Her i huset går det lite Nugatti. Delvis fordi jeg ikke synes det er et pålegg man alltid trenger å ha i hus, og delvis fordi både barna og jeg bare er sånn passe begeistret for sjokoladepålegg. Jeg kan gjerne kjøpe en boks til f.eks jul, påske eller andre spesielle anledninger, men når den er oppspist går det alltid lang tid får det kjøpes en ny. Men når det kommer en ny variant i butikken, da sier det seg selv at man må smake.

Denne nyeste varianten heter Nugatti Søtt, Salt & Sprøtt!, og jeg synes den minner veldig om Nugatti Krønsjy som kom i 2010. Kanskje det er samme produkt som er relansert? Egentlig burde den hett Nugatti med Smash, eller Smashnugatti, for det er akkurat slik det smaker. Men det er sikkert ikke bare bare å få lov til å bruke det navnet? Gjetter at det handler om rettigheter, beskyttelse av merkenavn eller noe i den duren. Men når boksen attpåtil er gul, og det er bilder av maiscrisp dyppet i sjokolade, er det garantert flere enn meg som får smashassosiasjoner.

Det luktet ganske vanlig Nugatti når vi åpnet boksen, men man kunne ikke unngå å se alle de knasende bitene oppi sjokomassen. Det var altså en tydelig visuell forskjell fra originalen. Selve sjokoladedelen av pålegget hadde ganske vanlig nugattikonsistens, men bitene av crisp var tydelige og småhumpete under kniven når jeg smurte pålegget utover. Jeg synes også finsihen ble litt mer glansfull når jeg var ferdig.

Dere kan helt sikkert tenke dere hvordan dette smaker. Som smørbar Smash med et hint av Nugatti – eller omvendt. I tillegg til sjokoladen og crispen kjentes saltet på tungen med en gang man fikk pålegget i munnen, og det syntes jeg var bra. Da ble det nemlig ikke for søtt eller kvalmende utover i skiva. Det knaste også litt når jeg tygget, flott at ikke crispen var blitt blaut og soggy av å bade i sjokoladen. 🙂

Min lille medsmaker for anledningen mente det smakte “skikkelig godt pålegg” og han ville veldig gjerne ha på den andre halvdelen av rundstykket sitt også. Og det fikke han.
Jeg tenkte først at denne varianten kanskje passet best til de litt større barna, sogar tenåringer, men femåringen likte det altså også veldig godt. Så da passer det vel for de fleste.

Selv om jeg syntes dette smakte godt klarer jeg ikke spise så store mengder om gangen. Det blir for voldsomt. Men til en dessertskive eller på grove vafler passer det ypperlig.
Vet ikke om vi kommer til å kjøpe en boks til når denne er tom, men det kan godt hende en gang i fremtiden. Her har dere årets påskepålegg, folkens. Bare å kose seg. 😀

Gjenkjøp: Vet ikke

Pops står høyt på snopelisten min. Jeg har likt det siden jeg var liten, og blir derfor alltid begeistret når det slippes nye varianter. Denne gangen var intet unntak. Jeg fant Cloettas Super Crunchy Pops på Coop Mega i går kveld og måtte selvfølgelig sikre meg et eksemplar.

I tillegg til å være ekstra crunchy, skulle popsen ha et hint av salt. Den etter hvert nokså velbrukte kombinasjonen søtt og salt fungerer ofte bra, så jeg var absolutt optimist før smaking.

Vi åpnet posen og jeg registrerte at enhetene var mindre enn forventet. Mindre enn original Pops.
Et øyeblikk syntes jeg de minnet om slike små sjokoladerosiner som finnes i smågodtsatativer, men etter nærmere ettersyn landet jeg på at disse var hakket større.

Innholdet kom over i skåla og jeg tok den spennende første biten.
Hmm, jeg kan vel ikke si at forventningene mine ble helt innfridd. Jeg hadde sett for meg at dette skulle være som vanlig, boblete Pops, bare hardere og med litt saltsmak, men det var det ikke. Konsistensen her var annerledes. Den var tettere, hardere og mer kompakt og min umiddelbare assosiasjon var kjeks. Søørn. Det var jo ikke det jeg hadde lyst på. Havrekjeks med sjokolade, sa eldstejenta, og det var en treffende beskrivelse. Kjernen i disse var mye fastere enn hos den vanlige, luftige Popsen og smaken minnet mer om turkjeks enn godteri. Hintet av salt var nesten fraværende og jeg kjente det på bare noen få av bitene jeg tok. Så dumt. De var allrighte, men jeg satt egentlig ikke med følelsen av å spise Pops.

Det smerter meg litt i sjela å skrive dette, men denne posen har jeg ikke så veldig tro på. Dessverre. Det  blir for mye kjeks og for lite Pops. Gjetter at mange kommer til å smake dem, men om det er Pops man vil ha går man tilbake til originalen ved neste kjøp. Ser faktisk at beskrivelsen min av Pops Sea Salt fra 2014 er ganske lik denne her og så vidt jeg vet finnes ikke den posen lenger i butikk.
Det blir dessverre ingen gjengkjøp av Super Crunchy Pops, men jeg er fortsatt positiv til flere popsnyheter. Kanskje en Popsrull?

Gjenkjøp: Nei

Vet at mange har gledet seg til å smake de nye Skyrvariantene fra Q-Meieriene, og i går så jeg at de var på plass i butikk.
I dag ble det derfor Skyr Luftig Bringebær til frokost på jobb.

Først må jeg skryte litt av Q-Meieriene som presenterte denne nyheten ganske tidlig. Jeg bruker ikke Facebook, så jeg kan jo bare anta at den ble vist der, men jeg så i hvertfall bilde av begeret på Instagram allerede før jul. Veldig bra. Så vet vi forbrukere hva vi kan glede oss til. Egentlig rart at ikke flere produsenter er litt mer rause med informasjon i forkant av slipp. Jeg har selvfølgelig forståelse for at ikke alt nytt kan røpes for tidlig, med tanke på faren for industrispionasje og kopiering, men når alt slippes samtidig i en bestemt uke, synes jeg mange produkter drukner i mylderet av andre nyheter. Det må da være fint for noen av nykommerne få skinne litt alene i ukene før release? Vel, bare en undring.
Det ble ikke så mange bilder av begeret mitt på jobben i dag tidlig. Det er heller ikke så mye spennende å sprite opp bilder med på kontorpulten min. Men slik så altså skyren ut under lokket.

Man kan lett se at konsistensen er luftig, akkurat slik mousse skal være. Overflaten så nesten perforert ut. Jeg tok en smak og kunne med en gang konstatere at her kjentes mye bringebær. Bra. Noe annet hadde selvfølgelig vært skuffende. Smaken var syrlig og frisk uten å være sur, men den var heller ikke spesielt søt. Og jeg kjente at det var Skyr jeg spiste. Den litt karakteristiske tørrheten som kjennes i munnen etter at man har svelget var tilstede selv om konsistensen ikke var så flytende som hos “vanlig” Skyr.

Selv om konsistensen var silkeaktig og lett var denne moussen nokså mektig. Jeg klarte derfor ikke fullføre hele begeret før jeg var fornøyd. Fint, så blir man i alle fall mett. Egentlig fikk jeg litt følelsen av å spise dessert der jeg satt, så det var noe snodig å ha den til frokost. Jeg tror kanskje jeg ville valgt den til andre tider på døgnet om jeg skulle spist den igjen. Men det er selvfølgelig smak og behag.

I dag har jeg faktisk sett at flere butikker allerede har hatt tomt i hyllene der denne skulle stått. Med andre ord er det en populær nyhet til dette slippet. Er det effekten av at forbrukerne har hatt tid til å vente på den og bygge opp forventninger? Eller er det bare fordi Skyr er et produkt som uansett er veldig tidsriktig? Ikke godt å si, men så langt ser det ut til at Q-Meiereien har utviklet en vinner.

Synes forresten fargene på begeret er helt nydelig sammen. Perfekt blånyanse sammen med det rødrosa bringebæret. Det irriterer meg nesten litt at det er plassert så mye skrift og info oppå det vakre bildet. Det gjør totalinntrykket av emballasjen litt mer rotete enn nødvendig.

Siden jeg er mer en vanlig yoghurtspiser enn en skyrspiser har jeg ikke helt bestemt meg for om det blir gjenkjøp eller ikke av denne her. Jeg tipper uansett det blir et populært produkt som mange kommer til å like. Den smakte jo slett ikke verst. Tror jeg må prøve varianten med Mango også etter hvert.

Gjenkjøp: Kan hende

Ingen produktslipp er komplett uten en ny storplate fra Freia. Det kan vi være enige om. Og da jeg første gang så bilde av dette slippets variant steg begeistringen mange hakk her i stua. Melkesjokolade med kokos. Eller Melkesjokolade Cocos med kokosflak og kokosfudge som det står på emballasjen. For en god idé!

Har inntrykk av at enten liker man kokos godt eller så liker man det ikke. Jeg er heldigvis en av dem som liker. Bounty er min favorittsjokolade når jeg er på ferie, og jeg spiser gjerne kokosbiten i Twistposen. Hadde derfor virkelig trua på denne platen. Kjøpte den på Coop Extra på lørdag, og det var ikke lenge den fikk ligge uåpnet.

Emballasjen ble sprettet og platen åpenbarte seg. Som dere ser var det ingen visuelle overraskelser, men det hadde jeg heller ikke forventet. Her får vi klassiske ruter med stork på.

Synes forresten pakningen var både fresh og innbydende. Litt uvanlig illustrasjon til Freia å være.

Kokosduften traff nesen min ganske umiddelbart. Lovende. Jeg tok meg en bit, og synes i grunnen forventningene mine ble innfridd. Sjokoladen var god den. Det smakte masse kokos, og konsistensen var tilnærmet slik jeg hadde forestilt meg. Det var absolutt mest sjokolade, men jeg kjente også de ulike kokoskonsistensene (for et ord!) mellom tennene. Særlig etter at det meste av sjokolade var svelget unna ble jeg sittende igjen og småbite på ulike kokosbiter. Om man kjenner etter er det ikke så vanskelig å skille kokosfudgen og koksflakene fra hverandre. Noe kjennes som twistbiten og noe som pynten man bruker på sjokoladekake.

Det er ikke så ofte jeg sier ja til gjenkjøp av storplatene fra Freia. Jeg synes Freia har valgt litt mange lettvinte løsninger de siste årene, ved å bare stappe biter fra en annen sjokolade inn i storplatene sine og kalle det nyhet. Det imponerer ikke meg. Denne her kommer jeg imidlertid til å kjøpe igjen. Den var ganske søt, så det holde med noen biter av gangen, men da varer den bare lenge. Flott med et sydlandsk, nesten tropisk innslag i norske sjokoladehyller.

Gjenkjøp: Ja

I forrige uke kom en reklamebrosjyre i posten for Norsk Hubbard fra Solvinge. En kyllingsort man får kjøpt på Rema 1000. Brosjyren ble liggende og slenge på kjøkkenbenken noen dager, og på den tiden har tydeligvis logoen klart å feste seg i hodet mitt. Kjente den nemlig straks igjen i kjøledisken da vi handlet på lørdag. Ble fristet og måtte undersøke nærmere.

Det er kanskje ikke så lett å se på bildet her, men det var mange ulike kyllingdeler og kryddervarianter å velge mellom. Nice. Liker godt utvalg.

Vi kjøpte en pose med Grillet lårfilet Amerikans BBQ og en Grillede Kyllingvinger Original. Ikke så veldig dristige valg kanskje, men vi kan sikkert prøve flere sorter etter hvert.

De ulike delene trengte hhv 20-25 og 20 minutter i ovnen, så jeg la dem på samme brett.

Synes krydderblandingen på lårfiletene var ganske mørk. Den var også ganske ujevnt fordelt på de forskjellige stykkene. Litt irriterende. Skjønner at bitene kan bli liggende og gnisse mot hverandre i posen, og kanskje miste eller få tilført ekstra krydder, men her var det så stor forskjell at det må ha vært sånn før stykkene ble emballert.

Duften fra BBQ-bitene var også noe overraskende. Om jeg ikke hadde visst smaken, og bare skulle gjettet, hadde jeg trolig landet på indisk. Ikke helt tandoori, men såpass skarpt og spisst at det luktet utenlandsk. Gjetter at det var spiskummen og chilien som sørget for akkurat det utslaget. Trodde ikke det var de vanligste kryddersortene å benytte i en BBQ-blanding, men der tok jeg åpenbart feil.

Kyllingvingene var mer anonyme og duftet helt som forventet. Veldig trygt og ordinært.

Og ikke bare duftet de som en hvilken som helst annen, gjennomsnittlig kyllingvinge, de smakte slik også. Kjent og godt, men på grensen til kjedelig. Helt greit, for all del. De heter jo “original”. En annen smak hadde dermed blitt feil. Men det kunne gjerne vært litt mer av denne alminnelige smaken. Er dere med? Selv om jeg ikke er så glad i sterke smaker på mat, liker jeg mye smak. I alle fall nok smak. Her manglet det litt, så inntrykket ble noe tamt. Eldstejenta syntes imidlertid de var kjempegode. Hun åt og koste seg som bare det. Om ikke annet vet vi da at smaken er barnevennlig og snill.

Lårfiletene smakte heldigvis bedre enn de duftet. De var ikke sterke, men dette litt kvasse fra chilien var merkbart. Sammen med tilbehør og litt rømme ble allikevel kjøttet ganske godt å spise, og jeg likte disse bedre enn vingene. Må ta med at biten med mest krydder fremsto som litt udelikat, så jeg håper det bare var litt uflaks med akkurat den ene posen jeg hadde kjøpt.

Selv om ingen av disse variantene skrives inn på favorittlista mi, kommer jeg til å kjøpe vingene igjen til barna. Jeg vil også smake flere av Hubbardproduktene etter hvert. Kjøttet var saftig og godt og det gjør jo ikke noe at kyllingene har fått leve litt lengre før de blir sendt til slakting. Og så sier jeg ikke mer om dyrevelferd da det hører bedre hjemme i andre fora.

Moro med en ny kyllingserie, tips meg gjerne om dere har smakt noen varianter dere anbefaler.

Gjenkjøp kyllingvinger: Ja

Gjenkjøp lårfilet: Nei

I går var det gøy å lete etter nyheter. Som dere kanskje så på Snap (-til tross for den dustete oppdateringen) fant jeg litt her og litt der, og jeg regner med at mer vil dukke opp i uken som kommer. Veldig gøy å endelig ha mye å skrive om igjen.

På Narvesen fant vi vinneren av høstens Litagovalg; Litago smak av Kanelsnurr fra Tine.

Kjøpte likegodt to, en til hver av barna, og krysset fingrene for at de ville falle i smak.

Synes illustrasjonen på kartongen var morsom. Den seirende Litago har fått en laurbærkrans av kanelbolle rundt halsen, og den fargerike konfettien som daler ned topper hele vinnerinntrykket. Artig. Det var også en liten vinnertekst på baksiden av kartongen.

Som dere ser valgte vi å teste sammen med noen ekte kanelsnurrer, eller skillingsboller som vi kaller det her i huset. Hva passet vel bedre?

Aller først måtte jeg ta det obligatoriske sniffet ned i kartongen. Hmm… Jeg syntes egentlig ikke du luktet noe særlig. Kjente en svak duft av lys sjokolade, og kanskje noe søt bakst i tillegg, men jeg måtte virkelig legge godviljen til for å merke det. Minstemor mente det luktet rart og litt godteri.

Av en eller annen grunn hadde jeg sett for meg at melken skulle være hvit. Videre trodde jeg den skulle smake ren kanelsnurr. Jeg fikk meg derfor en liten overraskelse når jeg så at fargen var brun og at smaken var kombinert med sjokolade. Jaja, da var det bare å omstille seg og ta en smak.

Egentlig smakte det ikke så veldig mye. Jeg kjente først lys, litt svak sjokolademelk, og så, mer som en ettersmak, en noe beskjeden kanelsnurr. -Sjokolade med kanel, kom det fra suffløren i sofaen. Mest sjokolade og litt kanel.

Etter et helt glass ble det på grensen til kvalmende, så hverken jentene eller jeg kunne klart en hel kartong av denne. Eldstejenta mente det egentlig var best å holde seg til vanlig skolemelk, til tross for at hun stemte iherdig på kanelsnurrsmaken i hele høst. Minstemor ville helst valgt vanlig sjokolademelk.

Veldig moro å ha smakt denne her, det er definitivt den mest spesielle melkesmaken jeg har hørt om. Kult og dristig gjort av Tine å lansere den. Blir artig å høre hvilken mottagelse den får i ukene som kommer, og å se om folk velger å kjøpe den flere ganger eller stopper etter første kartong.

Gjenkjøp: Tror ikke det

På tirsdag fant jeg endelig Kims nye OL-snacks; Sprø Ringer i butikken.

De finnes både med paprika og salt smak, og jeg kjøpte like godt en av hver. (Kr 25,40 på Coop Extra.)
Jeg hadde veldig lyst til å åpne og smake allerede samme ettermiddag, men nå kommer det så mye godt som skal testes framover, at jeg er nødt til å være litt disiplinert rundt hva jeg smaker når. Ellers blir det lett lørdag hele uka. I lang tid. Gulp. Men i kveld, siden det er torsdag og straks helg, og i tillegg bare et døgn til OL begynner, fant vi ut at det var innafor å sprette den ene posen. Vi valgte den med salt.

Det er begrenset hvor mye man kan skrive om potetringer med salt, men jeg kan i alle fall bekrefte at de var gode. Veldig gode faktisk. Yngstejenta utbrøt entusiastisk at dette var det beste potetgullet hun noen gang hadde smakt, og hun spurte ganske raskt om vi kunne prøvesmake en slik pose flere ganger.

Konsistensen var lett og fin, og selv om ringene var ganske tette, kjentes de samtidig porøse og litt boblete slik at de klistret seg bittelitt fast på tungen om man lot dem ligge et sekund i ro. Moro for unga. Til tross for navnet Sprø Ringer var de ikke så voldsomt knasende synes jeg. De ble ganske raskt nærmest mjuke, slik at de smeltet litt i munnen, og da mener jeg mjuke på en god måte. Ikke vassen, blaut eller dvask.

I tillegg til saltsmaken kjentes et hint av syrlig løk, og det ble forsterket jo lengre ned i skålen vi kom. Man kan trygt si at smaken var barnevennlig, men samtidig sammensatt nok til at det ikke ble kjedelig. I alle fall ikke for mine to medsmakere og meg. Vi kjøper gjerne en pose til så lenge de er i salg. Forresten artig med de duse blå OL-utøverne i bakgrunnen på emballasjen. De gjør at posen minner litt om de Sprø Ringene Kims lanserte i rosa pose til OL på Lillehammer. Flere som husker dem? Mener de hadde enda luftigere konsistens?

Oppsummert var dette enkel og god snacks som er veldig safe å sette fram. Kan vanskelig tenke meg at noen ikke liker den. Regner med at jeg smaker varianten med paprika i løpet av helgen. Krysser fingrene for at den også er god.

Gjenkjøp: Ja, så lenge de er tilgjengelige

I det siste har jeg flere steder lest om denne isteen, Fuze Tea, fra Coca-Cola som nå lanseres i Norge. Kult navn, Fuze -som i fusion. Isteen har visstnok eksistert ute i den store verden ganske lenge, og nå er vi også så heldige å få slurpe den i oss. Så vidt jeg har forstått er The Coca-Cola Company og Nestlé ferdige med sitt samarbeid om Nestea-merket, som da Nestlé beholder, og dermed bruker Coca-Cola en egen istevariant i kampen om markedsandelene. Så klart.

Jeg er egentlig ikke så veldig glad i iste, men blir selvfølgelig nysgjerrig når det skrives og fortelles mye om et produkt. I tillegg drikker minstejenta gjerne iste når hun vil ha noe leskende, så da jeg nylig så disse flaskene pent oppstilt på Deli de Luca måtte jeg bare kjøpe.

Isteen finnes i følge hjemmesiden til Coca-Cola i fire smaker. Der jeg var hadde de to, og jeg valgte den med Fersken og hibiskus. De andre smakene er mango og kamille, en ren fersken og en med sitron.

Ganske så klassisk istefarge, det samme kan man si om duften. Jeg kjente mye fersken og i tillegg noe søtt og fyldig som jeg gjetter kom fra hibiskusen da jeg snuste inn fra flasken.

Smaken var ganske lik duften. Det smakte uten tvil fersken, på en ganske søt, Hariboaktig måte, (-altså slik som ferskengodteriet til Haribo gjør,) og jeg syntes faktisk inntrykket tenderte mot det kvalmende. Huff da. Drikken er søtet med både sukker og stevia og de kan absolutt ikke ha vært gjerrige på mengdene når de har stått og mikset. Det er fint å være raus altså, men mest er ikke alltid best.
Alt det søte gjorde at friskheten som skiller iste fra ordinær, varm te manglet, og etter noen få slurker var jeg fornøyd. Da fikk jeg lyst på et glass vann. Smaken var ikke vond, ikke misforstå, fersken er godt, men det ble litt mye av det gode. Jeg synes ikke den fungerte særlig som den tørstedrikken jeg ønsket den skulle være.  Yngstejenta ble heller ikke videre begeistret, det meste ble stående igjen i glasset hennes også. Vel, da har vi alle fall prøvd.

Denne blir det lett å motstå i fremtiden. Mulig jeg etter hvert gir flasken med sitronsmak en sjanse, men det blir ikke med det aller første. Designet på etiketten var heller ikke det sprekeste jeg har sett. Flaskene ropte ikke akkurat veldig høyt fra hyllen. Illustrasjonen minnet om et eller annet utenlandsk helsekostprodukt, eller en slags flaske med kunstig søtningsmiddel. -Men korkene var frisk og fine.

Det finnes så mange andre sorter iste i butikken, så akkurat denne kjøper jeg ikke igjen. Den smakte faktisk nesten bedre når den var blitt litt lunka, men det er ikke nok til at den blir et naturlig førstevalg.

Gjenkjøp: Nei, ikke denne smaken