Jeg glad i pastiller, og har alltid flere esker plassert rundt omkring.
Det er nærmest et must å ha en eske i jakkelomma, og i tillegg har jeg gjerne noen i veska, en eller to på jobben, kanskje en i bilen og så klart noen ekstra i nammiskapet her hjemme. Ingen fare for at jeg går tom nei. Og siste pastillnyhet jeg har testet nå er denne; Läkerol Sour Mandarin.

Når jeg spiser Läkerol pleier jeg å sverge til den lilla, det er en av mine absolutte pastillfavoritter, men det er alltid fint med variasjon. Og denne her, den var slettes ikke dum!
Jeg snuste litt inn når jeg hadde åpnet esken, men her luktet det ingenting. Ble en smule skeptisk. Skulle dette være en pastill med totalt fravær av både lukt og smak? Men ingen grunn til bekymring, det var nemlig flust med smak.
Førsteinntrykket var syrlig. Egentlig ikke unaturlig når den har Sour i navnet, men jeg hadde ikke trodd den skulle være så syrlig. Det var faktisk slik at det låste seg litt inne i kinnene når jeg smilte med pastillen i munnen, akkurat slik som man kan kjenne når man spiser enkelte sorter surt godteri. Moro.
Rett etter at jeg hadde registrert det sure, slo mandarinsmaken inn. Og wow, dette smakte virkelig mandarin. Ikke appelsin, men ganske så autentisk mandarin. Syntes pastillen var skikkelig god, og jeg fikk lyst på en til med en gang. Det kjentes nesten mer som godis enn som pastill altså. Det må jeg innrømme. Det var bare noe med den kjente smaken som gjorde den så fristende, og selv om den har helt vanlig pastillkonsistens ga den nesten et saftig inntrykk. Kanskje fordi den inneholder mandarinjuice?

Siden jeg satt på jobb da jeg åpnet esken, -og ble så positivt overrasket, lot jeg tre kolleger som var i ganske umiddelbar nærhet få hver sin smak. To av dem var enige med meg, mens den tredje – som ikke er spesielt glad i sure smaker, ikke delte vår begeistring. En av dem assoassoiserte smaken med å ligge i en spansk appelsineng, med fluer surrende rundt hodet, og han kunne gjerne finne på å kjøpe en eske selv.

Måtte ta meg ei pause etter å ha stappet i meg litt over halve esken på ganske kort tid. Ville ikke ta noen sjanser mht magen, men kunne nok fint klart å spise opp alt sammen på en gang. Dette var en av de beste pastillene jeg har smakt på lenge, og jeg er overbevist om at det blir gjenkjøp.
(Gjetter at den er noe for deg, Kjersti!) 😀

Gjenkjøp: Ja

 

På min lille snuserunde på Meny i går fant jeg disse Whhoopies’ene fra Drømmebakeriet.
Så artig å se sånt i Norge.

De hadde tre ulike smaker og jeg måtte så klart kjøpe med meg en. Valgte lett den brune med vaniljefyll. Sjokoladekake med vaniljekrem er nemlig en av de mest optimale smakskombinasjonene jeg vet om. Jeg baker faktisk Opp-ned-kake uten nøttebunn noen ganger jeg, bare fordi jeg synes den brune kaken er så utrolig god sammen med den lyse vaniljekremen.

OK, hadde egentlig ikke tenkt å blogge om denne her. Bare snike den i meg i et ubevoktet øyeblikk midt mellom to måltider her hjemme. Men siden dere nå engang leser denne bloggen, og den faktisk handler om nyheter i butikken, fant jeg ut at jeg ikke kunne snyte dere for en liten beskrivelse. Selv om det innimellom er litt pes å måtte stoppe og ta bilder før man kan spise. Så da ble det noen raske bilder med mobilen da, før jeg kastet den i meg i store jafs.

Whoopies er små, mjuke kaker, egentlig i samme gate som cupcakes, men de består av to deler som ligger mot hverandre og så er det kremfyll i midten. Det ser ut som en liten kakebolle. Og jeg må si at jeg syntes dette var godt. Kjøpekaker i knitrende cellofan er slett ikke slik en sørgelig opplevelse som det var for 30 år siden. Denne lille lekkerbiskenen smakte som en vellykket, fersk ferdigkake. Litt sånn som ferdig innpakkede muffins man kan kjøpe i tilsvarende type pakning. Heldigvis var de små kakebunnene fine å bite igjennom og totalt frie for svampekonsistens og industripreg. -Selv om man fortsatt kjenner at det er ei kjøpekake. Kremen inni var deilig søt, og hadde ganske lik glatt konsistens som kremen man bruker oppå gulrotkaker. Den smakte vanilje ispedd litt melis, og jeg ble litt tørst av å spise den. Mengdeforholdet mellom kake og krem var forøvrig veldig bra tilpasset. Totalinntrykket ble derfor ikke for søtt og klissete. Tommel opp til Drømmebakeriet. Herlig navn på et bakeri by the way.

OK, man må nok like søte kaker i utgangspunktet for å nyte en slik Whoopie, men det er vi jo mange som gjør, sant? Min forsvant i noen store munnfuller, og jeg fikk lyst på en til. -Men jeg hadde bre kjøpt én da gitt.

Vet ikke hvor ofte jeg kommer til å kjøpe slike igjen, men om jeg går forbi en stabel, enten i butikken eller f.eks på en Narvesen eller tilsvarende skal det nok ikke mye til før jeg sniker en ned i handlekurven altså. God var det.

Gjenkjøp: Ja

 

Hos oss bruker vi mye Norvegia. Jeg synes det er en veldig praktisk ost som passer til det meste. Liker den milde, snille smaken som ikke lar seg forstyrre av noen ting, og det er åpenbart en klar fordel at alle i huset liker den.
I tillegg til at jeg er en trofast spiser av osten i sin originale form, synes jeg det er veldig kult at Tine nå har kommet med to varianter pimpet Norvegia. Pepper og paprika.

I dag til lunsj smakte jeg den med pepper.

Dette er ganske enkelt 130 gram Norvegia i skiver, tilsatt massevis av små pepperkorn. Det ligner nesten litt på nøkkelost, men jeg kan forsikre om at det ikke smakte slik.

Ikke overraskende luktet det vanlig Norvegia da jeg åpnet pakken, men ikke bare. Jeg kjente noe mer. Det var akkurat som om noe litt syltet eller fruktig kunne anes. Nesten så det kan kalles syrlig.

Som dere vet er jeg opptatt av å teste produkter i reelle situasjoner, og siden denne osten ble prøvd til formiddagsmat på jobb ble det litt uspennende bilder. Det er ikke flust av grønnsaker og garnityr til å pynte opp med på vårt lille kjøkken, ei heller spesielt spennende tallerkener. Men jeg hadde i hvertfall litt paprika som kunne friske opp helheten.

Førsteinntrykket av denne osten er absolutt ikke sterkt. Jeg synes faktisk det smakte veldig som vanlig Norvegia. Ingen tvil om hva slags ost jeg hadde med å gjøre. Etter de første bitene tenkte jeg at her var det så lite peppersmak at jeg ikke helt forsto poenget med å lansere den. Men noen biter lenger inn i rundstykket endret jeg mening. Jeg kjente pepperet i nesa, og deretter på sidene inne i munnen. Smaken kjentes ikke sterk, men peppersmaken var tilstede. Jeg kjente det på tunga også etter hvert, men aldri så intenst at det ble brennende. Det var helt enkelt vennlig, småspicy gulost, og det ufarlige pepperinnslaget sørget for en snerten og fin påleggspiff.

Konkluderte for meg selv med at dette var en fin Norvegiavariant, og det smakte så godt at jeg tok ost på det neste rundstykket mitt også. Selv om jeg hadde annet pålegg tilgjengelig. Et godt tegn. Jeg ble også sittende med en ganske varm ettersmak av pepper i munnen en god stund etter at jeg var ferdig med å spise. Ikke ubehagelig, men det kjentes.

Jeg kjøper gjerne pakken igjen, men har en liten tvil med hensyn til varighet. Tror ikke den blir i butikkene for evig og alltid. Frykter kanskje at den skiller seg for lite fra Norvegiaen uten krydder. Vi får se. For min del er den velkommen til å bli.

Gjenkjøp: Ja

Morsom dag for oss som liker nyheter i butikken i dag, og endelig var mye kommet på plass.
Jeg snek meg rundt med mobilen i butikken i ettermiddag, men fikk ikke tatt bilde av halvparten av det jeg ville. Over alt krydde det av ansatte som pakket ut varer, og da synes jeg det er litt for flaut å ta bilder. Gulp. Fikk uansett knipset noe, men en del av det som allerede har vært skrevet om i diverse aviser tok jeg ikke bilder av denne gangen. Det kommer heller sikkert egne innlegg om en del av det etter hvert. Og så må jeg jo skrive om en del av dette også – det ble litt handling på meg altså.

Hva skjer her? Er Jippijuicen blitt til Eldoradojuice? Samme bilde i hvertfall. Har lurt litt siden det har vært tomt for de små Jippijuicene på Menyen min så lenge nå, men her har vi vel svaret. Blir spennende å se om disse smaker det samme som Jippi.

Disse skal jeg nok prøve – eget innlegg kommer!

Kjøpte ikke disse her, kanskje en annen gang.

Så søte små rør – de må prøves.

Og jeg som er storforbruker av Melange må definitivt prøve denne her!

Denne har vi kjøpt, men ikke åpnet enda.

Oi, dette var spennende pølsenyheter.

Er spent på om denne sjokoladen virkelig smaker magisk. Har hatt en liggende på kjøkkenet noen dager, men ikke rukket å smake enda.

Spennende med pimpa Norvegia!

Kjøpte ikke denne. Pleier jo ikke bli så veldig imponert over kakemiksene fra Freia.

Denne pizzabunnen må nok prøves etter hvert.

Og der var det jammen meg et nytt pizzakrydder også.

Liker ikke kaviar, men synes navnet er fantastisk.

Bacon går til alt – dette kjøpte jeg.

Og så spennende med surdeigsrundstykker! Kjøpte ikke i dag, men disse vil jeg prøve etter hvert.

Og disse skal bakes.

Spennende chips.

Whoopie – utrolig kult. Jeg har smakt, innlegg om den kommer i morgen.

Og se der ja. Endelig vanlig yoghurt i slike små poser. Ikke bare Skyr.

Økologisk tortillachips – kul pose!

Og se der. New and improved versjon av 3 Amigos. Den skal nok prøves.

Og har dere sett at godeste Dr. Greve ikke har ligget på latsiden. Han har jammen meg kommet med mange nyheter. Jeg så massevis av produkter på Meny i dag. Tok ikke bilde av alle, men det var i hvertfall over 10 nyheter. Kanskje 14-15. Blir spennende å prøve.

Flow – står i kjøleskapet mitt akkurat nå. Begge to.

Og så Frost brød og matpakkebrix da. Et sikkert salgstriks – alle de små prinsessene vil sikkert smake.

Denne kommer det innlegg om en av de nærmeste dagene.

Og mer tok jeg ikke bilde av i dag. Men som sagt så jeg veldig mye mer nytt, men alle de ansatte gjorde at jeg rett og slett var for blyg til å fotografere resten.
Isj, selvfølgelig er det innmari mye som skjer den uka her, travelt som alltid, så selv om jeg helst skulle blogget på heltid og postet 4-5 innlegg om dagen akkurat denne uken, så får jeg nok ikke anledning til det. Men innlegg kommer etter hvert, har 3-4 innlegg klare i hodet.  Må bare få det ned.
Og tusen takk så lenge for alle tips og bilder av det dere finner. Bare å fortsette og sende. 🙂

 

Nå gleder jeg meg veldig til i morra som er offesiell produktslippdag. Får stadig hint om massevis av nye varer dere har funnet i butikk rundt om i landet, men akkurat denne gangen synes jeg butikkene her jeg bor har vært veldig dårlige til å pakke ut nyheter og sniklansere. Særlig hva gjelder mat. Sukkervarer og snacks har dukket opp, men jeg kunne gjerne tenkt meg litt mer variasjon her på bloggen igjen.

Enn så lenge får jeg skrive om nok en usunnhet, nemlig Golden Oreo. Moro at den blir lansert her nå, særlig siden jeg etterlyste den i innlegget jeg skrev om Oreo peanut butter flavour i september i fjor og tenkte det hadde vært artig å smake dem.

Dette er lyse Oreokjeks med det kjente søte kremfyllet i midten. I ei veldig gul pakke. Altså ikke noe sjokolade denne gangen. Og til dere som lurer kan jeg med en gang avsløre at de smaker akkurat slik man tror. Veldig forutsigbart. Kjeksene smaker som en hvilken som helst annen lys, søt kjeks, den skilte seg ikke ut på noe vis. Syntes den minnet litt om slike lyse butter cookies, noe som egentlig er ganske godt, men disse var tynnere og smulet en del. Fyllet inni er også kjent. Søtt, kremet og vaniljeaktig. Synes slikt fyll passer bedre inn sammen med de mørke Oreoene faktisk. Der skaper det en fin kontrast, har gikk smakene mer i ett. Ble dessverre ikke videre imponert, inntrykket ble for kjedelig.

Fikk virkelig en følelse av å ha spist dette før, og kommer ikke til å kjøpe pakken igjen. Jentene mine ble heller ikke så begeistret. Begge sa det smakte godt, men ingen av dem forsynte seg med mer. Et ganske tydelig signal her i huset.
Skal vi tro pakken forsvinner ganske fort?

Gjenkjøp: Nei

 

Helt på sparket i dag kjøpte jeg en pose med nye Totenflak på Meny. Var for en gangs skyld ikke på leiting etter nyheter, bare hasta gjennom butikken med noen veldig ordinære varer i kurven da jeg plutselig spottet posen i hylla.

Vi skulle ha kyllinglår til middag, og siden det var fredag fant vi ut det ville gjøre seg med litt chips ved siden av. Selvfølgelig i tillegg til risen, salaten og sausen. Det er viktig å kose seg, og det er aldri vanskelig å finne en anledning man kan bruke som alibi. I dag begynner jo vinterferien…

Detta er altså grove, salta potetflak, og i følge posen er de langsomt stekt i solsikkeolje “fordi vi tæk øss god tid”. Så koselig. Og det var så godt. Det var noe med smaken som bare traff meg veldig riktig! Chipsen var ikke for salt, men manglet heller ikke smak. Her snakker vi nydelig Totenbalanse.

Flakene er ganske oljete, og man blir litt blank på fingertuppene når man spiser det, men det føltes ikke greasy eller ekkelt i det hele tatt. Noen av flakene var litt krøllete og noen hadde skall på sidene, men totalt sett var de ganske lyse og delikate. Konsistensen kjentes sprø og krisp, men flakene var ikke spesielt harde å tygge. De la seg bare fint på plass i munnen og knuste ganske lett. Og det var ikke bare jeg som likte disse her. Jeg fikk rimelig god knaskehjelp, og på et blunk var posen tom.

Posen ja. Den var vel ikke så kul? Skjønner naturtankegangen med gråpapirstil, nostalgisk bondebilde og generelt enkelt design, men tenker faktisk at disse flakene hadde fortjent litt stiligere emballasje. Og dessuten var vel posen litt 90-talls? Litt sånn Frank Farmer. Husker at Maarud også hadde en lignende pose av gråpapirtypen til sin Familiens Stang Original Chips på 90-tallet en gang. Ouch, over 20 år siden. Kan man da kanskje kalle denne posestilen retro? Næh, bare oppbrukt og litt kjedelig. Og emballasje betyr faktisk en del for oss forbrukere. Det er også en arena for innovasjon. Eller er det bare jeg som er opptatt av innpakningen?

Aner ikke om noen av de som jobber på Toten med å lage dette her (aka de hos Kims) leser denne bloggen, men hvis noen kjenner dem kan dere gjerne hilse og si perfekte potetflak, litt døll pose.

Gjenkjøp: Jaaa

 

I går så jeg at de hadde fått inn den nye syltetøyserien fra Nora i butikken. Den med 70% bær.
De sto i kjøledisken ved siden baconet på Coop. Litt uvant plassering må jeg si.

Jeg har vært litt spent på dette syltetøyet. Nå er det ikke så veldig ofte jeg handler inn syltetøy, men de gangene jeg kjøper velger jeg helst boksene med rørt syltetøy som står i frysedisken. Synes det er fantastisk friskt og godt, men ulempen der er holdbarheten. Etter at det er opptint og boksen er åpnet har man ikke så mange dager på seg på å få spiste det opp. Håpet derfor virkelig dette kunne være et reelt alternativ på smak, selv om det ikke er rørt.

Nå vet faktisk ikke jeg hvor mange prosent bær annet syltetøy inneholder, men siden det understrekes at det er 70% bær i dette her, antar jeg så klart at det er bra. Videre skal syltetøyet være skånsomt behandlet (hva nå enn som ligger i det) og stå i kjøledisken for å bevare den friske, nylagde smaken.

Og folkens, dette innfridde! Syntes det var ordentlig godt til å være kjøpesyltetøy. Og det til tross for at det ikke er rørt frysetøy. Det smakte deilig og friskt, og selv om jeg ikke på noen måte vil karakteriserte det som surt, kjente jeg tydelig den fine lille syrligheten fra bringebærene. Den naturlige smaken var med andre ord ikke drukna i sukker. Her snakker vi rett og slett kvalitetssyltetøy.

Man kan nesten se på fargen at det er friskt. Ikke noe ihjælkokt, grautete mos med gråskjær her nei.

Og så var det emballasjen. Så lett og søt. Jeg likte at krukken var laget av en slags hardplast istedenfor glass. Da ble den ikke så tung å bære. Til info er det 280 gram i krukken og jeg mener prisen var rundt 45 kroner på Coop. Jeg pleier vanligvis ikke kommentere noe særlig rundt pris her på bloggen, da kunne jeg jo bare satt meg ned og klaget i tilnærmet hvert eneste innlegg, men jeg synes det er en smådrøy pris for syltetøy. Men, siden dette er holdbart i 3 uker etter åpning, -noe som fint gjør at man rekker å spise det opp før det blir for gammelt, og det smaker så godt som det gjør, tror jeg ikke prisen vil skremme folk fra å kjøpe. Har vel også inntrykk av at mange aksepterer å betale litt ekstra for mer naturlige produkter.

Nå var egentlig planen å ta bilde av en delikat pannekakebit på gaffelen, der man tydelig kunne se syltetøyet piple litt ut, og poste det til slutt her i innlegget, men det utgikk visst. Jeg smakte, ble begeistret, og fortsatte å spise. Null og niks mer fotografering. Tok dette her før jeg tok den første smaken, det får duge som siste illustrasjon. 🙂

Gjenkjøp: Ja

 

Vi var nylig innom en ganske stor Meny – for å se etter nyheter så klart, og der hadde de fått inn noen fargerike poser fra Haribo. Så kult!
Det var faktisk flere varianter og akkurat disse hadde tydeligvis allerede gått unna som varmt hvetebrød, for det lå bare et par poser igjen på deres lille tilmålte hylleplass. (Og jeg tok meg den frihet å dra de få posene helt fram til kanten for å ta tatt bilde av dem.)

Posen heter som dere ser Chat Zourr, og det ga meg straks bange anselser: Surt godteri.

Ved nærmer ettersyn så jeg at det var en liten surhetsskala nederst på posen. Denne hadde tydeligvis surhetsnivå 2 av 4 sitroner. Vel, det skulle jeg klare. Jeg er litt pinglete på surt godteri, får liksom litt vondt inni kinnene hvis jeg smiler for bredt når jeg har det i munnen, men allikevel er det en eller annen dragning som får meg til å spise det. Pussig det der.

Det var ikke så mye i posen. Jeg synes godt det kunne ha vært litt mer. Særlig siden jeg var i mitt glupske hjørne når jeg skulle smake. Men sånn med tanke på at man ikke bør spise så mye snop, og jeg egentlig er positiv til mindre godteposer, var størrelsen her bra.

Som dere ser er dette ulike shapes i gele, noen kombinert med skum, og det er masse forskjellige farger og fruktsmaker. Alle er dekket med en syrlig kandisering, og jeg tror de skal forestille ulike emojis vi bruker når vi chatter. Morsom idé!

Så var det bare å smake da, og her kunne jeg heldigvis legge bort surrhetsfrykten min ganske fort. Figurene var nemlig sure, men ikke veldig, og det sure varte ikke lenge. Etter at det syrlige langt bak i munnen var forsvunnet, kjente man bare trygt, deilig Haribogodt. Ah, så behagelig. Egentlig tenkte jeg at det hadde holdt med score 1 sitron på den lille surhetsskalaen. Det var ikke verre. Håper ikke det at det står nivå 2 skremmer noen fra å prøve.

Konsistensen var faktisk litt forskjellig på de ulike figurene, og noen mørke, ganske faste, nesten lakrisaktige gelebiter var kjempegode. Nesten som engelsk vingummi med strø på. Antar at det er tilfeldig hvor mange biter av hver som kommer i posene, håper på enda flere av disse mørkeste neste gang. Figurene med skum var også utrolig gode, mens de offwhite uten skum smakte kjedeligst. De ble spist til slutt, men de forsvant uten problem de også. Jeg er veldig glad i snop man kan kjøpe på ferie i utlandet, så lenge det ikke er for syntetisk, og innholdet i denne posen minnet meg veldig om slikt godteri. Det var nesten noe nostalgisk over det. Fikk lyst til å dra på ferietur!

Synes dette var skikkelig godt jeg. Fikk virkelig lyst på mer med en gang. Moro når det kommer nyheter fra det store utland. Jeg kommer ganske sikkert til å kjøpe posen igjen. Hadde det ikke vært så løs kandisering utenpå hadde shapes’ene passet perfekt som bilgodt, men siden jeg ikke er spesielt glad i å støvsuge bilsetene, faller nok posen inn i kategorien hjemmesnop. ☺

Gjenkjøp: Ja