Når det er vareslipp har jeg en tendens til å bli litt overivrig i butikken. Jeg prøver å handle inn bare det jeg trenger, og det jeg vet vi snart får en reell anledning til å teste, men det hender jo så klart at jeg sniker en og annen snopenyhet ekstra ned i handlekurven også. -Eller handlecampingvogna som vel er en riktigere betegnelse på de digre baljene man drar etter seg hos enkelte kjeder. Og en av disse ekstranyhetene som jeg kjøpte inn for snart to måneder siden, og som bare har blitt liggende i kjøleskapet mitt, er Daim Orange Limited Edition.

I dag har jeg endelig åpnet den, og det var ikke overraskende to enheter i pakken.

Kan egentlig ikke begripe hvorfor jeg ikke har spist den før, for den er veldig god. Det kan imidlertid hende det er fordi jeg har smakt Daim med appelsinsmak før, og dermed har ikke nysgjerrigheten vært så stor. Men til dere som enda ikke har testet, kan jeg berette at den har akkurat samme utforming og konsistens og utforming som ordinær Daim, men det er altså appelsinsmak på sjokoladen rundt knekken. Digg.

Satser på at jeg rekker å kjøpe den en gang eller to til, før opplaget er utsolgt.

Gjenkjøp: Ja

Det er lørdag, og derfor skal jeg komme med en rask liten sjokoladepost. For noen uker siden skrev jeg om en lys variant av de nye L’Ateliersjokoladene fra Nestlé (her), og i dag har jeg smakt den mørke utgaven også.

Akkurat som den lyse ligger denne sjokoladen i en fast liten eske. Jeg synes det gir den det lille eksklusive preget som skiller den fra en del andre sjokolader. Inni esken er herligheten pakket inn i raslende sølvpapir, og så åpenbarer det seg en mørk fristelse fylt med hasselnøtter, mandler og blåbær. Tror aldri jeg har spist sjokolade med tørkede blåbær før, så det var en ny erfaring. Det pleier jo stort sett være rosiner eller tranebær.

I utgangspunktet er jeg ikke så glad i mørk sjokolade. Foretrekker så absolutt lys, og om jeg skal ha mørk bør den være litt tynn, og ikke ha for høy prosent. I følge deklarasjonen bak esken ser denne ut til å være en 54 %’er og det er helt innafor. Da blir det verken bittert eller beskt. Og sjokoladen var all right den. Overraskende kremet i konsistensen så fort den kom i munnen, ikke slik tørr som jeg ofte synes de mørke sjokoladene kan være, og mengden nøtter og bær bidro til et fint mangfold i smaken. Nøttene og mandlene var ganske ordinære, så det unike her var blåbærene. De så mest ut som rosiner, men smaken var mye syrligere og konsistensen seigere. Det smakte skikkelig digg faktisk, fruktig og friskt, så jeg skulle ønske det vær flere bær totalt sett og litt mindre nøtter. Ok, noen av blåbærbitene satte seg litt fast i jekslene mine, men ikke på en ubehagelige måte. -Og de løsna ganske fort igjen.

Jeg kan jo nevne at det er en sånn åpne/lukkeklaff øverst på esken, sånn som det er på pastillesker. Dermed kan folk med enorm viljestyrke og sterk selvdisiplin pakke inn sjokoladen og legge den bort etter å ha tatt en bit eller to. Dem om det i så fall. Å legge bort en halvspist sjokolade er ikke et alternativ for meg på en lørdag. – Selv ikke en mørk en.

Selv om dette var en god og definitivt etanes sjokolade tror jeg ikke det blir gjenkjøp. Jeg likte den lyse varianten hakket bedre, så valget faller trolig på den om jeg skal ha en slik sjokolade igjen. Men alle dere som foretrekker mørk sjokolade bør absolutt gi den en sjanse. Den var ikke dum. 🙂

Gjenkjøp: Nei

Da er det straks helg igjen, og jeg tenkte derfor å tipse om en nøttemiks vi prøvde forrige helg.
Se her; Talanda Luxury Mix. -I samme serie som de drasjerte kaffebønnene jeg skrev om for noen uker siden (her). Så artig.

Serien kommer fra Candy People, og som jeg skrev sist synes jeg det er artig at en slik liten leverandør satser og prøver seg inn på nye jaktmarker. Forbinder jo egentlig dem mest med diverse varianter av barnesnop og smågodt, men nå har de tydeligvis kjørt på med sin egen lille premiumserie i tillegg.

Denne miksen inneholder mandler, cashewnøtter, valnøtter og pekannøtter, og det står på posen at de er “dry roasted”. Får vel oversette det til at de er ovnsristet uten olje, i steden for fritert. Forresten kult at miksen ikke inneholder peanøtter. Synes nesten alle nøttemikser har en ganske stor andel peanøtter, og da forsvinner fort noe av eksklusiviteten. Peanøtter er jo en litt sånn billignøtt,  (gulp – er det lov å kalle den det?) som brukes for å fylle opp i mange nøtteposer. Greit nok, her fant vi i hvertfall ikke en eneste peanøtt.

Må si det var bra størrelse på alle nøttene her. Kanskje ikke så lett å se på bildene, men det var litt jumbostørrelse over mange av dem. Og blandingen var ordentlig god den. Passe saltmengde og fin variasjon fra munnfull til munnfull. Jeg er ikke så glad i valnøtter, så jeg var litt skeptisk til akkurat dem. Noen ganger synes jeg nemlig de kan være litt bitre og beske, og gi en slags ekkel ettersmak bak i munnen. Huff, husker forresten da jeg var liten og det var så “fint” å pynte bløtkaker med valnøtter. Hallo? Hvem fant egentlig på det? Flere som huske det? Vel, disse valnøttene hadde heldigvis en passe intensiv smak, og de blandet seg fint inn med de andre smakene i miksen. Altså ikke noe å bekymre seg for om man deler min valnøttskepsis. Ellers må jeg trekke cashewsene. Digre eksemplarer med tilnærme perfekt smak. Det er en av de beste nøttesortene jeg vet.

Synes dette var en bra miks jeg. Saftige og gode nøtter, som man ikke ble så fettete på fingertuppene av. Medsmakeren min åt som bare det, og sa hun gjerne kunne ønske at de var enda litt saltere. Tror egentlig det mest skyldtes dagsformen, noen dager har vi jo større saltcraving enn andre.

Må til slutt kommentere posen til disse nøttene. Likte materialet og tykkelsen, men synes fargen var litt blass. Skulle gjerne sett enda litt mer royale fargetoner, og noe tydeligere kontrast mellom gullskriften og bakgrunnsfargen. Men ja, vet at dette bare er flisespikkeri altså.

Skal bli moro å følge med på Talandaserien framover, disse kjøper jeg gjerne igjen.

Gjenkjøp: Ja, gjerne det

Vi vet alle at skinnet kan bedra, og i går gjorde jeg meg definitivt en slik erfaring. Jeg hadde besøk av en venninne, og vi fant ut at vi skulle teste potetgullet med smak av Saftig Biff fra Maarud som kom i mai. Dere har sikkert sett det i butikken alle sammen.

Jeg har faktisk hatt posen liggende her en stund, men har utsatt å åpne siden jeg synes emballasjen har vært så kjedelig og trist. Og akkurat det samme mente venninnen min, hun ordla seg bare enda tydeligere. Litt dumt når innpakningen har den effekten på en nyhet, at man rett og slett ikke blir fristet til å åpne. Kan ikke akkurat si at posen er noe blikkfang i snackshylla.

Men i går åpnet vi altså, og jeg ble litt overrasket over orangefargen på de riflede flakene. Jeg hadde sett for meg at de skulle være lysere og gulere, med et lett, brunt krydderdryss over, men det var de jo ikke. Rart hvordan vi så lett lager oss slike forestillinger i hodet.

Som dere ser minnet dette potetgullet heller om en slags mild paprikavaiant i fargen, kombinert med et lett innslag av grillkrydder. Og det var akkurat grillkrydder det smakte også. Det var det første vi utbrøt begge to. Og det var kjempegodt! Kan ikke påstå at jeg kjente så mye av den lovte saftige biffen, men det gjorde absolutt ingenting. Ok, kanskje det gjør litt for de som vil ha tydelig og ren biffsmak på potetgullet sitt, men for oss barbequefolk som liker litt sånn smårøkt, kjøttinspirert grillkryddersmak på potetgullet var dette perfekt. Det var ikke for mye eller for sterk smak, bare akkurat passe, og konsistensen var knasende og sprø. Helt innertier!

Kunne lett spist dette med begge hender, og håper at posen etter hvert får en face lift slik at den blir hakket mer innbydende. Dette potetgullet fortjener å skinne litt mer. Synes forresten smaken minnet en del om det der gammeldagse, originalpotetgullet til Maarud med smak av biff og løk (til høyre på bildet under her), men der er vel biffsmaken noe mer tydelig. Det har jeg aldri skrevet om, merkelig nok, men det er også knallgodt.

Sier så klart ja til gjenkjøp av posen med Saftig biff, og tenker at Maarudbalansen nå er gjenopprettet etter den lille nedturen med skinkepotetgullet (her) forrige helg.

Gjenkjøp: Ja

I dag har vi testet de to Labanvariantene som stiller til valg. Har dere sett posene? Jeg brukte litt tid på å finne dem, men på Coop Prix inne i Oslo hadde de heldigvis et digert berg like ved inngangen. Jeg liker sånne store kampanjetorg som gir tidsbegrenset variasjon i butikkene. Det skaper liksom litt liv.

Vi kjøpte en pose med de blå, den røde fikk jeg bestilt på Marked.no for noen uker siden (der var den blå allerede utsolgt). Og nå som begge sorter var i hus lå alt til rette for valgduell.

Men hallo. Hva tenker vi egentlig om dette her? Røde og blå seigmenn? Er det grunnet stortingsvalget til høsten? Snakk om polarisering av politikken vår!
Eller er fargene helt tilfeldig valgt? Det tror jeg egentlig ikke, men det er uansett ganske underordnet i denne sammenheng. Vi er jo mest interessert i smakene.

Åpnet de blå først. Seigmennene her så ut til å lide av en særdeles syntetisk blåturkis farge, nesten slik som den blå brusen man fikk kjøpt i Sverige da jeg var liten, men det sto faktisk “100% naturlige farger” på posen. Så da får vi tro på det. Undres hvordan Nidar har fått det til? Uansett festlig med blått godteri, og seigmennene duftet og kjentes akkurat slik de så ut. De er oppgitt å ha smak av tutti frutti, og det hadde de jammen. Vi kjente ordentlig ubestemmelig godterifruktsmak, hvis det er noe som heter det. Begge jentene syntes denne var den beste sorten, og det kan jeg forstå. Det var et typisk barnepreg på dem. Må også nevne fantastisk fersk konsistens.

Så åpnet vi de røde seigmennene, de skulle ha smak av lakris og bringebær. Jeg ba en stille bønn om at de skulle være som de salte rockerne siden lakris var innblandet, men hadde mine tvil side de var røde. Ikke svarte. Hvorfor dukker ikke de salte rockerne opp igjen? Beste Laban noensinne (innlegg her). Disse luktet bringebærgele med noko attåt, og slik var også smaken. Først kjente vi bare bringebær, sånn typisk rød godtesmak, så kom det lille lakrispreget fram og gjorde totalen litt mer interessnt. Jeg syntes de var de beste, smaken her plasserte seg nemlig noen hakk lengre opp på voksenskalaen enn de blå. Og også her var konsistensen mjuk og god. Det er noe eget med ferskt godteri. 😛

Må forresten ta med valgløftene til begge kandidater. Fine de. Og er man enig med begge kan man stemme på begge. Tenk om det var så enkelt i det virkelige liv? Så slapp man ta noe standpunkt. Hadde vært jo vært helt ypperlig for alle som har beslutningsvegring.  Jeg hadde egentlig ikke tenkt å stemme i det hele tatt, men når jeg så at man kunne vinne en eske med sin favoritt, måtte jeg gjøre det allikevel. (Her)

Artig gimmick dette her, og gøy med et slikt valg igjen. Husker for noen år siden var det jo støtt og stadig slike valg. Solovalg, pizzavalg og jeg husker ikke hva, men nå er det en liten stund siden sist.

Både barna og jeg synes vanlige Laban seigmenn smaker bedre enn disse her, så det blir antagelig ikke gjenkjøp. Men moro å ha smakt. Ønsker begge kandidater lykke til, ser at særlig han røde trenger det.

Gjenkjøp: Kanskje

Dere som har lest bloggen noen år vet at jeg er innmari glad i potetgull. Nyheter fra snacksprodusentene fremkaller alltid glede og begeistring, og jeg prøve å smake så mange av variantene som kommer som mulig. I går fant jeg endelig den mye omtalte posen med Sommergull Skinke fra Maarud på Mega, og måtte selvfølgelig kjøpe.

Synes det er artig at vi også her i Norge begynner å få diverse kreative smaker på potetgullet. I utlandet har de jo hatt alskens fantasifulle sorter i årevis. Skeptikerne i meg tenker imidlertid at det skal mye til å få noe sånt til å funke. Men greit nok, skinke er vel ikke den mest vågale smakstilsetningen å velge. Ikke noe mer snodig det enn biff. Og biffpotetgull har vi jo spist i mange år.

Jeg synes posen var fin. Har ofte tenkt at det er få som tør å velge rosa emballasje på produktene sine, så dette var friskt og fint i snackshylla. Pluss for det.

Jeg åpnet posen og luktet forsiktig.

Hmm, noe spesielt ja. Og uvant. Det luktet skinke. Ikke så mye, men nok til at jeg fikk litt følelsen av å ha vandret inn i en italiensk slakterforretning. Sjøl om jeg sto på kjøkkenet hjemme hos Mamma og Pappa.

Selve smaken av skinke var svakere, men jeg kjente den absolutt kjente. I tillegg kjente jeg en slags blanding av løk, grillkrydder og så klart salt. Ingen av smakene var særlig sterke eller kraftige, men allikevel ble potetgullet litt for særegent for meg. Litt for syntetisk, og etter hvert tok jeg meg selv i å forsøke å drukne smaken i dipp. Da er det noe som ikke stemmer helt. Pappa mente smaken var frisk og minnet og bacon, mens Mamma var ganske nøytral. Eldstejenta som bare tok et flak i forbifarten sa det smakte skinke. Spot on der altså.

Må ta med at konsistensen var mer knasende og sprø enn jeg hadde forestilt meg, og flakene noe tynnere enn antatt.

Selv om jeg er en svoren Maarudfan blir det ikke gjenkjøp av Sommergull med Skinke.
Fyller heller potetgullkvoten med andre smaksvarianter i månedene som kommer, det er jo så mye annet godt å velge i.

Gjenkjøp: Nei

Så artig emballasjevri på New Energy. Det sto et stort stativ med disse i butikken og man kunne til og med få med en gaveeske for å gi en New Energy til en venn. Så kult!

Jeg kjøpte ikke, så jeg får heller håpe at noen plutselig gir en slik til meg.
😀

Nå som det er langhelg og mange kanskje skal ut og kjøre (og trenger bilgodt), tenkte jeg å kjapt tipse om at Click Mix’en fra Haribo er tilbake i små poser. De hadde dem i hvertfall på Circle K.

Antar at de fleste av dere har smakt denne blandingen før, men hvor bra er det ikke at de små posene er her igjen? Vet Europris har en del av de andre Haribovariantene i små poser, men akkurat denne tror jeg ikke jeg har sett der. Eller noe annet sted for den saks skyld de siste årene. Håper i hvertfall posen dukker opp litt flere steder etter hvert nå som størrelsen er tilbake på det norske markedet. Mener forresten det er Click Mix’en de har i slik gigavariant på Elkjøp eller Lefdahl, sånn borte ved kassene et sted? Men de posene blir litt i største laget for oss. I hvertfall som bilgodt. (-Man trenger liksom ikke fremprovosere bilsyke heller…)

Her i huset har vi som dere vet alltid vært glad i Haribogodt. Liker at konsistensen alltid er så mjuk, og at de har så mange sorter å velge mellom. -Selv om utvalget i Norge er en del snevrere enn i mange andre land i Europa.

Det som er så fint her, og som gjør at jeg ble så glad for at de små posene er tilbake, er at hver lille godterienhet er så liten. Og som yngstejenta sier; da passer de så fint til fingrene mine.
(Ehem, og så sier man selvfølgelig ingenting om at moder’n helst liker å ta en hel neve og stappe innpå.)

Om noen mot formodning ikke skulle ha smakt posen før, kan jeg på tampen opplyse om at den inneholder masse forskjellige Haribobiter. Det er mest vingummifigurer, noen med det der mjuke, hvite skummet på baksiden, og i tillegg har det sneket seg med noen lakrisbiter i ulike former hist og her. En jellybean fant vi også. med andre ord, en fin kombinasjon av smaker. Så da er dere oppdatert. -Si forresten gjerne i fra til meg om dere ser de små posene andre steder også. 🙂

Gjenkjøp: Ja