Dagligvarebloggen

Dagligvarer

Grandiosa Biff

Selvfølgelig kom det en Grandiosa til dette slippet også. Det skulle jo bare mangle. Og denne gangen er den toppet med Biff. Det er vel omtrent det eneste som ikke har vært forsøkt på en Grandiosa før? Spennende.
Her i huset liker vi Grandiosa, så jeg lot meg så klart begeistre over nyheten. (Har foreløpig bare sett den på Rema.)

Det står «Ute på prøve» på esken. Dermed gjetter jeg at det er tenkt som en begrenset utgave, med mulighet for forlengelse dersom mottagelsen blir bra. Skal bli interessant å følge med.

Her ser dere pizzaen frossen.

Må innrømme at jeg synes det var lite ost. Vet at inntrykket av ostemengden kan endre seg så snart pizzaen går fra frossen til ferdigstekt tilstand, men kan allikevel ikke la være å undre meg. På den originale Grandiosaen er det jo rikelig med ost, Jarlsberg sådan i faste fine strimler, mens på nær sagt alle de andre variantene er det mer glissent. Og det brukes også en annen type ost i tillegg på flere av dem. Hvorfor det egentlig? Når man først bruker Grandiosanavnet? Jarlsbergosten er jo med på å danne det særegne Grandiosapreget, og når den blir blandet med Norvegia eller hva det måtte være vannes litt av Jarlsbergsmaken ut. Ja ja, grandiosafolka har vel sine grunner. Økonomi er sikkert en av dem.

Her ser dere i hvertfall pizzaen ferdigstekt, og jeg kan vel fortsatt ikke si meg 100% fornøyd med ostemengden. I alle fall ikke visuelt.

Så var vi klare for smaking, og den kjentes omtrent som forventet. Altså helt grei.
Sausen var god, men ganske anonym og minnet meg om noe jeg har spist før. Gjetter at det er samme saus som på noen av de andre Grandiosatypene. Løken var fin både i mengde og konsistens, den var ikke for sleip og ikke for dvask. Biffkjøttet var også okay. Ikke at det smeltet i munnen, men det hadde langt fra den skosålekonsistensen jeg hadde fryktet. Jeg kjente tydelig biffsmak, samtidig som det var krydret såpass at man lett kunne gjenkjenne den lille touchen av chili. Det sto på pakningen at kjøttet skulle være krydret med hvitløk også, men det karte jeg faktisk ikke skille ut og smake. Ikke at det gjorde noe, totalen var absolutt godkjent allikevel. -Med et lite unntak for ostemengden da. Det hadde vært så bra med bitte litt mer. Faktisk kommenterte også begge barna mine akkurat osten. Eldstejenta mente det var mye mindre ost på vår pizza enn den som var avbildet på emballasjen, mens yngstejenta mente man kunne se for mye av den røde sausen på stykkene. Men ellers var også de happy.

Jeg synes denne var grei jeg. Som hurtigmiddag før vi skulle haste videre til aktiviteter gjorde den absolutt nytten sin. Vet ikke om det er marked for enda en Grandiosa i norske butikker, så hvis den skal bli værende permanent kan det kanskje bli på bekostning av en annen variant, men dette blir jo bare vill gjetning fra min side. Aner virkelig ikke hvor pizzagrensen går for oss travle nordmenn.

Og folkens, la oss ta Grandiosaen for det den er. En frossenpizza som er spiseklar på 10-12 minutter. Still inn forventninger deretter, så innfrir den helt greit.

Er ikke sikker på gjenkjøp, men det kan hende. Her hjemme er vi fortsatt veldig glade i Grandiosa Nybaktserien, så jeg velger nok fortrinnsvis en av dem hvis vi først skal ha Grandis. Men hvem vet? Kanskje det blir Grandiosa Biff en gang igjen også.

Gjenkjøp: Kanskje

 

Knekkebrød Chia fra Mesterbakeren

Da var det deilig å teste et hverdagsprodukt igjen. Har dere sett disse? Nye knekkebrød med Chia fra Mesterbakeren.

Jeg oppdaget dem på Rema i Lommedalen her forleden, og som dere kanskje så måtte jeg legge dem ut på både Snap og Instastory. Jeg spiser en del knekkebrød, så nyheter i den kategorien er alltid velkomment hos meg. Har nå også vært så heldig å få tilsendt noen vareprøver av dem, så takker og bukker for det.

En venninne sa nylig til meg at hun syntes jeg la ut så mye godteri på bloggen. Og på Snap og Insta. Til tross for at jeg i teorien skriver om alle typer dagligvarer. Og ja, det stemmer. Forklaringen er den samme som tidligere. Det skyldes dels den svært hyppige utskiftningen på godterifronten, og dels at snop og snacks tydeligvis fenger dere som leser og følger meg. Statistikken her på bloggen, antall likes og tilbakemeldinger på Instagram og antall screenshots på Snapchat er mye høyere for godteri enn f.eks for nye middagsretter. Men det betyr ikke at jeg ikke liker å teste slike nyheter like mye som godis. Det er jo absolutt mest hverdager og mest hverdagsmat vi fortærer igjennom uken. Ergo er det forfriskende med litt variasjon på den fronten også. Som disse knekkebrødene.

Mulig de har vært brukt lenge, men for meg virker det som om disse chiafrøene har fått en kommersiell oppsving de siste årene. Kan ikke huske at jeg kjente til dem for la oss si 4-5 år siden? Kanskje jeg vandret litt i tåka? Uansett artig med slike ingredienser som bli trendy nærmest over natten. Chia skal inneholde mye antioksidanter, være rike på viktige mineraler som kalsium og magnesium, samt inneholde viktige fettsyrer. Har skjønt de lærde strides litt om det kan dokumenteres at de er næringsmessig bedre enn andre frø, men jeg liker dem i alle fall. Synes de småpopper fint i munnen, og er artige å spise. OK, kanskje en smule irriterende med de glatteste frøene som blir sittende fast i tennene, men akk så befriende når de endelig løsner.

På disse knekkebrødene var frøene bakt inn i resten av deigen, ikke strødd oppå. Konsistensen er som dere ser ganske grov, men de var ikke så harde at man fikk en ubehagelig munnfølelse. De var helt greie både å bite over og tygge. Synes heller ikke de smulet så mye. Fint.

Og smaken var god. Den kjentes litt fyldig, om ikke brødaktige så i alle fall med litt mer substans og smak enn de de mer tradisjonelle, luftige knekkebrødene har. «-De smaker sånn som knekkebrød for voksne pleier å smake,» mente yngstejenta, og jeg kan forstå hva hun mener. Det er litt voksne knekkebrød. Etter at jeg hadde tygget ferdig kjente jeg et lite innslag av salt i de siste smulene, men det ble ikke sittende igjen noe ettersmak. De var nesten saftige, i den grad man kan kalle tørre knekkebrød saftige og totalinntrykket var absolutt godkjent. -Selv om jeg egentlig ikke kjente chiafrøene spesifikt.

Det passet absolutt best med gulost på, leverposteien sparer jeg nok til andre typer knekkebrød. 🙂

Siden jeg er i gang, tenkte jeg kjapt å nevne varianten med spelt også. Finere pakning på den synes jeg.
Mens chia er ganske så in i tiden, føles spelt litt mer som yesterday’s news. Speltbølgen har vel dalt litt? Vet allikevel at mange fortsatt sverger til speltprodukter, så okay å prøve. Dessuten inneholder faktisk disse også litt chia.

I motsetning til de andre er disse knekkebrødene stødd med frø på toppen. Ser ut som både chia og sesam. Den gode frøsmaken kjentes også ganske tydelig helt til å begynne med, og det var godt. Så synes jeg den avtok litt for resten av knekkebrødsmaken, som forøvrig ikke var like spennende. Den kjentes på et vis mer tørr. Jeg fikk faktisk litt flattbrødvibber, både på smak og munnfølelse, og det er ikke sånn supersjarmerende. Må si chiavarianten fremsto som noen hakk mer sofistikert. Men alt er så klart smak og behag.


Som dere skjønner blir det et ja og et nei til gjenkjøp av disse gourmetknekkebrødene. Tipper uansett at mange kommer til å like dem, og det gjelder begge sorter. Applauderer også at kjedenes egne merker henger med og utvikler nye produkter og varianter til oss. Alltid positivt med godt utvalg.
Produktene fra Mesterbakeren selges kun i Remakjeden.

Gjenkjøp: Ja og Nei

 

Ferske posteier fra Gilde på Rema

I begynnelsen av august fant jeg en ny serie med ferske posteier fra GildeRema. Så gøy!
Det var fire varianter; Hvitløk & Ramsløk, Barbeque, Jalapeno og Black garlic.

Siden boksene har påtrykket pris i remafarger antar jeg at posteiene selges eksklusivt hos Rema. Synes det er utrolig kult når det utvikles og produseres slike små serier, uansett om de selges i en eller flere kjeder. Tommel opp fra en dagligvareentusiast.

Etter litt vurdering frem og tilbake endte jeg opp med å kjøpe en boks med Barbeque og en med Hvitløk & Ramsløk.
I går smakte vi på begge.

Først ut var Barbeque. Tenkte det var litt snodig med grillsmak på en leverpostei, men applauderer valgmuligheten.

Den så ut som en ganske vanlig leverpostei, kanskje med enn litt mer orange nyanse enn gjennomsnittet.

Og heisann, her var det mye smak. Det var ikke tull, det som sto på lokket!
Først fyltes munnhulen med noe som føltes som grillmat. Veldig pussig sammen med posteikonsistensen. Så kom en litt mer kjent påleggsmak, som etter hvert forsvant igjen til fordel for noe sterkt. Det prikket og brant nesten litt på tungen og jeg grep instinktivt etter melkeglasset. Syntes egentlig ikke det var så godt. Det sterke, som åpenbart kom fra chilikrydder, dominerte for mye. Klarte ikke kose meg med smaken. Så dumt. Jeg prøvde med litt agurk på, men det hjalp ikke stort. Inntrykket var for langt unna hva jeg hadde forventet. Det fristet lite å fullføre rundstykket.

Så sto Hvitløk & Ramsløk for tur.

Den hadde en mer alminnelig farge, og duftet som en fyldig leverpostei.

Og smaken her var god. Min Onkel reisende Haldor som var på besøk, direkte fra Spania, mente det smakte tydelig både hvitløk og ramsløk, og jeg var enig. I tillegg til løken kjentes en moderat del lever , og det til tross for at posteien inneholder bittelitt mer annet kjøtt enn lever. Antar forresten det er derfor det heter Fersk postei og ikke Fersk leverpostei. Rett skal være rett. Her satt jeg igjen med inntrykk av en smaksrik, krydret og helhetlig leverpostei og fullførte mer enn gjerne rundstykket mitt.

Her blir det altså et nei og et ja til gjenkjøp. Som nevnt innledningsvis lar jeg meg lett begeistre av slike nye serier og vurderer om jeg må kjøpe de andre to sortene også. Vet ikke om serien kommer i begrenset oppglag, men gjetter at den forsvinner om en stund. -Om ikke slaget går til himmels for en av smakene da. Da får den kanskje fast hylleplass.
Fortell meg veldig gjerne om dere har testet noen av de andre to, og hvordan de smakte. 😀

Gjenkjøp: Nei og Ja 

 

TexMex Pølsegryte med bønner fra Kiwi

På lørdag oppdaget jeg en nyfylt kjøledisk med ferdige middagsretter på Kiwi. Serien heter GO’middag på 1,2,3, og består av åtte serveringsklare varianter. Spennende.
Jeg ble så opptatt av å filme til både Instagram og Snapchat at jeg glemte å ta et vanlig oversiktsbilde av alle sammen (hm, mulig jeg er ute av trening etter ferien), men her er i alle fall posen jeg endte opp med å kjøpe. TexMex Pølsegryte med bønner. (Resten av utvalget kan dere se her på hjemmesiden til Kiwi.)

Det første som slo meg er at dette minnet mistenkelig om middagsproduktene fra Rema. Her er det uten tvil noen som har latt seg inspirere. For å si det pent. Kjølt mat i pose og form, med påtrykket pris på emballasjen… har sett det før. Men nyhet er nyhet, og som forbruker synes jeg det er helt OK å finne middagshjelp uansett hvilken kjede jeg handler i. Og det er vel ingen her i verden som har enerett på ferdigmat i pose? Allikevel hadde jeg nok blitt mer imponert om Kiwiserien var mer ulik Remaproduktene.

Men nå skal det handle om Pølsegryten. Som der ser på bildet kan den varmes både i kjele, vannbad og i ovnen. Jeg valgte kjele. Angret litt i etterkant. Tenker det kanskje kunne vært bedre å tømme innholdet i en ildfast form, og strø litt revet cheddar på toppen, men tenkte ikke så langt i testøyeblikket. Lett å være etterpåklok.

Eldstejenta kom inn på kjøkkenet mens maten putret i gryta og mente det duftet deilig pølse. Jeg kjente også pølselukten, sammen med en svak eim av texmex. Ikke dumt.
Etter drøye ti minutter på komfyren var maten klar, og vi kunne spise.

Siden kjøpet var ganske spontant hadde jeg ikke planlagt noe konkret tilbehør til. Tenkte jeg kunne bruke noen av grønnsakene som lå i kjøleskapet, men det ble det visst ikke noe av. Antar jeg ikke er den eneste som innimellom overvurderer holdbarheten på både salat og andre grønnsaker, og møter et heller slapt, brunt og nitrist syn i grønnsakskuffen når varene skal brukes. OK, da fikk vi nøye oss med grønnsakene som allerede var i gryta og det vi ellers hadde av rester som passet til.

Et åpenbart forbedringspotensiale må forresten være serveringstips på emballasjen. «Slik pimper du TexMex Pølsegryte….» Og så noen enkle forslag. Når man ikke har prøvd retten før er det ikke så lett å vite hva som gjør seg sammen med innholdet, og ikke alle av oss er like kreative på kjøkkenet.

Konsistensen var som en litt møljete, klassisk gryterett. Visuelt fikk jeg assosiasjoner til posen med Mexicansk gryte fra Toro, men smaken var ganske annerledes. Jeg synes det smakte texmex, på den norske tacomåten vi liker og tåler, og selv om det ikke var sterkt var det nok sting til at det var godt å ha litt rømme sammen med hver munnfull. (Hilsen krydderpingla 🙈)

Førsteinntrykket var ganske bra. Etterhvert som jeg åt endret det seg litt, og jeg syntes totalen ble litt kjedelig. Pølsebitene smakte mest som noe slags kjøtt og selv om tyggemotstanden var god på de fleste andre ingrediensene var det litt vanskelig å skille dem fra hverandre. Ikke at det gjør så mye. Man er automatisk ganske forberedt på det når man spiser ferdigmat fra pose. Samtidig må man stole blindt på produsenten, at man faktisk spiser det som er oppført på posen. Man har ingen mulighet til å kontrollere det selv.

Jeg tenker dette er en helt okay, familievennlig hverdagsmiddag. Noe man kan velge om man skal ha noe superenkelt og virkelig har liten tid til matlaging. Vi ble mette og smaken var grei.
Allikevel blir det nei til gjenkjøp. Retten fremkalte hverken glede, glød eller begeistring hos meg, og jeg tenker jeg heller lager noe fra bunnen neste gang jeg vil ha gryterett med smak av texmex.

Forbedringspotensiale: Serveringstips

Gjenkjøp: Nei

 

Soft Shake salt lakris fra Hennig-Olsen

Selvfølgelig måtte den testes, denne aprilspøken som brått ble virkelighet. Tar av meg hatten for Hennig-Olsenfolka som heiv seg rundt og begynte å produsere denne isen kun etter ønske fra forbrukerne. Selv om hele ideen var ment som en fleip. Og her er den altså; Soft Shake salt lakris, limited edition.

Kjøpte den på Deli de Luca, men i følge nettsiden til Hennig-Olsen selges de også i MIX-kiosker, Esso og Shell fra denne uken. Skulle med andre ord ikke være så vanskelig å få tak i den.

Jeg er ikke sånn overbegeistret for lakris, det har jeg skrevet her mange ganger tidligere. Men salt lakris synes jeg er mye bedre enn vanlig søt. Var derfor ganske positivt innstilt da jeg skulle smake denne mystiske isen. Og dere, her får man det man er lovet. Til gangs. Synes både konsistens og smak minnet om mjuk, salt lakris. Veldig! Det første jeg tenkte på var faktisk den blå Kick’en fra Cloetta (Kick Seasalt). – Og så begynte jeg å tenke på kulltabletter. Slike man måtte ta for å holde orden på magen i gamle dager. Huffda.

Det var litt snodig, -og uvant, å spise noe så svart. Og man må passe på så man ikke griser. Da ser det fort ganske nasty ut rundt munnen. Husk å ta med en serviett når dere evt. kjøper denne her. Det tror jeg er et godt tips.

Konkluderer med at denne isen smakte greit, men ikke mer. Videre tror jeg kanskje en ekte lakriselsker vil sette større pris på den enn jeg gjorde. Jeg fikk nok før jeg kom halvveis ned i boksen, da ble det faktisk for kvalmt for meg. Likte den der Inspira med lakrissmak bedre.
Men utrolig artig å ha prøvd. Festlige greier. 😀

Gjenkjøp: Nei 

Ponzu Citrus Seasoned Soy Sauce fra Kikkoman

Vet det er flere enn meg som gjerne koser seg med sushi og sashimi innimellom, -og annen dippbar mat, og jeg tenkte derfor å tipse om denne flasken. Ponzu Citrus Seasoned Soy Sauce fra Kikkoman.
Eller Ponzusaus fra Kikkoman som det fint holder å kalle den.

Tror den kom i butikk i vinter eller i vår, altså er den ikke helt ny lengre, men den fortjener likevel å bli nevnt synes jeg.
Kan jo hende at ikke alle har fått den med seg? Jeg er nå på min andre flaske og synes den er veldig praktisk.

Når man bestiller sushi får man så klart alltid med litt soyasaus. Noen ganger et beger ponzu også. Men ikke alltid. Det avhenger selvfølgelig av hvilke biter man velger og hvor man kjøper maten fra, -og hva man husker på å be om, men det har skjedd mer enn en gang at jeg har ergret meg over bare å ha vanlig soyasaus å dyppe i. Til sashimi synes jeg det blir litt… tungt? Om dere skjønner hva jeg mener? For ikke å snakke om de gangene man lager maten selv. Da er det i alle fall ikke bare å plutselig tryllet fram et lite porsjonsbeger med ferdig ponzu. Og jeg er som regel for lat til å lage den fra bunnen. Eller jeg mangler alle ingrediensen som behøves. Skikkelig I-landsproblem, jeg vet, men man vil da nyte fisken sin på best mulig måte?

Og det er derfor jeg likte denne flasken så godt. Da har man ponzusaus i huset, klar til bruk, når som helst. Den har som dere ser skrukork så den kan lukkes ordentlig, og den holder 3 måneder i kjøleskap etter åpning. – Og innen den tid har man vel rukket å bruke opp alt.  

Smaken var frisk og fin, passe salt og passe syrlig og citrusaktig. Konsistensen var lett, i hvertfall lettere enn ordinær soyasaus (uten at jeg er noe ekspert på det), og fargen var brun og litt gjennomsiktig. Veldig autentisk. Tommel opp. Det er ikke så ofte det lanseres produkter som får meg til å tenke at en slik har jeg faktisk savnet, men denne gjorde faktisk det. Det er så mye lettere å ha ei flaske stående, enn å huske og kjøpe inn små porsjonsbegre til konkrete anledninger, som må brukes opp i sin helhet.
Nå kan det selvfølgelig hende det finnes andre ponzuflasker med skrukork også altså, som jeg ikke kjenner til, men enn så lenge er det denne som får min begeistring.

Jeg har kjøpt min på Meny, men gjetter at man finner den i andre store butikker også. Mega kanskje? Den koster rundt 70 kroner, -greit nok siden den holder såpass lenge.

Okay, da er dere tipset, og jeg håper det er et produkt som har kommet for å bli. 🍣🍱🥢🍤

Gjenkjøp: Ja

 

Syltetøy med eple og kanel fra AS Lisa

Nå blir det jammen meg en post til om et epleprodukt. Og denne gangen er det faktisk en spennende sort syltetøy; Eplemos med kanel fra AS Lisa. -Eller Lisa Syltetøy som jeg pleier å kalle det. De har det på Meny på Kolsås.

Helt siden jeg var liten har jeg vært glad i eplemos, men da helst med glatt konsistens. Jeg var derfor ganske spent da dette skulle smakes. Her var det jo svært tydelige biter. Hvordan ville det kjennes? En liten del av meg kan nemlig veldig godt forstå hva barn mener når de sier de ikke vil ha «ekle klumper» i syltetøyet sitt. En annen del av meg er heldigvis hakket voksnere og setter pris på litt tyggemotstand mellom tennene. Og her var det ingen fare. Eplebitene passet veldig fint inn med resten av massen og var akkurat passe mjuke. Med andre ord ingenting å si på konsistensen.

Smaken var overraskende søt, og innslaget av kanel var svært tydelig. Også i duften man kjente med en gang man fjernet lokket. Det var absolutt ingen tvil om hvilket krydder som var brukt sammen med eplene, og selve eplesmaken ble nesten litt forringet fordi kanelen var så dominant. Lukten minnet meg litt om julebakst, noe som var ganske pussig å kjenne nå midt på sommer’n. Jeg spiste syltetøyet på brødskiva og må nok si at selv om det var godt ble totalinntrykket hakket for søtt for meg. Jeg savnet både friskhet og litt syrlighet fra eplene, noe som fint kunne vært med uten at det hadde gjort smaken direkte sur. Men det er nå bare min mening, det overrasker meg ikke om mange synes dette er godt. Og så kan det jo hende det passer enda bedre f.eks oppi frokostblanding enn på brødskiva? Eller oppå havregrøten? Eller i noe bakst? Eller på kjeks eller knekkebrød? Bare å prøve i vei. 🙂

Dette blir et ganske lokalt produkt for meg, siden jeg nesten ser taket på fabrikken fra huset mitt, men syltetøy fra Lisa selges mange flere steder enn her. Jeg så at de hadde en forhandlerliste på hjemmesiden sin (her), men vet jo ikke hvilke utsalgssteder som fører hvilke varianter.

Når det gjelder gjenkjøp her i huset er jeg litt tvilende. Kan imidlertid ikke utelukke det helt.
Kombinasjonen er klassisk og trygg og det smakte slett ikke dumt.

Gjenkjøp: Kanskje

 

Red Quinoa & Sesame knekkebrød fra Ryvita

Nå må jeg komme med et produkttips til dere, nemlig disse knekkebrødene fra Ryvita.
De heter Red Quinoa & Sesame, de kom i vinter og er til dags dato de beste knekkebrødene jeg har smakt noen gang.

Kort fortalt er dette tynne knekkebrød med sesamfrø og quinoa. Quinoa er litt trendy, er det ikke det, og sesamfrø er godt. Ah, for en kombinasjon! (Jada jeg vet at quinoa er sunt også, ikke bare in.) Videre står det «High on protein» på pakken, altså har de høyt proteininnhold. Det er imidlertid ikke derfor jeg tipser om dem. Vet at mange er opptatt av det, men jeg har ikke latt meg rive med av denne proteinbølgen som har skylt over oss den siste tiden. Jeg spiser knekkebrødene fordi de er knallgode, og så kan høyt proteininnhold, lite fett og mye fiber heller følge med som en bonus.

På emballasjen er det bilde av at pålegget ligger på frøsiden av knekkebrødet. Ikke legg det der. Legg heller pålegget på den glatte siden (den det er bilde av rett over her), slik at siden med frø kommer ned i munnen. Da vil du nemlig kjenne frøene sammen med en herlig og ganske overraskende salt smak mot tungen og det er nettopp denne kombinasjonen som gjør at de skiller seg så positivt ut fra andre, gode knekkebrød. Frøene gjør også at det nesten popper eller setter seg litt fast på tungen, så det hele blir en litt artig spiseopplevelse.

Jeg fikk faktisk en vareprøve på disse allerede i februar og etter det har jeg kjøpt dem på Meny. Vet ikke om de selges andre steder, men håper jo det. Noen som vet kanskje?
Håper også at flere deler min begeistring slik at de ikke forsvinner fra butikkhyllene igjen. Sånn sett burde jeg egentlig tipset om dem for lenge siden. Jeg liker dem veldig godt med gulost og yndlingsurten timian, og så synes jeg faktisk de smaker nydelig med svartpølse på. (Den fra Grilstad.) 😋  Metter bra gjør de også, men noe annet hadde vel vært rart med tanke på at det er et slikt proteinprodukt.

Til slutt vil jeg gi pluss for fresh og fin blånyanse på pakken. Fargen gjør at den skiller seg litt ut fra de andre knekkebrødsortene i hyllen og det er alltid positivt. Mange knekkebrød har emballasje i jordtoner, denne lyser dermed nesten litt opp med friskheten sin.
Tommel noe ned for pris. Mener de koster 35 kroner pakken, og jeg gjetter at det skyldes det høye proteininnholdet. Det presser antagelig prisen litt oppover. Nåvel, det går greit. Er jo vandt til at alle sorter litt mer spesielle knekkebrød koster mer enn Wasa Husmann.

Her har det allerede blitt mange gjenkjøp, og flere skal det bli. Bare å prøve. 😀

Gjenkjøp: Ja