Det oppsto store mengder glede og begeistring her i huset da jeg hørte at The Coca-Cola Company skulle lansere en Cola Zero variant med sitron. Jeg husker veldig godt hvor mye Pepsi Max Twist jeg drakk da den var på markedet sånn rundt 2004/2005 en gang, og håpet selvsagt at Cola Zero Sugar Lemon skulle være like god. Det er forøvrig et av produktene jeg har mottatt flest tips om til dette slippet (tusen takk!), og på lørdag fikk jeg endelig kjøpt ei flaske jeg også.

Det ble ikke til at jeg smakte den i helgen, men i dag klarte jeg ikke vente lengre. Jeg hentet den ut fra kjøleskapet, åpnet korken og snuste inn. Så måtte jeg så klart helle litt i et glass for bildenes skyld. 🙂

Det luktet helt klart sitron. Cola med sitron. Duftmessig svarte den dermed til forventningene.

Så tok jeg en slurk, smakte og smattet og begynte å danne meg et ordentlig inntrykk.
Først tenkte jeg bare wow. Her var det utvilsomt kommet en verdig erstatter for min dypt savnede Pepsi Max Twist. Så flott! Men så svelget jeg unna, og entusiasmen dalte noen hakk. Smaken var all right, men det var da noe som manglet? Litt snert og spenst? Jeg synes den var godt, men også en tanke slapp. Skulle så gjerne kjent noe mer futt og fart. Og da tenker jeg ikke på kullsyre, for det var det nok av.

I utgangspunktet liker jeg Pepsi Max bedre enn Cola Zero. Det er meget mulig det påvirker inntrykket mitt her. Kanskje de av dere som har motsatt preferanse, og som i tillegg liker sitron i colaen vil omfavne denne nyheten? Ikke godt å si. Brusen var god den altså. Og om jeg i en situasjon skal ha svart brus og valget står mellom vanlig Cola Zero Sugar og Cola Zero Sugar Lemon, går jeg helt klart for sitronvarianten. Setter “Av og til” på gjenkjøp, og synes uansett det er positivt med bedre utvalgt til oss forbrukere.

Gjenkjøp: Av og til

Det var selvfølgelig ingen vei utenom. Når det kommer sjokoladepizza i butikk betyr det testing. Man kan ikke ha en blogg som denne og bare rusle forbi en slik nyhet. Vi kjøpte derfor pliktoppfyllende et eksemplar i går, og bestemte oss for å prøve den som en slags dessert litt utpå ettermiddagen.

Jeg har hørt om denne pizzaen siden i vår og det første jeg stusset over da jeg endelig så den i salg, var plasseringen. Den lå sammen med de andre frossenpizzaene fra Dr. Oetker i frysedisken. Pussig. Hadde det ikke vært mer naturlig å plassere den med andre frosne desserter og kaker? Produsenten prøver vel ikke å innbille forbruker at dette er noe man kan spise til middag? Hm, kanskje de har en liten baktanke med plasseringen? Håper de at salg av denne kuriositeten vil føre til økt salg av de andre pizaene fra Dr Oetker også? Jaja, bare en bagatell.

Som dere ser kommer pizzaen i en standard pizzaeske, og den er på ordinært vis pakket i plast inni esken. Snodige greier.

Og det var virkelig ikke annet enn en bakt sjokoladebunn toppet med mørk, lys og hvit sjokolade. Jeg måtte glise litt for meg sjøl da jeg pakket den ut og la den på rist.

Etter kort tid i ovnen begynte sjokoladen å smelte, og det duftet brownies i hele kjøkkenet. Virket jo lovende. Etter ti minutter var den klar, og vi var ganske så spente på å smake. Delte den med pizzahjul og så var sannhetens øyeblikk kommet.

Og ja, her får man akkurat det man blir lovet. Sjokoladepizza.
Det smakte som en flat, kjeksaktig og litt mislykka sjokoladekakebunn med smelta mørk sjokolade oppå. Den var ikke vond, men jeg ble heller ikke veldig imponert. Bunnen smakte forsåvidt okay, men kunne med fordel vært både mjukere og luftigere. Videre burde det vært mindre av den mørke sjokoladen på toppen og mer av den lyse og den hvite. Med så mye av den mørke ble totalinntrykket litt for sterkt. Ikke mettet den noe særlig heller, naturlig nok, den kan jo ikke akkurat kategoriseres som mat. Eldstejenta syntes den var ganske god og klarte hele tre stykker. For meg holdt det i første omgang med ett. Den hadde muligens vært god med vaniljeis til, det får dere prøve hvis der kjøper en slik.

(Jeg var så ivrig etter å smake at jeg ikke tok meg tid til å dandere og knipse mer “bloggtilpassede” bilder. Men dere får i alle fall et inntrykk.)

Hele pizzaen forsvant faktisk utover kvelden. Rett som det var gikk noen ut på kjøkkenet og hentet seg et kaldt stykke, så helt bomkjøp var det ikke. Allikevel blir konklusjonen ganske enkel. Innovativt? – Så absolutt. Seriøst? Ikke no’ særlig. Jeg oppfatter dette mer som en gimmick, enn en troverdig produktnyhet og er ganske sikker på at den forsvinner om en stund. Gjetter at mange gjør som meg, kjøper en gang for å smake og lar det bli med det. Jeg bruker ikke penger på den igjen, baker heller ei sjokoladekake.
Og for de som lurer, den kosta 54,50 på Coop Mega.

Gjenkjøp: Nei

I går smakte vi en av de to nye sjokoladeposene fra Minde sjokolade; Krønsjy Sjokkis.
Mmm, jeg liker når det kommer ny godis som kan deles.

Posen inneholder melkepletter, riskaker, kjeksi (sjokolade med kjeks i – om noen ikke tok den), og noe de kaller salte pipes (som er litt lange, mer kompakte og lettsaltede Pops/Kina). Altså en veldig snill, barnevennlig og akk så fristende miks. Med kjente smaker.

Venninnen min lurte på hvorfor de alltid måtte ha med riskaker i slike blandingsposer. “De blir jo alltid liggende igjen til slutt”. Men de bekrefter jo nettopp det geniale med slike poser. Her i huset blir nemlig ikke riskakene liggende igjen.

Synes Minde har et svært godt poeng bak på posen. “Lørdagsgodteri vokse du ikke fra, ikke sjokolade heller”. Jeg er så enig. Man vokser aldri fra lørdagsgodt. Og fordelen med å bli voksen er jo at man kan ta seg fredagsgodt, søndagsgodt, midt-i-ukagodt, belønningsgodt og trøstegodt også, uten å spørre noen først. 😀

Det står på posen at sjokoladen er ny og bedre, men jeg vet ikke om jeg klarte å kjenne så veldig forskjell fra tidligere Minde sjokolade. Kanskje den ikke var riktig så søt? Er ikke sikker. Godt var det i hvertfall, og bitene gikk unna som bare det. Jeg likte salte pipes best, mens eldstejenta sørget for å få unna melkeplettene. Hos oss er dette en typisk slik blanding hvor ikke noe blir liggende igjen og det sier jo noe om at sammensetningen var bra.

Oppsummert var dette en bra sjokoladepose med artig navn, men det er hverken noe innovasjon eller revolusjon. Bare litt ny blanding og innpakning. Ikke at det egentlig gjør noe. Fornyelse er fint det, og vi kjøper gjerne Krønsjy Sjokkis igjen.

Gjenkjøp: Sikkert

Lot meg friste til å kjøpe den nye Urgen i dag. Den lyste så veldig orange mot meg fra brusskapet på Coop. Hadde sett noen bilder av den i forkant, men hadde ikke helt registrert at det var plasten i flasken som var så orange. Ikke selve brusen. Bitte litt skuffende, men samtidig betryggende. En så knallorange drikk hadde sikkert inneholdt en zillion E-stoffer.

Siden flasken var så tett, altså ikke gjennomsiktig, måtte jeg tømme litt i et glass for å få sett brusfargen ordentlig. Og som dere ser; den så ut som vanlig Urge. Lys gulaktig, med et lite tåkeslør over. Helt greit.

Det luktet også som vanlig Urge syntes jeg. Fruktig, søtt og småfriskt. Duften var muligens en liten prosent tammere enn originalen, eller var det bare innbilning? Kanskje jeg var litt forutinntatt? Jeg tenker ofte automatisk at produkter med kunstig søtning er litt slappere i inntrykket enn produkter som inneholder ekte sukker, selv om jeg ikke har smakt. Noen ganger stemmer det, andre ganger tar jeg helt feil.

Så tok jeg noen slurker, og tenkte med en gang at også smaken var ganske tilsvarende den opprinnelige Urgen. Den kjentes søt, syntetisk og egentlig ganske god. Den tydeligste forskjellen syntes jeg kom etter at jeg hadde svelget unna. Den søte, nesten litt honningaktige ettersmaken som er så karakteristisk hos vanlig Urge var ikke like fremtredende her. La oss skylde på fravær av sukker. Men utenom det var det riktig godt. Hadde nesten glemt hvor digg det av og til kan være med et glass Urge. Skulle hatt en bolle med ostepop ved siden av, så hadde det blitt ordentlig bra.

Jeg kommer nok ikke til å kjøpe sukkerfri Urge veldig ofte i tiden som kommer, akkurat som jeg heller ikke kjøper den vanlige spesielt ofte. Men det smakte okay, så jeg setter et Kanskje på gjenkjøp.

Gjenkjøp: Kanskje

Må bare komme med en liten oppfølgingspost på Kvikk Lunsjen jeg nevnte her om dagen (her). Nå ser det ut til at den lyse varianten også har fått ny emballasje. Altså ikke bare den mørke jubileumsutgaven. Tok disse bildene på Meny i dag:

Absolutt fresht og fint design, men jeg er også veldig glad i det gamle. Det skriker jo nærmest påsketur og tradisjon. Jaja, alt er en vane. Forresten, hvor godt hadde det ikke vært med en Kvikk Lunsj med appelsinsjokolade? Tar dere den utfordringen Freia?

Rekker ikke skrive mer her i dag, men satser på å komme sterkere tilbake med innlegg i morgen.
Prøver også å legge ut det noe av det jeg finner både på Snap og Insta når jeg er på leterunder i butikkene om dagen, men det er litt kronglete å hele tiden veksle mellom storiene på begge apper. Og det er jo ikke noe vits i å legge det samme på begge. Blir derfor mest stories på Snap, og vanlige bilder på Insta.

Må også si tusen millioner takk for at dere sender meg snapper eller PM på Insta med bilder av nyheter dere finner. Er kjempegøy å få. 🙂 🙂

Instagram: consumings
Snapchat: consuming.no

En av nyhetene som har vært mest omtalt før dette slippet tror jeg må være Walters Karamell. Den nye storplaten fra Freia som er en slags videreutvikling av Walters Mandler. Sjokoladen inneholder sprø karamell, røstede mandler og havsalt, og har vært i salg i Freiabutikken på Karl Johan siden 1. september. De siste dagene har den også dukket opp både på Coop og Meny. Og sikkert flere andre steder også.

Jeg var så heldig å få ei plate av en supersnill nabo som vet jeg har dilla på nyheter, og vi klarte bare ikke legge den bort til lørdag. Vi måtte smake med en gang.

Rett etter åpning syntes jeg nesten det luktet litt Fruktnøtt. Det er imidlertid verken rosiner eller nøtter i denne her, så det var nok bare duften av freiasjokoladen som spilte meg et puss.

Tok meg så en bit og ble sånn passe imponert. Den var helt all right, men ikke noe mer. Først kjente jeg så klart smaken av sjokolade, men i tillegg kom et litt flatt preg som omsluttet den rene sjokoladesmaken. Et søtt, dekkende Walterpreg. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Greit nok, det gjorde ikke noe. Man fikk bare en litt annen smak enn forventet oppe i ganen. Så begynte jeg å tygge, og da kjentes karamellen og mandlene umiddelbart. Mandelsmaken var ikke til å ta feil av, men siden bitene var veldig små, syntes jeg ikke de ga så mye smak totalt sett. Karamellen preget derimot smaksbildet ganske tydelig. Det var nok de bitene som gjordet inntrykket så søtt. De satte seg liksom litt seigt i tennene mens man tygde opp sjokoladen og mandelbitene, og forsvant ikke før resten var tygd unna. Må si jeg liker mjuk og flytende karamell bedre enn disse sprø bitene, men det er som vanlig bare min subjektive preferanse. Innimellom kom havsaltet fram ganske tydelig, og det gjorde at sjokoladen minnet litt om den store Kvikk Lunsjplaten fra Freia. -Som for øvrig er bedre enn denne her.

Jeg tror ikke det blir gjenkjøp av Walters Karamell fra oss. Den var for søt, knusprig og knasig. Jeg tror heller ikke den kommer til å vare så mange år, den blir for lik både KvikkLunsjplaten og Smilplaten. Og jeg synes begge de smaker bedre enn denne. Det har jo også vært gjort forsøk på å bruke merkenavnet og lansere andre Walterprodukter enn den originale Walters Mandler tidligere, men de har forsvunnet etter en stund .
Hva synes dere om denne her? Noen som er enige med meg, eller har dere trua?

Tidligere innlegg:
Walters No 156 her.
Walters Drasje her.

Gjenkjøp: Nei

I går fant vi den nyeste posen i Skyr Mini-serien fra Q-meieriene i butikken; Frukt og bær.

Artig og barnevennlig fruktfigur på emballasjen, men jeg stusset litt over smakspesifikasjonen. -Eller mangelen på sådan. Frukt og Bær? Er ikke det litt diffust og upresist? Eller er det bare jeg som er for kritisk?
Vi kjøpte uansett en pose. Måtte jo smake.

Først måtte vi selvfølgelig lukte. Lille medsmaker syntes det luktet banan, mens jeg syntes det luktet melonyoghurt. Siden både bildet og navnet indikerte en skikkelig fruktsalat, valgte vi å sprute ut litt i ei teskje for å sjekke fargen før vi smakte. Og som dere ser var den en slags lys grå-rosa-lilla.

Så var det smaken. Og ja jo, den var faktisk veldig god. Selv om det var vanskelig å pinpointe akkurat hvilke frukter og bær vi kjente. Tror det er den beste Skyr Mini’en vi har smakt her i huset. Så bra! Jeg sytnes den minnet veldig om skogsbær blandet med noe tropisk, mango kanskje, mens lille medsmaker mente det smakte som alle slags yoghurter blandet til en. Hun mente videre det hadde vært veldig fint å få med en slik en slik i matpakka. Så da blir det nok gjenkjøp av Skyr Frukt og Bær nå og da. Fin liten nyhet.Og hvis noen lurer på hvilke smaker av frukt og bær man egentlig får i denne posen, ser dere det her.

Gjenkjøp: Meget mulig

Før helgen ble jeg tipset om å prøve de nye kjøttbollene til Meny. Og jeg trengte ikke akkurat overtales; alle løsninger på den evige hva-skal-vi-ha-til-middag-problematikken er hjertelig velkommen hos meg. Disse kjøttbollene hadde gått meg litt hus forbi, men Meny har altså kommet med to sorter kjøttboller i kjølediskene sine. En ordinær variant og en med italienske urter. Og her snakker vi ikke ferdigstekte kjøttboller i pose, men helt rå, ferske, ferdig rullede små kjøttboller som man steker selv.

Og se her, de lå i et smart, rominndelt beger. Liker snerten emballasje.

Det luktet mest rått kjøtt, men også tydelig urter da jeg rev av plasten. Jeg syntes rosmarin var den mest fremtredende duften, men de andre urtene blandet seg også inn og forsterket det italienske inntrykket. Mmm, fristende og nesten litt sommerlig. På etiketten under her ser dere hvilke andre urter som er benyttet. Timian er min definitive yndlingsurt, så jeg er glad den også var med.

Så var det bare å nærmest poppe kjøttbollene ned i stikepanna og la dem steke på middels varme i 10-12 minutter. Det gikk lett og fint, og ingen ble svidd eller brent. Så druknet vi dem i tomatsaus, og spiste med pasta til. Ble så godt så.

Jeg syntes disse kjøttbollene smakte overraskende ferskt, saftig og nylaget. Jeg ble ganske positivt overrasket. Urtene ga dem uten tvil et italiensk preg, og de hadde mye smak uten å være for salte. De etterlot også en ganske behagelig, krydret ettersmak en liten stund etter at man hadde tygget og svelget unna hver munnfull. Egentlig rart at ingen har tenkt på å selge slike rå kjøttboller tidligere. Vi kjøper jo rå hamburgere så det griner etter hele sommeren. Jaja, gjetter at flere kommer til å begynne å selge slike nå i alle fall.

Ser ikke bort fra gjenkjøp av disse her. Tenker vi også kommer til å prøve varianten uten urter, siden barna liker “vanlige” kjøttboller bedre enn “sånne med krydder”.

Nå som det endelig begynner å komme nyheter i butikkene, krysser jeg også fingrene for flere middagsnyheter. Det er moro å teste snop og snacks, og jeg ser at innleggene i den kategorien uten tvil er mest populære her på bloggen, men litt mer å variere i til middag er absolutt ikke å forakte. Regner med at det er flere enn oss som stadig havner tilbake på den samme rettene gang på gang, og som gjerne tar i mot forslag til variasjon.

Gjenkjøp: Ja