Peppes Pizza Triple Meat

Frivillig, ubetalt reklame

Ferdigpizzaene fra Peppes er blant produktene jeg har vært aller mest nysgjerrig på til dette lanseringsvinduet. Nyheten kom jo allerede før jul, -merkelig nok, dermed har vi forbrukere hatt lang tid til å glede oss og til å bygge forventninger. Vet at det er mange av dere som har ventet i spenning.

Noen andre som også har hatt tid til å forberede seg er konkurrentene. Antar at flere enn meg har sett hvor mye Grandiosareklame det har gått på TV siden jul? Gjetter at det er en grunn til det. Vanligvis synes jeg produsentene holder kortene veldig tett til brystet frem mot lanseringer, men her fikk vi info hele to måneder før vareslipp. Ja ja, det var helt sikkert en plan bak den tidlige avsløringen. Noen som vet?

Peppes Pizza har utvilsomt vært et sterkt merkenavn veldig lenge. Da de beveget seg fra restaurant og inn i dagligvare med kjølte komponenter for noen år siden, syntes jeg det var både spesielt og interessant. At de nå velger å innta frysesonen i tillegg, er definitivt ganske spennende. Og de har ikke lansert bare én pizza. Neida, hele tre varianter har vi fått. Downtow Pepperoni, med pepperoni & ananas, Chicago Green, en vegetarvariant med grillet paprika & rødløk, og Triple Meat med skinke, pepperoni & kjøttboller, som jeg kjøpte i går for 77 kroner på Meny. Skal si det satses!

Da jeg så kartongen i butikken ble jeg bittelitt overrasket over hvor liten den var. Den hadde ganske ordinært frossenpizzaformat, men jeg hadde nok litt ubevisst innbilt meg at den skulle være som restaurantpizzaene. Greit nok, min feil. Og 545 gram er jo helt vanlig størrelse på en kjøpepizza. Det var bare å omstille seg. Her ser dere den frosne pizzaen før steking.


Sammensetning av fyll virket svært lovende. Både skinke, pepperoni og kjøttboller på en og samme pizza er et godt utgangspunkt for suksess. I alle fall for oss kjøttetere. Toppingen var ganske ujevnt fordelt, men jeg håper det bare skyldes forskyving under transport. Ikke slurv under produksjonen.

Pizzaen skulle stekes i 12 til 14 minutter og i løpet av steketiden fyltes kjøkkenet mitt med deilig pizzaduft. Jeg var optimist.

Etter 12 minutter tok jeg den ut, og så at det var en liten dam, en slags væskeansamling, i en fordypning i pizzaen. Det er vel sånt som kan skje med mat som har vært frossen? Tilbakemeldinger på Snap var at flere av dere hadde opplevd det samme med disse pizzaene fra Peppes. Merkelig. Kan ikke huske at jeg har hatt det på andre frossenpizzaer. Ikke noe big deal, det forsvant igjen ganske fort.

Så var det tid for smaking, og etter første bit var meldingen ganske unison fra barna mine. Her var det for mye tomatsaus! Og jeg forsto hva de mente. Sausen hadde en ganske dominant smak og det var mye av den. Akkurat som toppingen virket sausen i tillegg å være ganske ujevnt fordelt, dermed ble smaken litt voldsom på noen biter. Faktisk så mye at den overskygget smaken av f.eks skinken. Litt dumt.

På bitene hvor det ikke var for mye saus syntes jeg totalsmaken var bra. Både skinken, pepperonien og særlig kjøttbollene smakte godt. Bunnen var fin og ganske luftig, men selve smaken var noe anonym. -Slik som på mange andre lyse pizzabunner. Helt greit. Det var kanskje litt vel mye bunn også, de kunne godt ha lagt fyllet litt lengre ut, men igjen kan jo det bare skyldes tilfeldigheter på mitt eksemplar eller forskyvning under transport. Jeg synes (selvfølgelig) også det var veldig godt med den originale rømmedressingen til Peppes på, den er en av de beste dressingene jeg vet om. Må til slutt ta med at pizzaen heldigvis mettet ganske godt, i hvertfall bedre enn jeg fryktet da jeg først så den. Fint!

Da denne pizzaen ble testet i Dagbladet før jul fikk den terningkast 6 (her). Det ville ikke jeg gitt den. Jeg pleier aldri kaste terning, men om jeg hadde gjort det hadde det nok blitt en firer.

Begge jentene mine sa nei til gjenkjøp. Ingen av dem var videre imponert. Jeg er litt mer i tvil. Pizzaen var helt okay, men ikke spesiell. Den kan lett forsvinne i mengden. Jeg hadde nok forventet litt mer av merkenavnet Peppes. Kan godt kjøpe denne og bli mett og fornøyd, men om jeg skal kose meg med en frossenpizza, i den grad det er mulig, velger jeg nok en annen pizza.
Hører veldig gjerne fra dere hva dere synes her. Enten om denne eller de andre variantene.🍕🍕🍕

Gjenkjøp: Usikker

 

Royal Trippel Magi fra Diplom-Is

Frivillig, ubetalt reklame
Torsdag ettermiddag dro jeg innom Circle K ens ærend for å kjøpe is. Hadde fått tips fra flere av dere om at Diplom-Is hadde sluppet en nyhet, og selv om jeg synes noe skurrer når man nevner islansering og januar i samme setning, kunne jeg ikke la være å undersøke. Og dypt der nedi isdisken lå den og skinte. Royal Trippel Magi Salt Karamell. For et staselig navn. Og for en lekker emballasje. Jeg måtte selvsagt kjøpe.

Siden det kjentes noe unaturlig å stå ute på parkeringsplassen å spise is i nesten 10 minusgrader, tok jeg den med hjem og la den i fryseren. Der har den ligget fram til det ble tid for dessert i dag.

Må si jeg ble litt overrasket da jeg åpnet emballasjen. Selv om isen var sølvfarget på bildet, innbilte jeg meg at den skulle være brun i  virkeligheten. Men neida. Den var lys sølvfarget, nesten hvit, og overflaten var dekket med veldig finkornet, funklende glitterstøv. Magisk og eventyraktig. Innenfor var et lag melkesjokolade, deretter kom karamellen og innerst så klart isen.

Så var det smaken da. Veldig lik de vanlige, små Royal Salt Karamell må jeg si. De som selges i kartong. Tror egentlig ikke jeg kjente noe særlig forskjell. Ikke så rart; fra melkesjokoladen og inn virket det å være samme is. Ikke at jeg spiser så vanvittig mye Royal salt karamell at jeg kan påstå å være ekspert på smaken, men vi pleier å ha den i fryser’n om sommeren siden begge barna liker den godt. Denne magiske utgaven hadde så klart sølvtrekket i tillegg, men det i seg selv påvirket ikke smaken noe særlig. Det bidro mest visuelt. Og om noen skulle være i tvil, isen smakte deilig. Ganske fyldig karamellsmak, kremet is, og dette lille hintet av salt som gjorde at det ikke ble for søtt og kvalmende. Tror ikke jeg klarer å komme med noe ytterligere beskrivelse. Jeg spiste den opp ganske fort, og kunne fint klart en litt større utgave.

Regner med at denne blir å få tak i flere steder fra uke 8, og når været blir varmere kan jeg godt kjøpe den igjen. Synes den ga en fin isopplevelse. Den kostet kr 29,- og foreløpig er den visst bare i salg på Circle K.

Gjenkjøp: Ja

 

Singel Vårrull Vegetar fra Daloon

Frivillig, ubetalt reklame
Mens vi venter på flere vinternyheter, tenkte jeg å fortelle om et produkt jeg fant på Kiwi i høst.
Vårrull Vegetar i singelpack fra Daloon. De hadde jeg ikke sett før.

Jeg har flere gange spist Daloons vårruller fra de røde og gule pakkene, de som inneholder seks enheter, men at de nå selges enkeltvis var jo en god nyhet. Det er jo massevis av husholdninger bestående av bare en person her i landet. Og selv om det ofte blir bedre kilopris når man kjøper store pakninger, er det noen ganger mer praktisk å kjøpe bare akkurat den mengden man trenger der og da.

Disse her var fylt med massevis av grønnsaker, blant annet kål, gulrøtter, bønnespirer, bambusskudd, paprika, løk og soyabønner. Full oversikt over innhold fant jeg her.
Jeg er ikke så innmari god på å spise vegetarmat, men gjør i alle fall noen tapre forsøk innimellom. Tenkte at vårruller var et takknemlig og enkelt kjøttfritt alternativ til middag.

Rullene skulle steke i ovnen ca 20 minutter, her ser dem dem frosne. Rene og delikate.

Etter hvert som de nærmet seg ferdig luktet det nesten litt Food Truck på kjøkkenet. Sånn litt eksotisk og ferieaktig. Virket jo lovende det. Jeg passet på å steke dem bitte litt lenger enn steketiden som var oppført på pakken, for sikre at deigen ble ordentlig sprø. Egentlig synes jeg vårruller smaker best når de kommer rykende opp fra frityren, men det var ikke noe alternativ til dette måltidet. Overflaten ble faktisk overraskende krisp og knasende i ovnen også. Her er det ferdige resultatet.

Vanligvis har vi ei flaske med sweet chilisaus stående i kjøleskapet, men akkurat når jeg skulle spise denne dagen var det tomt. Og jeg hadde typisk nok ikke noen ny på lur i matkjeller’n. Argh, skikkelig urutinert av meg å ikke dobbeltsjekke det før jeg satte i gang å steke vårrull til middag. Heldigvis hadde vi soyasaus, så det fikk duge.

Smaken her var helt allright. De kjentes noe fyldigere og mer helhetlige enn forventet, samtidig mindre sterke enn Daloons varianter med kjøtt. Det kan godt hende de smaker tilsvarende de i pakken Tasty Vegetables, de har jeg aldri testet. Jeg hadde nok håpet på litt mer sting, futt og utfordring til smaksløkene, men om man bruker en god saus ordner det seg. Totalen var absolutt godkjent. Deiglaget var uventet tykt og fyllet ga grei og variert tyggemotstand. Spesielt de grønne soyabønnene var fine som variasjon til resten av fyllet som nok fløt litt mer i hverandre.

Jeg spise begge vårrullene jeg hadde stekt og ble mett på en behagelig måte. Vil derfor absolutt gi ståkarakter. Må allikevel innrømme at jeg synes noe manglet, måltidet ble litt tamt og kjedelig. Jeg ble ikke like tilfreds som jeg blir når jeg spiser kjøttmat. Men jeg jobber med saken, OK?

Uansett vil jeg tro det er marked for disse her. Kan ikke huske å ha sett dem andre steder enn på Kiwi, men mulig jeg bare ikke har sett godt nok etter. Det er jo definitivt en økende trend med vegetariske alternativer og når det i tillegg er tilpasset folk som skal ha noe i farta, eller som ikke trenger så store mengder, tenker jeg grunnlaget er tilstede. Jeg drister meg til å skrive et kanskje til gjenkjøp.

Gjenkjøp: Kanskje

 

Kalkunfilet i stekepose fra Prior

Frivillig, ubetalt reklame
Sammen med mange av de andre fristende godsakene til jul, fant jeg for litt siden denne kalkunfileten med julens krydder fra Prior. Den lå så fint i kjøledisken på Rema 1000, og Prior garanterte for saftigheten. Jeg måtte så klart kjøpe.

Dette er altså en kalkunfilet som kommer ferdig i stekepose. Tilberedingen blir dermed uhyre enkel, man bare fjerner pappen og legger pakken i ovnen. Så genialt. Slike løsninger passer veldig bra for meg som ikke er mer enn gjennomsnittlig på kjøkkenet, og ikke spesielt glad i å lage mat. 

Jeg lurte forresten litt da jeg skulle legge inn kjøttet. Stekeposen det lå i minnet veldig om helt ordinær plastemballasje. Slik som er rundt massevis av andre kjøttvarer. Tenk om det lå en annen pose innenfor den første? Som var den egentlige stekeposen? Og denne her kom til å smelte sammen til en svart liten klump? Vanlige stekeposer man kjøper i butikken er jo tynne og knitrende. Her var plasten tykkere. O store usikkerhet.
Men instruksjonen bakpå pakken sa ikke noe om å fjerne et ytterste lag med plast, så jeg tok sjansen på å slenge alt inn. Og heldigvis var det riktig. Her ser dere fileten klart til steking. 

Etter ca 20 minutter skulle stekeposen åpne seg, slik at man kunne bruke steketermometer den siste tiden. Jeg var skeptisk til om det kom til å skje, men jammen meg ble det etter hvert ei lita glipe. Veldig bra. Her gikk alt etter planen. Da var det bare å snike inn termometeret og følge med på gradene. 

Da det hadde gått ca 40 minutter totalt kunne kjøttet tas ut. Så skulle det hvile litt mens temperaturen steg ytterligere. Deretter var det endelig klart til oppdeling. Jeg syntes først ikke det så så fryktelig delikat ut, og var redd den lovte saftigheten skulle være fraværende, men langt i fra. Ikke noe knusktørt kjøtt som smuldret opp her nei. Eneste forskjellen fra når jeg steker slikt kjøtt i egen stekepose var mengden kraft igjen på bunn. Her var det ikke så veldig mye, men det lille som var tømte jeg over i sausen. Klager ikke altså. Det er jo mye bedre at væsken forblir i kjøttet så det holder seg saftig.

Jeg tok dessverre ikke noe bloggvennlig bilde av kjøttet dandert sammen med poteter, grønnsaker og saus. Jeg glemte det helt siden jeg var skrubbsulten og veldig ivrig etter å få mat i magen. Huff, veldig urutinert av meg. 😆 Men det var godt. Ordentlig godt og saftig. Det smakte svakt krydret, litt løkaktig, men om jeg ikke hadde visst at det skulle være julens krydder hadde jeg ikke tenkt over at smaken var spesielt julete. Man kunne altså fint kjøpt denne til andre årstider også. Vi ble mette og fornøyde alle sammen, og det var mer mat i det lille stykket enn først antatt. Bra.

Jeg kjøper gjerne denne kalkunfileten en gang til om jeg rekker før jul. Og gjerne neste år også om den dukker opp igjen da. 

Gjenkjøp: Ja 

                          

Rivo Mints fra SweetLife

Frivillig, ubetalt reklame
Naturlig nok følger jeg drøssevis av butikker, kiosker, produsenter og varemerker innen dagligvare og lignende på Instagram. Deli de Luca er en av dem. For noen uker siden så jeg de la ut bilde av noen nye bokser med mintpastiller de hadde fått inn, og jeg ble såpass nysgjerrig at jeg lagret bildet. Nå har jeg funnet dem selv.

Disse Rivoboksene kommer fra et sveitsisk selskap som heter SweetLife, og jeg så på nettsiden deres at de har mange flere varianter. Noen med utrolig lekkert design. Kanskje de også kommer hit etterhvert? Hvis disse to blir en salgssuksess?

Den første jeg smakte var Cool Mints Icy Spearmint. Fant ut at det var tryggest.

Jeg kløna litt da jeg skulle åpne boksen, siden jeg først trodde man skulle trykke ned flaten der det står «open» og det absolutt ikke gikk. Så prøvde jeg å løfte av hele øverste del av boksen, før jeg litt tilfeldig kom til å skubbe på den og skjønte patenten. Ah, litt flaut – bra ingen så meg. Man skal altså bare skyve toppen i pilens retning, så kan man åpne et lite hull i plastikken under metallet.

Skjønner veldig godt navnevalget på disse her. De smaker så tydelig spearmint at jeg straks fikk assosiasjoner til den grønne Wrigley’s spearmint platetyggegummien. Ble nesten litt nostalgisk. Videre var de overraskende søte, samtidig ganske forfriskende og når jeg flyttet en pastill inntil kinnet og lot den ligge der og hvile, kjentes det etter hvert både kaldt og isete. Kan nesten kalle det en mild variant av følelsen man får når man på en måte brenner seg på is. Jeg syntes de var gode jeg. Fin størrelse pr enhet også.

Så sto Hot Mints Spicy Mango for tur. En noe spenstigere smakskombinasjon.

Og denne var spesiell. Det kan man trygt si. Først smakte det bare fruktig og friskt. Litt sterk og eksotisk mango. Men så begynte det å prikke og stikke på tungen, og jeg forsto at her var det spicy elementet ja. Det gikk rett i drøvelen. Stikkingen kom åpenbart fra chili, noe også emballasjen indikerte, og jeg syntes det gjorde hele inntrykket rart og rotete. Det ble for mange smaker på en gang for meg og jeg fikk ikke lyst på flere. Jeg syntes smaken ble sittende fast i tungen lenge etterpå også. Omtrent som når man brenner seg på litt for varm kaffe. Tror jeg vil kalle den en annerledes pastill. 😎

Jeg kan godt kjøpe spearmintvarianten igjen, men som dere skjønner styrer jeg unna spicy mango. Den hadde for mye futt for meg. Tenker det blir spennende å se om flere Rivopastiller dukker opp etter hvert, tips meg gjerne om dere ser noen.

Gjenkjøp: Ja og Nei

 

Solidox tyggegummi

Frivillig, ubetalt reklame
Jeg synes alltid november er en utrolig travel måned. Verre enn desember. Forrige uke forsvant i et svosj, og jeg rakk ikke blogge halvparten så mye som jeg hadde tenkt. Denne uken er dessverre også litt overbooket med avtaler og aktiviteter, men forhåpentligvis får jeg sneket inn et innlegg eller to allikevel. Puh. Gleder meg til det roer seg i midten av desember.

I kveld fant jeg ut at jeg måtte synse litt om Orkla sin Solidox tyggegummi. Et produkt som dukket opp allerede i februar, og som nå finnes i flere smaker. Jeg har sett pakkene og boksene ligge i kasseområdet i massevis av butikker, men de er utrolig vanskelig å snikfotografere. Det sitter jo alltid en ansatt bare en liten meter unna. Her er i alle fall det jeg har klart å få til. 😆

Jeg er ingen tyggisperson. Langt i fra. Jeg irriterer meg tvert i mot over de som ALLTID har tyggegummi i munnnen, og som slafser inn i øret mitt når vi snakker i telefonen. Jeg blir heller ikke videre imponert over de som blåser bobler som sprekker rett fremfor meg når vi har en samtale, eller de som smeller tyggisen mellom tennene for annet hvert ord de sier. Noe så distraherende! OK, jeg overdriver litt her altså, men dere skjønner tegninga? Tror vi alle har møtt disse personene som tygger som om de skulle være med i et mesterskap. Heldigvis er de fleste mye mer diskret og man merker nesten ikke at de har noe i munnen.

Selv om jeg selv ikke spiser tyggegummi hver dag, ser jeg selvfølgelig nytten av produktet i flere sammenhenger. F.eks ved press i øret når man sitter på fly, når man har spist makrell i tomat til lunsj og fiskeånden står som en eim når man forlater kantinen, eller når man skal inn i et møte og trenger en rask oppfreshing av tenner og munn. Jeg har derfor som regel alltid ei tyggispakke liggende i veska, i tillegg ei i bilen og ei på jobben. Det er åpenbart et enormt marked for disse små enhetene, og jeg synes det er kult at det nå finnes en norsk variant sammen med de store, utenlandske merkene. About time.

Jeg har selvfølgelig testet de ulike smakene etter tur og synes absolutt de kan måle seg med f.eks Extra og Stimorol. Både hva gjelder konsistens og smak. Smakene til Solidox er ikke så sterke, man kjenner ingen nordavind feie gjennom munnen, men de holder seg friske og tydelige overraskende lenge. Smaken forsvinner ikke etter bare noen minutter. Veldig bra. Sammenlignet med Extra synes jeg nok Solidoxen har litt for lite knasende lag ytterst, den kunne med fordel vært litt mer krispy og spennende, men når man først er i gang med å tygge synes jeg konsistensen er bra. Tyggegummien henger liksom bittelitt igjen for hvert tygg, den er smidig og fin, og den blir ikke tørr eller kornete selv om man har den i munnen ganske lenge. Slike sorter som nærmest går i oppløsning etter ti minutter er bare overflødige produkter spør du meg. De består virkelig ikke tyggisprøven.

Det jeg ikke var fullt så imponert over var papiret som er brukt i Solidoxemballasjen. Når man åpner en pakke faller liksom flere biter enn den ene man skal ha lett ut. Det kunne altså med fordel vært brukt et litt mer formelig slags papir eller folie. #forbedringspotensiale Heldigvis finnes det også en variant i boks, – en slik har jeg faktisk stående på jobben nå. Greit å kunne ta en bit etter lunsj. -Og selvfølgelig tygge med munnen igjen og ta den ut om noen ringer. 😀

Kan jo til slutt ta med at de tre variantene fra Solidox skal ha ulike egenskaper:
Solidox Frisk Pust Peppermint inneholder sink som motvirker årsaken til dårlig ånde.
Solidox Hvite Tenner inneholder karbonater som motvirker misfarging.
Solidox Rene Tenner Spearmint inneholder fluor, som rengjør tennene og styrker emaljen.

Jeg kan virkelig ikke hverken bekrefte eller avkrefte at disse egenskapene er tilstede i de små tyggisbitene, jeg har ingen måte å måle eller kontrollere det på. Jeg har heller ikke tatt tiden på hvor lenge jeg har hatt hver bit i munnen. -Men om det stemmer er det jo flott. Særlig for de som tygger mye og ofte og lenge.

Selv om jeg som nevnt innledningsvis spiser relativt lite tyggegummi, kommer jeg nok til å fortsett å kjøpe Solidox sine de gangene jeg trenger en boks eller ei pakke. Liker norske varianter, og håper virkelig det er marked for merket sammen med de andre store. Kanskje det kommer en ny smak til neste slipp også?

Gjenkjøp: Ja

 

Sukrin Marsipan til kaker og konfekt

Frivillig, ubetalt reklame
Siden vi nå går inn i årets absolutte høysesong for baking, tenkte jeg at det passet med et lite tips. I høst dukket det nemlig opp en marsipan uten sukker i bakehyllen; Sukrin marsipan til kaker og konfekt. Her er den på Meny.

Etter litt googling fant jeg ut at denne marsipanen er søtet med både sukrin og stevia. Den er uten eggehvite og dermed også vegansk.

Vi bruker egentlig ikke så mye marsipan her i huset, men innimellom går det med litt til baking. I helgen skulle vi pimpe opp en litt lav brownie, og fant ut at det passet med små marsipanlokk.

Jeg skar opp emballasjen og det første jeg reagerte litt på var fargen. Den virket noen nyanser gulere enn ordinær marsipan. Kanskje det skyldtes fraværet av nettopp sukker? Eller eggehvite?

Jeg måtte så klart smake en liten bit rett i munnen før jeg begynte å kjevle. Det smakte marsipan, virkelig, men den kjentes nok noe strammere og nesten bitrere enn den vanlig sorten. Selv om marsipan med sukker også så klart varierer litt i smak fra produsent til produsent. Mandelsmaken var veldig tydelig, og selv om marsipanen ikke inneholdt sukker var den absolutt søt nok. Check!

Så skulle jeg kjevle ut en bit til ei tynn leiv, og møtte på en litt uventet utfordring. Hva skulle jeg bruke til hjelp når det ble klissete? Hvis poenget er å styre unna sukker, er det vel ikke helt heldig å hente fram melispakka? Slik jeg pleier når jeg kjevler annen marsipan?
Vel, i fravær av et sukkerfritt alternativ måtte jeg bruke et bitte lite melisdryss for at det ikke skulle bli bare klin, jeg innrømmer det, men jeg tar gjerne i mot tips til hva jeg kunne brukt i stedet.

Vi fikk den da utover etter hvert og kunne begynne å forme. Min lille assistent hentet fram en rund utstikker, og laget små marsipanlokk som vi la på lave stykker av brownies. Det ble faktisk veldig godt. Sammen med sjokoladesmaken fra kaken virket ikke marsipanen på langt nær så skarp som da jeg spiste den alene. Altså fungerer den fint i kombinasjon med andre smaker. Veldig greit å vite. Kan godt tenke meg at den egner seg til å lage marsipankonfekt med sjokolade på også. Det vil jeg teste nærmere jul.


Her er kakene til min lille hjelper. 

Tenker dette er en nyhet mange blir glade for. Synes det var bra at smaken var såpass okay, selv om den ikke var helt innertier når jeg spiste den bar. Vet ikke om jeg kommer til å kjøpe den eller vanlig marsipan neste gang, men setter som alltid pris på muligheten til å velge. Det blir et kanskje til gjenkjøp fra meg.🎄😃

Gjenkjøp: Kanskje

 

Spekeskinke & Mascarpone fra Pizzabakeriet

Frivillig, ubetalt reklame
Mulig jeg banner i kjerka nå, men noen ganger orker jeg bare ikke taco. Er skikkelig lei smaken, og etter ei lang uke på jobb frister det minimalt å stå på kjøkkenet en evighet og hakke, kutte, raspe, skjære og ordne. Det er så uendelig mye raskere å bare slenge en ferdigpizza i ovnen, og ligge på sofa’n til den er ferdig. Slik ble det her på fredag. Vi droppa taco’n og spiste pizza fra Pizzabakeriet. Den med spekeskinke og mozzarella.

Dette er en pizza som har vært i salg siden 2015 og vi har spiste den flere ganger før. Det har sikkert dere også. I høst fikk den en liten overhaling og er nå lansert i oppdatert og forbedret utgave. Den har fått mascarponekrem for økt saftighet, ny osteblanding med revet mozzarella og grana padano, og ekstra tynn bunn. Jeg syntes pizzaen var god i utgangspunktet og var spent på om den nå ville være enda bedre. Særlig med grana padano, noe jeg aldri hadde hørt om før. 😀

Akkurat som tidligere fulgte det med en liten separat pakke spekeskinke. Skinken tiner på benken mens pizzaen stekes, og fordeles jevnt utover som topping når pizzaen er ferdig i ovnen.

Over ser dere pizzaen i frossen utgave og under er den ferdigstekt. Den gir kanskje ikke det beste visuelle inntrykket, i alle fall ikke før man får dandert på skinken, men den er veldig god.

Bunnen her var veldig tynn. Ikke slik at den kjentes som en kombinasjon av bare skorpe og kjeks, for den var både luftig og mjuk under fyllet selv om den ikke var så tjukk, men det var ikke voldsomt volum. Noen steder knaste den litt i kantene. Hos oss liker vi best litt fyldigere bunn, og denne bunnen balanserte helt på grensen for hva som funker, men det var akkurat innafor.

Mascarponekremen var okay, men jeg hadde nok foretrukket pizzaen uten. Sausen lå litt hist og her, og hver gang jeg fikk en slik bit, ga det meg følelsen av å spise hvit pizza. Selv om det var tomatsaus på denne her. Smaken ble fyldig og det var godt, men for min del kunne den altså like gjerne vært sløyfet.

Resten av inntrykket var veldig kjent. Dette er fortsatt en god og mild pizza. Det rare er at totalinntrykket er ganske svakt, men man får allikevel lyst til å ta det ene stykket etter det andre. Mulig det bare hadde med en rumlende mage på gjøre, men jeg vil nok tro smaken bidro litt i tillegg.

Jeg vet at vi kommer til å kjøpe denne igjen. Den var ikke så forandret at det kjentes som et annet produkt, og selv om den for min del like gjerne kunne forblitt slik den var, tror jeg fint den vil klare seg i pizzakonkurransen i frysedisken. Som jeg skrev da jeg smakte den forrige utgaven for første gang i 2015 er jeg i utgangspunktet svak for pizza med spekeskinke, og derfor ganske lett å imponere.

Hvis jeg ikke tar feil kom Pizzabakeriet også med en kyllingpizza i høst. Kan det stemme? Og er det noen som har smakt den? Tror det må bli neste pizzatest.

Gjenkjøp: Ja