Frivillig, ubetalt reklame
Hamburger er noe jeg stor sett spiser om sommeren. Det kjennes alltid helt naturlig å slenge noen burgere på grillen, ikke fullt så naturlig å legge de samme kjøttstykkene i steikepanna. Vet ikke helt hvorfor. Heldigvis har Meny innimellom tilbud på ferdigstekte karbonader, – og baconburgere og da pleier det å bli en hamburgermiddag på oss allikevel. Selv om det er vinter. Et slik tilbud dukket opp nå for ikke så lenge siden, og vi benyttet anledningen til å teste en nyhet fra Hatting. True Style Potato hamburgerbrød.
Dette er hamburgerbrød bak med potet. Jeg syntes det hørtes veldig snålt ut til å begynne med, men i og med at brødene så ut som helt ordinære hamburgerbrød kjøpte jeg ei pakke. Har forresten bare sett dem på Rema, og det er en egen Remapris trykket på emballasjen. Gjetter at det foreløpig er et kjedespesifikt produkt.
Synes hamburgerbrødene både så ut og kjentes som andre, lyse hamburgerbrød. Barna var veldig skeptiske da jeg sa de inneholdt poter, men siden de så ytterst normale ut, gikk de med på å gi dem en sjanse.
Brødene var nok ganske nybakte da jeg kjøpte dem. Det ville derfor vært rart om de hadde vært tørre. Allikevel syntes vi de kjentes uventet mjuke og ferske. På nettsiden til Hatting står det nettopp at poteten bidrar til å gi en spesiell luftig struktur, og at brødet blir ekstra mykt og saftig. Akkurat slik de kjentes. Var det tilfeldig? Vanligvis er jeg ganske avventende og skeptisk til produsentenes egen lovprising, men her er de inne på noe. Hamburgerbrødene var gode de. Jeg klarte ikke å kjenne at smaken skilte seg noe særlig fra andre lyse hamburgerbrød, det må jeg innrømme. Det var nok mest den ferske konsistensen som imponerte. Men de smakte ikke noe dårligere enn andre brød heller heller. Og man kunne i alle fall ikke kjenne noe potetsmak. (Til barnas store lettelse.)
Det ble en fin hamburgeropplevelse, årstiden til tross.
Synes dette var en fin nyhet. Ikke noe innovasjon, kun en variasjon av et allerede eksisterende produkt, en ny oppskrift, men det er artig med alternative ingredienser som kan bidra til å løfte et inntrykk.
Det kan godt hende jeg kjøper disse hamburgerbrødene igjen når grillen har kommet frem.
Gjenkjøp: Gjerne det
Jeg er egentlig ikke så glad i frukten pære, men synes ironisk nok at kunstig fremstilt pæresmak er ganske godt. Dermed var jeg så klart spent på hva Candy People har klart å få til her. Syne det var et kult smaksvalg på en nyhet.
Som dere skjønner var pæreisdropsene gode, men jeg ble ikke ikke like ubetinget begeistret for disse som jeg ble for Sandwich Bites’ene. Men det er jo også to ulike godteriprodukter, hvert til sitt bruk. Dette her blir nok ikke et noe jeg kommer til å kjøpe ofte, men en pose i bilen eller på jobben innimellom ser jeg absolutt ikke bort i fra. 💚
Jeg må si jeg synes dette er produkter med høy aktualitet. For oss som vet vi bør kutte ned på kjøttforbruket, men fortsatt sliter litt med vegetaralternativene, er det fint at noen hjelper oss litt på veien og tilbyr en hybridløsning. Produktene har litt ulik andel grønnsaker, og kjøttdeigen skal inneholde 50 % grønnsaker, og nesten 50% mindre fett enn vanlig kjøttdeig. Grønnsakene som er brukt er kikerter, paprika og kidneybønner, og de resterende 50% er storfekjøtt. En blanding som uten tvil virket perfekt til taco.
Det duftet ganske tydelig paprika da jeg åpnet emballasjen. Vi kunne også se de små paprikabitene stikke ut fra massen. Konsistensen var litt seigere og mer deigete enn vanlig kjøttdeig, noe som merktes godt da jeg hadde lagt klumpen over i steikepanna for bruning. Den minnet egentlig veldig om disse vegetarvariantene jeg har forsøkt tidligere. Som vanlig brukte jeg Hackiten min, men deigen delte seg ikke like fint som ellers. Bitene jeg hakket opp hadde en tendens til å heller klistre seg sammen med andre klumper igjen, og satte seg fast på selve Hackiten. Bruningen tok dermed litt lengre tid enn vanlig. -Ikke noe problem, jeg hadde det ikke travelt.
Etter hvert ble den gjennomstekt, og vi tilsatte kryddermix og lot den putre som vanlig. Så var det spisetid.
Det første jeg kjente kjente var bønnene. Den karakteristiske smaken og tørrheten kunne faktisk anes gjennom alt det andre tilbehøret. Paprikasmaken var også tilstede, og egentlig passet sammensetningen veldig bra til taco. Jeg synes kjøttdeigen hadde et naturlig preg av tex-mex. Hvordan den vil gjøre seg i andre kombinasjoner vet jeg ikke, men det finnes sikkert flere retter hvor smaken vil komme til sin rett. Barna godkjente også smaken ganske umiddelbart. Begge påpekte imidlertid at konsistensen var veldig vegetaraktig og litt bløtere og slappere enn ordentlig kjøttdeig. -Men det gjorde ikke noe, siden man uansett fyller lefsene med så mye forskjellig.
Jeg synes dette var en fin og diplomatisk nyhet fra Gilde. Et bra overgangsprodukt når man helst vil spise kjøtt, men øver seg på å spise mer plantebasert. Jeg må innrømme at jeg synes pølsevariantene i samme serie ser ordentlig grå og stusslige ut, men har uansett bestemt meg for å gi dem en sjanse også.
Det finnes to varianter, en Classic og en Brezel. Posen som heter Brezel har avbildet en liten saltkringle, noe jeg egentlig trodde het pretzel, men etter litt googling fant jeg ut at brezel er et tysk navn. Og når jeg tenker etter så er jo Werther’s Original et tysk merke; Werthers Echte. Mysterium oppklart.
Varianten med Brezel overrasket litt. Jeg hadde sett for meg en annen vri på karamellsmaken, at man bare skulle kjenne innslag av saltkringle i den, men her fulgte det jo med fysiske små kringlebiter. Joda, jeg så at det var avbildet noen kringler på emballasjen, men jeg trodde det mest var en illustrasjon for å symbolisere hvilken smak man kunne forvente. Ikke at man faktisk fikk med slike biter. Det var ikke mange kringler i posen altså, kanskje to hele til sammen, og også de var innsauset i karamell, men allikevel satte de sitt preg på totalopplevelsen av smaken. For min del på en positiv måte. Jeg vet ikke om smaksammensetningen egentlig også er en annen, men jeg tror det, for popcornet kjentes ikke riktig like søtt som classicvarianten. Innimellom merket jeg noen tydelige, og svært velkomne saltkorn også, og dermed ble ikke behovet for noe annet ved siden av like sterkt. Disse var også veldig søte, så jeg orket ikke så veldig mange flere av denne varianten heller, men om jeg skulle valgt en fremfor den andre måtte det blitt denne. -Det hadde jeg ikke trodd i forkant.
Selv om dette nesten ble på grensen til kvalmende søtt for meg, vil jeg karakterisere det som et kvalitetsprodukt. Det er åpenbart ikke fremstilt i en shady bakgård. Videre ville jeg gitt 10 av 10 poeng for samsvar mellom forespeilet og faktisk produkt. Man kjenner den ekte smaken av Werthers i karamellen med en gang, og selve popcornet inni var delikat og lett. Det er ikke produsentens feil at jeg fortsatt foretrekker mine Werher’s Original i dropsform.
Den originale Gott & Blandat er noe av det beste snopet jeg vet. Særlig de man får kjøpt i løsvekt. Da er bitene så store og gode. De pleier å selge dem på Europris, og de Europrisbutikkene som ikke har tatt dem i sortimentet sitt må bare skynde seg og bestille med en gang.
Bitene i denne posen er så klart litt annerledes. Det skjønner man allerede av navnet, og det kan sees gjennom det lille vinduet i emballasjen. Her får man både gelebiter og skumbiter, med ulik farge, fasong og konsistens. Alle har et lag med kandering på utsiden, altså slik surt sukker, og surhetsgraden varierer litt mellom de ulike sortene.
De ruterformede bitene var de sureste. De hadde ganske tydelig ulike smak etter farge, men alle var like sure. Hjelp. Jeg klarte bare noen få, mest for å ha smakt, men yngstejenta spiste dem glatt. Nesten uten å måtte rynke fjeset. Jeg likte best de ensfargede skumfigurene. Også de hadde ulike smaker, men kanderingen var mer finkornet, og surhetsgraden noe mindre enn hos gelerutene. De rosa og blå små flaskene var nok de mest fizzy og brusende bitene. Det var også disse som kjentes både mjukest og ferskest av alt i posen. Smaken på disse kjenner dere fra før, – skikkelig barnlig tutti frutti.
Selv om vi tømte skålen ganske kjapt, ble ikke dette noe ny favoritt hos meg. – Men jeg tror egentlig ikke jeg er i målgruppen heller. Yngstejenta mente imidlertid at det absolutt måtte bli gjenkjøp, så om jeg kjøper den blir det nok først og fremst til henne. Eldstejenta er ikke så glad i surt godteri, så hun nøyde seg med noen få biter, og mente de var helt allrighte.
Det har egentlig forundret meg litt de siste årene at Prior ikke har kommet med flere, spiseklare produkter. Fra mitt forbrukerperspektiv virker det som om pakningene fra Den Stolte Hane dominerer i akkurat den kategorien. De har jo i hvertfall utrolig mange varianter.
Jeg varmet de fleste stykkene jeg tenkte å spise i stekeovnen, men smakte også noen kalde biter rett fra pakken. Greit å vite om begge måter funker.
Selv om dette ikke var et produkt helt i min gate setter jeg alltid pris på nyheter fra Prior. Håper det kommer mer lårfilet med andre kryddersmaker også etter hvert. Jeg er klar for å bli positivt overrasket neste gang.
Som lovet var bunnen tynn og litt knasende. Jeg foretrekker absolutt mjuk, fyldig bunn på pizza, men denne var overraskende god. Bedre enn hos vanlig Grandis, mente eldstejenta. Videre påpekte hun at pizzaen så litt sterk ut, men at den ikke var det. Tomatsausen var smaksrik, nesten søt, og mengden var bra tilpasset. Jeg syntes begge pepperoniene smakte godt også. De små var litt mer pølsete i konsistensen enn de store skivene, men smakene passet fint sammen. Osteblandingen med Edamer toppet det hele og bidro til å heve totalinntrykket. Oppsummert synes jeg dette var en veldig all right pizza. Fin og rund smak, og siden størrelsen er ganske liten, kunne jeg fint klart en hel alene.
Den andre sorten er Norsk mozzarella med grønn pesto og små søte tomater. En lovende vegetarvariant.
Også denne virket OK i frossen tilstand, men hadde antydning til våt-dam-på-midten-syndromet etter steking. Enkelte frossenpizzaer får jo en litt uheldig væskeansamling som er synlig når den tas ut av ovnen, men heldigvis forsvant den ganske kjapt igjen.
Dette var absolutt godkjente Grandiosanyheter, og jeg synes det er flott at det stadig blir bedre utvalg av matvarer i porsjonsstørrelser. Må også gi litt skryt til de stilige, hvite eskene. Det er fint med litt variasjon fra den tradisjonelle gulfargen.
Platen finnes i to varianter, satt sammen av ulike smaker fra Nidars mange sjokoladebiter. Når de først skulle lansere et slik produkt synes jeg det var lurt å lage to sorter. Gjetter at 
Den blå platen har biter med smak av Spragleknas, Melkedrøm og ren melkesjokolade. Den røde er delt inn i Crispo, Bringebærgele og Spesial. Hver smak har sin rad på langs, så hvis man skal dele platen med noen kan man jo bare spise hver sin lengde. Bitene har også ulikt design på toppen, så man kan fint se forskjell om man bryter opp platen og legger bitene i skål. Rutene i midten har et lite kryss og de to ytterbitene har Nidarlogo. De med logo har heldigvis ulik fasong, en helt avrundet, den andre med bue på langs av hver bit. Dermed er det bare å pugge utseende på sin favorittbit så man velger riktig fra skålen hver gang.
Jeg likte den røde best. Crispo er en av min absolutte favorittsjokolader, og jeg er i tillegg veldig glad i bringebærgele. Har skjønt at folk er veldig enten eller hva gjelder akkurat den biten. Spesial synes jeg er en litt treg, gammelmodig smak, så det optimale for meg hadde vært om det heller var ren melkesjokolade der. I-landsproblem, jeg vet.
Barna likte den blå best. Både Melkedrøm og Spragleknas er favoritter, mens de gjerne ville hatt Spesial istedenfor melkesjokolade som sin siste smak. Ha ha, håpløst. Man kan jo uansett aldri gjøre alle til lags. Løsningen må definitivt bli å kjøpe begge platene hver gang og dele. Men obs, legge bitene i hver sin skål. Da jeg ryddet for kvelden tømte jeg bare restene fra den ene skålen over i den andre, men da kunne vi jo ikke vite hvilke som var hva dagen etter. Ja ja, greit å lære the hard way.
Dette synes jeg var en veldig fin nyhet. Å beskrive de ulike bitene tenker jeg er overflødig, da det skal mye til å ikke ha smakt Nidars sjokoladebiter ved en eller annen anledning.