Frivillig, ubetalt reklame

Nå begynner endelig nyhetene å strømme på i butikkene. Egentlig skulle jeg ønske de kom litt mer spredt. For noen uker siden var det ingenting, nå er det alt. Ja ja, det er moro så lenge det varer i alle fall.

I dag fant vi denne pakken med Sjokopinner fra Freia på Mega.

Som mye annet fra Freia, kjenner jeg igjen disse fra tilsvarende Cadburyprodukt. Der heter de Fingers. Er egentlig glad Freia har valgt navnet Sjokopinner fremfor Sjokofingre. Det hadde unektelig virket litt groteskt. Må også si at den gule fargen appellerer mer til meg enn Cadburys litt mørke lilla. Det kan jo være fordi jeg forbinder så mye annet godt med det Freiagule inntrykket.

Egentlig er dette en veldig enkel kjekstype. Små, tette stenger av helt lys kjeks dekket med et lett lag sjokolade. Og noen ganger trenger det ikke være mer avansert for å være godt. Ordentlig godt. Pakken inneholder 144 gram, altså 27 små pinner, og vi spiste dem opp på et blunk.

Selve kjeksen kan minne litt om en blanding av lyse cookies, Kvikk Lunsj og vafler i smaken, men konsistensen er mye fastere. Her er det ikke noe som kjennes luftig eller porøst. Sjokoladetrekket er ikke for voldsomt, bare akkurat nok til å balansere kjeksinntrykket så det ikke blir for tørt. Sjokoladen smakte også mer enn godkjent, synes den var fint tilpasset våre norske sjokoladepreferanser. Etter tygging kunne det innimellom anes et bitte lite (og veldig godt) saltinnslag fra kjeksrestene som lå igjen i jekslene, men det var ikke etter alle bitene. Det kunne gjerne vært bitte litt mer salt for min del.

Selv om førsteinntrykket nesten virket litt enkelt og kjedelig, var disse forbausende lettspiste. Er nesten fristet til å kalle dem vanedannende. Begge barna var enige med meg, og vi konkluderte raskt med at vi burde kjøpt to pakker. Det skal bli spennende å se om dette blir en stayer i butikkhyllene. -Jeg håper det.

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Det er februar, og til og med litt snø på bakken, allikevel har jeg testet is. Fikk nylig tips om at Circle K hadde fått inn en variant av Royal fra Diplom-Is, med smak av kaffe, så da svippet jeg innom og kjøpte en.

Så veldig mye å fortelle her er det ikke. Dette er kun en annen smaksvariant av en is vi kjenner godt fra før. Tykk og god sjokolade på utsiden og fyldig, glatt is inni.

Jeg synes den smakte som en slags blanding av sjokoladeis og kaffe. Den var hverken sterk, besk eller bitter, men kaffesmaken var der. Tror jeg vil si på en snill, allroundmåte. Begge barna syntes nemlig også isen var god, og det hadde de ikke gjort om kaffesmaken var for intens. Da jeg kom litt lengre ned i isen så jeg at den hadde et fint kaffesmakmønster også. Måtte skjære av en bit for å få tatt et ordentlig bilde av det.

Selv om smaken var all right her, tror jeg neppe det blir gjenkjøp. Jeg er ingen kaffedrikker sånn til vanlig, og velge nok heller en av de andre Royalene hvis jeg skal ha is. Men da vet dere at den finnes. Regner med at kaffefolket der ute gjerne vil prøve. 🙂

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

I forrige uke dukket det opp noen nye poser med blomkålris på Rema 1000.
For en perfekt, og garantert velkalkulert timing for en nyhet i grønnsakshylla! Nå som blåmåneden januar bannlyser alle snacksposer og godteskåler, og vi møter hverdagen fulle av forsetter og gode intensjoner!
Det virker å være en populær nyhet også. Den første Remabutikken jeg kom til var allerede utsolgt, mens den neste hadde igjen én skarve pose. Den kjøpte jeg.

Blomkålris er virkelig ikke noe hokus pokus. Det er blomkål raspet på rivjern, bitene blir dermed som små riskorn. De kan både stekes, kokes, bakes eller spises rå. Jeg er veldig glad i rå blomkål, og valgte derfor å teste disse i en salat.

Akkurat smaken var ikke så mye å lure på her. Den var frisk og god, akkurat som når man rasper blomkålen selv. Jeg var mer spent på konsistens og eventuell ekkel lukt. Dere vet slik det noen ganger kommer fra posene med vasket og spiseklar salat. Heldigvis sivet det ikke ut noe sjenerende eim i det jeg klippet opp posen, her var bare fast og forbausende knasende blomkålris. Enda den hadde ligget i kjøleskapet mitt fra torsdag til mandag. Så bra! Restesalaten min fikk litt ekstra knas og jeg ble fornøyd. Kult at det funker!

All right, dette er ikke noen stor innovasjon. Mange av oss har spist raspet blomkål før, og er fullt og helt i stand til å raspe selv de gangene vi skal ha det. Men så vidt jeg vet har ikke blomkålris i fersk utgave vært i salg i noen av kjedebutikkene før, derfor syntes jeg det var litt artig. Så får det heller være opp til hver enkelt, ut i fra behov, livssituasjon, økonomi, grad av tidsklemme og eventuelle prinsipper, om man velger å kjøpe det eller ikke. Akkurat som man f.eks kan velge å kjøpe ferdigraspet ost eller raspe ostebiten sin selv. Jeg setter uansett pris på godt utvalg, og kanskje er dette en ferdigpose det er marked for? Det blir spennende å se.

Gjenkjøp: Kanskje

Frivillig, ubetalt reklame

Jeg husker jeg var veldig spent til produktslippet i februar i fjor, da Peppes for første gang beveget seg inn i frysedisken i dagligvarebutikkene. De lanserte tre ulike frossenpizzaer, og jeg smakte ganske raskt en av dem. (Innlegg her.) Dessverre ble jeg ikke så veldig imponert, og vi har faktisk ikke kjøpt hverken den eller noen av de andre variantene siden da.

Men nå i høst presentere de en ny variant; Farmer’s Meat. Kanskje den kunne være noe?

Vanligvis velger vi en eller annen Grandiosa når vi skal ha frossenpizza, men her forleden lot jeg meg altså friste av den røde kartongen. Dessuten var det gått mange måneder siden forrige Peppestest. Produktutviklerne har hatt lang tid på seg, det kunne jo hende de hadde fikset opp i fuktig-dam-problematikken som flere med meg opplevde med de første utgavene.

Farmer’s Meat er toppet med masse skinke og baconbiter, slik ser den ut i frossen tilstand.

Etter 11 minutter så den slik ut, og vi var spente på å smake. Heldigvis var det ingen væskedam på midten denne gangen, en klar forbedring allerede der spør du meg.

Smaksmessig da? Nja, vil vel ikke akkurat kalle det en pizzaperle. Ingen av oss ble helt overbevist denne gangen heller. Som dere ser var det bra med skinke, stort pluss for det. Den kunne gjerne vært bedre fordelt utover hele flaten, men strengt tatt klarer man å fikse det selv før man setter pizzaen i ovnen. Hva gjelder ost synes jeg de kunne spandert et litt rausere dryss. Det hadde løftet helheten mye.
Tomatsausen var også veldig ujevnt fordelt. Noen steder var det virkelig alt for mye, det var ikke godt, andre steder var den tilnærmet fraværende. Dumt, for sausen i seg sjøl var all right med ganske mye smak.

Totalsmaken her var ikke spesielt sterk, allikevel ble vi alle ganske tørste i løpet av måltidet. Jentene mente videre at det var for mye skorpe og at pizzaen var slitsom å spise.
Ingen av oss fikk den der gode Peppes-feelingen av Farmer’s Meat, og den fristet dessverre ikke til gjenkjøp. Veldig synd, siden den både i teorien og med noen små justeringer kunne vært en knallpizza.

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

Det er desember, og egentlig har jeg bare lyst til å fråtse i all den fristende julematen som hojer på meg hver gang jeg er i butikken. Men jeg kan jo ikke det. Derfor har jeg i dag testet en av de nye variantene fra Bare Bra som kom i høst. Granüsli soft baked müsli med hasselnøttsmør, bringebær & tranebær.

Jeg syntes blandingen så ganske spennende ut, samtidig undret jeg meg litt over dette hasselnøttsmøret. Skulle det følge med i en egenliten boks eller hur? Men neida, det er bare smurt lett rundt all müslien, så man ser det ikke, men man kjenne at ikke kornet og frøene er like tørre, harde eller knasende som hos vanlig müsli. Egenlig ganske smart. Det påvirker også smaken bittelitt, man kjenner en slags vag nøttesmøraktig ettersmak. Resten av blandingen smakte også godt. Litt nøtete og krydret. Innimellom havre og frø kjentes noe litt syrlig fra de tørkede bærene, og en og annen hasselnøttbit merktes også godt mellom tennene. Den var kjempegod sammen med vaniljeyoghurt og bringebær, men funker sikkert bra kombinert med andre smaker også.

Selv om pakken var ganske liten og kompakt, inneholdt den faktisk 375 gram. Blandingen var presset tett sammen og det var lite luft mellom eske og pose. Synes Bare Bra har gjort et smart grep her. Med mindre luft i pakkene får man plass til flere pakker på hver pall som fraktes, og dermed blir klimaavtrykket litt mindre. Tommel opp for det!

Dette var en okay nyhet. Jeg spiser bare müsli i perioder, men kan definitivt tenke meg å kjøpe denne igjen. (De har den på Coop Extra på Slependen hvis noen lurer.)

Gjenkjøp: Ja

Frivillig, ubetalt reklame

Stort sett velger jeg kaffe fremfor te. Noen ganger frister imidlertid varmt drikke med litt annen smak, og da lager jeg en kopp rykende varm frukt-te. Særlig nå som novemberregnet stadig siler ned på sprikende svarte grener, og det er ordentlig grått og nitrist ute, er det deilig med noe varmt og smaksrikt nedover halsen. Det må til og med jeg, som aller helst drikker noe kaldt, medgi.

På Coop Mega har de utrolig mange varianter av Infusoserien fra Twinings og noen var nye nå i høst. Jeg har smakt to av dem. De står på hver sin side her; ginger, mango & moringa, og blackcurrant & blueberry. (Innlegg fra i fjor om varianten i midten; raspberry & pomegranate, kan forresten leses her.)

Infusoserien har 100% naturlige ingrediensene, og den er helt koffeinfri. Altså kan man fint nyte en kopp litt utpå kvelden. Greit for oss som sjelden rekker å sette oss i sofaen før etter åtte.

Den første jeg prøvde var varianten med smak av blackcurrant & blueberry.

Det duftet veldig blåbær da jeg fjernet plasten rundt esken, og jeg måtte ta en ekstra kikk for å forsikre meg om at det var en smak til sammen med blåbær slik jeg trodde. Og joda, her får vi solbær i tillegg ja. Da jeg lagde første kopp var det ingen tvil. Duften av noe som lignet mild solbærtoddy steg rolig opp fra varmen, og jeg fikk nesten assosiasjoner til skiturer i nypreparerte løyper i tre minusgrader. -Noe vi er langt unna i denne tragiske novembertåka. Duften var fristende, fruktig og innbydende, og faktisk litt fyldigere enn smaken. Smaken var god den også altså, dog nye tynnere enn lukten. Og for ordens skyld; det smakte te, ikke saft. Begge bærene kjentes godt, kanskje mest solbær til å begynne med, og blåbær som en fin ettersmak. Uten søtning var teen litt syrlig mot slutten av hver slurk, med søtning var den rund og god, og perfekt for meg som foretrekker frukt-te fremfor andre sorter. Jeg har til nå bare drukket den med suketter, men kanskje den hadde gjort seg med litt honning også? Her blir det i alle fall gjenkjøp så fort denne esken er oppbrukt.

Den andre sorten ginger, mango & moringa var jeg bitte litt mer skeptisk til. Jeg er ikke så glad i ingefær, men har flere ganger erfart at smaken gjør seg godt i kombinasjon med andre. Mango er dessuten en av mine favorittfrukter, og derfor lot jeg meg friste.

Det duftet svakt ingefær, nesten på grensen til gjær mot slutten av hevetiden til en søt gjærdeig da jeg fjernet plasten. Det varte imidlertid ikke særlig lenge. Jeg åpnet en pose og la den i koppen, og et øyeblikk dominerte noe krydret inntrykket. Heller ikke dette varte særlig lenge, og da jeg helte på vann kjentes en svak eim av mango. Lovende. Jeg ventet de anbefalte 3-5 minuttene før jeg tok første, forsiktige slurk.

Som både håpet og forventet smakte det mest mango. Men ikke helt rent. Det var mango akkompagnert av noe, som jeg aldri i verden ville klart å identifisere bare ved hjelp av smakssansen. Jeg kjente noe litt sterkere, litt krydret, og totalinntrykket var mer “vanlig” te enn varianten med solbær og blåbær. Moringa visste jeg ikke hva var, så jeg googlet meg frem til at det er en plante brukt i tusenvis av år til medisinske og helbredende formål. Her gjetter jeg at den utelukkende er med som smaksforsterker. Teen kjentes faktisk litt lindrende nedover halsen (sikkert bare innbilning), og ettersmaken minnet om et passe sterkt urtedrops. God denne her også ja, men ikke så god og fruktig som varianten med blåbær og solbær.

Kan til slutt ta med at det også kom en eske med smak av ginger chai til slippet i høst.
Her er den også på Coop Mega. Tips meg gjerne om den er god.

Fint å prøve litt nye tesorter, det er ikke så ofte jeg gjør det. Har en tendens til å velge det samme gamle.
Dere har sikkert allerede gjettet det, men jeg bekrefter gjerne at det blir gjenkjøp av den første, men antagelig ikke den andre.

Gjenkjøp: Ja, den med solbær og blåbær

Frivillig, ubetalt reklame

En ganske spennende og kanskje litt uventet nyhet til produktslippet i høst var Mandagspizzaen fra Grandiosa. En kjøttfri vegetarvariant, med navn etter de siste års trend med å droppe kjøtt til middag på mandager. Vi har lenge ment å teste den, og i forrige uke dukket det opp en passende anledning.

Basert på bildet på esken syntes jeg pizzaen virket både fresh og innbydende. Den frosne varianten ga ikke noe dårligere inntrykk. Friske, fargerike grønnsaker som gjorde helheten ren og delikat. Se her, ganske lekker til frossenpizza å være.

Det duftet godt under steking. Ikke på samme måte som når man steker original grandis, (-jeg innrømmer gjerne at jeg liker den duften godt også jeg altså,) men mer profesjonelt og urbant. Kanskje litt som på en pizzarestaurant. Veldig bra, det bidro til å dempe noe av skepsisen jeg kjente langt bak i hodet. Jeg er jo en kjøtteter og er glad i skinke på pizzaen min.

Etter steking så pizzaen faktisk nesten like vakker ut som i frossen tilstand. Altså vakker i pizzasammenheng. Fagene var selvfølgelig noe blassere, og en og annen stekeskorpe og stekekant var på plass, men jeg ble fortsatt småimponert over det visuelle uttrykket.

Så var sannhetens øyeblikk kommet, vi forsynte oss og smakte hver vår bit. Og her var det mye godt. En fin, ren tomatsaus med bittelitt sting kombinert med en fyldig og samtidig snill osteblanding dannet en bra base. Selve pizzaen var altså godkjent. Bittelitt sterk mente yngstejenta, men egentlig god også. Tomatene var veldig gode, løken var smakfull med bra konsistens, paprikaen passet fint inn, men brokkolien? Ikke noe særlig. Brokkoli på pizza er rart. For meg virket den malplassert og jeg syntes hverken konsistensen eller smaken passet sammen med resten. Det er godt mulig jeg har en litt fastlåst og inngrodd oppfatning av hva som egner seg som pizzatopping, men dette ble ren mismatch for meg. De munnfullene hvor jeg ikke fikk med brokkoli var helt okay, men når jeg kjente brokkolien slet jeg litt med å kose meg. -Selv om jeg i utgangspunktet liker brokkoli og vi stadig har det som grønnsak til andre middager. Der brokkolibitene var bittesmå gikk det greit, da druknet de i resten av ingrendiensene, men når buketten hadde litt størrelse kjentes noe bare feil.

Beklager å si det, men denne blir det ikke gjenkjøp av. Må være ærlig, selv om det så klart hadde vært mer politisk korrekt å si noe annet. Og det er brokkolien som er årsaken. Vanligvis når vi har ferdigpizza og det blir igjen noen stykker forsvinne de fra benken i løpet av kvelden. Her lå bitene igjen til neste morgen. Urørte.

Jeg synes det er kjempefint at Grandiosa har kommet med et slikt alternativ, og jeg håper absolutt den blir værende til alle som likte den godt. Jeg kommer imidlertid ikke til å bidra til å holde salget oppe.

Gjenkjøp: Nei

Frivillig, ubetalt reklame

Jeg liker sesongprodukter. Synes det er helt suverent at produsentene tar seg bryet med å lage varer som er tilpasset årstider og høytider både hva gjelder smak, emballasje og funksjon. Jeg verdsetter virkelig variasjon i hyllene, og blir stadig like henrykt når jeg finner en ny utgave av en vare. I går kjøpte vi årets juleyoghurt fra Tine på Rema. I dag passe det bra å prøve den til kveldsmat.

Smakene denne gangen er salt karamell og gløgg. Må si jeg allerede i kjøpsøyeblikket kjente en viss skepsis til yoghurt med gløgggsmak. -Men det kunne jo hende Tine hadde klart å utvikle en mirakeloppskrift som kombinerte de to på en magisk måte?

Salt karamell ble første beger ut. Det duftet faktisk svakt karamellpudding da jeg fjernet lokket, og dessertassosiasjonene strømmet på. Og dette er helt klart en koseyoghurt. Som en del av Nyt-serien passer den fint som en liten dessert eller som en liten godsak når man craver noe søtt. Karamellsmaken var lett å kjenne igjen, tydelig, frisk og ikke for søt, men jeg kjente ikke noe særlig salt. Synes ikke det gjorde noe. Den minnet om en deilig, fyldig vaniljeyoghurt synes jeg. God alene, enda bedre sammen med noen syrlige biter av bringebær. Nam!

Gløggyoghurten luktet jul. Det minnet om en slags blanding av gløgg og melk, og bare med bakgrunn i duften jamret smaksinstinktet mitt nei, nei, nei. Gulp! Jeg tok en smak, men dette ble for spesielt. Her kjentes skikkelig gløgg, krydret og litt tørr, og smaken satte seg fast både i ganen og pusten etter at jeg hadde svelget. Julegløgg er koselig, men nå stemte ikke konsistens med smak. Hjernen min klarte bare ikke omstille seg. Plutselig hadde jeg en rosin på skjeen også, så Tine har virkelig prøvd å gi oss noe autentisk. Det bidro ikke til å heve smaken eller inntrykket for min del, men det var nesten noe rørende over forsøket.

Jeg tror ikke det blir gjenkjøp av denne pakningen. -Selv om karamellyoghurten var veldig god. Begeret med julegløggsmak ga meg ikke så mye juleglede, og for yngstejenta var den dessverre helt gledesløs. Dermed kan vi kjøpe noe annet for å slippe å bli sittende med to beger vi ikke får spist.
-Men det er så klart smak og behag. Da jeg la ut bilde på Instagram skjønte jeg jo at noen av dere mente gløggyoghurten var best.

Kan til slutt ta med at jeg syntes rødfargen på pappemballasjen var lekker. Den var ikke sånn klar og koselig nisserød. Mer småmørk og dramatisk Jul i Blodfjell-rød.❤

Gjenkjøp: Nei