer konsentrert frukt. Mulig det bare var blitt slik ved et uhell altså, for det var bare rett rundt pinnen. Og det var ikke slik på bringebærpinnene. Denne frukten slo i alle fall ikke helt an her, men resten av isen/skyren smakte fruktig, sommerlig og helt greit. Må ta med at vi bare har spist denne ene mangopinnen så langt, så jeg vet ikke om det er slik på de andre. Når det gjelder varianten med bringebær så er alle spist. Som nevnt var smaken på denne litt svakere, men allikevel frisk med en passelig antydning til syrlighet. Den ble litt kvalm mot slutten mente yngstejenta, men ikke verre enn at hun ba om å få en til i dag.
Og akkurat det tenker jeg kan være bra med disse her. Siden de er fettfrie og har lite sukker, og dermed virker å være litt mindre usunne enn annen is, kan man evt. si ja til is i hverdagen litt oftere. Og selv om de ikke smaker like godt som “vanlig” is, for det synes vi ikke de gjorde, er det gode nok til at man gjerne sier ja takk hvis alternativet er ikke noe is i det hele tatt.

Jeg synes dette var en interessant og artig nyhet, og tror nok jeg kommer til å ha en kartong liggende i fryseren fremover. Så blir det spennende å se om barna fortstter å be om den utover sommeren. Om produktet skal utvikles videre håper jeg smakene blir litt sterkere. Det hadde ikke gjort noe.
Neste blir å smake skyrisen i bøtte. Noen som har prøvd? Bør jeg velge jordbær eller salt karamell først?

Gjenkjøp: Tror det

Sånn bortsett fra godteri, synes jeg fortsatt ikke det er så mange nyheter å finne i butikkene. Med unntak av uhorvelige mengder grillmat da. Men de får jeg evt. teste og skrive om nærmere sommeren. Heldigvis dukker det opp en og annen spennende vare hist og her, og onsdag i forrige uke fant jeg et nytt osteprodukt på Coop.
En fin liten pakke med Norvegia Ostestaver fra Tine.

Artig at Tine også har kastet seg på ostestavbølgen. Både Rema og Synnøve Finden kom jo med  mozzarellastenger i fjor, og nå får vi altså staver av flere av ostene fra Tine. (Disse finnes også i Norvegia Lettost og Jarlsberg.)

Pakken inneholder seks separat innpakkede staver, hver på 20 gram.

Her i huset er vi veldig glade i ost. Vi spiser usannsynlig store mengder Norvegia hver uke og jeg tenkte derfor dette var midt i blinken for oss. Og ganske riktig, det var det. For selvfølgelig var ostestavene gode. De smaker akkurat slik man tror de skal smake. Mjuk, fersk Norvegia med trygg og mild smak. Jeg har gomlet noen som kveldssnacks og barna hatt dem med i matboksen på skolen. De glir ned lett som bare det. Ser at jeg dessverre ikke har tatt noen bilder uten emballasje, og nå er pakken tom, men dere får vel et greit inntrykk uansett.

Synes forresten det var gøy å se engasjementet rundt innpakningen av disse stavene under bildet jeg la ut på Instagram. Veldig bra med ivrige forbrukere. 👍 Det gikk i overflødig produkt, for høy pris og ikke minst unødig bruk av plast. Og ja, ser den i disse antiplastdager. Det var mye plast sett opp i mot mengde ost. Men om ikke enhetene hadde vært pakket inn separat, tror jeg de kanskje fort ville blitt tørre når hovedemballasjen var brutt. Og nå spekulerer jeg bare, men da ville muligens stavene som ikke var spist innen kort tid blitt kastet? Og matsvinn vil vi jo heller ikke ha. Men om noen har andre gode forslag til innpakning som gir samme holdbarhet og ikke minst fleksibiltet med tanke på hvor fort man må spise opp alt i pakken hadde det vært spennende å høre.

Videre kan man selvfølgelig like gjerne skjære opp egne stenger fra et ostestykke man allerede har. Det er billigere og ikke minst sparer man masse emballasje. Men skjer det? Kanskje hjemme hos noen, men garantert ikke hos alle. Vi gjør det i alle fall ikke. Selv om vi alltid har minst ett ostestykke i reserve i kjøleskapet i tillegg til det som er påbegynt. Det blir bare ikke noe av. Og det vet Tine. De har jo selvfølgelig gjennomført grundige undersøkelser og analyser før de tok avgjørelsen om å lansere disse ostestavene, og har god tro på at det er noe vi forbrukere vil ha. Så kan vi være så enige eller uenige vi vil om både format, innpakning og pris. Noen kommer til å kjøpe uansett. Og ja igjen, kiloprisen er høyere enn om man kjøper en hel ost. Min indre økonom, gjerrigknark og bevisste forbruker er helt enig i at det er idioti å betale mer pr kilo for gulost bare fordi størrelsen er snerten og hver stav er pakket klar til bruk. Men min indre latsabb synes det er så utrolig deilig med alt jeg slipper å gjøre selv.

Jeg husker da de første pakkene med revet ost dukket opp i butikkene. Jeg syntes det var helt galskap og sverget på at jeg aldri skulle kjøpe noen sånt. Jeg kunne raspe osten min sjøl – mye billigere. Men så gikk det noen år og jeg var ikke lenger like bastant. Og nå hender det innimellom at jeg kjøper ferdig revet ost. Til en høyere kilorpis enn et helt ostestykke har. Tror slike valg og prioriteringer, og ikke minst hva man er villig til å betale for en vare, forandrer seg i tak med endring i livssituasjon. Og for mange er tid en ressurs det er knapphet på. Da er det lettvint å betale litt mer for hurtige løsninger, istedenfor å stå og raspe egen ost. Kanskje vi er villige til å betale litt mer for ferdige staver også?

Jeg tror ganske sikkert jeg kommer til å kjøpe disse igjen. -Så lenge de er i salg.
Jeg tror ikke de varer så veldig lenge, men det gjenstår å se. – Jeg følger spent med.

Gjenkjøp: Ja

_ _ _
Oppdatering 10.05:
Må nesten ta med link til innlegget om Norvegia Mini fra 2010.
Ser det har vært en viss utvikling siden da. 🙂

Dette er ikke en nyhet nå til vårslippet, men en pose som dukket opp i butikkhyllene i februar.
Jeg har kjøpt den flere ganger og tenke jeg bare ville tipse om den veldig, veldig kort her på bloggen.
Snakker om Crunchy Tortilla Strips fra Old El Paso.

Dette er tortillachips formet som små rektangler, og de er krummet og bøyd slik at de er perfekte å bruke til dipping. Genialt, sant?

I tillegg til at de har en annerledes form enn tradisjonelle tortillachips, har de også en litt annen konsistens. De er mer porøse, nesten litt poppet, og kan egentlig minne om sombreros. Videre har de raust med salt, noe som gjør at man kjenner maissmaken på en litt annen måte. Jeg synes de er supergode og har som nevnt innledningsvis kjøpt dem flere ganger.

Grunnen til at jeg kom på å blogge om disse her, er at jeg i dag oppdaget en tilsvarende variant med ostesmak. Den kan jeg ikke huske å ha sett før, så jeg lurer på om den er ny nå? Eller kom den også i februar? Noen som vet? Og som evt. har testet? Slik ser i alle fall posene ut. -Lurer på om jeg må prøve dem også. 🙂

Som dere skjønner har det allerede blitt gjenkjøp av posen med de salte stripsene, og det blir garantert mange flere i fremtiden. De er supergode med både guacamole og salsa, men vet dere hva som er enda bedre? Å dippe dem i den supersyntetiske ostedippen fra Santa Maria. Det er nesten så jeg kjenner E-stoffene strømme gjennom kroppen når jeg spiser det, men akk så godt!

Gjenkjøp: Ja

Nå synes jeg det begynner å bli utrolig mange måltidsbarer på markedet. Jeg har for lengst mistet oversikten, og har ikke sjans til å få smakt alle som dukker opp. Tenker konkurransen om oppmerksomheten og markedsandelene må være temmelig hard, og synes det er spenstig gjort av de som stadig våger å satse, og slipper nye merker og varianter.

Videre har jeg den siste tiden stadig observert flere rawbarer, så det er tydeligvis et trendprodukt. Og i vinter oppdaget jeg faktisk en variant som het Råå – på norsk, på Narvesen. Jeg kunne ikke huske å ha sett den før, men jeg tittet bare på den og ruslet videre. Så gikk tiden og jeg glemte den egentlig litt. Men nå ganske nylig var jeg innom en 7 Eleven og der hadde de massevis av slike Råå-barer rett ved inngangen. Og de hadde faktisk to sorter også. En med sjokolade og en med cashewnøtter. Jeg har smakt sistnevnte. Tenkte den passet bra som påfyll litt sent på dagen på jobb.

Må nesten skynde meg å si at slike rå (raw) varianter ikke er helt førstevalget mitt hva gjelder barer. Jeg liker de andre sortene best. Tenkte allikevel å fortelle hvordan denne var. Slik ser den ut.

Det står jo at den har smak av cashew, men det kjente jeg forbausende lite til. Litt snodig egentlig, for man ser jo at det er massevis av nøttebiter gjennom hele. Det jeg derimot kjente var kokos. Masse kokos. Både i konsistens og smak. Og jeg liker kokos veldig godt jeg, så det var helt greit. – Men det hadde vært OK å kjenne litt mer av nøttesmaken også. Jeg hadde jo en klar forventning om at det skulle smake cashew. Ja ja. Resten av massen rundt var typisk mjuk og lett å bite igjennom, og jeg synes smaken minnet om noe frukt- og rosinaktig. Den kjentes litt sval og behagelig i munnen. Totalen var helt okay vil jeg si, men det blir nok ikke noen ny favoritt.

Det står på emballasjen at Rååbaren er både økologisk og vegansk. Det setter nok mange pris på. I tillegg inneholder den ingen konserveringsmidler eller tilsetningsstoffer, den er glutenfri, og den er bare søtet med naturlig sukker fra frukten som brukes i baren. Ikke dårlig. Må også gi pluss for den klare og freshe fargen på emballasjen. Ofte synes jeg rawbarer har litt duse, stusslige farger, men denne lyste liksom litt opp. Den kommer faktisk fra Candy People, men jeg klarte ikke finne den på den norske nettsiden deres. Her er imidlertid link til den svenske siden.

Selv om ikke dette var helt innertier for meg, tenker jeg kanskje å forsøke den brune varianten også. Den med sjokolade. Noen som vet om den er god? Gi meg i så fall et hint. 🙂

Gjenkjøp: Tviler

Det er så fantastisk deilig at det nå begynner å bli grillsesong, og at butikkene fylles med fristende grillmat og ditto tilbehør. Grillen min står fremdeles under presenningen sin, – må få skrubbet terrassen før jeg setter den fram, men det har ikke hindret meg i å kjøpe en og annen grillblings og tilberede på kjøkkenet. Og her forleden ble det sommerkoteletter og den andre av de to nye potetsalatene fra Hoff, nemlig Cheddar & Chipotle.

Må si jeg synes det var en utrolig kerativ smakskombinasjon å bruke på en potetsalat. -Og tydeligvis er det mange andre som synes det også. Jeg ser nemlig stadig at det er utsolgt i hyllene der jeg vet den står på Meny. Alternativt har ikke butikken husket å bestille nok.
Jeg var i alle fall ganske nysgjerrig på å smake og måtte lukte litt med en gang jeg hadde tatt av lokket.

Litt uvant farge kanskje, men duften var ikke særlig spesiell. Jeg kjente egentlig ganske lite, bare et “vanlig” hint av potetsalat. Greit nok, potetsalater pleier vel egentlig ikke å lukte så mye uansett.

Smaken derimot, den var både tydelig og interessant. Jeg kjente ingen direkte ostesmak. Ikke noe cheddarpreg som tydelig skilte seg ut. Allikevel var det en slags fyldighet som jeg gjetter kom fra osten, og det kan jeg ikke si jeg har smakt i noe potetsalat før. Det var ingen ostebiter å se altså. Dere som eventuelt hadde forventet små cheddarterninger må jeg altså dessverre skuffe.
Så var det chipotlen. En smak jeg inntil bare et par år tilbake ikke hadde hørt om i det hele tatt, men som visst er en slags jalapeño/chili som er tørket og røkt. Ser smaken dukker opp i nye produkter nå og da, så jeg gjetter at den er kommet for å bli. I potetsalaten bidro den definitivt til å gjøre totalinntrykket sterkere og kvassere, og liksom litt varmere. Nesten litt pepperaktig uten at det smakte direkte pepper. Det var litt uvant å kjenne en slik smak fra en potetsalat og det var nok ikke full match for min del. Allikevel synes jeg det var en kul og annerledes smak som det var modig gjort å lansere, og dere som liker litt sterkere mat enn meg kan sikkert falle for den. Bare å prøve.

Jeg tror ikke det blir gjenkjøp av denne boksen for min del, -selv om det var bra med potetbiter og de hadde fin konsistens. Men jeg vil uansett gi Hoff kred for å ha utviklet og lansert en så utradisjonell smakskombinasjon. Egentlig er det ganske kult at Hoff i det hele tatt har bestemt seg for å lage potetsalater nå, siden Denja ikke finnes mer. Alltid bra med godt utvalg og konkurranse i markedet.
Er det noen av dere som har forsøkt denne her? Hva synes dere i så fall? Hadde vært interessant å høre. Jeg er redd den er litt for spesiell til å vare.
(Innlegg om varianten med Kefir, Urter & Vårløk ligger forresten her)

Gjenkjøp: Tviler