Nå synes jeg det er utrolig mye skriverier om, og fokus på adventskalendere om dagen. Ikke bare har diverse butikker obligatoriske egne stands med mer eller mindre kreative gaveforslag til pakkekalendere, det synes å bugne av enda flere ulike ferdigkalendere med både leker og snop enn noen gang tidligere også. Og ikke nok med det, i år synes jeg det er utrolig mye fokus på kalendere til voksne i tilegg. Enten de inneholder te, skjønnhetsprodukter, lakriskuler, gourmetsjokolade eller øl. Kalender skal man ha.
Vel, her i huset er det pakkekalendere som gjelder for de små, men jammen meg har det blitt kalender på a mor også. Ikke en slik lukseriøs 600-kroners utgave med dyptpleiende oljer, selv om det sikkert også hadde vært flott, men en Haribokalender med små doser godisglede hver dag fram til jul. Helt topp!

Synes den ser riktig så koselig ut. 🎄🎅

Det burde forresten kanskje vært en liten advarsel/spoiler alert eller noe på baksiden. 😏 Her står det jo hva man får – bortsett fra disse 3 overraskelsene da. Lurer veldig på hva det er altså….
Kanskje en bilnøkkel? Eller sydentur? Eller en kitchen aid?
(Bare tuller med dere – og har selvfølgelig forståelse for at det må opplyses om innholdet i slike kalendere.)

Det som er så bra med denne her er at noen av lukene inneholder en av mine yndlingsbiter fra Haribo. Nemlig de små froskene som har grønn gele på oversiden og hvitt skum under. De som pleier i være i posene med Stjernemix vet dere. Nam.

Lurer litt på hvorfor ikke de selges i egne poser her i Norge? Når de kan kjøpes i så mange andre land i Europa? Og i miniatyrpose til Halloween. Jeg kjøper alltid inn et lite lager når jeg er på reise, men spiser dem opp så fort a gitt.
Her er de to posene jeg har igjen fra siste Tysklandstur. De ser litt små ut på bildet, men de inneholder faktisk 200 gram frosk.

Flere enn meg som liker disse froskene? Det hadde da vært fint å fått dem inn i butikkhyllene her, sant? Og i samme slengen kanskje vi skulle ønske oss egne poser med speilegg? Der er jo også supergode.

Jaja, gleder meg i hvertfall til kalenderen min. Ikke lenge igjen nå.
Er det andre voksne der ute som skal ha kalender i år? I så fall hvilken?
Hva synes vi egentlig om kalendere til voksne?

😊

Jeg må bare lage en bitteliten post til dere om et produkt fra vaskehyllene igjen. Nemlig skyllemiddelet Comfort Crème Soft Cotton fra Lilleborg. Det kom i september det også og det lukter så fantastisk godt!

Jeg har jo skrevet litt om både vaskemidler og tøymyknere her før, og som dere vet bruker jeg mye sensitiv-varianter av åpenbare grunner. Der er det selvfølgelig lite duft å spore. Men det er jo deilig med litt skyllemiddel som setter en behagelig duft til akkurat sengetøy og håndklær. Kanskje innimellom på litt vanlig vask også. Og selv om jeg synes det er veldig stas med ulike dufter av spennende fruktkombinasjoner, eksotiske blomster og hva det nå måtte være, så er det noe med det klassiske, åpenbare som bare dufter rent. Og det gjør denne varianten her. Tenkte det var litt back to basic, slik ekte renhet skal dufte. Måtte derfor bare tipse dere.

Leste på nettsiden ti Lilleborg at Comfort Crème Soft Cotton er en ekstra luksuriøs tøymykner for oss som ønsker å gi klærne litt ekstra pleie. Den skal være beriket med 100 % ren bomullsekstrakt som etterlater klærne bomullsmyke og med en behagelig duft. Fott det altså, og ja, vi vet jo alle hva tøymykner gjør med tøyet, men jeg vet ikke om jeg synes denne her gjør klærne enda mjukere enn de andre Comfort’ene jeg alternerer mellom gjør. Men duften er bare så dus og behagelig.

Flere som har falt for denne?

Gjenkjøp: Ja, er allerede på min andre flaske 🌺🌺

Da skal jeg faktisk prøve meg på en liten post om ertestuing her på bloggen. Vi har nemlig smakt Kremet Ertestuing med Selskapserter fra Toro, en variant som kom nå i september.

Før jeg skriver videre, føler jeg et visst behov for å informere om at jeg er en skikkelig uerfaren ertestuinglager. Har alltid syntes det er godt, men spiser det så godt som utelukkende når jeg er på besøk. Men så hadde jeg nå posen liggende da, og her om dagen passet det perfekt å teste den. Jeg hadde nemlig feilberegnet litt i fht middagen. Dere har sikkert vært der dere også; man setter i gang med matlaging og tror utvalget i grønnsaksskuffen er ganske så greit, for så å finne ut at innholdet er småvissent, slapt og heller trist. Jaja, bedre med en poseløsning enn ingenting.

Innholdet her skal blandes med vann og litt fløte, koke en stund, og så tilsetter man en spiseskje smør før servering. Classic Toro med andre ord.

Det står på posen at stuingen er laget med grønne erter og selskapserter/hageerter. Er det gule erter i vanlig ertestuing? Ble plutselig litt usikker her, men synes uansett disse ertene var ganske grønne og fine til å være tørkede stuingerter. Etter drøye 20 minutter var stuingen klar, og fargen på det ferdige produktet var også ganske frisk og grønn. Det samsvarte bra med forventningen jeg fikk da jeg så utgangspunktet i posen.

Det luket klassisk og fyldig ertestuing, og slik smakte det også. Syntes den var god jeg. Den var ikke for tørr og heldigvis ikke melete. Den smakte litt “heimelaga”, og jeg tenker at den der fløteskvetten har bidratt positivt til smaken. Konsistensen minnet meg litt om en puré faktisk, selv om man tydelig kjente ertene som små klumper. Vi hadde den til julepølse, poteter og saus, men jeg kan tenke meg at den passer til en hverdagslig torskemiddag med bacon, eller kanskje også til lutefisken nå i disse førjulstider?

På tampen tillater jeg meg å kommenterer emballasjen litt. Posen var fin den, men jeg likte ikke fonten de har brukt på akkurat ordet Ertestuing. Hvorfor har de ikke brukt tette bokstaver? Hvorfor denne hvite, skrikende sprekken på midten? Tenker det hadde vært både ryddigere, lunere og litt mer classy med en hel, tett font. Men nå har jo jeg en litt konservativ smak og liker ofte det hele, rene og ensfargede fremfor det som er mønstret og flerfarget.

Jeg skal ikke utelukke gjenkjøp her, handler sikket inn en pose for å ha i skuffen til neste grønnsakskrise, men det blir ikke noe jeg kommer til å kjøpe veldig hyppig. Men bare prøv folkens, ertestuingen var god den.

Noen flere som har smakt?

Gjenkjøp: Av og til

Dere som er innom her regelmessig husker helt sikkert min lille bekymring rundt tilgjengeligheten til Nidars smågodt, da det ble kjent at Rimi og Ica skulle forsvinne.

Skrev innlegget Bekymring rundt smågodt i mars og Smågodt igjen i juni. Sendte også mail til Nidar og var bare sånn passe imponert over det generelle standardsvaret jeg fikk.

Hadde vel nå egentlig innfunnet meg med at yndlingsbitene bare ville bli å finne i disse svindyre samleposene med Nidars Favoritter Smågodt i fremtiden, men så kom jo gladnyheten på E24 i formiddag. Nidars smågodt blir etter hvert å finne i Coopbutikkene istedenfor Candy King. Hurra!! 😄 Jeg jublet og delte til og med nyheten litt rundt på privaten her, men siden det nå også begynte å komme flere tips inn til bloggen, fant jeg ut at nyheten fortjente en egen liten bloggpost. Tusen takk til dere som tenkte på meg og tipset uansett. Artikkelen kan leses her.

Selvfølgelig trist for Candy King og de som har det som favorittsmågodt, men det er jo fortsatt å finne i andre butikkjeder. Jeg sier bare jippi – er superglad for at Nidars smågodt fortsatt blir tilgjengelig i løsvekt.

Må ta med et bilde fra i sommer av “Slangen” som er min absolutte favoritt. Ordentlig gumminammis. 😀
Og hvis Salte Rockere hadde kommet som bit i smågodtstativet også, hadde lykken vært komplett.🎈👍

I dag tenkte jeg faktisk at jeg skulle komme med et tips til dere som har små barn. Har dere sett de ulike posene med fruktsnacks fra Kiddylicious? De står sammen med barnematen i butikken, og på Meny hadde de mange ulike varianter. Vi har nå testet Fruktsnøre med smak av jordbær og eple.

Disse små posene er ment å fungere som en sunn liten fruktsnacks til våre søte små. Produktene lages ved hjelp av en ny matteknologi, ved at fruktpureer og fruktjuice blir blandet sammen, for deretter å gjennomgå en ultrarask konsentratprosess. Dette skal sikre at produktene beholder både naturlig fruktsmak og farge. Jeg fant en hjemmeside med info her, samt en norsk facebookside her.

Snørene kommer i to smaker; Jordbær og eple. Og så søte poser da. Både designmessig og med tanke på den vesle størrelsen. 🙂
Jeg allierte meg med en 3-åring, en 5-åring og en 6-åring, og så smakte vi litt alle sammen som dessert etter middag. Fant ut at det ikke hadde blitt helt troverdig om jeg som har passert 40 satt og spiste dem alene.

Jeg er ikke en sånn mamma som lager matpakker med figurformede små kunstverk, men jeg liker å sende med noe i tillegg til de vanlige brødskivene. Tenkte derfor at disse posene måtte passe ypperlig som det lille ekstra. Særlig hvis barnehagen skal på tur eller det er en spesiell anledning. Og skal de små ha disse posene i nista, er det viktig at de klarer å åpne pakningene selv. Jeg lot dem prøve…. og det var ikke noe problem. Ikke engang for 3-åringen. Så bra! Posene har et markert lite hakk øverst, så da var det bare å rive. Emballasjen lot seg lett spjære nedover.

Fasongen her var artig. Det ser ut som små snører, eller små marker som 3-åringen så fornøyd utbrøt, og de er laget ved at blandingen etter konsentratprosessen blir rullet ut i en lang strimmel, og deretter kuttet opp.

Konsitensen er mjuk og fin og snørene er veldig lett å tygge. Samtidig syntes jeg de ga litt tyggemotstand, det var ikke slik at man bare kunne svelge unna uten å kjenne litt på bitene i munnen først. Fint!
Den med jordbær synes jeg minnet veldig om en slags mild, fruktig rosin i smaken. Den var overraskende god, og jeg tok meg automatisk i å forsyne meg med flere. Barna ble superbegeistret (jippi!) og minstemann ville helst stappe så mange han klarte i munnen på en gang. Alle tre mente at det smakte som frukt, men det var nok ikke så lett å identifisere at det var jordbær. Men noe med bær mente de to eldste skråsikkert at det var.

Det var lettere å kjenne at eplesnørene smakte eple. De var både syrlige og søte på en gang, og også de forbausende smaksrike og gode. De små mente det smakte som bringebær, yoghurt og blåbær, så jeg tror kanskje jeg må ta beskrivelsen deres med en liten klype salt. Men de var enige om at det var godt og da jeg spurte om dette var noe de kunne tenke seg å ha med i nista når det var turdag, var svaret enstemmig.

Her ser dere eplevarianten.
Synes dette var en artig liten nyhet jeg. Så fint at noen tenker litt kreativt, og at det stadig utvikles nye teknologier for bevaring av det naturlige i det vi skal spise. Helt greit for meg å slippe en zillion E-stoffer i alt mulig. Må nesten ta med at disse snørene ikke er tilsatt konserveringsmiddel, de har ingen kunstige smaker eller farger, og de er ikke tilsatt sukker eller salt. Og så står det på de søte posene at snørene kan spises av barn fra 12 mnd og oppover.

Her blir det gjenkjøp, og jeg tror faktisk det blir gjenkjøp av begge smakene også.

Er det noen med barn der ute som har forsøkt disse her? Hva tenker dere? Let me know. 🙂

Gjenkjøp: Ja

Synes jeg ser lakriskuler over alt om dagen jeg. Både med og uten fargerikt glitterstøv, i bokser, poser, og i adventskalendere, fra kjente merker og private labels. Det er tydelig et produkt som er i vinden. Jeg er ikke verdens mest dedikerte lakrisspiser, men har allikevel testet de originale kulene med Chocolate & Lakkris fra islandske Sirius Konsum. De har dem til litt over 40 kroner på Mega på Bekkestua og i Hønefoss. Og sikkert mange andre steder også. (Innlegg om varianten med lakrispulver kan forresten leses her)

Disse kulene består av masse ren melkesjokolade og en liten kjerne av søt lakris. Jeg allierte meg like godt med et lakrispanel, eller noen av venninnene mine fra gymnastiden som man også kan kalle det, slik at flere kunne smake. Synes alltid det er moro å høre hva andre enn meg synes om de nye produktene som dukker opp.

Kjersti sin:  😊

Her var det en overraskende stor andel sjokolade. Positivt for meg som verdsetter det mye høyere enn lakris, kanskje ikke så positivt for de som kjøper dette for å få lakrisgodt. Sjokoladen er fyldig og litt utenlandsk i smaken, og lenge er det bare den man kjenner når man tygger. Nam. Så gir den lille lakrisbiten seg til kjenne, og vi var vel alle enige om at dette smakte som fersk, søt og fast ordinær lakris. Mild og god, sa de som er lakriskompetente, men den burde vært litt mjukere. Nesten som gele, ble det ønsket. Lakrisen satt seg heldigvis ikke fast i tennene og fungerte fint som noko attåt sjokoladen. Helhetsinntrykket ble mer spennende av den, men fortsatt var lakrissmaken så diskret at en non-lakris-spiser kan kose seg med kulene. Jeg synes i alle fall smaken på disse var bedre enn på salmiakkulene fra samme produsent. Der forsvant sjokoladen mye mer i alt det sterke. Flere i panelet kommenterte forresten at disse her hadde en svak, men behagelig ettersmak av lakris. Og den satt igjen mye lengre enn sjokoladesmaken. Aha, der har vi altså hemmeligheten.

Dette er ganske mektige kuler, så vi ble ikke sittende å stappe alle innpå med en gang. Verken lakrispanelet eller jeg. Men litt etter litt forsvant alle kulene fra skåla, og jeg vet det ble rekruttert noen nye tilhengere til Sirius Konsum fra Nói Sirius. Moro.

For min del blir det nok ikke gjenkjøp, men jeg gjetter allikevel at mange liker disse kulene.
Er det noen flere som har testet denne varianten?
Og er det noen som har sett varianten med candy shell noe sted? Den kan jeg tenke meg er skikkelig digg.

Gjenkjøp: Nei

Som dere vet liker jeg å teste de nye smakene fra FUN Light, – imponerende hvor hyppig de kommer med nye varianter forresten, og de to siste sortene har jeg vært ekstra spent på. De skal nemlig ha bare naturlig farge og de er søtet med stevia. Vi har smakt den som heter FUN Light Green Eple Pære.

Jeg liker slike enkle, dog geniale smakssammensetninger. Hvorfor bruke det ene mer tropiske og eksotiske enn det andre når man har tilgang på trygge, ukompliserte frukter som epler og pærer? Fra tid til annen kjøper jeg en brus med denne smakskombinasjonen og den er veldig god. Det ante meg derfor at samme kombinasjon ville gjøre seg bra som saftsmak. Og det stemte.

Det luktet mest eple med en gang jeg åpnet korken, men duften av pære kunne også kjennes. Etter litt kraftig snusing var det egentlig litt ubestemmelig hva som kom tydeligst fram. Selve kombinasjonen ble nærmest en enhet. Så var det bare å blande seg et glass, og slurpe i vei.

Først fyltes liksom hele munnen med noe syrlig, men smaken er ikke sur. Den er passe søt og god, og jeg kjente heldigvis ingen bitterhet fra steviaen. Hadde fryktet at smaken skulle være litt kvass eller emmen, men her var det ingen antydning til noe som kunne ødelegge hovedinntrykket av epler og pærer. Jeg kjente ingen bismak heller. Dette var bare en veldig god saft. Fruktig, passe søt, passe frisk og behagelig leskende. Et jordnært og folkelig glass med saftlykke.

Og nå som vi går julebordsesongen i møte: Hva om noen av de store ciderprodusentene tilsatte noen volumprosent god stemning til denne smaken? Hvor godt hadde ikke det vært? Jeg er så godt som avholds, men de få gangene i året jeg drikker mine to glass cider kunne jeg gjerne valgt denne kombinasjonen.

Jeg konkluderer med gjenkjøp av denne FUN Light’en jeg. Håper den selger godt nok til å bli.
Har dere smakt da folkens? Flere enn meg som likte den?

Gjenkjøp: Ja

Denne høsten har jeg for første gang smakt noe annet enn grøt fra Fjordland. (Innlegg her og her.) Og som dere kanskje har lest har jeg blitt positivt overrasket. Derfor måtte selvfølgelig også den tredje ferdigretten de kom med i september testes, nemlig Pasta Pomodoro.

Dette skal være en fyldig pastarett med kremet tomat- og basilikumsaus, og kjøttboller. Med andre ord et veldig trygt utgangspunkt. Siden maten kan spises rett fra begeret den kommer i, prøvde jeg den likegodt som lunsj på jobben. Det var det der med reell testing, ikke sant? Og så praktisk da gitt, -det følger med en liten sammenleggbar gaffel. Jeg lar meg veldig lett begeistre over slike småting.

Vel, inn i micro’n, og etter 3 minutter var den klar. Hmm, var litt spent på om den var som boksene med spaghetti a la capri fra barndommen.

Det første jeg kjente da jeg fjernet folien på toppen var en slags grønnsaksaktig duft. Og da mener jeg ikke bare tomat, men noe som fikk meg til å tenke litt på grønnsakssuppe. Kanskje det kom av basilikumen? Det smakte også noe mer enn bare tomat av sausen, uten at jeg helt klarte å pinpointe hva det var. Synes den var helt allright, litt småsterk og kanskje litt…spiss? Videre var konsistensen tynnere enn jeg hadde trodd, noe som er bra, siden jeg alltid er redd for at kremete sauser skal bli kvalmende når de begynner å miste temperatur utover i måltidet. Det ble heldigvis ikke denne. Det jeg dessverre ikke satte så pris på var en litt spesiell ettersmak som varte en stund etter at jeg var ferdigspist. Klarte liksom ikke helt å skylle den vekk med vann heller.

Pastarørene var overraskende faste og spenstige, pluss for det. Kjøttbollene var helt okay, men smakte egentlig ikke så veldig mye. Jeg synes det var sausen som sto for det meste av inntrykket. Noen av kjøttbollene var muligens litt daffe, men de blir vel gjerne det av å ligge slik innestengt i sausen sin? Prøver å tilpasse forventningene mine til hva jeg faktisk spiser, så dermed er det ingen grunn til å slakte kjøttbollene selv om de var litt slappe i fisken.
Må også ta med at jeg ble mye mettere enn jeg hadde trodd av denne retten her. Det er 350 gram i pakka og det holder i lange baner.

Tja, det blir nok ikke noe gjenkjøp av denne lille retten her. Den smakte greit, men jeg fikk ikke den store wow-feelingen og tenkte heller ikke at jeg spiste noe nytt. Og siden det finnes så mye annet godt i ferdigmathylla, velger jeg nok noe annet ved neste anledning.

Er det noen andre som har smakt denne her? Hva synes dere i så fall?

Gjenkjøp: Nei