Frivillig, ubetalt reklame

De siste gangen jeg har vært innom Deli de Luca og Meny på CC Vest, har jeg sett at de har fått inn noen mindre varianter av sjokoladene fra islandske Sirius. Så små og søte!

Sirius har jo også i perioder tidligere solgt sjokoladebarer her i landet, men da i litt større format. Disse her er på kun 25 gram, og har i tillegg fått fikset litt på designet sitt. En liten relansering må vi vel kunne de kalle det. Smakene er Milk Chocolate Caramel and Sea Salt og Milk Chocolate Liquorice, og jeg har tillatt meg å smake på begge to.

Som dere vet er jeg ingens stor lakriselsker, men i kombinasjon med andre smaker synes jeg det kan være okay. Spesielt om det er salt lakris. Denne sjokoladen hadde så vidt jeg kunne se biter av vanlig lakris, men siden mange av de andre produktene jeg har smakt fra Sirius har vært knallgode, var jeg optimist.

Selve sjokolade var som alltid fra Sirius både lys og søt. Lakrisbitene hadde bra størrelse, det var ganske mange av dem, og de var lette å se gjennom sjokoladen. Så bra! Jeg synes det er fint med produsenter som ikke er gjerrige på fyll. 👍🏻 Det smakte helt all right faktisk. Lakrissmaken, som kjentes både tydelig og litt voksen, brøt fint med den søte sjokoladen. Totalen ble slett ikke dum, og jeg spiste lett opp hele baren. Ikke overraskende minnet den meg også om både andre sjokoladebarer og de mange, ulike lakriskulene fra Sirius.

Varianten med Caramel and Sea Salt har jeg jo spist en del ganger før, og var ganske sikker på at jeg husket hvordan den smakte. -Hvis denne smakte likt den litt større sjokoladen da. Og ja, jeg fikk akkurat de samme assosiasjonene.

Det er ingen tvil om at baren inneholder biter av karamell, og de minner om en kombinasjon av smørmalt og Donaldkjærlighet. Dere vet de kjærlighetene med hard karamell dekket av sjokolade, med gult, vokset papir. Antar at dere over 40 husker den i alle fall. 🙈 Selv om karamellbitene her ikke var så synlige som lakrisbitene i den andre sjokoladen, kjentes de helt klart. De knaste bra og i tillegg til den nokså søte smaken var saltinnslaget svært tilstede. Veldig bra. Det kjentes mye tydeligere enn hos disse sjokoladene som bare har et hint av havsalt. -Der man skal ha flaks med biten man tar, eller tygge på rett sted for å kjenne saltsmaken. Her var havsaltet med hele tiden, og utgjorde en velkommen kontrast til den søte sjokoladen og den knekkaktige karamellen. Jeg syntes det bidro godt til at ikke helhetsinntrykket ble for søtt. Og ja, jeg spiste selvfølgelig opp denne også.

Dere kan sikkert gjette hvilken det blir gjenkjøp av og ikke. Selv om lakrisbaren slett ikke var dum skal det nok litt til at jeg velger den fremfor sjokolader med andre smaker. Karamellsjokoladen er imidlertid en klar gjenkjøpskandidat. Må til slutt gi begge et stort pluss for størrelsen. 25 gram er faktisk men enn nok. 🙂

Gjenkjøp: Nei og Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Innimellom synes jeg det er gøy å gjøre små avstikkere fra konseptet mitt og teste litt annet enn spiselige nyheter. Det har jeg også gjort i dag, vi har nemlig prøvd siste medlem av hackit-familien; Boil-in-box.

Dette er en liten beholder som skal gjøre det enkelt å koke ris. Man både tilbereder og serverer risen fra samme skål. Som jeg har skrevet tidligere er jeg allerede stor fan av både Hackit og Tubit fra samme produsent, så jeg var selvfølgelig svært nysgjerrig på deres siste oppfinnelse.

Her i huset spiser vi ris rett som det er, men jeg skal innrømme at jeg de siste årene alltid har brukt boil in bag. Synes det er både raskt og lettvint, og det blir lite gris og klin. Allikevel er det ikke til å komme unna at det blir vanvittig mye unødvendig plastavfall. Man får heller ikke tilpasset porsjonen helt eksakt etter behov, siden men blir låst til mengde ris pr. ferdige pose. Hos oss hvor vi er tre i familien blir det ofte litt knapt med én, men for mye med to. Derfor synets jeg boil-in-box var en spennende liten dings. Fint å kunne koke akkurat så mye man trenger, og det gjør ikke akkurat noe å redusere plastbruken heller.
Altså, man kan jo så klart koke ris rett i kjelen, ikke noe problem det, men jeg er positiv til alt nytt som kan forenkle og kanskje forbedre.

Fremgangsmåten var veldig grei. Man tømmer først oppi ønsker mengde ris. Beholderen har noen små hull langs veggen som angir antall porsjoner.

Her har vi fylt opp til rett over tre hull.

Etter å ha målt opp risen setter man hele skålen oppi en kjele og fyller på vann. Det er noen små hull på motsatt side av beholderen også, disse angir hvor mye vann som trengs. Vannet dekker risen og siver ut i kjelen gjennom alle de små hullene i beholderen, Dermed har man nok til vann til å koke det hele i.

Litt forstyrrende vanndråper på bildet her, men dere ser også målehullene på det nest øverste bildet. 

Når ris og vann er på plass, setter man på lokket og koker antall minutter som angitt på pakken. Jeg brukte jasminris fra Eldorado, og den skulle koke i 17 minutter.

Det småbuldret litt under beholderen da den kokte opp, men jeg synes faktisk den forholdt seg forbausende rolig på bunnen av kjelen under hele kokingen. Vi var egentlig litt fascinerte av hele metoden. Har ikke prøvd noe lignende før.

Når tiden var omme skulle lokket løftes av skålen igjen og legges opp ned på bordet. Som et lite serveringsfat. Etter å ha ristet av overflødig vann plasserte jeg så boksen med ris oppi lokket. Enkelt, forbausende renslig og smart.

Og risen ble bra den. Den virket ganske luftig i beholderen, ikke slik tung og kompakt som ris noen ganger kan bli. God var den også. “Oi, dette smaker jo som ris man får på buffet”, var kommentaren fra yngstejenta. Og det er i betydningen ekstra god ris. Vi er nemlig ikke på buffet så veldig ofte. 🙂

Synes ikke denne var så dum jeg. Porsjonene var kanskje litt rause, men det lærer man seg å tilpasse med erfaring. Det eneste jeg har oppdaget så langt som ikke er helt topp, er at det kan sette seg fast noen små deler av riskorn i de små kokehullene langs sidene. Disse sitter der fortsatt etter at beholderen har tatt runden i oppvaskmaskinen. De er enkle å stikke ut når man først ser dem altså, men greit å være litt obs. Gamle, gjenbrukte deler av riskorn, som har kjørt et program i oppvaskmaskinen er liksom ikke såå digg å spise.

Boil-in-box selges på OBS. I følge nettsiden til Hackit har de dem i tillegg på Tilbords, Kitch’n, homeandkitchen.no og Jernia.

Etter noen gangers bruk er jeg veldig fornøyd og kommer til å fortsette å benytte denne framover.
Praktisk liten sak. 👍🏼

🙂

Frivillig, ubetalt reklame

Dette må jo være de vakreste posene med julegodt Nidar noen gang har lansert. For en utrolig lekker lyseblå farge. Og så perfekt den passet sammen med den klare røde. Det er jo umulig å ikke bli sjarmert. -Og fristet!

Her har vi altså to nye sorter med Julesjokolade; Karamellstjerner og Tre nøtter. Jeg fikk det første tipset om dem den 15. oktober, og har i en kombinasjon av iver og panikk lett etter dem siden da. Ivrig fordi det så klart var en fristende nyhet, panikken skyldes frykten for å ikke finne dem før det var blitt helt oppunder jul. Heldigvis dukket de opp flere steder her i forrige uke, så nå har vi prøvd begge to.

Jeg antar at de tre nøttene er inspirert av Tre nøtter til Askepott, filmen som er obligatorisk tradisjon for mange på julaften. For en kreativ idé! Sånt liker jeg.

Posen inneholder 188 gram sjokoladefigurer formet som tre nøtter som sitter sammen. De er fylt med en mjuk nøttekrem og crisp, og jeg syntes de minnet veldig om de der sjokoladeeggene, konglene og figurene som er fylt med melkekrem. Konsistensen var i alle fall temmelig lik. Her hadde man i tillegg ganske bra med små cripsbiter, og de brøt opp den en glatte kremkonsistensen på en ganske fordelaktig måte. Allikevel ble dette litt massivt for meg. Smaken hadde tydelig preg av nougat, men det ble fortsatt i søteste laget. Jeg orket bare to-tre biter, så var jeg fornøyd. Hadde jeg tatt flere ville det blitt kvalmende. OK, da varer i alle fall posen lenge.

Posen med Karamellstjerner inneholder 183 gram, og som navnet forteller er dette sjokoladefigurer formet som stjerner. Julestjerner velger jeg å tro. ⭐

Her trodde jeg at karamellen innenfor melkesjokoladen kom til å være helt flytende, kanskje litt slik som i Smørbukk Sjokoladebomber, men den var noe fastere i konsistensen enn det. Ikke hard, men mer som en blanding av fudge og mjuk, fersk festkaramell. God var den i alle fall. Mild og fin, og den satte seg heldigvis ikke fast i tennene. Og selv om også disse var fryktelig søte, og det igjen holdt med noen få enheter, likte vi denne varianten ganske mye bedre enn de tre nøttene. De blir nok ikke hovedattraksjonen i trauet med julegodt, men jeg ønsker dem velkommen sammen med de andre fristelsene vi pleier å ha. 😀

I tillegg til at emballasjen var tiltalende, synes jeg dette var delikat og innbydende julegodteri fra Nidar. Og ikke minst synes jeg det er strålende at de faktisk har kommet med noe nytt til jul! Det går jo mye i det samme utvalget innen julegodt hvert år, og særlig i fjor syntes jeg det var veldig lite spennende å prøve. Så tommel opp for i år. Ingen av posene ble voldsomme suksesser her i huset, de var finere å se på enn de smakte, men jeg tror det blir gjenkjøp av stjernene når vi kommer til desember.
– Si gjerne i fra om dere finner mer nytt julegodt det er verdt å teste.

Gjenkjøp: Nei og Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Nå er det lenge siden jeg har skrevet innlegg om nøtter her på bloggen. Jeg synes egentlig det er veldig godt, men spiser det ikke regelmessig. Eller, det blir feil å si. Yoghurtnøtter spiser jeg ganske ofte. Og jeg forsyner meg svært ubeskjedent av nøtteblandingen med rosiner som kommer i fruktkurvene på jobb hver uke. Men snacksnøtter, slike man setter fram i skål på kveldstid i helgene, de spiser jeg av en eller annen grunn litt dann og vann. Vet ikke helt hvorfor, det bare blir slik. Vel, tidligere i høst fant jeg ut at det var på tide å starte en ny nøtteperiode. Vareslippet i september ga oss jo tre spennende nyheter i kategorien. Jeg mener selvfølgelig disse posene: Chip Nuts fra St. Michael.

Dette er kort fortalt peanøtter dekket med et lag knasende snacks-skall, omtrent slik som på chilinøtter.  De kommer i tre smaker; Sour Cream & Onion, Western style BBQ og Sweet Red Paprika. Veldig mange av dere har tipset meg om at de er gode, så jeg var ganske spent på å smake.

Den første jeg prøvde var varianten med Sour Cream & Onion. Dere som har fulgt meg en stund vet at det slett ikke er min favorittsmak, men jeg var på hyttetur med noen som virkelig hadde trua, så da kjørte vi på.

Det duftet hovedsakelig peanøtter da jeg sniffet inn i posen. Men smaken; den var mer enn peanøtter! Sourcreaminntrykket fylte munnen umiddelbart etter at nøtten var lagt på tungen. Det var nesten komisk hvor øyeblikkeig det skjedde! Onionsmaken kom snikende mot slutten av tyggetiden, men klarte ikke sette sourcreamen i skyggen. Her fikk man virkelig hva posen lovet! Min mening om Sour Cream & Onion endret seg imidlertid ikke. -Selv om den nå ble kombinert med en nøtt og ikke kom i chipsform. Jeg ble ikke videre begeistret og klarte meg fint med et par enheter. Tre av de andre (som i utgangspunnktet er fans av sourcream & onionsmaken) likte dem imidlertid veldig godt. De mente nøttene var mye bedre enn vanlige peanøtter, og skålen ble tom på et blunk! Greit at de slapp å dele med meg da…

For ikke så lenge siden testet vi de to andre variantene. Western style BBQ og Sweet Red Paprika. Jeg tør påstå at begge hadde et bedre utgangspunkt hos meg enn den forrige, da dette er smaker jeg liker.

Skallet utenpå Chip Nuts Western style BBQ hadde nesten en rustikk overflate. De var godt krydret og ga et litt røft inntrykk. Bra, da sto de i stil til navnet. Og disse var knallgode! Etter første smak tok jeg meg i å tenke at hmm.., dette smakte grillmat, før jeg et nanoskeund senere koblet at selvfølgelig; -de heter jo BBQ. Da skulle det bare mangle at det smakte grill. Inntrykket var nok mer amerikansk barbeque enn heilnorsk campinggrill, -om dere er med meg på forskjellen. De hadde mye, helhetlig smak uten å være sterke, og jeg kjente et litt røkt og nesten småsyrlig preg. For min del var dette helt klart den beste varianten av de tre.

Nøttene med smak av Sweet Red Paprika var ikke så ulike Western style BBQ. Overflaten var en tanke mer finslipt, men fargen bare en nyanse lysere og mer orange. Som dere vet foretrekker jeg ofte snacks med paprikasmak og disse gled rett inn på godkjent-listen. Gøy. Det smakte så klart veldig paprika, på en ganske småsøt, men også fyldig måte, og de hadde i tillegg noe nesten rømmeaktig ved seg. Jeg ble først en anelse skeptisk, ville ikke ha noe sourcream-innblanding i paprikaen, men heldigvis forsvant det fyldige inntrykket nesten før jeg hadde rukket å kjenne etter. Nøttene etterlot en ganske ren ettersmak av peanøtt og paprika, og de var nesten like gode som BBQ-varianten. Venninnen min mente disse var de beste.

Jeg oppdaget faktisk posene allerede helgen før vareslippet, og ser stadig halvtomme både hyller og sjokkselgere rundt om i butikkene. Det tyder vel på en viss populæritet. Synes forresten St.Michael har en artig beskrivelse av produktet på hjemmesiden sin (her); …Chip Nuts er en skikkelig smaks- og crunch-bombe med høy maulefaktor. Kult, det skal bli spenennde å se om de varer. 😃
Gøy å ha smakt, og gjenkjøp på to av tre ‘ække så gæærnt.

Gjenkjøp: Ja, to av tre

Frivillig, ubetalt reklame

Innimellom får jeg kommentarer på at jeg skriver mye om pastiller her på bloggen. Og ja, jeg ser den, og det stemmer. Jeg spiser mye pastiller og dermed er det artig å prøve alle de nye variantene som stadig dukker opp i kiosker og butikker. Den siste jeg har smakt nå er Dent Oi Cherry som kom nå i høst. Her er den på Coop Mega. Lekker og feminin emballasje!

Jeg har spist Dent siden barndommen, og spiser det forsatt veldig regelmessig. Akkurat nå synes jeg eskene med de ulike Crushvaraintene er de beste de har, men Oi-posene er absolutt en fin variasjon innimellom. Denne har som navnet avslører smak av kirsebær, og overflaten er strødd med en syrlig kandering.

Jeg er alltid litt nølende når jeg skal spise syrlige og sure smaker. Har vokst i fra å kjenne begeistring når det gjør vondt inni kinnene, og sinnarynken automatisk skjærer oppover pannen. Her var imidlertid ikke surhetsgraden verre enn at det gikk fint. Kanderingen løste seg også veldig fort opp, og dermed kom pastillens hovedsmak av kirsebær frem. Og det smakte virkelig slik som mye annet godteri med nettopp kirsebærsmak gjør, ingen tvil der. Etter hvert som pastillen hvilte i munnen syntes jeg fort den kjentes svakere og mye av smaken forsvant lenge før pastillen var oppspist. Hm, litt uventet og så klart også litt dumt. Det gjorde at inntrykket ble noe anonymt og trangen til å stappe i seg enhet etter enhet uteble.

For å være rettferdig må jeg ta med at kunstig fremstilt kirsebærsmak aldri har vært noen favoritt hos meg. Utgangspunktet for disse stakkars Dentene var dermed ikke det beste. Da hadde imidlertid fordelen av et sterkt og høyt foretrukket merkenavn, så jeg stilte absolutt med et åpent sinn.

Siden jeg i hovedsak spiste fra denne posen på jobb, kan jeg ta med at en kollega kom innom kontoret og fikk en smak. Han var ikke helt enig med meg i at kirsebæret var lett å identifisere, og spurte hvilken smak produsenten egentlig hadde forsøkt å få til. Han var innom både bringebær, skogsbær og tutti frutti. Heller ikke han ble videre imponert over intensiteten i smaken, og mente at den med fordel kunne hatt litt mer futt, kraft og styrke.

Jeg tror ikke det blir noe gjenkjøp av denne. Det var som alltid moro å ha smakt, og det var helt okay, men det finnes så mange andre gode pastiller at jeg nok velger noe annet neste gang jeg står ved kassen og skal ta en avgjørelse.

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

Antar at de fleste har fått med seg nyhetene Maxim kom med tidligere i høst? De lanserte en ny liten serie proteinbarer med de spenstige og festlige navnene Hunky, Freaky og Hero. Så kult. Designet og uttrykket er helt annerledes enn de vanlige, mørkeblå barene vi er vant til fra Maxim; her er de på Meny.

Jeg så disse for første gang helgen i uke 37, og selv om jeg ikke akkurat spiser proteinbarer regelmessig, ble jeg ganske nysgjerrig. Tror det var totalkombinasjonen av artige navn, nye farger og design, -og selvfølgelig den vanlige nyhetsinteressen. I løpet av høsten har jeg derfor spist meg gjenneom alle tre, i litt ulike situasjoner.

Når jeg spiser barer er jeg ikke så opptatt av om det er en energibar, proteinbar eller generell måltidsbar jeg fortærer. For meg teller hovedsakelig smaksopplevelsen, og om jeg synes den gir nok boost og påfyll fram til neste ordentlige måltid. Antall gram proteiner og mengde kalorier er litt underordnet. Jeg kan like gjerne ta en bar når konsentrasjonen begynner å synke på jobben, som etter en treningsrunde eller når jeg har lyst på en snack. Jeg tenker at det uansett er bedre enn å stappe i seg en vanlig Stratos i tide og utide – selv om det så klart også hadde vært innmari godt.

Den første jeg testet var Freaky Caramel, en bar med sjokolade og karamell. Fresh farge på emballasjen!

Jeg spiste den faktisk etter en joggetur for noen uker siden, og syntes den smakte helt okay. Litt sånn typisk tett, mjuk konsistens inni, med spredte innslag av overraskende flytende karamell. Positivt. Et tynt sjokoladelag strødd med sprø crisp dekket overflaten, og totalinntrykket var absolutt godkjent. Den smakte ikke syntetisk søt, men hadde likevel nok smak til ikke å kjennes kjedelig og pregløs. Bitene med crisp utgjorde en fin kontrast til resten av massen. Heldigvis kjente jeg ikke noe til den litt sære ettersmaken jeg synes noen proteinbarer har, og jeg var fornøyd og tilfreds etter at jeg hadde spist opp. Jeg fikk ikke umiddelbart behov for noe annet godt, slik jeg noen ganger får av typisk “helsegodt” som bare smaker høy.

(Måtte ta den med inn og renskjære litt for å få tatt et OK bilde. Mine tannmerker etter å ha bitt over gjorde det ikke så lett å se hvordan den så ut inni.)

Noen uker senere var det Hunky Peanut som sto for tur.

Akkurat som de andre barene i serien inneholder den 20 gram protein og er ikke tilsatt sukker. Jeg prøvde den i et fysent øyeblikk på jobben.

Siden den het noe med peanøtt både så jeg for meg, og håpet på, en snickerslignende bar. Og det stemte ganske bra. Her var overflaten strødd med peanøtter der hvor Freaky hadde crisp. Hovedmassen var litt lysere enn den hos Freakybaren, men hadde så klart mye av samme konsistens. Det var ingen gigantiske, hele peanøtter, men bitene på overflaten var store nok til å sette tydelig preg på både smak og munnfølelse. Her måtte det tygges. Det var også et lag fersk, flytende karamell inn under sjokoladelaget, og totalsmaken var både søt, fyldig og faktisk innmari god. Tommel opp.

Her om dagen smakte jeg så den siste, Hero Triple Chocolate.

Jeg likte ikke emballasjen på den så godt. Syntes den var veldig brun og litt stusslig sammenlignet med de to andre. Videre innbilte jeg meg at sjokoladen ville være for mørk, og at smaken var sterk og kanskje bitter. Siden de andre to var såpass gode, kunne umulig denne også treffe. Men der tok jeg veldig feil!
For det første var selve baren lekker å se på. Mye mer snasen enn de andre. Nesten som en fristende liten kakegodbit med striper av dekorativ hvit sjokolade på toppen. -Og vi må ikke glemme hva det visuelle betyr for totalinntrykket.

Smaken var en magisk kombinasjon av den mjuke, lyse sjokoladen, litt karamell og noe mørkere småkrisp hist og her. Inntrykket var på en måte både søtt, fullverdig og helhetlig, og virket mer som en god sjokoladesnack enn som en ordinær proteinbar. Tilnærmet fulltreffer fra Maxim. Veldig bra! 🙂

Kan på tampen ta med at jeg ennå husker første gang jeg spiste en “treningsbar”, som jeg kalt det den gangen. Det var i 1998 da vi fikk vareprøver på noe jeg tror het Fitness-Pack på treningssenteret jeg jobbet. Den hadde hvit emballasje med noe rosa og blått på, og selve baren tror jeg hadde en slags bærblanding inn og hvit sjokolade utenpå. Den var ganske liten og sinnsykt god. Mulig den var fra Multipower? Noen som husker den? Kanskje noe lignende kan bli neste tilskudd i denne serien? 💗
Jeg hadde faktisk bijobb som instruktør i sal i nesten 17 år ved siden av studier og jobb da jeg var yngre, (-eller aerobicinstruktør som det het i glansdagene på 90 og 2000-tallet,) så da ble det konsumert en god del barer. Vel, nok om det.

Jeg kommer garantert til å kjøpe disse Maximnyhetene igjen. Både for å spise etter trening, og til å ha i veska som nødproviant når blodsukkeret blir lavt. Moro å bli så positivt overrasket; de forutinntatte forestillingene mine har godt av å bli avkreftet innimellom.

Gjenkjøp: Ja, antagelig alle tre

Frivillig, ubetalt reklame

Når jeg skal ha besøk og ikke klarer komme på noe å servere, tyr jeg alltid til ost og kjeks. Det er både godt og lettvint, og trenger heller ikke bli så dyrt om gjestene tar med seg en ost hver. Her for litt siden hadde vi ostekveld igjen, og da benyttet jeg anledning til teste noen nye kjekstyper de hadde fått inn på Meny.
Tre sorter Scrocchi fra italienske Laurieri.

Smakene er rosmarin, havsalt og pizzakrydder. Med andre ord noe for enhver smak.

Synes emballasjen var veldig lekker. Ikke et vondt ord om Ritz, -det er superdigg, men disse posene ga da et noe mer sofistikert inntrykk?

Alle variantene hadde lik fasong. Små firkantede enheter med litt toastaktig konsistens.

Her er den med rosmarin:

Her er den salte:

Og til slutt pizzavarianten:

Synes de var ganske dekorative. Hadde tenkt å dandere dem enda litt penere på fatet, men i kjent stil ble det litt småstress rett før gjestene kom – enda jeg trodde jeg hadde god tid. Huff, det skjer alltid.

Jeg er ikke kjempeglad i rosmarin, og var dermed mest skeptisk til den sorten. Her var imidlertid krydderet bare godt. I tillegg til rosmarinen og så klart salt, syntes jeg det smakte litt olivenolje. Helheten minnet dermed om en slags småsprø focaccia. Skikkelig italiensk og slett ikke dumt. Den var god med pålegg, men også veldig all right å sitte og småspise alene når man egentlig var mett. En av gjestene hadde denne som soleklar favoritt.

Varianten med havsalt, som jeg på forhånd trodde jeg kom til å like best, var faktisk den minst spennende av de tre. Jeg syntes saltmengden var perfekt tilpasset, og man kunne kjenne de små krystallene fint spredt på overflaten, men smaksmessig syntes jeg ikke den utmerket seg voldsom fra annen salt kjeks. Den var nydelig med brie på, ikke fullt så spennende alene. Konsistensen var med på å trekke inntrykket opp. Akkurat som den med rosmarin var overflaten tørr og matt, og heldigvis ikke sånn fettete så man ble glinsende og ekkel på fingertuppene. Bra!

Pizzakjeksen var overraskende god. Den ble helt klart favoritt hos meg, og var sorten det først ble tomt for på fatet i løpet av kvelden. Jeg synes noen ganger mat med pizzasmak kan virke både syntetisk og tilgjort, men denne likte jeg godt. Førsteinntrykket var salt og litt tomataktig, og så kjentes en fin miks av rosmarin og oregano etter hvert. Den hadde også en mild og behagelig ettersmak av krydder som satt igjen på utpust en stund etter at jeg hadde spist. Disse pizzakjeksene kunne jeg godt tenke meg å kjøpe utenom en osteanledning også, og bare ha dem i en skål på bordet. Mmm, med et glass kald Pepsi Max ved siden av holder det i massevis som kveldssnacks for meg.

Siden disse kjeksene hadde litt smak i seg selv er de sikkert gode til tapenade, pesto, ved siden av spekeskinke eller til tomat og mozzarella. Eller hva man nå måtte finne på.
Kan ta med at de både er veganske og uten tilsetningsstoffer også.
Jeg kan godt tenke meg å kjøpe dem igjen, men synes ikke de har vært så lette å finne. Har foreløpig bare sette dem på Meny på CC Vest. Si gjerne i fra om dere ser dem flere steder.

Gjenkjøp: Ja, to av tre

Frivillig, ubetalt reklame

Når man tester nyheter kommer man ikke hoppe over en lasering som denne.
Melkesjokolade Pepperkaker fra Freia.

Jeg så først bilde av tilsvarende plate fra Marabou tidig i høst. Noen dager senere dukket det også opp bilde av en Cadburyvariant og jeg fikk bange anelser. Da Freias utgave åpenbarte seg var det derfor ikke verdens største overraskelse, men fortsatt spennende nok.

Med en gang jeg fikk laget en gløtt i papiret synes jeg duften av jul sivet ut. Hovedinntrykket var nellik, så assosiasjoner til både Jens Petrus’ juleappelsin og nyfylte kakebokser med sirupsnipper og peppernøtter strømmet på.

Platen så ut som alle andre store Freiasjokolader. Vanlige ruter med stork på.
Jeg tok en bit og her var det ingen tvil om at den inneholdt pepperkakebiter nei. Mange, med svært tydelig pepperkakesmak. Ikke verst produksjonsresultat dette her. Bitene hadde imponerende krisp og sprø konsistens, og de satt tett i tett i sjokoladen. Heldigvis var det også nok, god sjokolade til å dempe litt av krydderinntrykket som var så tydelig i duften. Bra, ellers er jeg redd smaken hadde blitt for intens. Jeg synes egentlig den smakte litt som de pepperkakene med sjokolade på baksiden i rund boks. Hvis dere vet hvilke jeg mener?

For min del uteble den store smaksmagien her. -Selv om jeg synes pepperkaker er ganske godt. Kanskje jeg ikke er i målgruppen? Barna mine derimot, de ble kjempebegeistret. De mente den var en av de beste sjokoladeplatene de hadde smakt, og at det var bra ettersmaken varte så lenge. Og det er godt mulig kombinasjonen appellerer mer til barn enn voksne? Eller at den bare ikke traff meg?

Jeg har forstått at mange synes denne fortjener terningkast 6, mens andre ikke liker den i det hele tatt. Så kanskje det er litt enten eller akkurat med denne kombinasjonen? Uansett synes jeg det var en artig lansering. Planten kommer forresten i begrenset opplag, så det er bare å skynde seg om man ønsker å teste. 🙂

Gjenkjøp: Nei