I forrige uke smakte vi den nyeste sausen fra SaritaS, nemlig Butter Chicken. Oppdaget som dere kanskje husker glasset da jeg var på nyhetsjakt i september, men har bare ikke kommet så langt at jeg har fått smakt det før nå. Den store interessen har vel ikke helt vært der. Men slik ser det altså ut, med samme design som de andre SaritaS-sausene.

Konseptet i seg selv er ikke akkurat noe nyhet lengre. I tillegg har jeg jo skrevet om noen av de andre smakene her på bloggen tidligere, så fremgangsmåten antar jeg dere kjenner. Man steker kylling med krydderet fra boksen oppå lokket, og blander etter hvert inn selve sausen. Videre lar man det hele småkoke i ti minutter og vips er middagen klar.

Nå er butter chicken en ganske mild rett i utgangspunktet. Altså når de lager den ordentlig i India. (Har jeg lest altså. Har jo ikke vært der.) Og når den da kommer i den fornorskede utgaven av indisk mat, som man jo må kunne kalle SaritaS-serien, var det heldigvis ingen fare for at smaken skulle bi for sterk for oss.

Fra krydderet i lokket kom det en veldig mild eim, med akkurat passe mengde karri. -For en som ikke har akkurat det som yndlingssmak. Eldstejenta mente det luktet mest grillkrydder. Det er forresten rikelig med krydder i den lille beholderen, så her har man eventuelt muligheten til å regulere litt hvis man er redd det skal bli for mye smak. For oss gikk det helt fint å bruke alt sammen. Synes egentlig kryddersmaken drukner litt i smaken fra sausen. Og selv om jeg skjønner at smaken fra krydderet stekes inn først, synes jeg det hadde vært moro å jukse litt en gang og prøve sausen alene. Uten å bruke krydderet i forkant. Bare for å se om jeg i det hele tatt kjenner forskjell. Men så vågal har jeg altså ikke vært, jeg liker best å følge reglene på etiketten.

Selve sausen i glasset luktet nesten litt fruktig, og kan man si tomataktig? Det virket i hvertfall lovende.

Og dere, dette var godt. Det smakte som en indiskinspirert pizzasaus, på en god måte, og den var slettes ikke sterk. Så behagelig! Og barnevennlig! Konsistensen var kremet og passe tynn. Hvis jeg kaller det pingleindisk høres det vel negativt ut, men det passet perfekt for meg som er mest komfortabel med norsk og europeisk mat. Flott at man kan spise noe som er bittelitt eksotisk uten at det kjennes som om tannkjøttet etser bort. Vi hadde besøk av Mamma og Pappa til middag da vi testet og Pappa mente også at “dette var virkelig godt”. Jeg måtte hente glasset og vise det fram etter at vi hadde spist ferdig.

Jeg pleier som regel å ha mango chutney i kjøleskapet, men akkurat nå var det tomt. Typisk. Det gikk imidlertid helt greit å spise retten uten også, jeg følte ikke at det manglet noe. Mette ble vi, og ingen klaget på maten. 

Så folkens, dette glasset kjøper jeg gjerne igjen. Liker å bli positivt overrasket.

Gjenkjøp: Ja