Frivillig, ubetalt reklame

Jeg har lenge ment å skrive et lite innlegg om disse her; Kastanjer Sour fra Maoam.

Så at de dukket opp i butikkhyllene i februar, samtidig som også de originale kastanjene kom i salg i ferdige poser. De vanlige mener jeg har vært å finne i løsvekt ganske lenge, men jeg kan ikke huske å ha sett dem ferdigpakket før nå i vinter. Jeg applauderer som dere vet godteri i pose. Smågodt er okay det altså, faktisk innmari digg innimellom, men så var det dette med hygienen ved enkelte smågodtstativ som gir meg litt chills. Den sure varianten kan jeg ikke huske å ha sett noen gang før, hverken i løsvekt eller i pose, derfor måtte de testes.

Som dere ser har de samme fasong og størrelse som originalvarianten. Men utsiden her er annerledes. Disse er strødd med et matt, fint lag, som heldigvis ikke smakte så surt som jeg fryktet. Man kjenner at det er syrlig, helt klart, men absolutt ikke slik at jeg måtte rynke brynene eller fikk vondt inne i kjakene. Det gikk helt greit å spise, og syrligheten forsvant overraskende fort. Helt fint for meg, kanskje en anelse skuffede for dem som forventer en ordentlig bombe?

Resten av konsistensen var temmelig identisk med de originale. De ulike fargene har ulike smaker og det er en liten, småbrusende kjerne i midten av hver bit.

Jeg har egentlig aldri vært noen storfan av akkurat slikt snop, så jeg måtte få litt testhjelp av noen litt mer i målgruppen. Heller ikke de ble spesielt sånn kjempeimponerte. De mente at den vanlige var best og at det var veldig liten forskjell bortsett fra på utsiden. De mente også at de vanlige hadde litt mer smak. -Og at den orange er best.

Jeg tviler på at det blir gjenkjøp av disse. Det har dere sikkert gjettet av teksten over. Om vi skal kjøpe Kastanjer, velger vi heller posen med originalen som alle her synes er hekket bedre. Men da har vi testet – og det er uansett alltid moro.

Gjenkjøp: Tvilsomt